Vakker julebønn av St. Bernhard av Clairvaux

 JULEBØNN: "Kjærtegn oss med Dine små hender,
omfavn oss med Dine små armer,
og gjennombor våre hjerter
med Din stille og vakre gråt."

         Bildet er fra basilikaen til benediktinerklosteret Conception Abbay i USA. Basilikaen ble fullført i 1891. "En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe." (Jes 1,3)

I dag vil jeg dele med dere en nydelig julebønn fra middelalderen av St. Bernhard av Clairvaux.

Den hellige Bernhard av Clairvaux, cistercienserordenens far, levde i 1090-1153. Denne julebønnen er oversatt til norsk av Eyvind Skeie. Oversettelsen publiseres på Sta. Sunniva-bloggen med hans tillatelse.

BØNN

Vis oss, Herre, din mildhet.

La oss, som er skapt i ditt bilde, bli likedannet med den.

I vår egen styrke kan vi ikke etterligne Din storhet, kraft og ære.

Det sømmer seg heller ikke for oss å prøve å få det til.

Men din barmhjertighet når fra himlene

gjennom skyene og ned til oss på jorden.

Som et lite barn har du kommet til oss

og gitt den evige kjærlighetens gave,

den som er størst av alt.

Kjærtegn oss med Dine små hender,
omfavn oss med Dine små armer,
og gjennombor våre hjerter
med Din stille og vakre gråt.

St. Bernard of Clairvaux (1090-1153)
Oversatt til norsk av Eyvind Skeie, julen 2012

Et lite sitat på tampen

Her er et lite sitat fra Pave Benedikts julepreken i går, 24. desember 2012:

"Again and again it astonishes us that God makes himself a child so that we may love him, so that we may dare to love him, and as a child trustingly lets himself be taken into our arms. It is as if God were saying: I know that my glory frightens you, and that you are trying to assert yourself in the face of my grandeur. So now I am coming to you as a child, so that you can accept me and love me." (Pope Benedict XVI, Homily for the Solemnity of the Nativity of the Lord, December 24, 2012)

Første gang publisert her på bloggen 26.12.2012

 

LES OGSÅ:

• Ettertanke: Han tømte Burgund for unge riddere - en liten andakt om St. Bernhard - her kan du også lese mer om cistercienserne i Norge i dag

Når du overveldes av juleforberedelsene

"Jeg har bragt min sjel til ro
og gjort den ganske stille,
som et lite barn hos sin mor
når det har stilt sin tørst;
slik er min sjel i meg.
Vent på Herren, Israel,
fra nå og til evig tid!"
Salmenes bok 131, 2-3

"Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud!
I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly." (Sal 36,8)

(Dessuten får jeg assosiasjoner til Maria og Jesus-barnet når jeg ser dette bildet. Så nydelig!)

Foto: Flickr Creative Commons/Rafal Kiermacz

Bare fem små dager igjen til julaften. Er du litt stressa og overveldet av alt julestyret? Les denne lille teksten.

Prayer for those overwhelmed by Christmas: 

Stop. 

Sit down. 

Rest a bit. 

Imagine that you're in God's presence. 

Because you are. 

Now just be with God. 

And let God be with you.

Fr. James Martin, S.J.

Første gang publisert på bloggen 19. desember 2016

Ettertanke | I adventsmørket med Selma Lagerlöf

 Selma Lagerlöf.
Foto: Atelje Jaeger, 1922 (Creative Commons)

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var. Kanskje åtte år. Kanskje ni. Jeg vet bare sikkert at jeg gikk på barneskolen og det var advent. Vi hadde fått enda en vikar den måneden.

Jeg tror ikke de andre vikarene var så glade i oss. Vi var "den bråkete klassen". Men denne vikaren var annerledes, og vi merket det. Hun "fikk oss til" på et eller annet magisk vis. Hun grep oss. Fikk oss til å lytte.

Hver morgen hadde vi adventsstund. Det var fred. Ro. Desembermørke. Alle la hodet oppå pulten sin og hvilte. Og så åpnet hun den – Boken – og i lyset av et eneste, glitrende stearinlys leste hun Kristuslegender av Selma Lagerlöf. Legende etter legende. Det var fortryllende minutter fulle av godhet, mysterium og under. Akkurat slik advent skal være.

Pave Benedikt XVI skriver:

"Adventstidens hensikt er å vekke det dypeste og mest grunnleggende følelsesmessige minnet i oss, nemlig minnet om Gud som ble barn. Dette er et helbredende minne; det bringer håp. Hensikten med Kirkens år er å kontinuerlig gå gjennom Kirkens store historie av minner, for å vekke hjertets minne slik at det kan skjelne håpets stjerne.

Våre personlige minner blir næret av menneskehetens gode minner. Det er adventstidens vakre oppgave å vekke i oss alle minner om godhet og dermed åpne håpets dører."

En del år senere sikret jeg meg Kristuslegender på et loppemarked. Vel hjemme igjen slo jeg opp på min favorittlegende Den hellige natten. De siste ordene der er disse:

"Og så la farmor hånden sin bort på hodet mitt og fortsatte: "Dette skal du huske, for det er så sant som at jeg ser deg og du ser meg. Det er ikke lys eller lampe det kommer an på, ikke måne eller sol heller. Det som er nødvendig, er at vi eier slike øyne som er i stand til å se Guds herlighet."

Det var det læreren og Selma Lagerlöf fikk meg til å se i adventsmørket: Guds herlighet. En vidunderlig vakker og fortryllende verden. Ser du det skimrer og glitrer i mørket?

Det er hellig adventstid. Jesus er her. "Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden." (Joh 1,9) Det minnet bærer. Helt inn i evigheten.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på blogen 18. desember 2017 da 1 Pet 1,10-13 var dagens bibeltekst

Pave Benedikt XVI. Min yndlingspave.

Pave Benedikts sterke tekst om advent

I avisen fikk jeg bare plass til å dele et lite utdrag av Pave Benedikts vakre tekst om advent. Her er den engelske teksten jeg har oversatt utdrag fra.

"Advent is concerned with that very connection between memory and hope which is so necessary to man. Advent’s intention is to awaken the most profound and basic emotional memory within us, namely, the memory of the God who became a child. This is a healing memory; it brings hope. The purpose of the Church’s year is continually to rehearse her great history of memories, to awaken the heart’s memory so that it can discern the star of hope.

All the feasts in the Church’s calendar are events of remembrance and hence events of hope. These events, of such great significance for mankind, which are preserved and opened up by faith’s calendar, are intended to become personal memories of our own life history through the celebration of holy seasons by means of liturgy and custom. Our personal memories are nourished by mankind’s great memories; in turn, it is only by translating them into personal terms that these great memories are kept alive. 

Man’s ability to believe always depends in part on faith having become dear on the path of life, on the humanity of God having manifested itself through the humanity of men. No doubt each of us could tell his own story here as to what the various memories of Christmas, Easter or other festivals mean in his life.

It is the beautiful task of Advent to awaken in all of us memories of goodness and thus to open doors of hope."

Dette utdraget er hentet fra teksten "Memory Awakens Hope". Her kan du lese hele teksten gratis. Teksten er hentet fra boken “Seek That Which Is Above” Ignatius Press (San Francisco, 1986) av kardinal Joseph Ratzinger, som senere ble Pave Benedikt XVI

Boken "Seek That Which Is Above” fra Ignatius Press (San Francisco, 1986) av kardinal Joseph Ratzinger kan du lese mer om (og kjøpe) her hos Ignatius Press:

"In this beautifully illustrated book, Joseph Ratzinger (Pope Benedict XVI) gives us profound meditations on what our life in Christ should be like as it is lived through the various Seasons and Feasts of the liturgical year. This book also includes thoughts on other spiritual and secular themes such as the true nature of peace, why it is difficult for so many to experience joy, the relationship between spirit and matter, vacation and rest, etc. These inspiring insights from the man who became Pope, show how Joseph Ratzinger’s deeply spiritual and theological experience, together with his wide literary and cultural interests are a gift to the Church in the modern world. Here is a shepherd leading the faithful entrusted to his care to deep springs of refreshing, life giving water."

Mer advent?

• Her får du opp alle bloggtekstene mine som er tagget med advent ❤️

Ettertanke | Gud og de små armene

 «- Fandt ongane stallen? spørt'an Broremann. - Adle så har små armar, finne stallen, sa 'u Johanna.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Diakonissehjemmet julen 2019

«Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre.» står det i Jes 59,1-4. Det fikk vi fysisk bevis for på korset, da armene til Jesus ble strekt ut så langt at de omfavnet og frelste hele verden.

Egentlig fikk vi bevis for det allerede 33 år før det, da Gud ble menneske i en så historisk hendelse at det delte hele vår verdenshistorie i to – i før og etter Kristi fødsel.

Har du hørt historien «De små armane» av Andreas Jacobsen? NRK Rogaland sender en opplesning av denne julehistorien hver julaften. Det er historien om «'u Johanna og 'an Broremann» og om julesangen «Her kommer dine arme små». Her skal du få en kortversjon.

«Kaffor e det bare di små armane så komme i stall at gå?» spør Broremann. 
Johanna forklarer at «arme» ikke betyr armer, det betyr «fattige». Den forklaringen er imidlertid for dum til at lillebroren kan gå på med på den, så Johanna må finne opp sin egen forklaring.

«For mange hondre år siden, begjynd'u Johanna, hendte det at der kom et lide barn te verå i ein stall i ein by i Jødelann. Dette barnet va komt te verå for å hjelpa di så hadde det vondt, serligt di så hadde tonge ting å slida på. Du veid å slida på tonge ting, røyne på armane, Broremann.»

For at alle de som sleit på tunge ting skulle bli glade, kom det noen engler ned på jorda for å fortelle om det lille barnet i stallen. Englene fortalte til alle som de møtte at nå trengte de ikke å slite på tunge ting lenger. «Det litla badne sko greia med di tonge tingå.» De fleste bare lo av englene. Noen ble til og med sinte, særlig de menneskene som hadde store og sterke armer.

Så gikk englene rundt og vekket alle de små barna – alle de som hadde tynne og små armer – og sa at nå måtte de kle på seg og gå til Betlehem, for der, i en stall, var det et lite barn som ville hjelpe dem hvis de hadde tunge ting å slite på.

- Bare følg stjernen, sa englene.
- Og ikke vær redde, for vi flyr omkring i nærheten og passer på dere.

- Lær oss en sang først, sa barna.
- Det er lettere å gå når vi synger. Det er langt til Betlehem, og beina våre er like små som armene.

- Ja, dere skal få en sang, sa englene og smilte.
- Syng denne:

«Her kommer dine arme små,

o Jesus i din stall at gå.

Opplys enhver i sjel og sinn

at finne veien til dig inn.»

«- Fandt ongane stallen? spørt'an Broremann.
- Adle så har små armar, finne stallen, sa 'u Johanna.
- Det e bare di så e krye av di store musklene sine så går i totlevase på veien.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. oktober 2020 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst

"Han skal give sine Engle Befaling om dig, at de skulle bevare dig paa alle dine Veie." (Salme 91,11)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Diakonissehjemmet julen 2019

Etterord

De ti første årene jeg skrev andakter i Vårt Land hadde jeg alltid en adventsuke, ofte den siste før jul. I fjor hadde jeg ikke det, og ikke i år heller. Det er deilig å slippe det ekstra deadlinestresset rett før jul, men samtidig trist, for advent og jul er jo den fineste tiden på året å skrive andakter, synes jeg. Derfor sniker jeg inn en liten julehilsen her, i den siste andaktsuken min i Vårt Land i år. Jeg tenker at det faktum at Gud ble menneske er viktig å ha med seg hele året, ikke bare til jul.

Lyttetips:

• Her hos NRK Rogaland kan du lytte til historien De små armane av Andreas Jacobsen
• Her på Spotify kan du høre Det Norske Jentekor synge Her kommer dine arme små i et nydelig arrangement av Henning Sommerro. 

Primstaven | Jonsok, Sankthans og midtsommer

ECCE AGNUS DEI: "Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: "Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd." (Joh 1,29)

Jomfru Maria var i slekt med Elisabeth, Johannes Døperens mor. Studer statuen av Johannes. Ser du familielikheten med Jesus?

Denne statuen av Johannes Døperen, "San Giovanni Battista", står i den berømte Villa Borghese i Roma, og den ble laget i 1766/1767 av Giovanni Antonio Houdon.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2012

 

Av alle mennesker i verdenshistorien har bare Jesus og Jomfru Maria hatt større plass i den kristne kirke enn den store Johannes.

Bibelen forteller at Johannes Døperen ble født et halvt år før Jesus. Jesus Kristus - verdens lys - ble født på årets mørkeste dag, mens Johannes Forløperen ble født på den lyseste dagen:

"Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset." (Joh 1,6-8)

Kirkefaderen St. Augustin og andre teologer ser det symbolske i at Johannes Døperen ble født ved midtsommer, når dagene begynner å bli kortere - for Johannes sa om forholdet mellom Jesus og ham selv at "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3,30).

"Jesus er verdens lys, Han og ingen andre!" Det er denne kristne lyssymbolikken vi finner igjen i den eldgamle tradisjonen med de mange sankthansbålene som fortsatt tennes i Norge om kvelden den 23. juni.

Sankthansaften

Når denne dagen kalles "Sankthans" og kvelden før kalles "Sankthansaften" er det altså fordi vi feirer Sankt Hans - den hellige Johannes Døperen. Ordet "sankt" kommer av latin "sanct" som betyr "hellig" (mens "sancta" er hunkjønnsformen, jf. Sankta Sunniva som forkortes Sta. Sunniva).

Jonsok og Sankthans

Jeg ble ganske gammel før jeg skjønte at Jonsok og Sankthans er to navn på den samme dagen. Men sånn er det altså. Både Jon og Hans kommer av det samme navnet; Johannes. Johannes er det suverent mest populære guttenavnet i den kristne verden gjennom tidene, og navnet finnes i utallige varianter, som i de norske utgavene Johan, Jone, Henning, Jan, Jon og Hans.

 

Jonsvaka

Navnet Jonsok er en kortform av "Jonsvaka", fordi Johannes Døperens fødselsdag var en av de store festene som ble feiret med vake og messe natten før. Det tradisjonelle kirkedøgnet følger solen, og en ny dag starter når den forrige dagen er over (når solen går ned). Det nye døgnet blir altså til om kvelden, i natten. Derfor begynner festen for Sankt Hans allerede kvelden før, den 23. juni.

Primstavmerket for Jonsok er som regel en sol eller et timeglass. På denne dagen valfartet nordmenn til Røldal der mange ble helbredet av svetten fra det undergjørende krusifikset fra 1200-tallet av. Valfarten fortsatte i århundrer etter reformasjonen.

Jonsok var helligdag i Norge inntil 1770 da danskekongen halverte antallet religiøse festdager i Norge.

VI BER: 

Dagens prefasjonsbønn (fra nattverdsliturgien)

I sannhet, det er verdig og rett,

vår skyldighet og vår frelse,

at vi alltid og alle vegne takker deg,

Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,

ved Kristus, vår Herre.

Vi lovpriser din storhet

som vi ser i den salige Johannes,

han som ble Kristi forløper

og hedret fremfor alle som er født av en kvinne. 

I sin mors liv jublet han av fryd over Frelserens komme;

ved sin fødsel bragte han stor glede,

og som den eneste av profetene

utpekte han Guds lam, som gir oss forløsning.

I Jordans flod døpte han dåpens opphavsmann,

og således gjorde han dette vann hellig.

Ved sin blodige død fikk han bære

det høyeste vitnesbyrd om Kristus.

Derfor priser vi deg uten opphør på jorden,

og sammen med himlenes krefter

roper vi alle dager til din majestet:

Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot,

all jorden er full av hans herlighet.

Hosianna i det høyeste.

Velsignet være ham som kommer i Herrens navn.

Hosianna i det høyeste.

Første gang publisert her på bloggen Jonsok 2013.

LES MER

• Ettertanke | Han som ikke var Messias - en av mine andakter om Johannes Døperen
• Ettertanke | Han døde for ekteskapet - en annen av mine andakter om Johannes
• Sankt Hans, ekteskapet og de ufødte barna - "Jo mer jeg mediterer over begynnelsen og slutten av Johannes Døperens liv, jo mer slår det meg hvor aktuell og rett-inn-i-vår-tid Johannes er."
• På liturgi.info kan du lese hele den katolske liturgien til dagens messe, festdagen for den hellige Johannes Døperen.
• På katolsk.no kan du lese en fyldig biografi om Johannes Døperen
• Les om det undergjørende krusifikset i Røldal på katolsk.no. Ved Sankthans valfartet nordmenn til Røldal der mange ble helbredet av svetten fra det undergjørende krusifikset fra 1200-tallet av. Valfarten fortsatte i århundrer etter reformasjonen. Etter et langt museumsopphold henger dette krusifikset igjen i den eldgamle stavkirken i Røldal, der du nå kan se det med egne øyne.  

JOHANNES DØPEREN: Dette ikonet med tolv scener fra Johannes' liv var jeg så heldig å få i gave etter en valfart til Røldal som jeg var med på "gamaljonsok" i 2010.

Katolsk.no skriver: "I kunsten er Johannes representert både som profet og som døper. Hans attributt er et lam. Hans bilde var ofte på veggmalerier, blyglassvinduer, benkegavler og statuer, ofte på døpefonter og i dåpskapeller. Han er gjerne kledt i skinn og peker på et lam (Ecce Agnus Dei) som ligger på en bok, han kan også bære et langt kors i den andre hånden. Noen ganger ble evangelieteksten tolket dithen at han var kledd i et helt skinn av en kamel, noe som kan ha hatt sitt opphav i middelalder drama. Han avbildes ofte som barn i lek med Jesusbarnet. Hans henrettelse er et yndet tema for malere, spesielt Salome med hodet på et fat. Det finnes også bilder hvor han bærer sitt eget hode. Hans dåp av Jesus er også hyppig avbildet."

Foto: Ikonet er malt ved Holy Transfiguration Monastery i Brookline, MA, USA

En vakker, liten juleandakt av Sigrid Undset

JULEGAVEN: "Julen er blitt en gavefest i sin etterligning av Gud som har gitt seg selv til oss. La oss tillate vårt hjerte, vår sjel og vår forstand å bli rørt av dette faktum!" (Pave Benedikt XVI)
Foto: Believe in the Magic of Christmas

Sigrid Undset har skrevet noen vakre, vakre ord om julens mysterium som jeg deler her.

"Is not this the last and most mysterious reason for the joy of Christmas - that the world has been turned upside down; that the Almighty has laid aside His insignia of office and receives our gifts, if we want to give them to Him? They mystery of the Atonement is introduced with a Christmas play, the real meaning of which is far beyond our poor comprehension; but for almost two thousand years the world has echoed every Christmas with the noise and merriment of children who come to visit the stable, and humanity has played itself warm and full of laughter around the Son of God who has become a little child for its sake.

[...]

So let us follow the children who sings at the top of their voices:
Adeste, fideles,
Laeti triumphantes
Venite, venite in Bethlehem.

And when we give each other Christmas gifts in His name, let us remember that He has given us the sun and the moon and the stars, and the earth with its forests and mountains and oceans - and all that lives and move upon them. He has given us all green things and everything that blossoms and bears fruit and all that we quarrel about and all that we have misused - and to save us from our foolishness, from all our sins, He came down to earth and gave us Himself.

Venite adoremus Dominum."

Fra boken "Christmas and Twelfth Night - Reflections by Sigrid Undset", 1932

Første gang publisert her på bloggen 1. juledag 2014

LES MER:

• For å lese flere Sigrid Undset-relaterte artikler her på bloggen, klikk her

Ettertanke | Jul på sykehuset

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. (Det er jeg som er avbildet på dette bildet. Mannen min og sønnen min ble lagt inn til overvåkning på grunn av mulig røykskade, men de ble utskrevet morgenen etter.)
Faksimile: nrk.no

Det er adventskveld, 15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår da jeg hører mannen min roper "Ragnhild!" på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: "Noen dør". Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.

Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr og brenner. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.

Narkose hver dag

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her, og ikke Johannes.

Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen, og jeg er ikke skikkelig våken igjen før langt utpå ettermiddagen.

To ting bærer meg

Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 sykehusdøgn. Det første er det som jeg har nevnt: Takknemlighet.

Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. Den lidende Kristus, han blir jeg godt kjent med på sykehuset.

Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

"Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." (Fil 4,7) Det får jeg leve i.

Svøpt i et tøystykke

Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk.

Og nonnene, de kommer til meg med nattverden fem ganger, inkludert på 1. juledag. "We bring you Jesus," sier de, og det gjør de. De bærer Jesus til meg, innhyllet i et lite tøystykke, og i et hellig øyeblikk og et lite stykke brød får jeg ta imot han ble som kjød for min skyld. Livets brød. Brakt til meg direkte fra Betlehem. (Betlehem betyr "brødhuset".)

Aldri før eller senere har jeg fått gledestårer av en julegave, men det fikk jeg da nonnene varsomt pakket opp det lille tøystykket og gav meg Han jeg elsker.

Venite adoremus Dominum. Kom, tilbe ham, Guds under, vår Herre Krist.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 22. desember 2018 da Fil 4,4-9 var dagens bibeltekst

Etter 2. operasjonsrunde kunne jeg være våken under sårstellet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 5.1.2015

"Your scars are proof that God heals."
Arrene minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 19. april 2018

Mer?

Her i NRK P1, Morgenandakten, kan du høre meg fortelle om hvordan Kirken bar meg etter brannen. 

Ettertanke | Venninnene til Jesus

Jesus med sine nære venner, Marta og Maria. 

Jeg tenkte dette skulle bli en andakt om enten Paulus eller Peter. Men plutselig stod hun der, midt i dagens bibeltekst: «I Jaffa bodde en kvinnelig disippel som het Tabita, på gresk Dorkas.» (Apg. 9,36) En vaskeekte kvinnelig disippel. Tabita. Eller Dorkas om du vil.

Har du tenkt over at Jesus hadde flere gode, single venninner? Søstrene Marta og Maria var blant hans nærmeste venner. Når Maria sitter ved føttene til Jesus (se ikonet over her), sitter hun på disippelplassen.

Bortsett fra disippelen Johannes var det bare kvinner som var trofaste nok (og modige nok) til å følge Jesus hele veien til korset på Golgata.

«I all Jesu lære, som i hans liv, finnes det ingen ting som anerkjenner den diskrimineringen av kvinner som var typisk for hans epoke. Tvert om uttrykker hans ord og gjerninger alltid den respekt og ære kvinner har rett til,» skriver pave Johannes Paul II.

Men hva tenker egentlig Den katolske kirke om kvinner? «Kvinnen har en svak vilje. Hun kan derfor ikke bli fri hverken som karakter eller menneske,» hevdet den førkristne filosofen Aristoteles. 

Så kom Kirken. Den sier det motsatte: At kvinnen er skapt med fri vilje, slik at hun kan bestemme seg for det som hun er bestemt til. Hun kan (i likhet med mannen) bli et fritt menneske ved å velge Gud.

Noe av den sterkeste frigjøringen jeg vet om, er skriftemålet – fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden, med rak rygg og et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner; kvinner med våkne hoder og varme, levende hjerter. Det skaper jenter som vet at de er verdifulle. Høyt elsket av Gud. Jenter som følger Jesus, som formes av ham og som med rette kalles Jesu disipler.

Bare i kjærligheten og hengivelsen til Gud kan Evas døtre og Adams sønner bli den de er skapt til å være: Fullstendig frie kvinner. Fullstendig frie menn.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. oktober 2014, da Apg 9,26-43 var dagens bibeltekst. Teksten har aldri tidligere vært publisert her på bloggen.

Nyttår

Foto: Ragnhild  H. Aadland Høen

En nyttårspost med to dikt og mange glimt fra den siste måneden.

NYTTÅR

Eit nytt år

la seg over det gamle

eit lett lag av nysnø

ein duk av ljos

over berrfrost og skare

over alt livs

sprokne hud

det dreiv forbi

i ein augneblink av sanning

det berre kviskra over markene

sveva gjennom skogholta

la seg til ro

som ei uventa von

som ung nåde

over ei gamal jord

Arnfinn Haram O.P.

Bildet over tok jeg gjennom togvinduet på Bergensbanen 29.12.2018, på vei fra julefeiring i Bergen til nyttårsfeiring i Oslo. Det er så fint å ta tog. Enda finere blir det når landskapet der ute har "eit lett lag av nysnø, ein duk av ljos".

Alt som ikke blir

Å ta farvel med et år handler om å se tilbake og finne alt det du kan være takknemlig for. Det handler også om å se med et ærlig blikk på alt som ikke ble, og alt som ikke ble som det skulle.

Bloggmessig er jeg takknemlig for at det totale antallet sidevisninger på bloggen min passerte 700 000 nå i desember, og for at jeg ved Guds nåde klarte å faktisk publisere 101 bloggposter i 2018, og spesielt for alle dere gode folkene som har lagt igjen kommentarer eller har sendt meg e-poster.

Samtidig er det jo så mye mer jeg ønsket å få ut: 

• Del 2 og 3 fra Iona-turen min. 
• Talen jeg holdt på en økumenisk bønnedag i Horten våren 2018. 
• Foredraget om bønn som legkarmelitten Anne Samuelsen holdt i Oslo. 
• Olsok-prekenen som p. Fredrik Hansen holdt i St. Olav i Oslo olsok 2018. 
• Olsok-debatten jeg deltok på i 2017 (langt etterslep). 
• Glimt fra adventstiden 2018, julen 2018, nyttår 2019. 
• Og mye, mye mer.

Vel, det er ikke for sent for å publisere noe av det der, og 2019 er jo et fint år å hente inn etterslepet. Jeg tenker jeg begynner med det ferskeste først, mens det fortsatt kan oppleves som litt ferskt. Her kommer derfor først et fint nyttårsdikt av Solveig Johanne Grønstøl (tusen takk for at jeg får dele det, Solveig!), og deretter mange bilder med glimt fra de siste ukene.

Foto: Solveig Johanne Grønstøl (C), publisert med tillatelse

Når livet 

borer seg inn

lagar djupe merke

i hud og hår

Må ein gje slepp

på det som var

Omfamna det som er

Og håpa at det som kjem 

Kan vera godt

Solveig Johanne Grønstøl

ET NÅDENS ÅR: Fyrverkeriet sett fra Tjuvholmen i Oslo nyttårsaften.
Velkommen, Anno Domini 2019. Det Herrens år 2019.
2019 år etter Kristi fødsel, han som kom og flerret hele vår tidsregning i to - i et før og et etter.
Må det bli et nådefullt år.

Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen

ADVENT: Familiemesse i advent i St Olav kirke i Oslo. Kirken full av barn og ungdommer som deltar i menighetens katekese. De får opplæring i troen kl 10-13 og deltar deretter i messen med mange ulike oppgaver. Olav var ministrant, Ingrid leste forbønner, Sunniva sang i koret, Johannes satt fint der framme sammen med klassen sin, Maria nøt å få være på galleriet.

PANIS ANGELICUS: Jeg tror på Kirken. Helt til jeg er hjemme hos Gud, bæres jeg av Kirkens tro og Kirkens bønner - av Kristus. Det skriver jeg mer om underveis i denne lille videoen med ungdomskoret i St. Olav domkirkemenighet som synger vakre "Panis angelicus" under familiemessen i kirken 2. søndag i advent.

SJEFEN: Noe av det kjekkeste med 2018, var samarbeidet med sjefen over alle sjefer, Kristin Skogen Lund.

ADVENTSGLIMT: St Olav bokhandel selger vakre adventskalendere hvert år. De selger alt mulig i nettbokhandelen sin, men ikke adventskalendrene, siden de har så lett for å bli skadet i posten. Husk å sikre deg en kalender neste gang du er i bokhandelen i Akersveien 14 i Oslo. (NB: Nå i januar fikk St Olav bokhandel dessverre nye åpningstider. De har nå kun åpent kl. 11-17 mandag til fredag, og er helt stengt i helgene.)

ADVENTSKALENDER: Bak hver luke skjuler det seg et bibelvers.

LILLA ADVENT: Sånne ting gjør meg glad: En lilla ildtopp, at orkideene blomstrer på nytt og nye adventsstjerner fra Georg Jensen (den store) og Rosendahl (fra Karen Blixens jul-serien).

KRF-JUL: På vei hjem fra juleavslutning med fylkesstyret og bystyregruppen i Oslo KrF. Selv om jeg ikke jobber på Stortinget lenger, ble høsten min sterkt preget av kampen for menneskeverdet, og for at KrF skulle gå riktig vei. Jeg er takknemlig for at jeg fikk delta på det ekstraordinære landsmøtet. Er også takknemlig for at NRK inviterte meg til å delta i studio under abortdemonstrasjonene, og for alle som ba for meg slik at jeg klarte å være med selv om jeg våknet opp syk.



HOS NONNENE: Juleverkstedet hos dominikanerinnene på Katarinahjemmet den første lørdagen i desember har blitt fast adventstradisjon (tre år på rad = tradisjon).


LYS I MØRKET: Tredje året på rad med «Jul i vinterland». Tradisjonen tro var vi oppe i pariserhjulet, spiste glaserte epler og kjørte karusell.


INGRID: Helt nytt i år var de fine lystunnelene ved Spikersuppa.


 GJØRE SELV: Å dyppe og farge lys i lysestøperiet på Norsk Folkemuseum er alltid gøy, også når du gjør det tredje året på rad. Kanskje spesielt da, faktisk. Det er gjentakelsen som skaper magien.


DEILIG ER JORDEN: Julemarkedet på Folkemuseet ble avsluttet i borggården med at et korps spilte og alle sang Deilig er jorden.


STRÅLANDE JUL: Maria og Sunniva ved juletreet på Norsk Folkemuseum.


JOSEF-BOKEN: Jostein Ørum gav ut den fine boken sin om Josef, «Det kan bli fint likevel - om Josef», og lurte på om jeg ville være med og bidra under lanseringen. Det ville jeg selvsagt. Og selvsagt hadde jeg tenkt å lage et eget blogginnlegg om boken. I stedet får det bli det lille glimtet her. Anbefaler denne lille perlen av en bok! Den passer fint å lese hele året, og rakk faktisk å komme ut i andre opplag allerede før jul ❤️ 




JULEEVANGELIET: Det er gøy å leke juleevangeliet. Jeg stod og lagde mat da jeg hørte en liten, strålende glad stemme si til figurene der nede på gulvet: «Hvem vil være Josef?» «Jeg vil være  Josef! Jeg er født til å være Josef!» Det ble en liten juleåpenbaring for meg. Jeg tror det var sånn -med den gleden og den tryggheten - at Josef svarte på Guds kall til å være nettopp Josef, Jesu fosterfar. "Ja, dette vil jeg. Det er dette jeg ble skapt for."


FULL FAMILIE: Josef på plass.

EKTE JUL: Å feire jul i St. Paul i Bergen er noe av det fineste som finnes.
Maria (4,5år) fikk være med og samle inn kollekt på julemessen, stor stas! Da jeg spurte hva hun ville takke for i kveldsbønnen julaften forventet jeg å få en oppramsing av alle gavene som hun var så strålende fornøyd med, men i stedet sa hun «Takk for at vi har det så bra. Takk for at vi fikk gå i kirken i dag. Takk for at vi fikk møte alle de gamle menneskene som kjente oss når vi bodde her.» Å være på messe og møte Mor Teresa-søstrene og snille, gamle venner i St Paul er faktisk lykken på jord, viser det seg 😘
«Vil du kanskje takke for alle de fine tingene du har fått også?» spurte jeg. «Og takk for alle de fine tingene vi har fått», sa hun og sovnet fornøyd. Salige julenatt ❤️

MORMOR-HUSET: Mormor og Bestens spisestue med den åpne peisen fra 1911 er som skapt for å henge opp fem julestrømper i. 

JULEDAG: Fin gudstjeneste i vakre Birkeland kirke 1. juledag. Det er fortsatt mange trofaste kristne i Norge. Deo gratias! Tårene trillet både i takknemlighet over alt jeg og andre har fått gjennom Den norske kirke i så mange år(hundrer), og i sorg over reformasjonens langsiktige konsekvenser. Denne splittelsen i Jesu legeme (Kirken) er ikke av Gud, og den smerter Jesus enda mer enn den smerter meg. 

BERGENS-JUL: På tur i den store pepperkakebyen med Sunniva. Morsom detalj: Kirketettheten i Pepperkakebyen er fullt på høyde med enhver katolsk middelalderby.

KINO-JUL: "Mary Poppins vender tilbake" hadde premiere i jula. Alle fem barna likte den. Det gjorde mormor, tante og jeg også. Min favorittsang ble "The place where lost things go" (lenke til Spotify), der Mary Poppins synger en vuggesang for å trøste de to barna som savner moren sin som døde så altfor tidlig."Nothing's gone forever, only out of place". Sangen har seks vers. Her er det første og de to siste:

"Do you ever lie
Awake at night
Just between the dark
And the morning light
Searching for the things
You used to know
Looking for the place
Where the lost things go

Time to close your eyes
So sleep can come around
For when you dream you'll find
All that's lost is found
Maybe on the moon
Or maybe somewhere new
Maybe all you're missing lives inside of you

So when you need her touch
And loving gaze
Gone but not forgotten
Is the perfect phrase
Smiling from a star
That she makes glow
Trust she's always there
Watching as you grow
Find her in the place
Where the lost things go"

JULEHUS: Et ekte mormorhus har små julehus. Det er min egen morfar som har snekret både stabburet og huset med det snødekte taket. Taket er lett å løfte opp slik at du får lett tilgang til å leke med dukkene inni huset. Kjempegøy!

JULEFERIE: Wow, for en gedigen boble! Olav på Vitensenteret i Bergen.

INNE-JUL: Romjulsdrøm i Bergen. Dårlig vær ute? Finn på gøye ting inne.

VILVITE: To brødre på Vilvite-senteret. Hvis man samarbeider, hvordan faller blomsterbladene da? Sånn.

STORM: Sånn føles sterk storm - på grensen til orkan, i følge vindmåleren.

GØY: Har du alltid hatt lyst til å bygge et legohus som har plass til hele deg? Det er fullt mulig i Bergen.

LOOKING-GLASS WORLD: Jepp, jammen bra at jeg ikke ser sånn ut. Jeg tar med bildet her fordi det fikk meg til å tenke på Evelyn Waugh som konverterte til Den katolske kirke og skrev:

«Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world,

where everything is an absurd caricature,
into the real world God made;
and then begins the delicious process of exploring it limitlessly.»Les mer om konversjonen hans her. 



FEST: Festmiddag nyttårsaften med Jesus, verdens lys, i sentrum.
Dette er en del av julekrybben fra fantastiske Artisanats des Monasteres de Bethleem.
Majoriteten av den kristne kunsten vi har hjemme, er laget i dette klosteret, for eksempel denne Golgata-statuen/Kalvarie-gruppen.



LEVENDE ORD: Før desserten fikk alle trekke hvert sitt bibelkort med et «ord for året». I tillegg trakk vi ett for hele familien. Se så fine ord vi fikk! Jeg har kjøpt kortene på bibelkort.no. Anbefales både til deg selv og til å gi i gave. 

NYTTÅRSLYKKE: Å se nyttårskonserten sammen med Maria som er like begeistret for alt vakkert som jeg selv er. Det er lykke. Danse sammen til «An der schönen blauen Donau» («Jeg visste ikke at du kunne danse ballett, mamma!») og klappe sammen under Radetzky-marsjen. (Og vi var enige om at selv om dirigenten dirigerte «ikke-klapping» var det greit å klappe likevel, for det er jo så gøy å klappe takten, og de kunne jo ikke høre oss hele veien til Wien.)

FROGNER STADION: Juleferie i Oslo betyr tid for å gå på skøyter. 

FLOKKEN: Sånn ser rik velsignelse ut.

ETTER SKØYTENE: En uvanlig ung kommunikasjonsavdeling hos NHO denne dagen. Rekrutteringsmiddel: Varm, deilig kakao.

HELLIG TRE KONGERS DAG: 13. dag jul, 6. januar. Dette håndmalte, ekte, russiske ikonet står i vinduet ved skrivebordet mitt nå i juletiden, helt til kyndelsmesse 2. februar. Jeg kom over det i en nydelig, liten butikk i Roma, langt utenfor allfarvei. Veldig glad i det.

«Wise men sought Jesus.

Wise men still do.»

20. DAG JUL: Fortsatt jul utenfor St. Olav domkirke søndag 13. januar.

20. DAG JUL: Lille frøken Maria besøkte Jesus i krybben etter den fine familiemessen med p. Pål Bratbak.

FORTSATT JUL: Vakker jul i St. Olav domkirke, 20. dag jul.
Oss er en evig Frelser født! Halleluja!

Med ønske om et godt nytt år til alle bloggens lesere!
Må det bli et nådefullt år!

Les også:

Ikke klar for å ta ned julelysene ennå? La dem lyse i hele januar! Julen varer tradisjonelt helt til kyndelsmesse 2. februar :) Hjemme hos oss tar vi bort det meste av julepynten 13. eller 20. dag jul, men vi pleier å beholde julekrybbene, utejuletreet, utejulelysene, julesangene, julebelysningen i vinduene og julestjernen helt til kyndelsmesse 2. februar.
Hvis du også har lyst til å la julefryden og julelyset få stråle inn i januar, kan du altså gjøre det med god samvittighet og solid kirkelig tradisjon i ryggen. La lysene skinne!