Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Tvil. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tvil. Vis alle innlegg

20 juli 2019

NRK-andakt | Det største sviket

Foto: Wikimedia Commons


Jeg tror ikke jeg hadde vært kristen i dag hvis det ikke var for det største sviket: Hvis ikke disiplene hadde sviktet Jesus den dagen det gjaldt som mest. Langfredagen. Den dagen Jesus døde.


LYTT TIL ANDAKTEN HER PÅ NRK.NO

Kvelden før hadde de vært modige, slik man ofte er om kvelden når man har spist godt og er sammen med gode venner. Peter sa: "Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg." Det samme sa også alle de andre disiplene. Men så kom natten. Og frykten. Og dagen. Den store, forferdelige dagen.

Bare én av de tolv disiplene ble med Jesus helt til korset: Johannes, "disippelen som Jesus hadde kjær." De andre elleve forsvant. På den måten fikk disiplene bevist hvor inderlig feige de egentlig var. Men på den måten overbeviste de også kommende slekter om at oppstandelsen er en virkelig hendelse – en realitet som er så historisk at den har snudde opp ned på alt.

For hvordan fortsetter historien? Hva skjedde i årene etter at Jesus stod opp fra de døde? Da gikk samtlige av disiplene i martyrdøden for Jesus, inkludert Mattias, den nye, tolvte disippelen som erstattet Judas (Apg 1, 26). Det vil si: Alle tolv ble martyrer bortsett fra én – disippelen Johannes – han som hadde bevist at han var villig til å dø for Jesus allerede der ved korset på Golgata.

Etter sviket langfredag kan ingen beskylde disiplene for å ha en blind tro. De var bare villige til å gå i døden for noe de selv hadde sett.

Derfor tror jeg at kristendommen er sann. Fordi disiplene gjemte seg langfredag. Og fordi de deretter frivillig gikk i døden. Den forandringen kan bare komme av én eneste ting: At de i mellomtiden virkelig hadde møtt den levende, oppstandne Jesus.

Jeg tror på Jesus fordi apostlene ble testet på den ytterste måten – fordi de gav livet sitt for å vitne om sannheten: At oppstandelsen er en historisk realitet. 
Jeg tror fordi jeg vet hvor feige de egentlig var. 
Jeg tror fordi de sveik Jesus den dagen det gjaldt som mest.

Musikk: Bjørn Eidsvåg – "Til alle tider" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no


Denne andakten ble sendt i P1 og P1+ 9. juli 2019. Radioandakten er tilgjengelig i NRKs nettradio i 6 måneder, til 9. januar 2020.


05 juni 2019

Ettertanke | Båret av Kirkens tro

Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro.
7. november 1976 ble jeg båret inn i Kirken av min mormor Ragnhild Helena Eitrheim.

Foto: Hermund Aadland

Hele livet har jeg blitt båret av Kirkens tro. Det startet med at jeg ble båret inn i Kirken. Deretter har Kirken båret meg. Og slik fortsetter det, helt til jeg bæres ut av dette livet og inn i det evige liv.


Den katolske forfatteren Lars Roar Langslet (1935-2013) sier det slik i den siste setningen i hans siste bok: «Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen.»

Er det ikke vakkert? Men det aller vakreste er at det er sant. Kirken bærer meg.
Det erfarer jeg hver dag. Det er ikke jeg selv som bærer meg. Det er Kirken. Det er Kirkens tro.

Å være kristen er ikke et enkeltmannsforetak. Kristen tro er nemlig ikke noe du kan finne opp selv. Apostlenes tro – den overleverte, kristne, apostoliske tro – kan du bare ta imot.

Å være kristen er å være døpt og adoptert inn i en stor familie. Inn i Guds folk. Vi tror sammen. Og når vi ikke klarer å tro selv, så er det nok å ville høre til. Kom til Kirken og bare hør til! Som vi sier det sammen i hver eneste katolske messe: «Se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro». Det er min tro. Det er vår tro.

La du merke til den ene leddsetningen som skurret i dagens bibeltekst? «men noen tvilte». Er det ikke utrolig fint at den er med? Her har disiplene fulgt Jesus tett i tre år. Det endte på verste måte: De stakk av og Jesus døde. Men så endte det ikke der likevel. Nå ser de Jesus stå der levende foran dem på fjellet. «Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.» (Matt 28,17) Noen tvilte. De hørte til likevel. 

Helt til jeg er hjemme hos Gud bæres jeg av Kristus, gjennom hans legeme; Kirken. Jeg bæres av Kirkens tro og av Kirkens bønner i himmelen og på jorden. Jeg lever ikke livet mitt alene. Jeg reiser ikke alene. Jeg er omgitt av de helliges samfunn. 

Når jeg en dag skal dø, kan det hende at jeg ikke er i stand til å be selv. Men det finnes andre som kan be for meg. Hver dag sier vi i Den katolske kirke med engelen Gabriels ord: «Hill deg, Maria, full av nåde» (Luk 1,18). Og vi fortsetter: «Be for oss syndere, nå og i vår dødstime.» Da løfter vi opp også din dødstime.

Hvis jeg ikke klarer å be selv når min dødstime kommer, kan jeg stole på at min mor Kirken – og Kirkens mor, Maria – ber for meg og bærer meg. Nåden bærer meg. Helt hjem.

Før jeg dør, rekker jeg kanskje å få viaticum, «vandringsbrødet». Den siste nattverden har en egen, sterk og vakker liturgi som du kan lese i Den katolske bønneboken.

Viaticum fører mitt livs pilegrimsvandring til veis ende. Vandringsbrødet er nisten som min mor Kirken gir med meg på veien over fra døden og inn i det evige liv.


Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro. «Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen.» Amen.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 31. mai 2019, da Matt 28,16-20 var dagens bibeltekst.


Les også:

Ettertanke | Engler og profeter - En smakebit derfra: "Høyt elskede! Du kan gjerne føle deg alene, men du er aldri alene. Du er omsluttet av Kirken. Vi tror på den Gud som er skaperen av alt synlig og usynlig. Du står i bønnefellesskap med profetene og patriarkene, apostlene og martyrene. Du deltar i liturgien sammen med englene og himlenes krefter. Du har til og med en egen verneengel som har fått i oppgave å alltid følge deg, hele veien hjem til Gud. Også er det alle oss vanlige medkristne, da. Vi er også her. Du er aldri alene på stien hjem."

Ettertanke | Gjett hvor glad jeg er i deg - En andakt om å bli båret hjem når det er kveld.


Jeg oppdaget tidlig de største gledene i livet: Å lese bøker og å spise sjokolade. Jeg har ikke sett den boken siden jeg var et lite barn, men føler meg rimelig sikker på at den handler om Jesus som stiller stormen.

Den der skuffen var tung å dra ut, men hva gjør man ikke for å få fri tilgang til sjokolade?
Kommer det til å være sjokolade i himmelen? Jeg har troen på det.


02 juni 2019

Ettertanke | Nattverdsmirakelet i Lanciano

Hostien i Lanciano som ble forvandlet til en tynn, tynn skive av et menneskehjerte rundt år 750.
Foto: miracoloeucaristico.eu

Store mirakler har fulgt Guds folk helt fra Abraham av, gjennom tjue århundrer med kirkehistorie og fram til i dag. I Den katolske kirke er det blant annet mange kjente nattverdsmirakler


Helt inn i våre dager rapporteres det om nattverdsbrød som begynner å blø, som endrer karakter eller som rett og slett har blitt fullstendig forvandlet.

Jesus sa selv: «Det brødet jeg vil gi, er min kropp» (Joh 6,53). Det innviede brødet er med andre ord ikke et livløst objekt. Kristus er virkelig og levende til stede i det. Under nattverdsmirakler blir dette største av alle undere bare mer synlig.

Vinen ble til blod.
Kan sees i Lanciano i dag.

Foto: miracoloeucaristico.eu
Omkring år 750 opplevde en menighet i Lanciano i Italia at et stort nattverdsbrød ble forvandlet til et tynt, tynt kjøttstykke. Vinen ble til blod og koagulerte i fem klumper. En WHO-kommisjon undersøkte og identifiserte kjøttstykket i 1976: Det er en tynn, tynn skive av et menneskehjerte. Hjertet og blodet har samme blodtype som likkledet i Torino: AB. (NB: Blodtyper ble først oppdaget i 1901.)

Hvorfor skjedde mirakelet i Lanciano? Fordi presten trodde så sterkt, kanskje? Absolutt ikke. Han var plaget av tvil. Da han tvilte som aller sterkest, skjedde underet: Det allerhelligste mysterium ble synlig foran øynene hans. 


Over 1200 år senere kan du fortsatt se mirakelet i byen der det skjedde, se www.miracoloeucaristico.eu.

Les gjerne også den nøkterne boken «Mirakler – Møder mellem Himmel og Jord» av dr. theol. N. C. Hvidt. Der forteller en prest i Lanciano om hvordan Jesus på en spesiell måte møter tvilende mennesker foran det forvandlede sakramentet den dag i dag. Bønnene deres trenger inn i Jesu hjerte – helt inn – og troen vekkes til live. «Det er det største underet i Lanciano,» sier presten. Takk, Jesus!


Bønn


Takk, Jesus, for at du er hos oss. 
Takk for at du er virkelig til stede i nattverdens sakrament. 
Takk for at du har lovet at «den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid». 
Gi oss mer tro, og gi oss å elske deg stadig mer. 
Amen.


Første gang publisert i Vårt Land 21. mars 2012

22 desember 2017

Hadde du bestått engleprøven?

Advent. Vi venter med Maria.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Har du tenkt over hvor parallelle englehistoriene til Jomfru Maria og Sakarja er?


Her er dagens hovedpersoner:
De hellige Sakarja og Elisabeth er begge gode, gudfryktige mennesker som er "oppe i årene” og ikke kan få barn. Den hellige Jomfru Maria er ugift, jomfru og tenåring.

Og så kommer parallellene: Engelen Gabriel møter både Maria og Sakarja med den vanlige englehilsenen ”Frykt ikke”, for Maria blir nemlig ”forskrekket” og Sakarja blir ”forferdet”. Gabriel forteller dem så at de skal få hver sin sønn med hver sin helt spesielle oppgave – og det hele skal skje på en helt umulig måte (menneskelig sett).

Det er da du ser forskjellen på de to, nå når de skal svare. Sakarjas første respons er nemlig: ”Hvorledes kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.”

Maria må ha spurt med et helt annet tonefall når hun sier ”Hvordan skal dette gå til når jeg ikke har vært sammen med noen mann?” Når hun får en forklaring (Den Hellige Ånd skal komme over henne og overskygge henne), kommer hun nemlig med sitt enkle "fiat", sitt ”la det skje”: ”Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.

Jeg vil gjøre oppmerksom på at Sakarja var en helgen og en gudfryktig, bra mann. Likevel består han altså ikke engleprøven. Så: Mens Maria har sagt et tillitsfullt, ydmykt og uforbeholdent ja til Gud, får Sakarja en skikkelig reprimande fra Gabriel. ”Fordi du ikke trodde mine ord, skal du bli stum så du ikke kan tale før den dagen dette skjer; for det jeg har sagt, skal gå i oppfyllelse i sin tid.”

Så der har du det: Tenåringsjenta Maria var liten nok til å skjønne at Gud er stor nok – at ingenting er umulig for Gud. Den flinke presten Sakarja derimot, var så stor at Gud måtte gjøre ham liten, som et lite barn som ikke kan snakke – for at han skulle forstå at det er Gud som er stor.

Gud opphøyer alltid de små og ydmyke – ikke de store og stolte. ”Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.” (1. Kor 1,27).

Og slik kom Gud til verden – gjennom Maria.Hun tvilte ei i sin tro så from på Herrens bud i helligdom” som det heter i den nydelige middelaldervisen ”Maria var en møy så ren”. Takk Gud for det! Halleluja! Snart blir Jesus født!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 21.12.2017 da Luk 1,5-14 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:


23 august 2016

Friksjonen som beveger oss mot Gud

Henri Nouwen (1932-1996)

Friksjonen fra de mange motsetningene i livet kan hjelpe deg til å bevege deg mot Gud. Det skriver den katolske presten Henri Nouwen om i sin bok Bread for the Journey.


"De mange motsetningene i livene våre - slike som å kjenne på ensomhet når vi er hjemme, kjede oss mens vi er travle, være ensom når man er populær, være troende samtidig som man er tvilende - kan frustrere, irritere, ja, også gjøre oss mismodige.
De får oss til å føle at vi aldri er helt nærværende. Men det finnes også en annen respons.
Disse motsetningene kan bringe oss i kontakt med en djupere lengsel etter oppfyllelsen av et ønske som lever under alle ønsker og som bare Gud kan tilfredsstille.
Motsetninger, rett forstått, skaper friksjonen som kan hjelpe oss til å bevege oss mot Gud."
Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey"
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen (publisert her med tillatelse)

22 oktober 2014

Ettertanke: Himmelsk matematikk

BIBELEN: Hvis Bibelen er laget for å få alle regnestykker til å gå opp, og alle puslespillbiter til å falle perfekt på plass – da har noen gjort en elendig jobb. Bibelen skal ikke først og fremst forklare. Den skal forvandle. Oss.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Noen ganger merker jeg ettervirkningene av at jeg hadde full fordypning i matematikk, fysikk og kjemi på videregående skole.


For eksempel synes hjernen min umiddelbart at dagens bibeltekst (1 Joh 4,11-16) ser ut som en fascinerende matteoppgave. «Her er det ett ledd som hele tiden går igjen. Dette blir en spennende formel,» tenker den.

«Dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss»
blir i mitt hode til «av x følger y». «Om noen bekjenner at Jesus er Guds Sønn, blir Gud i ham» blir til «av z følger også y». Og så kommer «Den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham», altså har vi «av æ følger også y», og da kjenner jeg at jeg begynner å dette av lasset. En ligning med tre ukjente kan jeg finne ut av, men fire? Hvordan setter jeg egentlig opp denne formelen?

Vi har lett for å behandle Bibelen som om den er laget for å passe inn i systemer. Som om Bibelen var konstruert for å skaffe oss den store Oversikten, bestående av noen perfekte, lukkede, teologiske systemer – modellene som forklarer alt. Slik at vi har full kontroll og kan dette her med Gud, liksom.

Men Bibelen er jo ikke en sånn bok, og Gud kan ikke settes på formel.
Hvis Bibelen er laget for å få alle regnestykker til å gå opp, og alle puslespillbiter til å falle perfekt på plass – da har noen gjort en elendig jobb.

Bibelen skal ikke først og fremst forklare. Den skal forvandle. Oss.

Apostelen Johannes var ikke matematiker. Han var kjærlighetens apostel. Og dette er det han lærer meg: Å søke Gud. Å søke Gud, ikke som et stykke kunnskap, men som en person. Ikke for å lære mer, men for å elske mer.

Johannes skriver: «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.» (1. Joh 4,16) Det er en setning som helt opplagt kan bli et fint regnestykke. Men først og fremst er det en setning full av mysterium og under. En setning som kan bli et fint liv. Et veldig fint, evig liv.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. oktober 2014 da 1 Joh 4,11-16 var dagens bibeltekst

15 mars 2014

Min tro i Vårt Land - Intet mindre

Faksimile: vl.no

 

"Min tro"-intervjuet i Vårt Land i dag handler faktisk om min tro.



Slik starter journalist Turid Sylte Min tro-intervjuet med meg:

Intet mindre


MIN TRO: Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Ragnhild Aadland Høen var ikke i tvil. Den største kampen har stått om Gud finnes.


Det brøt løs i 2004 den dagen på hjemvei fra et bryllup på Sunnmøre. Selv om det ble sent kvelden før, dro hun og mannen Hans til øya Selja i Nordfjord. Som redaktør for Sjømannskirkens blad hadde hun laget et nummer om pilegrimer. Klosterruinene ute i havgapet like ved Stadt hadde hun fått høre at hun måtte oppsøke.

– Den reisen ble livsforvandlende. Det var en magisk dag.

 

Du kan lese hele intervjuet (gratis) her på vl.no.

 

 
Faksimile: Vårt Land, s. 26-28, 15. mars 2014


Jeg ser forresten at desken har måttet kutte litt i teksten for å få plass. Avsnittet om "Da Gud grep inn" var egentlig slik:


Hun har hørt tidligere ateister beskrive den samme følelsen av at tilværelsen er flat, og tror hun var skremmende nær å forlate troen for godt.

– Tror du at det var Gud som grep inn, mot din egen vilje, slik du hadde bedt om?

– Ja, jeg tror oppriktig det. For jeg var helt borte. Om kvelden skrev jeg i dagboken min: ”Hele meg vet at dette er det mest virkelige av alt virkelig. Det er. Gud er. Jeg er ikke redd for å slutte å tro. Og jeg er ikke redd for å finne ut hva som er sant. For jeg er 100 prosent overbevist om at det som har grepet meg er Sannheten, og at jeg kan lete videre etter sannheten så mye jeg vil, men jeg vil alltid ende opp med Gud." Siden den dagen har jeg ikke vært redd for sannheten.

– Gud er sannheten, og den sannheten er så annerledes enn alt annet. Det er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig. Denne sannheten puster og lever, ble menneske og gikk omkring på jord. Fornuften sier meg at dette kunne ikke mennesker funnet på av seg selv.

VIDEOINTERVJU: - For at jeg skal oppleve mening med livet, må jeg leve det sånn som det var ment.
Se hele intervjuet på vl.no

Videointervju om meningen med livet


Vårt Lands fotograf Bård Kristian Bøe gjorde et ekstra, lite videointervju med meg om hva som er meningen med livet. Det kan du se her på vl.no.


Hvordan ville du besvare spørsmålet "Hva er meningen med livet?" på under et halvt minutt?

Her er det jeg svarte:
"Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - OG du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening."

Du kan se og høre mini-intervjuet om meningen med livet her på vl.no


LES MER OM MIN TRO:


MER OM SELJA OG KLOSTERPROSJEKTET:

  • Klosterprosjektet på Selja var hovedsaken i avisen Dagen lørdag 2. november 2013. Du kan lese reportasjen gratis på dagen.no.
  • NRK P1 intervjuet meg nylig om klosterprosjektet. Det innslaget kan du lytte til her i P1s radioprogram Mellom himmel og jord
  • Også NRK P1 Sogn og Fjordane intervjuet meg nylig om klosterprosjektet, ute på Selja. Den reportasjen kan du lytte til her.
  • NRK P1 Sogn og Fjordane intervjuet også den lutherske biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, der han erklærer at han at "både håper og ber om at dette må lykkes" og at han har troen på at klosteret kommer. Intervjuet med biskop Nordhaug kan du lytte til her.
  • NRK1 Vestlandsrevyen hadde også nylig et tv-innslag om klosterprosjektet på Selja. Det kan du se her. Først er det en liten reportasje ute fra Selja, deretter intervjues biskop Halvor Nordhaug i tv-studio.

20 november 2013

Glem vintermørket med retrett i kloster

TOTUS TUUS: Karmelittklosteret i Tromsø heter "Totus Tuus", som er latin og betyr "Helt Din".
Klosterets vesen er å være tilbaketrukket - et sted for stillhet, bønn, ettertanke og åndelig fordypning. I klosteret møter du deg selv - og Gud. Klostre tar imot alle gjester, uavhenig av tro eller ikke tro.
Foto: Elsebeth Thomsen/katolsk.no








Fredag reiser jeg til verdens nordligste karmelittkloster: Klosteret "Totus Tuus" i Tromsø. Vil du også ha noen dager med stillhet, bibelmeditasjon, tidebønner, messefeiring, sjelesorg og åndelig veiledning?


Hvem som helst kan besøke et kloster eller delta på en retrett i katolsk regi (eller en retreat som det heter på newnorsk). Klostrene er Den katolske kirkes største gave til alle i Norge, uavhengig av hvilken trostilhørighet du har - og uavhengig av hvordan det står til med troen din. Hvis det står ille til er du ekstra velkommen ;)

EKTE NONNER: I dag er det 14 søstre
i karmelittklosteret i Tromsø:
13 med evige klosterløfter og 1 novise.
Foto: karmel.katolsk.no
I alle klostre er det mulighet for personlig samtale med nonnene/søstrene/munkene/brødrene som lever der. Du er også hjertelig velkommen til å be med dem og feire messe med dem. Gjestfrihet er en helt grunnleggende verdi i klostre og ordenshus.

Tid alene med Jesus

Hverdagene går så fort og gir ofte dårlig rom for åndelig fordypning, derfor er det lurt å sette av noen dager alene med Jesus minst én gang i året. Ro ned, møt deg selv og møt Gud!  

Det er Jesus selv som inviterer deg til retrett/retreat. Han sier: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Mark 6,31)

Dersom du har lyst til å dra på retrett/retreat kan jeg anbefale at du tar en kikk på oversikten under her.

BIRGITTAKLOSTERET: På Tiller i Trondheim finner du
de gjestfrie Birgittasøstrene.

Anbefalte klostre

Her i Norge kan jeg anbefale deg å reise til disse katolske klostrene for å få åndelig veiledning og delta i tidebønner og messer (klikk på navnene for å komme til klostrenes egne hjemmesider):
  • St. Josef-søstrenes og Maristpatrenes retrettilbud på Grefsen i Oslo: Disse gir ignatiansk åndelig veiledning og driver et omfattende retrettilbud som er svært populært blant både katolske og  protestantiske kristne. Har mange, mange retretter på sitt program både i advent 2013 og i hele 2014, se her. NB: Sommeren 2014 er allerede nesten fulltegnet!
  • Karmelittene i Tromsø: En helt nydelig, kontemplativ orden. Et åndelig kraftsentrum langt oppe i nord, i nordlysets og midnattssolens rike. Slå til når flyselskapene har tilbudskampanjer! Karmelittene har gjestehus med retrettmulighet og tar mot gjester hele året, også under høytidene. Hvis du spør får du tildelt en nonne du kan samtale med under oppholdet (men samtaletilbudet er bare et tilbud, ikke et krav). Klosteret sørger for all mat, sengetøy og håndklær under oppholdet. Klosterkirken står åpen hele dagen, og nonnene møtes der ni ganger hver dag: Én gang daglig for å feire messen og åtte ganger daglig for å be tidebønner. Når karmelittene synger og ber - da er jeg i himmelen.
  • Cistercienserinnene på Tautra i Trøndelag: Et populært kloster som har gjestehus med retrettmulighet. De arrangerer også grupperetretter, inkludert retretter for spesielle grupper, f.eks. ungdommer. Både kvinner og menn er velkommen, men klosteret organiserer for eksempel egne retretter for kvinner i alderen 18-40 år første helgen i advent 2013 og i februar 2014.
  • Birgittasøstrene på Tiller i Trondheim: En gjestfri orden som har gjestehus med retrettmulighet. 20 gjesterom med høy, moderne standard. Av og til organiserer de retretter, ellers kan du komme på eget initiativ.
  • Cistercienserne i Munkeby i Trøndelag: Fem herlige munker som bygger kloster. De bor foreløpig selv i gjestehuset og kan derfor bare ta imot dagsbesøk. Av og til arrangerer de retretter der du bor utenfor klosteret.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)

TIDEBØNN: På vei for å delta i cisterciensernonnenes tidebønn i Tautra Mariakloster.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dominikanerordenen

Dominikanerne i Norge arrangerer ikke retretter (såvidt jeg har fått med meg), men de tar med glede imot deg til tidebønner, messer og åndelig veiledning:
Domikanerinnene ved
Sta. Katharinahjemmet

Mindre klostre

HØYSTEINANE KLOSTER: Klarasøstrene i Larvik.
I tillegg finnes det mange mindre klostre i Norge. Hvis du bor i nærheten av et av disse, vil jeg anbefale at du kontakter klosteret direkte for å høre hva som er mulig hos akkurat dem. Du finner en fullstendig oversikt over klostre og ordenshus i Norge her på Den katolske kirkes hjemmeside.

Jeg har selv aldri vært hos for eksempel Klarasøstrene i Larvik, men hører at de gjerne tar imot besøk. Cisterciensermunkene i Lofoten har plass til rådighet og tar imot besøkende.
Generelt kan det sies at små grupper av søstre ikke tar imot overnattingsgjester i nevneverdig grad, men de aller fleste søstre tar imot mennesker som søker seg til dem for samtaler og lignende.

Finn nærmeste kloster

Under "finn kirke" i den siste versjonen av "katolsk"-appen (gratis app for smarttelefoner og nettbrett) finnes det en egen seksjon for kloster. Ikke alle kommuniteter står der, men de stedene som har egne messer overlapper til en stor grad med de stedene det er mulig å dra på retrett.

Besøk et kloster! Du er alltid velkommen.

12 mai 2013

Lidelsens mysterium i ditt eget liv


LIDELSEN: Den hellige Elisabet av Treenigheten skriver: «”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp
Foto: Waiting for the Word/Flickr Creative Commons

Legkarmelitt Anne Samuelsen skriver dypt og innsiktsfullt om lidelsens mysterium i denne artikkelen som hun har skrevet spesielt for bloggens lesere. Takk, Anne, for at du øser både av din egen og helgenenes erfaring - av Kirkens store skatter!


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.


Den ”umulige” tilnærming til Lidelsens Mysterium


”Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger skyller over meg.” (Sal 42,8)

”Vi må hver dag gå nedover stien til den avgrunn som er Gud. La oss bare gli utfor denne skråningen med en tillit fylt av kjærlighet. ”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp. Det er der vi kommer til å få styrke til å dø fra oss selv og der mister vi sporet av oss selv for å kunne forvandles til kjærlighet. ”Salige er de som dør i Herren” (Åp 14,13) [1]

Elsker han meg?

Det finnes perioder i livet, eller for noen kanskje et helt liv, som er så vanskelig og smertefullt at man kan begynne å tvile på om Gud virkelig elsker oss. Dette er jo også ateistens mest hyppig brukte argument: ”Dere må ha en hevngjerrig og likegyldig Gud når han kan la sine mennesker lide slik de gjør.”

Ja sannelig, som troende kan man bli presset så hardt at denne anklagen kan vokse som et stort uformelig mørke. Også våre store helgener gikk igjennom ubeskrivelige åndelige netter, som kanskje best uttrykkes ved vår Herres ord på Korset: ”Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg”.

Åndens natt

STOR HELGEN: Den hellige Johannes
av Korsets åndelige natt viser at det er
ingen motsetning mellom stor hellighet
og stor lidelse.
Den Salige Mor Teresa av Calcutta levde i et slikt mørke nesten uavbrutt i 50 år. Den helligeThérése av Lisieux opplevde åndens natt mot slutten av sitt liv når hun lå for døden med store smerter. Den hellige Johannes av Korset opplevde åndens natt i sitt fangenskap i Toledo, der han paradoksalt nok forfattet det vakreste kjærlighetsdiktet i spansk litteratur, "Åndelig sang", der han skriver om veien til, og foreningen mellom sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Som selvsagt er resultatet (oppstandelsen) av Korsets mørke.

Og her kommer vi til kanskje de mest virksomme, forunderlige, paradoksale, strålende dyp i vår tro. Dybdene av Kristi etterfølgelse, dybdene av menneskesinnet, og Gud. Det som rommer alt og alle, og som stadig overgår vår fantasi og forestillingsevne.

KRISTI ETTERFØLGELSE: Vi er Kristi hender og føtter,
øyne og ører. "Finn ditt Calcutta," sa Mor Teresa av Calcutta.

1) Karitativ etterfølgelse

Det finnes bare ett kristent svar på lidelsen: Kristi etterfølgelse! Og ganske så opplagt går denne gjennom de gode gjerninger vi kan gjøre for våre nester (Luk 10,33). Vi er Kristi hender og føtter, øyne og ører. Han har satt oss til sin etterfølgelse, satt oss til å forkynne det glade budskap, legge hendene på syke og helbrede dem, fortelle dem om omvendelsens nåde og legge til rette så de kan motta Ham gjennom dåpen!

Til ateisten kan vi da si: Hvordan ville jorden sett ut om alle mennesker var sitt ansvar som ”nester” bevisst? Ville det ikke da vært mindre lidelse på jorden? Og alle måtte svare: ”Jo, det ville det!” Dette er Kristi etterfølgelse på det praktiske nestekjærlighetens (karitative) plan. Det han gjorde mens han ennå gikk på jorden, forkynte og gjorde store tegn og undre. Dette er den Kristi etterfølgelse som alle kristne må være seg bevisst gjennom sine aktive kristenliv.

2) Bønnens, overgivelsens og lidelsens etterfølgelse: Kristus Korsfestet

Men så har vi all den andre lidelsen: Naturkatastrofer, sykdom, medfødte lidelser som ingen kan gjøre noe som helst med. Den peker på den andre typen Kristi etterfølgelse, den som er så vanskelig for mange troende å gripe fatt i, den som gjør at også kristne misforstår for eksempel Mor Teresas forhold til lidelse, når de beskylder henne for å dyrke og glorifisere lidelsen.

Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende. De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk sykdom. Dette er den Kristi etterfølgelse som karmelittordenen på en helt spesiell måte er veiviser for, og som kan illustreres gjennom Den Salige Elisabeth av Treenigheten når hun sier:
”En karmelittnonne er en sjel som har skuet den Korsfestede. Som har sett ham bære frem seg selv til sin Far som offer for sjelene. Når hun mediterer og betrakter Kristi store kjærlighet, så har hun forstått hans sjels lidelse og valgt å gi seg selv som ham”[2]
I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap [3]... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie.

Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!

Jeg taler av egen erfaring og har selv fått oppleve mitt liv som før og etter jeg fikk ta inn over meg Mor Teresa av Calcuttas ord:
”I Minneapolis møtte jeg en kvinne i rullestol som led av cereberal parese med sammenhengende krampetrekninger. Hun spurte meg hva mennesker som henne kunne gjøre for andre. Jeg sa til henne: Det er du som kan gjøre mest. Du kan gjøre mer enn noen av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset og det bringer styrke til oss alle. Der er en enorm styrke som vokser i verden gjennom denne kontinuerlige kommunikasjonen, det å be sammen, lide sammen og å arbeide sammen[4]
FORENET MED KRISTUS: "Du kan gjøre mer enn noen
 
av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset
og det bringer styrke til oss alle" (Mor Teresa av Calcutta)
Foto: Josh Kenzer/Flickr Creative Commons

Ofre din smerte og din hjelpeløshet

Mor Teresa var en praktisk person. Hun tok konsekvensene av sin erkjennelse og satte det i system: Hver eneste en av hennes aktive søstre har en bønnestøtte, et menneske som ofrer sin smerte, litenhet, hjelpeløshet som bønn for en aktiv søster. Hvilken revolusjonerende oppdagelse dette var for meg! Plutselig stod Pauli så dunkle og uforståelige ord om forskjellige lemmer på Kristi legeme så tydelig for meg. Mitt ”håpløse” liv kunne være bønn - pulserende, virksom bønn for legemets organer!

Denne erkjennelsen var mitt personlige ”springbrett” dypere inn i troen, og som jeg nå bruker som eksempel når jeg skal prøve å forklare den karmelittiske spiritualitetens unike rolle på det kristne, katolske legeme: Karmelittordenen er en ”bønnestøtte” ikke bare for enkeltsjeler, men for alle sjeler i verden. Dens dype mystiske overgivelse er en gave av seg selv, i Kristi etterfølgelse, til sjelenes frelse og Kirkens liv.

Det er en vedvarende bønnens hjerterytme for hele Kirkens legeme som har sine forskjellige oppgaver i verden. Det er en vedvarende bønnens kjærlighet for sjelene, også de ”håpløse”, de uvillige og utilgjengelige. En bønn som strekker seg like ned i avgrunnen. En bønn som gjør den bedende til et ”bytte” for Guds fortærende kjærlighet. En bønn som går inn i det uforståelige, uakseptable, i det som bare kan leves gjennom Guds uendelige nådefulle innvirkning. Mystikkens utilgjengelige territorium. En bønn som er karmelittenes spesielle varemerke og som ikke kan forklares med fornuften, men kanskje kun forstås gjennom kontemplasjon?

ST. ELISABETH AV TREENIGHETEN:
Boken om St. Elisabeth kan du lese
omtale av her på bloggen.

Elisabeth av Treenighetens erfaringer og råd

Men jeg skal prøve meg med noen ord, ordene fra Elisabet av Treenigheten [5] i hennes Åndelige testamente [6], skrevet i 1906 på et sykeleie som krevde mer enn hun kunne gi. Hun hadde Addisons sykdom og ble gradvis fortæret innenfra med smerter som drev henne til vanviddets, selvmordets rand. Og akkurat her er det at hun kommer til den dype innsikt og ytrer disse ordene som vi i våre forskjellige situasjoner kan trykke til vårt bryst. Ord som hun skrev i brev til sin mor, som i tillegg til fortvilelse og desperasjon over sin datters lidelse, hadde sin egen sykdom og ensomhet å gjennomleve.

Elisabet av Treenigheten skriver:
”Bruk din ensomhet til å samle deg i Herren. Når din kropp hviler, tenk på din sjels hvile i ham, og slik som et barn elsker å få være i sin mors armer, så finner du din hvile i Guds armer som omgir deg fra alle sider
”Ha stunder med indre samling i ham og ofre til ham din lidelse som du må holde ut på grunn av din dårlige helse, det er det dyrebareste vi kan gi ham. Om vi virkelig kunne verdsette lykken i lidelsen, ville vi hungre etter den. Tenk på at takket være lidelsen kan vi gi Gud noe….”
”Jeg skulle ville ta på meg alle dine lidelser. Mitt hjertes første innskytelse er å tenke slik, men jeg tenker at det ville være egoistisk, for lidelsen er slik en dyrebar ting. Det jeg i stedet vil be om for deg, er at du skal få nåden til trofast å bære lidelsen, uten å tape noe av det, og til og med få nåden til å elske og å ta imot hver eneste lidelse som en kjærlighetspant fra vår Far i himmelen.”
Dette skriver Elisabeth til sin mor på sitt dødsleie. Hun forsikrer henne om at hun skal være ”en engel for sine små:
”Det går ikke an å ta på en engel, men den er nærværende hele tiden. Og de englevinger jeg beskytter dem med er bønn og lidelse.” 
 Til slutt, bare noen uker før sin død, avslutter hun:
”Det finnes et vesen som er Kjærligheten og som vil at vi skal ha fellesskap (1 Joh 1,3) med ham. Han er her og holder meg med selskap og hjelper meg å lide, lærer meg å overvinne min smerte for å hvile i ham. Gjør som jeg, da skal du få se hvordan alt blir forvandlet.”
AMEN


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
r
Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.

Referanseliste:
[1] Elisabeth av Treenigheten ANDELIGA SKRIFTER

[2] Andeliga skrifter s. 39, Karmeliterna 1979 (På svensk, alle Elisabet-sitater i denne artikkelen er min oversettelse fra denne)

[3] 1 Kor 27: ”Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.”

[4] The Joy of Loving s. 51

[5] 18 juli 1880 – 9 november 1906

[6] ÅNDELIG TESTAMENTE (1906) ”Jeg overlater i arv det kall som var mitt i den stridende Kirken og som jeg nå uavlatelig kommer til å oppfylle i den triumferende Kirken: LOVPRISNING AV DEN HELLIGE TREENIGHETS HERLIGHET (posthumt formidlet til moder priorinne) http://en.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_of_the_Trinity Den Salige Elisabet av Treenigheten er skytshelgen for syke mennesker, for sykdom og tap av foreldre.
LIDELSENS ETTERFØLGELSE: "Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende. De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk sykdom. (...)I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie. 

Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!"
(Sitat fra Anne Samuelsens artikkel)


(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i kirkekunstamlingen ved de kulturhistoriske samlingene
på Universitetsmuseet i Bergen)

 

LES OGSÅ:

Ettertanke: Korsmystikken
Bokomtale: Mystikeren Elisabeth av Treenigheten
En liten skole i indre bønn og kontemplasjon