Google Analytics

01 september 2019

Takk, Anne Grete Preus

Hele denne uka har Anne Grete Preus (1957-2019) sunget for meg og dukket opp over alt i Facebook-feeden min. Hver dag har jeg oppdaget og fått noe nytt fra henne. Jeg er så takknemlig.



Spesielt takknemlig er jeg for at 
   Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned 

og for at 
   Fryd ligger og venter på deg 
   rundt neste sving 

og for at 
   Av og til, av og til er en millimeter nok 
   lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok 

og ikke minst for at 
   Når elva blir for stri 
   og tar for mange bråe svinger 
   skulle jeg ønske Gud hadde 
   skapt meg med sommerfuglvinger 

Så ja. En stor takk.

Takk til Anne Grete! Takk til Gud som skapte henne, og takk til han som fikk meg til å oppdage henne.

Uforglemmelige øyeblikk

Anne Grete Preus er med på lydsporet fra noen av mine mest intenst lykkelige øyeblikk, da jeg var i første halvdelen av 20-årene. Det fine er at den fryden og den sårheten/stinget i sjelen ikke blir borte. Jeg kan fortsatt hente lys fra dem.

Hva skulle vi gjort uten de sterke minnene? (Har du forresten lest pater Erik Vardens nyeste bok? Den er fantastisk fin. Jeg sliter liksom med å finne ut hva jeg *ikke* skal streke under der. «The Shattering of Loneliness - on Christian Remembrance» heter den. Anbefales.)

Jesu kjærlighet

Jeg har visst i 20 år at Anne Grete Preus var en fantastisk poet og tekstforfatter, men jeg har ikke visst at hun også var en fantastisk fin forkynner. Vel, det burde egentlig ikke ha overrasket meg, så mye fint som hun har skrevet. Gode ting kommer alltid fra et godt hjerte.

SE dette klippet av henne med Hans Olav Brenner der hun synger «Fylt av min kjærlighet» - altså hennes gjendiktning av Bob Dylans «Make you feel my love» 👇🏻

Det er vel investerte 6,5 minutter av ditt liv. Anne Grete Preus har helt rett når hun sier: "Det er altså en sang som er en sånn velsignelse å synge, og jeg tror også å høre. En liten gave til deg."

Klikk på play og LYTT til henne når hun forteller om hvordan Dylans tekst handler om den guddommelige kjærligheten, og om Jesu kjærlighet til oss:




Jeg sier som Hans Olav Brenner her til slutt i videoen: Wow! 
Wow, wow, wow.

Her er noe av det hun sier i samtalen med Hans Olav Brenner i 2012 (transkribert av meg):
- Du må ikke misforstå denne helt uforbeholdsløse kjærlighetssangen. Den har et uttrykk som om den skulle være en romantisk kjærlighetssang, men det er nok en annen, litt mindre jordisk kjærlighet som her beskrives. Det er derfor jeg liker så godt å synge den. 
- Jeg mener den handler om Guds kjærlighet. Eller Jesu kjærlighet (sier hun med tykk stemme, min anm.). Rett og slett. At det er guddommelig kjærlighet, da. At "hvis du bare slapp meg til, kunne alle drømmene dine bli sanne". 
- Du vet, han (Bob Dylan, min anm.) skrev denne sangen da han var så gammel som jeg er nå, omtrent. Sånn litt ute i 50-årene. Han hadde tre skilsmisser bak seg. Den ene var ganske nylig. Også skriver du en kjærlighetssang som er så forbeholdsløs, som er så reservasjonsløs, at det fikk jeg ikke til å rime med at han hadde møtt noen, liksom, at det var bare romantisk. 
- I Dylans kjærlighetssanger er det ofte en annen dimensjon. Da kommer du inn i dette religiøse landskapet.
- Du håper mest at det handler om en sånn religiøs dimensjon? (spør Hans Olav Brenner)
- Jeg tenker at... det minner oss om at de to tingene kan forveksles. Det forteller oss mennesker noe veldig viktig. Ett av lagene i den teksten er at det å beskrive romantisk kjærlighet og guddommelig kjærlighet er ikke så lett å skille. Med andre ord sier den noe om hvordan vi skal være mot hverandre og hvordan vi skal elske hverandre.
- Wow (sier Hans Olav Brenner).
Se videoen her: https://youtu.be/6HzUixFD-Ws

Har du sett videoen og føler deg litt... helere, på en måte?

Mye av musikken hennes har den effekten. Den lindrer, helbreder, eller som Per Sivle beskriver det i «Den fyrste song» - den «heilar». Gjør hel.
«Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar.
Eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som allting heilar.»

Foto: Jørn Veberg/NRK, pressefoto fra annegretepreus.no

I kirken på langfredag

Anne Grete Preus beskyttet privatlivet sitt godt. Privalivet hennes var rett og slett privat. Men det å gå i kirken er en offentlig handling, derfor er det ingen hemmelighet at hun pleide å gå i Uranienborg kirke. Hun var der alltid på langfredag. Dagen da det ikke er noen musikk i kirken. Dagen da Jesus ofrer alt. Dagen da han gir seg helt til deg, og den guddommelige kjærligheten er så sterk at den er til å ta og føle på. Den dagen gikk hun.

Kombinasjonen av vitnesbyrdet hennes om Jesu kjærlighet (på NRK hos Hans Olav Brenner) og det faktum at hun gikk til gudstjeneste langfredager - det sier oss mye. Om hvorfor det skimret av musikken hennes. Om hennes skjulte liv. Om hjertet hennes. Om hvorfor det var så mye lys i henne.

Hanne Krogh sier om henne til VG: "Rockens dronning! Røff, direkte og kompromissløs. Samtidig hadde hun en poetisk og sårbar sjel. Jeg glemmer aldri hvor engstelig hun var da hun skulle innlemmes i Rockheim Hall of Fame i 2013. Det å skulle bli hyllet offentlig var langt utenfor hennes komfortsone."

Det er kanskje det jeg elsker så høyt med henne: 
At hun var så tøff og kompromissløs. Det hun formidlet skulle være sant
Og det at hun samtidig var så følsom. 

Den der uforbeholdne kjærligheten til det som er sant - kombinert med et hjerte som ikke er hardt - den kombinasjonen er uimotståelig. Da kan du lage kunst som er ekte. Da kan du nå inn til mange. "Cor ad cor loquitur" som kardinal John Henry Newman sa det i sitt motto. "Hjerte taler til hjerte."

Anne Grete Preus og St. Sunniva skolekor synger "Når himmelen faller ned" på Frognerseteren under TV-programmet Kvelden før kvelden, 23. desember 2017.
Foto: Skjermdump fra nrk.no, 23.12.2017

Når himmelen faller ned

Lille julaften 2017 sang St. Sunniva skolekor "Når himmelen faller ned" sammen med Anne Grete Preus under Norges mest sette tv-program: Kvelden før kvelden på NRK 1. Jeg trodde jeg hadde delt det på bloggen her før, men det har jeg faktisk ikke. Så dermed, her har du en lenke direkte til den sangen: https://tv.nrk.no/serie/kvelden-foer-kvelden/2017/MUHU08000017/#t=1t43m48s

HØR på det pianoarrangementet! Og de strykerne! Arrangementet er i seg selv nok til å bli lykkelig av. Deretter kommer den gode stemmen og det gode blikket til Anne Grete Preus, og fryden er fullkommen.
Vi har hørt at ingen snøfnugg er like
Og sånne under kan en tenke på en stund
Jeg lener hodet helt tilbake
Og får et iskyss på min munn
Sunniva (til venstre) synger i St. Sunniva skolekor. Det var stor stas å få synge på TV sammen med selveste hun som har laget "Når himmelen faller ned".

Foto: Skjermdump fra nrk.no


Alt det som skinner

"Legg merke til det som skimrer". Det er et godt tips både når du skal lese Bibelen, og når du skal... vel, leve.

Og mange av Anne Grete Preus sine sanger, de skimrer det av. De har dette overjordiske, himmelske skinnet. Gjenskinnet av Guds godhet. Av underet. Det blir ikke minst synlig i den nyeste julesangen hennes, "Alt det som skinner", som du kan se og høre henne synge her på Lindmo:




Her er de første linjene av "Alt det som skinner":
Det skinte av engler og hyrder på marken
Av konger og folk der, en far og en mor
Det skinte av barnet som kom hit med håpet
Om å forbinde himmel og jord
Og her er refrenget:
«Alt det som skinner er ledd i en lenke,
liv etter liv, ord etter ord.
For alt det vi er,
for alt vi har hatt
skinner som stjerner en Betlehemsnatt.
» 
Du kan lese hele teksten her på annegretepreus.no. Og hvis du har Spotify, kan du legge sangen til i en av spillelistene dine ved å klikke her.

Uro og ro

Alt det som skinner er på mange måter en typisk Anne Grete Preus-sang. Jeg synes det sies godt i biografien som ligger på annegretepreus.no:
"Anne Grete Preus synger sant om livet i alle dets fasetter, om fryd, kjærlighet og håp, om sorg, ensomhet og tvil. Alt det som skinner, hennes nye sang som slippes i forbindelse med den kommende høytiden, åpner med scenen fra Betlehem og barnet som kommer med håp om å forbinde himmel og jord. Sangen skildrer videre kvinnen på hjørnet som fryser, gutten som lengter etter en spesiell gave, mannen som vandrer alene og lengter etter høytiden.
«Alt det som skinner er ledd i en lenke, liv etter liv, ord etter ord. For alt det vi er, for alt vi har hatt skinner som stjerner en Betlehemsnatt.»
Gjennom skildringen av ensomhet, sorg og lengsel skinner samtidig gleden og fellesskapet og formidler høytidens budskap om kjærlighet og forsoning.
Sangen bærer i seg en vakker påminnelse om at vi mennesker står i en sammenheng og en tradisjon som nettopp høytiden tydeliggjør. Kontrasten mellom roen og uroen i sangen berører når den ytre freden ikke harmonerer med det indre livet, som også i høytiden kan være fullt av lengsel, sorg og tap.

I denne sangen kjenner vi igjen bilder, ideer og temaer som går igjen i mange av sangene til Preus; følelsen av å stå utenfor, ensomheten og lengselen etter tilknytning. Samtidig skinner omsorgen og viljen til å synliggjøre andre mennesker gjennom den. Hjertebank. Og sjelefred. Tekstene ligger og dirrer nettopp i dette spenningsfeltet mellom hjertebankens energi, uro og begjær, og sjelefredens ro og innsikt. 
Denne balansen gjenspeiles i symbolikk, idegrunnlag og i musikklinjer, hvor passasjer med energi og kraft spiller opp mot sentrale punkt i tekstene og avløses av rolig og dempet toneføring som understreker kjernen i tekstene. Spørsmålene lodder dypt og kretser rundt det universelle og tidløse."

Et blikk som er helt til stede

Herlighet så vakre ting hun skrev. Her er en utrolig bra tekst/sang av henne som jeg oppdaget først denne uken. Den heter «En kollisjon er også et møte». Jeg siterer starten av sangen, resten kan du lese her.

Når noen ser på meg
Med et blikk som er helt til stede

Er det som regel en
Som nettopp har kjent seg
Skikkelig langt nede

Svik, sorg, sykdom og ruin
Er visst den beste medisin
For å kjenne på suget i magen
Være sann,
ta livet i kragen


Alltid freidig når du går

Vil du at Anne Grete Preus skal synge enda litt mer håp inn i deg? Da kan du lytte til henne synge "Alltid freidig når du går" under 22. juli-minnegudstjenesten i Oslo Domkirke 22. juli 2013. "Kjemp for alt som du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært, døden ikke heller."



Anne Grete Preus for kor

Visste du at noen av låtene til Anne Grete Preus er arrangert og utgitt for kor? Både “Når himmelen faller ned” og “Vær hos meg” har veldig fine arrangement som er gode å synge, lette å øve inn, og fleksible med tanke på akkompagnement. Arrangementene er laget av dyktige Tove Kragset (som jeg i sin tid sang i studentkoret Crux med, under ledelse av Atle Halstensen), og de finnes i tre varianter: For mannskor, kvinner/like stemmer og blanda kor.

Klikk på videoruten og lytt til “Når himmelen faller ned”, snøfnugglett sunget av Asker Bel Canto 👇🏻 Kanskje noe å tenke på til årets julekonsert for deg som er så heldig å synge i kor?




Anne Grete Preus, tusen takk for alt du gav. Jeg kommer til å fortsette med å lytte til deg, og synge musikken du gav oss. TAKK. Takk for at du gav oss deg.


Les også:

Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten: Det at den romantiske kjærligheten og den guddommelige kjærligheten ligger tett på hverandre, er noe som Anne Grete Preus ikke er den første til å observere. Her er en tekst om det, og om rastløshet og utilfredshet. Om det at hjertet vårt har helt rett: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt.

30 august 2019

Gode, gamle sabbaten | Den hvite kaninen i hatten

Foto: Anne Marit Riste

Jeg kom over denne nydelige "starte opp igjen etter ferien"-teksten som jeg gjerne vil dele med deg. Den hjalp iallfall meg til å få troen på at det går an å overleve denne travle høsten som ligger foran. Kanskje hjelper den deg også? Det handler om Annerledesdagen, hviledagen, et sted du kan hente kraft og hente deg inn igjen.


Tusen takk til Anne Marit Riste for at jeg får publisere både bildet og teksten hennes her. 

ANNLEISDAGEN


Mange av oss har nettopp hatt ferie. No er det ikkje alltid at feriar blir akkurat slik vi håpar på. Men likevel ser vi på feriar som eit gode. Vi treng det, det kjenner vi veldig godt. Før ferien, så gler vi oss. Og etter ferien, så kjenner vi at ferien gjorde oss godt. Som oftast.

Kanskje ser vi også på kvardagen med nye augo, etter eit slikt avbrekk. Ein ferie gir oss litt avstand til det daglige. Og den avstanden gjer at vi ser livet og arbeidet og kvardagen litt klarare.

Det er litt som når vi betraktar eit stort bilde: For at vi skal sjå eit stort bilde skikkeleg, så treng vi litt avstand. Står vi for nær, så ser vi det ikkje ordentleg. Men om vi tek nokre skritt tilbake, så trer det fram for oss, på ein heilt annan måte. Slik kan det også vere å ha ferie. Ferien gir oss den nødvendige avstanden til det daglige.

Mange av oss blir litt fortvila no på seinsommaren, når vi er ferdige med ferien og ser framover. Vi tenkjer på kor mange månader som ligg framfor oss, før neste mulegheit for å få ein pause. Ein kan bli motlaus av mindre…

Men akkurat då er det at Gud trekker den store kvite kaninen ut av hatten og seier: «Taaraaa! Sjå her! Her er den store, gode overraskelsen: Kvar sjuande dag, heile denne lange hausten, er ein annleisdag. Ja, ikkje berre i haust, men så lenge du lever.»


Gode, gamle sabbaten. Den som er til for mennesket si skuld, og ikkje motsatt. Den gode annleisdagen. Som ikkje handlar om plikt og tvang og krav. Men som er ei gåve, ei mulegheit, ein invitasjon. Kvar sjuande dag gir oss ei mulegheit til å koble av, hente oss inn. Med korte og jevne mellomrom kjem denne annleisdagen. Gir oss mulegheit til kvile og rekreasjon og fellesskap. Og til å ta desse nødvendige skritta tilbake, så vi ser eit større bilde.

Å vere menneske er ikkje å vere slave. Å vere menneske er å vere fri og å høyre til. Om du tek turen til kyrkja denne helga får du høyre ord om dette. I denne ramma er det også vi best kan forstå kviledagen. Den gode annleisdagen. Den som er til for mennesket si skuld, for fellesskapet si skuld – ja, for livet si skuld.

Denne teksten ble først publisert i avisa Nordre 22. august 2019. Hvis du vil lese mer av Anne Marit Riste, finner du henne i den samme Ettertanke-spalten i Vårt Land som jeg har skrevet i siden 2008. Hennes neste uke på trykk i Vårt Land er 21.-26. oktober. (Mens min neste uke i Vårt Land er 4.-9. november.)


Les også: Å skape pusterom | Rom for hellige øyeblikk

"Heldigvis har hver eneste uke en egen pustedag. Også kjent som hviledagen, annerledesdagen, søndag, Herrens dag. Dagen du har fri, sånn at du kan få hvile og rekreasjon ("gjen-skapelse"), og sånn at du kan sette av tid sammen med Skaperen, han som gjenskaper deg. Søndagsmessen i kirken er pulsslaget i uken.
Men det går jo ikke an å gå de andre seks dagene og knapt få puste. Så: hvordan skape pusterom i hverdagen?" Det kan du lese mer om her.

17 august 2019

Ettertanke | Å fryde seg over loven

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg tror ikke det er så altfor ofte du gjør det, så i dag synes jeg du skal sette deg dette som mål: Fryd deg over Guds lov. 


Ikke nøy deg med å være mildt begeistret eller mildt sagt ubegeistret. Jobb for å gjøre salmistens ord til dine egne: «Jeg fryder meg over din lov.» (Sal 119,174)

Vet du ikke helt hvordan du skal finne fryden? Start med å be: «Åpne øynene mine så jeg kan se det underfulle i din lov!» (Sal 119,18) Hvis du deretter leser alle de 176 versene av Salme 119 i Bibelen, skal jeg love deg at du blir inspirert. Det er høst. Kanskje har du bedre tid enn vanlig. Det er bare å sette i gang!

Når du har kommet om lag halvveis, i vers 105, vil du dumpe over et av de mest siterte versene i Bibelen. Det verset er en slags oppsummering av hva hele Salme 119 går ut på: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti.»

Guds lov gir lys inn i livet mitt. Den hjelper meg til å se: Se hva som er godt og hva jeg bør velge. Se hva som er galt og hvor jeg ikke bør gå. 


Den viser meg veien til et fullkomment hjerte og til en udelt kjærlighet til Gud. Den viser meg veien til livet. Derfor lovpriser den unge salmisten Gud ved å lovprise Guds lov.

«Hvordan holder den unge stien sin ren?
Ved å ta vare på dine ord.

Dine lovbud viser meg vei,
de gir like stor glede som all rikdom.

Jeg vil grunne på dine påbud,
feste blikket på dine stier.»
(vers 12 ff.)

«Din rettferd er alltid rett,
din lov er sannhet.» (vers 142)

«Jeg viker ikke fra dine lover,
for du veileder meg.
Jeg får innsikt av dine påbud» (vers 102 f.)

Det er langt fra vers 1 til vers 176, men ta deg tid til å sammenligne dem likevel. Slik starter nemlig salme 119: «Salige er de som er hele i sin ferd, de som følger Herrens lov. Salige er de som tar vare på hans lovbud, som søker ham av hele sitt hjerte.» (vers 1-2) 

Og slik slutter salmen: «Jeg har gått meg vill som en bortkommen sau. Let etter meg, din tjener, jeg har ikke glemt dine bud.» (vers 176) 

Midt i det spranget – midt mellom å søke Gud av hele sitt hjerte og å gå seg helt bort – er det plass til å leve et helt liv, i lyset fra Guds nåde.


Guds lov gir lys inn i livet. Alt du trenger å gjøre for å få lyset inn, er å åpne deg opp for Gud. Be og åpne deg for Guds ord. Les mye i Bibelen, rett og slett. Fordi: «Dine ord gir lys når de åpner seg, de gir uvitende innsikt.» (Vers 130)

Les salme 119 i dag, og be om at akkurat det skal skje: At Guds Ord skal åpne seg for deg og gi lys inn i livet ditt. Da lover jeg at fryden over Guds lov kommer helt av seg selv.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. juli 2017 da Sal 119,169-176 var dagens bibeltekst


Les også disse ettertankene om Bibelen, Guds Ord:

  • Ettertanke | Himmelsk matematikk: "Vi har lett for å behandle Bibelen som om den er laget for å passe inn i systemer. Som om Bibelen var konstruert for å skaffe oss den store Oversikten, bestående av noen perfekte, lukkede, teologiske systemer – modellene som forklarer alt. Slik at vi har full kontroll og kan dette her med Gud, liksom. Men Bibelen er jo ikke en sånn bok, og Gud kan ikke settes på formel. Hvis Bibelen er laget for å få alle regnestykker til å gå opp, og alle puslespillbiter til å falle perfekt på plass – da har noen gjort en elendig jobb. Bibelen skal ikke først og fremst forklare. Den skal forvandle. Oss."
  • Ettertanke | Deus semper major: "Den hellige skrift er ikke primært en doktrinebok. Den er ikke skrevet for å forklare deg alt, for Gud er alltid større enn noe du kan forstå. «Deus semper major», som kirkefedrene sa – «Gud er alltid større».  Kristendommen er ikke en tørr byråkratisk greie av typen: «Vær så god, her er skjemaet og prinsippene, bare les gjennom og signer, så er du frelst.»"

14 august 2019

Ei heller månen om natten



«Solen skal ikke skade deg om dagen, 
heller ikke månen om natten. 

Herren skal bevare deg fra alt ondt.
Han skal bevare ditt liv. 

Herren skal bevare din utgang og din inngang 
fra nå og til evig tid.» 

(Salmenes bok 121,6-8)


Jeg ble minnet på Salme 121 da jeg var på hjem i går kveld - da månen plutselig dukket opp mellom nabohusene og lyste så sterkt. «Ei heller månen om natten».


Kjærlighetstegn

Sammen med husene og trærne danner bladverket en hjerteformet himmel. Det så jeg først etterpå. Det er ofte sånn, at det er først når jeg snur meg og ser tilbake at jeg ser at Guds kjærlighet var der.


«Se, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.

Herren er din vokter,
Herren er din skygge
ved din høyre hånd.»

(Salmenes bok 121,4-5)


«Ver du for tanken min dyraste skatt,
ljoset som strålar ved dag og ved natt!»

(Fra salmen «Deg å få skode»)

Les hele Salme 121 i Bibelen her.

08 august 2019

Hva er bønn? | Sitater om bønn

Foto: Skjermdump fra EWTN

Hva er kristen bønn? "Det er en dialog mellom personer som elsker hverandre", svarer Pave Frans i en tale der han reflekterer rundt bønnen "Fader Vår".


Her er et utdrag fra pavens tale:
«Jesus gir ikke en abstrakt definisjon av bønn. Heller ikke lærer han bort en effektiv teknikk for å be og "få" noe. I stedet inspirerer han disiplene til å erfare bønn. Han setter dem i direkte kommunikasjon med Faderen, og vekker i dem en lengsel etter en personlig relasjon til Gud, med Faderen. Dette er det nye/uvanlige/originale med kristen brønn. Det er en dialog mellom personer som elsker hverandre.»
Hør mer i videoen her: 👇🏻
(Saken fortsetter under videoen.)



Hører du gjenklangen av den hellige Therese av Lisieux (1873-1897)? Hun sier det slik:

«For me, prayer is a surge of the heart; 

it is a simple look turned toward heaven, 

it is a cry of recognition and of love,

embracing both trial and joy.»



«For meg er bønn et hjertets sprang/bevegelse, 
et enkelt blikk rettet mot himmelen, 
et takknemlighetens og kjærlighetens rop 
midt i prøvelsene og midt i gleden.»


Foto: AZ Quotes

Vennskapsforhold til Gud

Den hellige Teresa av Avila (1515-1582) sier det enda enklere:

«Mental prayer in my opinion is nothing else than an intimate sharing between friends; it means taking time frequently to be alone with Him who we know loves us.»


Den offisielle norske oversettelsen: «Etter min mening er bønn intet annet enn å stå i vennskapsforhold til Gud, og føre samtaler i enerom med ham som vi vet elsker oss.»

Et annet sted sier hun:

"Prayer is an act of love; words are not needed. Even if sickness distracts from thoughts, all that is needed is the will to love."

(St. Teresa av Avila)

Min oversettelse: "Bønn er en kjærlighetshandling; ord er ikke nødvendige. Selv om sykdom distraherer tankene dine, er alt som trengs viljen til å elske."


Foto: AZ quotes

Foto: AZ Quotes


Hva er bønn?

Her kan du lese den katolske katekismens svar på spørsmålet om hva kristen bønn er. Katekismens svar starter med nettopp sitatet av St. Therese av Lisieux. Bønn er vårt levende og personlige forhold til den sanne og levende Gud, sier katekismen. 

"Enten vi vet det eller ikke, er bønn et møte mellom Guds tørst og vår. Gud tørster etter at vi skal tørste etter Ham," sier katekismen.

Det er hjertet som ber

Katekismen fortsetter: "Det er hjertet som ber. Dersom hjertet er langt borte fra Gud, er bønnen forgjeves.

Hjertet er den bolig hvor jeg lever, hvor jeg bor (ifølge semittisk eller bibelsk uttrykksmåte: der hvor jeg "stiger ned"). Det er vårt dulgte midtpunkt som hverken vår fornuft eller noen andre kan gripe tak i; bare Guds Ånd kan lodde og kjenne det. 

Det er det sted beslutningene treffes, dypt nede i vår sjels tilbøyeligheter. 
Det er sannhetens sted hvor vi velger mellom liv og død. 
Det er møtestedet, for etter Guds bilde lever vi i et gjensidig forhold." (§ 2562-2563)

Ah, vi er heldige som har en katekisme som bruker et så levende språk! Tenk så tørt og doktrinalt de kunne ha gjort det. I stedet skriver de på denne fantastiske måten. Takk Gud!

LES MER:

02 august 2019

Biskop Robert Barron: - Hver prest er en Jakobsstige

Foto: Skjermdump fra Word on Fire, YouTube

Jeg er takknemlig for at Jesus berget meg inn i sin hellige, katolske kirke. Det er jeg hver eneste dag, jeg kan bare ikke si det høyt hver dag, i 4208 dager, liksom.


Men i dag sier jeg det høyt, for når jeg ser denne lille videoen fra Biskop Robert Barrons prestevigsling av seks dominikanermunker, så er det denne ene tingen hjertet mitt fylles av. TAKKNEMLIGHET. Stor takknemlighet. Å, kjære, gode Gud, TAKK for din kirke! Må mange, mange flere finne veien hjem til din ene, hellige, katolske og apostoliske kirke!

Det tar deg under to minutter å se denne videoen og høre biskopens ord. Det er vel anvendte sekunder av ditt liv.




Her er utdraget fra biskopens preken som du hører i videoen:

Brothers. Venerable Fulton Sheen said that every priest is a Jacob's ladder. 

That is to say someone who connects Heaven and earth.
He must be able to travel down far enough to reach even the most lost of the lost.
And he must be able at the same time to reach up high enough to facilitate the journey to Heaven.

As priests you will sanctify,
as prophets you will teach,
as kings you will shepherd and govern.

Brothers, you will be bridges that others might climb on you to God.

You will be priests so that your people might hear the saving truth.

You will be kings, that your people might walk the path of salvation.

So brothers, love the people you serve.

Sanctify them.
Teach them.
Shepherd them.

Be a Jacob's ladder for them.


(Og hvis du nå bare har lest ordene: For Guds skyld - se videoen. Hør musikken og varmen i stemmen. Se de vakre, mektige bildene. Du har mye velsignelse i vente.)


Foto: Skjermdump fra Word on Fire, YouTube


Et folk av prester, profeter og konger

I Den katolske kirkes katekisme, står det: "Jesus Kristus er den som Faderen har salvet med Den Hellige Ånd, og innsatt til "prest, profet og konge". Hele Guds folk har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem." (§ 784)

Les mer i katekismen her, i avsnittet kalt "Kirken - Guds folk, Kristi legeme, Den Hellige Ånds tempel". Det er vakker og definitivt oppbyggelig lesning!

Be for prestene

Jeg abonnerer på nyhetsbrevet til Biskop Robert Barron (anbefales!). Det var slik jeg ble tipset om denne videoen. I dag avsluttet biskopen med denne oppfordringen som jeg gir min fulle tilslutning til:
"Please keep these new priests and all the newly ordained priests in your prayers, asking the Lord that they always remain faithful and seek to imitate in their own lives the sacrifice of Jesus, our great high priest."
Og jeg vil legge til: 
1. Be for alle prestene, munkene og nonnene våre. Og be for biskopene. De står fremst i frontlinjen i åndskampen, og trenger vår bønnestøtte!
2. Be om kall. Be hver dag om at Gud må kalle på flere prester, munker og nonner, og at de som er kallet må våge å si JA. Vi trenger dem!

01 august 2019

Roseblader i Pantheon på pinsedag

Foto: Skjermdump fra YouTube


OK, så kommer dette til helt feil årstid, men jeg må bare tipse om noe du kan oppleve neste år. Det kan jo være at du har planer om å reise til Roma neste vår?


Det har seg nemlig slik at 1. pinsedag hvert år, slippes det tusenvis av røde roseblader ned gjennom taket i Pantheon, til minne om Den Hellige Ånds komme. Det har jeg lyst til å få med meg en gang, og det har kanskje du også? Det blir ikke pinsen 2020 for min del (da skal eldstejenta faktisk konfirmeres!), men kanskje det blir det for deg?

Iallfall: Her er en YouTube-video fra roseslippet i Pantheon pinsedag. Enjoy!




Salmen som spilles i kirken er "Veni Creator Spiritus" fra 800-tallet.
På norsk lyder de to første versene:

"Kom Hellig Ånd, med skapermakt,
opprett hva synd har ødelagt,
og glede i hvert hjerte giv
som du har født til evig liv.

En trøster store navn du bær,
Guds gave dyr og hjertens kjær,
den syke sjel en salve mild,
en livets brønn, en hellig ild."

Les også andre Roma-saker her på bloggen:

20 juli 2019

Fire katolske morgenandakter i NRK


Her finner du alle de fire radioandaktene jeg holdt i NRK Morgenandakten på P1 og P1+ nylig.


Det starter mandag 8. juli med en andakt om Sankta Sunniva og Selja. Dagen etter forteller jeg om hvorfor jeg tror kristendommen er sann. Deretter kommer andakten "Jesus, jeg stoler på deg", før andaktsuken avsluttes torsdagen med en nøkkelperson i Europas historie - den hellige Benedikt, munken som forandret Europa.

Hver andakt er på kun tre minutter, så du får faktisk hørt alle fire radioandaktene på mindre enn et kvarter :)

NB: Andaktene i NRKs nettradio er kun tilgjengelig i 6 måneder.






Hvorfor feirer vi Sankta Sunniva og ledsagerne hennes? Hvem var hun? Og hvor går grensen mellom legenden og virkeligheten? 


Bli med meg til Selja, til denne lille, vakre perlen av en øy der Gud har satt spor etter seg. Her dirrer det.

Klikk her for å LYTTE til denne andakten, sendt 8. juli 2019 (lenke til NRKs nettradio).

Klikk her for å LESE denne andakten (lenke til andakten her på bloggen).





Jeg tror ikke jeg hadde vært kristen i dag hvis det ikke var for det største sviket: Hvis ikke disiplene hadde sviktet Jesus den dagen det gjaldt som mest. Langfredagen. Den dagen Jesus døde. 


Jeg tror at kristendommen er sann fordi disiplene gjemte seg langfredag. Og fordi de deretter frivillig gikk i døden. Den forandringen kan bare komme av én eneste ting: At de i mellomtiden virkelig hadde møtt den levende, oppstandne Jesus.

Klikk her for å LYTTE til denne andakten, sendt 9. juli 2019 (lenke til NRKs nettradio).

Klikk her for å LESE andakten (lenke til andakten her på bloggen).


Onsdag: "Jesus, jeg stoler på deg"



I denne andakten får du høre om fem ord som forandrer virkeligheten min, hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem. Det er disse fem enkle ordene: Jesus, jeg stoler på deg. 


Når jeg sier det – og velger å mene det – kjenner jeg virkningen umiddelbart. Jeg puster litt friere med magen. Skuldrene mine senkes noen centimeter ned. Jeg kjenner kjærlighet, håp, fred.

Klikk her for å LYTTE til denne andakten, sendt 10. juli 2019 (lenke til NRKs nettradio).

Klikk her for å LESE andakten (lenke til andakten her på bloggen).




For omkring 1500 siden grunnla den hellige Benedikt det vestlige klostervesenet. Det gjorde ham til en nøkkelperson i Europas historie. I den urolige folkevandringstiden etter Romerrikets fall, var det nettopp rundt klostrene at den europeiske sivilisasjonen vokste fram.


Noen ganger må du ta et stort steg i tro hvis store ting skal kunne skje. Noen ganger må du bare stole på Gud. Sånn som Benedikt gjorde.

Klikk her for å LYTTE til denne andakten, sendt 11. juli 2019 (lenke til NRKs nettradio).

Klikk her for å LESE andakten (lenke til andakten her på bloggen).


Andaktene som podkast og på Spotify

Andaktene finnes også som podkast, sammen med NRKs øvrige podkast-produksjonerhttps://itunes.apple.com/no/podcast/id94572491

Andaktene er også tilgjengelig i musikkdelingstjenesten Spotify, men da uten musikken jeg har valgt ut. Det er kun i NRKs nettradio at du får høre musikken. Derfor har jeg lagt inn Spotify-lenker til musikken i de enkelte andaktenes bloggposter.


NRK-andakt | Det største sviket

Foto: Wikimedia Commons


Jeg tror ikke jeg hadde vært kristen i dag hvis det ikke var for det største sviket: Hvis ikke disiplene hadde sviktet Jesus den dagen det gjaldt som mest. Langfredagen. Den dagen Jesus døde.


LYTT TIL ANDAKTEN HER PÅ NRK.NO

Kvelden før hadde de vært modige, slik man ofte er om kvelden når man har spist godt og er sammen med gode venner. Peter sa: "Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg." Det samme sa også alle de andre disiplene. Men så kom natten. Og frykten. Og dagen. Den store, forferdelige dagen.

Bare én av de tolv disiplene ble med Jesus helt til korset: Johannes, "disippelen som Jesus hadde kjær." De andre elleve forsvant. På den måten fikk disiplene bevist hvor inderlig feige de egentlig var. Men på den måten overbeviste de også kommende slekter om at oppstandelsen er en virkelig hendelse – en realitet som er så historisk at den har snudde opp ned på alt.

For hvordan fortsetter historien? Hva skjedde i årene etter at Jesus stod opp fra de døde? Da gikk samtlige av disiplene i martyrdøden for Jesus, inkludert Mattias, den nye, tolvte disippelen som erstattet Judas (Apg 1, 26). Det vil si: Alle tolv ble martyrer bortsett fra én – disippelen Johannes – han som hadde bevist at han var villig til å dø for Jesus allerede der ved korset på Golgata.

Etter sviket langfredag kan ingen beskylde disiplene for å ha en blind tro. De var bare villige til å gå i døden for noe de selv hadde sett.

Derfor tror jeg at kristendommen er sann. Fordi disiplene gjemte seg langfredag. Og fordi de deretter frivillig gikk i døden. Den forandringen kan bare komme av én eneste ting: At de i mellomtiden virkelig hadde møtt den levende, oppstandne Jesus.

Jeg tror på Jesus fordi apostlene ble testet på den ytterste måten – fordi de gav livet sitt for å vitne om sannheten: At oppstandelsen er en historisk realitet. 
Jeg tror fordi jeg vet hvor feige de egentlig var. 
Jeg tror fordi de sveik Jesus den dagen det gjaldt som mest.

Musikk: Bjørn Eidsvåg – "Til alle tider" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no


Denne andakten ble sendt i P1 og P1+ 9. juli 2019. Radioandakten er tilgjengelig i NRKs nettradio i 6 måneder, til 9. januar 2020.


NRK-andakt | Legenden om Sankta Sunniva

Sta. Sunniva fra Otterøy kyrkje.
Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet

Sunniva het hun - kongsdatteren fra øya Eyre, altså Irland. Legenden forteller at da en hedensk mann prøver å tvinge henne til å gifte seg med ham, går hun og følget hennes om bord i båter uten seil og ror, slik at Den Hellige Ånd kan blåse dem dit Han vil. De driver østover, og slik kommer de til øya Selja nær Stadt, der de lever et enkelt og nøysomt liv og tjener Gud.


LYTT TIL ANDAKTEN HER PÅ NRK.NO

Men noen av de som har sauene sine der ute på Selja, beskylder det irske følget for å stjele sauene deres. Håkon Ladejarl tar med seg hærfolkene sine for å drepe disse uønskede kristne. Sunniva og vennene hennes gjemmer seg i en hule, og ber Gud om at han må frelse dem fra den vanhellige døden som de norske hedningene vil gi dem. Da styrter hulen sammen: De har blitt bønnhørt.

Martyrenes blod er kirkens frø, og ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram. Øya Selja har derfor en helt spesiell plass i Norges historie, og blir ofte kalt for «stedet der Kirken i Norge ble født».

Så, mange år senere, ser to storbønder et merkelig lys over Selja. Det strømmer ned fra himmelen en natt og samlet seg ved en snøhvit, velduftende hodeskalle. De to storbøndene tar den med seg til kong Olav Trygvason. Han seiler straks til Selja, og i hulen på Selja, i det Herrens år 996, finner de Sunniva, som er like hel og ser ut som hun sover. Sammen med Sunniva ligger mange skjeletter som sender ut den samme duften av de hellige.

Olav Tryggvason lar da bygge en kirke utenfor hulen: Sankta Sunniva-kirken. Relikviene etter seljemennene blir lagt i mange skrin, og en kiste blir tømret til den hellige Sunniva.

Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går. Den katolske kirke fremholder at den hellige Sunniva og hennes ledsagere var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død på Selja. De er forbilder for oss, i sin sterke overgivelse til Gud.

Og her - på denne lille, vakre perlen av ei øy - er jeg så heldig å få være i dag, den 8. juli, for å feire seljumannamesse, minnedagen for Norges første helgener: Sankta Sunniva og følget hennes. Helt siden år 996 har Selja tiltrukket seg pilegrimer, og fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget her på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid. Jeg ber om at mange må finne veien hit.

Her har Gud satt spor etter seg. Her dirrer det. For som forfatter Torkjell Djupedal sier det: «Ingen kjem til Selja utan å undre seg. Og ingen reiser derifrå urørd.»


Musikk: Audrey Assad - "Be Thou my Vision" (lenke til Spotify)

LYTT TIL ANDAKTEN OG MUSIKKEN HER PÅ NRK.NO


Denne andakten ble sendt i P1 og P1+ på seljumannamesse, mandag 8. juli 2019.
Radioandakten er tilgjengelig i NRKs nettradio i 6 måneder, til 8. januar 2020.


Be Thou my Vision


Sangen "Deg å få skode" - på engelsk "Be Thou my Vision" - har vært "min" sang i 30 år nå, helt siden jeg oppdaget den som barn. 


"Deg å få skode" er en irsk folketone med irsk tekst fra 700-tallet. Sta. Sunniva og de irske seljumennene var sannsynligvis på Selja på 800- eller 900-tallet. Kanskje sang de denne sangen på Selja? Her er det første verset på norsk og engelsk:
Deg å få skode er sæla å nå,
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå,
ver du for tanken min dyraste skatt,
ljoset som strålar ved dag og ved natt!
Be Thou my Vision, O Lord of my heart
Naught be all else to me, save that Thou art
Thou my best Thought, by day or by night
Waking or sleeping, Thy presence my light

Les også:

Preken og bilder: - Vi har kommet hit til Selja fordi vi ønsker å gå Herrens veier. Min bloggpost med mange glimt fra seljumannamessen på Selja 8. juli 2019.


Fra samme andaktsuke i NRK, juli 2019:


Tidligere i NRK, i 2017 og 2018:

16 juli 2019

Bilder fra St Benedikts minnedag på Selja


den hellige Benedikts minnedag, 11. juli, tok Maria og jeg turen ut til ruinene av benediktinerklosteret her på Selja, for å be om at benediktinerne igjen skal vende tilbake til klosterøya.


Det var kveld og solnedgang da vi gikk på den gamle pilegrimsstien over øya. Lyset her ute ved klosteret ved havet er helt nydelig.




Det er alltid en spesiell opplevelse å komme til klosteret, men det er ekstra spesielt å være der når det ikke er andre folk der.




Det var kong Olav Kyrre som opprettet Norges tre første bispedømmer: Selja, Oslo og Nidaros. Selja bispedømme var et stort bispedømme som strakk seg helt fra Møre i nord til og med Agder i sør. SÅ viktig var helligstedet Selja. 

Da den store Kristkirken i Bergen var ferdig i 1170, ble Sunnivas skrin flyttet dit, og Bergen ble da offisielt bispesete. Kloster- og helgenanlegget på Selja ble imidlertid ytterligere utbygget, og var i drift helt fra til reformasjonen i 1537


Det er bratt opp bakken til den hellige hulen der den hellige Sunniva og hennes ledsagere møtte martyrdøden. 

På slutten av bakken møter du 40 trappetrinn. 40 er ørkenens, botens og omvendelsens tall. Du drar ut i ørkenen for å møte Gud på et øde sted, og du gjør det med et ydmykt og botferdig sinn.


Store øyne. 👇🏻 SÅ imponert ble Maria over den fantastisk vakre utsikten.


Og dette er hva hun så 👇🏻
Magisk.
"Allmektige Gud. Vi takkar for dine bodberarar som bar den glade bodskapen hit til Selja, og som vitna om din nåde og din makt, og slik gjorde denne staden til ein helga stad. Gje oss auge så vi ser dine spor og øyre så vi høyrer steinane tale. Vi samlast her hav og himmel møtest og ber: Møt oss så vi kan kjenne deg: sterk som stormen, mild som solgangsbrisen, lys som himmelen, djup som havet. Himmelske Far, forny oss og gjer oss til Jesu etterfølgjarar, så vi liknar dine heilage i tru, håp og kjærleik, og når vårt livs mål. Gud, vi bed. Amen."


Vi hadde en liten rast utenfor Sankta Sunniva-kirken som ligger på terrassen rett nedenfor Sunniva-hulen. 

Slik var utsikten fra der vi satt 👇🏻


Men havet var enda blåere og himmelen var enda mer glødende. Det er umulig å få tatt et bilde som gjør skikkelig ære på det du egentlig ser på Selja. Du må faktisk dra dit og oppleve stedet selv.

Som riksantikvar Jørn Holme sa det på Selja i fjor sommer:
- Jeg for min del tror på sagnet. Selja er det vakreste, det historisk viktigste og det mest magiske stedet i Norge. Og når Riksantikvaren sier det, da er det sånn. Alle må besøke Selja.
Jeg er selvsagt helt enig med riksantikvaren 😇


Maria og jeg våget oss fram på kanten av den nederste terrassen, der vi nøt lyset og utsikten. 

Benediktinerklosteret på Selja var et av Norges første klostre, og det var i drift som et aktivt bønnested og misjonsstasjon i fire århundrer, helt til reformasjonen da klosterdrift ble forbudt.



Etterpå bar det inn i den hellige hulen for å be for klostergrunnleggelsen og de som Gud kaller til å bli munker her.

Vi tente tre lys i bønn. Det første lyset tente vi for en fransk benediktinermunk vi kjenner fra klosteret Fontgombault. Det andre lyset tente vi for Fontgombault, og det tredje lyset tente vi for alle dem som Gud kaller til å bli munker her - de som bare Gud kjenner navnet på.


Vi ba den hellige Benedikt, hellige Sunniva og alle de som har vært munker her om å be for oss, og om å be sammen med oss.

Av og til glitrer det av dråper på berget her i hulen. Det gjorde det denne kvelden. Det skinner som diamanter. Vakkert!


Slik ser det ut innerst i hulen. Benediktinermunkene viet hulen til å bli en kirke. De viet hulekirken til St. Mikael, erkeengelen som leder englehæren i kampen mot all ondskap i den siste striden.
Huletaket her er dermed det eldste kirketaket som fremdeles står i Norge.


Vi sang Fader vår og Hill deg, Maria. Deretter gikk vi ned igjen til klosteret, der vi ble stående i vinduet i scriptoriet (skrivestuen) der jeg stod i september 2004 da jeg fikk vite at jeg skulle bli mor til Sunniva.




Det er lett å tenke seg tilbake til hvordan det var her for nesten tusen år siden da munkene kunne stå akkurat her og se ut mot akkurat den samme utsikten, der sola går ned bak Stadt. Til og med pilegrimsstien er den samme.

 «I den familien vi kaller Kirken, oppheves så å si tiden,» som p. Ole Martin Stamnestrø sa det i sin preken på seljumannamessen i år.

 

- Oi, det er langt ned, konkluderte Maria.


Bli med og be om kall!

Be om at Gud må kalle på de som skal være munker på Selja, og be om at de må våge å svare JA til Guds kall!

Jeg tror oppriktig at både Vestlandet, Sta. Sunniva, benediktinerne og Selja - "den heilage øya" - har en viktig rolle å spille også i fortsettelsen av Norges kristningshistorie. 

Bønnestedet på Selja MÅ gjenreises. Vi MÅ få benediktinerne tilbake til oss. For å si det med benediktinernes motto: Ora et labora! Be og arbeid!

Be for Norges omvendelse hver dag! Be om at benediktinerne skal vende tilbake til oss - be hver dag!