Ettertanke | Jeg har fått all makt

Det kommer alltid til et punkt der du har gjort alt du menneskelig kan gjøre, og så må du overlate resten til Gud. Det blir sagt om Pave Johannes XXIII at han ba i sin kveldsbønn: «Det er din kirke, Gud. Jeg går og legger meg.»

Da jeg var barn, hadde jeg to favorittvers i Bibelen. Jeg lærte begge utenat – eller «i hjertet» som engelskmennene kaller det. Der er de fortsatt. I hjertet. 

Det første bibelverset var Joh 3,16, «Den lille bibelen», selve kjernen i den kristne tro. Det andre var Matt 28,18-20, misjonsbefalingen.

«Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden» sier Jesus i misjonsbefalingen, og jeg elsket det. Det er en Gud jeg kan tro på og stole på og gi hele meg til. Det betyr også: Gud er Gud, så det slipper jeg å være. Jeg er ikke allmektig. Min jobb er å være et menneske og gå på Herrens veier. Gud forventer at jeg gjør alt jeg kan, men ikke mer enn det. «For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.» (Sal 103,4)

Det betyr: Jeg gjør mitt beste. Deretter overlater jeg resten til Den Hellige Ånd og Guds nåde. Jeg gjør det jeg kan, og så gjør Kirken resten.

Ingen av oss er eneveldige. Bare Gud er allmektig. Det er en bibelsk sannhet som også paver trenger å leve i for å kunne overleve med ansvaret de har.

Paven har mange titler. Den tittelen som den hellige pave Johannes XXIII (1881-1963) likte best og brukte mest, var Guds tjeneres tjener (Servus Servorum Dei). Det blir sagt om ham at han ba i sin kveldsbønn: «Jeg har gjort mitt beste i din tjeneste i dag. Det er din kirke, Gud. Jeg går og legger meg.» Det kommer alltid til et punkt der du har gjort alt du menneskelig kan gjøre, og så må du overlate resten til Gud.

Dette vet jeg iallfall: Aldri, aldri la Djevelen ta fra deg motet. «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 2,7). 

Guds motstander vil at du skal stirre deg blind på alt som går galt, og tro at det er Djevelen som vinner. Men det er ikke sant. Det er Jesus som har all makt i himmelen og på jorden. Uansett hvor mørkt ting ser ut: I Guds hender kan du hvile med hele din tyngde. «Mens verdens riker stiger og de synker, går Kirken mot fullkommenhetens vår» (Ronald Fangen).

I Apg 1,8 sier Jesus: «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» En av Kirkens eldste skuddbønner er derfor denne: Veni, Sancte Spiritus. Det betyr: Kom, Hellige Ånd.

Den katolske kirke ber oss om å påkalle Den Hellige Ånd hver dag, og særlig ved begynnelsen eller slutten av alle viktige gjøremål. I dag, 3. pinsedag, ber jeg med en av Kirkens pinsebønner: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 25.05.2021 da Matt 28,16–20 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Utbrent, rykende veke

"Han slukker ikke en rykende veke" (Jes 42,3)
Foto: Flickr/Ryan Thomas-Sontag

Dette er en andakt til deg som kjenner at du egentlig ikke er klar for et nytt år. Du som ikke har kreftene som trengs til å ta inn tyngden av hele det neste året.

Den er til deg som er glad for at Jesus ikke avsluttet talen sin etter «Vær ikke bekymret for morgendagen». Han la også til «for hver dag har nok med sin egen plage» (Matt 6,34). Denne er til deg.

Selv om ordet «utbrent» er nytt, er ikke selve tilstanden det. «Fullstendig utslitt» het det før. Så fikk vi «utbrent». Psykiateren og forfatteren Hans Olav Tungesvik var ikke glad i det ordet. Han var opptatt av å heller kalle det for «uttappet». Fordi et menneske som er utbrent, er som en ødelagt branntomt – mens hvis du er uttappet kan du tappes oppi igjen med nytt vann og nye krefter.

I dagens bibeltekst står det om hvordan Messias kommer til oss lavmælt, ikke med skrik og rop (Jes 42,2). Herren Gud – han som gir pust til alt folket på jorden, han som skapte den veldige himmelen og spente den ut – «han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke», står det. (Jes 42,3). Den Gud tror vi på. Vi tror på Herren Jesus Kristus.

Jesus slukker deg ikke når du er knekt og utbrent. Han blåser deg ikke ut når flammen er redusert til en rykende glo. Han puster varsomt nytt liv i deg.

Når du er tom og uttappet, fyller han deg opp igjen, milliliter for milliliter. «Han fyller ditt liv med det som godt er.» (Salme 103,5)

Eller for å si det med flere av Guds ord: 

«Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med godhet og miskunn. 

Han fyller ditt liv med det som godt er, og gjør deg ung igjen som ørnen.

Herren griper inn og frelser, lar alle undertrykte få sin rett. 

Barmhjertig og nådig er Herren, langmodig og rik på miskunn. 

Så høy som himmelen er over jorden, så stor er Herrens nåde mot dem som frykter ham. Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. 

For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv. 

Fra evighet til evighet er Herrens miskunn over dem som frykter ham. 

Lov Herren, hele hans skaperverk, på alle steder hvor han rår. 

Min sjel, lov Herren!»

 

(Salme 103, 4 f.f.)

Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Gud barmhjertig mot rykende veker og brukne siv/liv.

Lov Herren, for den Gud tror vi på. «I ham har jeg min glede.» (Jes 42,1)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11. januar 2021 da Jesaja 42,1–7 var dagens bibeltekst

Når du er tom og uttappet, fyller han deg opp igjen, milliliter for milliliter. «Han fyller ditt liv med det som godt er.» (Salme 103,5) 

«Den som tørster, skal komme til meg og drikke!» (Jesus i Joh 7,37)

Foto: Laura Ferreira

Du liker kanskje også disse andre ettertankene i samme "familie":

• Ettertanke | Leid, milde ljos - "Det finnes ikke noe ondt vi kan møte som Kristus ikke møter sammen med oss. Det finnes ingen fiende som ikke Kristus allerede har overvunnet. Det finnes ikke noe kors å bære som Kristus ikke allerede har båret for oss, og som han ikke bærer sammen med oss nå." (Pave Johannes Paul II)
  
  
• Ettertanke | Si til de urolige hjerter -  En ettertanke om å leve i usikre tider.
  
  
• Ettertanke | Her i tårenes dal - «Salve Regina» ble skrevet på 1000-tallet. Tusen år senere er den fortsatt en av de høyest elskede bønnene vi har. Fordi: Fremdeles er vi Evas landflyktige barn som trenger å møte barmhjertighet her i tårenes dal – «in hac lacrimarum valle».
  
  
• Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg - Ord kan forvandle virkeligheten. Jeg ser det igjen og igjen, at hvilke tanker jeg tenker, og hvilke ord jeg velger å bruke, har enormt mye å si for hvilken virkelighet jeg lever i. Det er spesielt fem ord som forandrer virkeligheten min, hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem. Det er disse fem enkle ordene: Jesus, jeg stoler på deg.
  
  
• Ettertanke | Når du har det vondt - Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way. "Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse."

Ettertanke | Kristi Kongefest

MILD OG RETTFERDIG: Dette ikonet fra Sankta Katharina-klosteret i Sinai-ørkenen er det eldste, kjente ikonet der Jesus er fremstilt som Pantokrator, allherskeren. Han har to ansiktsuttrykk på én gang - du ser det lettere hvis du dekker til halve ansiktet om gangen. Den ene siden av ansiktet er mildt og nådefullt (hans høyre side). På den andre siden trer den rettferdige dommeren frem. Fordi han ER begge deler på en gang: Både nådefull og rettferdig - både den som gir evig liv og den som vil gjøre slutt på ondskapen.

Den dramatiske, siste søndagen i kirkeåret feires i dag. Kristi Kongefest, heter den i Den katolske kirke. "Domssøndag/Kristi Kongedag" heter den i Den norske kirke. Det går nesten ut på det samme. 

I begge tilfeller handler det om Jesus, kongen, han som «skal komme igjen for å dømme levende og døde».

Jesus er min venn som jeg kan stole fullt og helt på. Men han er en litt annerledes venn.

”Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere,” sier han i Joh 15,14. Den er jo rimelig drøy. Jeg har ingen andre befalende venner. Men så kjenner jeg heller ingen andre som er universets konge og har all makt i himmel og på jord. 

Derfor bøyer jeg fysisk kne for kong Jesus hver gang jeg er i kirken. Det øker ikke distansen mellom oss. Tvert imot. Det fører til at jeg elsker og tilber ham enda mer, i både ånd og kropp.

Dagens tekst om Guds vredesdag kan gjøre noen og enhver skjelvne. Men de som har levd før oss, har utviklet ord som hjelper oss i møte med usikkerheten. 

De skilte klart mellom sikkerhet og trygghet. Den som er sikker, begynner å ta seg friheter. Den som er trygg, vet hvor viktig det er å holde fast.

Når vi holder oss til Jesus, kan ikke verdens undergang og dommens dag true oss. ”Hjelp oss å fatte, den dag vi forferdes, når kreftene rokkes og sjeler forherdes, at det som du bringer den dagen du kommer, er lyset og livet – den evige sommer!” (Norsk Salmebok nr. 258)

Mitt liv er ikke på vei mot en solnedgang, men en soloppgang.  

”Kom, konge, kom i morgenglans
og gjør en ende bratt på jordens mørke,
tenn den dag som aldri mer blir natt!"

(Norsk Salmebok 2013, nr. 15)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 3. november 2008 da Åp 11,15–19 var dagens bibeltekst, og her på bloggen 20. november 2014. 

LES MER:

• Ettertanken min "Kristus Kongen" kan du lese her
• På katolsk.no kan du lese mer om Kristi Kongefest og den historiske bakgrunnen for denne søndagen

Ettertanke | Ransak meg, Gud

Mens vi reiste gjennom fagre Sogn, leste jeg Salme 139 høyt i bussen, akkompagnert av filmmelodien «Il Postino Titoli». De tre minuttene har jeg aldri glemt.
Foto fra filmen Il Postino

I 1996 fant kinofilmen Il Postino, Postmannen, veien fra Italia til Norge. 

Jeg falt umiddelbart pladask for historien om den enkle, sjenerte postmannen Mario som blir venn med den verdenskjente poeten Pablo Neruda. Mario finner så veien inn i hjertet til den vakre Beatrice ved å lese Nerudas dikt for henne. 

Il Postino smøg seg inn i minnet mitt, ikke minst takket være Luis Bacalovs fantastiske filmmusikk som vant en velfortjent Oscar-pris.

Året etter fikk jeg i oppgave å holde morgenandakt under studentkorets turné. Mens vi reiste gjennom fagre Sogn, leste jeg Salme 139 høyt i bussen, akkompagnert av filmmelodien Il Postino Titoli. 

De tre minuttene har jeg aldri glemt. Fjorden og fjellene som fløt forbi utenfor. Freden som kom. De mange som lukket øynene, tok morgenrødens vinger på og ble med dit havet ender (sannsynligvis i Italia et sted).

Hvis du har en musikkstrømmetjeneste, så finn fram den melodien og les Salme 139 høyt for deg selv i dag. 

Start med å bare lytte til musikken i 29 sekunder. Deretter begynner du å lese ganske sakte, slik at du rekker å ta imot ordene. Les vers 1-18 og deretter vers 23-24, det er perfekt lengde til denne melodien.

 Herre, du ransaker meg og du vet –

 du vet om jeg sitter eller står,

 på lang avstand kjenner du mine tanker.

          

 Om jeg går eller ligger, ser du det,

 du kjenner alle mine veier.

 Før jeg har et ord på tungen, Herre,

 kjenner du det fullt ut.

Bakfra og forfra omgir du meg,

du har lagt din hånd på meg.

Det er et under jeg ikke forstår,

det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

Hvor skulle jeg gå fra din pust,

hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?

Stiger jeg opp til himmelen, er du der,

legger jeg meg i dødsriket, er du der.

          

Tar jeg morgenrødens vinger

og slår meg ned der havet ender,

da fører din hånd meg også der,

din høyre hånd holder meg fast.

          
Nå, ved bibelvers 11, er du kommet til 1:26 i sangen, der musikken endres og løfter deg:

Jeg kan si: «La mørket skjule meg

og lyset omkring meg bli natt.»

          

Men mørket er ikke mørkt for deg,

natten er lys som dagen, mørket er som lyset.

For du har skapt mine nyrer,

du har vevd meg i mors liv.

          

Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. 

Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.

Knoklene mine var ikke skjult for deg

da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.

Dine øyne så meg da jeg var et foster.

Alle dager er skrevet opp i din bok,

de fikk form før én av dem var kommet.

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,

summen av dem er ufattelig!

Teller jeg dem, er de talløse som sand,

blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.

          

Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,

prøv meg og kjenn mine tanker!

          

Se om jeg er på den onde vei

og led meg på evighetens vei!

          
Og ja, jeg tror det er dette – Guds gode, trygge, kjærlighetsfulle blikk fra Salme 139 – som gjør at jeg ikke blir mørkeredd av å lese dagens bibeltekst: «Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!» (2. Kor 13,5)

For inni meg spiller Il Postino: «Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker.»

Og jeg ber: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg er på den onde vei og led meg på evighetens vei!» (Sal 139,23-24) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2020 da 2 Kor 13,5-8 var dagens bibeltekst

Foto fra filmen Il Postino

Lytt

Har du Spotify? Da kan du lytte til Il Postino Titoli her.

Klosterdugnad og dåpsdagsfeiring

KLOSTERDUGNAD: «Det er veldig, veldig gøy med hagearbeid!»

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var kjempekjekt å være med på klosterdugnad i St. Dominikus kloster på Majorstua i finværet i går, syntes både Johannes, Maria og jeg. I dag har hele familien feiret Marias dåpsdag, på minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte.

Stor var entusiasmen over å få luke i rhododendronbed, flytte markjordbærplanter, koste klosterganger og vanne over alt. «Det er veldig gøy å jobbe sammen!» «Det er veldig, veldig gøy med hagearbeid!» «Dette er den vakreste hagen i hele verden!» Og etterpå: «Jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin, sånn at jeg kunne reise tilbake i tid og gjøre alt om igjen!»

Skikkelig arbeidskar

Johannes syntes det var stas å være arbeidskar med skikkelige arbeidshansker (i barnestørrelse). Litt bæring av store ting fikk han også være med på. Det gav mersmak. Jeg tror de her er klare for å gjøre klosterdugnad til en fast tradisjon 🥳 Jeg mener, å ønske seg en tidsmaskin for å gjøre noe om igjen, den har jeg faktisk aldri hørt før.

Det gjorde godt for liten og stor det her. Jeg skjønner godt hvorfor folk snakker om at hagearbeid gjør dem godt og gir dem energi. Er du hjernesliten og føler deg rotete i hodet, så luk ugress og riv vekk døde greiner - det funker!

Det var 30 grader i skyggen i Oslo i går, men det rakk heldigvis å bli ganske overskyet og en svalende bris på ettermiddagen, dermed ble det en fin temperatur for å være i hagen.

Alle klostre skulle hatt minst én munk som er som pater Haavar i St. Dominikus kloster: en landskapsarkitekt med grønne fingre 🌿🌱🌳 

Katolske hager

Jeg drømmer om å få min egen hage en gang, der både Jesus, Maria, bedende engler, Josef, Frans av Assisi og andre helgener dukker opp på ulike steder i hagen. En stor hage så det blir plass til mange vakre statuer. Og med et kapell med tabernakel og evighetslampe ❤️ DET er lykken på jord, det. Det er ca 0,000000000000000001 % sjanse for at det skulle skje meg, men lengselen og drømmen er jo vakker.

Her er et glimt fra en annen, katolsk hage - klosterhagen til Marias Minde i Bergen. Guds fred hviler over den hagen. Helt herlig. Hele stedet er en eneste stor velsignelse. Det er faktisk et sted for ekte rekreasjon. Rekreasjon betyr jo ikke opprinnelig "underholdning og adspredelse". Re-kreasjon betyr gjen-skapelse. Og sånn er det i Marias Minde-hagen. Den er et ekte rekrasjonsområde; et sted der du gjenskapes - der du faller på plass - der Skaperen får sette deg sammen igjen og gi deg ny kraft.

 En katolsk hage er et rekrasjonsområde; et sted der du gjenskapes - der du faller på plass - der Skaperen får sette deg sammen igjen og gi deg ny kraft.

Maria ble døpt i Vår Frue-kirken på Marias Minde på minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte, så det feirer vi på den dagen i kirkeåret hvert år.

Dåpslyset ble tent første gang i dåpen hennes. Det tennes bare denne ene dagen i året.

Jomfru Maria som barn, sammen med sin mor, den hellige Anna. Også Jomfru Maria har en gang vært barn. Denne vakre statuen kjøpte jeg i benediktinerklosteret i Fontgombault i Frankrike da Maria og jeg var på besøk der i oktober 2014. Hver kveld ber vi for det klosteret og spesielt for en av munkene der, Dom Pierre Antoine, eller "Per Anton" som de minste barna har fornorsket det til (Gud skjønner heldgivis norsk).

På dåpslyset er det et kors, et lam med glorie (Guds lam, Agnus Dei, altså et Jesus-symbol) og gullbelagte bokstaver med ordet Credo - "jeg tror", det første ordet i trosbekjennelsen som alltid lyder i dåpen.

I år sang vi "Happy dåpsdag to you". Det fikk alle til å smile.

Ballonger hører med når det er fest.

God og våt i håret etter en frydefull tur ut i det fantastiske sommerregnet som plutselig dalte ned. Her med en av gavene til dåpsdagen: En metallkoffert med blomsterfeer. (Maria er så glad i feer at hun er litt oppgitt på Gud. Hvordan kunne han glemme å lage feer og alver på ekte?) I dag så Maria (6) Disney-klassikeren Snøhvit for første gang. Hun elsket filmen så høyt at hun like godt så den to ganger på rad. Deretter var det stas å få dåpsdagskort med beskjed om at hun selv også er en prinsesse, for gjennom dåpen ble Maria Guds barn, og Gud er universets Herre og konge, så når Gud er hennes far, gjør det Maria til kongsdatter. Det er en fin verdighet å ta med seg her i livet.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Du liker kanskje også:

• Lille Marias rene hjerte og Guds nåde - fra dåpsdagen og Corpus Christi-feiringen for to år siden
• Ettertanke | Marias rene hjerte - Gud kunne bli menneske i Jomfru Maria fordi hun var helt hans, helt ren, helt åpen for ham. Den samme tillitsfulle, fullstendige overgivelsen til Gud er vi alle kalt til å ha. Den kjærligheten som sier "Jeg er helt din".

NRK-andakt | Jesus, jeg stoler på deg

Jeg henter denne andakten fram igjen i anledning koronatiden. Usikkerhet og prøvelser er alltid en unik mulighet til å vokse i troen og tilliten til Gud. Jo større prøvelser, jo mer tro trenger du, og jo mer tillit utvikler du.

Ord kan forvandle virkeligheten. Jeg ser det igjen og igjen, at hvilke tanker jeg tenker, og hvilke ord jeg velger å bruke, har enormt mye å si for hvilken virkelighet jeg lever i.

LYTT TIL ANDAKTEN HER PÅ NRK.NO

Det er spesielt fem ord som forandrer virkeligheten min, hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem. Det er disse fem enkle ordene: Jesus, jeg stoler på deg.

Enten jeg har det bra eller vanskelig, enten jeg er glad eller urolig, bekymret og trist, takknemlig, fortvilet eller kraftløs - når jeg sier Jesus, jeg stoler på deg så hjelper det meg å gi meg over til Jesus, midt i alt jeg står i. Det har jeg lært av den hellige Faustina Kowalska, en polsk ordenskvinne som skal ha hatt store, mystiske nådegaver.

En februardag i 1931 opplever hun at Jesus ber henne om at hun må sørge for at det blir malt et bilde av ham slik han viser seg for henne. Det er bare én hake: Søster Faustina kan ikke male.

Etter flere år er det til slutt en kunstner som klarer å lage et maleri etter Faustinas nøye anvisninger. Maleriet kalles «Bildet av den barmhjertige Gud» og er senere blitt berømt over hele verden. Ut fra Jesus, fra hjerteregionen hans, stråler røde og lyse stråler. Den ene hånden er hevet til velsignelse og med den andre berører han hjertet sitt.

Nederst på det maleriet står alltid disse ordene: Jesus, jeg stoler på deg. For meg gjør disse fem enkle ordene en ufattelig forskjell når jeg bruker dem i mitt eget liv.

Når jeg sier det – og velger å mene det – kjenner jeg virkningen umiddelbart. Jeg puster litt friere med magen. Skuldrene mine senkes noen centimeter ned. Jeg kjenner kjærlighet, håp, fred. Jeg blir minnet på at Gud er trofast, og at jeg kan stole på ham.

Det betyr ikke at jeg alltid synes det er lett å stole på Jesus. Det betyr ikke at jeg aldri er redd. Men det å ha tillit til noen er jo ikke en følelse, det er en viljeshandling. Jeg kan velge å stole på Jesus selv om jeg er livredd. Og her er noe som er fint: Jo mer bevisst jeg velger å stole på Jesus midt i det jeg står i, jo mer vokser tilliten min til ham.

Derfor ber jeg: "Du vet, Jesus, hvor svak jeg er. Men til tross for følelsene mine, velger jeg å stole på deg. Jesus, jeg stoler på deg!" Det funker alltid. Hver gang. Jesus, jeg stoler på deg.

Musikk: Tidløs – "Jesus, Det eneste" (lenke til Spotify)

Første gang publisert her på bloggen 20. juli 2019.

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no

Denne andakten ble sendt i P1 og P1+ 10. juli 2019. Radioandakten var tilgjengelig i NRKs nettradio i 6 måneder, til 10. januar 2020.

Fra samme andaktsuke i NRK, juli 2019:

• NRK-andakt | Legenden om Sankta Sunniva
• NRK-andakt | Det største sviket
• NRK-andakt | Munken som forandret Europa

Tidligere i NRK, i 2017 og 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | Din egen klagesang
• NRK-andakt | I ørkenen med Gud
• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

Ettertanke | Barnelærdommen fra Jesaja

«Han ble såret for våre overtredelser, og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Ved hans sår har vi fått legedom.» (Jesaja 53,5)

Noe av Kirkens viktigste trosopplæringsarbeid foregår gjennom korarbeidet. Den rike arven av århundrers kirkemusikk sørger for å gi trosopplæring også til tusener av unge og voksne korsangere som slett ikke synger i kirkekor.

Allerede da jeg sang i barnekoret i Rossabø kirke fornemmet jeg skjønnheten og alvoret i Jesajas profeti om «Herrens lidende tjener». 35 år senere kan jeg fortsatt synge utenat for deg vers 5 fra Jesaja 53: «Han ble såret for våre overtredelser, og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Ved hans sår har vi fått legedom.» Sannheten i ordene, og skjønnheten i tonene, smøg seg inn under huden og ble der.

Korsangere lærer sangene utenat. «By heart». Dermed bærer vi dem i hjertet resten av livet. Og dermed bærer de sangene oss. Resten av livet. Kanskje er vi noen av de rikeste menneskene på jorden?

Dagens eldre kan fortsatt synge med på salmene de lærte utenat som barn. Hva skal min generasjon synge på sykehjemmet? Brokker av pop fra 90-tallet? Takk Gud for at det finnes mer enn bare tomme poprefreng inni hodet mitt når jeg skal sitte der på sykehjemmet og nynne for meg selv om 50 år. Da skal jeg synge de sangene jeg lærte i kirken, hjemme, på leir og i alle de tolv korene jeg har sunget i så langt.

Jeg tar med meg alt fra barneleirenes trygge «Tett ved sida mi går Jesus, alltid vil han vera der», innom ungdomskorets «I know it must have rained in Heaven on Crucifixion Day» og studentlagets «Mitt hjerte alltid vanker», til kirkekorets «Salve, Regina, mater misericordiæ» og messens jublende «Deg være ære, Herre over dødens makt!» Jeg skal sitte der på mine gamle dager og synge, fordi: «Han er min glede, han er min sang. Ham vil jeg prise livsdagen lang!»

Tusen takk til alle dere som har lært meg kristne sanger. Jeg lover å lære enda flere de neste tiårene, og jeg skal gjøre mitt beste for å gi dem videre. For det er sant som vi synger: «Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer tonen fra himlen, i sjelens glade pilgrimssang.»
Gloria in excelsis Deo!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 27. februar 2020 da Jes 52,13-15 var dagens bibeltekst

Barneleirenes Jesus - han som alltid er der:
"Tett ved sida mi går Jesus,
alltid vil han vera der.
Eg treng ikkje gå og ottast, når eg fylgjer Jesus her.
Han som er den gode hyrding
tek mi vesle veike hand.
Dag for dag han trufast leier
meg til himlens lyse land.
Tett ved sida mi går Jesus, alltid vil han vera der."

Tekst: Haldis Reigstad. Melodi: Gunstein Draugedalen.
Her kan du høre Gunstein Draugedalen synge alle tre versene på Spotify.
Maleri av Heinrich Hofmann (1824-1911).
Akkurat slik så Jesus ut på de små bønnekortene vi skrev hilsener på og gav til hverandre som minner fra barneleirene på Solgry.

Foto: Wikimedia Commons

Ungdomskorets Jesus - om den Gud som lider med oss og for oss:
"I know it must have rained in Heaven on Crucifixion Day.
The promised resurrection must have seemed at least a million years away.
All the lights went out in Heaven, except the light of love that somehow stayed
in the broken heart of God, the Father, on Crucifixion Day."
(Larry Gaitlin)

Les også:

Ettertanke | Her i tårenes dal - Et av de mektigste tenåringsminnene jeg har, er fra da vi fremførte den vakre «Salve Regina» i basilikaen i Maastricht i Nederland. Lite ante jeg den gang om hva vi sang, eller hvorfor denne bønnen rørte oss og tilhørerne så usedvanlig sterkt som den gjorde. Les mer her.

Intet mindre - Et "Min tro"-intervju med meg i Vårt Land. På min gravstein skal det stå "Deg være ære, Herre over dødens makt"

En salme å leve hele livet i

Det står altså "Statsministeren" på den stolen der. Bildet er tatt 9. februar 2015.

I dag er det nøyaktig fem år siden min første dag som kommunikasjonsrådgiver for KrFs stortingsgruppe på Stortinget. Det føles som det var i går.

Jeg kan virkelig ikke fatte at det allerede er gått fem år siden jeg gikk fra å være kateket i St. Paul menighet til å jobbe med kommunikasjon igjen. Samtidig føles tiden i Bergen som en evighet siden. Som om det var et annet liv. Det er så utrolig mye som har skjedd på disse fem årene.

Det var Facebook sin minnefunksjon som minnet meg på at det er fem år siden oppstarten på Stortinget i dag:

Egentlig skulle jeg begynt på Stortinget i januar 2015, men oppstarten ble litt forsinket av jeg lå med brannskade på Haukeland Universitetssykehuset,

Facebook minnet meg også på at på denne dagen, 9. februar for fire år siden, delte jeg dette bildet på Facebook:

 Nydelig vinterlys over St Olav domkirke i Oslo 9. februar 2016.

Og her er det jeg skrev:

FUNNET: Fantastisk lys over St Olav i ettermiddag. Det mest fantastiske var imidlertid å finne igjen Olav etter at han hadde vært sporløst forsvunnet i 18 minutter. Sitat tillitsfulle Olav (6) som ble funnet igjen nede på St Olavs plass: "Men det kom noe godt ut av at vi kom bort fra hverandre, mamma, for jeg fikk noen nye, hyggelige voksne venner!" Takk Gud at de som fant ham var to snille damer med mobil. #vipsborte #plutseligtilbake

Olav og jeg skulle hente storesøstrene på koret den dagen, og plutselig var han der ikke lenger. I begynnelsen trodde vi at han hadde gjemt seg et sted, men til slutt hadde vi jo lett over alt. De siste fem minuttene var ikke kjekke. 

Det ante meg at Olav kunne ha gått i forveien til Kiwi (butikken ligger litt lenger nedi veien - vi skulle dit etterpå), men han er en så fornuftig kar at jeg ikke oppriktig trodde at han ville bare gå av gårde sånn. Ulempen med å ha små, utadvendte og tillitsfulle barn er at de ikke helt skjønner hva de driver på med når de legger av gårde på ekspedisjon alene ut i den store vide verden. Men heldigvis, det gikk bra! Takk Gud! Noen ganger må skytsenglene jobbe litt ekstra. 9. februar 2016 var en sånn dag.

LES: DU HAR EN SKYTSENGEL

Vestlending i øst

Men hvor vil jeg egentlig med denne bloggposten? Jeg vet ikke. Det er vel bare noe med at jeg fikk plutselig den samme følelsen som da jeg fylte 40. Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Kanskje gjør det faktum at jeg er en vestlending i øst, og det faktum at vi bor i en leid bolig, at jeg kjenner litt ekstra på at jeg er en pilegrim i verden. Jeg er på gjennomreise. På vei hjem til Gud.

Jeg tror jeg rett og slett skal kjøre en reprise på den andakten jeg hadde på trykk i Vårt Land på 40-årsdagn min, 5. september 2016. Her er den:

Ettertanke | En salme å leve hele livet i

Himmelsk fødselsdag i dag: Mor Teresa.
Foto: Mother Teresa Center

På denne dagen i 1997, på min 21-årsdag, døde Mor Theresa. Dermed falt plutselig fødselsdagene våre sammen – min jordiske og hennes himmelske fødselsdag.

I dag, på min 40-årsdag, er jeg sannsynligvis (minst) halvveis på veien til det målet Mor Teresa nådde. Det er en rar dag. En dag for takknemlighet over alle dem som har hjulpet meg så langt på pilegrimsveien. Takknemlighet over den kristne troen som har blitt gitt meg. Takknemlighet over alt i livet mitt som er godt. Takknemlighet over all kjærlighet jeg har fått.

Men å bli 40 handler også om å kjenne på hvor fullt av alt mulig dette livet er, også det vanskelige. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.» (Sal 90,3f)

Så her går jeg, med en sjel som er på pilegrimsvandring, på vei hjem til Gud.  Mange av de norske salmene synger om den pilegrimsvandringen, med folketonenes blå tone av hjemlengsel. «Lær meg å kjenne dine veie» og «Eg veit i himmerik ei borg» er to av de blå perlene jeg bærer med meg. Eller: som bærer meg. Når jeg synger dem går jeg sammen med dem som har gått veien før meg. Jeg kjenner at det er sant at «Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt.» (Sal 90,1)

Salme 90 er en bibeltekst du kan leve hele livet ditt i. Hos den Gud som er. Alltid. Som er din bolig. Som du alltid er hjemme hos. Uansett hvor fort dagene og årene flyr. Uansett hvor fylte de beste årene er av strev og vanskelige ting. Selv om jeg blir 40 er jeg fortsatt et menneskebarn som er på vei ut i verden – og på vei hjem til Gud.

«Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90,12). I dag er det 14 610 dager siden jeg ble født. Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. 

«Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid.

«Eg veit i himmerik ei borg

ho skin som soli klåre,

der er kje synder eller sorg,

der er kje gråt og tåre.

Der inne bur Guds eigen Son

i herlegdom og æra,

han er mi trøyst og trygge von,

hjå honom eg skal vera.

Eg er ein fattig ferdamann

må mine vegar fara

herfrå og til mitt fedreland,

Gud, meg på vegen vara!»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. september 2016, da Sal 90,1.10-14 var dagens bibeltekst

Lær meg å telle mine dager

Siden den gang har jeg faktisk passert 15 000 dagers-jubileet mitt, og jeg visste det ikke en gang. Jeg behandlet den 30. september 2017 som en helt vanlig dag, selv om det var et stort jubileum. Akk ja.

I dag er det 15 862 dager siden jeg ble født. "Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid."

Ettertanke | Den fyrste song

Skjønne Sunniva, nyfødt og førstefødt.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For 14 år siden ble jeg mor, og siden har det ikke gått én dag uten at jeg har sunget. Barn nummer to, tre, fire og fem hadde dermed full kontroll på godnattsangene i vår familie lenge før de var født. De hadde jo lagt der i magen og lyttet til hele repertoaret i 20 uker allerede.

På barselavdelingen sang jeg også, og jordmoren spurte: «Sang du den sangen mens han lå i magen?» «Ja.» «Jeg merket det på måten han responderte så umiddelbart på sangen din. Han ble helt rolig.»

I elleve av disse årene har jeg skrevet ettertanker i Vårt Land. Du aner ikke hvor mange av ettertankene som har blitt til mens jeg har sittet i mørket og sunget for et barn som skal sove. Gud taler i det rommet. I barnerommet. I mørket, når alt annet er slått av, og hjernen synger av seg selv. Da frigjøres det kapasitet i hodet og plass i hjertet til å lytte og ta imot.

Uten sang blir vi fattige. Det er jeg helt, helt sikker på. Til og med tenåringer trenger kveldsbønn og kveldssang. «Gud er din hvile, Kristus din styrke, Ånden er nær som en trofast venn.» Slik starter den nyeste hiten på jenterommet; en nydelig sang av Iona-komponisten John Bell. Du finner den som salme 459 i Norsk Salmebok (2013).

Den første linjen har en gjenklang av Fil 2,1: «Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden». Selvfølgelig trenger ungdommer hvile i Gud, trøst og styrke i Kristus, og fellesskap i Ånden. «Ånden er nær som en trofast venn.»

John Bells sang fortsetter: «Herren har hørt deg, nådig berørt deg, Herren vil reise deg opp igjen.» Det er ikke få dager en ungdomsskoleelev trenger å høre det budskapet. Det er ikke sjeldent at en voksen trenger å høre det heller.

«Trøst, ja trøst mitt folk» sier Gud i Jes 40,1. Voksne nordmenn tenker at de ikke skal trenge trøst. Men det gjør vi jo. Vi trenger et sted å legge fra oss alt styret og stresset. Alt som ble feil. Et sted å finne hvile fra smerte. Et sted å finne hvile for vår sjel.

Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel.» (Matt 11,28f) Eller som det står i 2. Mos 14,14: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» 

Men nå. Bare hysj…

Vær stille.

Og lytt.

Hva hører du?

«Og når eg sliten trøytnar av, i strid mot alt som veilar, 
eg høyrer stilt frå mor si grav, den song som allting heilar.»
(De siste ordene fra «Den fyrste song» av Per Sivle.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. november 2019 da Fil 2,1-5 var dagens bibeltekst

"Mor og barn" (1883) av Christian Krohg (1852-1925).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, på Nasjonalmuseet 4. januar 2019

                                                                            

Den fyrste song

Den fyrste song eg høyra fekk

var mor sin song ved vogga.

Dei mjuke ord til hjarta gjekk,

dei kunne gråten stogga.

Dei sulla meg så underleg,

så stilt og mjukt te sova.

Dei synte meg ein fager veg

opp frå vår vesle stova.

Den vegen ser eg ennå tidt

når eg fær auga kvila.

Der stend ein engel, smiler bildt

som berre ei kan smila.

Og når eg sliten trøytnar av

i strid mot alt som veilar.

Eg høyrer stilt frå mor si grav

den song som allting heilar.

Av Per Sivle (1857-1904)

Det er få malerier som rører meg slik som maleriet «Mor og barn» (1883) av Christian Krohg. I «Om det eneste fornødne i kunsten» (1888) skriver Christian Krohg: «Du skal male slig at du griper, rører, forarger eller gleder den store hop nettopp ved det samme som har gledet, rørt, forarget eller grepet deg selv, for det er vel derfor, du har malt ditt bilde, vil jeg håpe.» 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Yndlingssangboken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Sanger ved sengekanten

Gavetips: Boken "Ved sengekanten" har jeg brukt mye når jeg har sunget for barna mine opp gjennom årene, og jeg har gitt den i barselgave eller dåpsgave til mange, mange med stor suksess. Fantastisk fin bok! 

I denne klassikeren fra IKO-forlaget har bare det aller beste fått plass, både av sanger, bønner, dikt og bilder. Hvis du vil synge selv, men ikke kan melodiene, har IKO-forlaget gitt ut to album som hører sammen med boken.

Her kan du lytte til 2000-versjonen av albumet "Ved sengekanten" på Spotify.  For fem år siden kom så CD-en "Sanger ved sengekanten", som inneholder både nyinnspilte sanger og noen hentet fra 2000-innspillingen. Blant solistene finner du Kåre Conradi, Ole Børud, Ingelin Reigstad Norheim og Hilde Svela.

"Ved sengekanten" inspirerer virkelig til sang ved sengekanten, og den har min varmeste anbefaling! 

Tips gjerne noen nybakte foreldre om "Ved sengekanten" og "Sanger ved sengekanten" - eller enda bedre: Gi dem boken og cd-en som julegave, barselgave, dåpsgave eller bursdagsgave! Babyer i dag overøses med klær som de vokser ut av etter noen få uker. Gi dem heller noe som varer i årevis :)

Her kan du kjøpe boken hos Bok og Media (kr. 199) og her kan du kjøpe CD-en (kr. 79). Støtt de kristne bokhandlene som strever for å overleve! Vi trenger dem!

Per Sivles "Den fyrste song" og Christan Krohgs "Sovende mor" (1886) i "Ved sengekanten".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Alt står i Guds faderhånd" og Harald Sohlbergs fantastiske maleri "Vinternatt i Rondane" i  boken "Ved sengekanten".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ei heller månen om natten

«Solen skal ikke skade deg om dagen, 

heller ikke månen om natten. 

Herren skal bevare deg fra alt ondt.

Han skal bevare ditt liv. 

Herren skal bevare din utgang og din inngang 

fra nå og til evig tid.» 

(Salmenes bok 121,6-8)

Jeg ble minnet på Salme 121 da jeg var på hjem i går kveld - da månen plutselig dukket opp mellom nabohusene og lyste så sterkt. «Ei heller månen om natten».

Kjærlighetstegn

Sammen med husene og trærne danner bladverket en hjerteformet himmel. Det så jeg først etterpå. Det er ofte sånn, at det er først når jeg snur meg og ser tilbake at jeg ser at Guds kjærlighet var der.

«Se, han blunder ikke og sover ikke,

Israels vokter.

Herren er din vokter,

Herren er din skygge

ved din høyre hånd.»

(Salmenes bok 121,4-5)

«Ver du for tanken min dyraste skatt,

ljoset som strålar ved dag og ved natt!»

(Fra salmen «Deg å få skode»)

Les hele Salme 121 i Bibelen her.

Herren velsigne deg og bevare deg

I SINGSÅS KIRKE: Herren la sitt ansikt lyse over deg.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2012

Den beste måten å avslutte dagen på - og den beste måten å gå inn i en ny dag på - er med Herrens velsignelse.

Av alle de sterke og vakre velsignelsene som finnes, er jeg aller mest glad i Herrens velsignelse, også kalt den aronittiske velsignelsen. Denne velsignelsen ble gitt av Gud til Moses, og ypperstepresten Aron ble pålagt å bruke den:

"Herren velsigne deg og bevare deg!

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!

Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!"

(4. Mos 6,24-26)

Tips

Skal du skrive et dåpskort eller et konfirmasjonskort? Husk å ta med Herrens velsignelse, enten i kortform (den første linjen) eller i fullstendig form!

Tips 2

Og nå tips 2: Den engelske komponisten John Rutter har laget et utrolig vakkert korarrangement til denne velsignelsen. Under her kan du lytte til det, på YouTube og Spotify.

Ta imot Herrens velsignelse. Spesielt når det er morgen. Og spesielt når det er kveld.

 

"The Lord bless you and keep you": https://www.youtube.com/watch?v=lZN1mryHEnQ

The Lord bless you and keep you
the Lord make his face to shine upon you
and be gracious unto you

The Lord lift up the light of his countanance upon you
and give you peace

Amen 

 

Tips 3 

Fikk du lyst til å lytte til denne musikken flere ganger? Den innspillingen jeg er aller mest glad i, er The Cambridge Singers og City of London Sinfonias innspilling av John Rutters The Lord Bless You and Keep You (lenke til Spotify).

Du finner den samme innspillingen også her på CD-en Be Thou My Vision - Sacred Music by John Rutter. I tillegg til Herrens velsignelse inneholder dette albumet mye av John Rutters aller mest populære kirkemusikk. (Og John Rutter er for sikkerhets skyld en av Englands mest populære nålevende komponister av kirkemusikk.)

Hvis du liker Rutters "The Lord Bless You and Keep You" kommer du også til å like den øvrige musikken på albumet. Anbefales!

Utenfor skolekapellet til St Sunniva skole i Oslo står Jesus og velsigner alle som går forbi. Herren la sitt ansikt lyse over deg i dag!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Flere velsignelser og bønner:

• Ettertanke | Engler og profeter - scroll ned for å lese en utrolig vakker keltisk velsignelsesbønn
• Syng Fader vår | Adoremus
• Keltisk bønn | St. Patricks brynje
• En bønn av St. Columba av Iona 
• Én til bønn av den hellige Kolumba av Iona
• Bønn av St. Thomas Moore | Herre, skjenk meg humor
• Kontemplasjon | Å be er å si "Fader Vår" til Gud
• Ettertanke | Hebreerbrevet i en spalte: Hebreerbrevet avsluttes med en av de vakreste velsignelsene i hele Det nye testamentet.
• Helligtrekongersdagen | Velsignelse av hjemmene: Etter gammel katolsk tradisjon velsigner man hjemmene på Helligtrekongersdagen.
• Sagt om bønn av Johannes Chrysostomos

Første gang publisert 17.9.2013. Oppdatert 17.9.2017.

Ettertanke | Når du har det vondt

LIDELSE: "Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse."
Foto: Utsnitt av krusifikset i San Domenico-basilikaen i Arezzo, Toscana

Denne posten ble publisert her på bloggen 7. januar 2015. Jeg løfter den opp igjen i dag, 15. desember 2018, fordi det i dag er fire år siden jeg brant - og fire år siden jeg og vi alle sju overlevde, som ved et under. Takk Gud!

----------------------------------------------------------------

15. desember 2014 brant det hjemme hos oss. 23 dager senere er jeg fortsatt innlagt på brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus.

Det kommer til å gå bra med meg. Neste måned er jeg tilbake i jobb - til og med i en ny, spennende jobb som kommunikasjonsrådgiver for Kristelig Folkepartis stortingsgruppe. (Hele familien flytter fra Bergen til Drammen.)

Men akkurat nå er jeg altså pasient, og på fredag skal jeg i gang med operasjonsrunde nummer tre.

Ildprøven

Det er ingen vits i å skrive andakter hvis ikke de holder i møte med livet. Derfor holder jeg alltid pusten når jeg leser om igjen andakter jeg har skrevet tidligere: "Holder dette? Nå?"

Ettertanken "Når du har det vondt" er et klassisk eksempel på en slik tekst. Kunne den bestå ildprøven her inne på brannskadeavsnittet? Jeg holdt pusten. Leste. Og pustet lettet ut: Ja. Det her kan jeg stå inne for - av hele mitt hjerte og med hele min tredjegradsforbrenning.

Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way.

Ettertanke | Når du har det vondt

På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?»

Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?

Menneskene vi møter i Bibelen stiller det spørsmålet. Har Gud snudd ryggen til oss? Har han sovnet? Hva gjør han på egentlig? Er du her, Gud? «Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?» (Sal 44, 24).

Salmenes bok i Bibelen er en skattkiste for den som har det vondt: «Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» (Sal 38, 9) Min favoritt er salme 130: «Fra dypet roper jeg til deg, Herre.» Les hele her.

Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet. Det er noe annet enn folk som påstår at de «vet akkurat hvordan du har det». Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

«I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der.

Derfor kan troen din holde i møte med lidelsen. Ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi Han holder – han som er under oss, og som holder selv om alt annet ryker. Og han holder helt inn i Himmelen.

«Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.» (Sal 38,16) Amen.

Ettertanken "Når du har det vondt" ble første gang publisert i avisen Vårt Land 11. oktober 2014 da Sal 38,6-16 var dagens bibeltekst

Les også:

• NRK-andakt | Båret av Kirken -  "15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt." Hør eller les NRK-andakten min her. 

• Ettertanke | Din egen klagesang