Ettertanke | En salme å leve hele livet i

Himmelsk fødselsdag i dag: Mor Teresa.
Foto: Mother Teresa Center

På denne dagen i 1997, på min 21-årsdag, døde Mor Theresa. Dermed falt plutselig fødselsdagene våre sammen – min jordiske og hennes himmelske fødselsdag.

I dag, på min 40-årsdag, er jeg sannsynligvis (minst) halvveis på veien til det målet Mor Teresa nådde. Det er en rar dag. En dag for takknemlighet over alle dem som har hjulpet meg så langt på pilegrimsveien. Takknemlighet over den kristne troen som har blitt gitt meg. Takknemlighet over alt i livet mitt som er godt. Takknemlighet over all kjærlighet jeg har fått.

Men å bli 40 handler også om å kjenne på hvor fullt av alt mulig dette livet er, også det vanskelige. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.» (Sal 90,3f)

Så her går jeg, med en sjel som er på pilegrimsvandring, på vei hjem til Gud. Mange av de norske salmene synger om den pilegrimsvandringen, med folketonenes blå tone av hjemlengsel. «Lær meg å kjenne dine veie» og «Eg veit i himmerik ei borg» er to av de blå perlene jeg bærer med meg. Eller: som bærer meg. Når jeg synger dem går jeg sammen med dem som har gått veien før meg. Jeg kjenner at det er sant at «Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt.» (Sal 90,1)

Salme 90 er en bibeltekst du kan leve hele livet ditt i. Hos den Gud som er. Alltid. Som er din bolig. Som du alltid er hjemme hos. Uansett hvor fort dagene og årene flyr. Uansett hvor fylte de beste årene er av strev og vanskelige ting. Selv om jeg blir 40 er jeg fortsatt et menneskebarn som er på vei ut i verden – og på vei hjem til Gud.

«Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90,12). I dag er det 14 610 dager siden jeg ble født. Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid.

«Eg veit i himmerik ei borg,

ho skin som soli klåre,

der er kje synder eller sorg,

der er kje gråt og tåre.

Der inne bur Guds eigen Son

i herlegdom og æra,
han er mi trøyst og trygge von,

hjå honom eg skal vera.

Eg er ein fattig ferdamann
må mine vegar fara
herfrå og til mitt fedreland,
Gud, meg på vegen vara!»

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 5. september 2016, da Sal 90,1-4.10-14 var dagens bibeltekst

Les også:

Vil du lese mer om Mor Teresa? I går ble hun helgenkåret. Her kan du lese en artikkel jeg har skrevet om henne tidligere: Den salige Mor Teresa av den dunkle natten

Jordisk fødselsdag på Mor Teresas himmelske fødselsdag er fint. Klokker inn 14 610 dager i dag.
"Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!"

Ettertanke | Sjelen må utstå en kamp

PERLEPORTEN: Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei.
Foto: Grant MacDonald/Flickr Creative Commons

«Ingen vinner frem til den evige ro som seg ei veldig fremtrenger. Sjelen den må utstå en kamp for den tro hvorav vår salighet henger» skrev salmepresten Lars Linderot i 1798.

200 år senere er det fortsatt en kamp å være kristen. Jeg er egentlig litt skuffet over det; jeg trodde livet med Gud skulle være lettere. I stedet må jeg stadig på nytt velge den rette veien, den smale veien, den som krever at jeg gir Gud alt og enda litt til. Sånt tar på.

Nei. Jeg vet. Det var ikke dette du ville høre. Du vil høre at Jesus gjør livet lettere og bedre og helt perfekt. Og du er ikke helt på jordet. Den følelsen dypt inni deg av at «det er sånn livet skal være» - den har du fordi du er skapt for nettopp det himmelske, evig gode livet i Paradis.

Men vi er ikke der ennå. Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv (1. Kor 9,27).

Rett som det er føler jeg meg skvist, til det ytterste. Sånn må det være når egoet, synden og mitt gamle selv skal dø. Helt til jeg er fremme i Himmelen kommer Jesus til å la det stå et skilt over meg: «IMAGO DEI: Guds bilde. For tiden under restaurering».

Den smale veien er ikke den letteste veien, men den er den eneste som fører til Livet - Livet slik du alltid har drømt om at det skal være. Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.

«Derfor gjør med Jesus din daglige ferd, aldri vil han fra deg vike! Treng deg til hans hjerte inn med all din makt, han i nåde rekker deg din bryllupsdrakt. Hør hva han sier: Bruk tålmod, o sjel, så skal du himmerik vinne!» (Lars Linderot, 1798)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen denne dagen i 2013, da 1 Kor 9,24-27 var dagens bibeltekst

Ingen vinner frem til den evige ro

Ingen vinner frem til den evige ro
som seg ei veldig fremtrenger.
Sjelen den må utstå en kamp for den tro
hvorav vår salighet henger.
Porten kalles trang og veien heter smal.
Dog kan Herrens nåde åpne himmelens sal.
Kjemp da alvorlig, treng fremad med makt,
om du vil himmelrik vinne!

Jesus i ditt hjerte er alle ting verd,
selv er han himmelriks rike.
Derfor gjør med Jesus din daglige ferd,
aldri vil han fra deg vike!
Treng deg til hans hjerte inn med all din makt,
han i nåde rekker deg din bryllupsdrakt.
Hør hva han sier: Bruk tålmod, o sjel,
så skal du himmelrik vinne! 

Lars Linderot, 1798
 

Tips: På YouTube kan du høre Knut Reiersruds og Iver Kleives vakre og mektige innspilling av "Ingen vinner frem til den evige ro" fra platen Blå Koral

  

Klikk på vinduet for å lytte til "Ingen vinner frem til den evige ro".
Åpner ikke vinduet seg på mobilen din? Klikk her: http://www.youtube.com/watch?v=E5rB44MZz9I

Vi lager barn | Hva er et barn i vår tid?

"Vi lager barn  - reproduksjon gjennom 500 år" av Eivor Andersen Oftestad, Frekk forlag (2016).

I går var jeg på bokslipp for en av høstens aller mest spennende bøker: "Vi lager barn" av Eivor Andersen Oftestad. Innledningen hennes kan du lese her.

Eivor Andersen Oftestad, forsker i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet, har skrevet bok om starten på livet. Før jeg dro til bokslippet på Kulturhuset hadde jeg lest den glitrende bokanmeldelsen i Minerva: "Fra Adam og Eva til barnedesign". Anbefaler alle å lese den! En usedvanlig velskrevet anmeldelse av en usedvanlig velskrevet bok. (En fryd å lese, med andre ord.)

Eivors innledning under bokslippet var så interessant at jeg spurte henne om jeg kunne få publisere den her på bloggen. Det fikk jeg. Vær så god! Enjoy!

Illustrasjon fra boken

Av Eivor Andersen Oftestad

Innledning under bokslippet på Kulturhuset i Oslo 24.08.2016

Publisert med tillatelse

Uthevingene er mine egne (ikke Oftestads)

Hva er et barn i vår tid? 

Spørsmålet «Hva er et barn?» kan ha mange innfallsvinkler, men spørsmålstillingen «Hva er et barn – i vår tid?» forutsetter en fortelling – over tid. Boka «Vi lager barn» er en slik fortelling – hva det å lage barn har vært, og er, i et lengre perspektiv. Hvorfor har man fått barn, og hvordan har samfunnet regulert det å lage barn.

Hensikten med å dra denne lange fortellingen er å bidra med et nytt perspektiv til helt aktuelle debatter i dagens samfunn. I vår tid reiser den rivende utviklingen innen bioteknologi en rekke nye og vanskelige spørsmål. Stikkord er globalt marked for arveanlegg og embryoer, fosterdiagnostikk og sortering. I debatten om disse temaene gis medisinske perspektiver fortrinn og autoritet, mens kulturelle og historiske perspektiver ofte kommer i bakgrunnen, kanskje de regnes som mindre meningsberettigede. Den kulturelle og historiske rekkevidden av endringene innen reproduksjon i vår tid er dermed undervurdert, samtidig som organiseringen av reproduksjon til enhver tid befinner seg i selve sentrum av en kultur. For det gjør det jo! Å lage barn er selve kontinuiteten i en kultur – uten barn, ingen fremtid. Hvorfor man lager barn, og hvordan man regulerer det er opplagt viktige spørsmål. Derfor må vi ha en bred debatt om hvordan vår egen kultur har organisert og organiserer det å lage barn. Hvor har vi vært, og hvor er vi på vei? Først ved å forstå historien, får vi øye på særtrekkene og utfordringene i vår egen tid.

I boka deles fortellingen inn i tre hovedfaser; tiden etter reformasjonen i Danmark-Norge, den industrielle revolusjon på 1800-tallet og konsekvensene av den, og dagens moderne samfunn med et mangfold av teknologiske og medisinske muligheter. Gjennom disse periodene undersøkes så casenært som mulig hvordan tilretteleggingen og forestillingene om å få barn – eller ikke få barn, har endret seg.

Historien starter etter reformasjonen. Den gamle protestantiske kulturen var rett og slett tuftet på en teologisk ekteskapsinstitusjon med allmenn nødvendighet. Her ble modellene lagt som siden har preget vår egen kultur opp til i dag. Jeg går inn i denne kulturen gjennom ekteparet Else Grubbe og Joachim Beck, et dansk adelspar som giftet seg 19. juli 1629. Else var 17 år og Joachim ti år eldre. Når de sto foran alteret og ga hverandre sitt ja – gikk de inn i rollene som Adam og Eva. Joakim tok imot Else av Gud selv, som Adam tok imot Eva i Paradis. Samtidig leste presten fortellingen om «det første ekteskapet». Det første ekteparet, Adam og Eva, var forbildene for menneskenes liv.

Fortellingen om Adam og Eva handlet om syndefallet og var en fortelling med konsekvenser for hver enkelt menneskes liv. Else og Joachim visste at det var det samme strevet og den samme smerten som ble lagt på Adam om Eva etter syndefallet, som kom til å følge dem gjennom livet. Adam – mannen ble straffet ved å måtte slite for føden, og kvinnen ble straffet ved at hun måtte vise lydighet mot mannen, og hun ble dømt til smertefulle barnefødsler. Fortellingen gav tolkning, og definerte oppgaven i livet til Else og Joakim og deres samtidige.

Hvordan gikk det da for Else og Joakim når de skulle fylle disse oppgavene?

Noen måneder etter bryllupet i Skåne ble Else gravid. I boka følger jeg henne og samtidens oppfatning av hva som skjer når et barn blir til. I denne tiden hang teologiske og medisinske forestillinger sammen.

I samtidige kilder beskrives livmoren som naturens mest mysteriøse sted, slik den danske legen Bartholin skrev i et brev til sin kollega: «Aldri er mer utrolige mirakler og undere sett enn i prosessen med den menneskelige fødsel. Livmoren er sannelig et slags mirakelverksted». Ved å beundre naturens mirakler, kunne man se spor av Gud. Unnfangelsen av nytt liv var først og fremst å forstå som et Guds under.

Hva peker dette på? Jo, på forestillingen om Gud som skaper.

Denne forestillingen har vært kulturelt produktiv frem til vår egen tid. Barneproduksjonen var Guds ansvar, og kvinnen – og mannen - var Skaperens redskap for barneavl. Å få barn var en skjebne, og det var Gud som rådet. Barna var til syvende og sist Hans eiendom, ikke foreldrenes. Hvis barnet døde, ble det ”hentet hjem”. Og hvis barnet var sykt, ble det av mange oppfattet som uttrykk for Guds straff. Døde kvinnen i barsel, var hun en martyr som døde på post. Å dø i barsel var å gi sitt liv for sin livsfrukt, det var å ligne Jesus selv.

I boka følger jeg Else gjennom to fødsler, og jeg kan love dere: det er en dramatisk og tåredryppende fortelling – så ikke hopp over denne delen av boka!

Hva var et barn i denne kulturen, den tidlig protestantiske? I jordbrukssamfunnet var det å lage barn forstått som avl. Kua kalvet, og kona fikk barn. Men ideelt sett, altså fra teologene som definerte meningen, var det ikke avl til gårdsdriften, men avl til Guds rike, planter til paradisets hage. Barnet var Guds eiendom, gitt som gave i foreldrenes varetekt. Det var gitt, utenfor noen form for kontroll.

I denne kulturen, den tidlig protestantiske, var ekteskapet Guds ordning for menneskene i verden, og forutsetningen for barneavl. Hva da med de som fikk barn uten å være gift? De var utenfor ordningen, og har fått et eget kapittel i boka. Seksuell aktivitet var kriminalisert hvis det ikke foregikk innen det monogame ekteskapet. Tanken var at kongen, som styrte på Guds vegne, hadde en særlig plikt til å opprettholde rett og moral for at ikke landet skulle bli utsatt for Guds vrede. Seksualiteten og seksualmoralen var altså i høyeste grad politikk.

Her er det ingen grunn til å idyllisere historien. Det er snakk om bøter, gapestokk og tvangsarbeid for ugifte mødre. Barnet som ble født utenfor ekteskap ville bli skrevet inn som «uekte» i kirkeboken. For å skille mellom «ære og vanære» ville det bli døpt etter prekenen, mens de «ekte» barna ble døpt før prekenen. Skammen over å være ugift mor kunne være sterk, og var grunn nok til å føde i dølgsmål. Kanskje hun var husmannsdatter og tjenestepike ved en gård. Kanskje hadde hun delt soverom med arbeidskarene, eller hatt et forhold til arbeidsgiveren eller arbeidsgiverens sønn. Da hun ble gravid ville barnefaren ofte ikke ha noe med henne å gjøre, og kanskje truet han henne til ikke å oppgi hvem som var faren. Da kunne det være vanskelig å se utveier. Hvis barnet var uønsket og kvinnen så få muligheter til å ta seg av det, fortrengte hun kanskje graviditeten, tok på seg ekstra vide klær, og fortalte ingen om fødselen som snart skulle komme. Da hun merket veene, måtte hun finne et sted hun kunne være i fred.

Noen fortalte siden at de hadde født helt stille mens de lå på samme soverom som foreldre og søsken. Andre fant seg et sted i fjøset eller utendørs. Hvis fødselen kom brått på, kunne det tenkes at hun tok livet av barnet.

Fødsler i dølgsmål og etterfølgende barnedrap ble straffet med halshugging frem til 1760. Dødsstraffen ble først opphevet i loven i 1842. Da var samfunnet forståelsen for barnemorderskene i endring.

Den andre hoveddelen i boka 

starter med en fornøyelig liten historie om den engelske vitenskapsmannen Thomas Malthus, som i 1799 kommer roende fra Sverige til Halden. Malthus skulle senere bli kjent som befolkningslærens grunnlegger og en viktig premissleverandør for befolkningsteori og befolkningspolitikk. Året før hadde han gitt ut boken An Essay on the principle of Population. I Halden danser han med damene – som han ikke syns er særlig pene, og reflekterer over befolkningsveksten i Norge. Samtidig besøkte han ingen ringere enn grosserer Niels Anker som ennå er helt uvitende om at han skal bli tippoldefar til Katti Anker, senere Katti Anker Møller. Del 2 følger omveltningene som skjer i denne perioden – da de religiøse modellene ikke lenger holder i møte med nye utfordringer: Befolkningsvekst og fattigdom. Hovedpersonen er Katti Anker Møller, som vokser opp midt i sentrum i omveltningene. Fra barndommen husker hun for eksempel hvordan moren i sene kveldstimer diskuterer barnebegrensning med familievennen Bjørnstjerne Bjørnson. Fra det grundtvigianske barndomshjemmet får hun med seg troen på at mennesket hadde styrke til å bære sin egen frihet. Det kom til å bli viktig for Katti Anker Møllers engasjement for selvbestemmelse når det gjaldt barneproduksjon.

I denne perioden gikk forståelsesmodellene over fra å være bibelske, til å bli sosialøkonomiske. Der barneavl tidligere hadde vært tjeneste for Guds rike – slik Else ble oppfordret til, ble det nå arbeid for samfunnet og nasjonen.

Som mannen tok kontroll over produksjonen når det gjaldt industrien, skulle kvinnen ta kontroll over sin ”produksjon” og tilpasse den en ny markedsøkonomisk modell med tilbud og etterspørsel.

Underveis i sitt virke ble Anker Møller radikalisert i sosialistisk retning. Hennes visjon var moderskapets frivillighet. Bare ved å få til dette kunne kvinnesaken frigjøre kvinnen og revolusjonere samfunnet, mente hun. Grunnlaget for all frihet var nemlig råderetten over egen kropp og det som var i den. På dette grunnlaget gikk hun imot kriminaliseringen av abort. Om hennes premisser er gyldige i dag – er et viktig spørsmål. Til det tror jeg samfunnet har forandret seg for mye.

Det handlet nemlig ikke om individuell valgfrihet da Møller begrunnet selvbestemmelsen. Det handlet om noe langt mer, nemlig om å være fri i motsetning til å være slave. Å nedfelle et lovforbud mot fosterdrap var fornedrende for kvinnen, det var selve tegnet på underkastelse, på ”pisken som skal holde os under tvang”. Hvorfor så sterke ord? Jo, fordi Møller samtidig mente at morskjærlighet var kvinnens sterkeste instinkt. Det ville kun være en fortvilelse sterkere enn døden som førte til at kvinnen kunne fordrive sitt foster. Nettopp derfor kunne hun si at kvinnen var en slave uten råderetten over sin egen kropp. Kvinnen var selv barnets beste beskytter. Noe annet var mistillit til kvinnen.

Forståelsen av selvbestemmelse er helt annerledes i dag. Aksel Braanen Sterri formulerer for eksempel: ”Kvinners selvbestemmelse forutsetter at vi allerede har akseptert at fosteret ikke har tilstrekkelig verdi til å bli tatt hensyn til”. (Dagbladet 16.03.16). Denne tolkningen har helt andre konsekvenser enn Katti Anker Møllers premiss, noe han selv ikke viker tilbake for å vise i sitt forsvar for blant annet sortering.

Katti Anker Møller var stadig i debatt, og en av motstemmene, som jeg forsøker å løfte frem, er forfatteren Sigrid Undset. I skarp polemikk mot Anker Møller, vegret Undset seg for å forstå reproduksjon som et politisk felt. Der Møller ville ha opplysning, syntes Undset det var naivt å tro at «trykksaker og skoletimer» kunne ha noen avgjørende effekt på folks kjønnslige adferd. Seksualiteten var mer komplisert og favnet videre enn biologi og samfunnsansvar. Selv skrev hun om erotikkens dybder og farer og kritiserte samtidig naturvitenskapens meningshegemoni: 

«Mikroskopet har kunnet lære os værdifuldt nytt f.eks. om forplantningens fysiologiske proces. Om forplantningsdriftens specielle menneskelige egenheter, om hvordan den driver os, har videnskapen intet kunde lære os, som vi mennesker ikke har visst saa langt tilbake historie og tradition rækker».

På tross av Anker Møllers resultater kunne Undset kalle henne for et «idealistisk vrøvlehode». En av hennes krasseste kritikker handlet om at Katti Anker Møllers idealer overhodet ikke samsvarte med virkeligheten. Det gjaldt ikke minst tiltroen til opplysning, forestillingen om familien som en rasjonell bedrift, og tiltroen til politikkens makt og statens innflytelse på de menneskelige forhold.

Som vi vet, seiret Katti Anker Møllers linje i den norske historien. Samtidig er kanskje Undsets linje også representert? Det er i alle fall noe jeg ønsker å følge i boka mi. Her er et bidrag fra en samtidig stemme som kanskje kan lese inn i denne linjen:

Det handler om å lage barn:

«Planlegge nøyaktig tidspunkt for når det passet, både når det gjaldt vårt eget liv og hvilke aldre som sto best til hverandre, hadde jeg bare forakt overfor, det var ingen bedrift vi drev heller. Jeg ville heller la tilfeldighetene råde, la det som skjedde, skje, og så ta konsekvensene av det etter hvert som de oppsto. Var det ikke det som var livet?»

Dette kunne vært tatt rett ut fra Sigrid Undsets polemikk mot Katti Anker Møller, men det er altså Karl Ove Knausgård sine ord. Det handler om å forholde seg til «livet selv» som noe gitt utenfra.

OK: tilbake til industrisamfunnet. Hva var et barn i denne perioden? I industrisamfunnet ble barnet forklart i henhold til den samfunnsmodellen man levde i, som produksjon underlagt kontroll og markedets etterspørsel. «Barneproduksjon som samfunnsansvar» kan kanskje stå som en overskrift.

Hva er et barn i vår tid?

I dag er ansvarlig fødselsregulering en selvfølge og et gode. Samtidig er barnet i ferd med å bli en bestillingsvare i tråd med vår tids individualistiske idealer i en markedsliberalistisk tid. Om ikke lenge kan kanskje ”Barnedesign på eget ansvar” karakterisere vår tids reproduksjon. Barnet er ikke lenger noe som blir gitt oss som et mysterium utenfra, men noe som planlegges og kvalitetssjekkes. Det er ikke lenger Guds, men foreldrenes skapelsesbeslutning som gjør at barnet kommer til. Beslutningen blir tatt med forbehold mot feilvare. Lages barnet av donert eller kjøpt arvemateriale, kan det i enda større grad kvalitetssikres og egenskaper velges ut. Begreper som «vare» og «produktkontroll» ligger snublende nær.

Så, for å avslutte: Å lage barn har aldri vært mannens og kvinnens private prosjekt. Det er preget av religiøse, politiske og sosiale forestillinger. Nettopp derfor kan et historisk perspektiv bidra til dagens debatt om reproduksjon. I dag er mulighetene  enorme, og markedet er kapitalsterkt. I 2014 spurte Sissel Rogne, daværende leder i Bioteknologinemda, hvordan vi kan unngå at barna blir en vare, når alle leddene i deres produksjon er kommersialisert. Hun etterlyste en ansvarlig refleksjon rundt de endringene som finner sted i synet på reproduksjon og barn i vår tid. Denne boken er et forsøk på en slik refleksjon, og som historiker mener jeg at vi først kan forstå hvilke endringer vi står overfor, når vi ser vår egen tid i perspektiv.

Hva ser vi da – når viser oss tilbake. Jo, vi ser grunnleggende modeller – Adam og Eva, barnet som gave og Gud som skaper. Forestillinger som formet vår egen kultur, og som henger igjen som premisser for diskusjonene i dag. Samtidig ser vi hvordan forestillingen om Gud som skaper avvikles, og hvordan nye praksiser finner sted på grunnlag av nye premisser. Aksel Braanen Sterris forsvar for sorteringssamfunnet, er et slikt eksempel. Jeg syns ofte Aksel Braanen Sterri treffer godt – han tydeliggjør tendenser som allerede ligger der, i kulturen, som mange lever etter, men som ikke er uttalte.

Fra et historisk perspektiv er aktuelle spørsmål inn i vår tids debatt om reproduksjon:

Hva skjer når forestillingen om Gud som skaper ikke lenger er kulturelt produktiv?

Hva kan vi vente oss? Hvem setter på bremsene? Trenger vi noen bremser?

Hva er et barn i vår tid – det er et åpent spørsmål. Meningen er å oppmuntre til refleksjon og debatt. Og for all del, les boka, der er mange flere fortellinger og mange flere perspektiver jeg håper kan bli diskutert i offentligheten!

Populær forfatter. Fullt hus på Kulturhuset under boklanseringen med etterfølgende paneldebatt.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Og så mitt eget (Ragnhilds) lille etterord til slutt: 

Du får kjøpt "Vi lager barn" i alle landets nettbokhandler og bokhandler (hvis sistnevnte ikke har den inne bestiller de den til deg). Det er kanskje litt tidlig å snakke om juletrær i august, men denne boken hører definitivt hjemme der - under juletreet til alle som liker å få bøker til jul. Også er det jo lov å kjøpe den til seg selv da, hvis du ikke orker vente helt til jul :)

Friksjonen som beveger oss mot Gud

Henri Nouwen (1932-1996)

Friksjonen fra de mange motsetningene i livet kan hjelpe deg til å bevege deg mot Gud. Det skriver den katolske presten Henri Nouwen om i sin bok Bread for the Journey.

"De mange motsetningene i livene våre - slike som å kjenne på ensomhet når vi er hjemme, kjede oss mens vi er travle, være ensom når man er populær, være troende samtidig som man er tvilende - kan frustrere, irritere, ja, også gjøre oss mismodige.
De får oss til å føle at vi aldri er helt nærværende. Men det finnes også en annen respons.

Disse motsetningene kan bringe oss i kontakt med en djupere lengsel etter oppfyllelsen av et ønske som lever under alle ønsker og som bare Gud kan tilfredsstille.

Motsetninger, rett forstått, skaper friksjonen som kan hjelpe oss til å bevege oss mot Gud."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey"

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen (publisert her med tillatelse)

Lære mer om den katolske, kristne tro?

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Tenker du på å konvertere? Eller er du kanskje bare nysgjerrig og vil lære mer om den katolske tro?

Hvis du bor i Oslo vil jeg anbefale troskurset som starter opp i St Dominikus kloster mandag 5. september, og som deretter går hver mandag. Les mer om kurset her på dominikanernes hjemmeside. Det er fri adgang, uten forpliktelser, og ingen påmelding. Bare til å komme, altså!

I min egen menighet, St. Olav domkirkemenighet i Oslo, er det kurs på tirsdager. Jeg anbefaler det også varmt! Kurset i St. Olav starter tirsdag 13. september kl. 18.45. Ta kontakt med menighetskontoret hvis du er interessert i dette kurset, tlf. 22 98 21 65 (kl. 9-17), e-post: Oslo-St.Olav@katolsk.no

Over hele landet

Du får innføring i den katolske, kristne tro i absolutt alle katolske menigheter i hele Norge (i hele verden, for den del). I store menigheter arrangeres det egne troskurs regelmessig - slik som i Bergen - mens i mindre menigheter legges trosopplæringen opp mer individuelt. 

Hvis du ikke vet hvor du finner din nærmeste prest/menighet, kan du gå til denne oversikten over hvilken menighet din kommune/ditt byområde sogner til. Velkommen!

Les også:

• Dominikanernes høstprogram 2016 - som inkluderer tre kunstforedrag, besøk av forfatteren Karl Ove Knausgård, foredrag om Olavsklosteret (det første dominikanerklosteret i Norge) og konsert med Odd Nordstoga m.fl. - og mye mer! Enjoy!

Joni Mitchell | Both Sides Now og Jesus

St. Olav domkirke. Alltid åpen.

Egentlig skulle jeg bare hente barn på skolen, men så lå kirken der så forlokkende.

Jeg gikk der og hørte på Joni Mitchells nydelige sang Both sides now. Du vet, den som begynner med: 

Rows and floes of angel hair
And ice cream castles in the air
And feather canyons ev’rywhere
I’ve looked at clouds that way

(..) 

I’ve looked at clouds from both sides now
From up and down, and still somehow
It’s cloud illusions I recall
I really don’t know clouds at all

Og da var det altså at jeg så denne fristende, åpne døra.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016
Klikk på bildene for å se dem i større format.

Jeg gikk opp kirketrappen mens Joni sang om kjærligheten.

I’ve looked at love from both sides now
From give and take, and still somehow
It’s love’s illusions I recall
I really don’t know love at all

Og akkurat da var det jeg så inn den åpne døra i St. Olav domkirke i Oslo. Akkurat da var det jeg så Jesus på korset. Da Joni sang I really don't know love at all.

Og det slo meg: jeg vet akkurat hva kjærlighet er. Jeg ser på den nå. DET er kjærlighet. Jesu pasjon. Ekte passion. Pasjon av en annen verden. Den som går ut av sin verden for å gå inn i min verden. Den som gir alt, hele seg, av ren kjærlighet. Den kjærligheten som elsker til døden, inn i døden - and beyond.

Senere samme dag var det den fineste kvelden i nabolaget: Den årlige sommerfesten med musikk, grilling og drøssevis av hyggelige naboer.

Hvordan skal jeg beskrive sommerfesten? Den er en forsmak av himmelen der alle samles til fest. Et langbord, to griller, et band, unge og gamle naboer, barn som leker, løper og danser til musikken i den lyse sommerkvelden. Ingen barn vil gå inn og legge seg selv om de har vært ute i timesvis og det er to timer over leggetid. Mmm!

Og jammen. Der dukket Joni opp på nytt. Akkurat den samme sangen, denne gang fremført i sommerkvelden mens barna løper omkring og hviner av fryd.

Tears and fears and feeling proud
To say "I love you" right out loud
Dreams and schemes
and circus crowds
I’ve looked at life that way

(...)
I’ve looked at life from both sides now
From up and down, and still somehow
It’s life’s illusions I recall
I really don’t know life at all

Og jeg tenker: Hm, Joni. Jeg liker sangen din. Veldig godt. Den er nydelig. Treffer noe i meg. Jeg er helt med. Både i oppturene og nedturene dine. Du åpner opp noe i meg. Og samtidig. Samtidig er jeg ikke helt der. Det oppdaget jeg i dag da jeg så på Jesus mens du sang. For Joni, du har rett: Livet er forvirrende og det er ikke lett å finne fram og vite hva som er hva. Men valget står ikke mellom illusjoner eller å være desillusjonert. There's more to life than that. Livet er et mysterium. Fullt av undere og tegn på himmelsk kjærlighet. Virkelig kjærlighet. Det ser jeg når jeg ser på Jesus. Og opplever en fantastisk sommerkveld.

Ettertanke | Når problemene er for store

GUDS PERSPEKTIV: Delingen av Rødehavet, sett fra luften. Ved hjelp av Google Earth har James Dive laget et "satelittbilde" av delingen av Rødehavet.

Når du står foran store, helt uoverstigelige problemer: Bli med Moses til Rødehavet.

Hvordan tror du det er å ha tatt med seg et helt folk ut på flukt, foran deg ligger Rødehavet og ingen båter er i sikte? Hva gjør du da? Da ser du deg bakover. Ved første øyekast ser du bare Faraos hær. Prøv å se enda lenger bak. Se tilbake til det som Gud allerede har gjort i livet ditt.

Hva ser Moses da? Han ser hvordan Gud reddet ham allerede den gang Farao gav ordre om at alle små, jødiske guttebarn skulle drepes. Faraos datter fant baby Moses i en kurv i sivet på Nilen: «Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun.» (2. Mos 2,10) Nå stod mannen fra sivet foran den uoverkommelige Sivsjøen.

Moses hadde gjort alt han kunne. Det vanskeligste gjenstod imidlertid – å være stille og vente på Herren. Da fikk Moses oppleve underet: Gud laget en vei gjennom problemet og Gud gikk sammen med folket sitt på den veien.

Corrie ten Boom gikk gjennom Rødehavet (en tysk konsentrasjonsleir) under 2. verdenskrig. Etterpå sa hun: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har».

Jesus har aldri gitt oss løfter om et enkelt liv her på jorden. «Derimot viser Jesus oss veien til store ting, til det gode, veien til det ekte livet.» (Pave Benedikt XVI)

De fleste av oss må belage oss på et møte med Rødehavet langs den veien. Da gjelder det å se bakover, til det som Gud allerede har gjort i livet ditt. Stol på at den Gud som har vært med deg i fortiden ikke vil forlate deg, verken i dag eller i fremtiden. Han er trofast. Gjennom hele Rødehavet og helt inn i Det lovede landet.


BØNN
Herre, forbarm deg over oss.
Når vi lengter etter et liv uten vanskeligheter,
så hjelp oss å holde ut i kampen og fortvilelsen.
Kyrie eleison.

Jesus, jeg stoler på deg.


Første gang publisert i avisen Vårt Land lørdag 17. november 2012
Første gang publisert her på bloggen 22.11.2012

Lær oss å telle våre dager

EN MORS BØNN: Lille Maria min. Lille menneskebarn. På vei ut i verden for å dele ut flere klemmer. På vei til den gamle barnehagen for aller siste gang - og hun vet det ikke. Vemod! Kjære Gud, la henne bli møtt med like mye kjærlighet i den nye barnehagen i morgen. Pass på det lille hjertet hennes. Alltid. Også den dagen jeg ikke er der lenger. Da er du fortsatt der.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv - og de jeg elsker - i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg - og oss - for alltid. 

Jeg skriver nye andakter til Vårt Land nå om dagen. Mandag 5. september er første dag ut i rekken, og bibelteksten er hentet fra Salme 90. Tilfeldigvis er det også den dagen jeg fyller 40 år og bikker (minst) halvveis i livet. Salme 90 var en veldig sterk bibeltekst å få som hilsen fra Himmelen denne spesielle dagen:

Herre, du har vært en bolig for oss
i slekt etter slekt.

Før fjellene ble født,
før jorden og verden ble til,
fra evighet til evighet er du, Gud. 

Du lar mennesket bli til støv igjen
og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!»

For tusen år er i dine øyne
som dagen i går da den fór forbi,
eller som en nattevakt.

Vår levetid er sytti år,
åtti når det er styrke til det.
De beste årene er fulle av strev og urett.
De går fort, og vi flyr av sted.

Lær oss å telle våre dager
så vi kan få visdom i hjertet!

Mett oss med din godhet om morgenen
så vi kan juble og glede oss alle våre dager.

Det er en bibeltekst du kan leve hele livet ditt i. Hos den Gud som er. Alltid. Som er din bolig. Som du alltid er hjemme hos. Uansett hvor fort dagene og årene flyr. Uansett hvor fylte de beste årene er av strev. Selv om jeg blir 40 er jeg fortsatt et menneskebarn som er på vei ut i verden - og på vei hjem til Gud.

Derfor fortsetter jeg med å øve meg på å legge meg selv - og de jeg elsker - i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen er endelig over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg - og oss - for alltid. "Fra evighet til evighet er du, Gud." Der kan jeg leve. For alltid.

Uimotståelig vakre Ave Maria av Franz Biebl

MARIA: Veldig glad i denne vakre statuen av Jesus og Maria, laget i Lucca i Italia.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I dag er det festen for Jomfru Marias opptakelse til Himmelen. For å feire dagen: her er Franz Biebls uimotståelig vakre Ave Maria, sunget av et av verdens ypperste mannskor. Lytt og nyt!

Festen for Jomfru Marias opptakelse til Himmelen var en av de fire Maria-merkedagene på den norske primstaven: Kyndelsmesse (Maria lysmesse) 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, Maria Himmelfart 15. august og Marimesse om høsten 8. september (Marias fødselsdag).

Mandig Maria-kjærlighet 

"Fra nå av skal alle slekter prise meg salig," sang Jomfru Maria. Det er få ting som rører meg så dypt som når menn gjør nettopp det.

Vær så god, for å feire dagen, her er Franz Biebls vakre Ave Maria, en dose sterk Maria-kjærlighet fra et av verdens ypperste mannskor:

https://www.youtube.com/watch?v=XVyCJlPiHFg

Franz Biebl (1906-2001) sin Ave Maria er uvanlig fordi den er sammensatt av både Ave Maria (Hill deg, Maria) og den kjente Angelus-bønnen. Under finner du Biebls originaltekst på latin, deretter følger norsk oversettelse. Hvis du er kjent i Bibelen gjenkjenner du både engelens og Elisabeths hilsen til Maria + alle de andre bibelversene.

Ave Maria

Angelus Domini nuntiavit Mariae
et concepit de Spiritu sancto.

Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.

Maria dixit: Ecce ancilla Domini.
Fiat mihi secundum verbum tuum.

Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.

Et Verbum caro factum est
et habitavit in nobis.

Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.

Sancta Maria, Mater Dei, ora pro nobis peccatoribus,
Sancta Maria, ora pro nobis, nunc et in hora mortis nostrae.
Amen. Amen. Amen. 

Norsk oversettelse av Franz Biebls Ave Maria

Herrens engel bragte Maria det glade budskap. Og hun unnfanget ved Den hellige Ånd.

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus, Jesus.

Maria sa: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus, Jesus.

Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus, Jesus.

Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere. Hellige Maria, be for oss, nå og i vår dødstime. Amen. Amen. Amen.

Har du Spotify? 

Her kan du høre Chanticleer synge Ave Maria på Spotify. Husk å lagre sangen!

LatinEnglish translation:Angelus Domini nuntiavit Mariae
et concepit de Spiritu sancto.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Maria dixit: Ecce ancilla Domini.
Fiat mihi secundum verbum tuum.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Et Verbum caro factum est
et habitavit in nobis.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Sancta Maria, Mater Dei, ora pro nobis peccatoribus,
Sancta Maria, ora pro nobis, nunc et in hora mortis nostrae.
Amen. Amen. Amen.
The angel of The Lord visited Maria
and she conceived of the Holy Spirit.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
Maria said: See the servant of the Lord.
May it happen to me according to your word.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
And the Word became flesh
and lived among us.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
Holy Mary, Mother of God, pray for us sinners,
Holy Mary, pray for us now and in the hour of our death.
Amen. Amen. Amen.

LatinEnglish translation:Angelus Domini nuntiavit Mariae
et concepit de Spiritu sancto.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Maria dixit: Ecce ancilla Domini.
Fiat mihi secundum verbum tuum.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Et Verbum caro factum est
et habitavit in nobis.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Sancta Maria, Mater Dei, ora pro nobis peccatoribus,
Sancta Maria, ora pro nobis, nunc et in hora mortis nostrae.
Amen. Amen. Amen.
The angel of The Lord visited Maria
and she conceived of the Holy Spirit.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
Maria said: See the servant of the Lord.
May it happen to me according to your word.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
And the Word became flesh
and lived among us.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
Holy Mary, Mother of God, pray for us sinners,
Holy Mary, pray for us now and in the hour of our death.
Amen. Amen. Amen.

Les også:

• Høyt elskede Maria - Mater dei: Min anbefaling: les dette diktet av fr. Arnfinn Haram mens du lytter til Ave Maria på Spotify - magisk!
• Maria-ærbødighet er ikke avgudsdyrkelse: Inneholder lenker til og utdrag fra mange poster om Maria her på bloggen
• Ettertanke | Marias forstørrelsesglass: "Kom litt nærmere meg, så skal jeg hviske deg noe: Det er ikke sant at hvis du blir glad i Maria vil hun ta fokuset fra Jesus. Tvert imot. Når du tar Maria i hånden fører hun deg alltid til Jesus, og hun sier: «Det han sier til deg, skal du gjøre.» (jf. Joh 2,5) Bare prøv selv. Og nå: La meg få gi deg forstørrelsesglasset som Maria holder i hånden. Hva tror du vil skje hvis du tar imot det?"

Stå og se på et lite barn i søvne

"Stå og se på et barn i søvne, en liten pike, fem år gammel, 

og dog med evighetens visdom i sine skjønne, skjønne trekk

- min venn: Gud er stor, Gud er herlig."

Kaj Munk, dansk dikterprest (1898-1944)

Akkurat nå har jeg ingen fem år gammel pike, men jeg har en liten, sovende pike som er to år. Det er like herlig.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

FAVORITT: Dette sitatet har hengt på kjøleskapet i fem år. Fordi det forteller om skjønnheten i det livet jeg lever her og nå. Når jeg ser på et lite barn i søvn vet jeg at det er sant som Kaj Munk sier: Gud er stor, Gud er herlig.

Kveldsbønn på sykehuset

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Ullevål sykehus 12.8.2016

Ingen vet hva dagen vil bringe før den er over. Plutselig tilbrakte jeg fredagskvelden på Ullevål sykehus sammen med en syk liten Johannes (4).

En ufarlig virusinfeksjon ble plutselig farlig i en liten kropp som fikk astma. Takk Gud for at vi bor i Norge. Nå ligger Johannes her fredfullt ved siden av meg og sover, med en liten finger som lyser i mørket. Og jeg, mammaen, sitter her og tenker på de små, tillitsfulle hendene og dagens kveldsbønn.

Johannes befant seg på et fremmed sted der de gjør litt skumle ting med kroppen din. Han brukte blant annet litt tid på å bli venn med E.T.-fingeren sin (går det an å behandle en sånn finger som om den er normal, liksom, eller burde den ikke holdes konstant og andaktsfullt opp i været?). Men så kom kveldsbønnen, og vi takket Gud vår Far for at han passer på oss, og for at vi er så heldige at vi får være på sykehuset, og for alle de snille sykepleierne som er her og passer på at Johannes får puste, og vips sovnet han mens jeg sang yndlingssangen hans:

Kjære Gud jeg har det godt,
takk for alt som jeg har fått,
du er god, du holder av meg,
kjære Gud gå aldri fra meg.
Pass på liten og på stor,
Gud bevare far og mor
og alle barn på jord.

Kveldsbønnen og barnetroen

Jeg intervjuet en gang daværende biskop i Den norske kirke Ole D. Hagesæther om barnetro. Han sa mye fint, blant annet dette:

"Vi må ikke ta kveldsbønnen fra barna. Det er et øyeblikk som er så spesielt i døgnrytmen - i det vi går over fra turbo til stabilt sideleie. Dagen kommer til oss slik som den var. Og der, i dørsprekken mellom dagen og natten, er vi mer mottakelige for Gud. Her kan vi snakke med mor og far og den store Far som er nær oss, og som bryr seg om oss. Ta vare på det øyeblikket. Be kveldsbønn med barna dine," oppfordret Hagesæther.

Augustins kveldsbønn

Så der ligger Johannes og sover trygt og godt hos sin himmelske Far og sin jordiske mor, mens jeg, mammaen, vet godt at ikke alle barn har det godt, og at ikke alle barn blir friske, og ikke de voksne heller. Men jeg kan jo be vår Far om å ta vare på alle likevel. Dermed avslutter jeg dagen min ved midnatt med å be kveldsbønnen som den hellige Augustin har lært oss:

Herre, våk med dem som i denne natt våker og sørger.
Forbarm deg over dem som kjemper med uro og tvil,
ta de syke i din varetekt,
skjenk lindring til alle som lider,
velsign de døende,
omgi oss med ditt vern og gi oss din hellige fred.

Av den hellige Augustin, kirkefaderen (354-430)

Hentet fra "Bønnebok for Den katolske kirke" (St. Olav Forlag, 1990)

"Herre, våk med dem som i denne natt våker". Oksygenalarm kl. 5. Det ble en kort natt. 

Foto: Ragnhild Aadland Høen, Ullevål sykehus 13.08.2016