Ettertanke | Selvransakelsen som gjør fri

FRI: "So vil ved korset eg standa
Med undring eg ser: Eg er fri
Eg skal ikkje døy, eg skal leva
Med Jesus til æveleg tid."
( Trygve Bjerkrheim)

Foto: Ragnhild Aadland Høen, sommeren 2011

«Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!» oppfordrer Paulus i dagens tekst. Selvransakelse kan fort bli en rimelig selvopptatt aktivitet der du bare vikler deg enda lenger inn i deg selv. Men det var ikke dit Paulus ville ha oss.

I en eldgammel bibelhåndbok fant jeg en gang et herlig avsnitt med tittelen ”menneskets hovmodige selvklokskap”. Her står det:

”Mennesket vil være selvstendig, men ender opp som selvISK, som slave av destruktive krefter som ødelegger mennesket. Det selvtilstrekkelige menneske har den vrangforestilling at det ved egen kløkt og evne kan forme livet uten å ta hensyn til Guds gjerning og vilje. Denne tåpelige klokskap vil Gud avsløre som ynkelig, latterlig dårskap.”

Jeg falt spesielt pladask for den siste setningen. Ingen hadde turt å skrive noe så rått i dag. Men sannheten er jo rå. Befriende. Gud avslører meg OG elsker meg. Det er helt herlig. Jeg kan stå her med rak rygg og med et fortrolig forhold til Gud – og det uten å være verken oppblåst eller nedbrutt. Jeg er fri.

Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd, kom i generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Den katolske kirke. Jeg antok at jeg kom til å bli skikkelig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kunne huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende åndelig opplevelse at jeg til og med kjente det på kroppen og pusten etterpå. Ånden var ganske enkelt satt fri. Der – i lyset fra Guds kjærlighet – møtte jeg meg selv. Jeg møtte Jesus. Og ble satt fri.

Som Jesus selv sier det: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri. Den som gjør synd, er slave under synden. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (Joh 8,31 ff). Amen!


Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. oktober 2011 da 2 Kor 13,5-10 var dagens bibeltekster

Ettertanke | Han lar din vilje skje

DOMMEDAG: Malt av den italienske renessansekunstneren Fra Angelico i ca. år 1431.
Foto: Wikimedia Commons

Dagens bibeltekst handler om store ting: Guds rettferdige dom over det livet vi velger. 

«Han skal lønne hver og en etter det han har gjort: De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente.» (Rom 2,6-8)

Hm. Hva skjedde her? Er det ikke lenger troen som frelser oss? Jo, selvsagt. Vi blir frelst «bare av nåde» – ved troen. Men tro handler ikke om tekniske ord og from hjerneaktivitet. Tro er åpenhet for Gud. Tro er liv. Tro er å overgi seg til Gud og si ja til ham. Og med livet vårt kan vi si ja eller nei til Gud. Vi kan åpne oss eller lukke oss for ham. Når vi gir etter for det som er mot Guds vilje (synden), da lukker vi oss for Guds nåde og sier nei til Gud – med livet vårt. Når vi angrer, blir nei-et vårt forvandlet tilbake til et JA.

Vi er skapt av Gud fordi han elsker oss og vil leve evig med oss. Han elsker oss imidlertid for høyt til å kunne tvinge oss inn i noe evig samliv med ham. Dermed er det eneste viktige spørsmålet i dette livet: Hva vil du egentlig? Vil du leve med Gud? Eller ikke? Den engelske forfatteren C. S. Lewis sier: «Det finnes til slutt bare to typer mennesker; de som sier til Gud "skje Din vilje", og de som Gud til slutt vil si "skje din vilje" til.»

Utgangspunktet ditt og forhistorien din betyr absolutt ingenting for Jesus. Spørsmålet han stiller er hva du vil gjøre nå. Hvilken framtid vil du velge? Det er du som bestemmer. Alt du trenger å gjøre er å si JA til ham. Ja, jeg VIL tro. Det er ikke alt jeg skjønner, men JA, jeg vil være din, jeg vil leve sammen med deg, du som elsker meg, du som alltid har elsket meg.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25.10.2011 da Rom 2,1-11 var dagens bibeltekst

Ettertanke: Det gode liv

SKATTEKARTET: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5,3)
 Min første ekte bibel, innkjøpt for egne penger i 1985 da jeg var ni år gammel. Rødt skinn med glidelås var det opplagte bibelvalget.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg har et skattekart fra barndommen: Min første ekte bibel, der jeg har tegnet fine streker under bibelversene jeg snublet over. Jeg måtte jo ha et skattekart for å vise vei tilbake til alt gullet jeg fant. 

FINE STREKER: Her fant jeg en skatt:
 Herrens lov gir glede i hjertet.
(Foto fra den gamle bibelen min)

Her er én av skattene mine: 

«Herrens lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter. 
Herrens lovbud er pålitelig, det gir den erfarne visdom. 
Herrens påbud er rette, de gir glede i hjertet. 
Herrens bud er rent, det får øynene til å stråle.» (Sal 19,8-9)

Dette er budskapet som nådde inn til meg: At Guds bud er gode, for de viser veien til Godheten. De «gir glede i hjertet». De «får øynene til å stråle». De «gir den uerfarne visdom». Loven er Skaperens «bruksanvisning til Det gode liv», sånn at jeg slipper å gjøre alle nybegynnerfeilene i boka. Heldige meg!

Guds bud gjør livet lettere, gladere, lysere – fordi de beskytter meg mot ondskapen. De verner meg mot synden, mot det som fjerner meg fra Gud. Disippelen Johannes skriver rett ut at: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5,3) Når jeg elsker Gud, vil jeg gjøre hans vilje. Det sier seg selv. Men det GÅR ikke av seg selv.

Apostelen Peter sviktet Jesus grovt tre ganger på én natt. Etter det spurte Jesus ham tre ganger på én morgen: «Elsker du meg?», og Peter fikk bekrefte sin kjærlighet tre ganger: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» 

Å være kristen betyr definitivt ikke at du aldri synder, men det betyr at du tar imot hånden fra Han som vil reise deg igjen etter fallene. Det betyr at du lever livet ditt i Guds lys – i Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse – og det finnes ikke noe bedre sted å leve enn nettopp der, hos Han som skapte deg for Det gode liv. 

LA OSS BE

Herre, vend blikket mitt bort fra tomhet, gi meg liv på din vei!
Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede.
Herre, la din miskunn komme til meg, og din frelse,
slik du har sagt!
(Salme 119; 37, 35, 41)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. april 2012, da 1 Joh 5,1-3 var dagens bibeltekst 

MED GULLSKRIFT: Ragnhild er dåpsnavnet mitt (etter min mormor). Aadland er farsnavnet mitt (fra gården Aadland på Stord som tilhører Borrevik-Lønning-Aadland-slektstreet). Senere ble Høen lagt til da jeg giftet meg (fra gården Høen, Singsås i Trøndelag), mens Helena er fermingsnavnet jeg valgte da jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap (etter den hellige Helena og min mormor døpt Ragnhild Helena).
Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

Ettertanke: I ørkenen med Gud

EN STRØM AV TÅRER: Midt i ørkenen ligger En-Gedi-oasen. Hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, kong Saul, mannen som ble elsket av sin fiende.
Foto: Jamie Lynn Ross/Flickr Creative Commons

Vi var på Israelstur. Vi hadde lagt bak oss en båttur i Jesu fotspor og hadde fulgt etter ham opp på Saligprisningsberget. Vi hadde sittet under de 1600 år gamle oliventrærne i Getsemane, og bedt ved den tomme graven.

Klokken var fem-seks om morgenen da vi kjørte inn i Juda-ørkenen. Solen hadde nettopp begynt å lyssette det golde fjellandskapet. Bussen sov. Jeg var våken. Betatt. Bergtatt. Av ørkenen og David som møtte Gud nettopp her. Foran meg lå Salme 63, den tørstende salmen som David skrev ”den gang han var i Juda-ørkenen”.

Stemmen hans bar gjennom ørkenen og århundrene og smakte evighet. Jeg drakk ordene om og om igjen, til de ble der inne uten sjanse til noen gang å slippe ut igjen: 

”Gud, du er min Gud, som jeg søker. 
Min sjel tørster etter deg, 
mitt legeme stunder etter deg 
i det øde, tørre, vannløse land. 
Jeg tenker på deg når jeg ligger og hviler, 
og grunner på deg hver nattevakt.”

Senere kom vi fram til En-Gedi-oasen, der vi vasset i kulpen under et av fossefallene. De sa vi kunne se den derfra, kalksteinsgrotten. Hulen der David gjemte seg for dødsfienden. Det fysiske stedet der Saul kunne mistet livet, men bare mistet en flik av kappen. Stedet der Saul kunne møtt et hat han fortjente, men i stedet møtte en kjærlighet han ikke fortjente. ”Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden.” (1. Sam 1,12)

Saul, store mannen, kongen, klarte ikke å la være. Tårene fosset. Han gråt så høyt at vi fortsatt leser om det 3000 år senere. Og hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, mannen som ble elsket av sin fiende.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. august 2008 (min aller første andaktsuke i Vårt Land)

PS. Når jeg skriver om at vi "hadde lagt bak oss en båttur i Jesu fotspor", så mener jeg det selvsagt bokstavelig talt ;)

LESETIPS

Les hele historien om da David sparte Sauls liv i Bibelen

Ettertanke | Jona den håpløse - og oss andre

FRI: "So vil ved korset eg standa, med undring eg ser: Eg er fri!" (Trygve Bjerkrheim)
Dette eldgamle steinkorset fra rundt 945 e.Kr. står på Krosshaugen i Haugesund (der jeg kommer fra). Rogaland og Sunnhordland er det området utenfor Irland og Storbritannia der det finnes flest steinkors fra tidlig kristen tid.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid innbilt meg at boken «Jona» i Bibelen handler om storbyen Ninive. Hele Ninive-avsnittet er imidlertid gjort unna i en fei: Ti vers, og de har rukket å både angre, gjøre bot og resolutt omvende seg slik bibelske helter skal gjøre.

Resten av boken handler om Gud og Jona. Guds nåde og Jonas vrede. Jona som spreller og skriker og som på ingen måte vil det som Gud vil, ikke en gang etterpå.

Jona har riktignok sine høydepunkt, som når han vender om og lar seg kaste i havet – og ikke minst når han er på dypet, inne i fiskens buk. Der utbryter han en oppsummering av hele Jonas bok: «Frelsen kommer fra Herren.» (Jona 2,10)

Likevel rekker ikke Jona selv å bli nådig før boken er omme. Når folket i Ninive vender om fra sin ondskap, viser Herren en totalt ufortjent nåde. Jona synes byen heller skulle fått som fortjent. Han blir så oppbrakt over Guds «urett» at han utbryter «jeg vil heller dø enn leve» (Jona 4,3).

Profeten lysner litt opp når en busk gir ham skygge for solen, men busken dør og Jona blir på nytt så sint at han bare vil dø. Herren benytter anledningen til å forklare sin profet at når Jona bryr seg så mye om den lille busken, skulle ikke Gud da ha uendelig mye større grunn til å bry seg om den store byen Ninive? Og DER slutter fortellingen. Vi får ikke en gang høre Jonas (helt sikkert sure) svar.

Og takknemlig tenker jeg at: Det er bevist. Gud er virkelig langmodig og rik på miskunn. Når han kan tilgi de onde menneskene i Ninive, og ikke minst; når han kan bruke en så håpløs profet som Jona – da er det håp for oss alle. Da er det virkelig håp.

LA OSS BE

«Takk at du tok mine byrder, eit høgfjell av skuld og av skam. 
Du bar det på skuldrene dine, du skuldlause sonofferlam.
Takk at du bar mine synder, betalte mi skyhøge skuld, 
med blod frå ditt fullkomne hjarta og ikkje med sylv eller gull. 
So vil ved korset eg standa, med undring eg ser: Eg er fri! 
Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid!» 
(Trygve Bjerkrheim)

Første gang publisert i avisen Vårt Land fredag 16. november 2012

Film: To minutter om Troens år

"Vær ikke redde for å bli morgendagens helgener," sa pave Johannes Paul II. Det er også innledningsordene i denne lille filmen om Troens år.

Filmen er et samarbeid mellom St. Olav menighet i Oslo og Informasjonstjenesten i Oslo katolske bispedømme. For mer informasjon om Troens år i Den katolske kirke, sjekk ut troensar.katolsk.no.

Ung og glad nonne i Dagbladet

Faksimile: Dagbladet.no

Dagbladet hadde nettopp en flott reportasje fra Lunden kloster, der de har intervjuet den unge dominikanerinnen Ingeborg-Marie (25) som avgav midlertidige løfter i mai i år. Les hele reportasjen på Dagbladet.no.

Søster Ingeborg-Marie vokste opp i et kristent hjem og tørstet etter mer av Gud, sier hun. Tanken om å bli nonne slo henne først i 13-årsalderen. I løpet av årene på videregående skole konverterte hun til Den katolske kirke.

Fulgte drømmen

Etter å ha tatt en bachelorgrad bestemte hun seg for å følge drømmen om å bli nonne. Nå har hun vært i det komtemplative klosteret i en prøveperiode siden 2009. I prøveperioden hadde hun friheten til å gå når hun ville, og nonnene hadde friheten til å sende henne bort.

- Dette må være et liv valgt i frihet. Det kan ikke være som et tvangsekteskap, sier hun til Dagbladet.

Kjempesnill og hellig

Sr. Ingeborg-Marie avgav midlertidige løfter i mai 2012. Hun tenker mye på den store dagen om tre år da hun etter planen skal avgi løfte om å være nonne livet ut. Hun vil helst være "en god nonne resten av livet".

- Jeg vil jo gjerne være så bra som mulig. Konstant kjempesnill og hellig. Men jeg er jo ikke det, ler Ingeborg-Marie.

- Noen ganger dummer man seg ut. Jeg kan være sur om morgenen og la det gå utover andre, eller velge egne interesser over andres. Men heldigvis går det bra selv om man ikke er perfekt. Det er alltid en mulighet til å starte på nytt, sier 25-åringen til Dagbladet.