Helgener for vår tid

NÅR DU ER NEDBRUTT: "Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke" (Jes 42,3).
Foto: Slimmer_jimmer/Flickr Creative Commons

I denne artikkelen skriver legkarmelitt Anne Samuelsen om alle kristnes kall og vårt endelige mål: Hellighet! Og hun sier: Mist ikke motet, for Gud kommer vår tids medtatte og svake mennesker i møte der de befinner seg.

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter. Denne artikkelen har hun skrevet spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.

”Så sier Herren: Himmelen er min trone og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge for meg, hvilken bolig kan dere gi meg? Alt dette har jeg skapt med min hånd, slik er alt blitt til, sier Herren. Det er disse jeg ser nådig til: De hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord” (Jes 66, 1-2)

Kalt til å bli helgen

Ingen har salig- og helgenkåret flere enn vår forrige pave Johannes Paul II. I løpet av sitt pontifikat saligkåret han 1338 mennesker og helgenkåret 483, hvorav omtrent 1/4 av disse er legfolk. Denne iveren blir tolket som et bevisst ambisjon om å sette fokus på det som er alle døpte kristnes endelige mål: Hellighet!

Vår pave Benedikt XVI følger opp sin forgjenger med stadige henvisninger til alle kristnes kall til hellighet, og da ikke bare som et individuelt troens mål, men som et gode for hele kristenheten. Hør bare hva han sa 17. januar i år til en finsk økumenisk delegasjon:

“Julen, som vi nettopp har feiret, minner oss på at det er Gud som helt fra begynnelsen har gått sammen med oss, og som i tidens fylde, ble menneske for å frelse oss fra våre synder og for å veilede våre skritt på veien til hellighet, rettferdighet og fred. Å gå ydmykt for Guds åsyn i lydighet til hans frelsende ord, og med tillit til hans nådefulle plan, gir oss et talende bilde ikke bare for troens liv, men også for vår økumeniske reise på veien mot full og synlig enhet for alle Kristne.[1] 

Ikke mist motet!

Og for at dette ikke bare skal forbli utilgjengelige ord – og for at vi ikke alle sammen hele tiden skal si til oss selv: ”Dette gjelder da ikke meg, jeg er bare en helt vanlig kristen som gjør så godt jeg kan, man helgenaspirasjoner? Nei!” – så må vi prøve å se litt nærmere på hvilke ”smutthull” vi har.

Vi kan så lett miste motet når vi ser på de store helgenene, med i våre moderne øyne overmenneskelige krav til dyder. Selv ikke den Lille Therese av Lisieux, er liten nok for mange av oss, hun som tross alt allerede fra ung alder ønsket å vie sitt liv til Herren, og som sier at hun allerede fra ung alder aldri nektet Gud noe. Finnes det i det hele tatt noen helgener i vår samtid? Som kan inspirere også oss ”vanlige”?

Gud har NOE MER for deg

Jeg tror at Gud har helgener for alle tider, vi må bare øve oss i å se dem. Jeg tror de er blant oss, ”hvite martyrer”[2] ganske så usynlige, ganske så nedbrutte. Kanskje møtte jeg en, den gangen jeg i 1986, som ung idealist med at arrogant og nedlatende forhold til kristen tro, var på kaffebrigade for å hjelpe Sandinistene i Nicaragua. Han gikk forbi meg på plazaen, utenfor kirken en søndags formiddag, gammel, barbeint, tannløs, med filler til klær. Han befant seg utenfor kirken (de med pene klær satt inne)… Men med sin rosenkrans og det bønnen bevirket i ham, bare med sitt blikk, vekket hhan mitt gudsavvisende sinn til å tro at det måtte finnes en Gud, til å skjønne at det var noe mer, til å begynne å lengte etter dette ”NOE MER”.

Kirkens vakreste perler

Kanskje møter jeg dem i min egen menighet? Disse menneskene - fra så mange forskjellige spiritualiteter og verdenshjørner, mange med et uutålelig intimt forhold til sorg og forskjellige former for smerte, men som samtidig også kan stråle av glede, lyse av fred når de overgir seg og sine til Herren i messen.

Det er hos disse ”små”, fattige, lidende, med alvorlig sykdom og svakheter, gjennom deres trofasthet og overgivenhet, at jeg finner de vakreste av de vakre perlene som kirken i denne tiden kan smykke seg med – inspirasjon til hellighet i hverdagen. Og jeg undrer meg i dag sammen med karmelittbroder Wilfrid Stinissen, som skriver følgende[3]:

En ny hellighetstype?

"Kan det ikke være slik at Gud i denne stormfulle og utrygge tid lar oss oppdage en ny hellighetstype? En hellighet der svakhet og nederlag ikke nødvendigvis overvinnes, men frivillig aksepteres og ønskes velkommen med kjærlighet? Guds fremste attributt i sitt forhold til oss, barmhjertigheten, møter jeg hovedsakelig ut ifra min egen svakhet og fattigdom. Om jeg stiller meg selv midt i min svakhet og derfra roper om barmhjertighet, er jeg absolutt sikker på å møte Gud.

Der finnes mennesker med misbruksproblemer eller alvorlige psykiske lidelser, som de kanskje aldri skal komme ut av. Men hvis de fortsetter med å lengte og begynne på nytt, uten noensinne å gi opp, er hellighet mulig også for dem: en hellighet som ikke inneholder fantastiske gjerninger og synlige frukter, men som består av grenseløs tillit til Gud og tro på hans kjærlighet.

Jeg tror at Gud i denne kaotiske tiden er tilbøyelig til å gi dispensasjon fra det gamle helgenidealet. Kanskje tiden er moden for dispensasjonshelgener? Kirken kan ikke annet enn å holde fast ved de høye kravene når det gjelder heroiske dyder i en helligkåringsprosess. Den indre holdning kan ikke Kirken måle. Men Gud ser menneskenes hjerte og vil tydeligvis i større grad enn noensinne la sin barmhjertighet strømme ned over oss. Han kommer vår tids medtatte og svake mennesker i møte der de befinner seg. Han arbeider med det materiale han har for hånden. Han har ikke forandret sine planer for menneskeheten. Han ønsker fortsatt at vi skal bli hellige. Han er klar til å gi dispensasjon fra heroiske dyder, men ikke fra vår lengsel og stadig nye forsøk. Kanskje er det akkurat vår tids karisme å trenge dypere inn i hellighetens vesen; at den ikke består av heroiske dyder, men av en umettelig tillit til Gud [4]." (Hele dette avsnittet er et sitat av br. Wilfrid Stinissen fra bladet Karmel nr. 2-2010)

Til slutt tre spørsmål til ettertanke:

• Er jeg beredt på å lete etter mine medmenneskers hellighet – ikke bare iøynefallende feil og mangler?
• Tåler jeg å se min egen svakhet? 
• Tør jeg å innse at Gud ønsker at også jeg skal bli hellig?

---

FOTNOTER

[1] Uautorisert oversettelse, les originalen her: http://www.news.va/en/news/pope-benedict-addresses-ecumenical-delegation-from

[2] Archbishop Nowak: “The devotion to the saints began with martyrdom, with those lives given for Christ. One spoke of "red martyrdom", but also of a "white martyrdom". Christians who live with their difficulties day after day, who continue to do their work, who look after their families, often heroically, are true martyrs and the early Christians already knew this. Let us think of our own families, of our own parents. How many sacrifices they made, how hard they worked!” Fra: http://www.piercedhearts.org/theology_heart/church_teaching_saints/saints_new_evangelization.htm

[3] I bladet Karmel (2-2010)

[4] Dette reduserer selvsagt ikke betydningen av helgenforklaringer. Det kirkelige fellesskapet trenger synlige forbilder som beviser at et Evangelisk liv ikke er noen utopi.

Ettertanke: En episk historie om omvendelse

FLUKTEN FRA GUD: «Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren» (Jona 1,3) kunne vært beskrivelsen av hovedpersonene i romanen og tv-serien (bildet) Brideshead Revisited. (NB: Filmen fra 2008 er ikke tro mot romanen, og anbefales i grunnen ikke.)

Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

Historien utspiller seg i England i en aristokratisk, skakkjørt familie i årene 1923-43. For å forstå handlingen må du bite deg fast i dette Chesterton-sitatet som moren leser høyt for hele familien:

«Jeg fikk ham, med en usett krok og et usynlig fiskesnøre som er langt nok til at han kan vandre til verdens ende, og som likevel kan bringe ham tilbake med et rykk i snøret.»

Sitatet blir en metafor for hvordan Guds nåde diskret og tålmodig arbeider i de komplekse hovedpersonenes liv. De bruker sin frie vilje til å vandre bort fra Gud – og det gjør de ettertrykkelig også – inntil det øyeblikket de er mottakelige for Guds nåde. DA griper Gud inn og rykker i snøret. Faktisk er det Guds nåde som er den egentlige hovedpersonen i denne episke historien, akkurat slik det er det i historien om den umulige profeten Jona.

Gud sa til Jona: «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.». Da sto Jona opp» står det. Han sto opp «for å flykte til Tarsis, bort fra Herren.» (Jona 1,2f)

Og Guds nåde lar snøret gå. Helt til Gud ser at Jona er klar. Da rykker Vår Herre i snøret: Han kaster en mektig storm ned over Jona der ute på havet. Vi umulige mennesker er jo ofte sånn. Vi vender ikke om før snøret har løpt helt ut og vi er i en så desperat situasjon at vi ikke har noe annet valg enn å vende om. Så det gjør Jona. Han kapitulerer. Han snur. Han kaster seg uti det. Mer om det i morgen.

LA OSS BE

Evige Gud. Takk for at din nåde er uendelig som havet. Gjør oss åpne for å ta imot din nåde og vende om. Vi ber for Norge. Vi trenger deg, vi er helt fortapte uten deg. Dra oss til deg, du gode, nådige og barmhjertige Gud.

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, torsdag 15. november 2012

Les også fortsettelsen:

Ettertanke: Jona den håpløse og oss andre

Glitrende foredrag av Lars Roar Langslet om Olav den Hellige og vår tid

MALERISK: Olav den Helliges liv fortalt gjennom middelalderens frontale (forsiden av selve alteret) i Nidarosdomen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var en fest å lytte til Lars Roar Langslet og hans foredrag «Olav den Hellige, konge og rikshelgen – og arven fra ham» under Olavsfestdagene i Trondheim.

Langslets foredrag var delt i to: Først en historisk del om St. Olav som konge og rikshelgen og deretter en samtidsdel om hvordan det er fatt med arven etter Hellig Olav i dag.

Hele foredraget er lagt ut på Den katolske kirkes hjemmeside, og jeg anbefaler på det varmeste at du leser det. Alt sammen. Manuset er langt, men mist ikke motet. Jeg kan love deg at det er verdt det.

Her følger et sammendrag av foredraget, for å gi deg appetitt på den fullstendige versjonen. (Alle sitater er hentet fra foredraget.)

Forfatter, historiker og tidligere kulturminister (H) Lars Roar Langslet gav både historisk innsikt og en skarp samtidsanalyse i Katedralskolens festsal søndag 29. juli 2012.
Foto: Ragnhild Aadland Høen

Myter og sannheter om rikssamling og kristning

I den første, historiske delen av foredraget gir Langslet deg innsikt i Hellig Olavs to prosjekter:
1. Å samle landet.
og 2. Å kristne landet.
Hellig Olav så disse to målene som to sider av samme sak.

Langslet knuser her to myter. Myte nr. 1 er at Norge allerede var samlet (av Harald Hårfagre) før Olav Haraldssons rikssamling. Myte nr. 2 er at landet var hedensk fram til Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kristnet det.

Sannheten er at landet lå oppsplittet da Olav Haraldsson fikk kongsmakten, og:
"I dag vet vi at kristningen var en meget lang og stort sett fredelig forvandlingsprosess som ble drevet frem av kulturimport fra vår kristne omverden lenge før Olav’ene kom til."

Ikke instrumentell bruk av kristendommen

Langslet tilbakeviser også at kristendommen bare var et slags nyttig politisk verktøy for Olav Haraldsson. "Etter alt å dømme har han trodd at den kristne troslære var selve Sannheten, og han selv var dens redskap, ikke omvendt. [...] Da han dro hjem til Norge, var det [...] i bevissthet om at han hadde et kall."

St. Olav ble opplært i troen og døpt i Rouen, som i denne perioden var preget av en kristen vekkelsesbevegelse som hadde sterk appell til renhet og inderlighet hos de troende. Trosopplæringen av den unge nordmannen var både langvarig og grundig.

"Det preget ham for livet, selv om han som konge på 1000-tallet var nødt til å føre krig og bruke vold i styringen av sitt eget land – ellers ville han raskt fått ry som en svekling og mistet makten. Men vi bør huske at i denne epoken ble Kristus hyldet som den allmektige Kongen over himmel og jord, som førte sin seierrike krig mot ondskapens krefter – alle jordens konger skulle ta ham som forbilde."

Ny kulturform når kristenretten innføres

Langslet går deretter inn på St. Olavs innføring av kristen lovgivning i Norge – «kristenretten». "Her bryter det igjennom et nytt syn på hvert menneskelivs egenverdi, på den enkeltes rettskrav også i brudd med ættesamfunnets eldgamle rettesnorer."

De nye, kristne lovene hadde revolusjonerende innslag "som bærer i seg en brodd også til vår samtid tusen år etter. Sigrid Undset fremhever dem slik. «Mot foreldrenes rett til å skille seg av med et uvelkomment barn ved å sette det ut straks etter fødselen og la det omkomme – en rett som hedninger alltid vil innrømme at foreldre har – setter St. Olavs lov barnets rett til livet, fordi det er Gud som har gitt det livet […] Det nye sedelighetsbegrep hevder at ekteskapet er uoppløselig, at ekteskap er ikke noe ekteskap uten at også bruden – ikke bare brudens giftingsmenn – gir sitt ja-ord, og at mannen skylder sin hustru troskap…»" 

Og Langslet fortsetter: "Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til."

Kristningens seier gjennom nederlaget

Når St. Olav så i 1030 dør som Kristi martyr på Stiklestad, tydet alt på at nederlaget var det definitive sammenbruddet også for de to sakene kongen hadde kjempet frem – iallfall for rikssamlingen, men også for kristningen. Alt pekte mot at nå ville Norge bli like oppsplittet som før. Men som Bjørnson sa det: «Straks han var død, skjedde alt han ville.»

"[...] det merkelige, ja mysteriøse skjer at synet på den drepte kongen etter kort tid slår fullstendig om. «Aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere,» skrev historikeren Ludvig Daae. Det er jo ikke vanlig at nordmenn, og slett ikke trøndere, skifter syn så raskt – som regel skifter de ikke syn i det hele tatt. Folk må ha opplevd eller hørt om ting som forvandlet det inntrykket de hadde av kongen, til bildet av en hellig mann. Skeptiske historikere har foreslått flere andre forklaringer, og noe er det vel i noen av dem. Men vi kommer ikke utenom mysteriet. Og skeptikerne bør merke seg et ord av Churchill: Det er i bunn og grunn tåpelig å tro at bare det vi forstår, kan være sant."

Helgenen og martyren

Historiken Lars Roar Langslet legger til:  
"Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger. 
Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier. 
Alltid siden har Norge vært et samlet land, 
og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten."

Kirken så Guds finger i det som var skjedd. "De mange jærtegn som fulgte etter, ble for den en sikker bekreftelse av at martyriet var ekte. Og det ble utvilsomt godtatt av folk flest. Men var ikke folk flest naive den gang? Det vil nok skeptikerne mene. Det eneste vi sikkert vet om det, er at middelalderens nordmenn hadde samme anlegg for å tenke som vi. Det er ingenting som tyder på at intelligensnivået i det norske folk har steget siden middelalderen." (Her humret tilhørerne i festsalen godt, min anm.).

Olavsvenerasjonen og reformasjonen

Langslet kommer deretter inn på Olavsvenerasjonen og hvor raskt den spredte seg over hele nordavsnittet av Europa. St. Olav ble enslags nordisk overhelgen som favnet alle: Han var kongenes ryggstøtte og småfolks beste hjelper, helgen for bøndene men også for sjøfolk og handelsmenn.

"Det varte i femhundre år. Så kom reformasjonen med forbud mot all Olavsvenerasjon. Som alle nå erkjenner, ble trosskiftet presset på et uvillig folk med militærmakt, klostre og kirker ble herjet og deres eiendommer konfiskert, det lille vi hadde igjen av nasjonalt lederskap ble fordrevet [...]
Bjørnson fant ordene også for å summere dette: «Han var landets vern, dets fane, dets lov, dets høyeste ærestinde […] Olav den Helliges land uten Olav, det måtte for de fleste være som landet var bestemt til å dø. Hjertet var skåret ut av det.»
I dag slår hjertet igjen." 

Olavsarven i dag

Etter denne første, historiske delen av foredraget, svarer Langslet på spørsmålet "Hva er status i dag for de store målene han kjempet frem – Norge som et samlet rike og et kristent samfunn?"

Historikeren svarer: "Om rikssamlingen er det enkelt å svare: Den har holdt stand på tvers av faser med borgerkrig, fler-kongeri og fremmed okkupasjon. [...] Noen engster seg for at innvandringen vil føre til forvitring innenfra av vår nasjonale identitet. Jeg ser mer optimistisk på det. [...] I våre multi-etniske katolske menigheter har jeg sett hvor hjertelig samholdet kan være, innenfor en felles meningsramme som både er universell og norsk."

Sekulær normløshet

Angående innvandrere med ikke-kristen bakgrunn sier han: "aldri har jeg hørt noen av dem kreve at alt av klart kristen eller nasjonal arv i Norge må bort før de kan trives her. Det mange av dem reagerer mot, er derimot den sekulære normløshet som har bredt seg i Norge i vår tid." Dermed kommer han til sitt andre spørsmål: Er Norge fortsatt et kristent samfunn?

"Jeg er kommet i stadig større tvil om det gir mening å svare ja. Og det skyldes ikke bare at et voksende befolkningsinnslag bekjenner seg til andre religioner, eller til ingen religion i det hele tatt. Det skyldes først og fremst at det i min levetid er skjedd en mektig glidning, ja nærmest et skred, i retning av et avkristnet samfunn, der den etiske fellesnevner er individualistisk (for ikke å si egoistisk) lykke-moral, og der religion og fremfor alt kirke oppleves som irrelevant av de fleste."

Hestebiff og abort

Langslet går så inn og ser på noen av de lovbudene som Hellig Olav mente var viktige kjennetegn på et kristent samfunn.

"Det som kanskje står sterkest, er paradoksalt nok forbudet mot å spise hestekjøtt. Hestebiff er ofte på menyen i sydlige land, men hos oss aldri – forbudet for tusen år siden gjaldt bloting, men det må ha etset seg inn i norsk tradisjon så nesten alle føler avsky bare ved tanken på hestekjøtt til middag.

Når det gjelder forbudet mot at foreldre kan kvitte seg med uønsket avkom, er situasjonen derimot en helt annen... "Forbudet mot å kvitte seg med nyfødte barn, derimot – det var jo den tidens motstykke til abort. I vårt søkkrike velferdssamfunn utføres det hvert år 16 000 aborter, rundt 20 % av alle graviditeter."

Langslet peker på hvordan enhver etisk problematisering av abort er blitt renset bort: "både helsemyndigheter, media og folk flest oppfatter abort som et helt normalt og i grunnen ukontroversielt velferdstilbud på helsevesenets menyliste. Og det anses som politisk ukorrekt å minne om at det også angår 16 000 menneskeliv i livets mest vergeløse stadium."

Senabort og "barmhjertighetsdrap"

Langslet går deretter inn i problematikken rundt senaborter og eutanasi:

"BBC rapporterte nylig om stor opphisselse i det kommunistiske Kina over at pustende fostre var blitt abortert. Men da noe lignende skjedde i Norge, i klar strid med loven, var det bare noen få pip å høre; jeg oppfanget ikke ett pip fra norske kirkeledere. Større strid har det vært om bruken av ultralyd så foreldre kan slippe å få barn med Downs syndrom. Men det glir nok igjennom, som det meste på dette felt."

"Ved menneskelivets andre ytterpunkt er det økende press for å legitimere «barmhjertighetsdrap». Det er jo kommet i mer avanserte land, så da kommer det vel også hos oss. For første bud i den sekulære moralen er dette: Mennesket, ikke Gud, er livets herre."

Det kristne ekteskapssynet

Også det kristne synet på ekteskapets uoppløselighet kommer han inn på. "[...] et strengt bud, så strengt at det i vår miserable verden alltid var behov for en nødutvei, en gløtt på døren så ofrene for et uutholdelig samliv kunne slippe ut. I dag står døren på vidt gap. Nær 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse i våre større byer, og prosenten ligger ikke langt under i landet som helhet. I tillegg kommer oppløste samboerskap der barn er involvert."

Bak mange av disse familieoppløsningene mener Langslet å se en felles dominerende forklaring: Egeninteresse foran barnas interesser. "Ord som forpliktelse og selvoppofrelse har fått stadig mindre mening hos det moderne menneske, som synes mest orientert mot tilfredsstillelse av egne behov. Her og nå. Og vi finner masse rasjonaliseringer, bortforklaringer, som skal skjule det uriktige valget."

Egosentrert sedeskifte

Langslet kritiserer hvordan samfunnet blir mer og mer preget av en ego-sentrert lykke-moral, spesielt på seksualitetens område: "Følg dine lyster, uten tanke for andre, bare du passer deg for å bli syk! Det er doktrinen. Men da er vi kommet langt bort fra det kristne samfunn som Hellig Olav ville bane vei for."

"Det er åpenbart skjedd et nytt, mektig «sedeskifte». Det kristne normgrunnlag har veket for konsensus om det politisk korrekte i et sekulært samfunn. Hvor lenge kan vi da fortsette å tale om vårt «kristne kulturgrunnlag»?

Hard kritikk av Den norske kirke

Langslet taler deretter spesifikt om Den norske kirke (statskirken). "Hvor står Den norske kirke i alt dette? Jeg vet ikke om den står. Den applauderer selvsagt ikke det nye sedeskiftet, men også den glir mot det politisk korrekte. De som protesterer iherdig, blir avfeid som gammeldagse. De fleste er tause. [...] Jeg forstår redselen for å såre og skape uvilje, men det var en redsel Vår Herre ikke hadde."

Ds Langslet konverterte til Den katolske kirke for femti år siden, trodde han at Den norske kirke fortsatt ville være den viktigste bærebjelken for å holde kristentroen levende i Norge. Fremdeles mener han det er "mye edel tro å finne blant våre lutherske brødre, så mange gode mennesker, så mye verdifull virketrang og sosial offervilje! Men det er med stor sorg og dyp bekymring jeg nå opplever at bærebjelken har mistet mye av sin bærekraft."

St. Olav: En helgen du kan identifisere deg med

Mot slutten av foredraget vender Langslet tilbake til St. Olav som gikk i kirken og feiret messe hver eneste morgen.  

"Messen var altså den daglige aksen i hans liv. Men han svarte slett ikke til våre modeller av et dydsmønster – han brukte vold på kongers vis i den tiden, han var «lysten på gods» og kunne bli svært hissig, og hans eneste sønn ble født «utenfor ekteskap». Slik sett er det lett også for oss omtrentligheter å identifisere seg med ham – han hadde sine feil og han syndet, akkurat som vi."

Men så var det da heller ikke for sin eksemplariske livsførsel at St. Olav ble helgenkåret, "men fordi Kristus på synlig vis hadde brukt hans liv og især hans død som sitt redskap. Olav står i helgenkalenderen som martyr – og som Norges apostel fordi han fullførte kristningen."

St. Olav: Vår forbeder i Himmelen

Til alle tider har Den katolske kirke forkynt at martyrenes blod er Kirkens såkorn. "Så ble vel Olav Haraldsson, som Sigrid Undset har sagt det, «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.» Det har vokst av det sædkornet, og jeg tror, til tross for mine jeremiader i dag, at det fortsatt vokser av det."

Langslet bruker det aller siste avsnittet på å tale om St. Olav som vår forbeder i Himmelen, og jeg skal la hans egne ord få det siste ordet:

"Når det mørkner og vi trenger hjelp, kan det ennå være styrke å vinne gjennom hans forbønn. Han var av vår slekt, norsk på godt og ondt, så han forstår oss kanskje bedre enn de fleste helgener. Han viste oss jo også, gjennom sin egen skjebne, at tilbakeslag og nederlag er ikke alltid det siste ord. Hans hjertesaker vant seier selv «om det mørkt så ut». Og det er vår tro at han fortsatt ber for oss og for Den norske kirke, for vår konge og for det landet han bar i sitt hjerte."

Sånn. NÅ skjønner du hvorfor du bør få med deg fullversjonen av foredraget på Den katolske kirkes hjemmeside.