Ettertanke | Det vanskeligste jeg vet

LOVE ONE ANOTHER: «Let's love one another, it's better bi far; Mak peace wi yor Brother - it's better nor war! Life's rooad's rough enuff - let's mak it mooar smooth, Let's sprinkle awr pathway wi kindness an love". (A verse of dialect ditty for Yorkshire Day. J. Hartley, Christmas 1898.)
Foto: Michael Fawcett/Flickr Creative Commons

Jeg er redd dette blir min dårligste ettertanke noen sinne. Temaet i dagens bibeltekst er nemlig det aller vanskeligste jeg vet. «Elsk hverandre» (Joh 15,17).

«Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.» (Joh 15,12).

Elske. Akkurat det som vi er så inderlig dårlige til. Akkurat det som jeg ikke får til – hver eneste dag. Jeg kommer ikke på en eneste festlig eller sterk historie. Jeg finner ikke et eneste sitat som passerer dvaskhetskontrollen. Jeg har ingenting å komme med.

Jeg har tryglet Jesus om hjelp, om nåde, men det er bare stille. Helt stille. Litt klinging i en bjelle. Babyen gråter. I bakgrunnen er det noen barn som krangler og jeg hører lyden av meg selv som ber dem om å slutte, jeg skal skrive en andakt (om det å elske), kan de ikke bare være snille med hverandre? VÆR SÅ SNILL!? (Sint, drønnende malm.)

En annen stemme begynner å synge i meg. Forsiktig. «Mine barn, elsk hverandre». Det er Helene Bøksle som synger «Hymne», komponert av Nils Larsen i 1915. Jeg lytter nøye.

«Fader vor, kom oss i møde. Hjelp os du som gav din søn, der led for oss og døde. I vort hjem mørket os knuger. Lad oss skimte stjernen over Bethlehem.
Herre, hør! Hold dine hænder over dem som kjemper, som lider og dør.
Giv oss fred! Hør vor bøn! Lad det være alle vore tårers løn.»

«Mine børn, elsk hverandre. Se, jeg gav min Søn at i hans fodspor I skal vandre.
Lyd mit ord, elsk hverandre! Tilgiv alt, så blir der dag og fred på jord.»

Endelig bryter Jesus stillheten. «Bare bli i meg. Bli i min kjærlighet. Ikke gjør det så vanskelig, Ragnhild. Kom, nå går vi.» Jeg tegner meg med korsets tegn og går.
Forventningsfull.

LA OSS BE

Jesus. Takk for at troen vår holder i møte med livet der ute – ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi du holder. Og du holder alle dager, helt inn i himmelen. I all evighet: Takk.

LYTT

Lytt til Helene Bøksle synge "Hymne" fra albumet "Det hev ei rose sprunge" her på Spotify.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. april 2012, da Joh 15,9-17 var dagens bibeltekst

LES OGSÅ:

Ettertanke | Ty kärleken är allt: "Kirkefaderen Hieronymus forteller at da evangelisten Johannes var blitt for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.»"

Der du går skal din vei åpnes for deg

Vakre Oscarsgate. Min jobbvei i dag. Fra 1. august blir det Bygdøy Allé i stedet.
 Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Livet mitt så langt har ofte vært en "steg for steg"-vandring der jeg ikke vet hvor veien går videre, og må vente i tillit, tålmodighet og nysgjerrighet på hva neste skritt er.

Så også denne gang. Etter et kjempefint årsvikariat som kommunikasjonsrådgiver i Nasjonalforeningen for folkehelsen har jeg takket til å begynne som digital kommunikasjonsrådgiver i NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon) fra 1. august. Det blir kjempespennende. Jeg gleder meg!

På grunn av fare for rolleblanding er det noen begrensninger på hva ansatte i NHO kan og ikke kan gjøre i det offentlige rom. Dermed blir det nok ikke så mange kronikker og leserinnlegg underskrevet med mitt navn framover. Men jeg fortsetter i fylkesstyret i Oslo KrF, og det er helt greit å drive med ikke-politiske ting som blogging og andaktsskriving, så da gjør jeg selvsagt det 😊 

Den nye jobben innebærer dermed at jeg hopper av Frispark-spalten i Dagen (der jeg har vært spaltist siden 2012). Jeg fortsetter med å skrive her på bloggen og å skrive andakter i Vårt Land (der jeg har vært spaltist siden 2008). En dag i den siste uka i juli debuterer jeg dessuten som andaktsholder i NRK P1 Morgenandakten. Det gleder jeg meg til!

:/: Der du går skal din veg, åpnes for deg, steg for steg, steg for steg :/:
:/: Vi vil følge din veg, lær oss å gå, steg for steg, steg for steg :/:

"Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den!" (Den hellige Birgitta av Vadstena)

Dette treet går jeg heldigvis forbi hver dag enten jeg jobber her eller der.

"All things bright and beautiful,
All creatures great and small,
All things wise and wonderful:
The Lord God made them all.

Each little flow’r that opens,
Each little bird that sings,
He made their glowing colors,
He made their tiny wings.

He gave us eyes to see them,
And lips that we might tell
How great is God Almighty,
Who has made all things well."

Cecil F. Alexander

Ettertanke | Det overjordiske vannet

OVERJORDISK SKJØNNHET: "Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet."
Foto: Sergiu Bacioiu/ Flickr Creative Commons

«Vi bruker vann til å markere våre begynnelser, fordi Gud gjør det» skriver den katolske bibelteologen Scott Hahn i boken Livgivende tegn.

Historien om vår verden begynner i vann. «… mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.» (1. Mos 1,2) Også menneskelivet starter i vann; i fostervann. På samme måte starter kristenlivet i vann; i dåpen. I Det gamle testamentet vandrer Guds folk gjennom Det røde hav som et bilde på de døptes folk.

Og listen bare fortsetter: Da «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden» (1. Mos 6,5), sendte han rensende vann som lot det onde gå under og det gode gjenoppstå. Deretter gjorde Gud blandingen av vann og lys til et tegn som gnistrer av guddommelig trofasthet: «Når jeg samler skyer over jorden og buen blir synlig i skyene, da vil jeg tenke på pakten mellom meg og dere og hver levende skapning.» (1. Mos 9,14-15)

Ikke rart at også besøk i katolske kirker begynner med vann. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn. Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av dåpen. Det innviede vannet blir uttrykk for lengselen etter et rent hjerte, hellighet, uskyldighet, en ny begynnelse og Guds beskyttelse mot det onde.

Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet. 

«Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.» (Jes 6,3) Ære være Gud!

LA OSS BE

Allmektige, evige Gud. Allerede da verden ble til, var det din vilje at vannet skulle tjene til vår helliggjørelse. Velsign og helliggjør oss, du som lot oss fødes på ny av vann og Den Hellige Ånd til evig liv. Gi oss din fred, i Kristus Jesus, vår Herre. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. juni 2012 da 1 Mos 9,8-17 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Peters kirke

PETERS YDMYKE GRAV: En åpning i steinveggen. Klikk for å forstørre bildet.

Skjermbilde fra Vatikanets multimediapresentasjon

Dypt under Peterskirken i Roma finnes det en hemmelig verden. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag, til Scavi, de arkeologiske utgravningene under kirken. For noen år siden var jeg en av de heldige.

Bli med til Peters grav. Bli med gjennom eldgamle, smale, lange, varme, dunkle ganger. Det er gamle gravsteder på alle sider. Dette var romernes nekropolis, de dødes by, den gang Peter led martyrdøden.

Så er vi der: Ved den hellige Peters grav, dypt under høyalteret i Peterskirken. Det er et helt spesielt sted, noe som på ingen måte skyldes staffasjen. Her finnes det ingen staffasje, ikke noe gull eller glitter, bare grå stein. Klippe. Det er det mest ydmyke stedet du kan tenke deg.

I en åpning i steinveggen ser du med egne øyne relikviene etter apostelen Peter. Ytterst ligger kinnbeinet fra kinnet som Jesus berørte. Å få være så nær Jesus! Vi kneler stille. Mange tørker tårer. Alle kjenner kraften fra Peters grav og lytter til ordene fra Jesus som leses høyt her: «Du er Peter [Peter betyr klippe, min anm.], og på denne klippen [petram] vil jeg bygge min kirke.» (Matt 16,18)

Tre ganger spør Jesus Peter om han elsker ham – like mange ganger som Peter hadde fornektet og sveket Jesus. Tre ganger får Peter bekrefte sin kjærlighet. Tre ganger får han hyrdeoppdraget: «Fø lammene mine!» «Vær gjeter for sauene mine!» «Fø sauene mine!» I følge katolsk tro var det slik Jesus innsatte Peter som pave i Kirken.

Da jeg gikk gjennom den hellige døren i Peterskirken under jubelåret i fjor, var det ett bilde på døren som traff meg midt i hjertet, nemlig relieffet av da Peter møter Jesus rett etter sviket. «Og Herren snudde seg og så på Peter.» (Luk 22,61) Og Peter gikk ut og gråt bittert.

Peter som hadde sveket Jesus tre ganger. Det er den rå og brutale sannheten om Peter – og om oss.

Her, ved Peters dør, ser Jesus deg. Her møtes menneskets smerte og Guds medfølelse. Kirken er et feltsykehus for syndere, der du – uansett hva du har gjort – kan vakle inn døren, bli tatt imot med åpne armer og få alt Jesus har å gi deg av nåde, kjærlighet og helbredelse for sjelen.

«Stå opp!» Jesus reiste Peter opp igjen, og han bygde sin kirke på ham. «Men Far, vi faller stadig vekk.» «Så stå opp!». Dette er Jesu ord til oss, alltid.

Jesu mektige ord kan få oss til å stå opp igjen. De fører oss over fra døden til livet. «Hans ord får oss til å leve igjen, det gir oss håp, det styrker slitne hjerter, åpner oss for et syn på verden og livet som overskrider lidelsen og døden. På den hellige døren er den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt skåret inn for hver av oss!» sier Peters etterfølger, pave Frans.

Full av nåde. Slik er Kirken. Jesu kirke, bygget på Peter. Velkommen inn. Velkommen til en reise inn i Guds barmhjertighet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. april 2017 da Joh 21,15-23 var dagens bibeltekst

VISUELL RUNDTUR: Vatikanet har laget en multimedial presentasjon av det arkeologiske utgravningsområdet under Peterskirken. Bli med på den visuelle vandringen her.

BARMHJERTIGHETENS DØR: Peterskirkens hellige dør åpnes i forbindelse med jubelårene. Pave Frans utropte et ekstraordinært jubelår fra 8.12.2015 til Kristi Kongefest 2016 (20.11.16). Dette bildet er tatt på kvelden 3. påskedag 2016, rett etter at døren var blitt stengt for dagen.

Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen (klikk på bildene for å se dem i større format)

"Conversus Dominus respexit Petrus" - "Herren snudde seg og så Peter"
Dette er et av motivene som møter deg når du går inn den hellige døren i Peterskirken.

"Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter det Herren hadde sagt til ham: «Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert." (Luk 22,61-62)

TU ES PETRUS: "Stå opp!" Jesus reiste Peter opp igjen, og han bygde sin kirke på ham. Første gang jeg så opp inne i kuppelen til Peterskirken, i 1998, fikk jeg tårer i øynene. Der står nemlig disse mektige ordene fra Bibelen, fra Matt 16,18-19:

"Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."

På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler."

MOT HIMMELEN: Peterskirkens kuppel sett undenfra. Vakkert, vakkert.
Trekker blikket mot himmelen og Himmelen.
"Menneske, løft blikket! Så store ting er du kalt til! Elsk Gud og elsk din neste som deg selv!"

STÅ OPP: That's my church. Så glad og fri blir du når du har møtt den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt. Velkommen inn. Velkommen til en reise inn i Guds barmhjertighet.

Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel.

Les også her på bloggen:

• Besøk apostelen Peters grav - slik går du fram for å få besøke Peters grav. Det er lett! Du må bare være ute i god tid.
  
  
• Roma | Gjennom den hellige døren
  
  
• Roma-reportasje | Livets tjenere styrket av Peter - min reportasje fra den europeiske katolske legekongressen

Ettertanke | Å leve med himmellengsel

I HIMMELEN: I den katolske katedralen "Vår Frue av englene" i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Jeg ante ingenting, og plutselig stod jeg der inne omgitt av alle Guds hellige, både de kjente og de ukjente, fra alle tider. Sterkt. Klikk på bildet for å se motivet bedre!
Foto: Gashwin Gomes/Creative Commons

Når jeg leser om «den store, hvite skare» i Bibelen dukker mange ansikter opp. Ett av dem tilhører Endre Gustavsen, en frimodig kristen ungdomsleder som var viden kjent for sin livsglede og sin himmellengsel.

Endre Gustavsen
Født: 19.04.1974
Født inn i Himmelen:
Langfredag 18.04.2003

Livet er et skjørt prosjekt. Langfredag 2003, dagen før hans 29-årsdag, ble Endre, hans åtte måneder gamle datter Mari og hans mormor drept av en psykotisk selvmordsbilist som kjørte i feil kjøreretning.

Han gjorde inntrykk på alle han fikk kontakt med. Endre, den ekstra levende. En av hans mange venner skriver om ham:

MIN VENN

La meg se bilparken!

sa min venn, den levende til begravelsesbyrået
Ikke i en svart limousin eller en hvit Cadillac
men i denne røde pickup’en med fete dekk
vil jeg kjøres når tiden er inne, eller ute, sa han, skøyeren
med himmelblå øyne
som om han visste noe

Jeg gleder meg så sinnsykt til Himmelen!

sa min venn, gledessprederen, ofte
Der skal jeg gjøre både det ene og det andre
for eksempel kjøre telemarkski
på softice med sjokoladedryss
sa han og himlet med øynene

In a glimpse of an eye… på et øyeblikk…
sto det på T-skjorten som han ofte brukte
med tegning av et par tomme sko
der eieren plutselig var
rykket opp

Jeg elsker deg mer enn noensinne!

sa min venn til sin kone like før
Takk for at du valgte å satse
kjærligheten på meg, sa han

om det så bare var for denne ene dagen
ville det alene være verdt alt!

sa han og danset med sin elskede
på verandaen mens datteren sov

Så bar han sitt lille barn ut
i bilen og kjørte inn
i Himmelen

(under pedalene lå skoene igjen)

Av Arild Vedvik (publisert med tillatelse)

Kisten med Endre og lille Mari ble kjørt i den røde pickupen han hadde tatt ut selv. 800 mennesker fulgte dem til graven.

I minneordet skrev medstudentene på medisinstudiet: «Endre hadde en tydelig tro og var en levende kristen. Han var ikke redd for å dø. Han snakket ofte om døden og livet etterpå.»

Endre hadde en veldig sterk himmellengsel, men det var fordi han elsket livet, ikke fordi han ville vekk fra det. 

På et folkemøte under bispevisitas i Hurdal uken før han ble drept, sa den himmelvendte Endre Gustavsen: «Gled dere til Himmelen. Sørg for å komme dit!»

Frem til dagen før ulykken var Endre leirsjef på påskeleir for ungdom fra Frikirken. På avslutningsmøtet sa han: «Da sees vi neste år, eller i Himmelen.»

«Så bar han sitt lille barn ut i bilen og kjørte inn i Himmelen (under pedalene lå skoene igjen).»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. april 2017 da Åp 7,13-17 var dagens bibeltekst

Katedralen "Our Lady of the Angels", ""Vår Frue av englene" i Los Angeles.
Klikk på bildet for å se motivet i større format.
Foto: David Leigh Ellis/Creative Commons

Les også andre bloggtekster om Himmelen og livet etter døden:

En smak av Himmelen

Ettertanke | Livet som larve og sommerfugl

Ettertanke | Han er de levendes Gud

Ettertanke | Og la ditt lys skinne for dem

Ettertanke | En salme å leve hele livet i

Ettertanke | Gjett hvor glad jeg er i deg

Allehelgensdag | Dei heilage og det heilage

Ettertanke | Når mitt kjøtt er tæret bort

Ettertanke | Du høyt elskede

Du er høyt elsket. Verdt å dø for. Bare se på Jesus hvis du skulle være i tvil.

Det er tradisjon at katolske hjem og katolske institusjoner (skoler, sykehus, klostre etc) har et krusifiks i alle rom - slik at du alltid, uansett hvor du er, kan få et glimt av Jesus, hans offer og hans kjærlighet til deg.

Her er et glimt fra "det hellige hjørnet" i stua vår. Klikk på bildet for å se nærmere på krusifiksene.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvis et bibelutdrag er vanskelig å forstå: Ikke nøy deg med utdraget. Les det som står foran og det som kommer etter også.

Da vil du se at dagens bibeltekst står i en sammenheng der Jesaja nettopp har minnet om Herrens velgjerninger – alt det gode som Gud har gjort mot Israel i sin barmhjertighet og store kjærlighet. 

«I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem i gamle dager. Men de var trassige og gjorde hans hellige Ånd sorg. Så ble han en fiende for dem, han kjempet selv imot dem.» (Jes 63,9-10)

Israelsfolket valgte å bli Guds fiender, og han lot dem bli det. Han overgav dem til valget deres. Og han kjempet mot ondskapen deres. Først da begynte de å skjønne hva de hadde mistet. Først da begynte de å etterlyse ham: «Se ned fra himmelen, fra din hellige, herlige bolig! For du er vår far! Ditt navn fra gamle dager er Han som løser oss ut. Vend tilbake for dine tjeneres skyld» (Jes 63; 15,17)

Etter dette er det bare tre kapitler til i Jesajas bok. Her gjør Israelsfolket det rette: De vender om og ber om Guds nåde. «Men nå, HERRE, er du vår far! Vi er leire, du er den som former oss, alle er vi verk av din hånd. HERRE, vær ikke harm, husk ikke vår skyld for alltid! Se nå hit, alle er vi ditt folk» (Jes 64,8).

Og så, endelig, slutter Gud med å være taus. Og her er hans kraftfulle svar:
«Jeg hadde svar til dem som ikke spurte, jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa: «Her er jeg! Her er jeg!» til et folkeslag som ikke kalte på mitt navn. Hele dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk som gikk frem etter sine egne tanker på veier som ikke var gode.» (Jes 65,1-2)

Deretter forteller Herren hvordan han vil skape en ny himmel og en ny jord der ingen lenger skal dø som spedbarn, der ulven og lammet skal beite sammen, og der det ikke lenger finnes ondskap og ødeleggelse. «Som en mor trøster barnet sitt, slik vil jeg trøste dere.» (Jes 66,13)

Det er god trøst, det. Og lærdommen? Den er litt alvorlig i dag, for så alvorlig er livet: Hvis du roter deg bort fra Gud kommer han til å rope på deg. Selv om du ikke søker ham, kommer han til å være der, fullt mulig å finne. Det er ditt ansvar hvordan slutten på din historie blir. Det er ditt valg hva du gjør. Det er opp til din frie vilje. 

Hvis du stenger Gud ute, lar han deg gjøre det. Hvis du åpner opp, kommer du til å finne Han som løser deg ut og løfter deg opp. Han, Frelseren, Herren Gud, den barmhjertige, som trøster deg slik en mor trøster barnet sitt.

«Høyt elskede!» Slik tituleres du av både Johannes, Paulus, Peter og Judas i deres brev. Egentlig er hele Bibelen et sånt brev. Ta det til deg. For det er det du er. Høyt elsket. Verdt å dø for. Bare se på Jesus hvis du skulle være i tvil.

Første gang publisert i avisen Vårt Land da Jes 63, 10-15 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Kraft fra det høye

Legg merke til duen!
Foto: David Seibold/Flickr Creative Commons

Har du gått forbi en trafostasjon noen gang? 

Du vet, der høyspentmastene kommer ned fra høyfjellet og møter sivilisasjonen; der er det en transformatorstasjon der den elektriske spenningen overføres til et nytt spenningsnivå, et nivå som kraftnettet i byen kan tåle. 

Hele trafostasjonen står der og bare dirrer og durer. Det døgnkontinuerlige bzzz-et er så sterkt at du føler det i hver celle i kroppen.

Jeg tror det var omtrent slik disiplene hadde det i de dagene de måtte vente på pinsen. De tolv apostlene hadde møtt Jesus etter at han hadde overvunnet døden. De hadde verdens beste budskap som skulle ut. Ut og forvandle verden. Også måtte de bli i byen og bare vente. Og vente. Og vente. Vente på Guds timing. Vente på kraften fra det høye. Vente på at de siste ordene fra Jesus skulle bli virkelighet: «Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.» (Luk 24,49)

Det er 50 dager fra Jesu oppstandelse og til pinsedag. Jeg ser for meg disiplene under oppladningen. Hører lyden av transformasjonen. Bzzz.

Til slutt hadde de tolv mottatt så mye kraft fra det høye at ingenting kunne stoppe dem. De ble fylt av Den Hellige Ånd som slo ut som ild over hodene deres pinsedag. «Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset der de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.» (Apg 2,2-4)

I dag vil jeg stille meg til lading i kraftfeltet fra det høye. Vente sammen med disiplene. Glede meg over påskedagen som ligger bak og pinsedagen som ligger foran. Bli en liten trafostasjon som mottar kraft fra det høye og sender den videre. Jeg vil be med Kirkens pinsenovene: 

«Kom, Hellige Ånd,
fyll dine troendes hjerter
og tenn i dem din kjærlighets ild. 

Send ut din Ånd og alt blir omskapt.
Herre, la din Ånd komme med kraft
og utøse sine gaver over oss.»

Bzzz.

Første gang publisert i Vårt Land 24. april 2017 da Luk 24,44-49 var dagens bibeltekst

Les også:

• Ettertanke | Kom, Hellige Ånd - «Guds hellige, varsomme Ånd går bare inn der han blir invitert. Han er ikke en kraft som besetter deg og kontrollerer deg som et viljeløst redskap. Den Hellige Ånd bruker aldri tvang. Han er Gud. Ingen respekterer din frie vilje mer enn han som har skapt deg med den.»
  
• Ettertanke | Den Hellige Ånds fiolin - «Å være Guds fiolin er noe helt annet enn å spille fiolin for Gud,» sier karmelittmunken Wilfrid Stinissen.

FRIHET: Den Hellige Ånd bruker aldri tvang. Han er Gud. Ingen respekterer din frie vilje mer enn han som har skapt deg med den. Les hele ettertanken "Kom, Hellige Ånd" her.
Foto: izarbeltza/Flickr Creative Commons

Åtte vanlige faktorer når ateister slutter å være ateister

C.S. Lewis ble tidlig ateist. Du kan lese om hans omvendelse til kristendommen i den selvbiografiske boken "Tatt av gleden" - "Surprised by Joy".

Jeg anbefaler varmt artikkelen "Why Atheists Change Their Mind - 8 Common Factors" både for ateister, tvilere og troende. For alle som tenker, rett og slett. 

Artikkelen er skrevet av Matt Nelson og er publisert på den anerkjente Word on Fire Blog, den katolske biskop Robert Barrons blogg.

Her er de åtte faktorene med en smakebit fra hver av dem:

1. Good literature and reasonable writing

"Reasonable atheists eventually become theists because they are reasonable; and furthermore, because they are honest."

2. "Experimentation" with prayer and the Word of God 

"The Word of God is living. It has power beyond human comprehension because it is “God-breathed.” God speaks to man in many ways; but especially through prayer and the reading of the inspired Scriptures. When curiosity (or even interest) of non-believers leads to experimentation with prayer or reading the Bible the results can be shocking, as many converts attest."

3. Historical study of the gospels 

"Lee Strobel, the former legal editor of the Chicago Tribune and author of the influential work, The Case For Christ, is a prime example of what happens when an honest atheist sets out to establish once and for all whether the claims of the Gospels are reliable or not."

4. Honest philosophical reasoning 

"Philosophy means “love of truth.” Philosophy is meant to lead one to truth; and it certainly will, if the philosopher is willing to honestly consider the arguments from both sides and follow the best arguments wherever they may lead." "Pope Leo XIII had written in the 1879 encyclical Aeterni Patris that for scientific types who follow only reason, after the grace of God, nothing is as likely to win them back to the faith as the wisdom of St. Thomas" (Thomas Aquinas, min anm.)

5. Reasonable believers 

"Consider the notable conversion of former atheist blogger, Jennifer Fulwiler. Her journey from atheism to agnosticism and—eventually—to Catholicism, was slow and gradual with many different points of impact. But encountering intelligent believers in God was a key chink in her atheist armor."

6. Modern advances and limitations in science

 "Antony Flew was one of the world’s most famous atheists of the 20th century. He debated William Lane Craig and others on the existence of God. But eventually his recognition of the profound order and complexity of the universe, and its apparent fine-tuning, was a decisive reason for the renowned atheist to change his mind about God’s existence."

7. Evidence for the resurrection

"Modern historical studies have left little doubt about what the best explanation is for the alleged postmortem appearances of the risen Jesus, the conversions of Paul and James, and the empty tomb: Jesus really was raised from the dead."

Og så min favoritt:

8. BEAUTY

"The great theologian, Hans Urs von Balthasar, wrote: “Beauty is the word that shall be our first. Beauty is the last thing which the thinking intellect dares to approach, since only it dances as an uncontained splendour around the double constellation of the true and the good and their inseparable

relation to one another.”

Father von Balthasar held strong to the notion that to lead non-believers to belief in God we must begin with the beautiful.

Dr. Peter Kreeft calls this the Argument from Aesthetic Experience. The Boston College philosopher testifies that he knows of several former atheists who came to a belief in God based on this argument.

In classic Kreeftian fashion, he puts forward the argument in the following way:

“There is the music of Johann Sebastian Bach.
Therefore there must be a God.

You either see this one or you don’t.”

Lyst til å lese mer? Les hele artikkelen "Why Atheists Change Their Mind - 8 Common Factors" her på Word on Fire Blog. 

"So often we forget about beauty!
Mankind thinks, feels, makes,
but is in such need today of beauty."
Pave Frans
Bildetekst og foto: Pavens Instagram-konto, @fransiscus

Det sanne, det vakre og det gode

Det er tre ting som trekker alle mennesker mot Gud: Det sanne, det vakre og det gode.

Artikkelen "Why Atheists Change Their Mind - 8 Common Factors" fokuserer mest på det intellektuelle, på sannhetsperspektivet. Det gjør den på en god måte, men artikkelforfatteren har visst ikke helt fått med at Gud også trekker til seg menneskene gjennom godhet/kjærlighet, ikke bare gjennom sannheten og litt skjønnhet.

Mennesker trekkes til Kirken og til den kristne tro - til Gud - gjennom både det sanne, det vakre og det gode. Noen tiltrekkes mer av det ene enn det andre. Artikkelforfatteren Matt Nelson har nok sannheten som sin hovedvei til tro.

Gud møter oss der vi er og lokker på oss med alt han har og er. Den éne Kirken er for alle, derfor tiltrekker den seg alle slags mennesker på helt forskjellige måter. Her kan du lese mer om min vei inn i Den katolske kirke.

Langfredag | Å ære korset

KORSET: "Vi tilber deg, Kristus, og lovpriser deg, fordi du ved ditt kors har forløst verden" (Fra korsveiandaktens liturgi)

Som et uttrykk for sorg tilhyller Kirken alle kors og altertavler med fiolette slør/kleder i pasjonstiden. Korsene dekkes i tolv dager, fra og med 1. Pasjonssøndag inntil korstilbedelsen på Langfredag - mens bildene dekkes inntil Gloria i midnattsmessen Påskeaften.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, St. Paul kirke, langfredag 29. mars 2013

"Ditt kors tilber vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, for se, ved korset er gleden kommet til verden." (Fra antifonen som synges under hyllingen av korset)

Jeg elsker langfredagsliturgien: Feiringen av Herrens lidelseshistorie.

Lidelseshistorien

Det begynner med Ordets liturgi der vi leser hele lidelseshistorien høyt – fra Judas svikter og til Jesus er lagt i graven (Joh 18,1-19,42).

Diakonen er fortellerstemmen, presten er stemmen til Jesus og en tekstleser leser alle de andre replikkene. Siden presten bare leser ordene som Jesus sier, legger jeg ekstra godt merke til det når Jesus sier noe. Det er som om jeg hører stemmen til Jesus snakke til meg - på norsk.

Alle står under evangelielesningen, men når Jesus ånder ut kneler alle ned i stillhet. Det er et sterkt øyeblikk.

Den universelle forbønn

Etter evangelielesningen og prekenen ber vi "Den universelle forbønn", en bønn som Kirken over hele verden ber for hele Kirken og for hele verden.

Vi ber ti forbønner, og hver eneste gang kneler vi ned, ber i stillhet og reiser oss igjen (ti ganger!). Vi ber for 1. den hellige Kirke, 2. for paven, 3. for dem som har ansvar i Kirken, 4. for katekumenene (dvs. de som går i trosopplæring mtp. å bli tatt opp i Kirken), 5. for de kristnes enhet, 6. for jødene, 7. for dem som ikke tror på Kristus, 8. for dem som ikke tror på Gud, 9. for statens myndigheter og 10. for dem som er i nød.

Jeg skal ikke sitere alle forbønnene (du kan lese alle her hvis du vil), men her er én av dem, som et eksempel på hvordan det fungerer:

Alle står. Diakonen sier: "La oss be for dem som ikke tror på Gud, at de ved oppriktig å søke det som er rett, kan nå frem til Ham."
Alle kneler og ber i stillhet.
Alle reiser seg.
Presten sier: "Allmektige, evige Gud, du har skapt alle mennesker til i lengsel å søke deg, så de først finner fred når de finner deg. Gi at ingen må støtes bort, men la alle få se din godhets tegn og dine troendes vitnesbyrd, og nå frem til gleden ved å bekjenne at du er den ene, sanne Gud og menneskehetens Far. Ved Kristus, vår Herre."
Alle svarer: "Amen"

Annen del: Tilbedelsen av korset

Etter Ordets liturgi følger den høytidelige hyllingen av korset. I begynnelsen er korset tildekket av et lilla slør, og diakonen bærer det i prosesjon gjennom hele kirken.

Korset løftes høyt opp tre ganger. Presten synger:
"Se, korsets tre,
på det hang verdens frelser."
Alle synger: "Kom, la oss tilbe ham."
Etter sangen legger alle seg på kne og tilber en liten stund i stillhet, mens korset holdes høyt løftet.

Korsene har vært tildekket i kirken i hele pasjonstiden, det vil si siden pasjonssøndag for tolv dager siden. Den første gangen løftes korset derfor helt tildekket. Den andre gangen avdekkes korsets høyre arm og den tredje gangen avdekkes korset fullstendig.

Jeg vet ikke om det bare høres helt rart ut for deg som ikke har opplevd det, men jeg kan iallfall skrive under på at det er utrolig virkningsfullt når du selv er til stede. Jesus kommer mer og mer til deg, han kommer nærmere og nærmere deg for hver gang korset løftes og avdekkes. Det er en veldig spesiell opplevelse, og et godt eksempel på Guds "himmelske pedagogikk".

HELLIG STUND:
Takk, Jesus.
Takk for alt du har gjort for meg.
Alle går frem én og én for å ære korset. Korset holdes av to ministranter.
(Ministrantene tørker for øvrig av korset mellom hver gang noen berører det.)

Korset hylles

Det neste som skjer kan kanskje høres rart og fremmed ut for dem som ikke har vært med på det. Vi går fram til korset én etter én. Dette tar lang tid, og alle står tålmodig og venter i kø før det blir nettopp deres tur til å knele ned og kysse Jesu føtter, berøre korset i ærbødighet eller bare bukke eller knele med respekt. For meg er det er et av de sterkeste påskeøyeblikkene jeg vet om, og det er en fullstendig overveldende opplevelse hver eneste gang.

Noen protestanter vil kanskje spørre: "Hvordan kan dere gjøre det? Dere tilber jo en treplanke!" Nei, vi gjør ikke det. Har du noen gang spontant kysset et bilde av noen du er glad i og som du savner? Da dyrker du jo ikke bildet, men bildet hjelper deg til å gi uttrykk for kjærligheten du føler. Det er ikke krusifikset i seg selv som er det spesielle, men det hjelper meg - som er et åndelig og fysisk vesen - til å komme nærmere Frelseren som vandret omkring her på jorden i fysisk skikkelse. Det fysiske korset hjelper meg på en unik måte til å ha fokus på Jesus og på hva han har gjort for meg: Han gav alt for meg. Jeg vil gi alt for ham. 

Å gå frem til Jesu kors på denne måten er rett og slett et sterkt personlig møte med Jesus og tårene triller hver eneste gang, til og med lenge før jeg har nådd fram til korset. Denne stunden - både mens jeg venter og mens det er jeg som står der fremme - gjør at jeg lengter intenst etter å være der på Golgata hos Jesus. Jeg får en akutt fornemmelse av at det var for nettopp meg han døde. Derfor har jeg innsett at det er nytteløst å stoppe tårene. De triller av seg selv - i smerte, takknemlighet og glede. 

Tredje del: Kommunionen

På langfredag feires det aldri messe, bare langfredagsliturgi, derfor må presten ha sørget for å innvie nok hostier (nattverdsbrød) på torsdagen til at det er nok til hele menigheten for to dager (både skjærtorsdag og langfredag).

I kommunionen mottar vi Kristi legeme og blod. Nærmere enn det er det ikke mulig å komme Jesus før du dør (alternativt; før han kommer igjen i herlighet, hvis han kommer igjen før du dør).

På slutten av langfredagsliturgien tilbakeføres hostiene (Jesu legeme) til den lille hagen i kirken. Hagen som i går tjente som Getsemane, hjelper deg i dag til å gå inn i gravhagen og vente der i lengsel etter oppstandelsen.

Alle forlater kirken i stillhet etter å ha bøyd kne for korset.

GRAVHAGEN: På slutten av messen overføres de innviede hostiene (Jesu legeme) til graven i hagen. Hagen som i går tjente som Getsemane, hjelper deg i dag til å gå inn i gravhagen.(Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, St. Paul kirke, langfredag 29. mars 2013)

Post Scriptum

For noen år siden filmet NRK langfredagsliturgien i St. Paul kirke. Av den grunn var det ikke tid til at hele menigheten kunne komme fram enkeltvis og ære korset. I stedet gikk man for den løsningen som messeboken åpner for "hvis det er så mange til stede at ikke alle kan komme fram enkeltvis": Da tar presten korset, løfter det opp og oppfordrer menigheten til å tilbe - uten at de kommer frem.

Hva tror du skjedde etter at liturgien var over og NRK hadde slått av kameraene sine? Folk gikk frem til korset én og én for å ære Frelseren. I en hel time stod de i kø for å få sitt eget møte med Jesus der fremme ved korsets fot. Jeg kan love at det gjorde inntrykk på NRK-crewet som forstod at det de så nå var the real thing. Ingen gikk fram fordi de ville på tv eller fordi det var en del av "et opplegg alle må gjennom". De gikk frem - de ventet og ventet tålmodig- fordi dette var noe de selv ville, for sin egen skyld og for Jesu skyld: "Ditt kors tilber vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, for se, ved korset er gleden kommet til verden."

Den hellige uke | Velkommen!

Palmesøndag i St. Olav domkirke 2017.

DEN HELLIGE UKE. Da er vi i gang, med flere messer i St. Olav menighet enn jeg har tid til å telle. Se, din konge kommer til deg - i en kirke nær deg denne påsken. Hjertelig velkommen!

Palmesøndag var den fulleste messen jeg noen gang har opplevd i St. Olav katolske domkirkemenighet. Selv om folk stod så tett som mulig, og selv om de stod langt innover midtgangene mellom hovedskipet og midtskipene, var det likevel mange som ikke kom innenfor døra. Mange ble stående ute på trappa. Det er alltid så spesielt og sterkt under kommunionen (nattverden); å se voksne menn knele der ute på gata for Jesus. Mektig!

Hvis du har lavt blodtrykk, dårlig rygg eller andre helseutfordringer er det lurt å være tidlig ute. Det er nemlig fullt mulig å få sitteplass. Og hvis du kommer sent: Ekstra hjertelig velkommen skal du være. Det er en helt spesiell opplevelse å feire utendørsmesse også :)

PALMESØNDAGSPROSESJONEN: Hele menigheten på beina og ut i Oslos gater.
Alle foto og video: Ragnhild H. Aadland Høen

HELLIGE GRENER: Slik ser palmesøndagsgreiner ut i Oslo anno 2017. Nok til alle! Noen familier lager palmekors av palmer selv, men når man skal utstyre en hel menighet med palmegreiner blir det dessverre for dyrt. Da "tager man det man haver". Altså det som måtte være å finne der man er. For øvrig er det faktisk gammel norsk, katolsk skikk å bruke seljekvister med gåsunger som palmegreiner. Jeg må bare finne ut hvor jeg finner seljetrær her i Oslo!

FULL MESSEPLAN: Klikk på bildet for å se messeplanen for den hellige uke i større, lesbar versjon. Uansett hvilket språk du snakker, vi har messen for deg :) Vet du ikke hvor din nærmeste katolske kirke er? Last ned appen Katolsk (gratis), eller gå hit til katolsk.no.

Palmesøndag: Kongen kommer!

KONGEN KOMMER! FRED! VI ER FRIE! Hvis du vil få et inntrykk av hvilken stemning det var i Jerusalem palmesøndag i år 33, tror jeg du skal ta en kikk på disse filmklippene fra 7. juni 1945 på Kongehusets hjemmeside. Husk å skru på lyden!
Foto: Skjermdump fra filmen på Kongehuset.no

Søndag 1. april 2007 inviterte pinsevennene i Sauland i Telemark til sin årlige påskekonsert. Dette året hadde de invitert meg til å til holde andakt, og under her kan du lese manuset. 

Det blir aldri det samme å lese en andakt som er skrevet for muntlig fremøring. Jeg skulle selvsagt helst ha skrevet en ny andakt bare for dere her på bloggen, uten spørsmål-svar-dialog og med et voksent språk. Dessverre har jeg ikke tid til det, så dere får ta teksten for det den er: En andakt laget for en blanding av små og store pinsevenner og deres både kirkevante og kirkefremmede slektninger og naboer. Jeg tror det skal være mat her for både store og små. Bare husk å legge inn noen tankepauser selv underveis.

Skjermdump fra kongehuset.no

 

Kongen kommer!

Andakt under påskekonsert i Sauland, Palmesøndag søndag 1. april 2007

Kongen kommer!

Tenk hvis det plutselig var noen som hadde ropt det her!

Det var det som skjedde i Jerusalem på palmesøndag for nesten 2000 år siden.

Er det noen som vet hvorfor folk ropte det? Fordi Jesus kom til byen! 

Det var sannsynligvis nesten tre millioner mennesker i Jerusalem den dagen, for de skulle nemlig feire påske. Det er nesten like mange mennesker som det er i hele Norge i dag, det, og når så mange mennesker er samlet på ett sted sprer ryktene seg veldig fort.

Og da tok det bare helt av for de som var i Jerusalem, for de ble så utrolig glade når de hørte at den nye kongen kom. Det hadde seg nemlig sånn at jødefolket hadde hatt vært styrt av utenlandske konger og keisere i flere hundre år. Men Gud hadde lovet at han skulle sende dem en ny konge, en god konge, en frelserkonge som skulle redde dem. De visste at den nye kongen skulle være i slekt med en annen god konge de hadde hatt for lenge siden; kong David. 

Den kongen som Gud hadde lovet at skulle komme ble kalt Messias. Og derfor gikk folk og ventet og ventet på at denne kongen, Messias, skulle komme. Og nå fikk de høre at han var kommet!

Tenk deg selv da, hvis du hadde ventet på at landet ditt skulle bli fritt i mange hundre år, og så plutselig får du høre at nå skjer det, nå kommer den nye kongen! 

Da hadde du blitt rimelig glad, tenker jeg. Omtrent som når Norge ble fritt etter krigen og alle stormet ut på gatene med de flaggene de kunne finne eller lage. Bare at i Jerusalem hadde de ikke flagg, så de brukte noe annet. Er det noen som vet hva de brukte? Palmegrener! De svaier akkurat like fint som flagg gjør.

Og folk visste ikke hva godt de skulle gjøre for kongen sin, for Jesus. De hadde jo ikke noen rød løper, så er det noen som vet hva de gjorde da? De tok av seg ytterklærne sine, kappene, og la dem på veien der Jesus skulle ri, også kuttet de av greiner av trærne og la det også på veien.

Og er det noen som vet hva folkemengden ropte da Jesus red forbi?

De ropte Hosianna!

Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

”Hosianna” er ikke et norsk ord, det er hebraisk - og det er et rop om hjelp og frelse som en bare brukte når skulle be en konge eller Gud om hjelp. Med andre ord var det et litt høytidelig uttrykk, og det kunne være en måte å si ”Vær hilset!” til en konge på. 

Når folkene i byen ropte ”Hosianna, Davids sønn”, så betydde det at de skjønte at Jesus var Messias, frelserkongen som var i slekt med kong David. Nå tenkte jeg at vi skulle høre akkurat hvordan Matteus i Bibelen forteller at det hele gikk til:

"Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: 'Herren har bruk for dem.' Da skal han straks sende dem med dere.»  Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:

Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg,
 ydmyk, ridende på et esel, og på trekkdyrets fole.

Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar grener av trærne og strødde på veien. Og mengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte:

Hosianna, Davids sønn!
Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!"
(Matt 21, 1-10) 

Israelsfolket gikk altså og ventet på at det skulle komme en konge som skulle befri dem. Jeg tror nok at mange så for seg at det skulle komme en staselig konge på en flott, høy hest og med mange soldater med våpen. For hvordan skulle han ellers kunne klare å befri dem fra de mektige romerne? Men det var ikke sånn Jesus kom. Hesten er et dyr som symboliserer makt og krig, men Jesus, han kom på en liten eselfole. Og i stedet for soldater med våpen kom Jesus sammen med glade mennesker med palmegrener. Det er fordi Jesus ikke var den krigerkongen folk trodde han skulle være. Nei, Jesus, han var og er fredskongen, fredsfyrsten.

Israelsfolket hadde rett og slett tenkt for smått og begrenset når de tolket det Gud hadde sagt, og forestilte seg hvordan Messias skulle være:

• De trodde han skulle komme med makt og våpen, vinne over romerne og være konge over Israel.
• Men Jesus, Messias, kom i stedet med fred og kjærlighet til alle mennesker.
• Han var ikke kommet til jorden for å vinne over romerne og befri jødene fra romerne, men for å vinne over døden og befri menneskene fra dødens makt slik at vi kan leve evig sammen med Gud. At Jesus er både frelseren vår og kongen vår sier vi faktisk hver gang vi sier Jesus Kristus, for Kristus er det greske ordet for Messias, frelserkongen!
• Jesus skulle ikke bare være konge for Israelsfolket, men for alle folkeslag i hele verden. Han skulle i det hele tatt redde og befri alle mennesker, ikke bare jødene.
• Jesus er Gud, og Gud er sterkest i hele verden. Men i stedet for at Jesus drepte alle som er motstandere av Gud, så gjorde han det stikk motsatte. Han gav livet sitt - for å redde alle mennesker på jord, alle som vil tro på han.

Om en uke er det første påskedag, og på den dagen for nesten 2000 år siden stod Jesus opp igjen fra de døde. Derfor feirer vi påskedagen ennå, for da vant Jesus over de verste fiendene mennesket har, nemlig døden og synden, det som holder oss nede og ødelegger oss og gjør at vi ikke er frie. Og derfor feirer vi påsken som en fest, og er glade og synger lovsanger til Gud og takker Jesus for det han har gjort for oss; nemlig at han har vunnet over døden og gjort oss fri og gitt oss evig liv sånn at vi kan leve sammen med ham og ikke dø selv om vi dør. Alt dette vet vi helt sikkert at stemmer. Hvordan kan vi vite det? Jo, fordi det står i Guds Ord, i Bibelen.  

I 1. Tess. 5,10 står det rett ut: 

”Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham”. 

Og i Johannesevangeliset står det at Jesus sier: 

«Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” (Joh. 11,25)

Folkene i Jerusalem hadde helt rett da de ropte ”kongen kommer”, for Jesus er helt konge! 

Han lever i dag og kommer fortsatt til oss hvis vi ber ham om det. Kongen kommer!

Da skal vi be:

Kjære Jesus

Takk for at du lever i dag, og for at du er her i dette rommet sammen med oss nå. 

Takk for at vi får leve livet vårt sammen med deg, både før og etter døden. 

Takk Gud for at du er så ufattelig glad i oss at du sendte din eneste sønn for å redde oss. 

Takk for at du vil gi oss evig liv sammen med deg! Takk for påsken!

Amen!

 

LES OGSÅ:

• Palmesøndag: Den ensomme kongen: "Kongen selv, Jesus, må føle seg underlig til mote under denne hyllesten. Han vet at hans vei ikke går til tronen, ikke til æren, ikke til gleden. Den går til tornekronen, til ydmykelsen og til lidelsen. De hyller ham for det de har sett. Jesus lar seg hylle for det de ennå ikke har sett."
• Påskeintervju: Fra ferie til feiring - et intervju med meg i Dagen, om blant annet katolske tradisjoner i Den stille uke