 |
MALERISK: Olav den Helliges liv fortalt gjennom middelalderens frontale (forsiden av selve alteret) i Nidarosdomen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
Det var en fest å lytte til Lars Roar Langslet og hans foredrag «Olav den Hellige, konge og rikshelgen – og arven fra ham» under Olavsfestdagene i Trondheim.
Langslets foredrag var delt i to: Først en historisk del om St. Olav som konge og rikshelgen og deretter en samtidsdel om hvordan det er fatt med arven etter Hellig Olav i dag.
Hele foredraget er lagt ut på Den katolske kirkes hjemmeside, og jeg anbefaler på det
varmeste at du leser det. Alt sammen. Manuset er langt, men mist ikke motet. Jeg kan love deg at det er verdt det.
Her følger et sammendrag av foredraget, for å gi deg appetitt på
den fullstendige versjonen. (Alle sitater er hentet fra foredraget.)
 |
Forfatter, historiker og tidligere kulturminister (H) Lars Roar Langslet gav både historisk innsikt og en skarp samtidsanalyse i Katedralskolens festsal søndag 29. juli 2012.
Foto: Ragnhild Aadland Høen |
Myter og sannheter om rikssamling og kristning
I den første, historiske delen av foredraget gir Langslet deg innsikt i Hellig Olavs to prosjekter:
1. Å samle landet.
og 2. Å kristne landet.
Hellig Olav så disse to målene som
to sider av samme sak.
Langslet knuser her to myter. Myte nr. 1 er at Norge allerede var samlet (av Harald Hårfagre) før Olav Haraldssons rikssamling. Myte nr. 2 er at landet var hedensk fram til Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kristnet det.
Sannheten er at landet lå oppsplittet da Olav Haraldsson fikk kongsmakten, og:
"I dag vet vi at kristningen var en meget lang og stort sett fredelig
forvandlingsprosess som ble drevet frem av kulturimport fra vår kristne
omverden lenge før Olav’ene kom til."
Ikke instrumentell bruk av kristendommen
Langslet tilbakeviser også at kristendommen bare var et slags nyttig politisk verktøy for Olav Haraldsson.
"Etter alt å dømme har han trodd at den kristne troslære var selve
Sannheten, og han selv var dens redskap, ikke omvendt. [...] Da han dro hjem til Norge, var det [...] i bevissthet om at han hadde et kall."
St. Olav ble opplært i troen og døpt i Rouen, som i denne perioden var preget av en kristen vekkelsesbevegelse som
hadde sterk appell til
renhet og inderlighet hos de troende. Trosopplæringen av
den unge nordmannen var både langvarig og grundig.
"Det preget ham for livet, selv om han som konge på 1000-tallet var
nødt til å føre krig og bruke vold i styringen av sitt eget land –
ellers ville han raskt fått ry som en svekling og mistet makten. Men vi
bør huske at i denne epoken ble
Kristus hyldet som den allmektige Kongen over himmel og jord, som
førte sin seierrike krig mot ondskapens krefter – alle jordens konger skulle ta ham som forbilde."
Ny kulturform når kristenretten innføres
Langslet går deretter inn på St. Olavs innføring av kristen lovgivning i Norge – «kristenretten».
"Her bryter det igjennom et nytt syn på hvert
menneskelivs egenverdi, på den enkeltes rettskrav også i brudd med
ættesamfunnets eldgamle rettesnorer."
De nye, kristne lovene hadde revolusjonerende innslag
"som
bærer i seg en brodd også til vår samtid tusen år etter. Sigrid Undset
fremhever dem slik. «Mot foreldrenes rett til å skille seg av med et
uvelkomment barn ved å sette det ut straks etter fødselen og la det
omkomme – en rett som hedninger alltid vil innrømme at foreldre har –
setter St. Olavs lov barnets rett til livet, fordi det er Gud som har
gitt det livet […] Det nye sedelighetsbegrep hevder at ekteskapet er
uoppløselig, at ekteskap er ikke noe ekteskap uten at også bruden – ikke
bare brudens giftingsmenn – gir sitt ja-ord, og at mannen skylder sin
hustru troskap…»"
Og Langslet fortsetter:
"Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet»,
overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye
verdimål. Et annet Norge ble til."
Kristningens seier gjennom nederlaget
Når St. Olav så i 1030 dør som Kristi martyr på Stiklestad, tydet alt på at nederlaget var det definitive sammenbruddet også for de to
sakene kongen hadde kjempet frem – iallfall for rikssamlingen, men også for kristningen. Alt pekte mot at nå ville
Norge bli like oppsplittet som før. Men som Bjørnson sa det: «Straks han var død, skjedde alt han ville.»
"[...] det merkelige, ja mysteriøse skjer at synet på den drepte kongen
etter kort tid slår fullstendig om. «Aldri har et omslag i et folks dom
vært hurtigere eller grundigere,» skrev historikeren Ludvig Daae. Det er
jo ikke vanlig at nordmenn, og slett ikke trøndere, skifter syn så
raskt – som regel skifter de ikke syn i det hele tatt. Folk må ha
opplevd eller hørt om ting som forvandlet det inntrykket de hadde av
kongen, til bildet av en hellig mann. Skeptiske historikere har
foreslått flere andre forklaringer, og noe er det vel i noen av dem. Men
vi kommer ikke utenom mysteriet. Og skeptikerne bør merke seg et ord av
Churchill: Det er i bunn og grunn tåpelig å tro at bare det vi forstår,
kan være sant."
Helgenen og martyren
Historiken Lars Roar Langslet legger til:
"Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger.
Og et
stort nederlag har aldri utløst en så stor seier.
Alltid siden har Norge
vært et samlet land,
og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på
tilbakefall til den hedenske kulten."
Kirken så Guds finger i det som var skjedd.
"De mange jærtegn som fulgte
etter, ble for den en sikker bekreftelse av at martyriet var ekte. Og
det ble utvilsomt godtatt av folk flest. Men var ikke folk flest naive
den gang? Det vil nok skeptikerne mene. Det eneste vi sikkert vet om
det, er at middelalderens nordmenn hadde samme anlegg for å tenke som
vi. Det er ingenting som tyder på at intelligensnivået i det norske folk
har steget siden middelalderen." (Her humret tilhørerne i festsalen godt, min anm.).
Olavsvenerasjonen og reformasjonen
Langslet kommer deretter inn på Olavsvenerasjonen og hvor raskt den spredte seg over hele nordavsnittet av Europa. St. Olav ble enslags nordisk overhelgen som favnet alle: Han var kongenes ryggstøtte og småfolks beste
hjelper, helgen for bøndene men også for sjøfolk og handelsmenn.
"Det varte i femhundre år. Så kom reformasjonen med
forbud mot all Olavsvenerasjon. Som alle nå erkjenner, ble trosskiftet
presset på et uvillig folk med militærmakt, klostre og kirker ble herjet
og deres eiendommer konfiskert, det lille vi hadde igjen av nasjonalt
lederskap ble fordrevet [...]
Bjørnson fant ordene også for å summere dette: «Han var landets vern,
dets fane, dets lov, dets høyeste ærestinde […] Olav den Helliges land
uten Olav, det måtte for de fleste være som landet var bestemt til å dø.
Hjertet var skåret ut av det.»
I dag slår hjertet igjen."
Olavsarven i dag
Etter denne første, historiske delen av foredraget, svarer Langslet på spørsmålet "Hva er status i dag for de store målene han kjempet frem – Norge som et samlet rike og et kristent samfunn?"
Historikeren svarer:
"Om rikssamlingen er det enkelt å svare: Den har holdt stand på tvers av
faser med borgerkrig, fler-kongeri og fremmed okkupasjon. [...] Noen engster seg for at innvandringen vil føre til forvitring innenfra
av vår nasjonale identitet. Jeg ser mer optimistisk på det. [...] I våre multi-etniske katolske menigheter har jeg
sett hvor hjertelig samholdet kan være, innenfor en felles meningsramme som både er universell og norsk."
Sekulær normløshet
Angående innvandrere med ikke-kristen bakgrunn sier han:
"aldri har jeg hørt noen av dem kreve at alt av klart kristen eller
nasjonal arv i Norge må bort før de kan trives her. Det mange av dem
reagerer mot, er derimot den sekulære normløshet som har bredt seg i
Norge i vår tid." Dermed kommer han til sitt andre spørsmål: Er Norge fortsatt et kristent samfunn?
"Jeg er kommet i stadig større tvil
om det gir mening å svare ja. Og det skyldes ikke bare at et voksende
befolkningsinnslag bekjenner seg til andre religioner, eller til ingen
religion i det hele tatt. Det skyldes først og fremst at det i min
levetid er skjedd en mektig glidning, ja nærmest et skred, i retning av
et avkristnet samfunn, der den etiske fellesnevner er individualistisk
(for ikke å si egoistisk) lykke-moral, og der religion og fremfor alt
kirke oppleves som irrelevant av
de fleste."
Hestebiff og abort
Langslet går så inn og ser på noen av de lovbudene som Hellig Olav mente var viktige kjennetegn på et kristent samfunn.
"Det som kanskje står sterkest, er paradoksalt nok forbudet mot å spise
hestekjøtt. Hestebiff er ofte på menyen i sydlige land, men hos oss
aldri – forbudet for tusen år siden gjaldt bloting, men det må ha etset
seg inn i norsk tradisjon så nesten alle føler avsky bare ved tanken på
hestekjøtt til middag.
Når det gjelder forbudet mot at foreldre kan kvitte seg med uønsket avkom, er situasjonen derimot en helt annen...
"Forbudet mot å kvitte seg med nyfødte barn, derimot – det var jo den
tidens motstykke til abort. I vårt søkkrike velferdssamfunn utføres det
hvert år 16 000 aborter, rundt 20 % av alle graviditeter."
Langslet peker på hvordan enhver etisk problematisering av abort er blitt renset bort:
"både
helsemyndigheter, media og folk flest oppfatter abort som et helt
normalt og i grunnen ukontroversielt velferdstilbud på helsevesenets
menyliste. Og det anses som politisk ukorrekt å minne om at det også
angår 16 000 menneskeliv i livets mest vergeløse stadium."
Senabort og "barmhjertighetsdrap"
Langslet går deretter inn i problematikken rundt senaborter og eutanasi:
"BBC rapporterte nylig om stor opphisselse i det kommunistiske Kina
over at pustende fostre var blitt abortert. Men da noe lignende skjedde i
Norge, i klar strid med loven, var det bare noen få pip å høre; jeg
oppfanget ikke ett pip fra norske kirkeledere. Større strid har det vært
om bruken av ultralyd så foreldre kan slippe å få barn med Downs
syndrom. Men det glir nok igjennom, som det meste på dette felt."
"Ved menneskelivets andre ytterpunkt er det økende press for å
legitimere «barmhjertighetsdrap». Det er jo kommet i mer avanserte land,
så da kommer det vel også hos oss. For første bud i den sekulære
moralen er dette: Mennesket, ikke Gud, er livets herre."
Det kristne ekteskapssynet
Også det kristne synet på ekteskapets uoppløselighet kommer han inn på.
"[...] et strengt bud, så
strengt at det i vår miserable verden alltid var behov for en nødutvei,
en gløtt på døren så ofrene for et uutholdelig samliv kunne slippe ut. I
dag står døren på vidt gap. Nær 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse
i våre større byer, og prosenten ligger ikke langt under i landet som
helhet. I tillegg kommer oppløste samboerskap der barn er involvert."
Bak
mange av disse familieoppløsningene mener Langslet å se en felles
dominerende forklaring: Egeninteresse foran barnas interesser.
"Ord som forpliktelse og selvoppofrelse har fått stadig mindre mening
hos det moderne menneske, som synes mest orientert mot tilfredsstillelse
av egne behov. Her og nå. Og vi finner masse rasjonaliseringer, bortforklaringer, som skal skjule det uriktige valget."
Egosentrert sedeskifte
Langslet kritiserer hvordan samfunnet blir mer og mer preget av en ego-sentrert lykke-moral, spesielt på seksualitetens område:
"Følg dine lyster, uten tanke for andre, bare du passer deg
for å bli syk! Det er doktrinen. Men da er vi kommet langt bort fra det
kristne samfunn som Hellig Olav ville bane vei for."
"Det er åpenbart skjedd et nytt, mektig «sedeskifte». Det kristne
normgrunnlag har veket for konsensus om det politisk korrekte i et
sekulært samfunn. Hvor lenge kan vi da fortsette å tale om vårt «kristne
kulturgrunnlag»?
Hard kritikk av Den norske kirke
Langslet taler deretter spesifikt om Den norske kirke (statskirken).
"Hvor står Den norske kirke i alt dette? Jeg vet ikke om den står. Den
applauderer selvsagt ikke det nye sedeskiftet, men også den glir mot det
politisk korrekte. De som protesterer iherdig, blir avfeid som gammeldagse. De fleste er tause. [...] Jeg forstår redselen for å såre og skape uvilje, men det var en
redsel Vår Herre ikke hadde."
Ds Langslet konverterte til Den katolske kirke for femti år siden, trodde han at Den norske kirke fortsatt ville være den viktigste bærebjelken for å holde kris
tentroen levende i Norge. Fremdeles mener han det er "mye edel tro å finne blant våre lutherske brødre, så mange gode mennesker, så mye verdifull virketrang og sosial offervilje! Men det er med stor sorg og dyp bekymring jeg nå opplever at bærebjelken har mistet mye av sin bærekraft."
St. Olav: En helgen du kan identifisere deg med
Mot slutten av foredraget vender Langslet tilbake til St. Olav som gikk i kirken og feiret messe hver eneste morgen.
"Messen var altså den daglige
aksen i hans liv. Men han svarte slett ikke til våre modeller av et
dydsmønster – han brukte vold på kongers vis i den tiden, han var
«lysten på gods» og kunne bli svært hissig, og hans eneste sønn ble født
«utenfor ekteskap». Slik sett er det lett også for oss omtrentligheter å
identifisere seg med ham – han hadde sine feil og han syndet, akkurat
som vi."
Men så var det da heller ikke for sin eksemplariske livsførsel at St. Olav ble helgenkåret,
"men fordi Kristus på synlig vis hadde brukt hans liv og
især hans død som sitt redskap. Olav står i helgenkalenderen som martyr
– og som Norges apostel fordi han fullførte kristningen."
St. Olav: Vår forbeder i Himmelen
Til alle tider
har Den katolske kirke forkynt
at martyrenes blod er Kirkens såkorn.
"Så ble vel Olav Haraldsson, som
Sigrid Undset har sagt det, «sædkornet som ble valgt til å legges i
Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.» Det har
vokst av det sædkornet, og jeg tror, til tross for mine jeremiader i
dag, at det fortsatt vokser av det."
Langslet bruker det aller siste avsnittet på å tale om St. Olav som vår forbeder i Himmelen, og jeg skal la hans egne ord få det siste ordet:
"Når det mørkner og vi trenger hjelp, kan det ennå
være styrke å vinne gjennom hans forbønn. Han var av vår slekt, norsk på
godt og ondt, så han forstår oss kanskje bedre enn de fleste helgener.
Han viste oss jo også, gjennom sin egen skjebne, at tilbakeslag og
nederlag er ikke alltid det siste ord. Hans hjertesaker vant seier selv
«om det mørkt så ut». Og det er vår tro at han fortsatt ber for oss og
for Den norske kirke, for vår konge og for det landet han bar i sitt
hjerte."
Sånn. NÅ skjønner du hvorfor du bør få med deg fullversjonen av foredraget på Den katolske kirkes hjemmeside.
