Google Analytics

25 mars 2021

Ettertanke | La det skje med meg

DEN ANDRE EVA: Gjennom Evas NEI kom synden og døden inn i verden.
Gjennom Marias JA kom Frelseren og livet til verden.
I bakgrunnen ser du Eva og Adam jages ut av Paradis av Guds engel, og porten til Paradis lukkes etter dem.
I forgrunnen: Guds engel kommer til Maria, den andre Eva. Paradisets port åpnes på nytt. Maria blir den Himmelporten, Porta Cæli, som Gud kommer til verden gjennom.

Maleri av Fra Angelico (1430). Klikk på bildet for å se det i større format.


I dag feirer vi at Gud kom til oss. Ifølge kristenretten i Frostatingsloven skulle Maria budskapsdag feires som helligdag den 25. mars. Dette var en av de viktigste helligdagene i katolsk tid i Norge, og fortsatt er den det for katolske og ortodokse kristne over hele verden.


Dagen er kjent som «Marimesse om våren» og «Vårfrumesse» fra primstaven, som «Maria budskapsdag» i Den norske kirke og som festen «Herrens bebudelse», «Kristi unnfangelse» og «Kristi inkarnasjon» i Den katolske kirke.

På 100-tallet forteller kirkefaderen Tertullian at Kristus døde den 25. mars, det vil si på dagen som ble regnet som vårjevndøgn og dagen for verdens skapelse. Litt senere forteller kirkefaderen Augustin at både Kristi unnfangelse og hans død skjedde denne dagen, den 25. mars. Når verden skapes på nytt, skjer det på denne hellige dagen der både den andre Adam (Jesus) og den andre Eva (Maria) sier sitt store JA til Guds vilje.

Gud valgte tenåringen Maria til å bli den som bar hans frelsesplan inn i verden. «Han reiser de ringe opp av støvet og løfter de fattige fra asken.» (Sal 113,7) Gjennom Evas NEI kom synden og døden inn i verden. Gjennom Marias JA kom Frelseren og livet til verden.

De kristne har alltid visst at Gud ble kjød i det øyeblikket Jomfru Maria sa sitt fiat, sitt «La det skje». «La det skje med meg som du har sagt». (Luk 1,38) Den som lener seg på Marias bryst hører Guds hjerteslag slå der inne. Mykt og svakt. Men å, de er sterke – sterkere enn døden. «Mysterium! Jeg bøyer meg for menneske og Gud, og tilber gåten som er skjult bak barnets tynne hud.» (Eyvind Skeie)

Jesu unnfangelse er et så hellig, fortettet og grensesprengende historisk øyeblikk at det egentlig ikke er mulig å markere det sterkt nok. I høymessen denne dagen gjør vi det samme som vi gjør juledag: Presten og hele menigheten kneler ned i tilbedelse for Jesus under inkarnasjonsleddet i den nikenske trosbekjennelsen: «Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av Jomfru Maria og er blitt menneske.»

I nesten 2000 år har Kristi unnfangelse gitt gjenklang gjennom Europa. Gjennom hundrevis av år har kirkeklokkene kalt til Angelus-bønn tre ganger daglig, året rundt. I middelalderen falt nordmenn på kne på dette tegnet, der de sto og gikk, i by og bygd.

Fortsatt kimer Angelus-klokkene tre ganger om dagen fra de katolske kirkene i Norge. Først er det tre ganger tre slag, deretter kiming. I det første slaget sier engelen: «Vil du?» I det andre slaget svarer Jomfru Maria ja. I det tredje slaget blir Kristus unnfanget. Deretter jubler klokkene mens vi selv gir vårt ja til Jesus og ber Angelus-bønnen:
«Vi ber deg, Herre, fyll vårt hjerte med din nåde,
så vi som ved engelens budskap har erkjent
at Kristus, din Sønn, er blitt menneske,
ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet.
Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 25. mars 2021 da Sal 113,5–9 var dagens bibeltekst.




Etterord om maleriet av Fra Angelico

Fra Angelico malte dette alterbildet for Chiesa del Gesu ("Jesus-kirken") i Cortona i Italia rundt 1430. Du kan se nærbilder og lese mer om maleriet her i artikkelen The Divine light in Beato Angelico's announciation of Cortona.

Her er et utdrag: "Currently held at the local Museo diocesano, the painting shows Mary sitting under a portico in a walled garden (a symbol of her chastity taken directly from the Vulgate Bible, in which she is given the title ‘hortus conclusus’, “enclosed garden”). She listens and replies to the Archangel, overthrowing with her assent the disobedience of Adam and Eve (their expulsion from the Garden of Eden is evoked in the upper left corner of the panel).

The dialog between the two is written in gold, as if the words flowed from their mouths, like in modern cartoon bubbles."

24 mars 2021

Ettertanke | Leve og dø med ham

VENNSKAPSIKONET: Jesus og abbed Mena. Et tidlig ikon fra Egypt på 700-tallet. St. Mena levde tre århundrer etter Kristi Himmelfart (ca 285-309 e.Kr), men likevel avbildes han sammen med Jesus - som holder rundt skulderen hans slik gode venner gjør. Ikonet er i dag på Louvre i Paris, og du kan lese mer om det her på museets nettside.

Noe av det fineste med å lese Bibelen på egen hånd, er at du plutselig oppdager ting du aldri har sett før. Helt ut av det blå står det noen flunkende nye ord der og blinker imot deg, for eksempel: «Han døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.» (1. Tess 5,10)


Jeg husker godt første gang jeg slumpet over det verset som tenåring. Jeg var vant med en luthersk forkynnelse som først og fremst snakket om at Jesus døde for oss for å betale gjelden vi ikke kunne betale selv, han døde for oss for at vi ikke skulle gå fortapt, han døde for oss fordi vi ikke kunne frelse oss selv. Og alt det er jo helt riktig og sant. Men jeg kan ikke ha «sletting av gjeld» som mitt livsprosjekt og mål. Det blir for lite, for juridisk, tørt og livløst.

Først og fremst døde Jesus for oss, for at vi skal leve sammen med ham. Jeg ble så glad! Det der er noe å bli begeistret for. Det der er fullt av liv, det der er stort nok til at jeg kan leve og dø for det.

En annen fascinerende ting med å dra på oppdagelsesjakt i Bibelen, er at du snubler over bibelvers som tar opp tråden der det andre verset slapp. I dette tilfellet 2. Kor 5,15: «Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.» Et liv som kretser rundt seg selv, blir altfor lite i lengden. Det blir for innkrøket, for kjedelig, tomt, dødt og livløst – for lite av et liv. Derimot: Å leve i Jesus, i hans kraftfulle kjærlighet, det er et livsprosjekt som det er verdt å bruke hele livet på.

Paulus tar opp igjen den samme røde tråden et tredje sted. I Rom 14,7-8 skriver han: «For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.» Der hører jeg til, i liv og død. Hos Jesus.

«Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer.
Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,35-39) Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 24. mars 2021 da 2. Korinter 5,11–17 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.


 "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg." (Åp 3,20) 


Jeg vil følge Jesus

Jeg har fått med meg mye fint fra min lutherske oppvekst, blant annet barnesanger med tekster som inneholder virkelig kjernen av den kristne tro. I dag passer det å dele denne:

Ja, nå vet jeg hva jeg vil

Ja, nå vet jeg hva jeg vil.
Jeg vil følge Jesus.
La meg si det en gang til.
Jeg vil følge Jesus.
Ingen ting å lure på,
For jeg har bestemt meg nå.
Jeg vil følge Jesus,
Jeg vil følge Jesus

Det er godt å vite at
Når jeg følger Jesus,
Er jeg aldri helt forlatt,
Alltid trygg hos Jesus.
Han har sagt at Han er nær.
Han vil alltid være der
Når jeg følger Jesus,
Når jeg følger Jesus.

Jesus vil bevare meg
Helt til jeg er hjemme.
Han i Ordet viser vei,
Kan meg aldri glemme.
Han meg holder i sin hånd
Ved sitt ord og ved sin ånd,
Kan meg aldri glemme,
Kan meg aldri glemme.


23 mars 2021

Ettertanke | Kristi blod roper

Presten synger: "Troens mysterium."
Alle synger: "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer."

Presten: "Derfor minnes vi hans død og oppstandelse, og vi bringer deg, Herre, livets brød og frelsens kalk og takker for at du holdt oss verdige til å stå for ditt åsyn og tjene deg.

I ydmykhet bønnfaller vi deg, at vi som får del i Kristi legeme og blod,
må samles til ett av den Hellige Ånd.

Kom i hu, Herre, din kirke over hele jorden, så du kan gjøre den fullkommen i kjærlighet, i enhet med vår pave Frans og vår biskop Bernt og med hele ditt presteskap.

Kom også i hu våre brødre og søstre som sov inn i håpet om oppstandelsen,
og alle som har forlatt denne verden.
Ta dem inn i lyset fra ditt åsyn.

 Forbarm deg over oss alle, så vi får del i det evige liv
sammen med Guds mor, den salige jomfru Maria,
den salige Josef, hennes ekteviede,
de salige apostler og alle hellige som gjennom alle tider levet i ditt vennskap.

Gi du oss å prise og forherlige deg ved din Sønn, Jesus Kristus."

 Prestene synger:

"Ved ham og med ham og i ham
tilkommer deg, Gud, allmektige Fader,
i Den Hellige Ånds enhet
all ære og herlighet
fra evighet til evighet."

 Bildet er tatt under høymessen i St. Dominikus kloster i Oslo skjærtorsdag 2019.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Da jeg begynte å gå i den katolske messen, var det ett messeledd som grep meg spesielt. Det var under nattverdsliturgien, når hele menigheten synger sammen: «Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer». Det er så vakkert og så sterkt!


Først senere gikk det opp for meg at dette messeleddet, i likhet med nesten hele den katolske liturgien, bare er en parafrase av en bibeltekst, i dette tilfellet 1. Kor 11,26: «For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer.»

Gjennom det reelle nærværet av Jesu kropp og blod i nattverden (realpresensen), forkynner vi Jesu død. «Ikkje som eit blott og bart faktum, som ein dødsannonse, ein nekrolog, men at det er ein offerdød, ein sigerdød; for «med sin død overvann han døden»,» sa dominikanermunken Arnfinn Haram i sin preken skjærtorsdag i 2012.

«Her er hans blod som ropar sterkare enn Abels blod, eit rop som overdøyver Satan, anklagaren, og alt og alle som vil anklage oss! Vi forkynner det for alle menneske, for all verda: Her er han som elskar alle, grenselaust, inntil døden, han som ved å overgje seg, som ein slave, ja, som eit offer, inntok plassen ved Guds høgre hand og som har all makt i himmel og på jord! 

Her er han, og vi seier: «Se Guds Lam, se han som tar bort verdens synder: Salige er de som er kalt til Lammets bord!» Dette forkynner vi, dette proklamerer vi, dette held vi fram. I liturgien, og i all vår tale og i alt vårt liv, trass alle motseiingar og meingar, trass våre synder og våre svik: Herrens død forkynner vi, inntil han selv kommer!»

Under Festen for Kristi legeme og blod to måneder senere – på den dagen da fader Arnfinn plutselig og uventet døde etter messen – sa han i prekenen: «Når Kristus er nær i evkaristien, er det heile hans frelsesverk som er nærverande, realpresent. Vi feirar Kristi offer, det offeret som sonar alle synder og er sjølve grunnlaget for den nye pakta. Offeret som oppfyller alle ofra i den gamle pakta, som då Moses oppretta pakt mellom Gud og Israel; han «tok paktsboken og leste den opp for folket, og de sa: ‘Vi vil være lydige og gjøre alt det Herren har sagt'. Da tok Moses blodet, stenket det på folket og sa: 'Dette er blodet som hører til den pakten Herren slutter med dere på grunnlag av alle disse ord'». (2. Mos 24,3-8). Det er dette vi høyrer ekkoet av når Jesus seier: Dette er mitt blod, paktsblodet... Eller som vi også høyrde: Ikke med blod av bukker og okser, men med sitt eget blod har han kjøpt oss fri for alltid (Hebr 9).»

«Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for å forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt.

Eg vil berre seie for min egen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle.» Amen. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 23. mars 2021, da Efeserne 2,11–17 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Les også:


22 mars 2021

Ettertanke | Relasjonell tvil

Dette grusomste vi har gjort, ble til det vakreste Gud har gjort. 

Bildet viser maleriet "Cristo crucificado", "Kristus korsfestet", som Diego Velázquez malte i 1632. Maleriet er 249 × 170 cm stort, og viser Jesus i naturtro størrelse. Du kan se det på Museo del Prado.
Foto: Wikimedia Commons

Mange av de jeg møter sliter ikke så mye med intellektuell tvil. De sliter mer med det jeg vil kalle «relasjonell tvil».


De etterlyser ikke gudsbevis, men de skulle gjerne hatt noen flere kjærlighetsbevis. For hvem er Gud egentlig? Vil han meg vel? Hvorfor skjer da dette og dette i livet mitt? Kan jeg egentlig stole på Gud?
Tro er tillit. Relasjonell tvil er mistillit.

I 1. Mosebok leser vi om Josef som blir solgt av brødrene sine til slavehandlere som tar ham til Egypt. Det er i slike situasjoner, når alt faller fra hverandre, at vi trenger å holde fast ved dette: This is the one thing, the one thing that I know: At all Guds gjerning er god

Synden og det onde kommer ikke fra Gud. Aldri. 

Noe som er mot Guds vilje kan ikke være Guds vilje.

Det onde kommer fra den onde og fra mennesker som velger å bruke sin frie vilje feil.

Hold fast ved dette: Gud er god, trofast og allmektig. Han har makt til å vende alt ondt til noe godt. Paulus skriver: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» (Rom 8,28) Alt. Som i ALT. Også det grusomste.

Gud gjorde Josef til Faraos høyre hånd. Slik sørget han for at hele Israelsfolket ble reddet fra sultedøden mange år senere. Og her finner vi en av de viktigste nøklene jeg vet om i Bibelen, når Josef møter igjen brødrene sine, og han sier: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag.» (1. Mos 50,20)

Hvordan kan jeg si at Gud har makt til å vende alt ondt til noe godt? 
Punkt 1: Fordi han er allmektig. 
Og punkt 2: Fordi han allerede har gjort det. Det verste som noen gang kunne skje har allerede skjedd: Gud ble menneske og vandret rundt her blant oss, i kjøtt og blod, med våre gener. Bare fordi han elsket oss. Og vi, vi drepte ham. Og han, han lot oss få gjøre det. Deretter snudde han alt opp ned.

Dette grusomste vi har gjort, ble til det vakreste Gud har gjort. 

Gjennom påskens hellige triduum – de tre hellige dagene fra skjærtorsdag til påskenatt – blir hele menneskehetens historie forvandlet. Alt som har gått galt rettes opp igjen.

I Edens hage var det synden, egoismen og ulydigheten som vant, og livets tre ble til dødens tre. Adam og Eva sa nei til Guds vilje i hagen. Den andre Adam, Jesus, sier ja til Guds vilje i vår mørke hage. Og der, i Getsemane hage, seirer kjærligheten, selvoppofrelsen og lydigheten til Guds gode vilje. På Golgata forvandles korset fra dødens tre til livets tre. 

Gud dør for at menneskene skal få liv. Gjennom døden overvinner Gud døden, og menneskene får evig liv. Større forvandling fra noe grusomt til noe godt finnes ikke. Og større kjærlighetsbevis finnes ikke.

«Den som er vis, skal ta vare på dette og merke seg Herrens miskunn.» (Sal 107,43) Det er den beste kuren som finnes mot relasjonell tvil.

Første gang publisert i avisen vårt Land 22. mars 2021 da Salmene 107,35–43 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

21 mars 2021

Menneskeverdet og mangfoldet

#rockesokk
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I dag er det verdensdagen for Downs syndrom, med andre ord er det dagen for å feire mangfoldet med #rockesokk. Vi er alle like unike! 


Det er enkelt å bli med på rockesokk. Alt du trenger er å ta på ulike sokker den 21. mars hvert år. På denne måten feirer du verdensdagen for Downs syndrom, og viser at vi er alle både veldig like og samtidig helt unike! 

Hvorfor feirer vi akkurat denne datoen, den 21/3?

Downs syndrom kommer av at du har 3 eksemplarer av kromosom nummer 21. Siden 2012 har 21.3. vært datoen for FNs offisielle feiring av Downs syndrom, World Down Syndrome Day; WDSD.

Og hvorfor akkurat sokker? 

Hvis du ser på kromosomene våre i et mikroskop, ser de til forveksling ut som en middels rotete sokkeskuffe - med de første kromosomene som henslengte, lange skistrømper, og de siste små som søte babysokker. De som har Downs syndrom har "en ekstra sokk" av kromosom nr. 21.

Det ukrenkelige menneskeverdet

Jeg vil ha et samfunn med plass til alle. Det ukrenkelige menneskeverdet er hele grunnen til at jeg er styremedlem i Menneskeverd og fylkesstyremedlem i Oslo KrF. Det finnes ingen annen politisk sak som er viktigere for meg enn kampen for menneskeverdet, både før og etter at folk har blitt født.

Menneskelivet starter ved unnfangelsen, og det gjør menneskeverdet også. Vår verdi som mennesker varierer ikke gjennom livet og det varierer heller ikke fra person til person. Vår ukrenkelige verdi er gitt oss av Gud, og ingen makt i verden har lov til å ta det fra oss.

Livsvernorganisasjonen Menneskeverd arbeider aktivt for å styrke vernet om menneskelivet fra befruktning til naturlig død, og for spesielt sårbare grupper. Fordi: Alle mennesker er like mye verdt, helt uavhengig av diagnoser, egenskaper eller hva man kan prestere. 


Jeg kan anbefale å være medlem i Menneskeverd! I år fikk jeg en personlig videohilsen med invitasjon til å bli med på Rockesock. Jeg vet ikke hvordan har de fått det til å både se ut som og høres helt ut som at det er Staysman som sier Ragnhild i denne videoen som jeg fikk fra Menneskeverd i går, men moro var det iallfall. 

I dag er barn med sykdom og diagnoser særlig utsatt i mors mage. Både Menneskeverd og KrF ønsker å gi disse barna et styrket rettsvern. Vi må jobbe sammen for å få det til!



Er du på Facebook? Jeg kan anbefale å ta en kikk på kommentarfeltet til Menneskeverd i dag. Der har flere hundre delt sine bilder av fine rockesokkføtter. Til å bli glad av!

09 mars 2021

«Klosterliv og akademia er ikke så forskjellig»

Faksimile: Khrono

Mange ser på livet i et kloster og livet i akademia som to helt forskjellige verdener. Det gjør ikke dominikanersøster Katarina Pajchel som har doktorgrad i eksperimentell partikkelfysikk, og som har forsket ved CERN.


— Det ligger helt klart en spenning mellom de to tilværelsene, men for meg er denne spenningen fruktbar og givende, sier Katarina Pajchel til Khrono, en uavhengig nyhetsavis for høyere utdanning og forskning. 

Khrono fattet interesse for nonnen da det viste seg at hun er den forskeren ved Høgskolen i Oslo og Akershus (i dag: OsloMet) som står oppført med flest vitenskapelige publiseringer. (Intervjuet er fra 2017, men jeg oppdaget det først nå, derav forsinkelsen i videreformidlingen.)

Søken etter dybde

Intervjuet er så interessant at jeg vil anbefale at du leser hele. Nå skal det legges til at jeg selv er over snittet interessert i både fysikk og kristen tro. Jeg var den eneste jenta i 3. klasse på Skeisvang videregående skole som valgte full fordypning i matematikk, fysikk og kjemi (blant sju parallellklasser). Men jeg tror ikke du trenger være hverken fysikknerd eller teologinerd for å synes at dette er et spennende intervju å lese.

Når søster Katarina sier at et fellestrekk for klosterlivet og livet i akademia, er "søken etter dybde", så kjenner jeg meg igjen i det. Både troen og vitenskapen handler jo om en uforbeholden søken etter sannheten om tilværelsen.

Søster Katarina peker på at naturvitenskap og religion er to ulike måter å nærme seg tilværelsen på. Vitenskapen og troen stiller ulike spørsmål, og søker derfor forskjellige svar, påpeker hun.

Til sammen utgjør de en helhet for meg; religion forteller meg hvorfor, mens naturvitenskapen forteller meg hvordan, sier hun.

- Fysikk kan åpne for noe større

I intervjuet forteller hun at hun alltid har vært nysgjerrig, og at hun alltid har lett etter svar på tilværelsen. 

— Jeg tror det finnes en allmenn menneskelig lengsel etter å forstå helheten av hvem vi er, og for meg handlet det om å finne sammenhengen mellom religion og naturvitenskap, sier hun til Khrono.

Det var i 2010 at bergenseren avla doktorgrad i eksperimentell partikkelfysikk ved Universitetet i Oslo. Hun forteller at hun valgte denne retningen fordi hun ønsket å forstå elementære partikler. "Det er nøkkelen til å forstå hva alt faktisk er", som hun sier det.

—  Det er en veldig spennende kobling mellom å forstå det helt elementære og grunnleggende av hva alt består av, og forstå universet og universets utvikling, som The Big Bang. Fysikk kan åpne for noe større. Den filosofiske tilnærmingen synes jeg er like fascinerende som partikkelnivået. Det er en grunn til at fysikk og metafysikk henger så tett sammen, og den siste inviterer til helt andre refleksjoner, sier Pajchel til Khrono.

Les hele intervjuet i Khrono her (ingen betalingsmur).

08 mars 2021

Hvor gammel var Maria da Jesus ble født?


Jomfru Maria og Jesus på Louvre i Paris.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Det er spekulativt å hevde at Maria var en jente på 12-14 år da Jesus ble unnfanget. Det er usannsynlig at hun var så ung. [...] Det mest sannsynlige er at hun var mellom 16 og 19 år gammel" skriver teologiprofessor Erik Waaler ved NLA i en kronikk i avisen Vårt Land.

Jeg ryddet i kontorpapirene i helga, og fant en avis jeg hadde tatt vare på siden 21. desember 2020. Der kom jeg over en interessant kronikk som jeg ville tipse dere om. Du kan lese hele kronikken "Hvor gammel var Maria?" her på Verdidebatt.no. Her på bloggen skal jeg bare komme med noen utdrag.

Når kunne de få barn?

Erik Waaler starter med å ta utgangspunkt i jentenes første menstruasjon. "Leger både før og etter det første århundre var skjønt enige om at menstruasjon vanligvis inntraff ved 14 års alder. [...] Dette stemmer godt med undersøkelser gjort i Europa på 1800-tallet (14-16 år). Det er vel kjent at menstruasjonstidspunkt i moderne tid har blitt lavere, antagelig på grunn av bedre levekår."

Hva var vanlig giftealder i Roma?

"Kan vi så vite noe om hva som var vanlig ekteskapsalder på Jesu tid? De beste kildene vi har er gravinnskrifter og folketellinger. En studie av gravminner fra Roma der avdødes alder og lengden på ekteskap er oppgitt gir en middelverdi for kvinners første ekteskap på ca. 16 år (n=171). En tilsvarende undersøkelse for en lengre periode og med større tallgrunnlag gir ca. 15 år for ikke kristne (n=145) og ca. 17 år for kristne (n=180)."

Hva var giftealder i Egypt?

"En annen viktig kilde til giftealder er folketellingsdokumenter fra Egypt. Disse viser at middelverdien for andelen gifte passerer 50 prosent når kvinnene er et sted mellom 17 og 18 år gamle (n=300). Om lag 28 prosent er gift ved 15 års alder, og 2/3 ved 20 års alderen. Kulturelt sett er dette kanskje det nærmeste vi kommer situasjonen i Galilea og Judea."

De fleste var mellom 15 og 20 år

"Vi kan sammenfatte dette slik: Bare et lite mindretall jenter i Romerriket ble giftet bort før de var 14 år. De fleste var mellom 15 og 20 år. Minst 2/3 var gift ved 20 års alder. Basert på disse dataene er det ikke mulig å si hvor gammel Maria var da hun unnfanget Jesus. Hun kan ha vært i nedre - eller øvre del av skalaen. Det mest sannsynlige er at hun var mellom 16 og 19 år gammel. Dette stemmer godt med at hun i møte med engelen taler så direkte om at hun selv måtte ha vært sammen med en mann for å få barn (Luk 1:34). Det er derfor spekulativt å hevde at Maria, da Jesus ble unnfanget, var en jente på 12-14 år. Det er usannsynlig at hun var så ung."



Hvis du synes det var litt lite informasjon om det avbildede relieffet fra 1400-tallet øverst her, så har du rett i det. Her er teksten som henger under relieffet på Louvre.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 8. september 2017

Les mer:

03 mars 2021

Åpen, levende kirke - midt i verdens hverdag

Hellig Olav og min Olav (som er 34. slektsledd etter Hellig Olav) i St. Olav domkirke i Oslo.
Dette er Hellig Olav. På ekte. Både karbondateringen og alle andre vitenskapelige undersøkelser peker i den retningen. SÅ nær kan du komme Norges evige konge, på en helt vanlig dag.

Morgen, midt på dagen, kveld, hverdag, helg - døren til St. Olav domkirke i Oslo er åpen igjen. Det er bare å komme og kople seg på Kirkens bønn. Og alltid brenner lysene. Alltid. Nydelig.


På vei hjem fra St. Sunniva skole i dag stakk vi innom St. Olav kirke - Sunniva, Olav og jeg. Først var vi en time i kirken, der vi ba, tente lys, studerte det nye fastetidshjørnet (se bildene under) og snakket om all symbolikken som befinner seg i kirkens mange vakre glassmalerier, statuer og malerier. En velsignet, fredfull stund. 

Etter å ha besøkt Kongenes konge (Jesus) og Norges evige konge (Hellig Olav) la vi veien hjem gjennom Slottsparken.

Dronningparken 

Vi brukte en time på hjemturen. Strekningen hjem er på bare to kilometer, men vi tok oss god tid til å gjøre oppdagelser underveis, ikke minst i Dronningparken. Normalt er Dronningparken et utilgjengelig område på denne tiden er året. Denne flotteste delen av Slottsparken er bare åpen fra 18. mai og til utpå høsten en gang. 

I år har imidlertid kongeparet vært så vennlige å gjøre den tilgjengelig for oss hele året, på grunn av veiarbeider i området som hindrer de vanlige passasjene for gående. 

Når du bare har sett Dronningparken i all sin prakt om våren og sommeren, er det skikkelig spennende å se den i vinterdvale. Alt ser så annerledes ut!


I anledning fastetiden har menigheten bygget opp et "fastetidshjørne" for meditasjon over Jesu lidelse og død.

Har du noen gang kysset et bilde av noen du savner? Da dyrker du ikke bildet, men bildet hjelper deg til å gi uttrykk for kjærligheten du føler. På samme måte er det med krusifikset. Det fysiske korset hjelper meg til å se kjærligheten Jesus har til meg: Han gav alt for meg. Jeg vil gi alt for ham.

Som det heter i langfredagsliturgien: «Ditt kors tilber vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, for se, ved korset er gleden kommet til verden.»

Les mer i ettertanken "Korsets gåte" her.

Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en helt vanlig ettermiddag. Er du i nærheten av Akersveien, så stikk innom. Pust ut. Pust inn. Gå ut i verden fylt med litt mer fred.

Normalt er domkirken åpen fra morgen til kveld, sju dager i uken.
Her er åpningstidene slik de ser ut akkurat nå, i disse koronaukene.

Kirke midt i hjertet av byen. Kirke midt i verdens hverdag. Midt i alt.

St Olav domkirke ligger øverst i Akersgata, opp bakken fra regjeringskvartalet, Akersveien 1 i Oslo.

Sidedøren står åpen og ulåst hver dag. Kom og be. Kom og tenn et lys. Kom og vær stille. Bare kom.  
Velkommen!

Takk til Det kongelige hoff for helårsåpen park!

Vaktskifte bak Slottet. I koronatiden er det ingen turister som får sånt med seg. Bare oss.
Dronningparken er en inngjerdet del av Slottsparken. Det står gardister og passer på ved alle innganger, og midt inni også.

Se, piletreet er gjennomsiktig! Sommerstid er det en hemmelig verden her inne. Løvverket danner en hytte som du kan gå inn i og gjemme deg i. 

Se, ingenting vann i dammen!

Etter Dronningparken går vi forbi Det norske Nobelinstitutt.

Jeg innrømmer det: Jeg er svak for vakre dører.

Hjemme igjen. Vintertåka ligger tjukk. Vi kan ikke se sjøen, Hovedøya, Akershus Festning eller Ekebergåsen. Alt er skjult i tåka. Til og med Tjuvholmen er skjult bak de kalde vannmolekylene. Men vi vet de er der. Og at de kommer fram igjen. En vakker dag.

28 februar 2021

Messen er himmelen på jorden

Mmmmm-messe! Endelig!

Nå når til og med alle utendørs arrangementer blir forbudt i (minst) to uker i Oslo, er jeg ekstra glad for å ha fått med meg høymessen i hagen til dominikanerinnene på Sta. Katarinahjemmet i dag. Takk Gud! Deo gratias!


Denne uken var det lov til å ha utendørs arrangementer med ti deltakere i Oslo. Derfor ble det feiret hele fire høymesser på Sta. Katarinahjemmet i dag: Klokken 9, 10, 11 og 12. Dette var min første messe siden 2. januar, og jeg har virkelig lengtet etter den.


På Forklarelsens berg

P. Oddvar Moi holdt en flott, tekstnær preken om Kristi forklarelse på berget, som var dagens evangelietekst:
"På den tid tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem avsides, opp på et høyt fjell. Der ble hans skikkelse forvandlet for øynene på dem, og hans klær ble skinnende hvite – så hvite at ingen bleker på jorden kan gjøre maken. Og de så Elija og Moses, som kom og talte med Jesus.

Da tok Peter til orde og sa: «Rabbi, det er godt at vi er her! La oss sette opp tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elija» – han visste ikke hva han skulle si, så forferdet var de blitt.

Da kom en sky og senket seg over dem, og ut fra skyen lød en røst: «Dette er min egen sønn, han som jeg har kjær. Lytt til ham!» Og med ett, da de så seg omkring, var det ingen andre å se der enn Jesus alene.

Men på veien ned fra fjellet gav Jesus dem streng beskjed om ikke å fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. De merket seg dette ordet, men begynte så å drøfte seg imellom hva dette med å oppstå fra de døde skulle bety." (Mark 9,2-10).

- Dette ER min sønn

Det sterkeste øyeblikket i messen for meg i dag, var da presten løftet opp vinen og brødet og sa dagens kommunionsvers: 
"Dette er min Sønn, som jeg har kjær,
han som har all min yndest.
Lytt til ham!"
(Matt 17,5)
AMEN kjente jeg inni hele meg da (og jeg får tårer i øynene bare jeg tenker tilbake på det øyeblikket nå). 

Amen. Dette sakramentet - som jeg snart skal få motta - det er Guds sønn. Dette er Jesus som kommer til oss - han kommer til meg. På ekte.

Og det som var så fint med det hele, var at alt var så enkelt. Det var ikke en stor mengde mennesker. Det var ingen suggererende musikk eller en spesiell stemning. Det var bare et brutt brød. Brutt for meg.

Det var Jesus som bare kom og lot meg se ham med hjertets øyne (Ef 1,18). O magnum mysterium.

"Dette er min Sønn, som jeg har kjær,
han som har all min yndest. 
Lytt til ham!"

- Dette ER mitt legeme

Har du tenkt over at da Jesus innstiftet nattverden sa han ikke «dette symboliserer mitt legeme»? I stedet løftet han opp brødet og vinen og sa: «Dette er mitt legeme; dette er mitt blod». Derfor tror vi fullt og fast at det er det – fordi han selv har sagt det.

Hver gang vi feirer eukaristien, gir Jesus seg selv til oss på en virkelig og helt konkret måte i brødet og vinen. Apostelen Johannes skriver: «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet» (1. Joh 5,11-12).

Sokneprest i St. Paul menighet, Dom Alois Brodersen, holdt en knallgod preken på Festplassen i Bergen i juni 2014. Den passer det å sitere fra her. Han sa: "Når vi sier «Kristi Legeme», så er det ikke bare et munnhell, det er ikke bare ord; nei, vi mener det virkelig. Vi tror at det vi ser og spiser, når vi mottar Den hellige kommunion under messen, virkelig er Kristi Legeme, det vil si Ham Selv.» 

Og han fortsatte: «Denne tro er ikke en løs antagelse. Den bygger på den erfaring som vi alle har gjort, og med oss millioner og milliarder av troende katolske kristne gjennom to tusen år. Vi har opplevd å møte Den Oppstandne Herre Jesus Kristus, i Eukaristiens sakrament, i Brødsbrytelsen, akkurat som disiplene i Emmaus. Da han brøt brødet med dem, ble deres øyne åpnet og de kjente ham igjen. Han er ikke død, nei, han lever, og vi har fått se ham med troens øyne.»

«Jesu Legeme og Blod i Eukaristiens sakrament, det er vårt daglige brød; det er det som holder liv i oss, både i dette jordiske liv - og i det evige. Fordi det er Han Selv som gir seg til oss som næring, som daglig brød. Uten Jesus er der ikke liv i oss.» (Dom Alois Brodersen)

De tre forrige avsnittene som du nettopp leste (fra Dom Alois' preken) er mettet med innhold. Gå gjerne tilbake og les dem om igjen - sakte. Spis dem.

Tomt i hagen etter messen. Folk holdt minst to meter avstand til andre kohorter under messen. Noen stod nedover i bakken. 
Dette røde huset er ikke selve klosteret. Dette er "Rosahuset" som ligger i hagen til Katarinahjemmet. Jeg håper det ikke er altfor lenge før jeg kan komme tilbake hit.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Himmelen på jord

Under utdelingen av kommunionen (nattverden) så jeg meg bakover, på folkene som stod nedover den lille bakken. Vi stod der og sang "Se, vi går opp til Jerusalem i hellige fastetider". Og det slo meg at JA, det er sant. Jeg ser det her, med mine egne øyne. Det er det som skjer nå. Det er virkelig slik at jeg er koplet på Guds folk som går opp til Jerusalem sammen i hellige fastetider. 

Hver eneste gang vi går til messe, er vi på en pilegrimsvandring til det himmelske Jerusalem. Det står i Den katolske kirkes katekisme, § 1090: "Den jordiske liturgi gir oss allerede del i den himmelske, som i en forsmak – den himmelske liturgi som feires i den hellige stad Jerusalem, som vi er på vandring mot."

I boken "The Lamb's Supper" skriver den kjente katolske teologen Scott Hahn:
"The Mass — and I mean every single Mass — is heaven on earth.”
Og det gjør så godt!

Messen - hver eneste messe - er himmelen på jorden.

Så ja, den der bakken opp til hagen ser liten ut, men jeg fikk en liten stund på Forklarelsens berg likevel. Sammen med Jesus. Helt på ekte.

Hva du ser og hva som egentlig skjer.

20 februar 2021

SNØLØKT av Hans Børli


SNØLØKT
Jeg trenger ingen refleks. Du ser meg
på veiene i mørket. Hjertet mitt
lyser dimt rødt
på innsiden av ribbeina. Jeg er som
ei vandrende snøløkt
med et stearinlys inni.

Hans Børli (1918-1989)

Dette har vært et av mine yndlingsdikt helt siden tenårene. Akkurat nå under Mammut-salget får du kjøpt «Samlede dikt av Hans Børli» (Aschehoug forlag) til bare 149 krmot normalt 499 kr. Anbefales varmt!

(Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

Utholdenhet 

Det var ikke verdens enkleste eller krammeste snø på terrassen på torsdag. Vi bygde den snølykta minst ti ganger, tror jeg. Og det tok evigheter å få lyset til å tenne, etter at snøen hadde falt oppi lyset X antall ganger. Snølykttips fra oss: Det å tenne veken er ikke nok til å smelte snø og få noen dråper vann til å fordampe, selv om du er sta og bruker ca 12 fyrstikker. Trikset er å gå inn igjen i huset, finne tørkepapir, gå ut igjen, løfte lyset ut av snølykta, tørke vannet grundig bort, tenne veken, sette lyset tilbake på plass og sette på de siste snøballene uten å miste mer snø. DA går det.

Maria og jeg var fast bestemt: «Vi gir aldri opp». Så da gikk det til slutt. Som Winston Churchill sier det: «Det umulige tar bare litt lengre tid.» 


Maria (6): «Wow! Dette er fantastisk! Et mesterverk!»


Og etter snølyktlagingen: Snøballkrig! O fryd!

«Det står og skinner for seg selv og oss som er til stede.» 

Vi sang naturligvis barnesangen «Dette lille lyset mitt, det skal skinne klart. Dette lille lyset mitt, det skal skinne klart, skinne klart, skinne klart, skinne klart.» «Over hele Oslo by skal det skinne klart. Over hele Oslo by skal det skinne klart, skinne klart, skinne klart, skinne klart.» 

Jesus sier: 
«Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5,14-16)

18 februar 2021

Det er nok nå. Åpne kirkene!


LENGSEL: Pater Josef Ottersen tok dette bildet utenfor St. Olav katolske domkirke etter å ha feiret kveldsmesse i en tom domkirke 11. februar. Han skulle møte en venn i krysset nedenfor etter messen. Det tok ikke mange minutter før han kjente hvor kaldt det var å stå stille. Da oppdaget han en urørlig skikkelse som knelte ned foran kirkedøren. "Jeg vet ikke hvor lenge hun hadde vært der, eller hvor lenge hun ble etter at jeg dro. Men hun ga et sterkt vitnesbyrd om å være nær Den Evige hun vet befinner seg på andre siden av døren. I tabernaklet er Kristus fysisk til stede, Gud har tatt bolig i blant oss. Men ingen får lov å komme på besøk. Dette er ikke et spill for galleriet, ikke et hylekor om nok en målgruppe som føler seg glemt. Hun vet ikke at hun ble tatt bilde av, men er den vakreste stille protesten jeg har sett. Vi kan ikke leve uten nærhet til Vårherre. Spre gjerne bildet som et symbol på at ingen kan stenge dørene for vår tro." skriver p. Josef Ottersen på menighetens Facebook-side.
Foto: Josef Ottersen

Dagens situasjon er absurd og dypt provoserende. Vi kan nå være i et rom med mange andre og få vin og brød så lenge det er på restaurant, men vi kan ikke gjøre det samme i et mye større rom hvis det gedigne rommet tilfeldigvis er en kirke. Det finnes et ord for slikt: Diskriminering.


Kirken krever ikke særbehandling, men vi krever likebehandling. Jeg sier som katolikk Kristin Norseth: Nå er det nok! Åpne kirkene!

Vi har lojalt og solidarisk sultet i et år, uten å klage. Vi har tålmodig funnet oss i forskjellsbehandling og vi har tatt mer enn vår del av dugnaden.

Men det kommer til et punkt hvor vi er nødt til å påpeke absurditeten i at det er lov til å være 120 personer på Hennes og Mauritz, men forbudt å være 11 personer i kirken. Det kan ikke fortsette som dette. Åndelige verdier er (minst) like viktige som materielle verdier. For å sitere han som kom og delte verdens historie i to: Mennesket lever ikke av brød alene. 

Å tro er ikke en fritidsaktivitet eller en kulturell aktivitet. Å tro er heller ikke noe privat og inviduelt. Troen er noe helt grunnleggende ved det å være menneske, og den er noe vi gjør sammenVi kan ikke leve uten den.

Hvordan skal vi få de som bestemmer til å forstå det? Vel, vi kan jo oppmuntre folk til å feire gudstjenester på restauranter - helt i tråd med gjeldende smitteregler der de bor. Når myndighetene ikke tillater kristne samlinger i kirkene, så la oss samles der det er lov!

La oss lytte til myndighetene. La oss gjøre opprør ved å fullt og helt følge smitteregimet! Jeg finner meg ikke lenger i at materielle verdier er det eneste som teller, mens åndelige verdier regnes som luft, nada, ingenting.


Tidligere i uka har Vårt Land skrevet om at tros- og livssynsminister Kjell Inge Ropstad vil skrote den omstridte kirkebenkregelen, og at han varsler en snarlig avklaring. Tirsdag formiddag meldte Dagbladet at deres kilder opplyser om at regjeringen vil kunngjøre lettelser i koronatiltakene etter statsråd førstkommende fredag. Nå kan det jo være at mediestyret rundt Siv Jensens avgang i dag fører til at regjeringen utsetter kunngjøringen av den gode nyheten litt, men jeg håper ikke det. Jeg håper inderlig at vi får beskjed allerede i morgen om at diskrimineringen av kirkene er en saga blott. Ellers er jeg klar for å gå på restaurant. Kanskje vi skal leie Frognerseteren restaurant? 

Det er nok nå. Åpne kirkene! Og la oss få lov til å samles der på lik linje med andre steder.


Les også:


Grønland kirke er Oslos største kirke, men det hjelper ikke. Ingen får feire nattverd her nå.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 15. februar 2021


Grønland kirke ligger i bydel Gamle Oslo og går ofte under navnet "Østkantens katedral". Kirken ble opprinnelig bygget for 1399 sitteplasser. I dag har den 800 sitteplasser. Det gjør kirken til Oslos største. Likevel får ingen feire gudstjeneste her.

Kaffebrenneriet er nærmeste nabo til Grønland kirke (kirken sees til høyre i bildet). Det er jo nesten katedralstemning inne på denne kafeen, og her er det altså lov til å gå inn og sitte ned så lenge man vil. Kanskje et passende sted for en spontan gudstjenestefeiring?

Denne uken fikk barna i St. Hallvardsguttene lov til å møtes til korøvelse for andre gang siden tidlig i november. Ungdommene og de voksne fikk ikke lov til å være til stede. Men kjempebra at barneskoleelevene iallfall er i gang igjen! Olav kom ut strålende fornøyd. Han syntes det var spesielt kjekt å lære altstemmen til Bach's nydelige kantate "Jesu, joy of man's desire" (lenke til Choir of King's College på Spotify).

Det normale er at St. Olav katolske domkirke er åpen hele dagen hver dag. De siste ukene har kirken vært helt stengt, etter myndighetenes pålegg. I dag har byrådet i Oslo besluttet å gjenåpne kirkene, men alle arrangementer er fortsatt forbudt, med unntak av begravelser (inntil 50 personer) og dåp og vielser "uten tilskuere". (Herlighet, så dårlig de forstår kirken. Det er ingen som er tilskuere i kirken. Vi er alle deltakere.) Vi er altså igjen velkommen til personlig bønn i kirken. Gud skje lov!

St. Olav domkirke blir nå åpen mandag-lørdag kl. 8-10 og 12-18, og søndager kl. 14-18. I tillegg er St. Joseph kirke rett over gaten åpen søndager kl. 8-14.
Fredag 19. februar er St. Olav domkirke åpen fra kl 8 til 10. Deretter er den på grunn av begravelse ikke åpen igjen før fra ca kl 15 til 18.

Bildet viser St. Olav domkirke slik den ser ut akkurat nå, pyntet til fastetid.
Foto fra St. Olav katolske domkirkemenighets Facebook-side