Google Analytics

tirsdag 20. september 2016

Roma | Gjennom den hellige døren

BARMHJERTIGHETENS DØR: Peterskirkens hellige dør åpnes i forbindelse med jubelårene. Pave Frans har utropt et ekstraordinært jubelår fra 8.12.2015 til Kristi Kongefest 2016 (20.11.16). Dette bildet er tatt på kvelden 3. påskedag 2016, rett etter at døren var blitt stengt for dagen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen (klikk på bildene for å se dem i større format)

Skal du til Roma? Eller har du vært i Roma det siste året? Da bør du få med deg denne bloggposten om Pave Frans, jubelåret og den hellige døren.


I påskeuken i år reiste mannen min og jeg som pilegrimer til Roma, i anledning det ekstraordinære jubelåret Barmhjertighetens år som Pave Frans har utropt. 

Barmhjertighetens år

Vi fulgte pavens oppskrift: Gikk som pilegrimer gjennom Peterskirkens hellige dør, gikk til skriftemål fremme i kirken (mottok botens/forsoningens sakrament), ba for Pavens intensjoner den måneden og gikk til kommunion (nattverden, det allerhelligste sakrament). En helt spesiell opplevelse. Det ble rett og slett slik Pave Frans ønsket da han sa om jubelåret: 
"Det er mitt ønske at jubelåret skal være en levende opplevelse av at Faderen er nær, hans ømhet nesten til å ta og føle på, slik at hver enkelt kristens tro kan bli styrket og vitnesbyrdet dermed bli stadig mer virksomt." 
Akkurat slik var det det opplevdes. Kanskje var det nettopp derfor at jeg ble så truffet av Pave Frans' 25. katekese over barmhjertigheten. Der knytter han sammen barmhjertighetens år, den hellige døren og det store underet Jesus gjorde i Nain.

Stå opp!

Her er noen utdrag fra Vatikanradioens oversettelse av Pave Frans' 25. katekese over barmhjertigheten:

Først bibelteksten:
Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. (Luk 7,11-17)

Når vi kommer til den hellige døra

"God dag, kjære brødre og søstre!

Vi har hørt en tekst fra Lukasevangeliet (Luk 7,11-17) om et virkelig storslått under som Jesus gjorde: Han vekte opp en ung mann som var død. Likevel er det ikke underet som er kjernen i denne fortellingen, men Jesu ømhet for mammaen til denne gutten. Her ytrer barmhjertigheten seg som inderlig medfølelse med en kvinne som har allerede hadde mistet ektemannen og som nå bringer sin eneste sønn til kirkegården. Det er denne store smerten til en mamma som Jesus blir rørt av og som får ham til å vekke opp gutten. [...]

Lukas nedtegner Jesu følelser nettopp i dette øyeblikket: Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset (Luk 7,13-14). Det er inderlig medfølelse som bestemmer Jesu handlemåte: Det er han som stanser følget ved å legge hånden på båren [om berøring i katekese 24], og rørt av dyp barmhjertighet for denne moren bestemmer han seg for å møte døden, ansikt til ansikt, for å si det slik. Og på korset vil han komme til å møte døden endegyldig, ansikt til ansikt.

Det ville være fint om pilegrimene kunne minnes denne evangelieepisoden ved byporten i Nain i det de selv går inn gjennom den hellige døra - barmhjertighetens dør - i dette jubelåret. Da Jesus så denne moren gråte, gikk hun inn i hjertet hans! 

Når vi kommer til den hellige døra, har hver og en av oss med seg sitt liv - med dets gleder og lidelser, planer og nederlag, tvil og frykt - for å legge det fram for Herrens barmhjertighet. Vi vet at ved den hellige døra møter Herren hver enkelt av oss og gir oss sitt mektige og trøsterike ord: «Gråt ikke!» (vers 13). 

Dette er døra der menneskets smerte og Guds medfølelse møtes. Når vi trer over terskelen, reiser vi som pilegrimer inn i Guds barmhjertighet. Til oss alle, liksom til den døde unge mannen, sier han «Stå opp!» (vers 14). Til hver enkelt av oss sier han «Stå opp!». Gud vil ha oss til å stå oppreist


Han har skapt oss til å stå oppreist; det er derfor Jesu medfølelse fører til den helbredende gesten - til å helbrede oss, og nøkkelsetningen her er «Stå opp! Reis deg opp og stå, slik Gud har skapt deg!». Stå. 

«Men Far, vi faller stadig vekk» - «Så stå opp!». Dette er Jesu ord, alltid. La oss prøve å høre dette «Stå opp!» i hjertet når vi går gjennom den hellige døra. 


Jesu mektige ord kan få oss til å stå opp igjen og føre også oss over fra døden til livet. Hans ord får oss til å leve igjen, det gir oss håp, det styrker slitne hjerter, åpner oss for et syn på verden og livet som overskrider lidelsen og døden. På den hellige døra er den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt skåret inn for hver av oss!"


"Conversus Dominus respexit Petrus" - "Herren snudde seg og så Peter"
Dette er et av motivene som møter deg når du går inn den hellige døren i Peterskirken.

"Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter det Herren hadde sagt til ham: «Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert." (Luk 22,61-62)

Her er et etterord fra meg:

Da jeg gikk gjennom den hellige døren i Peterskirken, var det ett bilde som traff meg midt i hjertet, nemlig det som er avbildet rett over her: Relieffet av da Peter møter Jesus. Peter som hadde sveket Jesus tre ganger. Det er den rå og brutale sannheten om Peter - og om oss.

Kirken er et sykehus for syndere, der du - uansett hva du har gjort - kan vakle inn døren, bli tatt i mot med åpne armer og få alt Jesus har å gi deg av nåde, kjærlighet og helbredelse for sjelen.

«Stå opp!» Jesus reiste Peter opp igjen, og han bygde sin kirke på ham. Første gang jeg så opp inne i kuppelen til Peterskirken, i 1998, fikk jeg tårer i øynene. Der står nemlig disse mektige ordene fra Bibelen, fra Matt 16,18-19: 
"Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."
På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe, min anm.], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler."

Det er min kirke. Velkommen inn. Velkommen til en reise inn i Guds barmhjertighet.

STÅ OPP: That's my church. Så glad og fri blir du når du har møtt den guddommelige barmhjertighetens uuttømmelige skatt.
Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel.
TU ES PETRUS: Inne i kuppelen: "Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."
På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe, min anm.], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler." (Matt 16,18-19)
MOT HIMMELEN: Peterskirkens kuppel sett undenfra. Vakkert, vakkert.
Trekker blikket mot himmelen og Himmelen.
"Menneske, løft blikket! Så store ting er du kalt til! Elsk Gud og elsk din neste som deg selv!"

Les også:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar