I dag feirer vi at Gud kom til oss. Ifølge kristenretten i Frostatingsloven skulle Maria budskapsdag feires som helligdag den 25. mars. Dette var en av de viktigste helligdagene i katolsk tid i Norge, og fortsatt er den det for katolske og ortodokse kristne over hele verden.
Dagen er kjent som «Marimesse om våren» og «Vårfrumesse» fra primstaven, som «Maria budskapsdag» i Den norske kirke og som festen «Herrens bebudelse», «Kristi unnfangelse» og «Kristi inkarnasjon» i Den katolske kirke.
På 100-tallet forteller kirkefaderen Tertullian at Kristus døde den 25. mars, det vil si på dagen som ble regnet som vårjevndøgn og dagen for verdens skapelse. Litt senere forteller kirkefaderen Augustin at både Kristi unnfangelse og hans død skjedde denne dagen, den 25. mars. Når verden skapes på nytt, skjer det på denne hellige dagen der både den andre Adam (Jesus) og den andre Eva (Maria) sier sitt store JA til Guds vilje.
Gud valgte tenåringen Maria til å bli den som bar hans frelsesplan inn i verden. «Han reiser de ringe opp av støvet og løfter de fattige fra asken.» (Sal 113,7) Gjennom Evas NEI kom synden og døden inn i verden. Gjennom Marias JA kom Frelseren og livet til verden.
De kristne har alltid visst at Gud ble kjød i det øyeblikket Jomfru Maria sa sitt fiat, sitt «La det skje». «La det skje med meg som du har sagt». (Luk 1,38) Den som lener seg på Marias bryst hører Guds hjerteslag slå der inne. Mykt og svakt. Men å, de er sterke – sterkere enn døden. «Mysterium! Jeg bøyer meg for menneske og Gud, og tilber gåten som er skjult bak barnets tynne hud.» (Eyvind Skeie)
Jesu unnfangelse er et så hellig, fortettet og grensesprengende historisk øyeblikk at det egentlig ikke er mulig å markere det sterkt nok. I høymessen denne dagen gjør vi det samme som vi gjør juledag: Presten og hele menigheten kneler ned i tilbedelse for Jesus under inkarnasjonsleddet i den nikenske trosbekjennelsen: «Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av Jomfru Maria og er blitt menneske.»
I nesten 2000 år har Kristi unnfangelse gitt gjenklang gjennom Europa. Gjennom hundrevis av år har kirkeklokkene kalt til Angelus-bønn tre ganger daglig, året rundt. I middelalderen falt nordmenn på kne på dette tegnet, der de sto og gikk, i by og bygd.
Fortsatt kimer Angelus-klokkene tre ganger om dagen fra de katolske kirkene i Norge. Først er det tre ganger tre slag, deretter kiming. I det første slaget sier engelen: «Vil du?» I det andre slaget svarer Jomfru Maria ja. I det tredje slaget blir Kristus unnfanget. Deretter jubler klokkene mens vi selv gir vårt ja til Jesus og ber Angelus-bønnen:
«Vi ber deg, Herre, fyll vårt hjerte med din nåde,så vi som ved engelens budskap har erkjentat Kristus, din Sønn, er blitt menneske,ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet.Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.»
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 25. mars 2021 da Sal 113,5–9 var dagens bibeltekst.
Etterord om maleriet av Fra Angelico
Fra Angelico malte dette alterbildet for Chiesa del Gesu ("Jesus-kirken") i Cortona i Italia rundt 1430. Du kan se nærbilder og lese mer om maleriet her i artikkelen The Divine light in Beato Angelico's announciation of Cortona.Her er et utdrag: "Currently held at the local Museo diocesano, the painting shows Mary sitting under a portico in a walled garden (a symbol of her chastity taken directly from the Vulgate Bible, in which she is given the title ‘hortus conclusus’, “enclosed garden”). She listens and replies to the Archangel, overthrowing with her assent the disobedience of Adam and Eve (their expulsion from the Garden of Eden is evoked in the upper left corner of the panel).
The dialog between the two is written in gold, as if the words flowed from their mouths, like in modern cartoon bubbles."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.