 |
| PILEGRIM I RØLDAL: Det er gammeljonsok, snart midnattsmesse, men lyst som dagen. «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene.» (Helge Magnus Iversen) |
«Legg merke til det som skimrar. Det som skil seg ut, det som lokkar på deg, det som plutseleg står der og dirrar.»
Det var det gode rådet for bibellesingen (og for livet) som Sofie Braut delte i Vårt Land.
I dag var det to ord i bibelteksten som stod der og skimret foran meg. To korte og mektige ord: Engler. Og profeter. Deretter var det to ting som slo meg: 1. For et mektig fellesskap jeg er en del av! Og 2. Så utrolig feil Erik Bye tar.
Sommeren 2010 deltok jeg i den lutherske Olsok-vigilien i Nidarosdomen. Vi sang «Pilegrimssang» av Erik Bye. En nydelig vise. Mye vakkert der. Mye sant. Bare hør:
«Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav
så søker vi de gamle, glemte stier
som hvisker mellom steiner, under kratt og lyng og lav
og kanskje kan vi høre hva de sier:
Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå,
mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå»
Kun vakkert og sant så langt. Men så kommer det: «og stien må vi alle gå alene».
Da boblet det opp et høyt, indre NEI i meg. Nei, det der er bare ikke sant, Erik Bye. Jada, det er sikkert en korrekt gjengivelse av livsfølelsen til et postmoderne, hjemløst, fremmedgjort, sekularisert menneske. Men det er ikke sant av den grunn.
Vår tid har mistet både Gud, profetene, apostlene, helgenene og englene av syne. Det betyr ikke at de ikke finnes.
Høyt elskede! Du kan gjerne føle deg alene, men du er aldri alene. Du er omsluttet av Kirken. Vi tror på den Gud som er skaperen av alt synlig og usynlig. Du står i bønnefellesskap med profetene og patriarkene, apostlene og martyrene. Du deltar i liturgien sammen med englene og himlenes krefter. Du har til og med en egen verneengel som har fått i oppgave å alltid følge deg, hele veien hjem til Gud. Også er det alle oss vanlige medkristne, da. Vi er også her. Du er aldri alene på stien hjem.
Litt tidligere samme sommer vandret jeg med 67 andre på den gamle pilegrimsstien til Røldal. Det var juli og gammeljonsok, og jeg gikk og sang inni meg om det jeg så: Et uoverskuelig pilegrimstog fra hver en verdens krok, med pilegrimer i alle størrelser og utgaver fra 0 til 80 år.
«Se barna går foran glad i flokk,
så kvinner og menn,
så kvinner og menn.
Selv skjelvende gamle tar sin stokk
til krybben hen,
til krybben hen.»
Akkurat det var det jeg så utspille seg. Nydelige unger som løp foran, fulle av fryd. Unge og gamle som gikk og ba sammen mens de gikk. Den levende kirken som søker Ham, Jesus Kristus. Barnet i krybben. Mannen på korset. Jeg så virkeligheten: Et folk på vandring. Til Gud. Sammen.
Guds kirke i Norge ved våg og vang, følg med, følg med!
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 9. desember 2016 da 1 Pet 1,10-12 var dagens bibeltekst
La oss dra fremad,
omsluttet
av vår nådige Fars godhet,
av Jesu, vår brors mildhet,
av stråleglansen fra hans Hellige Ånd,
av apostlenes tro,
av englenes frydefulle lovsang,
av helgenenes hellighet,
av martyrenes mot.
La oss dra fremad,
omsluttet
av visdommen til vår Far som ser alt,
av tålmodigheten til vår bror som elsker alle,
av sannheten til Ånden som vet alt,
av apostlenes lære,
av englenes vennlige rettledning,
av helgenenes tålmodighet,
av martyrenes selvbeherskelse.
Slik er veien for alle Kristi tjenere,
veien fra døden til det evige liv.
Guds kirke i Norge ved våg og vang, følg med, følg med!
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 9. desember 2016 da 1 Pet 1,10-12 var dagens bibeltekst
Her kommer en serie bilder fra Røldalsvandringen, og deretter en utrolig fin keltisk bønn. (Klikk på bildene for å se dem i større versjon.)
 |
| PILEGRIMSTOGET: Fra hver en verdens krok, med pilegrimer i alle størrelser og utgaver fra 0 til 80 år. De små prikkene der fremme er barn som løper foran. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, der ikke noe annet står |
 |
| PILEGRIMSBRO: Det lokale engasjementet for den gamle pilegrimsveien er stort i Røldal, noe denne vakre broen er et resultat av. |
 |
| VAKKERT: Den eldste pilegrimen (80 år gammel) fra Chile og den yngste pilegrimen (0 år) fra Norge på stien sammen. |
 |
| MÅLET: Der nede ligger Røldalsvatnet og den gamle stavkirken med det undergjørende krusifikset fra 1200-tallet. |
 |
| KRISTUS: Jesus gikk foran og ledet vei. Underveis hadde vi tre stasjoner med bønn, sang og andakt. Mange ba rosenkransen sammen mens de gikk. |
 |
| RØLDAL STAVKIRKE: Nordmenn har valfartet til Røldal rundt jonsoktider i århundrer. Jonsok var helligdag i Norge fra Mostratinget i 1024 til 1770 da danskekongen halverte antallet religiøse festdager i Norge. Under midnattsmessen jonsok ble mange helbredet av svetten fra det undergjørende krusifikset. Tause vitnesbyrd om helbredelsesundrene er de mange krykkene, støtteskinnnene og andre remedier som ble etterlatt bak alteret. Disse er nå samlet i Bergen Museum, men er dokumentert i Røldal stavkirke med fotografier og skriftlige nedtegnelser. Valfarten fortsatte i århundrer etter reformasjonen. I våre dager har pilegrimsvandringen til Røldal våknet til live igjen. Foto: Øyvind Lerø ©, publisert med tillatelse |
 |
| MIDNATTSMESSEN: Den hellige kommunionen, foreningen med Kristus, er høydepunktet ved en pilegrimsvandring. Foto: Heidi Marie Lindekleiv ©, publisert med tillatelse |
 |
| FINN VEIEN HIT: Hit, til det undergjørende krusifikset i Røldal Stavkirke - til Norges gamle, dype katolske arv - vil de gamle pilegrimsstiene lede deg. For en nordmann er det å gå inn i Den katolske kirke en opplevelse av å endelig komme HJEM.
"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"
(Sitat fra hymne av St. Thomas Aquinas, oversatt av Ragnhild Foss)
|
Føler du deg alene? Det er du ikke. Les denne teksten fra den keltiske fromhetstradisjonen - langsomt og oppmerksomt, slik at ordene får synke helt inn - så skjønner du hva jeg mener.
Når vi står opp
La oss dra fremad,
omsluttet
av vår nådige Fars godhet,
av Jesu, vår brors mildhet,
av stråleglansen fra hans Hellige Ånd,
av apostlenes tro,
av englenes frydefulle lovsang,
av helgenenes hellighet,
av martyrenes mot.
La oss dra fremad,
omsluttet
av visdommen til vår Far som ser alt,
av tålmodigheten til vår bror som elsker alle,
av sannheten til Ånden som vet alt,
av apostlenes lære,
av englenes vennlige rettledning,
av helgenenes tålmodighet,
av martyrenes selvbeherskelse.
Slik er veien for alle Kristi tjenere,
veien fra døden til det evige liv.
Post Scriptum: Jeg protesterte bare inni meg, altså ;) Men det var virkelig en opplevelse av at "nei, vet du hva, dette går ikke an - en menighet kan ikke sitte *sammen* og synge om at vi er alene! Noe så absurd!" Og i mitt stille sinn tenkte jeg at dette dessverre er symptomatisk på dagens protestantisme. Alle Luthers "alene"-prinsipper har gjennom århundrers prosesser ført til at den enkelte kristne opplever å være overgitt til seg selv på veien hjem til Gud, helt alene, uten å være omsluttet av sin mor Kirken. Men det ville jeg ikke skrive om i Vårt Land, for jeg ønsker jo ikke å såre noen, og jeg ønsker ikke at en andakt skal føre til at noen sitter igjen og føler at de må skrive et debattinnlegg som svar.
SvarSlettTakk, Ragnhild! Du skriv så sterkt og frimodig! Der er noko "framstormande", med sikker støtte i kyrkjeleg arvegods, i det du deler med oss. Er veldig på linje med deg i at Kyrkja er som ei mor. Ein vil ikkje gje slepp på henne, når ein først har oppdaga henne. Dette handler meir om slektskap enn samanslutning, og slik kan eit misforstått "åleine" framstå som tragisk.
SvarSlettFlott at du skriv og bloggar, også med tidvis ufortent lite respons. - Men, vi les deg altså likevel! :)
Ha ei god adventstid!
Tusen takk for hyggelig respons, Kjell-Roger! Jeg ser av statistikken at dere er der, men det er jo ekstra kjekt å få vite det ved at dere legger igjen en kommentar :) God adventstid til deg og dine også!
SvarSlettAlt godt,
Ragnhild
Jeg synes forresten p. Pollestad skrev godt om dette i forrige uke, om kjærligheten til Kirken: "Paven har gjennom snart to årtusener gjort flere erfaringer enn noen annen: Ingen har i sine arkiver flere skriftlige belegg for menneskenaturens smålighet og ondskap, men heller ikke for hvilke under nåden kan utrette i et urolig menneskehjerte. Ingen har flere beviser enn paven på at alt går over. Men Kristi løfte til Peter står fast: «Helvetes porter» skal aldri få Kirken i sin vold.
SvarSlettDet undret meg da jeg stod midt i stormkastene at min kjærlighet til Kirken var den samme. Det er en kjærlighet vi katolikker har felles, og som kan virke uforståelig for andre. Kirken er ifølge vår tro «Kristi legeme» i verden, med alle de sår vi selv påfører det, vi som er «lemmer» på dette legemet."
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11669865-hva-er-det-med-oss-katolikker
Hei Ragnhild. Jeg skriver fra Italia. Var innom bloggen din nå på morgenen. Selv om jeg har lest posten før, blir jeg igjen dypt berørt. Takk for alt gull du deler <3 Imorgen går ferden vår til Assisi :)
SvarSlettSå kjekt å høre, Elin. Guds velsignelse over Assisi-besøket deres! Eller for å si det med den hellige Frans' favoritthilsen: Pax et bonum! Guds fred og alt godt!
SlettPax et bonum! Den må jeg prøve lære meg :) Takk takk.
SvarSlett