Sta. Sunniva av Selja

02 mars 2020

Tulipanmetoden | Du vår med ljose dagar

Fastetidstulipaner.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2. mars 2020

Oups, plutselig har jeg visst fått vannrette tulipaner. Jeg tror trikset i fastetiden er å gjøre som tulipanen: Legge seg langflat og strekke seg mot lyset. La oss kalle det tulipanmetoden.

Fastetiden er tiden for å søke Gud med enda større intensitet enn vanlig.

Gud er lys. Derfor funker tulipanmetoden.

Gjør som tulipanen:
Søk lyset.
Strekk deg etter lyset, alt du kan.
Søk Gud, av hele din sjel og av all din makt og med hele din stilk.

«Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham» (1. Joh. 1,5).

Gjennomskinnelige.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 20. februar 2016

Lev i lyset

Johannes skriver: «Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» (1. Joh 1,1-5)

No livnar det i lundar

Jeg er überklar for «du vår med ljose dagar, med lengting, liv og song» - den våren som «spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong». Om våren er det lettere å se Guds herlighet, rett og slett. Derfor passer det bra med Johannesprologen etter den neste tulipanen.

Det ER lettere å se Guds herlighet om våren.
Her eksemplifisert ved en tulipan i hagen, kledd i vanndråper.
Hold ut, hold ut, min sjel. Bare to måneder igjen til mai nå.
Kom mai, du skjønne, milde!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 14. mai 2017

Johannesprologen | Og vi så hans herlighet

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.

Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.

Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.

Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.

Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.

De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

Johannesevangeliet 1,1-15

Her er de samme tulipanene fire dager senere.
Tulipaner blir liksom ikke visne. De blir bare vakrere og vakrere. Aller vakrest er de rett før de dør.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 6. mars 2020

Blomsten som ikke visner

Tulipaner er ikke som andre blomster. Mens andre blomster blir visne med alderen, blir liksom ikke tulipanene det. De blir bare vakrere og vakrere. Aller vakrest er de rett før kronbladene faller av.

Du har kanskje ikke sett det, fordi du har kastet tulipanen før de har kommet så langt. Men tulipaner endrer altså fargeintensitet og fargespill etterhvert som de nærmer seg slutten av livsløpet. Mot slutten ser de ut som de er laget av den fineste silke.

Så ja, når det kommer til det indre mennesket og Gud, satser jeg definitivt på tulipanmetoden, rotfestet i kjærlighet.

I dag skal Paulus få det siste ordet, med denne utrolig vakre bønnen fra Efeserbrevet:

"Derfor bøyer jeg mine knær for Far

han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord.

Må han som er så rik på herlighet,

gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.

Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.

Må dere sammen med alle de hellige
bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,

ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.
Må dere bli fylt av hele Guds fylde!

Han som virker i oss med sin kraft
og kan gjøre uendelig mye mer
enn det vi ber om og forstår,

ham være ære i kirken og i Kristus Jesus
gjennom alle slekter og evigheter! Amen."

Ef 3,14-16

Vakre tulipanen min. Takk for besøket.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 6. mars 2020

01 mars 2020

Musikk | Ubi caritas et amor Deus ibi est

Sett på deg headsetet, lytt og bare ta imot Ubi Caritas av Ola Gjeilo.

Ubi caritas et amor Deus ibi est. Det betyr: "Der hvor barmhjertighet/miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud".

Jeg var inne på dette temaet i bloggposten "Ettertanke | Alt det stykkevise og delte", at: "Hver gang du opplever at noen elsker deg med dyp, uforbeholden kjærlighet, får du et glimt av Gud gjennom dem."

Under kommunionen i messene i Den katolske kirke synger vi ofte "Ubi Caritas". På familie- og ungdomsmesser synger vi den korte versjonen med en melodi fra Taize, som står i Adoremus, den katolske sangboken for barn og ungdom.

I høymessen går det mest i Ubi Caritas i den gregorianske melodien. Denne finner du i Lov Herren - katolsk salmebok. Hør St. Hallvardsguttene synge den her.

Lyttetips

I sitt arrangement for kor bruker Maurice Duruflé (1902-1986) den gregorianske melodien, men da bare med ordene fra refrenget og det første verset. Hør The Cambridge Singers synge Duruflés Ubi Caritas her - vakkert, vakkert!

En komponist fra vår egen tid som har skrevet en ny melodi til Ubi Caritas, er Paul Mealor (født 1975) fra Wales, professor i komposisjon ved University of Aberdeen. Hans versjon er helt nydelig. Lytt til vokalgruppen Voces 8 fremføre den her.

Den norske komponisten Ola Gjeilo (født 1978) lager utrolig vakker kormusikk. Et av stykkene hans er Ubi Caritas i fullversjon med all teksten. Sett på deg headsetet, lytt og bare ta imot når vokalgruppen Voces 8 fremfører Ola Gjeilos Ubi Caritas.

Ubi Caritas et Amor - med norsk oversettelse

Ubi caritas et amor, Deus ibi est.
(Hvor miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud.)

Congregavit nos in unum Christi amor.
(Kristi kjærlighet har samlet oss til ett.)

Exsultemus, et in ipso jucundemur.
(La oss juble og glede oss i ham.)

Timeamus, et amemus Deum vivum.
(La oss frykte, elske den levende Gud.)

Et ex corde diligamus nos sincero.
(La oss elske hverandre av oppriktig hjerte.)

Ubi caritas et amor, Deus ibi est.
(Hvor miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud.)

Simul ergo cum in unum congregamur:
(La oss vokte oss, når vi samles til ett)

Ne nos mente dividamur, caveamus.
(så ikke våre sinn forblir splittet.)

Cessent iurgia maligna, cessent lites.
(Måtte krangel og strid opphøre,)

Et in medio nostri sit Christus Deus.
(og Kristus, vår Gud, være i vår midte.)

Ubi caritas et amor, Deus ibi est.
(Hvor miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud.)

Simul quoque cum beatis videamus,
(Måtte vi forherliget sammen med de salige få se)

Glorianter vultum tuum, Christe Deus:
(ditt åsyn, Kristus vår Gud,)

Gaudium quod est immensum, atque probum,
(og kjenne gleden som er ren)

Saecula per infinita saeculorum. Amen.
(og uendelig i all evighet. Amen.)

Den norske oversettelsen er hentet fra den katolske salmeboken "Lov Herren"

Flere musikktips

Visste du at du kan følge spillelisten min "Kirke- og kormusikk fra 20 århundrer" på Spotify? Du finner den her. I den spillelisten ligger for eksempel både Ola Gjeilos, Duruflés og Mealors versjoner av Ubi Caritas. (Ang. personvern: Alle følgerne på spillelisten er anonyme, både for hverandre og for meg. Ingen kan se hvem som abonnerer på en spilleliste på Spotify, heller ikke den som har opprettet spillelisten. Jeg kan bare se antallet.)

Jeg har også en annen spilleliste som er offentlig. Den heter "Kristen musikk | Pop, lovsang, salmer". Du finner den her. Der ligger for eksempel den katolske artisten Audrey Assad inne med sin versjon av Ubi Caritas. Den er skikkelig fin!

Hvis du har kommentarer eller kommer over musikk du vil tipse meg om, er det bare å bruke kommentarfeltet under denne bloggposten :)

29 februar 2020

Ettertanke | I dag er nådens dag

STÅ OPP: That's my church. Så glad og fri blir du når du har møtt den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt.
Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel, påsken 2016.

Jeg tenker på 29. februar, skuddårsdagen, som en nådens dag. En gang hvert fjerde år sier liksom Gud: «Se her, i år får du en ekstra dag i gave fra meg.» På samme måte er det fast jubelår hvert 25. år. Da åpnes blant annet de hellige dørene i de store katedralene i Roma.

I 2016 var jeg i Peterskirken, der vi feiret det ekstraordinære jubelåret Barmhjertighetens år som Pave Frans utropte. Det året holdt paven en fantastisk tale om «den hellige døra». Her har du et utdrag av den:

«Dette er døra der menneskets smerte og Guds medfølelse møtes. Når vi trer over terskelen, reiser vi som pilegrimer inn i Guds barmhjertighet. Til oss alle, liksom til den døde unge mannen, sier han «Stå opp!» (Luk 7,14).

Til hver enkelt av oss sier han «Stå opp!» Gud vil ha oss til å stå oppreist. Han har skapt oss til å stå oppreist; det er derfor Jesu medfølelse fører til den helbredende gesten - til å helbrede oss, og nøkkelsetningen her er «Stå opp! Reis deg opp og stå, slik Gud har skapt deg!» Stå.

«Men Far, vi faller stadig vekk» - «Så stå opp!» Dette er Jesu ord, alltid. La oss prøve å høre dette «Stå opp!» i hjertet når vi går gjennom den hellige døra.

Jesu mektige ord kan få oss til å stå opp igjen og føre også oss over fra døden til livet. Hans ord får oss til å leve igjen, det gir oss håp, det styrker slitne hjerter, åpner oss for et syn på verden og livet som overskrider lidelsen og døden. På den hellige døra er den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt skåret inn for hver av oss!»

Om selve jubelåret sa Pave Frans:

«Det er mitt ønske at jubelåret skal være en levende opplevelse av at Faderen er nær, hans ømhet nesten til å ta og føle på, slik at hver enkelt kristens tro kan bli styrket og vitnesbyrdet dermed bli stadig mer virksomt.»

Akkurat slik var det det opplevdes å feire jubelåret som pilegrim i Roma.

I dag, på nådens dag, vil jeg synge om Herren Gud som «dekker deg med sine fjær, under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern.» (Salme 91,4)

Nærmere bestemt vil jeg synge med Lina Sandells toner og ord:

«Bred dina vida vingar o Jesus över mig
och låt mig stilla vila i ve og väl hos dig.
Bliv du mitt alt i alla, min visdom och mitt råd,
och låt mig alla dagar få leva blott av nåd!»

Alle dager. Bare av nåde.

Må Gud gi deg en velsignet, nåderik fastetid. Ta imot alt det han vil gi deg! Det er nådens tid!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 29. februar 2020 da Jona 3,3-10 var dagens bibeltekst

Vil du lese mer? Du finner hele Pave Frans' tale (på norsk) her.

BARMHJERTIGHETENS DØR: Peterskirkens hellige dør åpnes i forbindelse med jubelårene. Pave Frans utrop et ekstraordinært jubelår i 2016. Dette bildet er tatt på kvelden 3. påskedag 2016, rett etter at døren var blitt stengt for dagen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen (klikk på bildene for å se dem i større format)

"Conversus Dominus respexit Petrus" - "Herren snudde seg og så Peter"
Dette er et av motivene som møter deg når du går inn den hellige døren i Peterskirken.

"Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter det Herren hadde sagt til ham: «Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert." (Luk 22,61-62)

Her er et etterord fra meg:

Da jeg gikk gjennom den hellige døra i Peterskirken, var det ett bilde som traff meg midt i hjertet, nemlig det som er avbildet rett over her: Relieffet av da Peter møter Jesus. Peter som hadde sveket Jesus tre ganger. Det er den rå og brutale sannheten om Peter - og om oss.

Kirken er et feltsykehus der du - uansett hva du har gjort - kan vakle inn døren, bli tatt i mot med åpne armer og få alt Jesus har å gi deg av nåde, kjærlighet og helbredelse for sjelen.

«Stå opp!» Jesus reiste Peter opp igjen, og han bygde sin kirke på ham. Første gang jeg så opp inne i kuppelen til Peterskirken, i 1998, fikk jeg tårer i øynene. Der står nemlig disse mektige ordene fra Bibelen, fra Matt 16,18-19:

"Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."

På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe, min anm.], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler."

Det er min kirke. Velkommen inn. Velkommen til en reise inn i Guds barmhjertighet.

TU ES PETRUS: Inne i kuppelen: "Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."
På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe, min anm.], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler." (Matt 16,18-19)

MOT HIMMELEN: Peterskirkens kuppel sett undenfra. Vakkert, vakkert.
Trekker blikket mot himmelen og Himmelen.
"Menneske, løft blikket! Så store ting er du kalt til! Elsk Gud og elsk din neste som deg selv!"

Les også:

Roma | Den hellige døren - en bloggpost om Pave Frans, jubelåret og den hellige døren
Besøk apostelen Peters grav - slik går du frem for å besøke Peters grav, dypt under Peterskirken
Roma-reportasje | Livets tjenere styrket av Peter - min reportasje fra den europeiske katolske legekongressen i 2012
Roseblader i Pantheon på pinsedag
Ettertanke | Bli med Paulus til Roma - bli med til den store Paulus-kirken i Roma
Ettertanke | Gud gjør ikke forskjell på folk - med bilder fra Hellig Olav-kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma
Ettertanke | To minutter om Den katolske kirke - en liten video om Den katolske kirke

27 februar 2020

Ettertanke | Barnelærdommen fra Jesaja

«Han ble såret for våre overtredelser, og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Ved hans sår har vi fått legedom.» (Jesaja 53,5)

Noe av Kirkens viktigste trosopplæringsarbeid foregår gjennom korarbeidet. Den rike arven av århundrers kirkemusikk sørger for å gi trosopplæring også til tusener av unge og voksne korsangere som slett ikke synger i kirkekor.

Allerede da jeg sang i barnekoret i Rossabø kirke fornemmet jeg skjønnheten og alvoret i Jesajas profeti om «Herrens lidende tjener». 35 år senere kan jeg fortsatt synge utenat for deg vers 5 fra Jesaja 53: «Han ble såret for våre overtredelser, og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Ved hans sår har vi fått legedom.» Sannheten i ordene, og skjønnheten i tonene, smøg seg inn under huden og ble der.

Korsangere lærer sangene utenat. «By heart». Dermed bærer vi dem i hjertet resten av livet. Og dermed bærer de sangene oss. Resten av livet. Kanskje er vi noen av de rikeste menneskene på jorden?

Dagens eldre kan fortsatt synge med på salmene de lærte utenat som barn. Hva skal min generasjon synge på sykehjemmet? Brokker av pop fra 90-tallet? Takk Gud for at det finnes mer enn bare tomme poprefreng inni hodet mitt når jeg skal sitte der på sykehjemmet og nynne for meg selv om 50 år. Da skal jeg synge de sangene jeg lærte i kirken, hjemme, på leir og i alle de tolv korene jeg har sunget i så langt.

Jeg tar med meg alt fra barneleirenes trygge «Tett ved sida mi går Jesus, alltid vil han vera der», innom ungdomskorets «I know it must have rained in Heaven on Crucifixion Day» og studentlagets «Mitt hjerte alltid vanker», til kirkekorets «Salve, Regina, mater misericordiæ» og messens jublende «Deg være ære, Herre over dødens makt!» Jeg skal sitte der på mine gamle dager og synge, fordi: «Han er min glede, han er min sang. Ham vil jeg prise livsdagen lang!»

Tusen takk til alle dere som har lært meg kristne sanger. Jeg lover å lære enda flere de neste tiårene, og jeg skal gjøre mitt beste for å gi dem videre. For det er sant som vi synger: «Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer tonen fra himlen, i sjelens glade pilgrimssang.»
Gloria in excelsis Deo!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 27. februar 2020 da Jes 52,13-15 var dagens bibeltekst

Barneleirenes Jesus - han som alltid er der:
"Tett ved sida mi går Jesus,
alltid vil han vera der.
Eg treng ikkje gå og ottast, når eg fylgjer Jesus her.
Han som er den gode hyrding
tek mi vesle veike hand.
Dag for dag han trufast leier
meg til himlens lyse land.
Tett ved sida mi går Jesus, alltid vil han vera der."

Tekst: Haldis Reigstad. Melodi: Gunstein Draugedalen.
Her kan du høre Gunstein Draugedalen synge alle tre versene på Spotify.
Maleri av Heinrich Hofmann (1824-1911).
Akkurat slik så Jesus ut på de små bønnekortene vi skrev hilsener på og gav til hverandre som minner fra barneleirene på Solgry.

Foto: Wikimedia Commons

Ungdomskorets Jesus - om den Gud som lider med oss og for oss:
"I know it must have rained in Heaven on Crucifixion Day.
The promised resurrection must have seemed at least a million years away.
All the lights went out in Heaven, except the light of love that somehow stayed
in the broken heart of God, the Father, on Crucifixion Day."
(Larry Gaitlin)

Les også:

Ettertanke | Her i tårenes dal - Et av de mektigste tenåringsminnene jeg har, er fra da vi fremførte den vakre «Salve Regina» i basilikaen i Maastricht i Nederland. Lite ante jeg den gang om hva vi sang, eller hvorfor denne bønnen rørte oss og tilhørerne så usedvanlig sterkt som den gjorde. Les mer her.

Intet mindre - Et "Min tro"-intervju med meg i Vårt Land. På min gravstein skal det stå "Deg være ære, Herre over dødens makt"

26 februar 2020

Ettertanke | Søk Gud i det skjulte

«Gud er der. I det skjulte. Og han er alt du trenger, og alt du lengter etter. Alt.» Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det kan virke litt rart at Jesus er så opptatt av at vi skal faste, be og gi i det skjulte som han er i dag.

Det er jo bare noen minutter siden han sa (i den samme Bergprekenen) at «dere er verdens lys» som skal settes i en stake, «så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5,14-16)

Så: Hva er det Jesus egentlig vil? At vi skal la menneskene se de gode gjerningene vi gjør, så de kan prise vår Far i himmelen? (Matt 5,16) Eller at vi skal skjule det gode vi gjør, slik som han anbefaler igjen og igjen i kapittel 6?

Jeg tror vi må gå ut fra at han mener begge deler. Det krever imidlertid en enorm ydmykhet å leve med sine gode gjerninger der ute hvor folk kan se dem. Det er skremmende fort gjort at du lurer deg selv til å tro at du er en ydmyk toller når du egentlig, helt uforvarende, har blitt en selvgod fariseer. (Hvis du tenker om deg selv at du er trygg fordi du er enormt ydmyk, så er det iallfall en viss fare for at du ikke er det. Den ekte ydmyke tenker ikke slik.)

Det er ikke ofte Jesus sier «Pass dere for», men det gjør han i dag. Jesus advarer knallhardt mot faren ved å gjøre noe for å bli sett, for å «vise seg for folk».

Det gjør han fordi menneskets ursynd er hovmodet. Denne dødssynden fødte alle de andre syndene inn i verden. I Edens hage var det menneskets hovmodige ønske om å bli som Gud som førte oss alle ut i elendigheten.

Den eneste kjente medisinen mot hovmod, heter ydmykhet. Og det er nettopp det Jesus hjelper oss til å øve på. Ved å gjøre ting i det skjulte hindrer du hovmod, som er den farligste synden.

Men i tillegg: Det ligger store skatter gjemt i det skjulte. Fordi Gud er i det skjulte (Matt 6,6).

«Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer, gjemt på hemmelige steder, for at du skal vite at jeg er Herren, Israels Gud, som har kalt deg ved navn.» (Jes 45,2-3)

Søk Gud i det skjulte. Han vil lønne deg. Og lønnen? Den er Gud selv. Han gir deg seg selv. Det er Gud du finner i det skjulte. Og det er faktisk all lønn du trenger. Å få være alene med den som elsker deg. Finnes det noe bedre enn det?

Gå inn i lønnkammeret og lukk døren. Gi penger i det skjulte. Fast i det skjulte. Be i det skjulte. Da kommer du til å oppdage at du ikke er alene der i det skjulte. Gud er der. Og han er alt du trenger, og alt du lengter etter. Alt.

«Se, du gleder deg over sannhet i mitt indre, du lærer meg visdom i det skjulte.» (Sal 5,8)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. februar 2020 da Matt 6,1-6.16-18 var dagens bibeltekst

"Vi rekker våre hender frem som tomme skåler,
kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.
Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!"
(Svein Ellingsen - lenke til salmen på Spotify med Nordstrand kirkekor)

Det stille rommet

Her er mitt pusterom i hverdagen. En bitteliten gang mellom tre rom innerst i leiligheten. Det er ikke et stort rom, men det er stort nok til å knele ned. Og det er jo alt som trengs. Jeg trenger å ha det sånn - så lett tilgjengelig - sånn at det er i veien (bokstavelig talt). Sånn at jeg snubler over det. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

Bønneskammelen er en gave fra en venn. Jeg skulle ønske slike kneleskammeler ble masseprodusert og solgt i Norge, slik at jeg kunne tipse deg om hvor du får kjøpt en, men denne er altså spesiallaget av en norsk møbelsnekker. Jeg er veldig takknemlig for å ha blitt velsignet med denne gaven (som kom overraskende, som sendt fra oven), for Gud vet at jeg trenger et bønnested som jeg kan snuble over. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

Her er et fint råd fra Edin Løvås: «Min anbefaling er en minimumsdisiplin, hvor du kanskje setter av syv til ti minutter til andakt og bønn. Det bør helst skje på den tid av dagen når man er mest våken. Når skal man så be lenge? Du skal be lenge når du er i stor nød. Da har du inspirasjon hele veien.»

"Give me Jesus" står det på det øverste kortet. Her får jeg hjelp til det.
Et keltisk kors. Et krusifiks med St. Benedikts medalje. Ikoner med Jesus, den hellige familie, den hellige erkeengel Mikael og alle disiplene.

Folk som levde før oss visste at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Stille i kirken. Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.
Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en travel morgen, midt mellom levering av barn og spurting til jobb. Er du i Akersveien i Oslo, så stikk innom St. Olav domkirke. Selv om du bare har to minutter; det er definitivt verdt det. Sidedøren står åpen hele dagen, sju dager i uka.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

25 februar 2020

Ettertanke | Der du dør, vil jeg dø

Å dø er den fullstendige overgivelsen til Gud.
«Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden», sier C. S. Lewis.

Ervik kirkegård ved Stadt er kanskje en av de vakreste kirkegårdene i Norge, der den ligger ute ved havet i vest. Gravene ligger vendt mot øst, slik det alltid har vært i kristen tradisjon. Når Jesus kommer igjen, kommer han som soloppgangen - fra øst. Derfor er den kristne bønneretningen øst, og derfor er kristne kirker vendt mot øst.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kanskje blir svaret på hvem du elsker dypest avslørt ved dette: Hvem du vil dø med. Og Rut, hun ville dø med Noomi.

Den beste boken om døden som jeg har lest noen gang, er skrevet av Wilfrid Stinissen. Stinissen var katolsk prest, karmelittmunk, åndelig veileder, doktor i filosofi og en av Skandinavias mest leste forfattere av åndelig litteratur da han døde i 2013. Boken hans «Jeg dør ikke, jeg går inn i livet» (St. Olav forlag) har min varmeste anbefaling for alle som er redde for døden.

Rett som det er rykker døden nært innpå livet. Ukomfortabelt nær, for jeg vil jo ikke dø, jeg vil leve! Ja, nettopp, sier Stinissen da: Du vil leve, og døden er å gå inn i livet, for Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11,25-26)

Her er noen av temaene som utdypes i boken: Jesu oppstandelse beviser at vi ikke er skapt for døden, men for livet. Døden er en dør mellom to verdener. Den er en vinning, den er vår befrielse. Den er begynnelsen til det virkelige livet. Å dø er den fullstendige overgivelsen til Gud. Å dø er å få høre Jesus som sier «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35), og der, på den andre siden, blir jeg endelig helt meg selv.

I Kim Larsens doktoravhandling om Wilfrid Stinissen utforsker Larsen blant annet hvordan Stinissen forstår forholdet mellom overgivelse i livet og overgivelse i døden. «Gjennom døden får mennesket mulighet til å gi seg hen til Gud, ikke bare med ånd og sjel, men også fysisk. Stinissen tar til orde for nødvendigheten av å øve seg i å dø, i betydningen å gi avkall på seg selv, sin selvopptatthet og sitt ego» skriver Kim Larsen.

Les Stinissen. Han lærer deg «ars moriendi», kunsten å dø, og hjelper deg til å nærme deg både livet, døden og evigheten som de mysteriene de er.

Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» (Salme 90,2) Der kan jeg leve. I all evighet. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. februar 2020, da Rut 1,15-17 var dagens bibeltekst

Oppstandelsesåkeren ved havet.
Av jord er du kommet, til jord skal du bli, men av jorden skal du igjen oppstå.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Midt i nattens mørke blinker

som et fyrlys Jesu navn»

«I troens øye tindrer lys fra evighetens Strande»
Så nydelig! På denne kirkegården ved havet tindrer virkelig lyset fra evighetens strender.
«Høgt elska - Sårt sakna»
Sorgen er kjærlighetens pris.

Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender.

Døden er en dør mellom to verdener. Å dø er å få høre Jesus som sier «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35), og der, på den andre siden, blir jeg endelig helt meg selv

Peder Matiassen Hoddevik ble 3,5 år gammel. Også graven bak er en barnegrav.

«Herunder hviler støvet
af
Peder Matiassen Hoddevik
Født 29. august 1880,
død 8. april 1894»

«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11,25-26)

«Jeg er opstandelsen og

livet. Hvo som tro paa

mig, om han end dör skal

han dog leve.»

Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - om Mahlers tredje symfoni og hva den forteller om (det evige) livet og kjærligheten.
Ettertanke | Jesu modige innvandrerstammor - Rut ble oldemor til Kong David. Hun er én av bare fire kvinner som nevnes i Jesu stamtre

Lese mer?

Som sagt anbefaler jeg Wilfrid Stinissens bok "Jeg dør ikke, jeg går inn i livet" på det varmeste.

Her får du tak i den hos St. Olav bokhandel.
Den er også tilgjengelig som lydbok hos KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte). KABBs lydbøker er et tilbud for synshemmede og andre lesehemmede. For å få lånerett må behov dokumenteres ved legeattest. KABB har et stort utvalg av kristne lydbøker.

Her er forlagets egen omtale av "Jeg dør ikke, jeg går inn i livet":

Døden er et av vår tids siste tabuer - vi vil helst ikke snakke om den. Karmelittpater Wilfrid Stinissen vil med denne boken vise at vår tilværelse blir mye rikere om vi lærer oss å leve i vennskap med den: Døden utgjør porten til et overstrømmende mysterium. Den kristne tradisjon er gjennomsyret av et budskap om virkelig og ekte håp, et håp som kan omfavne smerte og brudd.

Kim Larsens doktoravhandling om Wilfrid Stinissen, "Transformasjon som overgivelse - Bønn og spritualitet hos Wilfrid Stinissen", er til salgs i bokform. Her er den hos Haugenbok.no, men husk at du kan bestille den i din lokale bokhandel. Kanskje har du en fysisk butikk du ønsker å holde liv i? For eksempel St Olav bokhandel?

Forlagets omtale av "Transformasjon som overgivelse - Bønn og spritualitet hos Wilfrid Stinissen"

Hva er bønn, meditasjon og kontemplasjon? Hvorfor er det så viktig å trekke seg tilbake, fokusere på pusteteknikker, og søke Gud i det stille? Hvordan skal vi forstå forholdet mellom menneskelig aktivitet og guddommelig handling, og hva vil det si å være en pilegrim i verden i dag? Dette er blant spørsmålene som berøres i denne boken. Gjennom en analyse av den katolske munken og forfatteren Wilfrid Stinissens tekster, undersøker Kim Larsen hva som kjennetegner fenomenet overgivelse i Stinissens tolkning av en kristen spiritualitet. Analysen viser at en slik overgivelsesprosess krever atskillig arbeid, og omkostningene kan være betydelige for den enkelte. Veien til den mystiske foreningen med Gud, går gjennom en målrettet kraftanstrengelse. Det handler om å akseptere Guds vilje og slippe taket i seg selv, slik at man kan bli et redskap for Gud i verden.

24 februar 2020

Ettertanke | Alt det stykkevise og delte

I VANNSPEILET: "Nå ser vi som i et speil, i en gåte." På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Aker brygge, oktober 2017

Ett av de kristne tipsene for å finne ut om kjæresten er den rette, er å ta «Kjærlighetens høysang»-testen.

Den går ut på at du setter inn kjærestens navn der hvor det står «Kjærligheten» i 1. Kor 3, 4-7. Altså slik: [Sett inn navnet] er tålmodig, han er velvillig, han misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Han krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Han gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Han utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Det kan være en nyttig test. Kanskje kan det gi deg en slags pekepinn. Tanken er iallfall god. I våre beste øyeblikk passer vi inn her.

Problemet er at den kjærligheten som er subjektet i grunnteksten, er «agape» (gresk) – altså den guddommelige kjærligheten. Det er bare Guds kjærlighet som fullstendig passer til denne beskrivelsen. Hver gang du opplever at noen elsker deg med dyp, uforbeholden kjærlighet, får du et glimt av Gud gjennom dem. Men det er ingen av oss som holder Guds nivå et helt liv.

Sannheten er at mens Guds kjærlighet til enhver tid er fullkommen og perfekt, så merkes det på oss mennesker at vi er syndere. Ordet «synd» kommer av «å gå i sund» - altså å gå i stykker. Det er noe som har gått i stykker i oss. Vi har blitt stykkevis og delte – ikke minst i forståelsen vår av hvem Gud er. Men en gang skal alt det ta slutt. Paulus skriver: «Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.» (1. Kor. 13,10).

I katolske messer oversettes vers 12 slik:

«For ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn,
men da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå erkjenner jeg glimtvis,
men da skal jeg erkjenne fullt ut,

på samme måte som jeg selv er kjent.»

På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart. Bildet var uklart og gåtefullt, som gjenskinnet i et stille vann – der du ser, men du ser ofte uklart. Du ser bare klart i glimt, stykkevis og delt.

Hvis du ser på deg selv i et vannspeil, får du glimtvis svaret på hvem du er. På samme måte får du glimtvis svaret på hvem du er når du speiler deg i øynene til et menneske som elsker deg.

Når du speiler deg i Guds øyne får du den fulle og hele sannheten om hvem du er: Du er den høyt elskede. I all evighet.

«Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten». (1. Kor 13,13)

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 24. februar 2020, da 1 Kor 13,8-13 var dagens bibeltekst

Sett på deg headsetet, lytt og bare ta imot Ubi Caritas av Ola Gjeilo.

Ubi caritas et amor Deus ibi est

Ubi caritas et amor Deus ibi est. Det betyr: "Der hvor barmhjertighet/miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud".

Under kommunionen i messene i Den katolske kirke synger vi ofte "Ubi Caritas". På familie- og ungdomsmesser synger vi gjerne den korte versjonen som kommer fra Taize, og som står i Adoremus, den katolske sangboken for barn og ungdom.

I høymessen går det mest i Ubi Caritas i den gregorianske melodien. Denne finner du i Lov Herren - katolsk salmebok.

Maurice Duruflé (1902-1986) sitt arrangement for kor bruker denne gregorianske melodien, men har bare med ordene fra refrenget og det første verset. Hør The Cambridge Singers synge det her - vakkert, vakkert!

Flere lyttetips

En komponist fra vår egen tid som har skrevet en ny melodi til Ubi Caritas, er Paul Mealor (født 1975), professor i komposisjon ved University of Aberdeen. Hans versjon er helt nydelig. Lytt til Voces 8 fremføre den her.

Den norske komponisten Ola Gjeilo (født 1978) har laget utrolig mye vakker kormusikk. Et av stykkene hans er Ubi Caritas i fullversjonen med all teksten. Sett på deg headsetet, lytt og bare ta imot (lenken fører til Spotify, til vokalgruppen Voces 8 som fremfører Ola Gjeilos Ubi Caritas.)