Se opp, Europa - de evangeliserende katolikkene kommer

KATOLSK EVANGELISERING: Det er tid for å gi Europa evangeliet på nytt. Temaet for de katolske Verdensungdomsdagene i Rio de Janeiro i 2013 er "Gå og gjør alle folkeslag til mine disipler".
Bildet er fra Verdensungdomsdagene i Roma i 2000.

I artikkelen "Evangelical Catholics on offense" skriver den verdenskjente katolske teologen, kommentatoren og forfatteren George Weigel at "en dristig ny æra i Den katolske kirkes 2000 år lange historie er på gang", nemlig "den evangeliske æraen".

George Weigel mener vi nå ser slutten på århundrer med motreformatorisk katolisisme, og at teppet har gått opp for nyevangeliseringen,"the Gospel-focused evangelical Catholicism of the third millennium", altså "det tredje millenniets evangeliefokuserte, evangeliske katolisisme".

Evangeliserende paver

Både Pave Benedikt XVI og Pave Johannes Paul II har hele tiden vektlagt behovet for nyevangelisering i den vestlige verden. "Vær ikke redd!" gjentok Pave Johannes Paul II stadig. På de katolske Verdensungdomsdagene i 1993 sa han:

"Vær ikke redd for å gå ut på gatene og de offentlige stedene lik de første apostlene som forkynte Kristus og de Gode Nyhetene om frelse på torgene i bygd og by. Dette er ikke en tid for å skamme seg over evangeliet. Det er tiden for å forkynne det fra hustakene!" 

- Legg ut på dypet

Den katolske kirke har tatt imot Pave Johannes Paul IIs utfordring om å "legge ut på dypet", slik disiplene gjorde på Galilea-sjøen, "for å invitere den postmoderne verden til vennskap med Jesus Kristus". 

Weigel skriver: "The Catholicism that has a future can’t be a weekend recreational activity, a lifestyle choice. The Catholicism of the future must be a life-changing and life-forming embrace of Jesus Christ, his truth, and his authority: a radical commitment that shapes all of life."

Offensiv evangelisering

Evangelisk katolisisme handler om en tro som ikke lar seg drive på defensiven av vår tids motstand. I stedet er Kirken på offensiven.

"Evangelical Catholicism intends to convert the world, beginning with the worlds that surrounds every evangelical Catholic: family, neighborhood, workplace, the public square. Evangelical Catholics go into mission territory every day, know they’re doing precisely that, and welcome the opportunity to offer a deeply confused postmodern world the truth about the human condition that is found in Jesus Christ."

Sterk motkultur

På denne måten vil den evangeliske katolisismen bli en kulturformende motkultur. 

"It will form its own culture, built upon friendship with Jesus Christ, belief in his authority and the church’s authority, sacramental intensity and liturgical beauty, biblical literacy – and a clear understanding that, while everyone in the church has a unique vocation, all those vocations are ordered to mission and measured by mission-effectiveness."

VERDENSKJENT: George Weigel skrev
Pave Johannes Paul IIs autoriserte biografi.
George Weigels nyeste bok (hans 21. bok),
heter “Evangelical Catholicism:
Deep Reform in the 21st-Century Church”
og ble publisert 5. februar 2013.

Katolsk reform

Denne dype kirkereformen vil gjøre Den katolske kirke stadig mer katolsk, og stadig mer evangeliserende.

"Authentic Catholic reform will unfold according to two ancient criteria: the truth the church bears (which it knows through its teaching authority, not through New York Times editorials), and mission-effectiveness.  [...]

Because these reforms will be conducted according to the criteria of truth and mission, they will not deconstruct the Catholic Church, nor will they return it to some imaginary golden age of the past. The reform of the church will, rather, make Catholicism ever more evangelical – and ever more a sign of contradiction."

EVANGELISKE PAVER: Både Pave Benedikt XVI og Pave Johannes Paul II har hele tiden vektlagt behovet for nyevangelisering i den vestlige verden. "Vær ikke redd" gjentok Pave Johannes Paul II stadig. På Verdensungdomsdagene i 1993 sa han: "Vær ikke redd for å gå ut på gatene og de offentlige stedene lik de første apostlene som forkynte Kristus og de Gode Nyhetene om frelse på torgene i bygd og by. Dette er ikke en tid for å skamme seg over evangeliet. Det er tiden for å forkynne det fra hustakene!" 

Why do adults become Catholics

Vil du lese mer av George Weigel? Få med deg en annen interessant artikkel av ham her: "Why do adults become Catholics?"

Her er noen smakebiter:

• "There are as many reasons for “converting” as there are converts."
• "If there is a thread running through these varied personalities, it may be this: that men and women of intellect, culture, and accomplishment have found in Catholicism what Blessed John Paul II called the “symphony of truth.” That rich and complex symphony, and the harmonies it offers, is an attractive, compelling, and persuasive alternative to the fragmentation of modern and post-modern intellectual and cultural life, where little if anything fits together and much is cacophony. Catholicism is not an accidental assembly of random truth-claims; the Creed is not an arbitrary catalogue of propositions and neither is the Catechism of the Catholic Church. It all fits together. And in doing so, Catholicism helps fit all the aspects of our lives together, as it orders our loves and loyalties in the right direction."
• "Viewed from outside, Catholicism can seem closed and unwelcoming. As Evelyn Waugh noted, though, it all seems so much bigger, spacious, open from the inside. The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."

KIRKEN SETT INNENFRA: Den katolske kirke er som de gotiske kirkene: Vakker sett utenfra, men skjønnheten, lyset og fargene oppleves enda mer intenst når du er inne i kirken. George Weigel skriver: "The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."  (Bildet er fra La Sainte Chapelle i Paris)

Ettertanke: Har Gud virkelig sssagt?

SLANGENS ELDSTE TRIKS: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal [fyll inn det som passer i tiden]?".
Foto: Spisharam/Flickr Creative Commons

Jeg synes jeg hører ham, slangen i Edens hage: «Har Gud virkelig ssssagt at dere ikke skal ssspise av noe tre i hagen?» Det er bare så inderlig typisk ham. Å lage en sånn salig blanding av sannhet og løgn.

Det er det eldste trikset i boken – det dukker opp allerede på side tre i Boken – og likevel fungerer det like effektivt den dag i dag. Du har sikkert hørt det: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal [fyll inn det som passer i tiden]?" Jeg tipper at du til og med har lest det i avisen den siste uken hvis du tenker deg om?

Slangen er en mester i å vri sannheten. Gang etter gang lykkes han med å ødelegge tilliten vår til at Gud er god og vil oss godt. Resultatet blir selvsagt ulydighet og avstand, for hvem vil være lydig mot en som ikke vil deg godt? Hvem vil følge bud som ikke er gode? Ikke Eva, ikke Adam, ikke jeg.

Løgnens far er en mester i å vri Guds klare ord til det nesten ugjenkjennelige. Misforstå meg ikke: Jeg er ikke en av dem som mener at Bibelen er et magisk, selvfortolkende dokument. Men jeg mener heller ikke at Sannheten er noe vi kan finne opp eller vedta på et velmenende møte.

Sannheten kommer til oss utenfra. Den kommer til oss gjennom Guds ord, Guds åpenbaring, formidlet til oss gjennom Kirken. Helt fra apostlene av har Kirken forvaltet den alminnelige, klassiske, apostoliske troen som er felles for alle kristne over alt og til alle tider, ”den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert” (Jud 1,3).

Det er selvsagt opp til hver enkelt av oss hvordan vi vil forholde oss til den apostoliske læren og hvilke andre røster vi velger å lytte til. Men kom ikke her med en ny lære og påstå at Gud sa noe annet enn det han sa. DEN går jeg ikke på, altså. Jeg er ikke dum. Jeg har lest side tre.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. februar 2013, da 1 Mos 3,1-7 var dagens bibeltekst:

Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.» Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.
(1 Mos 3,1-7)

Ettertanke: Kjærlighetens leddbånd

KJÆRLIGHETENS HØYSANG: Et glimt fra søndagsskolen i St. Paul kirke den søndagen da Kjærlighetens Høysang var en av søndagens messetekster. ("Evangelieforklaring for barn" tar alltid for seg de samme bibeltekstene som brukes i høymessen.)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En nydelig ting med St. Paul menighet er at Gud driver og samler sin kirke fra hele verden i denne menigheten i Bergen. 

Kjempeflott. Helt fantastisk. Medlemmene her er født i over hundre ulike land og gir en god forsmak på hvordan Himmelen kommer til å bli.

Samtidig: Det er ikke så lett å være én kirke når vi består av så mange ulike (med)lemmer. Hvordan får man alle disse forskjellige kroppsdelene til å henge sammen og fungere som én kropp, ett legeme?

Vel, man trenger sterke leddbånd, nærmere bestemt kjærlighetens leddbånd. Det er kjærligheten som binder oss sammen.

For to uker siden feiret vi stor menighetsfest i St. Paul. Fremme på scenen stod 14 av Guds skjønne tiåringer, født i ni ulike land. I hendene holdt de ord som de løftet opp i luften, én etter én, til akkompagnement av en av de vakreste trompetkonsertene i verden: Adagio fra Telemanns trompetkonsert i D-dur.

Tiåringene stod der og løftet opp Guds ord for oss, nærmere bestemt Gal 3,28: 

«Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.» 

 Det var så vakkert, så sant og så sterkt å se at jeg ikke får til å beskrive det. Du skulle vært der sammen med oss.

Deretter snudde barna skiltene sine og viste fram baksiden. Én etter én dukket ordene fra Kjærlighetens Høysang opp:

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig (…) den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde (…) Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt» (1. Kor 13).

I to minutter var vi i Guds rike. Sånn kommer Himmelen til å bli: Full av godhet, sannhet og skjønnhet. Jeg gleder meg.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. februar 2013 da 1 Kor 13,1-7 var dagens bibeltekst:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. (1 Kor 13,1-7)

VAKKERT, VAKKERT. Mens du leser Kjærlighetens Høysang: Lytt til Adagio fra Telemanns trompetkonsert i D-dur, fremført av Maurice André.

Ettertanke: Når paven går og slutten er nær

CHRISTUS VINCIT: "I, retired in prayer, will always be with you,
and together we will move ahead with the Lord in certainty.
The Lord is victorious."
Pave Benedikt XVI

Nå på mandag sprang nyheten som overrasket en hel verden: Pave Benedikt XVI abdiserer som pave. 

Kirkehistorikere ble kalt inn: Går dette egentlig an? Har det noen gang skjedd før? (Ja, faktisk, men forrige gang var i 1415.)

Jeg var forberedt på at vår nesten 86 år gamle hyrde kunne dø snart, men at han kunne gå av? Nei, nå står ikke verden til påske.

Men det gjør den jo. Sannsynligvis. Iallfall: Hvis verden består, har vi fått en ny pave innen påske. Det skjer nettopp fordi Pave Benedikt etterlever dagens bibeltekst: Han er sindig og nøktern. Han har ransaket sin samvittighet nøye og har bedt mye (1 Pet 4,7). Avgjørelsen er tatt ut fra at han elsker oss alle inderlig (v. 8).

Pave Benedikt har tjent Kirken trofast med de nådegavene han har fått, som en god forvalter av Guds mangfoldige nåde (v. 10). Han har «talt som Guds ord» og har beskyttet oss mot relativismen og annen vranglære (v. 11).

Han har tjent Kirken ydmykt med den styrken Gud har gitt ham (v. 11). Og nå, når styrken ikke lenger er der, trekker han seg tillitsfullt tilbake og sier: «La oss betro Den hellige kirke til vår øverste hyrde, vår Herre Jesus Kristus». Jesus vil gi Kirken nettopp den hyrden vi trenger i vår forvirrede tid.

Pave Benedikt XVI viser meg at «dette som er dagens bibeltekst, det er ikke umulige krav eller uoppnåelige idealer, det kan faktisk leves». Så la oss leve det ut alle sammen!

Nå når slutten er nærmere enn noen gang: Vær ikke redd! Gjør som Pave Benedikt og stol på Jesus Kristus.

Her er et klart oppdrag i fastetiden for alle som er opptatt av kristentroens fremtid i verden: Be for pavevalget og be for den nye paven. Be om Den Hellige Ånds ledelse for Kirken.

Kom, Hellige Ånd! Veni, Sancte Spiritus!

Publisert første gang i avisen Vårt Land den 14. februar 2013 da 1 Pet 4,7-11 var dagens bibeltekst:

7 Slutten på alle ting er nær. Vær derfor sindige og nøkterne, så dere kan be. 8 Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten dekker over en mengde synder. 9 Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage.
10 Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. 11 Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. (1 Pet 4,7-11)

Med Askeonsdag i ansiktet og hjertet

TEGNET MED ASKE: Askekorset. Du kjenner at det virker utenfra og helt inn i hjertet.
"Skriv deg Jesus på mitt hjerte!
Denne innskrift på meg sett:
Jesus i fra Nasaret,
den korsfestede, min ære
og min salighet skal være."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag 13. mars 2013

Ved et Guds under klarte jeg å delta på askeonsdagsmessen i kveld. Uendelig takknemlig for det! Sterkt å få askekors, flott preken, nydelig musikk, og det som alltid er høydepunktet: Å ta imot Jesus i nattverden/eukaristien. Bli med til en kveldsmesse i St. Paul.

Kirken var fullsatt da sogneprest Dom Alois Arnstein Brodersen prekte om hvordan fasten angår våre hjerter, vårt innerste vesen, og om hvordan fasten er en tid for forsoning, en tid for å vende tilbake til Gud.

Helbredelse i sjelen

Som den gode hyrde han er benyttet Dom Alois også anledningen til å minne oss på betydningen av skriftemålet, også kalt botens sakrament (dette er et av de to helbredende sakramentene; det andre er sykesalvingens sakrament).

"Alle har syndet", står det i Bibelen, og Dom Alois påpekte det underlige i at selv om vi ikke begår færre synder enn før, er det likevel færre som går til skriftemål enn før. Vi unngår å gå til skrifte fordi det er ubehagelig og gjør vondt. I stedet prøver vi å gjemme unna syndene våre.

Ta et godt råd fra en lege

Dom Alois var lege før han ble prest, og han brukte en analogi fra medisinens verden for å forklare hvorfor det ikke er noen lur strategi å gjemme synder: Det er som å gjemme et betent sår. Det er bedre å gå til legen med såret.

Selv om behandlingen er smertefull går vi jo til legen når vi er syke, og det samme bør man gjøre med sår på sjelen. Det er alltid befriende og GODT når synden blir feiet ut av vårt indre.

Gjør det NÅ

"Botens sakrament forsoner oss med Gud og oss selv, slik at vi renset og befridd fra våre synder kan feire påskefesten. Gå til skrifte i fastetiden. Nå er nådens tid," avsluttet Dom Alois sin preken. (Ja, jeg gjorde notater under prekenen, jeg følger bedre med da. Dessuten sier prestene og diakonene våre så mye bra som jeg gjerne vil kunne ta frem igjen etterpå.)

Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte

Salmetavlen var helt full under askeonsdagsmessen, men det var tre salmer som utmerket seg spesielt denne kvelden: "Skriv deg Jesus på mitt hjerte", "Attende Domine et miserere" og "Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne".

Da vi sang "Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte" så jeg plutselig at det er nettopp dette vi gjør når vi skriver askekorset på pannen: Vi tegner Jesu kors på pannen slik at det virker utenfra og inn, helt inn i hjertet.

Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte,
du min konge og min Gud,
at ei lyst ei heller smerte,
deg formår å slette ut!
Denne innskrift på meg sett:
Jesus i fra Nasaret,
den korsfestede, min ære
og min salighet skal være.

(Thomas Kingo, 1689)

Attende Domine et miserere

Den neste som bet seg fast i sjelen var den sterke og vakre gregorianske hymnen "Attende Domine et miserere". Koret sang versene mens hele menigheten sang omkvedet. Vi sang på latin, men vi kunne følge den norske oversettelsen i salmeboken. Klikk på bildet under og lytt til "Attende Domine" på YouTube:

Den latinske teksten står i videobildet. Her er den norske oversettelsen:

Attende Domine 

Omkved:
Hør oss, Herre, og vis miskunn,
for vi har syndet mot deg.

1. Til deg, du høyeste konge og alles Frelser,
løfter vi med tårer våre øyne.
O Kristus, hør våre ydmyke bønner.

2. Du som er Faderens høyre hånd, hjørnestenen,
frelsens vei og himlens port,
avtvett våre synders skampletter.

3. Vi bønnfaller din majestet, o Gud.
La ditt hellige øre bønnhøre våre sukk,
og tilgi i din mildhet våre misgjerninger.

4. Til deg bekjenner vi de synder vi har begått:
Med angerfullt hjerte nevner vi våre skjulte feil.
Du vår Frelser, tilgi dem i din godhet.

5. Uskyldig ble du tatt til fange, uten motstand lot du deg føre bort,
og ved falske vitner ble du dømt i de gudløses sted.
O Kristus, bevar dem du har gjenløst.

Melodi og tekst fra 1600-tallet, Frankrike 

Nr. 429 i Lov Herren, katolsk salmebok

(Saken fortsetter under bildet.)

ASKEONSDAG I ST. PAUL: De lilla tøystykkene dekker til kunsten i koret, og fjernes først påskenatt. Da blir det fest! Det er heller ingen blomsterutsmykninger under fasten. (Hvis du lurer på hvordan kirken ser ut til vanlig kan du ta en kikk her.)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne

Den tredje og siste salmen som bet seg fast var Børre Knudsens helt nydelige "Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne". Salmen står under avsnittet "Eukaristi" i den katolske salmeboken, og spesielt i fastetiden er den nesten fast innslag på hver eneste høymesse i St. Paul. Jeg elsker denne selvransakende og lovprisende salmen.

Vi synger den på den samme norske folketonen som du finner i salmen "Å, at jeg kunne min Jesus prise". Syng inni deg eller høyt:

1. Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne

som herlig prest og blodig offerlam.

Deg, Herre Jesus, deg vil vi prise

for det som er vår egen dype skam.

 

2. Du gikk til grunne for våre hender,

vi dømte deg, og dette er vår dom.

Men brødet brytes, og vinen skjenkes,

og dine hender gjør vår gjerning om.

 

3. I våre hender var kors og nagler

da dine hender løftet vin og brød,

da dine hender forvandlet drapet

til offergave og til soningsdød.

 

4. Du tolket korset, du tydet døden,

du gjorde pinen til din kongevei,

for da du viet deg selv til offer,

da måtte våre hender tjene deg.

 

5. Og som du gav deg i våre hender

da vi i tross fullbyrdet dine ord,

slik har du gitt deg i våre hender

som vin og brød på dette offerbord.

 

6. Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne

som blodig lam og herlig offerprest.

Vi bryter brødet, vi skjenker vinen,

vår dype skam er blitt vår høye fest.

 

T Børre Knudsen 1980
M Norsk folketone

Sånn, nå har du nesten vært på Askeonsdagsmessen i St. Paul kirke, 13. februar 2013. Det var det beste jeg klarte å få til uten speilrefleks og uten videokamera. Neste år er du velkommen til å bli med selv! 

+:-)

LES OGSÅ

Ettertanke: Askeonsdagens velsignelse 
Katolsk faste i Norge i 2013

Katolsk faste i Norge i 2013

KATOLSK FASTE: Vi skal alle forsake noe i fastetiden. På askeonsdag og langfredag skal ALLE som er friske spise lite (18-60 år) og forsake kjøtt (14-60 år). Resten av fastetiden sier Den katolske kirke i dag at du kan velge selv hva du vil forsake. Pengene du sparer gir du til dem som er i nød. Tradisjonell katolsk faste er at man avstår fra kjøtt og spiser mindre enn normalt i hele fastetiden. Andre eksempler kan være at man avstår fra sjokolade, tv, vin, underholdning, Facebook etc. Noen går selvsagt lenger enn andre, men det skal være noe som betyr en del for deg/krever noe av deg, et virkelig offer. Her er en herlig kommentar til denne ukens nyhet om Pave Benedikt XVIs abdisering: "You're giving up WHAT for Lent?!!"

 

Lurer du på hvordan katolske kristne markerer faste? Her kan du lese de katolske biskopenes råd og anvisninger.

I dette blogginnlegget finner du:
1. Fastemandatet for Kirken i Norge i år
2. Biskop Bernt Eidsvigs fastebudskap

Fastemandat for Kirken i Norge i 2013 

Dette er Tromsø-biskop Berislav Grgić og Oslo-biskop Bernt I. Eidsvig fastemandat for Kirken i Norge i år, hentet fra Den katolske kirkes hjemmeside:

1. Fastetidens 40 dager gir oss og alle kristne en anledning til å forberede oss til påsken gjennom en alvorlig granskning av våre liv, intens bønn, faste og bot. Fastetiden er også en tid for omsorg for dem som er i nød.

2. For at vi alle skal bli forenet med Kristus og med hverandre i en felles botspraksis, fastsetter Kirken visse dager for bot. Kirkeloven foreskriver at askeonsdag (i år 13. februar) og langfredag (i år 29. mars) skal overholdes som faste- og abstinensdager for hele Kirken.  
Det å faste betyr en merkbar reduksjon av det man spiser til daglig. Abstinens vil si at vi gir avkall på kjøtt. Abstinensloven påligger den som har fylt 14 år. Fasteloven binder den som er myndig inntil fylte 60 år. Sykdom og andre spesielle omstendig­heter kan gi unntak fra disse lover.

3. Hver fredag året gjennom er bots­dag. Likeledes er tiden fra askeonsdag til påsken botstid. Unntak gjelder når det inntreffer søndag eller høytid. En vanlig form for fredagsbot er å avstå fra å spise kjøtt. Alternativt kan fredagsboten ellers gjennomfø­res ved annen form for faste, f.eks. ved å gi mer opp­merksomhet enn ellers til familien, fatti­ge, syke, gamle eller ensomme eller ved å delta i felles bønn, den hellige Messe, sakramentstil­bedelse, korsveis­andakt eller lig­nende.

Bidrag til Caritas Norges fasteaksjon anbefa­ler vi til alle i denne tiden.

Vi ønsker oss alle en velsignet fastetid.

Tromsø/Oslo, 25. januar 2013

Msgr. Berislav Grgić
biskop-prelat av Tromsø

Msgr. Bernt I. Eidsvig Can.Reg
biskop av Oslo, apostolisk administrator av Trondheim

Fastebudskap fra biskop Bernt Eidsvig 2013

Kjære troende!

For ikke lenge siden avsluttet vi juletiden. Med askeonsdag innledes nå en ny tid i kirkeåret.

I julen viser Gud oss hvor langt han er villig til å gå for å leve i fellesskap med oss mennesker. Efter Kristi fødsel er vi på en ny måte knyttet til Gud nettopp gjennom vår menneskelighet – og Guds menneskelighet lærer oss hva det vil si å være sant menneske. Dette innebærer at også den fysiske faste kan knytte oss nærmere ham som åpenbarer sitt ansikt i Jesus Kristus. Kroppen er altså ikke ubetydelig i vårt gudsforhold, og fra evangeliene vet vi at Kristus selv fastet. Men hvordan kan så fysisk faste knytte oss nærmere Gud?

Lengselen efter Gud ligger naturlig i alle menneskers hjerter, for mennesket er skapt i Guds bilde og likhet. Derfor sier den hellige Augustin til Gud: «Du har skapt
oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Vår naturlige lengsel efter Gud manifesterer seg ved at vi som mennesker aldri slår oss til ro med det vi har – vi lengter alltid efter noe bedre, noe større, noe raskere: en raskere datamaskin, en flottere bil, en mer atletisk kropp, et flottere hus. Dette jaget kan ofte bedøve den naturlige gudslengsel i oss, men kortvarig lykke og tilfredsstillelse vil aldri gi oss den ro og egentlige lykke vi jakter efter. Den finner vi først når våre hjerter får hvile i Gud.

Legemlig faste minner oss helt konkret på vår menneskelighet og avhengighet av Guds gaver. Ved legemlig faste skaper vi et rom for Gud i livet vårt. Når vi gir Gud rom, utvides våre hjerter også for andre mennesker, for der hvor Gud er, der er sann menneskelig kjærlighet – den kjærlighet som er rettet mot den andre. Det er nettopp denne kjærlighet Jesus åpenbarer på korset når han gir sitt liv for oss.

Hvilken form for fysisk faste vi velger, kan variere. Jeg vil anbefale dere alle å bestemme dere for noe helt konkret og gjennomførbart. Om maven noen ganger skulle rumle, så la den minne deg på å be en bønn og gi almisser til dem som forlengst har måttet venne seg til sult. Da har fasten allerede utvidet ditt hjerte. Har du en kostbar vane, kan du pleie den litt mindre, eller oppgi den helt i fastetiden. Slik kan du la andre få del i din rikdom. Jeg vil som alltid særlig anbefale Caritas’ årlige fasteaksjon.

Men den som bare gir penger, gir for lite. Å gi handler om så mye mer enn penger – ingen er så fattig at han ikke har noe å gi. Du kan dele mer av din tid med andre. De fleste av oss har nemlig tidstyver i hverdagen, det være seg overdreven TV-titting, internettbruk eller kanskje trening. Hva med å slå av fjernsynet for heller å ringe en du vet sitter alene? Hva med å la være å sjekke e-post om kvelden for heller å være mentalt tilstede for dine nærmeste? Eller la smartmobiltelefonen ligge ubrukt til du går ut døren om morgenen, slik at du kan senke skuldrene og rekker en liten bønn? Ved å jage tidstyvene på dør skaper vi tid og rom for å søke Gud.

Denne verdens støy kan legge hindringer i veien for den sunne og dype menneskelige refleksjon. Demonen «Tommeskrue» i C.S. Lewis-klassikeren «Djevelen dypper pennen» omtaler støy som djevelens «eneste forsvar mot dumme samvittighetsskrupler, mot betenkeligheter som skaper fortvilelse og mot umulige krav.»

Ikke alle besitter den luksus at de kan oppsøke et stille sted, men jeg vil råde dere som kan klare det, til å forsøke.

La oss denne fastetid øve oss i å være tilstede. Vi kan alle bli flinkere i ekte tilstedeværelse – for Gud, for andre, og i vårt eget liv. Jeg ønsker dere alle en velsignet faste!

 

LES OGSÅ

Med Askeonsdag i ansiktet og hjertet
Ettertanke: Askeonsdagens velsignelse

Ettertanke: Askeonsdagens velsignelse

ASKEONSDAG er dagen for å slutte å si nei til Gud.
Det er dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet.
Askeonsdag er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje. Sånt skaper frie mennesker.

I dag er det askeonsdag, den første dagen i fastetiden. På denne dagen går millioner av kristne over hele verden i kirken og får et svart askekors tegnet i pannen med ordene «Vend om og tro på evangeliet» eller med ordene «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».

Her i St. Paul er det så fullt i kirken på askeonsdagen at messen bare kan konkurrere med påsken og julen i popularitet.

Folk kommer på ingen måte på grunn av kos- og underholdningsnivået. Av alle gudstjenestene i året er det kun langfredag som bærer på et dypere alvor enn askeonsdagen.

Askeonsdag er omvendelsens dag. Det er dagen for å gråte over sine synder. Det er dagen for å slutte å si nei til Gud. I dag skal du forene deg med Jesu angst i Getsemane og hans lidelse på Golgata. Du skal vende om fra dine synder og få starte helt på nytt. Askeonsdag er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje.

Fastetiden markerer opptakten og forberedelsestiden til Kirkens viktigste høytid, påsken. Denne 40 dagers perioden som innledes i dag kalles for botens, forsakelsens og almissenes tid. I fastetiden føres vi inn i den store bevegelsen som fører fram til Kristi korsfestelse og død, og til hans oppstandelse fra de døde påskedag - den grenseoverskridende hendelsen som er sentrum for hele vår tro og hele vårt liv som kristne.

Askeonsdag er dermed dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet. I dag ber jeg med dagens kirkebønn:

«Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.»

«Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, askeonsdag 13. februar 2013

LES OGSÅ:

• Med Askeonsdag i ansiktet og hjertet
• Katolsk faste i Norge i 2013
  

Intervju med meg om Pave Benedikt XVIs avgang

Faksimile: Dagen.no, 11.02.2013

Det var avisen Dagen som ringte og fortalte meg den store nyheten om pavens avgang, noen minutter før abdikasjonen ble kjent på Facebook. De ville ha et intervju. Resultatet kan du lese her. 

For øvrig mener jeg at ikke at "Å miste Paven er som å miste Kongen". Jeg mener at "Å miste Paven er som å miste Kongen, bare mye verre" ;)

LES MER

Her kan du lese hovedsaken på Sta. Sunniva-bloggen om Pavens avgang.

Pave Benedikt XVI går av

Pave Benedikt XVI i yngre dager. Pave Benedikt ble innsatt 24. april 2005, han har altså vært pave i nesten åtte år. Han har utgitt tre encyklikaer: Om kjærlighet (2005), håp (2007) og sannhet (2009). Alle tre er oversatt til norsk og utgitt på St. Olav forlag. St. Olav forlag har også utgitt flere bind av hans onsdagskatekeser om viktige personer i Det nye testamentet og kirkehistorien. Anbefalt lesning! Pave Benedikt XVI fullførte sin trilogi «Jesus fra Nasaret» om Jesu liv og lære i november 2012. De to første bindene er utgitt på norsk på Avenir forlag. Det tredje bindet utkommer på norsk i mars. Jeg gleder meg til å lese det.

Vår 85 år gamle Pave Benedict XVI annonserte i dag at han vil gå av som pave den 28. februar 2013 klokken 20.00.

Jeg er i sjokk og sorg. Min kjære Pave Benedikt XVI - troens og tankens forsvarer i vår forvirrede verden - vil tre tilbake. Tårene triller i takknemlighet for alt han har betydd for meg og for Kirken.

Vår 85 år gamle pave går av fordi
kreftene ikke strekker til lenger.

Tydelig sliten

Jeg var til stede i audienshallen som journalist den 17. november 2012 da Pave Benedikt tok seg tid til å møte hele den europeiske katolske legekongressen. Paven var tydelig sliten og gammel, og jeg tenkte faktisk at "å nei, nå har vi ham ikke så mye lenger!" Jeg tenkte imidlertid ikke på abdikasjon som en mulighet. Sist en pave abdiserte var i 1415. Pave Benedikts ydmyke og modige avgjørelse står imidlertid i stil til hele hans pontifikat.

Kjærlighetserklæring

Kjære, kjære Pave Benedikt: Jeg er så veldig, veldig glad i deg. Takk for at du nok en gang viser deg som en klok hyrde og god far. Vi kommer til å savne deg. Dypt.

Nå gjør jeg som deg og stoler på at Jesus nok en gang vil gi oss nettopp den hyrden som Kirken trenger i vår tid. Her er det bare å sette i gang med å be for alle som er opptatt av kristentroens fremtid i verden. Be om Den Hellige Ånds ledelse.  

Kom, Hellige Ånd! Veni, Sancte Spiritus!

Her er hele Pave Benedikt XVIs erklæring 

(Kilde: Vatikanradioen - uthevelsene er mine)

Dear Brothers,

I have convoked you to this Consistory, not only for the three canonizations, but also to communicate to you a decision of great importance for the life of the Church.

After having repeatedly examined my conscience before God, I have come to the certainty that my strengths, due to an advanced age, are no longer suited to an adequate exercise of the Petrine ministry. I am well aware that this ministry, due to its essential spiritual nature, must be carried out not only with words and deeds, but no less with prayer and suffering.

However, in today’s world, subject to so many rapid changes and shaken by questions of deep relevance for the life of faith, in order to govern the bark of Saint Peter and proclaim the Gospel, both strength of mind and body are necessary, strength which in the last few months, has deteriorated in me to the extent that I have had to recognize my incapacity to adequately fulfill the ministry entrusted to me.

For this reason, and well aware of the seriousness of this act, with full freedom I declare that I renounce the ministry of Bishop of Rome, Successor of Saint Peter, entrusted to me by the Cardinals on 19 April 2005, in such a way, that as from 28 February 2013, at 20:00 hours, the See of Rome, the See of Saint Peter, will be vacant and a Conclave to elect the new Supreme Pontiff will have to be convoked by those whose competence it is.

Dear Brothers, I thank you most sincerely for all the love and work with which you have supported me in my ministry and I ask pardon for all my defects.

And now, let us entrust the Holy Church to the care of Our Supreme Pastor, Our Lord Jesus Christ, and implore his holy Mother Mary, so that she may assist the Cardinal Fathers with her maternal solicitude, in electing a new Supreme Pontiff.

With regard to myself, I wish to also devotedly serve the Holy Church of God in the future through a life dedicated to prayer.

From the Vatican, 10 February 2013

BENEDICTUS PP XVI

Bilde av Pave Benedikt XVI som barn, den gang han het Joseph Ratzinger.
Det er rart å tenke på at et eller annet sted ute i verden finnes det et barn eller en ungdom som kommer til å bli pave en dag. Men først får vi en pave som Jesus er helt ferdig med å forberede. Blir spennende å se hvem det er!

Den femte paven i historien som abdiserer

P. Sigurd Markussen skriver at Pave Benedict XVI er den femte paven i historien som abdiserer.

Dette er hva p. Sigurd Markussen skriver på Facebook i dag:

I 1045 abdiserte pave Benedict på grunn av økonomiske forhold. Han var bare rundt 18 år gammel da han ble innsatt som pave. Hans etterkommer, pave Gregor VI var bare pave fra 1. mai 1045 til 20. desember 1046 før han også abdiserte. Pave Benedict IX ble da pave igjen.

Den andre paven som abdiserte var altså pave Gregor VI. Årsaken var en beskyldning om at han hadde kjøpt seg til paveembetet, noe han innrømmet og så abdiserte.

Den tredje paven som abdiserte var pave Celestine V i 1294. Etter bare å ha vært pave i fem måneder publiserte han et dekret som gav tillatelse for en pave å abdisere, og så abdiserte han. Han levde i to år til før han døde.

Den fjerde paven som har abdisert er pave Gregor XII i 1415. Årsaken var å få en slutt på det vestlige skismaet. Den gang var det tre paver som gjorde krav på paveembetet.

Pave Benedict XVI er altså den femte paven som abdiserer.

For øvrig: Avisen Dagen har i dag et intervju med meg om pavens avgang.

Vakker norsk film om en dominikanerbror

Øijords film er et vakkert, stille og forsiktig portrett av bror Gérard-Marie Ketterer.
Foto: Thomas Winje Øijord © , skjermdump fra filmen

Thomas Winje Øijord har laget en helt nydelig film om bror Gérard i St. Dominikus kloster i Oslo.

Se den her: http://www.tekstfoto.no/domini/dominikus.html

- Man råder oss til å leve i nuet. Ikke være bekymret. Ikke leve i fremtiden og være bekymret for fremtiden eller leve i fortiden og være bekymret for alt det gale vi har gjort. Lev i nuet, sier bror Gérard-Marie Ketterer i denne lille filmen som gir fred og helbredelse i sjelen.

Her er to andre sitater fra filmen:

"Jeg er kommet inn i ordenen for å søke Gud. Jeg synes at Gud søker oss, hele tiden. Også søker vi ham av og til. "Hvor er du?", spør han og det har han gjort hele tiden med alle mennesker."

"Jeg synes jeg har hørt at Gud har søkt meg, og jeg prøver å svare ved å søke tilbake. [...] Og vi håper at gjennom oss noen kan finne Gud."

- Jeg er kommet inn i ordenen for å søke Gud, sier bror Gérard-Marie Ketterer i den lille filmen.
Foto: Thomas Winje Øijord © , skjermdump fra filmen

Ettertanke: Farlige fanklubber

Foto: SoulSurvivor.com

Persondyrkelse er ikke noe nytt innenfor kirken. Til og med Paulus måtte jobbe hardt for å få fanskaren sin til å forstå at det var Gud og ikke Paulus som skulle dyrkes. 

Diverse folk i menigheten begynte å erklære at «Jeg holder meg til Paulus» og: «Jeg til Apollos» (1. Kor 3,4). Gud har sine egne metoder for å motvirke den slags.

Mike Pilavachi (før).

Mike Pilavachi er pastor i menigheten Soul Survivor utenfor London. For noen år siden var det stadig flere tenåringer som ville ha autografen hans i Bibelen sin. Da en av dem gispet: ”Han tok på pennen min!” oppdaget Mike begeistret at: “Å kjære, jeg er en kristen kjendis!”

På møtet samme kveld finner Mike ut at ”Jeg tror jeg skal sette meg med de vanlige menneskene i kveld”. Så, mens alle er stille, spør 6-åringen ved siden av ham: ”Mike, har du alltid vært så tjukk, eller er det bare i det siste du har blitt sånn?”

Mike Pilavachi (nå).

Hele rekken foran dem begynner å riste, snu seg og le. Så fort møtet er slutt stormer Mike ut. ”Jeg var så opprørt. Jeg sa: ”Gud, hvordan kan du gjøre dette mot meg? Jeg er en berømt, kristen kjendis!” Da skjønte jeg at at dette var Guds måte å si: ”Mike, du er bare en stor, tjukk, hårete greker. Men du er MIN store, tjukke, hårete greker.”

Når Gud ydmyker oss er det for å minne oss på vår egentlige identitet. Vår gode Far sier til oss at det kommer ikke an på hva du får til eller hvem du er i de andres øyne – det kommer an på hvem du hører til hos!

”Hva er da Apollos, og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst.” (1 Kor 3,5-7)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11. februar 2011