Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse

HISTORISK: 1000-årsjubileet for Hellig Olavs dåp og omvendelse i 1014 ble feiret i 2014 i katedralen i Rouen der det hele skjedde. 

AKKURAT HER: Hit til Rouen i Frankrike var det Olav Haraldsson kom, omvendte seg og lot seg døpe som ivrig 19-åring i 1014. Dette bildet er tatt utenfor dagens katedral, nærmere bestemt der hvor baptisteriet lå den gang Olav ble døpt. Her var det det skjedde. Akkurat her. Her begynte Norges omvendelse. Som Dom Alois Brodersen formulerer det i sin preken: "ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk".

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større versjon.

I 2014 dro jeg til Rouen i Normandie og deltok i tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i 1014. Der var jeg så heldig å få med meg hjem papirene med manuset til Dom Alois Brodersens preken. I oktober 2016 fant jeg endelig tid til å skrive det ut. I dag, på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, løfter jeg prekenen opp på nytt.

Preken av Dom Alois Arnstein Brodersen, augustinermunk og sokneprest i St. Paul menighet i Bergen. Publisert her med tillatelse.
Dagens bibeltekster: Visd 10,10-14; Jak 1,2-4.12; Matt 16, 24-28.

Prekenen ble holdt i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen under tusenårsfeiringen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, på minnedagen 16. oktober 2014.
Uthevinger i fet skrift er mine egne.
______________

Kjære troende!

Hellig Olavs dåp for 1000 år siden – på dette sted hvor vi nå er samlet – er en av de viktigste hendelser i vårt folks historie. For i det «Olav konge bøyde hodet til dåpens bad i kristent land», da var det ikke bare «heltemotet» som ble kristnet, men ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk. Ikke sånn å forstå at der ikke var kristne i Norge på den tid – det var mange kristne i landet og til dels var også herskerne, konger og jarler også kristne – men hedenske seder, hedensk kultur og hedensk tankegang hadde fremdeles et fast grep om folket.

Han hadde nok ikke noen enkel vei til den kristne tro, Olav, hvis vi tenker på den arv han hadde fått med seg av sine kongelige og vikingforfedre. Av Hårfagre-ætt, skulle han endog nedstamme fra hedenske guder. Villskap og krigslyst ble lagt ham i blodet fra vuggen av og så dro han som ungdom ut i viking. Han skulle lære seg krigens håndverk.

Men samtidig som han stod midt oppi krig og plyndring, må noe ha gjort inntrykk på den unge høvdingen – Kirken – som selv om den var preget av lidelse og forfølgelse under «normannernes raseri», eller kanskje nettopp derfor, sto som et lysende bolverk mot ondskap og hedenskap. 

Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære.

Helt sikkert har han også møtt mennesker, som både kunne forkynne den kristne lære, men som fremfor alt levde hva de forkynte, som endog kunne elske en fiende og hedning.

LEVENDE LYS: Cathédrale Notre-Dame de Rouen ligger midt i det historiske sentrum av Rouen i Normandie, nord i Frankrike. Den katolske kirke i Frankrike blir ofte referert til som "Kirkens eldste datter". Hit kom den kristne tro tidlig, tidlig. Kirken i Frankrike har vært i enhet med Roma helt siden 100-tallet da kristendommen kom hit.

LEVENDE KIRKE: Den første katedralen i Rouen ble bygget allerede i 396. Dagens katedral stod ferdig i 1145, ble ødelagt av brann i 1200 og deretter fullført på ny i 1250. Gjennom alle århundrer har den vært en levende kirke der mennesker kommer for å be og søke Gud.

Alliansene skiftet, og det var ikke bare hedningers kamp mot kristne, men på begge sider stod kristne og hedninger i forbund. Slik hadde det seg at den etter hvert modnede Olav om vinteren var hos sin fjerne slektning hertug Richard II av Normandie og der traff han nok hertugens bror, erkebiskop Robert, som kanskje var den som har gitt ham impulser og undervisning i troen, slik at han til sist tok imot dåpen.

Vi har ingen grunn til å anta at Olav ikke mente noe med sin dåp. Det lå ingen umiddelbar politisk gevinst for ham i det å bli en kristen. Tvert imot kunne det heller gjøre det vanskeligere for ham å bli konge i Norge. Og det finnes vitnesbyrd fra hans samtid om at Olav tok sin tro svært alvorlig.

Som enhver nyomvendt, ivret han for sin nye tro og ønsket å styrke troen i sitt hjemland, men dette måtte skje parallelt med at han søkte å vinne sin fedrene arv, kongedømmet i Norge, som han som hårfagreætling hadde rett til. Mot et oppdelt og uforberedt styre i Norge kunne Olav raskt sette seg igjennom. Så skulle riket festes og bindes sammen under én konge og i én tro; den kristne.

Det var ikke så lett for Olav å legge bak seg sin hedenske arv. Han gikk frem med vold, der hvor det ikke gikk med gode ord. De saker han fremmet var viktige ting, den kristne tro og hans enekongedømme. Men Olav brukte ikke vold annet enn når det var nødvendig og som siste utvei, og ikke mer enn det som var vanlig og alminnelig akseptert på den tid. Men først prøvde han med Kirkens forkynnelse og med gode ord.

Olav måtte vel oppleve at han med sin kristne tro stod i opposisjon til veldig mye i det hedenske samfunn som Norge fremdeles var. Det å være kristen betyr å være annerledes enn denne verden. Slik var det fra de første tider. Det var ved å leve Evangeliet på en synlig måte de kristne skilte seg ut fra det hedenske samfunnet – på en tydelig og positiv måte – at Kirken kunne seire over hedenskapet i Det romerske riket og ellers i Europa.

KJÆRLIGHETENS OFFERSTED: Høyalteret i katedralen, sett bakfra. Englene på sidene av alteret deltar i tilbedelsen av Han som er virkelig til stede på alterbordet.

Etter forbilde fra de engelske og europeiske riker ville nå Olav forsøke, ved lovens hjelp, å forandre de gamle hedenske skikker og vende folks hu til å gjøre det gode heller enn det onde. Med biskop Grimkjells hjelp, fikk han formulert en kristenrett som ble vedtatt for hele landet på Mostrating 1024, preget av De ti Bud. Nå får enkeltmennesket et personlig ansvar for sine handlinger overfor Gud og kongen. Man er ikke lenger bare et medlem av ætten, man er et kristent individ med personlige rettigheter og plikter. 

Så følger det av det man må slutte med å sette ut uønskede barn i skogen; at kvinner får rett til å si ja eller nei ved ekteskapsinngåelse; at man skal bygge kirker og underholde prester slik at det kristne budskap kan forkynnes over hele landet; at man får plikt til å frigi treller hvert år, slik at slaveriet skulle kunne avskaffes; at det ble forbudt å dra i viking, først i eget land, siden også til utlandet; og Olav insisterte på at ikke bare småkårsfolk, men også de rike og mektige, skulle bøye seg for Guds og kongens lov – og han satte det igjennom.

Det tok flere hundre år før de nye sedene som kom med Hellig Olavs Lov virkelig slo igjennom i vårt folk, men Olav begynte en utvikling som, særlig etter hans død og helgenforklaring, kom til å prege det norske folk frem til denne dag. Men i Olavs egen tid førte denne lovgivningen også til at særlig de mektige i landet ble hans motstandere, for de så sin makt og sine privilegier truet av en konge som så til de grader insisterte på å forandre landets seder. Det førte til hans fall. Etter bare få år blir han fordrevet fra landet og søker tilflukt hos sine slektninger i Gardarike.

Vi ser at Olav gjennomgår en personlig forvandling under påvirkning av den kristne tro. Ikke minst i eksil modnes hans tro enda mer, og samtidig også tanken på at han må vinne tilbake riket, for Gudsrikets skyld, om han så skulle miste livet i forsøket. Vi kan si at han skrider frem på sin vei mot hellighet. Men den endelige omvendelse kommer under selve slaget på Stiklestad. Da kongen ble såret i hånden og kneet, lener han seg tilbake mot en stor stein på slagmarken; han kaster sverdet fra seg og befaler seg i Guds hånd. Like etterpå blir han drept av Tore Hund.

TIL GUDS ÆRE: "Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære." (Sitat fra prekenen)

Selve dødsscenen i Olavssagaen er et ganske viktig vitnesbyrd om kong Olavs omvendelse og hellighet. Sverdet som kongen bar, var blitt tatt ut av gravhaugen til en av Olavs forfedre, Olav Geirstadalvr, og man mente at det knyttet seg magiske krefter til det – og ikke minst betød det en forbindelse til den gamle hedenske kongeætt og bidro dermed til legitimering av Olavs krav på kongedømmet.

Når nå Olav kaster fra seg sverdet, betyr det for det ene at han viser fra seg den siste rest av hedenskapet og alt som forbinder ham med den gamle tro – men fremfor alt at han innser at hos Gud alene er redningen, frelsen. Intet annet betyr noe for ham nå, annet enn det å tilhøre Gud og søke sin frelse hos ham. Kongemakten, æren, arven, hans egen rett, alt dette som før hadde vært så viktig for ham, blir betydningsløst mot den seierskrans som han så ventet ham hos Gud. Det er en omvendelse i tolvte time, ikke mindre dyptgripende enn hos røveren på korset, han som fikk høre: «I dag skal du være med meg i Paradis.»

Olavskulten er viktig for oss og for vår tro. For Hellig Olav er en helgen som engasjerer – og til alle tider har engasjert menneskene. Det er ikke lett å være likegyldig til hans skikkelse. Han engasjerte mennesker både for og mot seg i sin tid som regjerende konge; og knapt var han død, så bredte overbevisningen seg i folket om at han var hellig – samtidig som hans motstandere kjempet imot at han ble helligkåret. Og opp gjennom tidene har holdningene til ham vært forskjellige, fra Den Katolske Kirkes æring av helgenen Olav til protestantenes forsøk på å undertrykke helgenkulten under reformasjonen – men som ikke klarte å utradere Olavs minne fra det norske folk.

KATEDRALENS HEMMELIGHETER: Velv etter velv. "Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God." Les mer om katedralenes hemmeligheter her.

I dag er det ateismens og liberalismens ånd som gjør seg sterk – som mer og mer gjennomsyrer vårt samfunn, og som hater og derfor motarbeider Det Hellige hvor det bare er mulig. Derfor blir det også stadig viktigere at vi, som er katolske kristne, står fast i troen og våger å bekjenne den og forsvare den når og hvor som helst det blir krevet av oss. Det gjelder ikke minst når vi feirer Olav den Hellige.

Så vil vi holde fast på det som vi alle vet, nemlig at Olav er hellig. Han er lovlig og gyldig helligkåret slik som Kirkens rettspraksis foreså det frem til 1098, nemlig av klerusen og Guds folk i Nidaros, slik Olav beretter det i Olavssagaen. Det skjedde året etter hans fall og en helgenkåring er en akt av Kirkens ufeilbarlige læreembede, ikke mindre i 1031 enn det er i dag.

Det var ikke på grunn av sine vikingetokter eller sin voldsferd at Olav ble helligkåret. Den kristne konge som urettferdig ble fordrevet fra sin arv og som ble drept da han prøvde å vinne tilbake sin rett, var et vanlig motiv i tiden for å helligkåre noen. Men det var først og fremst Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro som gjorde at menneskene kunne gjenkjenne Kristus i ham og hans verk – som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Og det er Hellig Olav også i dag. Olav er ingen skrivebordshelgen, som levet i ulastelig fromhet og hellighet helt fra mors liv og som egentlig ikke trengte til frelsen fra Gud. Olav er nettopp en helgen av kjøtt og blod, et ordentlig levende menneske, med feil og svakheter, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.

Han førte Olav til troen og dåpen; han førte ham gjennom prøvelser frem til en lutret og sterk tro, en tro som gav Olav kraft til å seire i det avgjørende øyeblikk. Han kunne ikke frelse seg selv ved sin egen kraft og sin hedenske arv, langt mindre ved sin egen prektighet. Han måtte kaste fra seg alt eget og overgi seg helt i Guds hånd – der fant han frelsen og livets krone.

Slik kan Olav være et forbilde for oss mennesker i dag, vi som fremdeles med Paulus må si: «Alle har syndet og står uten ære for Gud.» Men Olav viser oss at der er håp også for oss som likesom ham må kjempe imot vår syndige natur, imot det onde i oss. Og han viser oss hvordan vi må gjøre det for å vinne seierskransen, nemlig å legge bak oss det som binder oss til denne verden og hindrer oss i å nå målet – og vende oss til Ham, som alene har makt til å frelse.

Den hellige Olav har nådd målet, har mottatt seierskransen. Som Olav har vi begynt løpet da vi mottok Dåpens sakrament. Nå løper vi og strekker oss etter seierskransen. Vi ber St. Olav om, ved sin forbønn, å hjelpe oss til fremgang på vår hellighets vei.

AMEN +

(Her slutter prekenen. Dagens forbønner følger under.)

KONTEMPLASJON: Litt tid i stillhet i Vår Frue-kapellet i katedralen før høymessen.

DEN HELLIGE MESSE: På selve minnedagen 16. oktober ble Hellig Olavs dåp og omvendelse feiret med en norskspråklig messe i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen. Søndag 19. oktober fyltes hele katedralen under den høytidelige pontifikale høymessen med erkebiskopen av Rouen og biskopen av Oslo. Biskop Bernt Eidsvig av Oslo overrakte da en Olavsrelikvie til katedralen i Rouen.

Forbønner bedt i katedralen under tusenårsfeiringen i Rouen 16. oktober 2014

Gud førte den hellige Olav gjennom troens strid og gav ham seierskransen. I tro og tillit vender vi oss til ham, vår Far:

- Gi din Kirke Åndens kraft og nåde, så den troverdig må forkynne hellig Olavs tro, troen på din korsfestede og oppstandne Sønn. Vi ber deg:

- Opplys alle som har makt og myndighet i samfunnet ved din Hellige Ånd, så de må styre med - og ikke mot Evangeliets ord. Vi ber deg:

- La oss, som kjemper mot syndens og dødens makt, finne trøst og hjelp i den hellige Olavs skikkelse og ved hans forbønn få kraft til å stå fast i troens gode strid. Vi ber deg:

- Kom alle til hjelp, som kjemper med døden, og la dem få se din Sønn i den siste strid. Vi ber deg:

- Ta du imot alle våre kjære som er døde i ditt rike og gi dem seierskransen som du har lovet dem, som elsker deg. Vi ber deg:

For du, Gud, er god og trofast mot dine løfter; du lar oss ikke bli til skamme. Deg priser vi nå og alltid, og i all evighet. AMEN

VOTIVLYS I ROUEN: "Det katolske liv – den store kristne tradisjon – er en kjempestor arv fra to årtusener. Opplever vi store kriser i livet, kan vi aldri si at vi ikke har noe igjen å gjøre. Vår bønn og vårt liv berikes ved hellige bilder og røkelse, votivlys og rosenkranser, vann og oljer, gester og kroppsholdninger, velsignelser og medaljer, skikker og seremonier." Les mer i artikkelen Hellige tegn på katolsk.no

LITEN PILEGRIM: Maria (6 mnd) var den yngste norske pilegrimen som deltok under tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal

Bli bedre kjent med Hellig Olav! Les mer her:

• Hellig Olav forklart for barn - en kort og enkel minibiografi
• En god og lettlest, liten bok om Hellig Olav er p. Olav Müllers lille biografi "Olav den hellige - Olav Haraldsson" (koster bare kr. 98,-)
• Få med deg Lars Roar Langslets glitrende foredrag om Hellig Olav som han holdt under Olavsfestdagene 2012 
• Preken: Olsok uten Hellig Olav - biskop Bernt Eidsvigs preken i Nidarosdomen Olsok 2013 er god medisin mot en anakronistisk forståelse av Hellig Olav. Prekenen gir deg et nyttig innblikk i hvem Hellig Olav var, og hvorfor "den mest betydningsfulle legmann i vårt lands historie, Olav Haraldsson" ble kåret til helgen.
• Preken: Kristningskongen Hellig Olav - biskop Bernt Eidsvigs preken onsdag 16. oktober 2013 under høymessen ved Olavsalteret i San Carlo al Corso i Roma
• Preken av biskop Berislav Grgić i Nidarosdomen Olsok 2012 - "Olavs nederlag betød i realiteten kristendommens seier i Norge"
• Primstaven og preken: Olsok - En hellig viking - olsoksaken her på bloggen i 2013
• Primstaven: Vesle Olsok - Translatio Olav - hva sier sagaen om Olavs skrinlegging?
• Ettertanke | Våkenatt for Norge - en ettertanke jeg skrev til Olsok i 2012
• Ettertanke | Trosskiftet i middelalderen - I middelalderen tok Norge steget over fra å være et splittet, hedensk og lovløst ættesamfunn til å bli et samlet kristent land med statsmakt og lovregulering. Les mer om Hellig Olavs lov - kristenretten - her.

For å lese de nyeste sakene som er tagget med Hellig Olav her på bloggen, klikk her. 

Ettertanke | Han ble såret

Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? Et foster? Det svakeste av alle mennesker? Og deretter: det komplette nederlag og en ynkelig død?

Bildet er en kombinasjon av to kjente malerier av den franske maleren William Bouguereau: La Vierge au Lys (1899) og Pieta (1876).

Når jeg leser dagens bibeltekst, hører jeg under- og overtoner til ordene – nærmere bestemt tonene fra komponist Egil Hovlands sang «Han ble såret for våre overtredelser». 

Gjennom hele barndommen og ungdommen sang jeg i kirkekor, og korarbeid er noe av den meste effektive trosopplæringen som finnes. Der lærer du utenat – «by heart», i hjertet – og det hjertet har lært når du er barn, det blir der.

Jeg sang med et barns uforbeholdne kjærlighet til Jesus, og med inderlig trykk på akkurat de ordene der Egil Hovlands melodi legger opp til det (uthevet i kursiv): «Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53,5)

Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Guds veier er uransakelige. Hvordan kom han egentlig på ideen om at veien til å redde oss skulle gå gjennom nederlag, lidelse og død? Det sier meg iallfall at det er Gud som har funnet på det her, og ikke mennesker. Gud utvalgte seg det svake for å gjøre til skamme alt det vi mennesker betrakter som sterkt her i verden (jf. 1. Kor 1,27).

Hvis vi mennesker skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? Et foster? Det svakeste av alle mennesker? Og deretter: det komplette nederlag og en ynkelig død?

«Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53,3f)

Det er liksom så lite… guddommelig, hvis du skjønner hva jeg mener. Det høres ikke akkurat ut som en seiersplan.

Men denne fullstendige foreningen som Guds sønn inngår med oss – de skadde sønnene av Adam og døtrene av Eva – akkurat dette var det vi trengte. At han bøyde seg ned. Helt ned. Sånn at han kunne reise oss opp. Helt opp.

Fortsatt er nederlagets vei ingen dum vei å gå når evangeliet skal ut i verden. Du kan imponere folk med styrkene og suksessene dine. Men hvis du virkelig vil skape kontakt med andre, må du gå en annen vei.

«Gud velger en annen vei. Gud velger den vei som går gjennom hjertets forvandling gjennom lidelse og ydmykhet. Som Peter, må også vi stadig på ny omvende oss. Vi må følge Jesus og ikke gå foran ham: Det er han som leder oss.» skriver pave Benedikt XVI i boken «Apostlene og Kristi første disipler». Og paven fortsetter: «Det er Herren som sier både til meg og til deg: Følg meg! Vi må ha motet og ydmykheten til å følge Jesus, for han er Veien, Sannheten og Livet.»

Hvordan kommer din vei til å se ut hvis du følger Veien? Jeg aner ikke. Jeg bare vet at den sannsynligvis ikke kommer til å se ut som du hadde forestilt deg. For Guds veier er virkelig uransakelige. Fortsatt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 24. september 2021, da Jesaja 53,1–5 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Ettertanke | Lidenskapelig kjærlighet

Når du virkelig elsker, setter du himmel og jord i bevegelse for å få tilbake den du har mistet.  
Jesus elsker oss med en kjærlighet som gir ALT.

Maleri av Salvador Dali, etter inspirasjon av en skisse av St. Johannes av Korset (1542-1591).

Bibelen forteller én fortelling fra første til siste side: At det finnes Én som har skapt alt, og denne éne, personlige, treenige Gud elsker verden med en kjærlighet av en annen verden.

Han elsker oss akkurat slik vi er skapt for å bli elsket: Lidenskapelig, evig og trofast. 

Men vi, vi elsker ikke Gud verken lidenskapelig, evig eller trofast. Vi rotet oss bort allerede på side to i fortellingen, og det er helt og holdent vår egen skyld.

Dagens bibeltekst er hentet fra side 197 i historien. Moses har nettopp advart Israelsfolket om hva som vil skje hvis de sviker Gud og dyrker avguder: Da vil Guds folk bli spredt ut blant folkene. Så kommer dagens bibeltekst:

«Men dersom dere søker Herren din Gud der, skal du finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og hele din sjel. I din nød, når alt dette rammer deg i dager som kommer, skal du vende om til Herren din Gud og lytte til hans røst. For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han slipper deg ikke og ødelegger deg ikke.» (5. Mos 29-31)

På en måte skulle jeg ønske at det stod: «Du skal finne Gud når du søker ham av litt av ditt hjerte og en flik av din sjel.» Men jeg innser jo at det ikke er sånn et ekte søk fungerer.

Når du mister en du elsker, setter du ikke i gang et halvhjertet søk. Du gjør alt du kan. Du setter himmel og jord i bevegelse. Du gir alt.

Derfor: Gi alt. Søk Gud av hele ditt hjerte, med alt det som finnes der av tro og kjærlighet, tvil, motstand og delthet. Kom som du er. Søk Gud med hele deg. Da settes Himmelens mektigste krefter i bevegelse.

LA OSS BE
«Du gode hyrde – før de villfarne tilbake. 
Barmhjertige Herre, kall meg tilbake når jeg flykter, 
dra meg til deg når jeg gjør motstand, 
reis meg når jeg faller, 
støtt meg når jeg står, 
led meg når jeg går. 
Glem meg ikke om jeg glemmer deg.
Om jeg synder, vend deg ikke fra meg.

Se ikke på mine misgjerninger, men på din uendelige godhet.
Tilgi meg nådig alle mine overtredelser.
Gi meg å sørge over de synder jeg har begått,
og styrk meg i de fristelser som ligger foran meg.» 

(Av St. Thomas Aquinas, 1225-1274)

 Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 10. september 2012

Ettertanke | Den ondes brennende piler

“The greatest modern error is not to proclaim that God died, but to believe that the devil has died”sier den katolske filosofen Nicolás Gómez Dávila. Klostrene er åndelige høyborger i kampen mot den onde. Her: Den benediktinske klosterøya Mont Saint-Michel i Normandie. (Jeg var der i 2014. Fantastisk sted! Det er en av de over 200 bloggutkastene som står på vent...) 

Foto: Shawn Harquail, Flickr Creative Commons

Vår kultur har til en stor grad erstattet begrepene «rett og galt, godt og ondt» med «lurt og ikke så lurt». Det tror jeg ikke er så lurt. Det tror jeg rett og slett er dumt – ja, galt – fordi det gjør oss mer sårbare for synden. Synden er en realitet, ikke en teori.

Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og Den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om synden og djevelen ikke finnes – og at de av oss som vet at synden er en realitet, er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep. I dag og alle dager må vi be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det/den onde!

Hvis vi ikke tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde, kan vi selv bli den som utøver synd/ondskap – før vi vet ordet av det. For alle som faller i synd, også alvorlige synder, dødssynder, finnes det en vei videre. Den veien går om skriftemålet, som er et av helbredelsens sakramenter. Skriftemålet er ikke et sted der Jesus står med pekefingeren og sier fy. Det er et hellig sakrament der Jesus står med åpne armer og sier kom.

«Gjenstanden for Guds harme er synd, ikke synderen» vektlegger den katolske biskopen av Trondheim, Erik Varden. Poenget er at uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort. Gjenskapt i Guds bilde.

Her er mitt favoritt-triks når kampen er hard, nederlagene står i kø, og oppgaven med å la Gud gjøre meg til en helgen er så latterlig, smertefull og absurd at jeg vil ikke: Da tenker jeg på Hellig Olav. Når Gud kunne lage en helgen ut av en viking, må det være håp for meg også. 

«La ingen sørge over at han har falt igjen og igjen, for tilgivelsen har stått opp igjen fra graven» sier den hellige Johannes Krysostomos. Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde.

Har du krigssår fra synd? Ikke bli liggende på slagmarken. Reis deg. Gå til legen (altså: gå til skriftemål), få nåde og helbredelse og ta opp igjen kampen. Ikke gi opp. Strid troens gode strid! Husk: «Herren gleder seg over hvert minste lille steg du tar.» (St. Frans av Sales)

«Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Be til enhver tid, i Ånden!» (Ef 6,10 f)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30. juli 2021 da Sal 32,1–11 var dagens bibeltekst.

«Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg».
Mark Hart, katolsk forkynner og forfatter 
Foto: Catholic Link

"The struggle is the sign of holiness.
A saint is a sinner that keeps trying."
St. Josemaria Escriva

Foto: The Culture Project på Instagram 

"Every saint has a past

and every sinner has a future."

Oscar Wilde (konverterte til Den katolske kirke på dødsleiet)

"Let no one mourn that he has fallen again and again, for forgiveness has risen from the grave."
St John Chrysostom

Foto: Fransiscan Foundation for the Holy Land 

"Confession is a place of victory."
Father Mike Schmitz (les ham si mer om dette her)

"We are not the sum of our weaknesses and failures.We are the sum of the Father's love for us."
Den hellige pave Johannes Paul II

"Do not be afraid to be the saints of the new millennium!"
Den hellige Johannes Paul II

"To be saints is not a privilege for the few, but a vocation for everyone."
Pave Frans

"Become who you are."
Den hellige Johannes Paul II

"The Lord delights in every little step you take."

St. Frans av Sales

"He restores my soul."
Salme 23,3
Foto: Chickadee Art, Pinterest 

"May we know You more clearly, love You more dearly, and follow You more nearly, day by day."

Den hellige Richard av Chichester (1197-1253)

Les også:

Ettertanke | Ned i havets dyp

Ettertanke | Om å bedra seg selv

Ettertanke | Selvransakelsen som gjør fri

Ettertanke | Avsky det onde

Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde

Ettertanke | Våkenatt for Norge

Pilegrimene fra Norges Unge Katolikker ber i Nidarosdomen, 27. juli 2021.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I kveld begynner det hellige Olsok-døgnet i St. Olavs by. Helt til morgenen gryr kommer Nidarosdomen til å være fylt med pilegrimer, Olavsvake og bønn. (Det vil si: Så fylt som domen har lov til å være i koronatid.)

Mange lurer på hvordan Hellig Olav kan bli kalt nettopp det. Han var jo så definitivt ingen sukkerhelgen. Helgenbiografiene gjennom 2000 år viser imidlertid klart at de hellige ofte har vandret krokete veier. Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt, vektlegger pater Olav Müller i sin gode, lille bok Olav den Hellige | Olav Haraldsson.

Biskop Grimkjell som helgenkåret Olav var vitne til hvordan ungdommen Olav stod med ett bein plantet i vikingtiden og det andre i kristendommen. Men han så også hvordan Guds nåde med årene oppdro kongen slik at «vikingbeinet» til slutt kom over i kristen leir.

Kong Olav Haraldsson hadde en brennende iver for kristentroen og Kirken, han søkte Guds vilje med livet sitt. Bedre enn oss forstod han at uten rikskongedømmet ville ikke kristentroen ha fnugg av sjanse til å bli noe mer enn en tynn hinne over et ugudelig ættesamfunn der den sterkestes rett regjerte og uretten florerte.

Olav ble imidlertid ikke helligkåret på grunn av sitt liv, men på grunn av sin død. Før slaget på Stiklestad hadde han en drøm som gav ham en forutanelse om at han kom til å bli drept. Likevel spente han beltet om livet, gikk uredd inn i striden og satte livet til for Kristi skyld. Slik ble han Norges evige konge.

Fra gammelt av var natten mellom 28. og 29. juli natten da man våket med Olav som sto foran sitt livs kamp. (Ordet Olsok er forenklingen av ordet Olavsvake.) I dag er landet vårt i ferd med å gli tilbake til den hedendommen som Olav en gang forlot og kjempet imot. Men kampen om Norges sjel er ikke tapt. Bli med på Olavsvaken. Bli med på å be for Norges framtid i natt.

Våkenatten i Nidarosdomen avsluttes (og festdagen begynner) med tidebønnen laudes torsdag 29. juli. Deretter blir det luthersk høymesse klokken 11, katolsk høymesse i Nidarosdomen klokken 14.30, og felles, økumenisk vesper i nasjonalhelligdommen klokken 18. 

Prøv å få med deg en av olsokmessene hvis du kan – i år eller neste år. Det er alltid et av årets absolutte høydepunkt. Men først: Våke og be.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 28. juli 2021 da Jer 1,17–19 var dagens bibeltekst.

PS: De katolske messene fra Stiklestad 28. juli og Nidarosdomen 29. juli strømmes i Den katolske kirkes YouTube-kanal. Du kan allerede nå se opptak av åpningsmessen fra 27. juli.

To pilegrimsgrupper med 48 ungdommer og unge voksne fra Norges Unge Katolikker har gått mer enn 100 kilometer av pilegrimsleden til Nidaros den siste uken. Her går de den tredje runden rundt Nidarosdomen mens de synger og ber - før de går inn i katedralen.

Rundt og rundt. Jeg har fått lov til å bli med som adoptert medlem i NUKs pilegrimsgruppe denne uken. I dag, 28. juli, skal jeg nemlig være fadder for en av pilegrimene som skal konvertere på Stiklestad og tas opp i Kirkens fulle fellesskap. Nydelig!

Den store, katolske pilegrimsgruppen gikk sammen med den katolske biskop Erik Varden den siste etappen av pilegrimsleden. Vel framme ble de tatt godt imot av Den norske kirkes preses' Olav Fykse Tveit. Det gav enda mer høytid til øyeblikket.

Vi sang "Be for oss, Hellig Olav" da vi gikk inn i Nidarosdomen. Sangen ljomet i katedralen. Det første pilegrimene gjorde var å knele ned (se også det øverste bildet i denne bloggposten) og motta velsignelsen.

Høyalteret i Nidarosdomen. Her hvilte Hellig Olavs relikvier helt til 1537.

Bak høyalteret står en god kopi av den opprinnelige altertavlen. Originalen befinner seg i museet til Erkebispegården (ligger like ved kirken). Dette er ikke meg, men Victoria som jeg skal være fadder for i morgen. Hun fant meg gjennom Sta. Sunniva-bloggen :)

Altertavlen viser de viktigste scenene fra St. Olavs liv: Øverst til venstre får han forvarsel om martyrdøden gjennom en drøm. Nede til venstre rir han likevel til slaget på Stiklestad. Nede til høyre blir han drept. Oppe til høyre blir han helligkåret, 2. august 1031, ett år og fire dager etter sin død (markert med en liten øks på primstaven: vesleolsok).

Vi gjør oss klare for å forlate Nidarosdomen. Godt at vi snart kommer tilbake, til stor fest den 29. juli klokken 14.30.

Rosevinduet i Nidarosdomen. Så vakkert!

Umulig å fange det strålende lyset på en fyllestgjørende måte, men her er et forsøk.

Se åpningsmessen fra St. Olav domkirke i Trondheim tirsdag kveld, 27. juli:

https://youtu.be/vEfFKai-vDE

Stille stund. Etter kveldsmessen i St. Olav domkirke 27. juli.

Etter messen ble det servert sodd i menighetssalen. Deretter var det tid for tilbedelse.

St. Olav domkirke er en treskipet basilika som stod ferdig i 2016. Da var jeg der! Det er en av de 206 bloggutkastene som fortsatt ligger som utkast. Døgnet har for få timer! Kan noen skaffe meg flere?

Man må jo bare digge en biskop som diskret sniker seg inn på bakerste benk og blir med i tilbedelsen av Jesus.

Den røde evighetslampen brenner og vitner om at Jesus er her.

Bak i St. Olav domkirke kan du ta med deg vievann hjem.

I St. Eystein bokhandel får du kjøpt fine St. Olav-flasker til vievann. (Vievann er alltid gratis, så du må selv fylle flasken.) Velsignet godt å ha med seg hjem!

Ettertanke | En historie om nåde

"Tidevervet er kommet, historien snur og døren til hagen åpnes igjen."
Foto: Pixmac.com

”Nåden er når alt er tabt at få alt tilbage” sier den danske presten Johannes Møllehave.

For menneskene gikk alt tapt for mange tusen år siden. Historien forteller at det gikk galt helt fra begynnelsen, i hagen i tidenes morgen. Som Erik Hillestad sier det i sangen "Da barna forsvant": ”En far stod og gråt over alt han hadde tapt. En drøm var forbi, men en sang var blitt skapt: Å kjære barn, å kjære barn, kom hjem, kom hjem!”

Rundt år 0 åpner porten til hagen seg, og en mann kommer ut – Guds sønn, den andre Adam. Oppgaven hans er få med seg menneskene tilbake til hagen. På korset tar han vår plass for at vi skal få hans plass hos Gud i hagen. ”Han døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.” (1. Tess. 5,10)

Tidevervet er kommet, historien snur og døren til hagen åpnes igjen. ”Ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.” (Rom 3,24)

Det er blitt år 2021. Skaperens mål er en total gjenopprettelse av alt som er blitt ødelagt. Gjennom nåden skjer det en reell forvandling av mennesket. Det forutsetter imidlertid en åpenhet for Gud – kalt tro. Hvorfor det? Fordi Gud er kjærlighet. Det ligger i kjærlighetens vesen at du ikke tar noen med makt. Derfor stiller Jesus seg foran hvert eneste menneske og sier ”Jeg elsker deg, jeg har gitt mitt liv for deg.”

Hva svarer du? Av din egen, frie vilje må du gi et svar, det som kalles tro. Gud krever ikke at du skal skjønne alt, det han trenger er et ja: ”Ja, jeg vil. Jeg vil dette, jeg vil tro, jeg vil være din.”

Nåden er når alt er tapt å få alt tilbake. Tar du imot? Det er du som bestemmer hvordan denne historien skal slutte.

Denne ettertanken ble første gang publisert i avisen Vårt Land 18. juni 2010, og deretter her på bloggen 24. september 2012. Den ble løftet opp opp igjen i dag fordi presten, dikteren og forfatteren Johannes Møllehave (født i 1937) døde i dag, 10. mai 2021. Årstallet er endret fra originalteksten, slik at det nå står "Det er blitt år 2021".

Ettertanke | Guds timing

St. Johannes Eudes (1601-1680)

Prestegjerningen til den hellige Johannes Eudes (1601-1680) startet med en bråstopp. Var det ME han fikk? Iallfall: 24 år gammel ble han slått av en uforklarlig sykdom som gjorde ham så fysisk svak at han ikke kunne utføre noen plikter. I to år var han i retrett mens han ba og leste. Og ventet. 

To år med venting. Det er det ordet pasient kommer av: patientia. Tålmodighet.

«Vent på Herren» er et budskap som gjentas igjen og igjen i Bibelen. Fordi så mye handler om dette: At ting ikke bare må være rett, det må få skje i Guds tid. Og Guds timing er alltid perfekt.

Når det først løsnet for Johannes, løsnet det noe inderlig. Så fort han kom seg, reiste han dit pesten herjet i Frankrike. I to måneder utførte han både medisinsk og åndelig tjeneste for de syke, de døende og de som var i fare. 

Tre år senere angrep pesten Caen, og «nok en gang risikerte Johannes livet ved å pleie de syke, som var forlatt av de fleste av frykt for smitte», skriver p. Per Einar Odden på katolsk.no. For å unngå faren for å smitte de andre brødrene i oratoriet, bodde han i en stor tønne midt på en åker. Han ble selv alvorlig syk, men han kom seg.

Fra 1631 og i de følgende ti årene var Johannes hovedsakelig opptatt med misjonen. All slags tiltak ble brukt for å trekke så mange mennesker som mulig: Prosesjoner, andakt for korset, skuespill, pantomime og solid opplæring i troen. Ukene med hardt arbeid ble avrundet med kall til omvendelse og generalskriftemål. «Forkynnerne slår i buskene mens skriftefedrene fanger fuglene!» sa omvendelsespredikanten Johannes.

På denne tiden var Kirken i Frankrike i desperat behov for reform. Det hersket uvitenhet blant presteskapet, og blant folk uten utdannelse florerte overtroen. I løpet av misjonsturene sine hadde Johannes erfart at prestene trengte reform enda mer enn hjorden gjorde. Han ble overbevist om nødvendigheten av å opprette gode seminarer – altså utdanningsinstitusjoner for prester.

I 1643 grunnla han «Kongregasjonen for Jesus og Maria» («Eudistene») for å preke i byområder og å drive seminarer for å utdanne ivrige og dyktige prester. Han grunnla hele seks presteseminarer rundt omkring i Frankrike.

Johannes sluttet aldri med sine kraftfulle prekenturer, og han søkte spesielt dem som var utenfor kirken. Som 74-åring prekte han utendørs hver dag i ni uker i kaldt vintervær. Det slet ham ut, og hans dager med aktivt arbeid var praktisk talt over – etter 110 misjonsreiser. 

Johannes døde fredfullt den 19. august 1680 i Caen, nesten 79 år gammel.

Johannes Eudes regnes som en av de viktigste reformatorene i den franske kirken på 1600-tallet. Hans minnedag er i dag, på dødsdagen 19. august. Og hvem vet, kanskje var det Guds timing at du fikk høre om ham akkurat i dag?

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 19. august 2020, da Jes 64,1-7 var dagens bibeltekst

Les også:

• Les biografien til den hellige Johannes Eudes her på katolsk.no

Evelyn Waughs sjokkerende konvertering

Evelyn Waugh, 26 år gammel, portrettert av Henry Lamb året før den suksessrike forfatteren sjokkerte alle ved å konvertere til Den katolske kirke i 1930.

Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken "Brideshead Revisited".

Artikkelen er skrevet av den kjente biografen Joseph Pearce og er publisert her på bloggen med tillatelse. Oversatt av Dag Harald Lid for Sta. Sunniva av Selja-bloggen.

Jeg anbefaler å lese hele originalartikkelen på engelsk her: http://www.catholicauthors.com/waugh.html

"Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world,
where everything is an absurd caricature,
into the real world God made;
and then begins the delicious process of exploring it limitlessly."

"Å konvertere er som å klatre ut av en speilverden,
hvor alt er en absurd karikatur,
og inn i den virkelige verdenen Gud skapte;
og så begynner den vidunderlige prosessen med å grenseløst utforske denne."

Disse ordene skrev Evelyn Waugh i “intens lykke” til Edward Sackville-West etter at sistnevnte hadde informert Waugh om sitt ønske om å bli opptatt i Den katolske kirke. De representerer kanskje den mest konsise og tilstrekkelige beskrivelsen av konverteringsprosessen som noen gang er skrevet.

Waughs egen konvertering fra den ”absurde karikatur” av ultramodernismen til den ortodokse katolisismens “virkelige verden” ble møtt med forbauselse av den litterære verden, og forårsaket sensasjon i media.

Hans mottagelse i Kirken 29. september 1930 utløste en forundret forvirring i avisen Daily Express den påfølgende dagen. Det virket uforståelig at en forfatter, beryktet for sin “nærmest lidenskapelige tilslutning til det ultramoderne”, kunne ha blitt medlem av Den katolske kirke. I sladrespaltene hadde hans siste roman (Vile Bodies) blitt omtalt som “den ultramoderne romanen”. Hvordan kunne en forkjemper for alt det nye og moderne ha vendt seg til selve grunnstøtten av alt det gamle og konservative?

Paradokset var både forvirrende og provoserende, og førte til at Daily Express publiserte to lederartikler om betydningen av Waughs avgjørelse. Omsider, tre uker etter Waughs kontroversielle konvertering, ble hans eget bidrag til debatten, "Converted to Rome: Why It Has Happened to Me" publisert. Artikkelen ble gitt en helside med krigsoverskrift.

Waughs artikkel var så klar i sin fremstilling at den avviste alle forestillinger om at han kunne ha tatt denne skjellsettende avgjørelsen med letthet, eller av uvitenhet, eller at han ønsket at hans meninger skulle bestemmes av andre. Han avviste selve ideen om at han hadde blitt “fanget av Kirkens ritualer”. Han insisterte i stedet på at kjernepunktet for hans konvertering var en tro på at den moderne verden sto ovenfor et valg mellom “kristendom eller kaos”.

“Vi kan se det rundt oss på alle kanter som den aktive fornektelsen av alt som vestlig kultur har stått for. Sivilisasjon – og ved dette mener jeg ikke lydfilmer og hermetikk, heller ikke kirurgi og hygieniske hjem, men hele den moralske og kunstferdige organiseringen av Europa – har ikke i seg selv styrke eller kraft til overlevelse. Den ble til gjennom kristendommen, og uten den har den ingen betydning eller styrke til å utøve eller kreve troskap og tilhørighet. Tapet av troen på kristendommen med påfølgende mangel på tillit til moralske og sosiale standarder har blitt legemliggjort i idealet om en materialistisk og mekanisk stat... Det er ikke lenger mulig å akseptere fordelene ved sivilisasjon, og samtidig benekte det overnaturlige fundament dette hviler på.”

Waugh avslutter med å fastslå sin tro på at katolisismen var den “mest komplette og levende formen” for kristendom.

Debatten fortsatte dagen etter i Daily Express med publiseringen av en artikkel skrevet av et protestantisk medlem av Parlamentet, som ble etterfulgt dagen etter av en artikkel av jesuitten fader Woodlock: “Vender Storbritannia seg mot Roma?” Tre dager senere ble en hel side viet til påfølgende brev fra leserne. Sjelden har en religiøs konvertering utløst en tilsvarende storm av nasjonal oppmerksomhet.

Waughs konvertering skapte stor interesse. Dette skyldtes for det første kjendisstatusen som en fasjonabel ung forfatter av bestselgende satiriske romaner. Det oppsto også en økende bevissthet om at hans mottagelse inn i Den katolske kirke var bare den siste av en lang og økende liste av litterære konvertitter til den katolske tro. 8 oktober 1930 bemerket avisen Bystander om Waughs konvertering at “den briljante unge forfatteren” var den seneste litterære som har blitt tatt imot i Den katolske kirke. Andre velkjente litterære mennesker som hadde vendt seg til Roma inkluderte Sheila Kaye-Smith, Compton MacKenzie, Alfred Noyes, Fr. Ronald Knox, og G.K. Chesterton. Listen var lang, men langt fra uttømmende. Tidevannsbølgen av konvertitter var blitt til en strøm. I løpet av tiåret var det ca 12 000 konvertitter årlig, bare i England.

En lignende stemming rådet i Amerika. Noen uker etter kontroversen i Daily Express ble en debatt mellom G.K. Chesterton og den kjente Chicago-advokaten Clarence Darrow over temaet “Vil verden vende tilbake til religion?” hørt av 4000 publikummere i Mecca Temple i New York. Ved avslutningen av debatten ble det holdt avstemning med 2359 stemmer for Chestertons syn og 1022 for Darrows.

Waughs egen vei til Roma hadde blitt påvirket av en rekke litterære konvertitter som hadde gått før ham, spesielt Chesterton og Knox. Den sistnevnte ble gjenstand for en biografi av Waugh, publisert i 1959.

Da Waugh var bare 11 år, leste hans far Knox' anti-modernistiske satire, “Reunion All Round”,” og var “blendet” av dens briljans. “Siden da,” skrev Waugh til Knox flere år senere, “har hvert ord du har skrevet og sagt vært som rent lys for meg.” I 1924 ble Waugh imponert over Knox' veltalenhet ved Oxford Union. Ved denne anledningen hadde Knox vært en av mange velkjente talere som debatterte påstanden “at sivilisasjonen har avansert”. Etter Waughs mening hadde Knox tatt hele oppmerksomheten ved å vise at “vi nærmet oss hurtig en sivilisasjon av villmenn”. I trosbekjennelsen som Waugh publiserte i Daily Express finnes det en merkbar påvirkning av Knox' strålende veltalenhet fra seks år tidligere.

Det mest slående eksempelet på Chestertons påvirkning av Waugh finnes i måten Chesterton har inspirert Brideshead Revisited, antagelig Waughs beste roman og unektelig en av det 20. århundres største romaner.

Romanens sentrale tema, forløsningen av sjeler ved hjelp av “den usynlige kroken og linen... rykket i linen”, var tatt fra en av Chestertons Fader Brown-historier. Waugh fortalte en venn at han var svært ivrig etter å skaffe en samleutgave av “Fader Browns historier” i tiden hvor han gjorde sine siste endringer på Brideshead Revisited. Også et memorandum han skrev for MGM Studios mens en filmversjon av boken ble vurdert, bekrefter dybden av Chestertons innflytelse:

"The Roman Catholic Church has the unique power of keeping remote control over human souls which have once been part of her. G.K. Chesterton has compared this to the fisherman's line, which allows the fish the illusion of free play in the water and yet has him by the hook; in his own time the fisherman by a 'twitch upon the thread' draws the fish to land."

“Den romersk-katolske kirke har en unik makt ved å ha fjernkontroll over sjeler som en gang har vært en del av henne. G.K. Chesterton har sammenlignet dette med en fiskers line, som lar fisken ha illusjonen om et fritt liv i vannet, men som fremdeles har den på kroken; når han selv ønsker det kan fiskeren ved et “rykk i linen” trekke fisken på land.”

Den Chestertonianske metaforen ble lagt merke til av Ronald Knox da han først leste Brideshead Revisited: “Når en kommer til slutten av historien, er det unødvendig å si at alle personene – selv Beryl – faller på plass og det at rykket i linen skjer i selve hjertet av Metroland er ufattelig effektivt.“

Waughs beste roman er på mange måter en gjentagelse av temaet fra hans artikkel i Daily Express. Det er historien om håp blant ruinene av en svinnende sivilisasjon, hvor lyset fra kristendommen skinner midt i kaoset.

Brideshead Revisited solgte svært godt på begge sider av Atlanteren. I England ble den av den katolske ukeavisen The Tablet hyllet som “en bok det er sikkert å spå en varig plass blant de største skjønnlitterære verk.” I Amerika beskrev avisen Times Waugh som en skribent som utmerket seg blant moderne romanforfattere.

Rosen ble noe kjølnet av en høyrøstet minoritet som mislikte Brideshead Revisited både av politiske og religiøse grunner. Spesielt den amerikanske kritikeren Edmund Wilson kritiserte de religiøse dimensjonene i romanen. "Han var rasende (ganske legitimt etter hans egne standarder) over å finne Gud introdusert i min historie," svarte Waugh. “Jeg tror man kan kun holde Gud utenfor ved å lage karakterene som rene abstraksjoner.” Moderne forfattere, fortsatte Waugh, “prøver å representere hele menneskesinnet og sjelen og likevel utelate dens bestemmende karakter – det å være Guds skapning med en definert hensikt. Slik vil det i mine fremtidige bøker være to ting som vil gjøre dem upopulære: En opptatthet av stil og et forsøk på å fremstille mennesket mer helt, som for meg selv kun betyr én ting, mennesket i sitt forhold til Gud.”

Med utgivelsen av Brideshead Revisited fullførte Waugh metamorfosen fra ultramoderne til ultramontant, og beveget seg ved dette fra mote til antimote. Som med så mange av de andre konvertittene i fronten for den katolske litterære vekkelsen, ble hans skapte verk en gjenspeiling av selve skapelsens herlighet. Som Waugh selv sa: “Det finnes en følelse av påske som gjør alle ting nye i den oppstandne Kristus. All sann kunst gir et lite innblikk i dette.” Det som er sant om kunsten er også sant om kunstneren. I Waughs arbeider, og i arbeidene til andre litterære konvertitter, blir et lite glimt av Kristus alltid reflektert.

Det siste avsnittet er så glitrende i originalversjon at vi tar det på engelsk også: 

As with so many of the other converts at the vanguard of the Catholic Literary Revival, his work was an act of subcreation reflecting the glory of creation itself. 

As Waugh himself put it: "There is an Easter sense in which all things are made new in the risen Christ. A tiny gleam of this is reflected in all true art." What is true of art is as true of the artist. In the works of Waugh, as in the works of the other literary converts, a tiny gleam of Christ is always reflected.

This article was first published in Lay Witness magazine. It is published in Norwegian on this blog with kind permission from Melissa M. Knaggs, the editor of Lay Witness magazine. Lay Witness is a publication of Catholic United for the Faith, Inc., an international lay apostolate founded in 1968 to support, defend, and advance the efforts of the teaching Church.


Første gang publisert her på bloggen 28. juni 2016.

Evelyn Waughs leserbrev i the Daily Express

Da Evelyn Waugh konverterte til Den katolske kirke i 1930, forsvarte han sin kryssing av Tiberen i et brev til the Daily Express. Der forklarte han at valget som lå foran ham og hans samtidige var “no longer between Catholicism, on one side, and Protestantism, on the other, but between Christianity and Chaos”. Her er et utdrag fra teksten hans:

"That is the first discovery, that Christianity is essential to civilization and that it is in greater need of combative strength than it has been for centuries.

The second discovery is that Christianity exists in its most complete and vital form in the Roman Catholic Church. I do not mean any impertinence to the many devout Anglicans and Protestants who are leading lives of great devotion and benevolence; I do find, however, that other religious bodies, however fine the example of certain individual members, show unmistakable signs that they are not fitted for the conflict in which Christianity is engaged. For instance, it seems to me a necessary sign of completeness and vitality in a religious body that its teaching shall be coherent and consistent. If its own mind is not made up, it can hardly hope to withstand disorder from outside…"

Du kan lese et lengre utdrag av Evelyn Waughs innlegg her hos Aleteia.

Les også:

• Ettertanke: En episk historie om omvendelse - Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.