Google Analytics

17 desember 2016

Alt dette finner du hos St. Olav bokhandel

St. Olav bokhandel. Norges kanskje koseligste bokhandel.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hva gir du til den som har alt? Noe fra St. Olav bokhandel, så klart. Det er ingen som har alt derfra.


Bøker og krybbefigurer er blant de mange fine og populære julegavene som finnes i St. Olav bokhandel i Akersveien i Oslo, like ved St. Olav domkirke (det vil si litt lenger oppi gata fra Trefoldighetskirken). 

Bokhandelens åpningstider i november-desember ser du på bildet under her (klikk på bildet for å se det i større format). Merk: De har alltid søndagsåpent og mandagsstengt. Nå i desember har de dessuten åpent helt til klokken 19 på torsdager. 

"Foruten bøker til egen og andres juleglede, bugner butikken nå av julekrybbefigurer, lys og lysestaker (også adventsstaker), ikoner, røkelse, julepynt, vakre julekort og ikke minst: musikk." I tillegg vil jeg nevne: De selger også nydelige smykker og statuer.

Det er mulig å handle mye fint i bokhandelens nettbutikk - men utvalget i butikkens tre etasjer er faktisk mye, mye større. Hvis du bor i Oslo: Besøk St. Olav bokhandel. Hvis du ikke bor i Oslo: Legg en julehandletur til Oslo og besøk Norges beste butikk: St. Olav bokhandel i Akersveien 14. Ta trikken til Stortorget, t-banen til Stortinget eller bussen til stoppestedet Nordahl Bruns gate - og vips er du der. Kos deg!


St. Olav bokhandel har Norges beste utvalg av kristen litteratur - etter min mening. Spør gjerne de som jobber der om hjelp. Fortell dem hva du har likt å lese eller hva du er på jakt etter, og de peiler deg rett inn på de beste bøkene for deg. De har alt: bibler, bønnebøker, andaktsbøker, tidsskrifter, bøker om katolsk tro, filosofi, klosterliv, åndelig veiledning, mystikk, helgenberetninger- og biografier, pilegrimslitteratur, barnebøker, Roma-bøker, kunst-og gavebøker - alt hva hjertet kan begjære. (PS: Lysene og  lysestakene er også til salgs.)
Unødvendig å si mer.

I andre etasje finner du fine og rimelige reproduksjoner som er perfekte gaver.

Barnebøkene finner du i underetasjen.


I tillegg til de bøkene du finner over alt, finner du også spennende barnebøker her som du ikke finner andre steder.
Et nærbilde fra julekrybbene i underetasjen.
I underetasjen får du tak i de vakreste julekrybbefigurer året rundt, og du kan samle på figurer over flere år. (Klikk på bildet for større versjon.)


Nå i adventstiden er andre etasje preget av julepynt og adventskalendere med kristne motiver (sikre deg en til neste år!). Her finner du også en spennende avdeling med kristne, brukte bøker - bøker du virkelig ikke finner hvor som helst.
I første etasje finner du nydelige ikoner og statuer, samt klosterprodukter fra blant annet Tautra. Noen ganger selger de også den berømte osten fra Munkeby kloster!


Trenger du et krusifiks? Det er katolsk tradisjon å ha et krusifiks eller et kors i hvert rom. Godt å ha med Jesus i alle livets rom.


Kunstnerne ved Atelier d'Art ved det franske klosteret Monastères de Bethléem lager mye vakkert som du får tak i hos St. Olav bokhandel. Her: Deres utsøkte reproduksjoner av eldre kunst laget i elfenben (reproduksjonene er laget i et annet, tungt materiale som naturligvis ikke er elfenben).


Norges største utvalg i rosenkranser.


Nydelige kors og medaljonger i sølv og gull. (Klikk på bildet for å se det i større format).
Enda flere smykker og rosenkranser.
De store statuene her er også laget av benediktinernonnene ved Atelier d'Art ved klosteret Monastères de Bethléem.


Det populære Sunnivaskrinet av Paula Fure får du fortsatt tak i her.
Vindusutststilling. De fineste juleheftene får du naturligvis tak i hos St Olav bokhandel.
Prikken over i-en: De pakker gavene dine vakkert inn hele året, også under julerushet i adventstiden.

For ordens skyld: Jeg har ikke mottatt noe som helst fra St Olav bokhandel - ikke en en krone, ikke en eneste ting, og ikke en gang ideen. Alt dette har jeg tipset deg om utav rent engasjement fordi jeg ønsker at du skal oppdage det skattkammeret som St. Olav bokhandel er. Kom, kom!

12 desember 2016

Ettertanke | Han som ikke var Messias

ITALIENSK RENESSANSE: "Madonna del Prato" ("Vår Frue av engen") er malt av Raphael i 1506. Johannes Døperens mor, Elisabet, var Jomfru Marias slektning (Luk 1,36), og hun var den første som Maria dro til da hun var gravid (Luk 1,39). Dermed er også de to barna i slekt med hverandre og har sannsynligvis lekt sammen som barn. Maleriet er nå på Kunsthistorisches Museum i Wien.

Foto: Raphael/Wikimedia Commons

Av alle mennesker i verdenshistorien er det bare Jesus og Jomfru Maria som har en større plass i den kristne kirke enn den store Johannes. 


Alle «vanlige» helgener minnes på sin dødsdag. Det er bare tre personer som minnes på fødselsdagen sin: Jesus, Maria og Johannes Døperen. Det sier mye om hvor spesiell Johannes er.

Bibelen forteller at Johannes Døperen ble født et halvt år før slektningen sin Jesus. Jesus Kristus – verdens lys – ble født på årets mørkeste dag, mens Johannes Forløperen ble født på den lyseste dagen. «Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» (Joh 1,6-8)

Kirkefaderen St. Augustin og andre teologer ser det symbolske i at Johannes Døperen ble født ved midtsommer, når dagene begynner å bli kortere – for Johannes sa om forholdet mellom Jesus og ham selv at «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3,30). Og dette er døperen Johannes’ hemmelighet. Han gir oss oppskriften på helliggjørelse og kristen vekst. Det skjer ved at Jesus får vokse i meg. Slik får jeg min likhet med Gud tilbake. Jeg er skapt i imago Dei, Guds bilde. Det bildet er for tiden under restaurering, og den prosessen går bare fremover dersom jeg gir stadig mer plass til Jesus og blir mindre full av meg selv. «Han skal vokse, jeg skal avta.»

Johannes avslutter rekken av profeter som begynte med Elias. Alle profetene mante til selvransakelse og omvendelse. Johannes også. Som den siste i profetrekken peker han dessuten direkte på Jesus som Messias.

Johannes er ikke bare en profet. Han er «mer enn en profet» (Luk 7, 26). Han lar seg ikke friste til å la seg utrope til Messias, slik han enkelt kunne ha fått til (Luk 3,15). «Han er brudgommens venn som får oss til å lytte på en måte som vi ikke har gjort på lange tider. Når Johannes taler, hører vi stemmen til den første som gjenkjente Jesus» skriver Peter Halldorf. Det gjorde Johannes allerede som foster.

«I sin mors liv jublet han av fryd over Frelserens komme; ved sin fødsel brakte han stor glede, og som den eneste av profetene utpekte han Guds lam, som gir oss forløsning,» heter det i kirkebønnen på jonsok. Derfor passer Johannes så perfekt i adventstiden. Han gjør oss klar for Herrens komme. Hva mer kan man ønske seg i advent?

Lytt til stemmen til Johannes i dag. Lytt til den store Johannes. Lytt til brudgommens venn.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 10.12.2016 da Luk 3,10-16 var dagens bibeltekst

10 desember 2016

Ettertanke | Engler og profeter

PILEGRIM I RØLDAL: Det er gammeljonsok, snart midnattsmesse, men lyst som dagen. «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene.» (Helge Magnus Iversen)

«Legg merke til det som skimrar. Det som skil seg ut, det som lokkar på deg, det som plutseleg står der og dirrar.» 


Det var det gode rådet for bibellesingen (og for livet) som Sofie Braut delte i Vårt Land.

I dag var det to ord i bibelteksten som stod der og skimret foran meg. To korte og mektige ord: Engler. Og profeter. Deretter var det to ting som slo meg: 1. For et mektig fellesskap jeg er en del av! Og 2. Så utrolig feil Erik Bye tar.

Sommeren 2010 deltok jeg i den lutherske Olsok-vigilien i Nidarosdomen. Vi sang «Pilegrimssang» av Erik Bye. En nydelig vise. Mye vakkert der. Mye sant. Bare hør:

«Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav
så søker vi de gamle, glemte stier
som hvisker mellom steiner, under kratt og lyng og lav
og kanskje kan vi høre hva de sier:
Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå,
mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå
»

Kun vakkert og sant så langt. Men så kommer det: «og stien må vi alle gå alene».

Da boblet det opp et høyt, indre NEI i meg. Nei, det der er bare ikke sant, Erik Bye. Jada, det er sikkert en korrekt gjengivelse av livsfølelsen til et postmoderne, hjemløst, fremmedgjort, sekularisert menneske. Men det er ikke sant av den grunn.

Vår tid har mistet både Gud, profetene, apostlene, helgenene og englene av syne. Det betyr ikke at de ikke finnes.


Høyt elskede! Du kan gjerne føle deg alene, men du er aldri alene. Du er omsluttet av Kirken. Vi tror på den Gud som er skaperen av alt synlig og usynlig. Du står i bønnefellesskap med profetene og patriarkene, apostlene og martyrene. Du deltar i liturgien sammen med englene og himlenes krefter. Du har til og med en egen verneengel som har fått i oppgave å alltid følge deg, hele veien hjem til Gud. Også er det alle oss vanlige medkristne, da. Vi er også her. Du er aldri alene på stien hjem.

Litt tidligere samme sommer vandret jeg med 67 andre på den gamle pilegrimsstien til Røldal. Det var juli og gammeljonsok, og jeg gikk og sang inni meg om det jeg så: Et uoverskuelig pilegrimstog fra hver en verdens krok, med pilegrimer i alle størrelser og utgaver fra 0 til 80 år. 
«Se barna går foran glad i flokk,
så kvinner og menn,
så kvinner og menn.
Selv skjelvende gamle tar sin stokk
til krybben hen,
til krybben hen.» 
Akkurat det var det jeg så utspille seg. Nydelige unger som løp foran, fulle av fryd. Unge og gamle som gikk og ba sammen mens de gikk. Den levende kirken som søker Ham, Jesus Kristus. Barnet i krybben. Mannen på korset. Jeg så virkeligheten: Et folk på vandring. Til Gud. Sammen.

Guds kirke i Norge ved våg og vang, følg med, følg med!


Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 9. desember 2016 da 1 Pet 1,10-12 var dagens bibeltekst


Her kommer en serie bilder fra Røldalsvandringen, og deretter en utrolig fin keltisk bønn. (Klikk på bildene for å se dem i større versjon.)


PILEGRIMSTOGET: Fra hver en verdens krok, med pilegrimer i alle størrelser og utgaver fra 0 til 80 år. De små prikkene der fremme er barn som løper foran.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, der ikke noe annet står
PILEGRIMSBRO: Det lokale engasjementet for den gamle pilegrimsveien er stort i Røldal, noe denne vakre broen er et resultat av.
VAKKERT: Den eldste pilegrimen (80 år gammel) fra Chile og den yngste pilegrimen (0 år) fra Norge på stien sammen.
MÅLET: Der nede ligger Røldalsvatnet og den gamle stavkirken med det undergjørende krusifikset fra 1200-tallet.
KRISTUS: Jesus gikk foran og ledet vei. Underveis hadde vi tre stasjoner med bønn, sang og andakt. Mange ba rosenkransen sammen mens de gikk.
RØLDAL STAVKIRKE: Nordmenn har valfartet til Røldal rundt jonsoktider i århundrer. Jonsok var helligdag i Norge fra Mostratinget i 1024 til 1770 da danskekongen halverte antallet religiøse festdager i Norge. Under midnattsmessen jonsok ble mange helbredet av svetten fra det undergjørende krusifikset. Tause vitnesbyrd om helbredelsesundrene er de mange krykkene, støtteskinnnene og andre remedier som ble etterlatt bak alteret. Disse er nå samlet i Bergen Museum, men er dokumentert i Røldal stavkirke med fotografier og skriftlige nedtegnelser. Valfarten fortsatte i århundrer etter reformasjonen. I våre dager har pilegrimsvandringen til Røldal våknet til live igjen.

Foto: Øyvind Lerø ©, publisert med tillatelse

MIDNATTSMESSEN: Den hellige kommunionen, foreningen med Kristus, er høydepunktet ved en pilegrimsvandring.
Foto: Heidi Marie Lindekleiv ©, publisert med tillatelse
FINN VEIEN HIT: Hit, til det undergjørende krusifikset i Røldal Stavkirke - til Norges gamle, dype katolske arv - vil de gamle pilegrimsstiene lede deg. For en nordmann er det å gå inn i Den katolske kirke en opplevelse av å endelig komme HJEM.

"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"
(Sitat fra hymne av St. Thomas Aquinas, oversatt av Ragnhild Foss)

Foto: Heidi Marie Lindekleiv ©, publisert med tillatelse


Føler du deg alene? Det er du ikke. Les denne teksten fra den keltiske fromhetstradisjonen - langsomt og oppmerksomt, slik at ordene får synke helt inn - så skjønner du hva jeg mener.



Når vi står opp


La oss dra fremad,
omsluttet
av vår nådige Fars godhet,
av Jesu, vår brors mildhet,
av stråleglansen fra hans Hellige Ånd,
av apostlenes tro,
av englenes frydefulle lovsang,
av helgenenes hellighet,
av martyrenes mot.

La oss dra fremad,
omsluttet
av visdommen til vår Far som ser alt,
av tålmodigheten til vår bror som elsker alle,
av sannheten til Ånden som vet alt,
av apostlenes lære,
av englenes vennlige rettledning,
av helgenenes tålmodighet,
av martyrenes selvbeherskelse.

Slik er veien for alle Kristi tjenere,
veien fra døden til det evige liv.


LES OGSÅ:

05 desember 2016

Ettertanke | Når en kvinne skal føde

MIRAKELMAGE: Full av baby. Høygravid i advent.
Foto: Selvportrett advent 2011


I dag er Jesus på min arena. «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes tid er kommet» sier han (Joh 16,21). Jeg kjenner ingen som har vært gravid som ville motsi ham i det.


Jeg tror imidlertid Jesus glemte å ta med «og det har gått noen år» i den neste setningen sin. Slik: «Men når barnet er født – og det har gått noen år – har hun glemt smertene, i sin glede over at et menneske er kommet til verden.» Nå har jeg født fem ganger, og jeg har aldri glemt smertene bare sekunder etter at jeg hadde så vondt at jeg brakk meg i smerte. Jeg er ikke en gullfisk. Jeg har en fungerende hukommelse.

Menneskets minnefunksjon er vidunderlig. De gode minnene forgylles og blir bare bedre år for år, mens smerteminnene blir svakere jo lengre tid som går. Ta den lange fotturen over Hardangervidda som jeg var på i det forrige århundre. Det er den beste, fineste og mest magiske fjellturen jeg har vært på noen gang. Med intellektet vet jeg imidlertid at jeg i en av oppstigningene var så utmattet og hadde så vondt at jeg satte meg bak en stein og sa: «Jeg vil bare dø». Jeg husker ordene, jeg vet at det skjedde, men jeg klarer ikke å gjenskape følelsen. Den er helt borte. Bare det vidunderlige står tilbake. Jeg tror det er et «frampek» om hvordan det en gang kommer til å bli. Den gang – når vandringen endelig er over og vi er hjemme hos Jesus – da kommer minnet til å fungere slik: Vi husker det gode og vi klarer ikke lenger å gjenkalle det vonde. Det er borte. Helt glemt.

I adventstiden er det faktisk ikke Jesu fødsel som Kirken først og fremst forbereder seg på. 


Advent har fått navnet sitt fordi vi i disse adventsukene venter på adventus Domini: Herrens komme. Vi venter på Jesu andre komme. Derfor handler svært mange av bibeltekstene i advent om nettopp dette: at Jesus skal komme igjen. Og det er i den sammenhengen at Jesus bruker analogien om en kvinne som skal føde og som etter fødselen er full av glede og ikke bryr seg om smerten som var.

«Slik er det også med dere. Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.» (Joh 16,22) Amen. Det tror jeg på. Av hele mitt hjerte og med hele min hukommelse.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5.12.2016 da Joh 16,21-24 var dagens bibeltekst




NOEN DAGER SENERE: Magen tom, hjertet fullt. Fylt av glede. Johannes er født for noen timer siden.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Du liker kanskje også:


  • Ettertanke | Den første natten - en smakebit derfra: "Jeg hadde gått høygravid sammen med Jomfru Maria gjennom hele advent, mens jeg ventet både på barnet og Barnet. Nå var han kommet. Snøen dalte forsiktig utenfor. Stille natt, hellige natt. Den første natten med det nyfødte barnet. Lille Johannes lå der helt i ro. Pustet så stille som bare de bittesmå gjør. Jeg hadde kjent sparkene hans under hjertet i mange måneder, og nå åpnet det seg. Alle sanser var våkne. Det var da jeg lyttet til «Mitt hjerte alltid vanker»."

01 desember 2016

En liten film om St. Paul menighet


Jeg elsker Den katolske kirke, og helt spesielt den levende St. Paul menighet. Se denne lille filmen så skjønner du kanskje hvorfor.


Jeg tror ingen kan flytte fra St. Paul menighet uten å savne den og lengte tilbake. Jeg fikk sju år som lykkelig medlem i St. Paul menighet før vi flyttet fra Bergen til først St. Laurentius menighet i Drammen og deretter til St. Olav menighet i Oslo. Ikke til forkleinelse for de to andre, men St. Paul er i en klasse for seg (og jeg er ikke den eneste som sier det). Jeg er glad i St. Olav, men å, som jeg savner St. Paul likevel. Heldige du som bor i Bergen eller omegn og kan høre til der!

Se denne herlige lille filmen og få et glimt inn i en boblende, levende menighet der det hele tiden skjer noe.

https://www.youtube.com/watch?v=iLkKlnHj03s
Klikk på ikonet nede i høyre hjørnet (ikonet med de fire hjørnene) for å se filmen i fullskjerm.

P. Bjørn Tao Quoc Nguyen forteller om hvordan mennesker fra 120 nasjoner og alle slags bakgrunner integreres i kirken og i St. Paul skole.

Lysten på mer? 

Vil du se litt til? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke. Her er to minutter om Den katolske kirke i hele verden:




Du liker kanskje også denne bloggposten:


28 november 2016

Foredrag | Kristen vekst i medgang og motgang

En liten fortelling om da jeg fikk den verste telefonen i mitt liv - og om da kroppen min brant - og om hva disse to dagene gjorde med forholdet mitt til Gud. En fortelling om Døperen Johannes' hemmelighet - og om hvordan du kan vokse som kristen både når livet går din vei og når det ikke gjør det (spesielt da, faktisk). Foto: Henriette Teige, St. Olav menighet

Jeg har lovet å dele foredraget om kristen vekst, som jeg holdt i «Katolsk grovbrød»-serien i St. Olav menighet. Enten du foretrekker lydopptak eller skriftlig manus: Her er det endelig.



Her kan du lytte til foredraget:



Kristen vekst i medgang og motgang av Ragnhild H. Aadland Høen på Vimeo.


Og her er manuset (kontrolleres mot fremføring):

Kristen vekst i medgang og motgang


Først: Til de av dere som har kommet hit fordi dere trodde jeg skal snakke om kirkelig vekst i dag: beklager å måtte skuffe dere. Dette er et foredrag om hvordan du kan vokse som kristen. Det handler med andre ord om levd liv. Dermed kan nok denne kvelden kanskje komme til å minne mer om en vitnekveld enn om en forelesning.

Dette er et foredrag – eller kanskje en fortelling – om hvordan du kan vokse som kristen, i medgang og motgang. Det vil si: Det er først og fremst en halvtime om hvordan du kan vokse som kristen i motgang. For det er helt ærlig det jeg kan mest om. Hvordan du kan vokse i medgang har jeg ikke helt knekket koden på ennå. Kanskje jeg blir sterk nok en gang i fremtiden til å oppleve medgang og likevel vokse som en kristen, men jeg er ikke der nå, tror jeg. Så langt virker det som at Gud er enig med meg i at jeg, som kristenmenneske, tåler slit, utfordringer og motgang bedre enn jeg tåler at livet går lekende lett. Det er når ting er vanskelig, når jeg er helt avhengig av Gud – at jeg ender opp der jeg trenger å være: I den fulle overgivelsen, i kjærligheten og hengivelsen til Ham. Der hvor jeg overlater meg selv, alt jeg er og har, helt til Hans hellige vilje.

Det er ikke en lett vei. Rett som det er føler jeg meg skvist, til det ytterste and beyond. Sånn må det være når egoet, synden og mitt gamle selv skal dø. Helt til jeg er fremme i Himmelen kommer Jesus til å la det stå et skilt over meg: «IMAGO DEI: Guds bilde. For tiden under restaurering». Jeg er i ferd med å bli den jeg er skapt til å være. Det kan være en smertefull prosess.

Den hellige Johannes Døperen

Og her må vi inn på Døperen Johannes’ hemmelighet. Den hellige Johannes sa nemlig om Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta». Og det er oppskriften på kristen vekst. Det er det kristen vekst går ut på: Helliggjørelse. At «Jesus skal vokse i meg, jeg skal avta». Og det er faktisk litt lettere å få til hvis jeg ikke er oppblåst og full av meg selv, men i stedet holdes naturlig på et passelig ydmykhetsnivå. Da blir det rett og slette bedre plass til Gud i meg og i livet mitt. Erfaringen viser at jeg inntar mer åndelig næring når jeg er sulten enn når livet går lett og jeg er mett.

Når vi skal «trenge dypere inn i troens liv og sannheter» (slik annonsen for dette arrangementet faktisk lovet), må vi gå inn i og ta utgangspunkt i troens liv slik det er, og ikke slik det teoretisk sett hadde vært veldig fint om det var. Da trenger vi å gå inn i og lytte til trossannheter og troserfaringer som gjerne er mer dyptgripende enn høylytte.




Jeg vil starte med en forkynner som jeg gjerne lytter til, nemlig den svenske pinsepastoren og forfatteren Thomas Sjödin. To av hans sønner var alvorlig syke hele sitt liv og begge døde i tenårene. Sjödin har opplevd tyngre tak og mer smerte enn snittet. Likevel skriver han i boken «Den enkleste gleden»: «Det finnes ikke enkle liv. Hvert eneste menneskes vei gjennom livet er kranset av både seire og tap. Å sammenligne - veie det ene livet opp mot det andre - er knapt fruktbart.» «Jo flere mennesker jeg møter, desto oftere tenker jeg at hvis alle bar omkring på problemene sine i gjennomsiktige plastposer, hadde ingen villet bytte. Alle har sitt å stri med, og illusjonen om at det finnes mennesker som bare har det bra, kan kun leve på veldig lang avstand

«We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» St. Teresa av Avila (1515-1582)

Kirken og Kirkens store helter, helgenene, er ikke ukjent med motgang, prøvelser, lidelse, slit og smerte. Den store St. Teresa av Avila sa: «We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» De som går tettest på Kristus, Herrens lidende tjener, blir mest like ham - også gjennom det de må bære. De slipper ikke veldig mye mer unna enn Han som de følger og blir formet i bildet til.

Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv.

Når Jesus ber oss om å ta opp vårt kors, er det helt seriøst ment. Det er ikke lekekors eller liksomkors vi snakker om. Det er ordentlige kors og ordentlige prøvelser. Til gjengjeld får vi ordentlig trøst og hjelp underveis, ordentlig nåde hele tiden, et ekte håp, dyp glede underveis og en skikkelig seierspris til slutt. Men altså: hvordan arter dette korslivet seg i praksis?

Faksimile: BA, 18.09.2009


17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min – Kristin, som er russ det året og nettopp har fylt 18 år – sykler til skolen for å få 6 i gym slik hun har i alle andre fag. Livet smiler. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått. «Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma.» «Kommer hun til å overleve?» «Vi vet ikke.» «Jeg kommer med en gang.»

Den morgenen fikk den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Gud til oss, fra Jobs bok 37,14: «Stå stille og gi akt på Herrens under.» Det ordet bar oss i ukene og månedene som skulle komme. Gjennom alt fikk vi være i Guds fred, i en overnaturlig visshet om at Kristin var i Kristi hender.


Faksimile: BA

Kristin hadde fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativt nivå. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, hun svarer oss ikke. Men så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger «Jeg er i Herrens hender», og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge! Hun synger:
«Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.»

Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.


SORGEN OG GLEDEN: "Jeg er i Herrens hender" med Maria Solheim finner du på CD-en "Sorgen og gleden"  på Spotify (og sikkert mange andre strømmetjenester).

Etter tre uker i stadig stigende bevissthetsnivå kommer Kristin gradvis ut av koma. Det blir den sterkeste julen jeg har opplevd noen gang. Aldri, aldri har jeg sunget julesangene med dypere smerte og med dypere glede – glede, virkelig glede – enn den julen.

Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt er skrelt bort. Når alle disse tingene blir så uvesentlige som de faktisk er. Når alt er tatt bort og bare Gud står tilbake. 

Du kommer aldri til å vite at Gud er alt du trenger før Gud er alt du har. 


Kristen vekst har best vekstvilkår når ting ikke går på skinner – når det blir mer åpenbart for deg at du og verden trenger en Frelser med stor F.

Hans Adolph Brorson, prest og salmeforfatter

I julesalmen «Mitt hjerte alltid vanker», som jeg hørte mye på den julen, skriver presten Brorson: «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?» Hvorfor valgte du denne elendigheten? Julen 2009 var det dette som fikk synke langt ned i meg: Tenk at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne elendigheten, i denne harde verden. Tusen takk, Jesus, for at du valgte å gå gjennom dette, all denne smerten, for vår skyld. Tusen takk for at du kom med lyset inn i vårt mørke, og med evig liv til vår død.

I januar 2010 (3,5 måneder etter ulykken), er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet helt selv, uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes på Nordås skjønner ingenting. Hun sier rett ut til Kristin og meg: «Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring.»

Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med. For Kraften fullendes i svakhet.

Gud bor i det høye og hos den som er nedbrutt. Vi leser i Jesajas bok: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

ROPET: "Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham." Jean Vanier

Den katolske presten og forfatteren Jean Vanier skriver i boken «Community and Growth»  om hvordan lidelsen og smerten kan bli til føde for troen vår og for den dypeste delen av vårt vesen – om hvordan lidelsen kan lede oss til kristen vekst. Han skriver:

«På en mystisk måte kan vår lidelse og smerte bli til føde, likesom vår fattigdom og hjelpeløshet kan bli et sted hvor Gud bor.

Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham.

Det er et nærvær av Gud i lidelsen som kan gi næring til den dypeste delen av vårt vesen.»

Faksimile: nrk.no, 15.12.2014

15. desember 2014. Det er en vanlig, hektisk adventskveld i familien Aadland Høen (altså min familie). Om to uker skal vi flytte med fem barn fra Bergen til Oslo. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på minstejenta vår Maria, 8 mnd gammel, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt. Det er mannen min Hans som roper fra første etasje. Han roper «Ragnhild!» på en så forferdelig måte at jeg umiddelbart skjønner at det ikke bare er en legevaktskade dette gjelder. «Noen dør». Sånn høres det ut. Jeg vet at han er nede i stua for å tenne opp i parafinovnen for første gang denne sesongen. Jeg løper ned i stua, som står i full flamme. Jeg går inn for å redde Johannes (3) fra brannen, men sklir på parketten og lander i flytende parafin som trekker inn i buksen min og brenner. Kroppen min tar fyr og brenner. Etter å ha lokalisert Johannes får jeg ham ut. Mannen min, som har klart å slukke brannen i sitt eget ansikt, klarer å få slukket brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet tre av barna våre oppe står på. Selv styrter jeg ut i snøen og får slukket flammene.

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeposten på Haukeland Universitetssykehus. Takk Gud for at vi alle overlevde. Takk for at Hans bare fikk en andregradsforbrenning i halve ansiktet, som han raskt ble god av. Takk for at Johannes bare fikk en førstegradsforbrenning og avsvidde øyenvipper. Men aller mest: TAKK GUD for at det er jeg som ligger her med en alvorlig tredjegradsforbrenning og ikke Johannes. Jeg hørte de forferdelige smerteskrikene fra barna på brannskadeavdelingen, og jeg lå der med tårer i øynene og var så lykkelig og takknemlig over at det var jeg som hadde vondt, og ikke Johannes.

Brannskadepasienter er blant de pasientene på et sykehus som har aller sterkest smerter. Vi får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir jo ikke borte. Det daglige sårstellet om morgenen er så smertefullt at jeg ikke kan være våken. Jeg må legges i en lett narkose under hvert sårstell, og er ikke skikkelig våken igjen før i 17-tiden på ettermiddagen.

UTEN FILTER: Bildet er tatt etter 2. operasjonsrunde, da jeg kunne være våken under sårstellet. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Det var to ting som bar meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første var det som jeg har nevnt: takknemlighet.

Det andre som bar meg, var Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. "Den lidende Kristus", han ble jeg godt kjent med på Haukeland. 


Kirken bar meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ba for meg – de bar meg. Det var en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Da sokneprest Dom Alois kom til meg med sykesalvingens sakrament var det som om Jesus selv kom på besøk. Mor Theresa-søstrene kom med kommunionen/nattverden til meg fem ganger, inkludert 1. juledag. "We bring you Jesus," sa de - og det gjorde de! Alltid kom de uventet, og alltid var det guddommelig timing - alltid når jeg trengte det aller mest. Det var helt fantastisk å bli båret av forbønn og Kirken og av sakramentene på den måten.

Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.


For meg var brannskaden en sterk erfaring av dette konseptet som kalles «stedfortredende lidelse» - som jeg bare har lært om i Den katolske kirke, som jeg var helt fremmed for som protestant. Og akkurat dette punktet er kanskje det viktigste jeg har å formidle om kristen vekst når du har det vondt. Ifølge katolsk tro er det nemlig slik at all smerte som du forener med Jesu lidelse, blir virksom i verdens frelseshistorie her i dag. Jeg kan be for andre med ord, ved å ofre messeofferet i kirken, men også ved å lide for andre. Det er også en bønn. En spesielt virksom bønn. Det er en trossannhet som du kan hente mye styrke fra. I Kolosserbrevet 1:24 skriver Paulus: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.»

Det jeg opplevde, var at stedfortredende lidelse gjør like vondt – det er fortsatt smerte, den gjør like vondt som vanlig smerte – men den er mye lettere å bære fordi den er full av mening. Det finnes knapt noe mer meningsløst enn meningsløs smerte. Men ingen smerte er lenger meningsløs når du forener den med Jesu lidelser. Jeg opplevde at jeg hadde fått en gave. Jeg fikk være forenet med Jesus og delta i Kirkens arbeid og i verdens frelseshistorie på en helt spesiell og virksom måte. [Red.anm: Du kan ofre opp din lidelse for hvem og hva som helst du ønsker å be for. Selv ofret jeg det opp for noe skikkelig motiverende: Norges omvendelse.]

Jeg skal ikke late som at det brannskadede beinet ser bra ut, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sju, som ved et under. Og: Arrene gror fortsatt og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer. Takk Gud!

Disse to hendelsene er ikke det vanskeligste eller vondeste jeg har vært gjennom, men jeg tror det er nok til at jeg har fått gjennom poenget mitt:
· At Gud er med gjennom alt,

· at i de dype dalene kan du vokse i troen og bli kjent med Gud på en helt ny måte, en måte du ikke kan når livet er lett

· og at Leonard Cohen har helt rett: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»
LYSET: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»
Leonard Cohen
Foto: Rama, Creative Commons

Robert W. Kvalvaag skrev i Vårt Land i går: «Hvordan kan det guddommelige nå fram til et menneske? Ved at den perfekte fasaden sprekker opp. Uten at noe mangler kan ikke det fullkomne nå fram til det ufullkomne.» «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»

Mennesket er feilbarlig, svakt og ufullkomment. Vi har denne skatten i leirkar. I leirkar med sprekker. «That’s how the light gets in.» Vi leser fra Paulus’ andre brev til korinterne: «Men vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv. Vi bærer alltid Jesu død på vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig ved den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig ved vår dødelige kropp.

Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere – til Guds ære. Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengsler vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.» (2. Kor 4,7ff)

Det finnes trengsler som ikke er lette å bære. Det finnes de som knekker deg. Da er det godt at tårene også er et bønnens språk, og at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord (Rom 8,26). Fortvilelsen og avmakten er også et språk. «Du vet, Gud. Kyrie eleison. Nå bare faller jeg ned i deg, Gud. Herre, forbarm deg over meg.»

Vi er her i verden for å ære Gud. Og i motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn. Bibelen er full av klagesalmer.

Hva er det egentlig som fører til kristen vekst? «Vår Herre Jesu Kristi nåde». Bare nåden. Gud sier: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» (2. Kor 12,9) 


TIPS TIL KRISTEN VEKST: Søk alt det som Kirken har å gi deg.
Søk Gud i skjønnheten: i kunsten, musikken, litteraturen og naturen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Jeg tror at det beste jeg kan si om hvordan du kan vokse som kristen i medgang, er: Bruk de samme triksene som i motgang. Søk alt det som Kirken har å gi deg. Gå til messe om søndagene og veldig gjerne de andre dagene også. Bruk sakramentene. Les i Bibelen og les andre oppbyggelige ting. Lytt til Jesus og lyd Jesus. Be fritt og be med Kirkens bønner. Be alene og be sammen med andre. Søk Gud i skjønnheten: i kunsten, musikken, litteraturen og naturen. La deg inspirere av helgenhistoriene. Gå til sjelesorg og i åndelig veiledning. Lev i kirkeåret. Ta med deg vievann hjem fra kirken. Dra på retrett. Dra på pilegrimsferd. Ta for deg av alt det Kirken har å by på. ALT. La Den Hellige Ånd lede deg. Søk helliggjørelsen bevisst. Ta i mot all den nåde og hjelp som Kirken har å gi deg.

"Å bli hellig er ganske enkelt å bli den man er skapt til å være." Wilfrid Stinissen
Foto: Libris forlag

En av mine yndlingsforfattere heter Wilfrid Stinissen. Stinissen var en vis, gammel karmelittmunk som selv etter sin død i 2013 fortsatt gjør meg klokere. Han har blant annet hjulpet meg å forstå bedre hva helliggjørelse innebærer, og hva Paulus mener når han skriver: «Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom» (1. Tess 5,23).

Gud skal «hellige meg helt igjennom». Hva betyr det? Stinissen skriver: «Å bli hellig er ganske enkelt å bli den man er skapt til å være. Å ikke være hellig strider mot naturen. Å være hellig er å være hel, enhetlig, «gjord i ett stycke».»

Og Stinissen fortsetter: «Jo mer vi ser på ham [Jesus, min anm.], lar oss gjennomtrenges av hans liv gjennom å lytte og lyde, desto mer kommer han til å stråle i oss, og vi blir stadig mer sanne mennesker, det som det er meningen at vi skal være.»

Når vi lar Den Hellige Ånd få lede oss, formes vi hele tiden etter Jesu bilde – i motgang og medgang. Denne helliggjørelsen er både en gave og en oppgave, sier Stinissen. 

Veien som fører inn i helliggjørelsen kaller han for Stillhetens og Bønnens vei. Den veien er det ofte lettere å finne og å følge når det butter litt.

Det er jo ikke akkurat framgangsteologi jeg forkynner her, men så tror jeg heller ikke at fremgangsteologien er verken bibelsk eller sann, der den forkynner at "den som lever et liv i Ånden, lever et liv i seier og fremgang, rik og fornøyd, fri for sykdom og nød - og hvis du for eksempel er syk eller fattig, så kommer det av at du ikke lever nok i Ånden." Grøss og gru.

Takke meg til sunn katolsk lære. Den kan være tøff og gir deg ikke løfter om at du skal oppleve Himmelen på fulltid før du er der, men den gir iallfall full MENING til livet her, og aller viktigst: den er SANN. Den stemmer med både livet, Bibelen og overleveringen/tradisjonen.

KORSVEIEN: Et liv i Kristi etterfølgelse. Korsveien. Her "Jesus trøster Jerusalems kvinner": 8. stasjon i den nye korsveien i St. Olav domkirke i Trondheim.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Pave Benedikt utdyper: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.» [side 110 i boken hans "Jesus fra Nasaret"]

For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia – den vedvarende utholdenheten, i fellesskapet med Jesus.

Den smale veien er ikke den letteste veien, men den er den eneste som fører til Livet - til Livet slik du alltid har drømt om at det skal være. Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus, hele tiden. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.

Så hold ut. Spesielt hvis du opplever kamp, trøtthet og fortvilelse. Du er ikke alene. Du er i fellesskapet med Kristi legeme, Kirken, og det står: «vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» (Hebr 4,15-16)

Til avslutning vil jeg be to bønner som jeg håper du vil gjøre til dine:
Kom Hellige Ånd, Trøsteren, du som er vår styrke.

Herre Jesus, form meg helt etter ditt bilde. Gjør du meg hellig. Gjør meg hel. Gjør meg helt ett med deg – du som alltid gir deg selv helt til meg.
Og så ber vi med den hellige Ignatius av Loyolas ord:
Herre, motta all min frihet,
min erindring, min forstand
og hele min vilje:
alt hva jeg eier og har.
Du har gitt meg det;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt,
bruk det helt etter din vilje.
Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.
Amen.

St. Ignatius av Loyola (1491-1556)

Et bittelite etterord

Jeg ønsker ikke å forherlige lidelsen. Jeg sier ikke at Gud ønsker at vi skal lide, eller at han vil oss vondt. Jeg sier heller ikke at du skal oppsøke lidelse, eller at du er nødt til å ha det hardt eller vondt for å bli helliggjort og vokse som kristen. Kirken har alltid gjort alt den kan for å redusere lidelse, både fysisk, sjelelig og åndelig - og vi tror på en Gud som gjør under!

Det jeg sier er bare at når du har det vondt, kan lidelsen være en ekspressvei til helliggjørelse, dersom du benytter anledningen til å forene deg med Jesus og med hans lidelser. Dessuten kan du altså gjøre små underverker i verdens frelseshistorie på den måten, ved at "det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller du med din egen kropp" (jf. Kol 1,24). Si fra i kommentarfeltet hvis det er noe du er uenig i eller ønsker at jeg skal si mer om. Jeg utfyller gjerne!

Oppdatering: Og så et lite etteretterord

Mer enn 4800 personer har klikket seg inn på dette innlegget i tiden som har gått siden publiseringen. (Alle dere som har lest saken direkte på bloggens forside kommer i tillegg.) Det slår meg hvor rett Craig Groeschel har når han sier: "We may impress people with our strengths. But we connect with people through our weaknessess". Eller som Jean Vanier sier det i "Community and Growth": 
"Jeg blir slått av hvordan det å dele vår svakhet og våre vanskeligheter virker mer oppbyggelig for andre enn det å dele våre kvaliteter og suksesser."



27 november 2016

Rorate Caeli | God advent


Adventskos. Koselig og rolig start på adventstiden i går med alle fem barna på juleverksted hos dominikanerinnene på Katarinahjemmet på Majorstua i Oslo. Kjekt å støpe lys, male julekuler og julekort og pynte pepperkaker (motto: det kan ikke bli for mye pepperkakepynt). ❤️ God advent, alle!

Foto: Ragnhild Aadland Høen

I dag er det den herlige søndagen: Første søndag i advent. Første dag i den fire uker lange fine, fiolette tiden før jul. I denne tiden synger Kirken "Rorate coeli desuper, et nubes pluant iustum". På norsk: "Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige".


På Spotify kan du høre Rorate Caeli i en latin-norsk innspilling med karmelittnonnene i Tromsø og Vokal Nord, og på YouTube kan du høre den på latin og se det tradisjonelle gregorianske notebildet for hymnen:


Åpner ikke YouTube-videoen seg? Klikk her: https://youtu.be/f06qdhO_sEY



Rorate Caeli - Himlens skyer

Norsk oversettelse av Rolf Østbye, 1970:

Omkved:
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

1. La ei din vrede få råde, kom ikke lenger ihu vår brøde.
Se, den hellige stad er forlatt, Sion er blitt ødelagt:
Jerusalem er lagt øde, bolig for din helligdom og for din herlighet,
der hvor din lov og din pris lød fra våre fedre.

2. Vår synd er stor, og vi er blitt lik det urene mennesket,
og vårt fall er dypt, som det visne blad faller fra treet.
Liksom vinden har våre synder båret oss langt av sted,
og ditt åsyn har du skjult for oss.
Du har overgitt oss til straffen for vår urettferdighet.

3. Se ned, o Herre, til ditt folks kval og vånde,
og send oss Ham som du sende skal!
Ja, send oss det Guds Lam, som er jordens herre,
fra ørkenens klippe til fjellet hvor Sions datter bor:
For at Han selv kan befri oss for åket av vårt fangenskap.

4. Trøst deg, mitt folk, trøst deg og gled deg, du mitt eget folk:
Snart kommer din Frelser og frir deg ut!
Hvorfor sukker du i sorg og klage,
hvorfor lar du smerten overvelde deg?
Jeg skal frelse deg, frykt derfor ikke.
Til evig tid er jeg din Herre og din Gud,
Israels Hellige og din Forløser.


PS: Foredraget jeg holdt på Katolsk grovbrød-kvelden publiseres her på bloggen tirsdag, i både skriftlig og muntlig (lyd) versjon.


Les mer:

Ved å klikke her får du opp alle blogginnleggene som er tagget med advent. Mye å kose seg med ❤️  God advent!

21 november 2016

Bli med på Mariavake med Odd Nordstoga


Eg gler meg til å oppleve Mariavake med Odd Nordstoga og Stein Versto onsdag 7. desember kl. 19.00.


Den 7. desember, under vaka for Mariafesten den 8. desember, inviterer Sankt Dominikus kloster til Mariavake - ein konsert med diktlesing, stev, sang og vakker feleklang i klosterkyrkja.

Odd Nordstoga syng kjente tonar frå Vest-Telemark, Stein Versto les eigne dikt og Benedicte Maurseth fyller kyrkjeromet med feleklang og overtonar, medan Anne Margaret Nilsen framfører gamle Mariastev til vakkert tonefylgje,

"Jomfru Maria har ein sentral plass både i folkemusikken og i kyrkja si tru. Dei mange stevtonane frå mellomalderen er som ein atterklang av dei gregorianske hymnene som har fylt kyrkjeromet med bøn og lovprising opp gjennom hundreåra. Båe uttrykk speglar kyrkja sitt djupe åndelege liv – åndeleg røyndom som held fram med å utfalde seg, i stadig nye former og uttrykk, som levande tru, som levande kjærleik", skriv klosteret på si heimeside.

Eg ser fram til ein stemningsfull kveld der ord og tonar frå gamal og ny tid møtest!


Sankt Dominikus kloster ligg på Majorstua i Oslo. Sjå kart.

Dørene opnar kl. 18.30. Konserten starter kl. 19.00 og varer i 80 minutt (utan pause). Overskotet av konserten går til fornying og vedlikehald av klosteranlegget. Billetten koster kr 250 og du får kjøpt den her hos Ticketmaster. Klosterkyrkja er ikkje stor, så skund deg å sikre deg billett før det blir utseld!





Maria hun er en jomfu ren


Odd Nordstoga syng folketonen "Maria hun er en jomfru ren" så det lyser på CD-en "Strålande jul". I eit glitrande intervju gjort av bror Haavar Simon Nilsen snakkar dei to om denne sangen.


Bror Haavar: - Når du til dømes syng folketonen «Maria hun er en jomfru ren», og andre liknande låtar, då dreg du oss med utover oss sjølv. Kva tankar gjer du deg om det?

Odd Nordstoga: – Akkurat det gjer eg sjølv òg, dreg meg utover meg sjølv. Av ein eller annan grunn bit dette veldig på meg. Skal me sjå … Korleis var det verset att?
Maria hun er en jomfru ren,
Gud monne sin miskunn vise,
hun fødte en sønn foruten mén,
ham skal vi love og prise;
han har oss alle av synden løst,
han give oss trøst,
og himmeriks evige lise.
– Eg prøvar å fylgje teksten og melodien, og den vegen teksten peikar. Når eg står på scenen og skal framføre ein song, ja, så må eg liksom gje meg over til musikken, og la han føre meg dit han vil. Om det tekstlege innhaldet er for svakt, blir det vanskeleg, men når ord og tone kling godt saman, om det er god botn og det byrjar å gje resonans i meg: Det er då det verkeleg fossar over scenekanten.

Heile intervjuet er glitrande godt. Det stod på trykk i Syn og Segn i fjor. Les heile samtalen (gratis) her. 


08 november 2016

Jeg liker november

Novemberkjærlighet, tegnet i lys.
Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons


Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker november, årets kanskje snilleste og minst kravstore måned.


November er ikke noe stress. Det er lite som skjer. Ingen oppstarts- og planleggingsmøter, ingen reiser, ingen dugnader og avslutninger i hytt og pine vær. Finnes det noe mindre krevende enn november? Hvis du ikke får ned pulsen i november, får du den aldri ned. Tenker jeg.

Det er ingen som har store forventninger til november. I november er det lov å være hjemme og ikke finne på så mye. Det er lov å føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale. Det er lov å være inne med god samvittighet, for været innbyr sjelden til verken høst- eller vinteraktiviteter.

I november er det (nesten) alltid mørkt og kaldt og vått ute, og tilsvarende deilig å finne pleddet og kakaokoppen inne. Ikke minst er november måneden da jeg gleder meg til noe fint som er like om hjørnet. November er glede-seg-til-advent-måneden. Mini-advent, bare uten alt styret. 

November er måneden det går an å trekke pusten. Det er selvsagt teknisk gjennomførbart å julestresse i både november og desember, men jeg er ikke blant dem som går for den løsningen. Dessuten: De gangene jeg faktisk skriver julebrev, kjøper julegaver etc. i november er det jo kos, ikke stress.

Du tenner ikke lys i juni

Her er et fint dikt som har lært meg å bli ekstra glad i november:

NOVEMBERLYS

Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.
Irene Henrysson
(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)

Nådens tid

November er en fin måned å dra på retrett/retreat. Hverdagene gjennom året går så fort og gir ofte dårlig rom for åndelig fordypning. Retreat er en god mulighet til å roe ned slik at du rekker å møte deg selv og møte Gud.

Sett av noen dager alene med Jesus, han som sier: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Mark 6,31) Ta en kikk på denne oversikten over klostre i Norge. 

Og du? Hvis du ikke rakk å be rosenkransbønnen i rosenkransmåneden oktober, så er det jo et bra tidspunkt å gjøre det nå, ikke sant? Sett deg ned med perlene i fanget og kjenn hvordan bønnen drar deg ut av stresset og inn i Jesus.

Pust inn. Pust ut. Det er november. Det er nådens tid.



KOM DU, VINTER. Kom med ditt mørke, din døde natur, din kulde, skitt, slaps og glattis; kom med din bronkitt, influensa, astma, vannkopper og omgangssyke (med fem barn er det mye å velge mellom); kom med din totale mangel på farge og smak - her skal du motstand finne. Jeg har nemlig stearinlys, en flunkende ny kakaokopp med kanel og krem, og en bønsj med unger som elsker advent, jul, akebakkesnø, skøyteis og kosekvelder i sofaen. Så det så. Bare kom, du.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen