NRK-andakt | Din egen klagesang

"Det handler om å være ekte. Å være ærlig." Under denne NRK-andakten finner du et etterord om nåden og Guds blikk.
Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.

LYTT til andakten her på nrk.no

"Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!" sa pastoren.

"Og når jeg, som er en helt vanlig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?"

"Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham," sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. "Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød." står det i Salme 142.

Kristendommen har noe mer å komme med enn en vag mumling om at Gud "er klar over" at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der. Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet.

Det er noe annet enn folk som påstår at de "vet akkurat hvordan du har det". Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg, eller andre, synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med enda mer sint enn du er over alt det onde og vonde som du opplever. Så bare kast det på han! Gud er en himmelsk god Far. Selvsagt står han klar til å ta imot.

Så vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.

Musikk: Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret – "Kyrie" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no

Et etterord om musikken, om nåden og Guds blikk

Hver gang jeg hører denne versjonen av Bjørn Eidsvågs Kyrie, er jeg plutselig tilbake i sykesengen på brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus, der hvor jeg ble så godt kjent med den lidende Kristus. 

Fredag 2. januar 2015 ble konserten "Klassisk Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret" sendt på NRK1. Jeg lå alene på rommet, og der ved 1:16 i Kyrie når strykeinstrumentene kommer inn - da bare trillet tårene. DET er min Gud. Sånn er han. Han kjemper for meg, lider for meg, gjør alt han kan for å vinne meg. Og det er ingenting jeg kan oppleve som han ikke vet om eller lider med meg i. For sånn er kjærligheten: Når den jeg elsker har det vondt, har jeg det like vondt.

For 20 år siden hadde jeg fått overdose av en mørk utgave av lutherdommen og et tilhørende anstrengt forhold til ordet nåde og bønnen kyrie eleison, "Herre, forbarm deg over meg." Jeg følte at nåden var noe som Gud/kristendommen kom og dyttet meg ned i bakken med: "Se her, så dårlig du er, be om nåde, du er liten og syndefull, du er ingenting, du får til ingenting, du er 100 % infisert av det onde, be Gud om nåde med en gang og hele tiden, ellers går det her til helvete."

I dag er nåde et av de fineste ordene jeg vet om. Det er den jeg svømmer i hver dag, det er den som får meg til å flyte og glitre og vite at jeg er elsket - akkurat som den jeg er.

Det er bare en person som vet at hun/han er elsket - bare den som ser seg selv med nådens blikk, med Guds blikk - som tåler å se inn i seg selv og oppdage alt som finnes der - både det fine og det ødelagte - uten å kjenne selvforakt og uten å bli oppblåst. Sammen med Gud kan jeg se meg selv og elske den jeg ser. Deretter kan jeg gå ut og elske andre som meg selv.

Hver gang jeg spiser mat ber jeg litt. Da er det jo egentlig meningen at man skal be for maten; takke for maten og be om Guds velsignelse over den. Det gjør jeg jo også, men uten at jeg planlegger det ender det alltid med at det første som bare kommer opp i meg når jeg skal til å be, er "Jesus, hjelp meg." Det er kyrie eleison-bønnen. Den lever jeg i. Fordi hele meg vet at jeg trenger Jesus. Hele tiden. Det er han som er det levende vannet. Det er han jeg tørster etter. Lengter etter. Elsker. Venter på. Det er han hele verden venter på. Eller som Marit Tøndel Bodsberg Weyde sa det i Vårt Land i dag: "Uten det hellige, slokner vi."

Det skriver jeg mer om her i andakten "Ikke kvel rastløsheten" som du kan både lese og lytte til her. Her er et utdrag:

Rastløsheten og utilfredsheten snakker høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.

Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.

Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Du er den høyt elskede.
La ingen fortelle deg noe annet.

Sangen "Deg å få skode" har vært "min" sang i 30 år nå, helt siden jeg oppdaget den som barn:

Deg å få skode er sæla å nå,
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå,
ver du for tanken min dyraste skatt,
ljoset som strålar ved dag og ved natt!

Har du 3 minutter og 33 sekunder? Her kan du høre en fin versjon av "Deg å få skode" på engelsk: Be Thou My Vision (lenke til Spotify)

Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | I ørkenen med Gud

Tidligere i NRK, 1. august 2017:

• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

Å skape pusterom | Rom for hellige øyeblikk

PUSTEROM. Stille i kirken. Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.

Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en travel morgen, midt mellom levering av barn og spurting til jobb. Er du i Akersveien i Oslo, så stikk innom St. Olav domkirke. Selv om du bare har to minutter; det er definitivt verdt det. Sidedøren står åpen hele dagen, sju dager i uka.

Rommene du trenger

Pusterom kan dukke opp av seg selv. Men det gjør de altfor sjelden - iallfall i mitt liv - derfor må jeg være bevisst på å finne dem og skape dem.

Torsdag, for eksempel. Torsdag tok jeg ut en avspaseringsdag og spaserte ned til Aker Brygge. Det er det man skal gjøre på avspaseringsdager, ikke sant? Spasere. Spankulere. Bare gå og drive litt. Finne sjøen. Helst havet. Men i mangel av havet: sjøen. Og der nede ved sjøen dumpet jeg jammen over havet. Det vil si jeg: Jeg fant Bjørnson. Sånn:

"Havet stunder jeg mot,
jo havet, hvor fjærnt det ruller
i ro og højhed".
Bjørnstjerne Bjørnson

Hvis du vil finne pusten igjen: Gå helt ned til sjøen. Der er det godt å puste. Godt å tenke. Godt å be.

Gå nær nok til at du kommer tett på dypet og høstbladene som ligger og dupper der i overflaten. Sånn:

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større og skarpere format.

Der i vannskorpen kan du for eksempel lese hele Kjærlighetens høysang, 1. Korinterbrev kapittel 13, som avsluttes slik: 

"Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." (1. Kor 13,12-14)

På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart. 

Du så bildet litt uklart, som i sjøen her. Som i en gåte. 

Det er sånn Gud er. Det er sånn livet er. 

Du ser, men du ser ofte uklart. 

Du ser bare klart i glimt, 

stykkevis og delt.

En annen måte å få puste på, er ved hjelp av roser.

Eller skjønnhet, om du vil.

"The world in which we live needs beauty in order not to sink into despair," sier den salige pave Paul VI.

Hvis du er så heldig at du treffer blink med været på en avspaseringstorsdag, finner fin musikk, finner noen fine roser, sjøen og høstsola, da har du skapt et pusterom. Da blir du salig. Sånn:

Heldigvis har hver eneste uke en egen pustedag. Også kjent som hviledagen, annerledesdagen, søndag, Herrens dag. Dagen du har fri, sånn at du kan få hvile og rekreasjon ("gjen-skapelse"), og sånn at du kan sette av tid sammen med Skaperen, han som gjenskaper deg. Søndagsmessen i kirken er pulsslaget i uken.

Men det går jo ikke an å gå de andre seks dagene og knapt få puste. Så: hvordan skape pusterom i hverdagen? Som katolsk kristen er jeg så heldig å tilhøre en kirke som har morgenmesser, formiddagsmesser og kveldsmesser sju dager i uken. I praksis er det imidlertid vanskelig for denne fembarnsmoren med mer enn full jobb å få til det. Jeg rekker ikke jobb hvis jeg går på morgenmessen kl. 8, kl. 11 er jeg på jobb og hvis jeg går på kveldsmessen kl. 18 krasjer leksene og leggingen. Så: Hvordan overleve da?

Her er mitt pusterom i hverdagen:

Det er ikke et stort rom, men det er stort nok til å knele ned. Og det er jo alt som trengs. 

"When life gives you more than you can stand - kneel."

Mitt pusterom er en bitteliten gang mellom tre rom innerst i leiligheten. Akkurat stor nok til å bli en liten klostercelle. Et lite lønnkammer. Jeg trenger å ha det sånn - så lett tilgjengelig - sånn at det er i veien (bokstavelig talt). Sånn at jeg snubler over det. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

"Give me Jesus" står det på det øverste kortet. Her får jeg hjelp til det.
 Et keltisk kors. Et krusifiks med St. Benedikts medalje. Ikoner med Jesus, den hellige familie, den hellige erkeengel Mikael og alle disiplene.

Folk som levde før oss visste at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Sånn ser det ut på døren til høyre for bønnekrakken.
"Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti" (Salme 119,105)
"Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet" (2. Kor 12,9)
"Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde" (2. Tess 3,3)
"This is the Day that the Lord has made." (Sal 118,24)
De fine, små bibelkortene (mannakort) laget av Kari Elise Liodden kan du lese mer om her. 

Blir du med på et lite hopp tilbake noen tusen år i tid? Trellkvinnen Hagar er den første som gir navn til Gud i Bibelen. Etter at hun har flyktet ut i ørkenen fordi Sarai har vært så hard mot henne, blir hun funnet av Herrens engel. Der får Hagar vite at hun skal bli stammor til en stor ætt. Engelen sier:

«Nå er du med barn, og du skal føde en sønn; du skal gi ham navnet Ismael, for Herren har hørt hva du led.»

Ismael betyr "Gud hører".

"Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.» For hun sa: «Har jeg her virkelig fått se et glimt av ham som ser meg?» Derfor kaller de den brønnen Lakai-Ro’i-brønnen. Den ligger mellom Kadesj og Bered." (1. Mos 16,13-14)

"Lakai-Ro'i-brønnen" betyr "brønnen til den levende som ser meg". "Den ligger mellom Kadesj og Bered." I dag kan det godt være at du finner den mellom Kjøkkenet og Badet.

Dette er min Lakai-Ro'i-brønn. Her møter jeg den levende Gud som ser meg. Her:

"Vi rekker våre hender frem som tomme skåler,
kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.
Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!"
(Svein Ellingsen - lenke til salmen på Spotify med Nordstrand kirkekor)

Pusterom kan dukke opp av seg selv, men det hjelper å innrette livet og huset slik at det blir litt lettere for at de gjør det. Lag et rom - et fysisk sted i huset - for de rommene du trenger: pusterom, hellige rom, hellige øyeblikk.

Hvis ikke du har din egen Lakai-Ro'i-brønn: Lag deg det. Lag deg et pusterom. Gjerne et som du snubler over, et sted midt oppi alt, slik at det minner deg om den Gud som er med deg midt oppi alt, "for det er i ham liv lever, beveger oss og er til" (Apg 17,28). 

Gud er Herren Gud som gir liv og ånde til alle ting. Så klart han hjelper deg med å finne pusten igjen.

Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.

Les også:

En levende, åpen kirke

Ettertanke | Ty Kärleken är Allt

Guds Ord på kjøkkenet

Jesus, du ser hvem jeg er

«Lykkelige er de som kan gjøre denne bønnen til sin egen:

Kristus, du ser hvem jeg er.

Det er viktig for meg å ikke skjule noe i mitt hjerte for deg.

Du har selv vært et menneske.

Og når jeg kjenner meg splittet,

kommer mitt tørstende hjerte til det punktet at det sier til deg:

Gjør meg i stand til å leve mitt liv rotfestet i deg,

Jesus Kristus; forén Du mitt begjær og min tørst.»

Bror Roger av Taize,
i boken "I alle ting en stille glede" (Verbum forlag)

Ettertanke | Da barna forsvant

Da barna forsvant lå hagen tom tilbake.
Foto: Brian M. Forbes/Flickr Creative Commons

Inne på tekstfoto.no kom jeg over en perle av en film: Et stille, nydelig og tankevekkende portrett av legbror Gérard-Marie Ketterer i St. Dominikus kloster i Oslo.

«Jeg er kommet inn i ordenen for å søke Gud. Jeg synes at Gud søker oss, hele tiden. Også søker vi ham av og til. «Hvor er du?», spør han, og det har han gjort hele tiden med alle mennesker,» sier den franske bror Gérard ettertenksomt på norsk.

Bibelen forteller at vi mennesker er skapt for å leve sammen med Gud vår Far, Han som har skapt oss i sitt bilde. «Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter,» står det (Fork 3,11). Vi kan ikke ta evigheten fra folk og erstatte den med en velferdsstat. Da går det helt galt, for Gud har skapt oss til seg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i Gud.

«Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden», sier C. S. Lewis. Bli stille og kjenn etter, så skjønner du hva han mener.

Dersom du lytter ekstra godt kan du faktisk høre stemmen til Han som går i den svale kveldsbrisen og leter. Han søker deg hele tiden. «Hvor er du?» sier han (1. Mos 3,9). Han roper på deg med en stemme som er full av uendelig kjærlighet og uendelig smerte: «Å kjære barn, kom hjem!»

Erik Hillestad skriver (gjengitt med tillatelse):

«Da barna forsvant
bak siste bro som brant
lå hagen så tom tilbake.
En far stod og gråt
over alt han hadde tapt.
En drøm var forbi,
men en sang var blitt skapt:
Å kjære barn, å kjære barn,
kom hjem, kom hjem!»

Sønn av Adam, datter av Eva: Hvor er du? Kveldsmaten er klar. Kom hjem.

(Post Scriptum: Ordet "nattverd" betyr rett og slett "kveldsmat". Når presten i Den norske kirkes nattverdsliturgi sier "Kom, for alt er ferdig", hører du en gjenklang fra hagen, av Gud vår Far som roper barna sine inn til kveldsmat.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 16. februar 2013, da 1 Mos 3,8-13 var dagens bibeltekst:

Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.» (1 Mos 3,8-13)

Se også:

• Her kan du se portrettet av legbror Gérard-Marie Ketterer. Filmen varer i under seks minutter.

Friksjonen som beveger oss mot Gud

Henri Nouwen (1932-1996)

Friksjonen fra de mange motsetningene i livet kan hjelpe deg til å bevege deg mot Gud. Det skriver den katolske presten Henri Nouwen om i sin bok Bread for the Journey.

"De mange motsetningene i livene våre - slike som å kjenne på ensomhet når vi er hjemme, kjede oss mens vi er travle, være ensom når man er populær, være troende samtidig som man er tvilende - kan frustrere, irritere, ja, også gjøre oss mismodige.
De får oss til å føle at vi aldri er helt nærværende. Men det finnes også en annen respons.

Disse motsetningene kan bringe oss i kontakt med en djupere lengsel etter oppfyllelsen av et ønske som lever under alle ønsker og som bare Gud kan tilfredsstille.

Motsetninger, rett forstått, skaper friksjonen som kan hjelpe oss til å bevege oss mot Gud."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey"

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen (publisert her med tillatelse)

Pilegrimsvandring: En kur mot uro

Faksimile: Forsiden av Kors:vei nr. 3-2014

Redaktøren i tidsskriftet Kors:vei spurte meg om å skrive "en slags andakt om det å være pilegrim. Gjerne noe som knytter tradisjonene rundt pilegrimsvandringer sammen med vår tids lengsel." Her er resultatet:

Første gang publisert i tidskriftet Kors:vei nr. 3-2014, i spalten tros:vei

En kur mot uro

Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. 

Av Ragnhild Helena Aadland Høen, kateket i St. Paul menighet

Allerede for 1600 år siden forklarte kirkefaderen St. Augustin (354-430) hvorfor vi er så urolige:

«Gud, du har skapt oss til deg
og vårt hjerte er urolig
inntil det finner sin hvile i deg.»

Jeg føler meg ofte rolig. Men noen få ganger i mitt liv, to for å være nøyaktig, har jeg opplevd en ro som overgår alt annet. Før det visste jeg ikke at jeg kunne puste så fritt. Jeg visste ikke at jeg kunne tvile så lite. Jeg visste ikke at Gud kunne være så virkelig.

Med andre ord har jeg blitt enda mer tørst og rastløs. Jeg vil ha mer av Gud. Jeg vil erfare Gud. Å være pilegrim handler om nettopp dette: Det handler om å sette seg i bevegelse for å komme nærmere det hellige. Nærmere Gud.

Vår tid har mistet Gud av syne. Kanskje ikke først og fremst fordi vi har tenkt oss bort fra Gud, men fordi vi har fjernet oss fra de faktorene som i århundrer fostret en religiøs sensitivitet. Lange perioder med stillhet og mørke (det vil si: hvile fra sanseinntrykk) og direkte kontakt med naturen, har i vår tid blitt erstattet med kunstige innendørsmiljøer og konstant sansestimuli. Forfatteren Dale C. Allison presenterer et tre-trinns-program som løsning: «(1) extended reflection upon transcendent realities, (2) prolonged experience of the natural world, and (3) stillness without and within» ... og alt dette gir en pilegrimsvandring deg. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.

­­Vi nordmenn blir friere og åpnere når vi går. Dermed får Gud mulighet til å møte oss på en ny måte og jobbe på dypet i oss. Den første du møter under en pilegrimsvandring er deg selv, men som en følge av det møtet, møter du også Gud. Etter fire-fem dager på vandring kommer en stillhet som man vanskelig kan oppnå ellers. I den stillheten taler Gud.

I Bibelen er kropp og sjel aldri løsrevet fra hverandre. Derfor er det så viktig å ikke bare ha troen i hodet, men å også få den ned i kroppen. Den ytre bevegelsen hjelper meg med den indre bevegelsen. Pilegrimsvandring flytter troen ut i armer og bein, den hjelper meg med å søke Gud og være med i troen med hele meg. Pilegrimsvandring er ikke «en sær greie for de få». Det er for de mange!

Å vandre til de hellige stedene handler også om å gå seg inn i den store historien. Helge Magnus Iversen skriver fra pilegrimsmålet Røldal: «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene.» Alle som har vært der skjønner hva han snakker om.

Til syvende og sist er det ingenting annet enn Gud som virker mot uroen. Fordi det er han selv som har lagt den ned i oss. Slik at vi skal forstå at det er noe som mangler i livene våre. Slik at vi skal forstå at vi mangler Ham.
«Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss.» (Apg 17,27)

Så søk Kristus. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og med hele din kropp.

«Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» (Fil. 4,7)

SUNNIVALEIA: Pilegrimsleden Sunnivaleia er en vandring over sjø og land - fra øya Kinn til den hellige øya Selja. Her: Alden i bakgrunnen.
Foto: Knut Magne Nesse

LES MER:

• PILEGRIM er tema for hele utgaven av Korsvei-tidskriftet nr. 3-2014. Du kan lese tidsskriftet gratis her på korsvei.no.
• Les mer om pilegrimsleden Sunnivaleia her.