Anbefaling: Les boken til abbed Erik Varden, den nye biskopen av Trondheim

Dom Erik Varden (45) er fra Østfold og har vært abbed for cistercienserklosteret Mount St. Bernard Abbey i Leicestershire i England siden 2015. 
Foto: Br. Martin Horwath, Mount St. Bernard Abbey

Deo gratias! Etter å ha ventet i ti år, er endelig dagen her: Vi får en ny biskop i Tondheim. Og FOR en fantastisk biskop Kirken blir beriket med. En gledens dag for hele Kirken i Norge. Har du lest boken til abbed Erik Varden? I denne bloggposten blir du bedre kjent med både den nye biskopen og boken hans The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance.

Dom Erik Varden er oppvokst i en luthersk familie i Østfold. Som tenåring var han agnostiker. Han konverterte til Den katolske kirke som 19-åring, i 1993. Som 26-årig ble han cisterciensermunk. Siden 2015 har han vært abbed i cistercienserklosteret Mount St. Bernard i England. Der hadde han tenkt å bli til sin død (faktisk hadde han lovet det), men Gud hadde andre planer. For to uker siden kalte Pave Frans ham til å bli biskop i Trondheim, og i dag fikk også vi andre vite at slik blir det.

Abbed Erik Varden (til høyre) under Olsokfeiringen i Nidarosdomen 29. juli 2018.
Foto: Jan Erik Kofoed

Biskop-elekt Erik Vardens brev

Aller først: Les biskop-elekt Erik Vardens brev til de troende i Trondheim stift, så skjønner du litt mer av hvilken mann det er som nå blir katolsk biskop i Trondheim.

Kjære troende i Trondheim stift!

På festdagen for den hl. Theodor av Tarsus, 19. september, fikk jeg vite at Paven hadde utnevnt meg til biskop av Trondheim. Pavens nuntius til London, som overbrakte nyheten, var godheten selv. Han minnet meg om at Theodor var munk, som jeg; at han likeså, i lydighetens navn, ble bedt om å forlate en livsform og brødre han hadde inderlig kjær. Født i Paulus’ hjemby, fikk han bispedømmet Canterbury betrodd i året 669. Og der, sa Nuntius, ble han til velsignelse - et tegn på Kirkens verdensomspennende, kulturoverskridende enhet. Theodor satte Kirken «på solid grunn», står det i kollektbønnen for dagen, som fortsetter: «la oss også stå stødig på klippen som er Kristus selv, i lydighet mot kallet vi har fått».

«Til Ham setter jeg min lit. Jeg innbyr dere til å gjøre det samme.»

At jeg her og nå er litt skjelven, sier seg selv. Men jeg har levd lenge nok til å sanne det Paulus sier i et brev: «Han som kaller er trofast; Han vil gjøre dette.» Til Ham setter jeg min lit. Jeg innbyr dere til å gjøre det samme.

Og jeg ser da også frem til oppdraget med glede! Minnet om gjestfriheten, rausheten og gløden jeg møtte i Trondheim i fjor, da jeg hadde æren av å holde Olsokforedrag, er meg til stor trøst når jeg nå innser hva det vil si å gjøre oppbrudd fra det som har vært mitt hjem, min familie. Dere har utrettet store ting i de siste årene, sågar reist en vakker domkirke! Måtte denne bygningen, med sitt åpenbare fokus på de Hellige Mysterier, i et rom med klare linjer som konsentrerer tanken og løfter hjertet, et luftig rom hvor det er høyt under taket, være et bilde på fellesskapet vi får bygge sammen.

For noen år siden var jeg på besøk i et av min Ordens klostre i Irland. Rekruttering var lenge uteblitt der. Fremtiden syntes usikker. I samtale med en gammel munk, et godt, klarsynt menneske jeg satte høyt (og som lå på sitt dødsleie), spurte jeg om det gjorde ham vondt å se sitt livsverk så utsatt? Han svarte kontant: «For klosteret har jeg ingen bekymring; det som gjør vondt, er at Kristus er i ferd med å forsvinne fra Irland.» Utsagnet satte en støkk i meg. Det har siden vært meg til hjelp og inspirasjon. Hvor vesentlig det er å vite hva som virkelig teller!

«I en verden, en tid, som stadig mer preges av likegyldighet og kynisme, håpløshet og splid, er det vår oppgave å stå for noe annet: å peke mot Lyset ... »

Situasjonen min medbror refererte til, gjelder vel for hele Europa. I en verden, en tid, som stadig mer preges av likegyldighet og kynisme, håpløshet og splid, er det vår oppgave å stå for noe annet: å peke mot Lyset som ikke lar seg gripe av selv det mest oppslukende mørke, å nære velvilje, å forsones, å fremme et fellesskap tuftet på tillit, i fred, å vitne om at døden har mistet sin brodd, at livet har mening, skjønnhet og ukrenkelig verdighet. Det er et stort ansvar, dette, men også et privilegium — til forvandlende glede.

Måtte Maria, Havsens Stjerne, holde sin ledende hånd over ferden vi nå legger ut på sammen, beriket av en edel arv. I Olavssekvensen står det om Norges Evige konge:
«Her i striden og i trengsla
gjekk Sankt Olav kvikt av lengsla
etter ljos og evigt liv.»
Et eksempel til etterfølgelse!

Jeg ber for dere alle. Be også for meg, og for mine brødre i Mount Saint Bernard, som går inn i en brytningstid. På gjensyn til nyttår. I Jesu navn!

Her på katolsk.no finner du solid bakgrunnsinformasjon om Dom Erik Varden og lenker til mange nettsaker om ham. 

Faksimile: Skjermdump fra vl.no

Vårt Lands brede dekning

Vårt Land har delt tre fine saker. Les dem hvis du kan!

(Disse sakene er dessverre bare åpne for abonnenter.)

• Les et langt og flott dybdeintervju med Dom Erik Varden i anledning utgivelsen av boken hans i fjor: - Å være kristen er først og fremst å huske (Dette intervjuet er presentert med tittelen "Les Vårt Lands store intervju med den nye biskopen: Østfoldingen som ble trappistmunk.")
• Les "Ny Trondheim-biskop: Å ikke si nei var for meg en troshandling". I denne saken er både biskop-elekt Erik Varden og biskop Bernt Eidsvig intervjuet.
• Les "Han er den nye katolske biskopen i Trondheim - kommer fra kloster i England", der sogneprest Egil Mogstad i St. Olav domkirke i Trondheim er intervjuet og sier dette:
  
  – Vi er selvsagt grunnleggende glade. I tillegg kan jeg si at dette er en mann etter vårt hjerte. Vi synes det er så flott at det nesten ikke er til å tro.

– Hva ved Varden gjør ham til en mann etter ditt hjerte?
– Vi har allerede de to cistercienserklostrene i vår midte. Jeg tror dette treffer noe i den trønderske folkesjelen. Det er noe med en folkelig enkelhet som er veldig rett fram. Og så er han en lærd, ung og sympatisk og vennekjær mann. Alt peker oppover nå, sier Mogstad.

The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance

Abbed Erik Varden har nylig utgitt en bok på velrenommerte Bloomsbury forlag. Jeg anbefaler den på det varmeste: The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance.

La oss begynne med bokens egen introduksjon, det vil si teksten som står bakpå boken:

The experience of loneliness is as universal as hunger or thirst. Because it affects us more intimately, we are less inclined to speak of it. But who has not known its gnawing ache? The fear of loneliness causes anguish. It prompts reckless deeds. 

No voice is more insidious than the one that whispers in our ear: 'You are irredeemably alone, no light will pierce your darkness.' The fundamental statement of Christianity is to convict that voice of lying.

The Christian condition unfolds within the certainty that ultimate reality, the source of all that is, is a personal reality of communion, no metaphysical abstraction.

Directing us towards this communion, Scripture invites us to remember who we are, where we come from, where we are going. This book examines different facets of Christian remembrance, complementing biblical exegesis with readings from literature. It aims to be an essay in theology. At the same time, it proposes a grounded reflection on what it means to be a human being.

Faksimile fra kapittelet "Remember you are dust" i boken "The Shattering of Loneliness".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Enkel og samtidig full av visdom

Jeg sier meg enig med bokanmelder Olav Rune Bastrup på katolsk.no:

"Vardens verk er dypt personlig, men samtidig teologisk og prinsipiell. Boken er enkel og samtidig tung av kunnskap. Den er dypt åndelig og samtidig en overraskende praktisk og livsnær veiledning i troens liv. Endelig er den lettlest, men med et vidt utsyn som gjør at man ikke lett blir ferdig med den."

"Vardens personlige beretning om sin vei fra vantro til full kommunion med Den katolske kirke og inntreden i cistercienserordenen er fascinerende i seg selv. Men det er idet forfatteren overskrider dette personlige perspektivet og fletter det inn i Kirkens historie og tradisjon, at boken blir allmenngyldig og relevant. 

Det er her det store forfattergrepet kommer til uttrykk, og som hever boken opp på et nivå for seg. Og det er her det blir virkelig interessant. Varden lar historier fra nåtiden speile seg i beretninger fra Kirkens historie og Den hellige skrift. Lærd og elegant knytter han for eksempel Vergil, den svenske dikteren Stig Dagerman og flere andre sammen med helgenbiografier og kjente historier fra Det gamle og Det nye testamente."

Les hele anmeldelsen her på katolsk.no.

(Saken fortsetter under bildet.) 

Abbed Erik Varden holdt prekenen under olsokmessen i Nidarosdomen 29. juli 2018.
Foto: Jan Erik Kofoed

Du blir godt kjent med både Dom Erik Varden og boken hans i dette intervjuet i Church Times: Rising to the hour of the wolf (ingen betalingsmur).

Her er starten på intervjuet:

THE monks at Mount St Bernard’s, a Cistercian abbey in Leicestershire, rise at 3 o’clock in the morning, to say prayers at 3.30. 

Ingmar Bergman called this the “hour of the wolf”, the Abbot, Dr Erik Varden OCSO, says. “When the night is at its thickest and darkest and dawn still seems impossibly remote. The hour of despair.” 

The intercessions offered at this time are “for all those who are suffering, who are in pain, who are afraid of the day about to dawn, who perhaps can see no possibility of tomorrow”. This is not a mere exercise of sympathy, he emphasises. “We can actually effectively hold that pain before God, and make it, remarkably, praise. . . Call down the mercy of God into these corners of darkness that it might not otherwise reach because the conduits didn’t exist.

A monk, he explains, with a laugh, is “like a gutter. . . (en rennestein, min anm.) He’s got to try to keep himself uncluttered in order to be an effective conduit of the world’s necessities upwards and of divine mercy down.”

A willingness to stare down the darkness is at the heart of Dr Varden’s new book, The Shattering of Loneliness, which explores the most excruciating aspects of human existence. It begins with his learning, as a child in Norway, of the scars inflicted by torture during the Second World War (“It was as if all the world’s pain had entered, by them, into my protected universe”), and goes on to draw lessons from lives, both real and fictional, tormented by despair.

His own early intuition that human life carried “immense potential for pain” gave rise to a different response: compassion; and, at the age of 26 (via a teenage encounter with Mahler’s Resurrection), entrance to St Bernard’s.

Les hele intervjuet i Church Times: Rising to the hour of the wolf

NOVISEN OG ABBEDEN: Br Timothy, novise i Mount St Bernard Abbeys, sammen med abbed Erik Varden (t.v.).
Foto: regissør Nick Hamer, som har laget dokumentarfilmen "Outside the City" som har premiere i høst

Tonen av håp

Erik Vardens bok har en sterk, personlig stemme. Han forteller blant annet om den gang han som ung agnostiker, nesten 16 år gammel, lyttet til Gustav Mahlers andre symfoni, "Oppstandelsen". Musikken og teksten traff ham og forandret ham for alltid:

"Ha tro, hjerte, ha tro:
ingenting vil gå tapt for deg.
Hva du har lengtet etter er ditt, ja, ditt;
ditt er hva du har elsket og kjempet for.
Ha tro: du var ikke født forgjeves.
Du har ikke levd og lidd forgjeves."

Og det er denne tonen - evangeliets tone - som bærer gjennom denne boken. Dette er ikke en bok som drar deg inn i mørket. Det er en bok som gir deg lys. 

Her kan du kjøpe The Shattering of Loneliness hos St. Olav bokhandel. Gjør det, gjør det, gjør det!

Utdrag fra boken, der Erik Varden forteller om øyeblikket da han hørte Mahlers 2. symfoni - øyeblikket som for alltid forandret hans liv.
Er det vanskelig å lese? Klikk på bildet for å se det i større format.

Fortsettelsen av teksten. Klikk på bildet for å lese det i større format.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Til slutt - hvis du har fem minutter - her er en video fra olsokmessen 2018 der Dom Erik Varden holdt prekenen i Nidarosdomen:

Hva mer er det å si? Jeg vil fremheve dette ene: Denne nye biskopen som Gud velsigner hele Norge med, forteller meg én ting: Det er håp for deg, Norge. 

Høsthelg med helgener og Grex Vocalis

Fine St. Olav domkirke har fått fine, nye kirkebenker.
Foto: Ragnhild H Aadland Høen, 20.09.2019

Den beste starten på helga, er å hente Johannes på St Sunniva skole, stikke innom St. Olav domkirke og så gå hjem sammen gjennom Slottsparken i høstsol. 

Noen ganger er det viktigere å gå i kirken enn andre ganger. For eksempel når du har noe du virkelig, virkelig ber for. Akkurat nå ber jeg hardt for en familie på fire som trenger ekstra forbønn. (Bli gjerne med og be du også!) Dermed fikk de fire hvert sitt lys i armene på korset i midten her:

Fire lys, holdt oppe av korset i sentrum.

Jeg har tatt så mange bilder her gjennom de siste fire årene, at ansiktsgjenkjenningen på mobilen min har opprettet et eget album i funksjonen "personer" der alle bildene av Jomfru Maria er :)

St. Olav domkirke i Oslo har fått nye kirkebenker, med utskjæringer skåret ut for hånd i Polen. Motivet er St. Olavs kongekrone samt hans martyrattributt: Øksen som han ble drept av. Høvelig for en domkirke som er viet til Norges evige konge. Sancte Olave, ora pro nobis! Hellige Olav, be for oss!

Nydelig kirke. Her er det lett å be. Og alltid er det noen som ber her.

(Dette er for øvrig en riktigere fargegjengivelse av kirkebenkene enn på det forrige bildet.)

Høstsol over St. Olav.
St. Olav domkirke er åpen hele dagen. Hvis ikke denne hoveddøren står åpen, kan du gå inn sidedøren til høyre.

Den hellige, gjennomskinnelige apostelen Johannes kikker ut boveddøren. Det er det helgener gjør: De lar Guds lys skinne gjennom seg og inn på oss.

På veien hjem gjennom Slottsparken. Når du er nummer fire av fem barn, er det fint å få tid alene med mamma. Og når du er mor til fem, er det fint å få tid med barna én og én. Nå er det bare Johannes som går på SFO, dermed er det bare én som skal hentes på skolen. Og vips: Lykkelig tosomhet.

Johannes var ikke fornøyd med å ta bilde der nede i slottsbakken. Vi måtte helt opp til toppen. "Mamma, jeg vet akkurat hvor jeg skal ta bilde av deg. Kom!" "Stå der!"
"Folkets kjærlighet
min belønning"
står det på statuen av kong Karl Johan.

Foto: Johannes Aadland Høen, 7 år
(alle andre foto enn dette er tatt av meg denne helgen)

Det er to kilometer å sparkesykle hver vei til og fra skolen hver dag. Premien er å få yoghurtis på vei hjem hver fredag.

Søndag var jeg så heldig å få med meg foredraget "Kvinnelige helgener og kristningen av Norge" på Historisk museum her i Oslo. Museets fasade er for tiden under restaurering (det rehabiliteres innvendig også, noe som gjør at middelalderutstillingen er mindre enn vanlig).
Utrolig flott at Maria og Jesus er blåst opp i stort på fasaden! Det gjør meg glad å se dem hver gang jeg går forbi.

Enebakk-madonnaen - som er avbildet i stort utenfor museet - er bare SÅ yndig og skjønn. Umulig å ikke elske henne ❤️ Jeg er glad for at hun kan beundres på nært hold inne på Historisk museum. Jomfru Maria har sannsynligvis holdt en liljestav i den høyre hånden sin. Liljen er symbolet for uskyld, jomfruelighet og renhet.

Sankta Sunniva-statuen fra Karlsøy kirke i Troms er fra 1520-årene. Sta. Sunniva holder alltid sitt martyratributt: En stein.

Karoline Kjesrud, førsteamanuensis i middelalderkunst ved Kulturhistorisk museum holdt foredraget "Kvinnelige helgener og kristningen av Norge". Her er en statue av "Maria Regina" - Maria som dronning. Slik kom Maria til Norge, som den sterke himmeldronningen.

Karoline Kjesrud poengterte at når kristningshistorien fortelles ut fra et rent maktperspektiv, blir det gjerne kristningskongenes historie som blir fortalt. Dette var da også oppgaven som datidens historikere fikk: De skulle fortelle kongehistorien. Når det gjelder selve kristningsprosessen i Norge, er det imidlertid mer å fortelle.

Kjesrud startet foredraget sitt med å spørre: "Kan man egentlig få et helt folk til å endre holdninger og tro bare ved tvang og makt?" Svaret hennes på det var et klart nei. Du trenger også en retorikk og en forkynnelse som funker, og som gjør at folk omfavner budskapet ditt.

De mannlige helgenene brukte de kvinnelige helgenene, spesielt Jomfru Maria og hellige Sunniva, for å spre sitt budskap. "Maria og Sunniva hadde en betydelig plass i den tidlige kristne tiden i Norge. En vanlig norsk kirke hadde Olav på ett sidealter og Maria på det andre sidealteret," fremhevet Kjesrud.
På mange norske alterskap fra middelalderen, er Norges to nasjonale skytshelgener avbildet sammen: Hellige Olav og hellige Sunniva (slik de er det på bildet her). Sunniva symboliserte sterke kvinneidealer som mot, lederskap og jomfruelighet.

Søndag kveld bar det videre til Operaen, der koret Grex Vocalis (1971-2019) holdt sin aller siste konsert. Hovedsalen var fullsatt av folk som hadde flydd inn fra hele Norge for å få med seg denne historiske begivenheten.

GREXIT: En historisk kveld da Grex Vocalis holdt sin finalekonsert.

Jeg intervjuet Grex Vocalis-dirigent Carl Høgset hjemme hos ham tidligere i høst. Resultatet kan du lese i dette portrettintervjuet på korbloggen.no. (Jeg har for øvrig planer om å publisere portrettet her på bloggen også, med kanskje litt flere bilder, pluss en videosnutt hvis jeg klarer å få Høgsets tillatelse.)

Her er en smakebit fra intervjuet:

- Man må gi av seg selv. Og det musikalske mennesket kan det. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har. Det er en amerikansk dikter som heter Henry Wadsworth Longfellow som skrev et dikt som heter «The Singers», på 1800-tallet, sier Høgset.

Han går bort til de rikholdige bokhyllene og finner fram boken der diktet står; i et festskrift til sanglæreren Cornelius L. Reid.

– Reid har vært en veldig viktig sanglærer, og han har vært gjennom den samme utviklingen som meg: Vi har begge søkt tilbake til de gamle mesterne for å lære den riktige måten å synge på. Jeg skal lese det første verset av diktet for deg, sier Høgset og leser:

«God sent his singers upon earth

With songs of sadness and of mirth,

That they might touch the hearts of men,

And bring them back to Heaven again.»

(Og hvis du lurte: Mirth betyr ting som fryd, lykkelig latter, et lett hjerte).

– Det er så fint. Jeg har lest dette for Grex, og sagt at det er slik vi skal tenke. Vi er på oppdrag fra høyere makter. Og det vi skal gjøre er å øve oss i å røre menneskenes hjerter.

Det var en stor, stor velsignelse å få oppleve denne konserten.
Takk, Carl. Takk, Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.

[...] Et langt liv med Grex Vocalis og et langt intervju går mot en ende. I fire timer har vi snakket og lyttet til musikk. I 48 år har Grex Vocalis levd. Hvordan går det an å oppsummere fire timer? Eller 48 år?

– Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver: «Takk til Carl og Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.» Kan det bli bedre enn det? Å gjøre livet større?

– Nei, det kan ikke det. Det er vanskelig å gjøre livet lenger. Men å gjøre livet større, det er fint sagt. Vi trenger alt vi kan få av det som gjør livet større, sier sangens apostel Carl Høgset – på oppdrag fra høyere makter, «to touch the hearts of men, and bring them back to Heaven again».

Resten av portrettintervjuet med Carl Høgset leser du her på korbloggen.no og her på bloggen min (med flere bilder enn på korbloggen)

Intervjuer om reformasjonen

Foto: Agnete Brun

NLMs radiostasjon Radio Sørvest ringte og ville ha et intervju om reformasjonen. Det fikk de selvsagt.

Denne bloggposten gjorde jeg klar for publisering i april 2018, altså for halvannet år siden. Hvorfor den ikke ble publisert da, aner jeg ikke. Men her er den ihvertfall - i oppdatert versjon.

Radioserien "Luther - kjetter og kirkefader" er på i alt ni radioepisoder av 12-13 minutters varighet. Den protestantiske teologen og kirkehistorikeren Ingunn Breistein ved Ansgar Teologiske Høyskole er med i alle episodene. Mitt bidrag er med i første og siste episode. 

• Her kan du lytte til første episode "95 teser mot avlat" (der jeg er med) og her kan du laste den ned. Hele episoden varer i 12 minutter.
  
• Her er siste episode "Oppsummering, og jakten på en gjenforening" (der jeg er med) - og her kan du laste den ned. Hele episoden varer i 13 minutter.

Den lutherske historiefortellingen om reformasjonen er (naturligvis) ikke slik jeg ville ha fortalt den, men dersom du ønsker å høre reformasjonshistorien slik Norsk Luthersk Misjonssambands radio forteller den, finner du alle episodene her, mellom 11. oktober og 10. november 2017: https://ptro.podbean.com/

"Martin Luther - Kjetter og kirkefader"
Foto: P Tro

En annen reformasjonsfortelling

Hvordan ser den norske reformasjonshistorien ut hvis man tar med alle kildene, og ikke bare dem som passer inn i den protestantiske seiersfortellingen? 

I det katolske årsskriftet SEGL 2017 kan du lese et dybdeintervju jeg har gjort med historikeren Henning Laugerud om moderne forskning på reformasjonen. (Jeg skal publisere selve intervjuet her på bloggen litt senere.)

Laugerud gav ut boken "Reformasjon uten folk" på St. Olav forlag i 2018. Tror du at du vet noe om reformasjonen? Da MÅ du lese "Reformasjon uten folk".

Follow the money

Det er alltid lurt å følge pengene, når du skal forstå hvorfor noe skjer. Ingunn Breistein (i radioserien nevnt over her) har rett i at penger hadde mye å si for at reformasjonen ble utløst.

Først og fremst handlet reformasjonen om at makthaverne - fyrster og konger - hadde stor egeninteresse i å bli lutheranere: De overtok (det vil si stjal) alle Kirkens rikdommer og landeiendommer. I tillegg slapp de å ha Kirken som en brysom, konkurrerende maktfaktor i samfunnet.
Lutherdommen sørget for at Kirken ble totalt underlagt makthaveren, og de frie biskopene og prestene ble kongens embetsmenn.

I intervjuet i SEGL sier Henning Laugerud:

– I senmiddelalderen utviklet det seg noen misforståelser og misbruk av avlaten. Men vel så avgjørende for at vi fikk reformasjonen, var investiturstriden: Hvem skal styre Kirken? Paven eller keiseren? Fyrstene vil gjerne ha kontroll over Kirken, ikke minst over de store ressursene Kirken eide. 

- Når kongen konfiskerer kirkegodset, er det folkets gods han konfiskerer – gods de selv har gitt til Kirken. I tillegg fikk han store skatteinntekter som tidligere hadde tilfalt Kirken. Det er umulig å si at danskekongens motiv for reformasjonen var bare edle og religiøse. Han stjal alt Den katolske kirke eide. Uten det ranet hadde han ikke kunnet begå statskupp. Han hadde ikke klart å betale leiesoldatene, og han hadde ikke kunnet komme til kongsmakten.

- Kong Christian III stjal alt Den katolske kirke eide. Uten det ranet hadde han ikke kunnet begå statskupp. Han hadde ikke klart å betale leiesoldatene, og han hadde ikke kunnet komme til kongsmakten, sier historiker Henning Laugerud.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En blodig affære

Reformasjonen medførte ikke at folk ble frie til å tro etter sin samvittighet, det var det bare Martin Luther som ble. Alle andre måtte tro det som fyrsten/kongen bestemte at de skulle tro. 

Da reformasjonen ble påtvunget Norge, var befolkningen hundre prosent katolsk. Det var ingen interesse for eller tilslutning til reformasjonen her i landet før den ble innført med makt av danskekongen i 1536–1537.

Mange har en forestilling om at reformasjonen i Norge var en fredelig affære. Det var den faktisk ikke i det hele tatt. Den var også til tider en blodig affære.

- Da kong Christian IIIs leiesoldater seilte mot Trondheim voldtok og plyndret de seg fram i alle bygdene på Vestlandet. Det var også noe av grunnen til at erkebiskopen ikke gikk til åpen krig mot dem slik han kunne ha gjort. Han tok hensyn til brutaliteten til den protestantiske dansk-tyske hæren, som bestod av leiesoldater som hadde vært i krig i ti år, sier Laugerud.

Menneskeskapt katastrofe

Historiker Øystein Rian har kalt reformasjonen for «Den største menneskeskapte katastrofe i norsk historie». Rian er ikke katolikk, men ateist. Henning Laugerud kommenterer:

– Han har et poeng. For hva er det som skjer i reformasjonen? Jo, de kulturelle konsekvensene er radikale. Vi mister troen vår. Vi mister vår selvstendighet. Vi mister det norske språket som erstattes av dansk. Alle norske institusjoner hadde vært drevet av Kirken og blir borte. Sykehus, skoler og alle velferdsordninger blir utradert, og bare katedralskolene startes opp igjen.

- Et offentlig helsevesen – og etter hvert sykehus av noen betydning – ble etablert først fra slutten av 1700-tallet. Da Den katolske kirke igjen ble tillatt i Norge i 1843, er det etableringen av sykehus her i landet, drevet av katolske ordenssøstre, som står i fokus. Dette var kjærkomment fordi behovet var stort. Når for eksempel KrFs generalsekretær Hilde Frafjord Johnson og andre hevder at det er reformasjonen som har gitt oss velferdssamfunnet, tar hun feil. Reformasjonen hadde stikk motsatt effekt her i landet.

Kort oppsummert: Tror du at du vet noe om reformasjonen? LES BOKEN "Folk uten reformasjon" av Henning Laugerud. 

Boken er innkjøpt av Kulturrådet og er dermed å få tak i på biblioteker over hele Norge. Du kan også kjøpe den her hos St. Olav bokhandel, eller du kan bestille den hos din lokale bokhandler.
Foretrekker du e-bok? Ikke noe problem. Her får du kjøpt boken som e-bok hos St. Olav Forlag.

SYNLIG FORSKJELL: Fylden av troen versus redusert variant. Vi ble frastjålet så inderlig mye da reformasjonen kom til Norge.
Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, ved Universitetsmuseet i Bergen, de kulturhistoriske samlinger

Fra Luther til Peter

Med det samme du er inne og lytter til Radio Sørvest: De har også gjort et lengre intervju med katolske Dag Øivind Østereng der han forteller om sin overgang til katolsk tro og forklarer hvorfor han valgte å skrive boken "Fra Luther til Peter" Få med deg det!

Dag Øivind Østereng var tidligere prest i Den norske kirke. I dag er han stipendiat og høgskolelektor ved NLA i Oslo.

I boken sin forklarer Østereng alt på en veldig forståelig måte. Historien hans vil være spesielt gjenkjennelig for alle som har bakgrunn fra det lavkirkelige Norge. Jeg leste ut hele boken hans fra en søndag til en onsdag - anbefales! Hvis du ikke har fem barn og full jobb leser du den nok ut på enda kortere tid ;)

Jeg siterer Kjell Arild Pollestads anbefaling av boken:

«Sogneprest Dag Øivind Østereng stod midt i Den norske kirke og trivdes i dens tjeneste. Han hadde ingen planer om å forlate den kirken han ble ordinert til prest i, men opplevde at den forlot ham. Mange prester gjorde den samme erfaringen. Hvor smertelig den var, både for troen og livet, er skildret i denne boken. Men dette er bare én av etappene i Dag Øivind Østerengs spennende trosvandring, som begynte i Norsk Luthersk Misjonssamband og førte ham til Den katolske kirke.

Hvert eneste skritt er belagt med rik teologisk refleksjon, og det i en provins av teologien som tradisjonelt har fått lite oppmerksomhet her lands, nemlig læren om kirken. Østereng har gått til Bibelen og bekjennelsen og gjort funn som rusker kraftig opp i tilvante tankemønstre. Dette er en viktig økumenisk bok, som alle reflekterende kristne vil ha utbytte av å lese, ikke minst vi katolikker.»

Eller for å sitere redaktør Tarjei Giljes bokanmeldelse i Dagen:

«Analysene er så presise og klare at Dag Øivind Østerengs bok er et must også for dem som ikke vil følge ham på veien fra Misjonssambandet til Rom» 

Her får du kjøpt boken "Fra Luther til Peter - en pilegrims bekjennelser" hos Efrem forlag.

Les også:

• "Det store bruddet" er en lettlest og svært god bok om reformasjonen i Norge, skrevet av den lutherske presten Karl Gervin. Den er dessverre utsolgt fra forlaget, men du får tak i den på biblioteket! (Deichmanske i Oslo har for eksempel fem eksemplarer av den.) Og kanskje er du også heldig å få tak i den i et antikvariat? Sjekk ut antikvariat.no.
• Lutherdommens bidrag til sekulariseringen - og hva løsningen er - i følge den lutherske biskop Halvor Nordhaug og meg.
• Derfor ble jeg katolikk - historien om hvordan jeg gikk fra å være en helt vanlig, streit, tradisjonell kristen i Den norske kirke til å bli en helt vanlig, streit, tradisjonell kristen i Den katolske kirke.

Ren kjærlighet innpakket i A4-papir

Jepp, det blir ekstra høytid over fødselsdagen når du:

• blir vekket av bursdagssangen og flagg 
• forhåndsstemmer på KrF 💛 
• får bursdagssangen som trestemt mannssang hos Norges Korforbund
• får vakre blomster fra Villvin
• får nydelige bursdagsgaver fra St. Olav katolske bokhandel 
• og får fantastisk hyggelige bursdagshilsener fra så overveldende mange av de fine folkene jeg er så heldig å ha som Facebook-venner. Takk Gud! De er så gode - og så forskjellige! Jeg digger dem. For en flokk!

Den aller fineste gaven i dag fikk jeg fra Maria (5): En fin stein og et lite, hvitt skjell. Maria var så inderlig spent på hvordan jeg kom til å like gavene at det kilte i magen hennes. Hun hadde pakket inn presangene helt selv og var kry som en hane. Helt herlig. Og ubetalelig. Ren kjærlighet, innpakket i gul Post-It-lapp og A4-kopipapir ❤️

For å si det med Frans av Assisis solsang: «Takk, gode Gud, for alle ting» - men først og fremst: Takk, gode Gud, for de tingene som ikke er ting.

Bursdagsgaver fra St. Olav katolske bokhandel er de beste som kan kjøpes for penger - og de vakreste, både inni og utenpå ❤️

Med de aller beste gavene er de som er innpakket i ren kjærlighet, så klart. Ingenting slår dem.

Johannes (7) var veldig tydelig på at mamma måtte få den vakre, lille buketten, så da ble det både den 👆🏻 og den fine høstbuketten som Villvin komponerte til meg 👇🏻

Høst. Jeg er ikke klar for høst ennå, men gjør så godt jeg kan for å bli venn med den. Kjære september, vær snill med meg.

Glimt fra dagens kontorpult: Det var stas å få bursdagssangen som trestemt mannssang på jobb i dag - og i tillegg få bursdagsgave! Heia Norges Korforbund!

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den skjønneste lille buketten. Nesten like skjønn som han som gav den. Johannes har god smak, ingen tvil om det ❤️

Du liker kanskje også disse lignende bloggpostene:

• Om september, høst og savn
• Jeg liker november
• Odd Nordstoga | Våren om høsten
• Alf A. Sæter | Ein grunn til å leva

Takk, Anne Grete Preus

Pressefoto fra annegretepreus.no

Hele denne uka har Anne Grete Preus (1957-2019) sunget for meg og dukket opp over alt i Facebook-feeden min. Hver dag har jeg oppdaget og fått noe nytt fra henne. Jeg er så takknemlig.

Spesielt takknemlig er jeg for at 

   Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned 

og for at 

   Fryd ligger og venter på deg 
   rundt neste sving 

og for at 

   Av og til, av og til er en millimeter nok 

   lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok 

og ikke minst for at 

   Når elva blir for stri 
   og tar for mange bråe svinger 

   skulle jeg ønske Gud hadde 
   skapt meg med sommerfuglvinger 

Så ja. En stor takk.

Takk til Anne Grete! Takk til Gud som skapte henne, og takk til han som fikk meg til å oppdage henne.

Uforglemmelige øyeblikk

Anne Grete Preus er med på lydsporet fra noen av mine mest intenst lykkelige øyeblikk, da jeg var i første halvdelen av 20-årene. Det fine er at den fryden og den sårheten/stinget i sjelen ikke blir borte. Jeg kan fortsatt hente lys fra dem.

Hva skulle vi gjort uten de sterke minnene? (Har du forresten lest pater Erik Vardens nyeste bok? Den er fantastisk fin. Jeg sliter liksom med å finne ut hva jeg *ikke* skal streke under der. «The Shattering of Loneliness - on Christian Remembrance» heter den. Anbefales.)

Jesu kjærlighet

Jeg har visst i 20 år at Anne Grete Preus var en fantastisk poet og tekstforfatter, men jeg har ikke visst at hun også var en fantastisk fin forkynner. Vel, det burde egentlig ikke ha overrasket meg, så mye fint som hun har skrevet. Gode ting kommer alltid fra et godt hjerte.

SE dette klippet av henne med Hans Olav Brenner der hun synger «Fylt av min kjærlighet» - altså hennes gjendiktning av Bob Dylans «Make you feel my love» 👇🏻

Det er vel investerte 6,5 minutter av ditt liv. Anne Grete Preus har helt rett når hun sier: "Det er altså en sang som er en sånn velsignelse å synge, og jeg tror også å høre. En liten gave til deg."

Klikk på play og LYTT til henne når hun forteller om hvordan Dylans tekst handler om den guddommelige kjærligheten, og om Jesu kjærlighet til oss:

Jeg sier som Hans Olav Brenner her til slutt i videoen: Wow! 

Wow, wow, wow.

Her er noe av det hun sier i samtalen med Hans Olav Brenner i 2012 (transkribert av meg):

- Du må ikke misforstå denne helt uforbeholdsløse kjærlighetssangen. Den har et uttrykk som om den skulle være en romantisk kjærlighetssang, men det er nok en annen, litt mindre jordisk kjærlighet som her beskrives. Det er derfor jeg liker så godt å synge den. 

- Jeg mener den handler om Guds kjærlighet. Eller Jesu kjærlighet (sier hun med tykk stemme, min anm.). Rett og slett. At det er guddommelig kjærlighet, da. At "hvis du bare slapp meg til, kunne alle drømmene dine bli sanne". 

- Du vet, han (Bob Dylan, min anm.) skrev denne sangen da han var så gammel som jeg er nå, omtrent. Sånn litt ute i 50-årene. Han hadde tre skilsmisser bak seg. Den ene var ganske nylig. Også skriver du en kjærlighetssang som er så forbeholdsløs, som er så reservasjonsløs, at det fikk jeg ikke til å rime med at han hadde møtt noen, liksom, at det var bare romantisk. 

- I Dylans kjærlighetssanger er det ofte en annen dimensjon. Da kommer du inn i dette religiøse landskapet.

- Du håper mest at det handler om en sånn religiøs dimensjon? (spør Hans Olav Brenner)

- Jeg tenker at... det minner oss om at de to tingene kan forveksles. Det forteller oss mennesker noe veldig viktig. Ett av lagene i den teksten er at det å beskrive romantisk kjærlighet og guddommelig kjærlighet er ikke så lett å skille. Med andre ord sier den noe om hvordan vi skal være mot hverandre og hvordan vi skal elske hverandre.

- Wow (sier Hans Olav Brenner).

Se videoen her: https://youtu.be/6HzUixFD-Ws

Har du sett videoen og føler deg litt... helere, på en måte?

Mye av musikken hennes har den effekten. Den lindrer, helbreder, eller som Per Sivle beskriver det i «Den fyrste song» - den «heilar». Gjør hel.

«Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar.
Eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som allting heilar.»

Foto: Jørn Veberg/NRK, pressefoto fra annegretepreus.no

I kirken på langfredag

Anne Grete Preus beskyttet privatlivet sitt godt. Privalivet hennes var rett og slett privat. Men det å gå i kirken er en offentlig handling, derfor er det ingen hemmelighet at hun pleide å gå i Uranienborg kirke. Hun var der alltid på langfredag. Dagen da det ikke er noen musikk i kirken. Dagen da Jesus ofrer alt. Dagen da han gir seg helt til deg, og den guddommelige kjærligheten er så sterk at den er til å ta og føle på. Den dagen gikk hun.

Kombinasjonen av vitnesbyrdet hennes om Jesu kjærlighet (på NRK hos Hans Olav Brenner) og det faktum at hun gikk til gudstjeneste langfredager - det sier oss mye. Om hvorfor det skimret av musikken hennes. Om hennes skjulte liv. Om hjertet hennes. Om hvorfor det var så mye lys i henne.

Hanne Krogh sier om henne til VG: "Rockens dronning! Røff, direkte og kompromissløs. Samtidig hadde hun en poetisk og sårbar sjel. Jeg glemmer aldri hvor engstelig hun var da hun skulle innlemmes i Rockheim Hall of Fame i 2013. Det å skulle bli hyllet offentlig var langt utenfor hennes komfortsone."

Det er kanskje det jeg elsker så høyt med henne: 

At hun var så tøff og kompromissløs. Det hun formidlet skulle være sant. 

Og det at hun samtidig var så følsom. 

Den der uforbeholdne kjærligheten til det som er sant - kombinert med et hjerte som ikke er hardt - den kombinasjonen er uimotståelig. Da kan du lage kunst som er ekte. Da kan du nå inn til mange. "Cor ad cor loquitur" som kardinal John Henry Newman sa det i sitt motto. "Hjerte taler til hjerte."

Anne Grete Preus og St. Sunniva skolekor synger "Når himmelen faller ned" på Frognerseteren under TV-programmet Kvelden før kvelden, 23. desember 2017.
Foto: Skjermdump fra nrk.no, 23.12.2017

Når himmelen faller ned

Lille julaften 2017 sang St. Sunniva skolekor "Når himmelen faller ned" sammen med Anne Grete Preus under Norges mest sette tv-program: Kvelden før kvelden på NRK 1. Jeg trodde jeg hadde delt det på bloggen her før, men det har jeg faktisk ikke. Så dermed, her har du en lenke direkte til den sangen: https://tv.nrk.no/serie/kvelden-foer-kvelden/2017/MUHU08000017/#t=1t43m48s

HØR på det pianoarrangementet! Og de strykerne! Arrangementet er i seg selv nok til å bli lykkelig av. Deretter kommer den gode stemmen og det gode blikket til Anne Grete Preus, og fryden er fullkommen.

Vi har hørt at ingen snøfnugg er like
Og sånne under kan en tenke på en stund
Jeg lener hodet helt tilbake
Og får et iskyss på min munn

Sunniva (til venstre) synger i St. Sunniva skolekor. Det var stor stas å få synge på TV sammen med selveste hun som har laget "Når himmelen faller ned".

Foto: Skjermdump fra nrk.no

Alt det som skinner

"Legg merke til det som skimrer". Det er et godt tips både når du skal lese Bibelen, og når du skal... vel, leve.

Og mange av Anne Grete Preus sine sanger, de skimrer det av. De har dette overjordiske, himmelske skinnet. Gjenskinnet av Guds godhet. Av underet. Det blir ikke minst synlig i den nyeste julesangen hennes, "Alt det som skinner", som du kan se og høre henne synge her på Lindmo:

https://youtu.be/q3fQC3dPH-k

Her er de første linjene av "Alt det som skinner":

Det skinte av engler og hyrder på marken
Av konger og folk der, en far og en mor
Det skinte av barnet som kom hit med håpet
Om å forbinde himmel og jord

Og her er refrenget:

«Alt det som skinner er ledd i en lenke,
liv etter liv, ord etter ord.
For alt det vi er,
for alt vi har hatt
skinner som stjerner en Betlehemsnatt.» 

Du kan lese hele teksten her på annegretepreus.no. Og hvis du har Spotify, kan du legge sangen til i en av spillelistene dine ved å klikke her.

Uro og ro

Alt det som skinner er på mange måter en typisk Anne Grete Preus-sang. Jeg synes det sies godt i biografien som ligger på annegretepreus.no:

"Anne Grete Preus synger sant om livet i alle dets fasetter, om fryd, kjærlighet og håp, om sorg, ensomhet og tvil. Alt det som skinner, hennes nye sang som slippes i forbindelse med den kommende høytiden, åpner med scenen fra Betlehem og barnet som kommer med håp om å forbinde himmel og jord. Sangen skildrer videre kvinnen på hjørnet som fryser, gutten som lengter etter en spesiell gave, mannen som vandrer alene og lengter etter høytiden.

«Alt det som skinner er ledd i en lenke, liv etter liv, ord etter ord. For alt det vi er, for alt vi har hatt skinner som stjerner en Betlehemsnatt.»

Gjennom skildringen av ensomhet, sorg og lengsel skinner samtidig gleden og fellesskapet og formidler høytidens budskap om kjærlighet og forsoning.

Sangen bærer i seg en vakker påminnelse om at vi mennesker står i en sammenheng og en tradisjon som nettopp høytiden tydeliggjør. Kontrasten mellom roen og uroen i sangen berører når den ytre freden ikke harmonerer med det indre livet, som også i høytiden kan være fullt av lengsel, sorg og tap.

I denne sangen kjenner vi igjen bilder, ideer og temaer som går igjen i mange av sangene til Preus; følelsen av å stå utenfor, ensomheten og lengselen etter tilknytning. Samtidig skinner omsorgen og viljen til å synliggjøre andre mennesker gjennom den. Hjertebank. Og sjelefred. Tekstene ligger og dirrer nettopp i dette spenningsfeltet mellom hjertebankens energi, uro og begjær, og sjelefredens ro og innsikt. 

Denne balansen gjenspeiles i symbolikk, idegrunnlag og i musikklinjer, hvor passasjer med energi og kraft spiller opp mot sentrale punkt i tekstene og avløses av rolig og dempet toneføring som understreker kjernen i tekstene. Spørsmålene lodder dypt og kretser rundt det universelle og tidløse."

Et blikk som er helt til stede

Herlighet så vakre ting hun skrev. Her er en utrolig bra tekst/sang av henne som jeg oppdaget først denne uken. Den heter «En kollisjon er også et møte». Jeg siterer starten av sangen, resten kan du lese her.

Når noen ser på meg
Med et blikk som er helt til stede
Er det som regel en
Som nettopp har kjent seg
Skikkelig langt nede

Svik, sorg, sykdom og ruin
Er visst den beste medisin
For å kjenne på suget i magen
Være sann, ta livet i kragen

Alltid freidig når du går

Vil du at Anne Grete Preus skal synge enda litt mer håp inn i deg? Da kan du lytte til henne synge "Alltid freidig når du går" under 22. juli-minnegudstjenesten i Oslo Domkirke 22. juli 2013. "Kjemp for alt som du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært, døden ikke heller."

Anne Grete Preus for kor

Visste du at noen av låtene til Anne Grete Preus er arrangert og utgitt for kor? Både “Når himmelen faller ned” og “Vær hos meg” har veldig fine arrangement som er gode å synge, lette å øve inn, og fleksible med tanke på akkompagnement. Arrangementene er laget av dyktige Tove Kragset (som jeg i sin tid sang i studentkoret Crux med, under ledelse av Atle Halstensen), og de finnes i tre varianter: For mannskor, kvinner/like stemmer og blanda kor.

Klikk på videoruten og lytt til “Når himmelen faller ned”, snøfnugglett sunget av Asker Bel Canto 👇🏻 Kanskje noe å tenke på til årets julekonsert for deg som er så heldig å synge i kor?

Anne Grete Preus, tusen takk for alt du gav. Jeg kommer til å fortsette med å lytte til deg, og synge musikken du gav oss. TAKK. Takk for at du gav oss deg.

Les også:

Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten: Det at den romantiske kjærligheten og den guddommelige kjærligheten ligger tett på hverandre, er noe som Anne Grete Preus ikke er den første til å observere. Her er en tekst om det, og om rastløshet og utilfredshet. Om det at hjertet vårt har helt rett: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt.