TV-reportasje: Sta. Sunniva på plass i Bergen etter 120 år

Faksimile: www.bt.no, 5.10.2012

I over 120 år har nisjene på utsiden av St. Paul kirke stått tomme. I dag kom Sta. Sunniva og St. Paul endelig på plass. Se den fornøyelige tv-reportasjen på bt.no.

Med skinnende sol over kirkespiret - akkurat i det Angelus-klokkene kimet over Bergen by klokken tolv - ble statuen av den hellige Paulus heiset opp og festet i nisjen på veggen over hovedinngangen til St. Paul kirke i Bergen. Sankta Sunniva var da allerede trygt plassert, skuende ut over byen.

Byens og menighetens skytshelgener

- Løftet av de 340 kg tunge statuene var nøye planlagt, og forløp helt smertefritt, forteller Anne Samuelsen i St. Paul menighet.

Allerede da St. Paul kirke ble oppført i 1864-1876 var det planlagt at kirken skulle ha to statuer i frontveggen: Bergens skytshelgen Sta. Sunniva og selvsagt menighetens skytshelgen, den store misjonsapostelen St. Paul (Paulus). Pengene tok imidlertid slutt for den lille menigheten med 50 medlemmer, og nisjene ble stående tomme i over hundre år.

Fra rett vinkel

Først i 2012 fikk St. Paul kirke råd til de to statuene, etter at det ble opprettet et eget fond da p. Michel Beckers fylte 60 år. I fjor ble vår tidligere sogneprest 70 år, og med litt støtte fra et kommunalt fond og Sparebanken Vest fikk menigheten endelig nok penger i januar. Siden den tid har statuene av de to misjonshelgenene stått fremme inne i kirken og ventet tålmodig på dagens løft.

- Nå kan menigheten endelig få beskue statuene fra den vinkelen som de er planlagt for: Nedenfra og opp, forteller Anne Samuelsen.

Gratulerer, St. Paul menighet! 

Bokomtale | Da kristendommen kom til Norge

Historien om hvordan kristendommen kom til Norge blir fargelagt når p. Olav Müller forteller den. Last ned boken gratis her.

Den lille boken heter "Et streiftog gjennom Den katolske kirkes historie i Norge fra den første misjonstid til nyere tid", og som tittelen antyder får du her en kort og lettlest gjenfortelling av historien til Den katolske kirke i Norge, helt fra kristendommen kom til landet. Anbefales for alle som er interessert i kristendommens katolske røtter i Norge.

St. Olav katolske bokhandel i Akersveien 14, Oslo.

Gratis bok

Du kan laste ned boken gratis her. Hvis du foretrekker å lese på papir, får du et gratis heftet eksemplar av boken hos St. Olav katolske bokhandel i Oslo og i St. Eystein katolske bokhandel i Trondheim.

Populær skribent

P. Olav Müller er en skattet skribent, og har en omfattende produksjon av artikler og foredrag. På katolsk.no kan du lese mange av dem.

Jeg kan også anbefale boken hans Pateren dypper pennen som du kan lese en anmeldelse av her på bloggen.


I anmeldelsen av Pateren dypper pennen skriver Anne Samuelsen:
"Med en dyptfølt økumenisk innstilling, både tematisk og i form (den er utstyrt med mye forklarende tekst), er boken en åpen dør til kristne av andre konfesjoner som kanskje undrer seg over begrunnelsen for en del katolske særegenheter."

Om forskjellen på katolsk og protestantisk tro

"Det nye i det reformatoriske skriftprinsipp om "Skriften alene" er ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye er at Skriften er alene."

 

Få med deg Stian Erdals interessante artikkel om forskjellene mellom katolsk og protestantisk tro - sett fra en katolsk synsvinkel.

Du kan lese hele artikkelen på Den katolske kirkes hjemmeside.

Her er et utdrag fra avsnittet "Autoritetsspørsmålet":

"Det nye i det reformatoriske skriftprinsipp om "Skriften alene" er ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye er at Skriften er alene. Som autoritet er den tatt ut av den kirkelige sammenheng.

Når Luther sier at paven og konsilene kan ta feil, er det ikke bare et teoretisk utsagn. Han sier det fordi han selv har overprøvd dem i konkrete spørsmål. Det er ikke hans egen person men hans overbevisning som for ham blir selve autoriteten. Luthers opprinnelige tanker er blitt langt mer radikalt utfoldet senere, og har hatt langt større konsekvenser teologisk, kirkelig og politisk enn det Luther kunne ha forutsett i 1521.

Som idé har det på mange måter blitt spiren til den moderne individualisme og subjektivisme. Luther selv levde tross alt i den katolske tradisjon i utgangspunktet. Og hans intensjoner var opprinnelig å fremme reformer i Den katolske kirke, og ikke å starte et nytt kirkesamfunn."

Og her er et utdrag fra avsnittet "De nye tradisjonene":

"Reformasjonene og senere kirkesplittelser har avskaffet tradisjon som autoritet prinsipielt, men ikke reelt. Nye tradisjoner er blitt dannet, og har erstattet den katolske tradisjon. Reformasjonene førte til opprettelse av nasjonalkirker/statskirker med ny teologisk profil og ny kirkelig praksis. Men alle innbyggerne var forpliktet til å innordne seg i den nye tradisjonen. Konformitetskravet innenfor de gamle protestantiske kirkesamfunnene har vært sterkt i lang tid. Det er først i våre dager vi ser at den felles, forpliktende teologi er i ferd med å gå i oppløsning, eller kanskje også omdannes."

Som sagt: Les hele Erdals foredag på Den katolske kirkes hjemmeside.

Ettertanke: Ikke la dere rive med

DEN HELLIGE SKRIFT: Martin Luthers bibeloversettelse fra 1534. For å lese en vennligsinnet, katolsk artikkel om Luther, klikk her og les foredraget "Luther sett med en katolikks øyne".
Foto: Torsten Schleese

Det er ikke alle brevene fra Paulus som er like lette å forstå, påpeker allerede apostelen Peter.  

"Det er noe der som er vanskelig å forstå, og de ukyndige og svake forvrenger dette, slik de også gjør med de andre skriftene, og det fører til fortapelse for dem selv,” skriver han, rett ut. Klar tale.

Disse som havner på ville veier har ikke hentet argumentene sine rett ut av luften. De har tatt utgangspunkt i Skriften. Likevel går det altså galt.

”Nå vet dere dette på forhånd, mine kjære. Vær derfor på vakt, så dere ikke lar dere rive med og blir ført vill av mennesker uten holdepunkt, og mister fotfestet” fortsetter Peter (2. Pet 3,17).

Troen vår blir konstant utsatt for påkjenninger. For å klare å holde oss på beina trenger vi støtte. Vi trenger kirken, fellesskapet. Som kristne tror vi sammen, aldri alene. Hvis vi tror at den kristne sannheten er universell kan vi ikke skalte og valte med den som vi selv vil.

Også myntvekslerne i tempelet på Jesu tid trengte evnen til å skille mellom ekte og falsk vare. Hvordan gjorde de det? De pugget ikke alle de falske myntutgavene. De lærte seg å kjenne igjen den ekte varen, den som hadde en reell verdi. ”Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus.” (2. Pet 3,18)
 
”Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus.” (Ef 4, 14-15)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. november 2008

Svar til Dagens lederartikkel

Faksimile: Dagen.no, 2.10.2012

Avisen Dagen bringer i dag en lederartikkel der de møter mine utfordringer fra gårsdagens intervju på en spennende måte. 

Les hele lederartikkelen på Dagen.no her.

Her er mitt svar til dem:

Takk for en lederartikkel med mange interessante refleksjoner. Dere skriver "I møte med den kulturelle utviklingen i samfunnet vårt, er det viktig at myndiggjøringen av lekfolket ikke glir over i en fragmentering hvor enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet."

Problemet for Den norske kirke og andre lutherske kirkesamfunn er at det finnes INGEN som er gitt autoritet til å fortolke Skriften. Skriften selv er øverste autoritet og læreembetet mangler. Dermed kan alle (det vil si i praksis: ingen) hevde at de har den sanne forståelsen av hva Skriften sier. I protestantiske kirkesamfunn finnes det ikke én pave - det finnes tvertimot like mange paver som det finnes medlemmer.

Så lenge kristenfolket hadde en katolsk, intuitiv forståelse av at de ikke har autoritet til å tolke Skriften på en helt ny måte, fungerte Sola Scriptura-prinsippet rimelig bra. I dag, når protestanter forlater den overleveringen/tradisjonen de tidligere var trofaste mot og tolker Bibelen som de vil, får vi erfare hva Sola Scriptura virkelig innebærer. Synet er grelt.

Dere skriver også at det er "viktig at myndiggjøringen av lekfolket ikke glir over i en fragmentering hvor enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet." Helt riktig. Dette ligger tett opp mot katolsk skrift- og kirkeforståelse. Men hvordan skal det løsvrevne, protestantiske fellesskapet sammen finne ut hva som er sann kristen bibeltolkning? Uten læreembetet har man bare demokratiet å støtte seg på, og sannheten kan vitterlig ikke defineres av et "representativt flertall", noe DNKs Kirkemøte og Kirkeråd til gagns har bevist. «Sannheten kan ikke vedtas med flertallsbeslutninger» (Pave Johannes Paul II).

Til slutt, dere skriver at "selv som avlatshandelen har en mindre fremtredende plass blant dagens katolikker enn den hadde på 1500-tallet". Det er riktig at avlatshandel var en avsporing som Luther med rette kritiserte. AvlatsHANDEL har imidlertid ikke fantes i kirken siden 1500-tallet. Ja, Den katolske kirke gir fortsatt avlat, men ikke for pengegaver. "In 1567 St. Pius V canceled all grants of indulgences involving any fees or other financial transactions." Kilde: http://www.newadvent.org/cathe...
 
Dette katolske leksikonet har en lang og utfyllende grundig artikkel om hva avlat er og ikke er. Siden avlat er et av de hyppigst misforståtte katolske fenomenene anbefaler jeg lesning av iallfall leksikonets første, lille avsnitt om hva avlat IKKE er ("It is not the forgiveness of the guilt of sin; it supposes that the sin has already been forgiven" etc).

Vennlig hilsen
Ragnhild H. Aadland Høen

– Det går mot katolsk tro eller splittelse

STOR LEDER: Ragnhild Aadland Høen har ingen problemer med pavedømmet og sier Benedict XVI hjelper henne til å bli mer glad i Jesus. Hun tror at mange kristne i andre kirkesamfunn etterhvert også oppfatter ham som en kristen leder det er verdt å lytte til.

Den katolske kateketen Ragnhild Aadland Høen mener protestantiske miljøer står overfor valget mellom å bevege seg mot den katolske troen eller å bli ytterligere oppdelt og sekularisert.

Av Tore Hjalmar Sævik i avisen Dagen
tore.hjalmar.saevik@dagen.no
Journalisten har copyright på intervjuene. De er publisert her med hans tillatelse.

I løpet av de snart fem år som er gått siden hun ble medlem i Den romersk–katolske kirke, er Aadland Høen blitt en profilert talskvinne for katolsk kristendom. Fortsatt er hun glad i KRIK, Normisjon, Laget og Misjonssambandet, organisasjoner hun tidligere har hatt tilknytning til på forskjellige måter. Men hun savner ikke å se med bekymring på den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

– Jeg trengte en kirke på fast grunn som kunne være der også for mine barnebarn og deres barn, og som formidlet fylden av den kristne tro. Det gjør Den katolske kirke, sier Aadland Høen.

Serviceorgan

En av utfordringene hun opplevde som menighetsaktiv i Den norske kirke, var at fellesskapet var flytende og lite forpliktende. Folk kom til gudstjeneste hver annen eller tredje søndag.

– Jeg opplevde at Den norske kirke prøvde å framstille seg som et serviceorgan der man ikke fikk understreket nok at man ville være der for oss uansett hvor ofte eller sjelden vi kom, sier hun.

Det tror hun er en dårlig strategi. I stedet har hun tro på en kirke som er utvetydig i hva den står for og hva den forventer av dem som vil være med.

– Når jeg nå engasjerer meg for eksempel i abortkampen, har jeg en hel kirke som støtter meg. Jeg er heller ikke «gammeltroende» hvis jeg sier at sex er noe som hører til i ekteskapet. Jeg formidler bare det som er kirkens lære, sier hun.

Individualisme og protestantisme

Den største trusselen hun ser for protestantisk kristendom, er at man dilter etter folkemeningen eller lar hver enkelt komme fram til sin tolkning.

– Hvis man tolker Bibelen alene, uavhengig av kirkens overlevering, vil det føre til splittelse. Det finnes over 30.000 protestantiske kirkesamfunn, og flere vil det bli. Den teologiske oppløsningen er total. Jesus ba om at de som tror på ham skal være ett, «for at verden skal tro». I debatter med ateister møter jeg innvendinger om at det finnes så uendelig mange varianter av kristen tro, og det gir oss et troverdighetsproblem, sier hun.

Selv har hun alltid regnet seg som en «vanlig kristen» med sans for såvel lavkirkelighet og høykirkelighet som karismatikk, men alt dette finner hun innenfor den katolske tradisjonen.

– Ser du ikke noen svakheter ved Den katolske kirke?
– Den opplever akkurat de samme problemene i Vesten som andre kirkesamfunn, med økende materialisme og individualisme blant sine medlemmer. Slik er det uansett hvor du beveger deg i Europa. Men det svært farlige er når individualismen og egoismen i kulturen kombineres med protestantisme. Da tenker man at troen handler om meg og Jesus, og man har nok med egen bibellesning og bønn og opplevelser i naturen, Kirken som fellesskap smuldrer opp, sier hun.

Positive reaksjoner

– Hva mener du er de største utfordringene for de kristne miljøene du var med i tidligere?
– Man må ikke stadig hive seg på den siste bølgen fra Amerika. Tradisjonell norsk tro er godt nok. Og så må man ikke drive show, men ha gudstjenester der man tilber Herren og tjener ham. Hvis de klarer å holde fast ved troen de har fått overlevert, vil det gå dem godt. Ellers går det mot oppløsning og frafall, sier hun.

Men hun legger ikke skjul på hva hun mener er løsningen på lang sikt.
- Jeg ser bevegelse i to retninger: mot økt splittelse og sekularisering eller mot det katolske, sier hun.

Fra sin egen generasjon har hun bare mottatt positive reaksjoner på at hun er blitt katolsk kristen, også fra folk hun kjenner fra kristne miljøer.
- De unge er fanget i en relativistisk «så fint for deg»–holdning, sier hun.

I den eldre generasjonen er ikke alle like begeistret for valget hennes.
- De er mer preget av den kristne tanken om at det finnes én sannhet, og dermed angår mitt valg også dem, påpeker hun.

Når hun uten reservasjoner hevder at Den romersk-katolske kirke er den historiske kirken Jesus grunnla, og at hun ikke kan velge å stå utenfor den, opplever en del det utfordrende.

Bedre omdømme

I Norge har mange oppfattet Den romersk-katolske kirke som et alternativ først og fremst for den liberale kultureliten. Ragnhild Aadland Høen erkjenner at det kan virke paradoksalt at slike søker til katolisismen på grunn av dens åpenhet, mens slike som henne søker den på grunn av dens tydelighet.

- Noe av det som fascinerer meg, er hvor utrolig forskjellige mennesker Den katolske kirke tiltrekker seg. På en vanlig søndag er alle samfunnsklasser i Norge representert, akkurat slik en kirke skal være. Den er for alle, både fattige og rike, helgener og syndere, sier hun.

- Jeg synes det er herlig at den både oppleves som så åpen og samtidig overhodet ikke anser det som aktuelt å akseptere kvinnelige prester. Det er så overstrømmende fullt av nåde her at det er plass til alle, sier hun.

Dette omdømmet gjør at hun som katolsk kristen opplever det lettere å engasjere seg i kontroversielle spørsmål i samfunnsdebatten.

- Jeg blir i mindre grad stemplet som mørkemann. Ingen kan beskylde oss for å være sneversynte eller sekteriske. Ofte er det nettopp når man framstår som sekterisk at folk reagerer negativt, sier hun.

Protestantiske kristenledere svarer på utfordringene fra Høen i morgendagens avis.

– Forskjellene faller på plass med kirkesynet

Pavens autoritet, vektleggingen av tradisjonen og helgenenes rolle er noen av de vanlige innvendingene fra protestanter mot katolsk tro. Ragnhild Aadland Høen mener mye av kritikken bygger på misforståelser.

Av Tore Hjalmar Sævik
tore.hjalmar.saevik@dagen.no

Foto: Tore Hjalmar Sævik

Da en venn konverterte til katolisismen i 1998, gikk Aadland Høen til frontalangrep på ham. Som protestant opplevde hun det umulig å godta en rekke av de katolske dogmene. På besøk i katolske land ble hun frastøtt over å se mennesker knele for en Maria–statue. Nå er det hun selv som bøyer seg.

– Men vi dyrker ikke Maria og tilber ikke helgener. Det var ikke en kirke med avgudsdyrkere som brakte evangeliet til Norge. Vi tror helgenene lever og er forent med Jesus. De står ikke ved siden av ham og ser på, men er aktive. Maria hjelper meg til å bli mer glad i Jesus. Jeg kan sammenlikne med forholdet til svigermoren min: Det er jo ikke slik at jeg ikke elsker mannen min av hele mitt hjerte selv om jeg også er glad i svigermor, sier hun.

Bevare enhet

– Men denne tradisjonen har vel ikke belegg i Bibelen?

– Det som står i Bibelen, er ikke nok. Som kristne tror vi ikke at Bibelen kom dalende ned fra himmelen, det er det muslimene som tror om Koranen. Vi er ikke bokens folk, men Jesu folk, og han skrev aldri noen bok. Det var Den katolske kirke som ga oss Bibelen. Vi vil aldri finne på å tolke imot Bibelen. Man kan fint overleve som kristen bare med det som står i den, men den er ikke alt. Man trenger ikke en gang å komme fram til treenighetslæren hvis man bare har Bibelen. Paulus selv snakker om at vi må ta vare på de overleveringene han har undervist «enten muntlig eller i brev», sier hun.

Derfor mener hun det er helt avgjørende å støtte seg på kirkens overlevering. Og hun mener paveembetet er viktig for å kunne bevare kirkens enhet.

– Det viktigste skillet mellom protestantisme og katolisisme, er synet på kirken. Det ble også det store paradigmeskiftet for meg. Kirken var ikke lenger bare et usynlig begrep, men én konkret kirke som alle godt visste hva var før de store skismaene, sier Aadland Høen. Hun viser konkret til skillet mellom Østkirken og Vestkirken på 1000–tallet og reformasjonen på 1500–tallet.

– Jeg tror på én hellig, apostolisk kirke som jeg ikke kan velge å stå utenfor, sier hun.

Glad i paven

Aadland Høen poengterer at etter katolsk tro er alle som er døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, døpt inn i dette fellesskapet.

– Alle kristne har en eller annen form for fellesskap med Den katolske kirke, sier hun.

Men det er som kjent ikke alle som er interessert i å underordne seg «den hellige far» i Roma. Nettopp farsbetegnelsen er noe annet protestanter gjerne kritiserer, med henvisning til Jesu ord om at man ikke skal kalle noen på jorden far, for Gud i himmelen er de troendes far.

– Men hva kaller du din far? Og Paulus omtaler seg som far for dem han skriver til, og sier at de ikke har mange åndelige fedre, sier hun.

– Jeg er svært glad i paven, og også han hjelper meg til å bli mer glad i Jesus. Jeg tror også etterhvert at flere kristne i andre kirkesamfunn ser at han er en stor kristen leder som det er verdt å lytte til, sier hun.

Journalist Tore Hjalmar Sævik i avisen Dagen har copyright på intervjuene. De er publisert her med hans tillatelse.

Etterord

Når jeg i intervjuet sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro og mot enda mer splittelse og sekularisering» så kommer det av at det bare finnes to typer bevegelse her i verden.

1. Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i Guds åpenbaring i historien. 
2. Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen og ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering.

Les mer om dette i kronikken jeg skrev til Dagen som en oppfølger etter Dagen-intervjuet: Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften

Katolske impulser i den protestantiske avisen Dagen

INTERVJU: Det ser nok ut som det er paven som utfordrer protestantene i dagens avis, men det er altså et intervju med meg som du finner på side 6 og 7 i dagens Dagen.
Faksimile: Dagen 1.10.2012

Den lavkirkelige, protestantiske avisen Dagen har hatt en fyldig dekning av Den katolske kirke de to siste ukene. I dag er det et intervju med meg som står på trykk i Dagen.

Faksimile: Dagen.no, 15.9.2012

Det hele begynte med en fyldig og flott reportasje fra St. Paul menighet i Dagen lørdag 15.9.2012, med tittelen "– Vi kunne ha presset inn en messe til, men da hadde vi gått tom for luft i kirken" og ingressen "De står for døren og banker, men kommer ikke inn. Katolikkene i Norge opplever drømmen til ethvert kirkesamfunn - overfylte kirker."

Katolsk vekst i Norge

I lørdagsavisen Velsignet Helg var det ytterligere fire saker om den katolske veksten i Norge denne dagen, helt fra side 16 til side 26. På www.dagen.no kan du lese en annen av disse lørdagssakene, "Katolikkene leier over 40 kirkebygg i Norge": "Mens norske statskirker har mange ledige plasser, sliter Den katolske kirke med alt for få. Norges kristne råd advarer nå mot å tjene penger på katolikkene."

Daglige artikler om katolsk kristendom

I forrige uke, fra og med mandag 24. september, fulgte avisen opp med daglige artikler i en serie de kaller Katolske impulser: "Dagen vil i en serie artikler belyse forholdet mellom katolsk og protestantisk kristendom og hvordan dette har utviklet seg." 

Den første saken i serien het "Fra bannlysning til omfavnelser" og ble innledet med denne ingressen: "Den romersk-katolske kirke er av protestanter blitt omtalt som "den store skjøge" og paven som Antikrist. Nå ser flere på katolisismen med nysgjerrighet, færre med skepsis. Hva er skjedd?" Serien fortsetter altså denne uken.

Ikke abonnent?

Dersom du ikke er abonnent på Dagen og bor et sted der papirutgaven ikke er å få kjøpt, kan du kjøpe avisen i PDF-format hos Buy and Read, her. Både dagens avis og tidligere utgivelser er tilgjengelig der.

Ettertanke: Den læren dere har tatt imot

VINTREET: "Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og kirken: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke”."

 

Er det ikke merkelig at Jesus ikke skrev noe? Han var tross alt skriftlærd. Han var til og med Ordet som ble menneske. Så hvorfor har vi da ikke ”Evangeliet etter Jesus”, ”Jesus – His Own Story”?

Svar: Fordi det var Jesus selv som var Guds åpenbaring, ikke en bok.

Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og kirken: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke”. Apostlene fortalte videre det som de hadde sett og hørt, og etter hvert ble ting skrevet ned.

Denne troen – kalt apostlenes lære – har kirken overlevert uforandret gjennom århundrene, fra slekt til slekt, helt fra Jesus og til 2012. Som kristne er vi forpliktet til å levere troen videre i samme stand som vi fikk den. Vi har ikke myndighet til å endre på den. Tvert imot er vi kalt til å ”kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert”. (Judas 1,3)

Vi er kalt til å være trofaste mot den troen som har vært felles for alle kristne over alt og til alle tider. Uten en slik trofasthet vakler bibeltolkningen og teologien i takt med tidsånden.

Det har aldri fantes en tid uten vakling og forvirring i kirken. Derfor måtte allerede Paulus skrive: ”Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot.” (Rom 16,17) Og han fortsetter: ”Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.” (2. Tess 2,15)

Så stå fast og hold fast, ellers glipper det!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. november 2009

To minutter om Den katolske kirke

https://www.youtube.com/watch?t=01&v=5UyzW99zAzw

Har du to minutter? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke.

Her er teksten fra filmen:

Our family is made up of every race.
We are young and old, rich and poor, men and women, sinners and saints.
Our family has spanned the centuries… and the globe.

With God's grace, we started hospitals to care for the sick.
We establish orphanages, and help the poor.
We are the largest charitable organization on the planet, bringing relief and comfort to those in need.

We educate more children than any other scholarly or religious institution.
We developed the scientific method and laws of evidence.
We founded the college system.

We defend the dignity of all human life, and uphold marriage and family.
Cities were named after our revered saints, who navigated a sacred path before us.

Guided by the Holy Spirit, we compiled the Bible [I.E. THE NEW TESTAMENT].
We are transformed by sacred scripture and sacred Tradition, which have consistently guided us for 2.000 years.

We are the Catholic Church with over one billion in our family sharing in the sacraments and fullness of Christian faith.

For centuries, we have prayed for you and our world,
every hour of every day, whenever we celebrate the mass.
 
Jesus, Himself, laid the foundation for our faith when He said to Peter, the first pope: “You are rock, and upon this rock I will build My Church.”

For over 2.000 years, we have had an unbroken line of shepherds guiding the Catholic Church with love and truth, in a confused and hurting world.
And in this world filled with chaos, hardship and pain, it's comforting to know that some things remain consistent, true, and strong,
our Catholic faith,
and the eternal love that God has for all creation.

If you’ve been away from the Catholic Church, we invite you to take another look. Visit CatholicsComeHome.org today.

Ours is one family united in Jesus Christ,
our Lord and Savior.

We are Catholic. Welcome home.

VELKOMMEN HJEM: Vi er én familie. Du er alltid velkommen hjem.

Faktaark

Faktainformasjonen og kildene bak påstandene i filmteksten finner du på hjemmesiden til Catholics Come Home, her. 

Lære mer om den katolske tro?

Tenker du på å konvertere? Eller vil du kanskje bare lære mer om den katolske tro? Ta kontakt med din lokale katolske prest for en hyggelig samtale om saken. I store menigheter arrangeres det egne troskurs regelmessig, mens i mindre menigheter legges trosopplæringen opp mer individuelt. Hvis du ikke vet hvor du finner din nærmeste prest, kan du gå til denne oversikten over hvilken menighet din kommune sogner til. Velkommen!

Egenstudier

For øvrig vil jeg også anbefale egenstudier på katolsk.no. Der finnes det utrolig mange gode artikler om alt mellom himmel og jord som du har lyst til å få svaret på.  "Ofte stilte spørsmål om Den katolske kirke" på katolsk.no er veldig nyttig. Bruk søk-funksjonen aktivt hvis du ikke finner det du leter etter.

To av de beste appene i verden kan du dessuten laste ned gratis i Google Play/AppStore. De heter Katekismen og Katolsk, les mer om dem her. Hvis du liker best å lese på papir, er det én bok du virkelig vil ha: Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme. Ja, også den katolske bønneboken, så klart.

Les også:

Hvordan blir jeg katolikk?

Stor glede over ny prest

FAMILIEBILDE: P. Ole Martin Stamnestrø (33) mellom biskop emeritus Gerhard Schwenzer (74) og biskop Bernt Eidsvig (59).
Alle foto: Mats Tande

Stor var gleden i Guds kirke i himmelen og på jorden over å ta imot Ole Martin Stamnestø som prest denne helgen. P. Stamnestrø ble ordinert i St. Olav domkirke i Oslo på Mikkelsmesse, lørdag 29. september 2012. Be for ham!

FULL OVERGIVELSE: Den som er katolsk prest har ikke bare fått seg en jobb. Han har viet hele sitt liv til Kirken og til sin Gud, Kirkens Herre. Prestevielsen er et eget sakrament i Den katolske kirke. På samme måte som ektevielsen gjør at du endrer stand (fra ugift stand til ektestanden), gjør prestevielsen at du endrer stand fra ugift stand til prestestanden.

Store, hellige løfter

Her er løftene som en katolsk prest avgir ved sin ordinasjon:
Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære at du er villig til å påta deg denne tjeneste. Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av Den Hellige Ånd, å oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.

Biskopen: Vil du i pakt med Kirkens hellige tradisjon fromt og trofast feire Kristi mysterier, til Guds ære og til helliggjørelse av det kristne folk?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.

Biskopen: Vil du med verdighet og klokskap utøve ordets tjeneste ved å forkynne evangeliet og utlegge den katolske tro?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.

Biskopen: Vil du stadig inderligere forenes med Kristus, vår yppersteprest, Han som gav seg selv for oss som et rent offer til Faderen, og sammen med Ham vie deg til Gud for menneskenes frelse?
Ordinanden: Ja, del vil jeg, så sant hjelpe meg Gud.

Biskopen: Lover du meg og mine efterfølgere respekt og lydighet?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.

Biskopen: Måtte Gud selv fullføre det gode verk Han har begynt i deg.

Den Hellige Ånds gaver

Etter løfteavleggelsen oppfordrer biskopen alle de tilstedeværende om å be for den som skal ordineres: «Kjære troende, la oss be at den allmektige Gud, vår Far, vil utløse sine himmelske gaver over denne sin tjener, som Han har utvalgt til prestekallet.»

I ordinasjonen formidles Den Hellige Ånds gaver ved håndspåleggelsen og innvielsesbønnen. På samme måte som dåpen og fermingen gjelder ordinasjonen for hele livet, og den kan ikke gjentas.

VELSIGNELSE: Den nyviede presten lyser velsignelsen over biskopen etter messen.

PRIMISS: Søndag 30. september feiret den nye presten primiss (hans første messe) i St. Olav domkirke i Oslo.

FULLT: En fullsatt og "fullstått" St. Olav domkirke tok imot den nye presten 30. september.

BE FOR PRESTENE: "Han har den viktigste jobben i verden.
Han har også en svært mektig fiende som vil prøve å hindre ham i gjøre arbeidet sitt.
Vil du hjelpe ham i hans kall?
Vær så snill: Be for prestene våre."

Gud besvarer knE-post

Foto: Jeanette Runyon

"God answers kneel-mail". Eller sagt på norsk: Gud svarer på knel-E-post.

Her er en annen: "When life gives you more than you can stand - kneel". Oversatt: "Når livet gir deg så mye at du ikke klarer å holde deg på beina lenger - knel."

God bønnestilling

Du kan selvsagt alltid be til Gud (uansett hvor du er og uavhengig av kroppsstilling), men å knele er en helt naturlig bønnestilling.

I Romano Guardinos flotte bok "Om hellige tegn" skriver han blant annet om det å knele som et hellig tegn. I møte med den uendelig store Gud innser vi hvor små vi er, og det blir helt naturlig å falle på kne for ham.

Guardino skriver: "Når du bøyer kne, la det ikke være en hastig og tom bevegelse. Gi det sjel. Knelingens sjel ligger i at i den bøyer også hjertet seg i ærefrykt for Gud. Det gjelder den ærefrykt vi bare kan vise overfor Gud: At hjertet tilber."

Og han fortsetter: "Når du kommer inn i kirken eller forlater den, eller går forbi tabernakelet og kneler ned, dypt, langsomt - da skal hele din væren utsi: "Min store Gud...!" 
Det er ydmykhet, og det er sannhet, og hver gang vil det gjøre din sjel godt."

Hvis du vil lese mer kan jeg varmt anbefale boken "Om hellige tegn" som selges hos St. Olav bokhandel.