Google Analytics

24 august 2021

Stort intervju med Carl Høgset: - Canto, ergo sum

- Man må gi av seg selv. Og det musikalske mennesket kan det. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har, sier Carl Høgset.
Foto: Kjell Viig

Kordirigenten, sangeren og sangpedagogen Carl Høgset (1941-2021) døde brått og uventet onsdag 2. juni 2021, 79 år gammel. I dag bisettes han fra Uranienborg kirke. I 2019 var jeg så heldig å få portrettintervjue den engasjerte korlegenden i fire timer. De timene har jeg oppsummert i det intervjuet du kan lese under her.


Intervjuet ble skrevet for Norges Korforbund, der leserne kjenner godt til Carl Høgset. For sin mangeårige innsats ble han hedret som riddder av 1. klasse av St. Olavsordenen. Han dirigerte elitekoret Grex Vocalis i 48 år, men brant også sterkt for at alle kan synge. Derfor laget han alle kan synge-kor, og han engasjerte seg for at norske barn skal få synge mer i skolen. Til daglig underviste han i sang ved musikklinjen på Foss videregående skole.

- Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sier Carl Høgset. Det er jeg helt enig med ham i. 

Beslektet sjel

Senere ringte Carl meg for å takke så mye for intervjuet. Han skaffet meg gratisbillett til Grex Vocalis' avslutningskonsert i Operaen, og året etter ringte han meg på nytt. Han ville sende meg den ferdige DVD-en fra konserten. Jeg gjorde ham oppmerksom på at jeg ikke lenger jobbet i Korforbundet, for jeg tenkte det nok var derfor han ville at jeg skulle ha DVD-en. Men det var det ikke. Han var bare takknemlig for intervjuet, og ønsket at jeg skulle få opptaket uavhengig av hvor jeg jobbet ikke. Ikke visste jeg at det skulle bli siste gang jeg snakket med Carl - på denne siden av døden.

De fire timene jeg tilbrakte i hans vakre hjem i Sørkedalsveien, den 19. august 2019, er en skatt jeg bærer med meg. Aldri før har noe intervjuobjekt lest dikt for meg, delt så mye fra sitt liv med meg (mer enn det jeg har skrevet i portrettintervjuet her) og tatt seg tid til å bare sitte ned og lytte til musikk sammen med meg. Ikke har jeg fått ni cd-er og sangopplæring av noe intervjuobjekt før, heller. Det er virkelig noe av det fineste med å være journalist: Alle de fantastiske menneskene du møter. 

«Beslektede sjeler er ikke så sjeldne som jeg trodde før. Det er fantastisk å oppdage at det finnes så mange av dem i verden.» 

Anne fra Bjørkely, av Lucy Maud Montgomery 

Nå synger Carl Høgset i det himmelske kor. Her kan du lese noen av hans ord, slik han sa dem til meg for ganske nøyaktig to år siden, da jeg besøkte ham i hans vakre hjem i Sørkedalsveien, den 19. august 2019. Det er en ære å få dele noe av den rike arven etter Carl Høgset med dere. 

Oppdatering 25. august: Aller nederst i saken finner du nå bilder fra bisettelsen.

- Canto, ergo sum


Etter 48 år som dirigent for et av Norges fremste kor, er Carl Høgset (77) fortsatt like begeistret for verdens beste instrument: Koret. Søndag 22. september 2021 har Grex Vocalis sin avskjedskonsert i Operaen i Oslo.


Dette intervjuet stod på trykk i forkortet versjon i Korbladet nr. 2-2019, og ble publisert i full versjon på korbloggen.no.

- Vil du ha en kopp te? La-di-di-dam-dam-di-di-di-di.

Nynningen høres hele veien inn i den ærverdige stuen når Carl den store – mannen bak fenomener som Grex Vocalis, Norges ungdomskor, Oslo domkirkes guttekor og Alle kan synge-korene – går ut på kjøkkenet for å lage te.

Et intervju med Carl Høgset inneholder mye sang, krydret med solide doser opplæring i sangteknikk. Carl Høgset er nemlig sterk motstander av at folk skal presse stemmen sin med magen gjennom den godt kjente «støtten fra magen». Høgset er old school, og synger på den gamle bel canto-måten fra 1600-tallet.

- Mellomgulvsmuskelen, diafragma, er en innpustmuskel, ikke en utpustmuskel. Se på spedbarna: De fyller opp lungene sine, og mellomgulvet følger bare etter når de tømmer lungene. Når du bruker stemmen på denne naturlige måten, synger du på luftstrømmen. Ikke bruk for mye trykk. Man skal bare puste med magen. La magen gå inn av seg selv, og bare la tonen få lov til å komme. Da blir det mye vakrere. Hør forskjellen, sier Høgset, og demonstrerer begge teknikkene.

Bel Canto betyr «vakker sang», og det høres faktisk vakrere ut når Høgset synger med den tradisjonelle sangteknikken. Mykere. Men like kraftfullt.

- De fleste korledere går lei før det er gått 48 år. Hvordan har du orket å holde på så lenge?

- Det har vært tider da jeg har tenkt «Nå er det nok». Men så har jeg tenkt at «Hvis jeg slutter nå, kommer jeg aldri til å få et slikt instrument igjen». Løsningen min har vært å tenke at jeg må bli bedre selv. Jeg må forlange mer av meg selv og bli en dyktigere instruktør og en dyktigere pedagog. Koret er et levende, fantastisk instrument.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Tre spellemannpriser i vinduet
Som eneste kor i Norge, har Grex Vocalis vunnet hele tre spellemannspriser: ● 1977 for Grex Vocalis: Norwegian Folksongs & European Madrigals (Arne Bendiksen) ● 1983 for Renessanse for kor (Kirkelig Kulturverksted) ● 2006 for Draumkvedet. Arne Nordheim (Simax). Grex Vocalis har gitt ut 10 innspillinger og medvirket på 15 andre.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

- Høyere nivå nå

I dag har Norge et rikt korliv med en mengde dyktige dirigenter og amatørkor. Slik var det ikke da Grex Vocalis så dagens lys i 1971. Den gang var det ingen musikkinstitusjoner som tilbød bachelor- og mastergrad i kordireksjon, og ingen hadde hørt Poulencs kormusikk i Norge.

- Ditt repertoarvalg og dine tolkninger brakte noe helt nytt inn i det norske musikklivet. Hva vil du si om hvordan Kor-Norge har utviklet seg i løpet av disse 48 årene Grex Vocalis har levd?

- Det har utviklet seg veldig fint! Nivået har steget bemerkelsesverdig disse årene, og det er klart at de nye utdanningsmulighetene har hatt mye å si, sier Høgset.

Selv har han to års fordypningsstudium i sang og direksjon, etter først å ha studert fransk og tysk og tatt hovedfag i musikk. Et av tipsene han fikk av direksjonslæreren, var å øve på å dirigere under vann.

- Da får du masse motstand i armene, og får kraften til å føre frasene med den rette spenningen i armene. Gjennom studiene får du et teknisk grunnlag. Etter det må du finne din egen måte å dirigere på.

Den syngende, reisende hjord

Det var gjennom latinstudiene under forberedende på Universitetet at Høgset dumpet over ordet grex.

- Grex tilhører en bitteliten ordklasse, og betyr hjord. Altså en dyreflokk, men hjord høres bedre ut, sier Høgset og smiler.

Grex Vocalis betyr med andre ord «den syngende hjord», og hyrden heter Carl. Han har gjett koret over hele verden, fra Cuba i vest til Russland og Japan i øst, men først og fremst veldig mange ganger til Italia i sør. Det startet med en suksessfull førstereise til en sangkonkurranse i Arezzo i Italia i 1973, og siden har det bare ikke tatt slutt. Gjennom sangen og reisene har kormedlemmene fått nærkontakt med kulturarv i videste forstand.

- Italia er mitt favorittland. Det har det vært helt siden jeg var der som 18-åring. Jeg har vært i Italia tre ganger bare i år. Et kor på reise kommer nærmere hverandre. Vi spiser sammen, vi opplever ting sammen: Det lyttende publikummet, de rørende øyeblikkene under konsertene. Det blir en veldig god stemning på tur. Turene er viktige i et kors liv. Et kor trenger å dra på tur, sier Høgset. Dyptfølt.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Kormedlemmer blant ruinene på Akropolis i Athen
Grex Vocalis har holdt konserter i Japan, Cuba, Russland, Italia, Tyskland, Spania, Finland, Danmark, Sverige, England, Nederland, Belgia, Sveits, Frankrike, Slovenia, Polen og Hellas. Her er koret på Akropolis i Athen i 1981.
Foto: Grex Vocalis' arkiv

Mest takknemlig for

- Når du ser tilbake, hva er det du da kommer til å være mest takknemlig for at du har opplevd med Grex Vocalis?

- At jeg har fått lede et så fint ensemble i så mange år. Jeg skulle gjerne holdt på til 50-årsjubileet om to år, men Parkinson-sykdommen hindrer meg i det. Jeg har forsonet meg med det. Alt har sin tid i livet.

- Hva kommer du til å savne mest når Grex nå legges ned?

- Musikken. Og samværet med sangerne. Det er et veldig nært og vennskapelig samvær. Alt vi har opplevd, det kommer jeg til å savne.

- I 2007 sa du om Grex Vocalis: «Det er mitt barn - mitt livsverk! Det skal bli stående etter meg.» Jeg må spørre om det som alle lurer på: Hvorfor vil du legge ned koret? Hvorfor vil du ikke det skal videreføre arven etter deg?

- Navnet «Grex Vocalis» kan ikke videreføre arven etter meg. Enhver ny dirigent har rett til å undervise sitt kor i sin oppfatning av syngemåte og klang. Det vil derfor ikke gå lang tid før klangen, repertoaret og stemningen i koret er en annen. Koret blir et annet kor. Derfor vil jeg ikke at navnet «Grex Vocalis» skal videreføres. Det som blir stående etter meg og som lever videre er alle opptak av Grex Vocalis på vinyl, CD og i NRKs arkiv. Disse skal være eksempler på korets klang og tolkninger under min ledelse. Slik sang Grex Vocalis.

- Mine korister kommer til å fortsette å synge. Noen av dem slutter seg sammen i et nytt kor, og noen får plass i andre kor.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Oppstilt kor i bunader. Grex Vocalis
Grex Vocalis deltar under Festspillene i Bergen i 1985.
Foto: Trygve Schønfelder

Rik på overtoner

Grex Vocalis har sunget et bredt spekter av sjangre, men er fremfor alt kjent for tidligmusikken: Middelalder-, barokk- og renessansemusikk. «Legenden Grex Vocalis» ble støpt nettopp i en rendyrking av tidligmusikktradisjonen, noe som fortsatt kan høres i korets homogenitet, renhet og klang.

- Hvordan vil du beskrive Grex Vocalis’ klang?

- Det er en klang jeg har søkt gjennom mange år: Den er glansfull, klar og briljant. Det er en klang som bærer, og som er rik på overtoner.

Musikkens transcendens

- Du har sagt noe utrolig fint om korsang: «Alle stemmene, alle sjelene forenes i klang, i ett utrykk som er noe mer enn hver enkelts uttrykk. Det er et samvirke, en sjelenes forening. Den menneskelige stemmen har denne evnen til å bevege hjertet hos folk, selv om de ikke forstår teksten. Jeg har opplevd det i mange land.» 

- For å få til det, må jeg gå helt inn i musikken, og jeg må være helt ærlig. Jeg pleier alltid å si til koret før vi går inn, at «Nå skal vi ikke vise hvor flinke vi er. Nå skal vi gi noe. Ut fra våre egne hjerter. Fra oss selv.» Hvis vi gjør det, rører musikken oss alle. Men vi må alle sammen være ærlige, og åpne, ikke hovmodige eller selvopptatte. Vi må gi kjærlighet.

- Vi må være et medium, på en måte, for musikken, for klangen, for komponistens realisering av teksten. Gjør vi det, så skjer det. Da står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg. Musikken griper inn og lever sitt eget liv. Da blir vi rørt, både tilhørerne og vi som synger og dirigerer.

- Dette øyeblikket er mitt mål i enhver konsert. Til og med spedbarn som ligger for seg selv i en barnevogn merker det når dette helt spesielle øyeblikket inntreffer; når musikken overtar rommet. Det hendte senest nå i mai da vi holdt konsert i Os kirke.

- Da begynner jeg å gråte

- Du skal selvsagt øve deg teknisk, slik at du blir flink. Men det er først når du er dedikert og går inn i musikken på komponistens og tekstforfatterens premisser – det er først da du kan oppleve dette. Og når du opplever dette i kor, da er det veldig sterkt. Veldig sterkt. Når jeg opplever dette når jeg dirigerer, kan jeg begynne å gråte. Jeg blir så engasjert at jeg får tårer i øynene og kroppen min skjelver.

- Dette kan ikke læres. Du må hente det fra ditt eget liv, fra din egen kropp, fra din egen erfaring. Du må gi kjærlighet, og når du gjør det, får du den tilbake.

- Kjærlighet er å gi seg selv helt over. Og det er når du i musikken gir deg selv helt over, at dette skjer.

- Det er det. Og det må vi søke. Men jeg husker at det kom uforvarende på meg den første gangen jeg opplevde det, på scenen i et teater i Arezzo, under en konkurranse. Det var et stykke av Poulenc som heter Vinea Mea Electa. Plutselig begynte kroppen min å skjelve. Jeg ble veldig rørt og tårene begynte å renne nedover kinnene. Og det varte ikke bare ett øyeblikk. Det varte i noen minutter.  Etterpå tenkte jeg: Hva skjedde nå? Og: Hvordan kan jeg få det til igjen?

- Jeg har lært meg at det er bare én måte å gjøre det på: Du må være helt åpen. Ærlig. Ikke selvopptatt. Og gi alt du har. Derfor kan ikke jeg holde flere konserter etter hverandre på samme kveld. Jeg må fyre av alle rakettene, alt jeg har, på én konsert. Etter det må jeg gå hjem og legge meg.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Grex Vocalis Paa Oscarshall i 1981
Grex Vocalis på Oscarshall i 1981.
Foto: Grex Vocalis' arkiv

- Vi er på oppdrag fra høyere makter

- Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver at grexere er «mennesker som har evnen til å enhetliggjøre seg selv»? Er det det vi er inne på her nå? At man gir seg selv så helt over at man går opp i en høyere enhet?

- Ja, det tror jeg. Han vet det også. Man må gi av seg selv. Og det musikalske mennesket kan det. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har. Det er en amerikansk dikter som heter Henry Wadsworth Longfellow som skrev et dikt som heter «The Singers», på 1800-tallet, sier Høgset.

Han går bort til de rikholdige bokhyllene og finner fram boken der diktet står; i et festskrift til sanglæreren Cornelius L. Reid.

- Reid har vært en veldig viktig sanglærer, og han har vært gjennom den samme utviklingen som meg: Vi har begge søkt tilbake til de gamle mesterne for å lære den riktige måten å synge på. Jeg skal lese det første verset av diktet for deg, sier Høgset og leser:
«God sent his singers upon earth
With songs of sadness and of mirth,
That they might touch the hearts of men,
And bring them back to Heaven again.»
(Og hvis du lurte: Mirth betyr ting som fryd, lykkelig latter, et lett hjerte).

- Det er så fint. Jeg har lest dette for Grex, og sagt at det er slik vi skal tenke. Vi er på oppdrag fra høyere makter. Og det vi skal gjøre er å øve oss i å røre menneskenes hjerter.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
"Adoramus te Christe". Italia, 2019. Stadig er det noen nye trapper å synge i.
Foto: Beate Styri

Menneskenes hjerter

- Sigrid Undset sier: «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Er du enig med Undset? Denne tidlige musikken som du har lært oss å bli glad i – er det derfor den taler til oss i dag?

- Ja. Og noe av det aller fineste er den store messen av Palestrina, Missa Papae Marcelli. Satsen er seksstemmig, der det ligger et firstemmig mannskor i bunnen, med to tenorstemmer som går rundt hverandre, en barytonstemme og en basstemme. Da får du mannskorets veldig sterke overtoner i bunnen. Oppå det har du en altstemme og en sopranstemme. Du får en overtonerik klang.

- På avslutningskonserten i Operaen skal vi synge en motett av Palestrina: «Super Flumina Babylonis». Teksten er fra Salme 137 i Bibelen. «Ved Babylons floder satt vi og gråt da vi kom Sion ihu.» Jeg elsker kirkemusikk. Palestrina er enestående. Har du tid til å høre?

Selvsagt har jeg tid. Renessansemusikken fyller hele den store, gamle stuen på Smestad. Århundrene forsvinner, og vi med dem. Vi er på én og samme tid på Smestad med Grex Vocalis, i Babylon med israelsfolket og i 1500-tallets Italia med den store Palestrina. Blandingen er magisk. Dette er musikk som lever, 500 år etter at den ble til.

«Tradisjon er ikke å tilbe asken,
men å vedlikeholde ilden.
»
Gustav Mahler

- Komponisten Gustav Mahler skal ha sagt at tradisjon er ikke å tilbe asken, men å vedlikeholde ilden. Kjenner du deg igjen i det?

- Det er veldig godt sagt. Oslo-Filharmoniens dirigent Mariss Jansons skrev en gang i Aftenposten at «det er dirigenten som må tenne ilden». Det bet jeg meg merke i. Det er jeg som har flammen. Jeg må åpne døren til hjertet mitt, slik at alle kan se flammen som brenner der inne. Det er vår oppgave å vedlikeholde ilden.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Carl Høgset dirigerer Grex Vocalis under en konkurranse i Arezzo i Italia i 2010. Høgset er æresmedlem av Norges Korforbund og Foreningen norske kordirigenter (FONOKO). Han er også utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikkliv. Sommeren 2018 mottok han den internasjonale hedersprisen «Una Vita Per La Direzione Corale» («Et liv som korleder») fra l’Associazione Seghizzi, Gorizia, for sin store innsats for korfeltet gjennom et helt liv.
Foto: 
Polifonico.org

- Korsang gjør livet helere

Et kor forener så mange sider ved det å være menneske. Da Grex Vocalis fylte 40 år, skrev tidligere styreleder Dag Jansson om hvordan tilværelsens ytterpunkter forenes i korsangen: «Det nåtidige og det historiske, det hjemlige og det globale, det individuelle og det kollektive – ytelsen og nytelsen.»

- Det jeg tenker at han sier, er at korsang gjør livet helere. Går det an å si det sånn?

- Ja, det synes jeg. Det er jo slik at nettopp fordi vi gjør dette sammen, er vi ikke så avhengige av at alle sammen må synge helt perfekt hele tiden. Vi kan hele tiden få hjelp og inspirasjon av noen. Det er et samspill som du ikke har når du synger alene. Jeg opplever dette sterkt i Alle kan synge-koret. Her er det mange mennesker som har trodd at de aldri skulle få være med på noe sånt, også får de oppleve det likevel, og det er så sterkt for dem.

- Det er en fascinerende ting med deg: At du har dette elitekoret, også har du samtidig disse som ikke har sunget i kor i det hele tatt.

- Alle må få lov til å være med! Og selv om jeg slutter med Grex, fortsetter jeg med å lede Alle kan synge-koret i Oslo så lenge jeg kan. I min generasjon, da jeg gikk på skolen, hadde man et såkalt «brummekor» for dem som ikke kunne synge. Det var drepende pedagogikk. Det er alvorlig å ødelegge for barn.

- Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sier sanglæreren.

- Canto, ergo sum

I 2007 skrev Carl Høgset en kronikk i Aftenposten der han krevde at barn og unge må få synge hver dag i skolen. Utviklingen går dessverre motsatt vei: Det synges stadig mindre i skolen. Det bekymrer Høgset.

- I et intervju med Nettavisen sier du: «Var jeg kunnskapsminister, ville jeg forordne daglige musikktimer i skolen fra i morgen! Alle trenger å være musikere. Det er for våre sjeler!» Kan dette med at musikken og sangen mer og mer forsvinner ut av skolen ha en sammenheng med endringen i menneskesynet vårt? Selve menneskets sjel har jo forsvunnet ut av skolen. Vi er liksom bare atomer og materie, og «sjel» er blitt et arkaisk ord for noe som ikke finnes lenger. Hvordan kan man synge uten en sjel?

- Jeg tror at hvis du hadde sang i skolen hver dag, ville du finne igjen din sjel. Hvis vi tør å se litt bort fra alt dette som vi lære – kan vi få lære å synge? Og danse? Og lytte til musikk? Kan vi få lov til å lære å oppleve noe sammen?

- Det finnes mye forskning som viser de positive effektene av musikkundervisningen: Barna blir flinkere i andre fag. Men det andre formålet er opplevelsen. Musikken er et mål i seg selv. Den hjelper deg til å finne tilbake til din sjel. Det er noe helt naturlig å synge. Alle barn kan det. Dette er virkelig viktig. Jeg har ikke tenkt å gi opp den kampen der. Vi gir oss ikke!

- Kronikken din het «Canto, ergo sum». «Jeg synger, altså er jeg». Det er en slags overskrift over deg det, egentlig?

- Jeg sier litt høytidelig at jeg er satt til å lære folk å synge. Det kan man spekulere over: Hva er meningen med mitt liv? Hva er det jeg skal gjøre? Det er blitt sånn, at det jeg gjør er å undervise i sang og å lede sang. Jeg tror veldig på det: At det å synge skal så mange som mulig få lov til å være med på.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Kor på tur, i badebasseng
Glade kordager i Montepulciano i 1984.
Foto: Grex Vocalis' arkiv

- Dere har gjort livet større

Et langt liv med Grex Vocalis og et langt intervju går mot en ende. I fire timer har vi snakket og lyttet til musikk. I 48 år har Grex Vocalis levd. Hvordan går det an å oppsummere fire timer? Eller 48 år?

- Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver: «Takk til Carl og Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.» Kan det bli bedre enn det? Å gjøre livet større?

- Nei, det kan ikke det. Det er vanskelig å gjøre livet lenger. Men å gjøre livet større, det er fint sagt. Vi trenger alt vi kan få av det som gjør livet større, sier sangens apostel Carl Høgset – på oppdrag fra høyere makter, «to touch the hearts of men, and bring them back to Heaven again».


Her slutter intervjuet. Under følger flere bilder fra avslutningskonserten, fra Carl Høgsets hjem og av koret, og deretter bilder fra bisettelsen 24. august 2021.

Fullsatt til siste sete under avskjedskonserten til Grex Vocalis i Operaen 22. september 2019.
Det var en stor, stor velsignelse å få oppleve denne konserten.
Takk, Carl. Takk, Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette var den siste gangen Carl Høgset dirigerte sin "syngende hjord".
Et følelsesladet øyeblikk for alle som har opplevd store øyeblikk takket være Grex Vocalis.
Mitt største øyeblikk var julen 2015 da jeg kom over en video der jeg hørte dem synge den overjordisk vakre O Magnum Mysterium.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Carl Høgset hjemme i sin egen stue, foran flygelet.
Hjemme hos sanglæreren. - Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sier Carl Høgset. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Gammel, ærverdig spisestue
Familien Høgsets spisestue. - Huset er fra Østerdalen. Det ble satt opp der på 1800-tallet, men i 1918 ble det tatt fra hverandre og flyttet hit til Smestad. Til jul tenner vi alle lys her i spisestuen og samles til julemiddag med hele storfamilien, forteller Høgset.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Gammelt familiebilde fra 1952
Carl Høgset er eldst av seks søsken. - Min mor ønsket seg alltid en datter. Til sist fikk hun det. Min søster, Eva Høgset, er også utdannet med musikk hovedfag og underviser i sang. Hun leder Tønsberg-avdelingen av Alle kan synge, forteller Carl Høgset i 2019 – 67 år etter at dette bildet ble tatt i 1952.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Koret Grex Vocalis oppstilt til billedtaging på Operataket
Billettene røk unna da avskjedskonserten til Grex Vocalis i Operaen søndag 22. september 2019 ble lagt ut for salg i mai. 
Foto: Renate Madsen

Fra 1971 til 2019: Takk for alt, Grex Vocalis og Carl Høgset.
Foto: Renate Madsen

Synge i kor?

Fikk du lyst til å begynne å synge i kor? Her kan du finne et kor der du bor. NB: Dette er en lenke som hjelper deg til å finne de mer enn 1000 korene som er med i Norges Korforbund. Andre kor er organisert i Norsk kirkesangforbund, Ung kirkesang, Ung i kor, Norsk Sangerforbund og Norsk Sangerforum.



Kirken var så full som den overhodet kunne få blitt med pandemibegresningene. Da vi sang første salme, "Velt alle dine veie" - det er den den vakreste, mektigste, mest storslåtte og imponerende menighetssangen jeg har hørt noen gang. Sterkt! Alle gav alt og sang av sine lungers kraft, som om vi var én stemme.
Jeg satte meg på galleriet. Da de første tonene av salmesangen steg opp til oss, snudde en av kvinnene på første rad på galleriet seg mot oss lenger bak og bare måpte, med et oppriktig sjokkert uttrykk i ansiktet. Jeg tror det var slik vi alle følte det. 
Det var så overveldende å høre. Å, så nydelig!
Alle foto fra bisettelsen: Ragnhild H. Aadland Høen

Grex Vocalis opptrådte for aller siste gang i dag, i Carl Høgsets bisettelse i Uranienborg kirke. Aldri før har jeg vært i en bisettelse eller begravelse med så fantatisk mye vakker musikk.
Plasseringen av bildet av Carl Høgset gjorde at det nesten så ut som om det var han som dirigerte koret sitt.

Det aller vakreste var da Grex sang "I Himmelen" i Edvard Griegs arrangement, med Njål Sparbo som solist. Spesielt da de kom til "se ham som han ER" på slutten av første vers (ved 1.25 i opptaket på Spotify).

DA tenkte jeg at NÅ, HER er det øyeblikket du beskrev som målet i enhver konsert, Carl. 
Nå står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg.

"Jeg pleier alltid å si til koret før vi går inn, at «Nå skal vi ikke vise hvor flinke vi er. Nå skal vi gi noe. Ut fra våre egne hjerter. Fra oss selv.» Hvis vi gjør det, rører musikken oss alle. Men vi må alle sammen være ærlige, og åpne, ikke hovmodige eller selvopptatte. Vi må gi kjærlighet.

- Vi må være et medium, på en måte, for musikken, for klangen, for komponistens realisering av teksten. Gjør vi det, så skjer det. Da står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg. Musikken griper inn og lever sitt eget liv. Da blir vi rørt, både tilhørerne og vi som synger og dirigerer.

- Dette øyeblikket er mitt mål i enhver konsert. Til og med spedbarn som ligger for seg selv i en barnevogn merker det når dette helt spesielle øyeblikket inntreffer; når musikken overtar rommet."

Til høyre sitter forrettende prest, Olav Dag Hauge, som var Carl Høgsets tremenning. Han fortalte hvilket evig inntrykk det gjorde på ham å lytte til Carls sang allerede da Carl var et barn. Han hadde en helt spesiell formidlingsgave gjennom sangen.

Carl Høgset sang tenor og kontratenor i kvartetten Quattro Stagioni. De tre gjenværende medlemmene og en "vikar" deltok også under bisettelsen, og sang "Ecce Virgo concipiet" av C. de Morales og "På jorden et sted" av André Bjerke og L. Irgens Jensen (lenkene leder til opptak på Spotify av kvartetten der Carl Høgset er med og synger).

PÅ JORDEN ET STED
Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke på mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
 Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

André Bjerke

Jeg er så glad for at bisettelsen ble utsatt helt til nå i august, slik at pandeimirestriksjonene ble lettet såpass mye at deltakerantallet ble så høyt at også jeg følte at jeg kunne tillate meg å delta - fra galleriet.

Programmet. Fullstappet av skjønnhet.
Du kan også lese programmet her på minnesiden hos Jølstad begravelsesbyrå , der du også finner en kondolanseprotokoll.

Erkeengelen Mikael.

Så mye skjønnhet.

Her synger Njål Sparboe "I heard you singing" av Eric Coates.
Nydelig melodi og nydelig tekst, spesielt det siste verset:

"Beloved, when the last call echoes clear
And I must part from all that is so dear
I shall not fear the valley that before me lies
If I may hear you singing as I close my eyes"

Jeg måtte dessverre gå etter en time, før gudstjenesten i Uranienborg kirke var over.
Carl Høgset vokste opp her på Frogner, og gikk på Uranienborg skole da han var barn.

Farvel, Carl Halvor Høgset. Adjø - à Dieu - til Gud.

i Guds, den allmektige Faders navn som skapte deg,
og i Jesu Kristi, den levende Guds Sønns navn som led for deg,
og i Den Hellige Ånds navn som ble utgydt over deg.

Må englene løpe deg i møte og føre deg til Paradis.

Kristus befri deg, han som for deg ble korsfestet. 
Kristus befri deg, han som for deg gikk i døden.

Kristus den levende Guds Sønn, ta deg inn i sitt Paradis, 
så du i hans hjord kan erkjenne ham som den sanne Hyrde. 
Han løse deg fra alle dine synder og gi deg rom blant sine utvalgte.

Da skal du se din gjenløser ansikt til ansikt, 
og evig slukke din tørst i beskuelsen av den levende Gud. Amen»

"Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis."
"Evil hvile, gi dem, Herre, og la det varige lys skinne for dem."

Alle foto fra bisettelsen: Ragnhild H. Aadland Høen





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.