JULEGAVEN: "Julen er blitt en gavefest i sin etterligning av Gud som har gitt seg selv til oss.
La oss tillate vårt hjerte, vår sjel og vår forstand å bli rørt av
dette faktum!" (Pave Benedikt XVI) Foto: Believe in the Magic of Christmas
Sigrid Undset har skrevet noen vakre, vakre ord om julens mysterium som jeg deler her.
"Is not this the last and most mysterious reason for the joy of Christmas - that the world has been turned upside down; that the Almighty has
laid aside His insignia of office and receives our gifts, if we want to
give them to Him? They mystery of the Atonement is introduced with a
Christmas play, the real meaning of which is far beyond our poor
comprehension; but for almost two thousand years the world has echoed
every Christmas with the noise and merriment of children who come to
visit the stable, and humanity has played itself warm and full of
laughter around the Son of God who has become a little child for its
sake.
[...]
So let us follow the children who sings at the top of their voices: Adeste, fideles, Laeti triumphantes Venite, venite in Bethlehem. And when we give each other Christmas gifts in His name, let us remember that He has given us the sun and the moon and the stars, and the earth with its forests and mountains and oceans - and all that lives and move upon them. He has given us all green things and everything that blossoms and bears fruit and all that we quarrel about and all that we have misused - and to save us from our foolishness, from all our sins, He came down to earth and gave us Himself.
Venite adoremus Dominum."
Fra boken "Christmas and Twelfth Night - Reflections by Sigrid Undset", 1932
Første gang publisert her på bloggen 1. juledag 2014
LES MER:
For å lese flere Sigrid Undset-relaterte artikler her på bloggen, klikk her
JULENS DIKTER: Den danske salmedikteren Hans Adolph Brorson er mest kjent for de mange julesangene sine. «Mitt hjerte alltid vanker» regnes for å være en av de dypeste og vakreste julesalmene vi har. Foto: quasi_virtuo, Flickr Creative Commons
For nesten 300 år siden skrev dikterpresten Hans Adolph Brorson en salme som fortsatt er en av de høyest elskede og mest sungne julesangene i Norge: «Mitt hjerte alltid vanker». Du skal ikke se bort fra at grunnen til at den formidler julens lys så godt, er at den ble til i et stort mørke.
Av Ragnhild H. Aadland Høen, første gang publisert i Korbladet nr. 3/2019, Norges Korforbunds medlemsblad
Kanskje har alle sin egen historie om «Mitt hjerte alltid vanker». Her er Brorsons historie og min. Det har seg nemlig sånn at rett før jul i det Herrens år 1732 diktet Brorson sin salme, og rett før jul 279 år senere fødte jeg en sønn – og etterpå var det umulig å sove.
Hos det nyfødte barnet
Snøen dalte forsiktig utenfor. Stille natt, hellige natt. Den første natten med det nyfødte barnet. Den lille kroppen lå der helt i ro. Pustet så stille som bare de bittesmå gjør. Jeg hadde kjent sparkene hans under hjertet i mange måneder, og nå åpnet det seg. Alle sanser var våkne. Og da, akkurat da, var det jeg lyttet til «Mitt hjerte alltid vanker».
Jeg vet ikke om noen annen musikk som drar meg helt inn i stallen – helt inn i dypet av den aller helligste natten – på den måten som Brorson gjør. Han gjør juleevangeliet til en fortelling jeg kan krype inn i, helt til jeg står der i det funklende mørket sammen med ham.
Kontrastenes julesang
Brorson står tett inntil krybben og skjønner ikke hvorfor «Gud av himmerike» måtte komme inn i all denne smerten og elendigheten.
Hele sangen er bygd opp rundt det ufattelige mysteriet: Kontrasten mellom den glitrende himmelsalen og den mørke stallen, mellom Guds herlighet og den elendigheten Jesus blir født inn i.
Smertens mann
Hans Adolph Brorson (1694-1764) var en mann som visste alt om hvor hard jorden kan være. Da han var liten døde faren hans. Senere døde 10 av de 16 barna hans mens de var små. Den eldste sønnen hans ble alvorlig sinnslidende. Da dikterpresten skulle reise til København for å bli viet til biskop, døde kona hans og barnet i barselseng. Kan det bli verre? Hvor mye smerte kan en mann tåle?
Brorson var i sjokk – over at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne harde verden. «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?»
Hvorfor valgte du denne elendigheten? Sann kunst skraper ikke bare overflaten. Den skraper på dypet. Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt er skrelt bort, slik det er hos Brorson.
Brorsons gjensvar
De ni første versene av sangen er fulle av lengsel, undring og spørsmål. I de to siste versene gir Brorson sitt eget, uforbeholdne gjensvar:
«Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn». «Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født her inne, i hjertets dype grunn!»
Brorsons jul er ikke sentimentalt overfladisk. Julemysteriet er grunnen til at han holder ut. I den mørke stallen finner han lyset.
Og slik lever Brorsons vakreste og sterkeste julesang videre, 287 år etter at dikterpresten for all tid ble Julens dikter da han utgav «Nogle Jule-Psalmer, Gud til Ære og kristne Sjæle, især sin elskelige Menighed, til Opmuntring; til den forestaaende glædelige Julefest enfoldig og i Hast sammenskrevne af H. A. B.»
Gledelig julefest!
Og her er en spesialbildetekst spesielt for bloggens lesere (den var ikke med i Korbladet):
Erik Pontoppidan skrev om Brorson: «Han søgte at anvende sin Ensomhed til en inderligere Omgang med Gud i Christo, i hvilken Aandens Skole han under mange Prøvelser erfor Guds Troskab, ja ret fornam og saa, hvor venlig Herren er imod dem, som haabe paa ham.» Kanskje har han rett i det. Det må iallfall mye erfart vennlighet til for å svare så uforbeholdent som Brorson gjør i denne salmen. Som Brorson sier det i en annen av sine julesanger: «Når hjertet sitter mest beklemt, se da blir frydens harpe stemt så den kan bedre klinge.» (Sitat fra «I denne glade juletid» som ble skrevet det året Brorsons mor døde og den eldste sønnen hans ble sinnssyk.) Her er Brorson malt av Johan Hørner i 1756. Foto: Wikimedia Commons
Fakta om «Mitt hjerte alltid vanker»
· «Mit Hierte altid vancker» er skrevet til en svensk folketone av den danske salmedikteren Hans Adolph Brorson (1694-1764).
· Salmen ble første gang trykket i 1732 i heftet «Nogle Jule-Psalmer».
· I dette heftet finner man noen av de mest kjente Brorson-salmene: «I denne søde Juletid», «Mit Hjerte altid vancker», «Her kommer dine Arme Smaa» og «Den yndigste Rose er funden».
Hvis du likte denne bloggposten, liker du sannsynligvis denne også:
Juleandakt | Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom- min egen julenattfortelling. «Jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt», skriver Brorson. Jeg kommer aldri til å glemme julenatta 5. desember 1998. Den natta Jesus ble født på et lite, gulmalt, helt alminnelig rom i Kristiansand.
Søndag i St. Olav domkirke. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Søndagen. Hviledagen som vi trenger så sårt.
Annerledesdagen. Helligdagen. Dagen som er annerledes enn de andre seks dagene fordi den er hellig. Fordi den er Herrens dag.
Herrens dag. Dagen for å møte Gud. Dagen for å gå i kirken og la kirken gjøre det den kan best: Gi oss Jesus.
I morgen er det søndag,
det skinner over jord.
Den deiligste av dagene
for liten og for stor.
Med klokkeklang og kirkegang
og tur i skog og hei.
I morgen er det søndag
og all verden gleder seg.
Vi hadde med tegnesaker. Maria (5) tegnet en flott kirke og en «prest med stav» (eller biskop, som man pleier å kalle det).
SØNDAGSKLÆR: Maria var fornøyd med dagens søndagsantrekk: «Jeg ser ut som en ordfører!»
Etter høymessen var vi på kirkekaffe og spiste vafler og gulrotkake, og møtte både gamle kjente og to nye familier. 20 deilige, hjemmelagde vårruller fra kirkekaffen fikk bli med hjem - katolske kirkekaffer er de beste! Inntektene fra matsalget går til menighetsarbeidet, så det er bare å handle inn store kvanta.
Ikke alle kirker har lekeplass, men det har både St Olav domkirke i Oslo og St Paul kirke i Bergen, fordi de katolske skolene ligger vegg i vegg med kirken. Kjempegøy!
Mmm. Søndagsmat.
Etter kirken og dertilhørende herligheter gikk vi søndagstur hjem gjennom Slottsparken («Mamma, se, Kongen er hjemme!») - hjem til ferdigstilling av Nigella Lawsons sjokoladepavlova (sjokolademarengsen laget vi i går, slik at bare toppingen gjenstod i dag). Ingrid feiret 12-årsdagen sin med de nærmeste venninnene. Veldig koselig.
Det var søndagen sin, det. Det beste er at det bare er en uke til det kommer en ny! Gud skje lov!
Dom Erik Varden (45) er fra Østfold og har vært abbed for cistercienserklosteret Mount St. Bernard Abbey i Leicestershire i England siden 2015.
Foto: Br. Martin Horwath, Mount St. Bernard Abbey
Deo gratias! Etter å ha ventet i ti år, er endelig dagen her: Vi får en ny biskop i Tondheim. Og FOR en fantastisk biskop Kirken blir beriket med. En gledens dag for hele Kirken i Norge. Har du lest boken til abbed Erik Varden? I denne bloggposten blir du bedre kjent med både den nye biskopen og boken hans The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance.
Dom Erik Varden er oppvokst i en luthersk familie i Østfold. Som tenåring var han agnostiker. Han konverterte til Den katolske kirke som 19-åring, i 1993. Som 26-årig ble han cisterciensermunk. Siden 2015 har han vært abbed i cistercienserklosteret Mount St. Bernard i England. Der hadde han tenkt å bli til sin død (faktisk hadde han lovet det), men Gud hadde andre planer. For to uker siden kalte Pave Frans ham til å bli biskop i Trondheim, og i dag fikk også vi andre vite at slik blir det.
Abbed Erik Varden (til høyre) under Olsokfeiringen i Nidarosdomen 29. juli 2018. Foto: Jan Erik Kofoed
Biskop-elekt Erik Vardens brev
Aller først: Les biskop-elekt Erik Vardens brev til de troende i Trondheim stift, så skjønner du litt mer av hvilken mann det er som nå blir katolsk biskop i Trondheim.
Kjære troende i Trondheim stift!
På festdagen for den hl. Theodor av Tarsus, 19. september, fikk jeg vite at Paven hadde utnevnt meg til biskop av Trondheim. Pavens nuntius til London, som overbrakte nyheten, var godheten selv. Han minnet meg om at Theodor var munk, som jeg; at han likeså, i lydighetens navn, ble bedt om å forlate en livsform og brødre han hadde inderlig kjær. Født i Paulus’ hjemby, fikk han bispedømmet Canterbury betrodd i året 669. Og der, sa Nuntius, ble han til velsignelse - et tegn på Kirkens verdensomspennende, kulturoverskridende enhet. Theodor satte Kirken «på solid grunn», står det i kollektbønnen for dagen, som fortsetter: «la oss også stå stødig på klippen som er Kristus selv, i lydighet mot kallet vi har fått».
«Til Ham setter jeg min lit. Jeg innbyr dere til å gjøre det samme.»
At jeg her og nå er litt skjelven, sier seg selv. Men jeg har levd lenge nok til å sanne det Paulus sier i et brev: «Han som kaller er trofast; Han vil gjøre dette.» Til Ham setter jeg min lit. Jeg innbyr dere til å gjøre det samme.
Og jeg ser da også frem til oppdraget med glede! Minnet om gjestfriheten, rausheten og gløden jeg møtte i Trondheim i fjor, da jeg hadde æren av å holde Olsokforedrag, er meg til stor trøst når jeg nå innser hva det vil si å gjøre oppbrudd fra det som har vært mitt hjem, min familie. Dere har utrettet store ting i de siste årene, sågar reist en vakker domkirke! Måtte denne bygningen, med sitt åpenbare fokus på de Hellige Mysterier, i et rom med klare linjer som konsentrerer tanken og løfter hjertet, et luftig rom hvor det er høyt under taket, være et bilde på fellesskapet vi får bygge sammen.
For noen år siden var jeg på besøk i et av min Ordens klostre i Irland. Rekruttering var lenge uteblitt der. Fremtiden syntes usikker. I samtale med en gammel munk, et godt, klarsynt menneske jeg satte høyt (og som låpå sitt dødsleie), spurte jeg om det gjorde ham vondt å se sitt livsverk så utsatt? Han svarte kontant: «For klosteret har jeg ingen bekymring; det som gjør vondt, er at Kristus er i ferd med å forsvinne fra Irland.» Utsagnet satte en støkk i meg. Det har siden vært meg til hjelp og inspirasjon. Hvor vesentlig det er å vite hva som virkelig teller!
«I en verden, en tid, som stadig mer preges av likegyldighet og kynisme, håpløshet og splid, er det vår oppgave å stå for noe annet: å peke mot Lyset ... »
Situasjonen min medbror refererte til, gjelder vel for hele Europa. I en verden, en tid, som stadig mer preges av likegyldighet og kynisme, håpløshet og splid, er det vår oppgave å stå for noe annet: å peke mot Lyset som ikke lar seg gripe av selv det mest oppslukende mørke, å nære velvilje, å forsones, å fremme et fellesskap tuftet på tillit, i fred, å vitne om at døden har mistet sin brodd, at livet har mening, skjønnhet og ukrenkelig verdighet. Det er et stort ansvar, dette, men også et privilegium — til forvandlende glede.
Måtte Maria, Havsens Stjerne, holde sin ledende hånd over ferden vi nå legger ut på sammen, beriket av en edel arv. I Olavssekvensen står det om Norges Evige konge:
«Her i striden og i trengsla
gjekk Sankt Olav kvikt av lengsla
etter ljos og evigt liv.»
Et eksempel til etterfølgelse!
Jeg ber for dere alle. Be også for meg, og for mine brødre i Mount Saint Bernard, som går inn i en brytningstid. På gjensyn til nyttår. I Jesu navn!
– Vi er selvsagt grunnleggende glade. I tillegg kan jeg si at dette er en mann etter vårt hjerte. Vi synes det er så flott at det nesten ikke er til å tro.
– Hva ved Varden gjør ham til en mann etter ditt hjerte?
– Vi har allerede de to cistercienserklostrene i vår midte. Jeg tror dette treffer noe i den trønderske folkesjelen. Det er noe med en folkelig enkelhet som er veldig rett fram. Og så er han en lærd, ung og sympatisk og vennekjær mann. Alt peker oppover nå, sier Mogstad.
The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance
La oss begynne med bokens egen introduksjon, det vil si teksten som står bakpå boken:
The experience of loneliness is as universal as hunger or thirst. Because it affects us more intimately, we are less inclined to speak of it. But who has not known its gnawing ache? The fear of loneliness causes anguish. It prompts reckless deeds.
No voice is more insidious than the one that whispers in our ear: 'You are irredeemably alone, no light will pierce your darkness.' The fundamental statement of Christianity is to convict that voice of lying.
The Christian condition unfolds within the certainty that ultimate reality, the source of all that is, is a personal reality of communion, no metaphysical abstraction.
Directing us towards this communion, Scripture invites us to remember who we are, where we come from, where we are going. This book examines different facets of Christian remembrance, complementing biblical exegesis with readings from literature. It aims to be an essay in theology. At the same time, it proposes a grounded reflection on what it means to be a human being.
Faksimile fra kapittelet "Remember you are dust" i boken "The Shattering of Loneliness". Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Vardens verk er dypt personlig, men samtidig teologisk og prinsipiell. Boken er enkel og samtidig tung av kunnskap. Den er dypt åndelig og samtidig en overraskende praktisk og livsnær veiledning i troens liv. Endelig er den lettlest, men med et vidt utsyn som gjør at man ikke lett blir ferdig med den."
"Vardens personlige beretning om sin vei fra vantro til full kommunion med Den katolske kirke og inntreden i cistercienserordenen er fascinerende i seg selv. Men det er idet forfatteren overskrider dette personlige perspektivet og fletter det inn i Kirkens historie og tradisjon, at boken blir allmenngyldig og relevant.
Det er her det store forfattergrepet kommer til uttrykk, og som hever boken opp på et nivå for seg. Og det er her det blir virkelig interessant. Varden lar historier fra nåtiden speile seg i beretninger fra Kirkens historie og Den hellige skrift. Lærd og elegant knytter han for eksempel Vergil, den svenske dikteren Stig Dagerman og flere andre sammen med helgenbiografier og kjente historier fra Det gamle og Det nye testamente."
THE monks at Mount St Bernard’s, a Cistercian abbey in Leicestershire, rise at 3 o’clock in the morning, to say prayers at 3.30.
Ingmar Bergman called this the “hour of the wolf”, the Abbot, Dr Erik Varden OCSO, says. “When the night is at its thickest and darkest and dawn still seems impossibly remote. The hour of despair.”
The intercessions offered at this time are “for all those who are suffering, who are in pain, who are afraid of the day about to dawn, who perhaps can see no possibility of tomorrow”. This is not a mere exercise of sympathy, he emphasises. “We can actually effectively hold that pain before God, and make it, remarkably, praise. . . Call down the mercy of God into these corners of darkness that it might not otherwise reach because the conduits didn’t exist.
A monk, he explains, with a laugh, is “like a gutter. . . (en rennestein, min anm.) He’s got to try to keep himself uncluttered in order to be an effective conduit of the world’s necessities upwards and of divine mercy down.”
A willingness to stare down the darkness is at the heart of Dr Varden’s new book, The Shattering of Loneliness, which explores the most excruciating aspects of human existence. It begins with his learning, as a child in Norway, of the scars inflicted by torture during the Second World War (“It was as if all the world’s pain had entered, by them, into my protected universe”), and goes on to draw lessons from lives, both real and fictional, tormented by despair.
His own early intuition that human life carried “immense potential for pain” gave rise to a different response: compassion; and, at the age of 26 (via a teenage encounter with Mahler’s Resurrection), entrance to St Bernard’s.
NOVISEN OG ABBEDEN: Br Timothy, novise i Mount St Bernard Abbeys, sammen med abbed Erik Varden (t.v.). Foto: regissør Nick Hamer, som har laget dokumentarfilmen "Outside the City" som har premiere i høst
Tonen av håp
Erik Vardens bok har en sterk, personlig stemme. Han forteller blant annet om den gang han som ung agnostiker, nesten 16 år gammel, lyttet til Gustav Mahlers andre symfoni, "Oppstandelsen". Musikken og teksten traff ham og forandret ham for alltid:
"Ha tro, hjerte, ha tro:
ingenting vil gå tapt for deg.
Hva du har lengtet etter er ditt, ja, ditt;
ditt er hva du har elsket og kjempet for.
Ha tro: du var ikke født forgjeves.
Du har ikke levd og lidd forgjeves."
Og det er denne tonen - evangeliets tone - som bærer gjennom denne boken. Dette er ikke en bok som drar deg inn i mørket. Det er en bok som gir deg lys.
Utdrag fra boken, der Erik Varden forteller om øyeblikket da han hørte Mahlers 2. symfoni - øyeblikket som for alltid forandret hans liv.
Er det vanskelig å lese? Klikk på bildet for å se det i større format.
Fortsettelsen av teksten. Klikk på bildet for å lese det i større format. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Til slutt - hvis du har fem minutter - her er en video fra olsokmessen 2018 der Dom Erik Varden holdt prekenen i Nidarosdomen:
Hva mer er det å si? Jeg vil fremheve dette ene: Denne nye biskopen som Gud velsigner hele Norge med, forteller meg én ting: Det er håp for deg, Norge.
Jepp, det blir ekstra høytid over fødselsdagen når du:
blir vekket av bursdagssangen og flagg
forhåndsstemmer på KrF 💛
får bursdagssangen som trestemt mannssang hos Norges Korforbund
får vakre blomster fra Villvin
får nydelige bursdagsgaver fra St. Olav katolske bokhandel
og får fantastisk hyggelige bursdagshilsener fra så overveldende mange av de fine folkene jeg er så heldig å ha som Facebook-venner. Takk Gud! De er så gode - og så forskjellige! Jeg digger dem. For en flokk!
Den aller fineste gaven i dag fikk jeg fra Maria (5): En fin stein og et lite, hvitt skjell. Maria var så inderlig spent på hvordan jeg kom til å like gavene at det kilte i magen hennes. Hun hadde pakket inn presangene helt selv og var kry som en hane. Helt herlig. Og ubetalelig. Ren kjærlighet, innpakket i gul Post-It-lapp og A4-kopipapir ❤️
For å si det med Frans av Assisis solsang: «Takk, gode Gud, for alle ting» - men først og fremst: Takk, gode Gud, for de tingene som ikke er ting.
Bursdagsgaver fra St. Olav katolske bokhandel er de beste som kan kjøpes for penger - og de vakreste, både inni og utenpå ❤️
Med de aller beste gavene er de som er innpakket i ren kjærlighet, så klart. Ingenting slår dem.
Johannes (7) var veldig tydelig på at mamma måtte få den vakre, lille buketten, så da ble det både den 👆🏻 og den fine høstbuketten som Villvin komponerte til meg 👇🏻
Høst. Jeg er ikke klar for høst ennå, men gjør så godt jeg kan for å bli venn med den. Kjære september, vær snill med meg.
Glimt fra dagens kontorpult: Det var stas å få bursdagssangen som trestemt mannssang på jobb i dag - og i tillegg få bursdagsgave! Heia Norges Korforbund!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Den skjønneste lille buketten. Nesten like skjønn som han som gav den. Johannes har god smak, ingen tvil om det ❤️
Du liker kanskje også disse lignende bloggpostene:
Jeg er så takknemlig for at Jesus berget meg inn i sin hellige, katolske kirke. Det er jeg hver eneste dag, jeg kan bare ikke si det høyt hver dag, i 4208 dager, liksom.
Men i dag sier jeg det høyt, for når jeg ser denne lille videoen fra Biskop Robert Barrons prestevigsling av seks dominikanermunker, så er det denne ene tingen hjertet mitt fylles av. TAKKNEMLIGHET. Stor takknemlighet. Å, kjære, gode Gud, TAKK for din kirke! Må mange, mange flere finne veien hjem til din ene, hellige, katolske og apostoliske kirke!
Det tar deg under to minutter å se denne videoen og høre biskopens ord. Det er vel anvendte sekunder av ditt liv.
That is to say someone who connects Heaven and earth.
He must be able to travel down far enough to reach even the most lost of the lost.
And he must be able at the same time to reach up high enough to facilitate the journey to Heaven.
As priests you will sanctify,
as prophets you will teach,
as kings you will shepherd and govern.
Brothers, you will be bridges that others might climb on you to God.
You will be priests so that your people might hear the saving truth.
You will be kings, that your people might walk the path of salvation.
So brothers, love the people you serve.
Sanctify them.
Teach them.
Shepherd them.
Be a Jacob's ladder for them.
(Og hvis du nå bare har lest ordene: For Guds skyld - se videoen.Hør musikken og varmen i stemmen. Se de vakre, mektige bildene. Du har så mye velsignelse i vente.)
I Den katolske kirkes katekisme, står det: "Jesus Kristus er den som Faderen har salvet med Den Hellige Ånd, og innsatt til "prest, profet og konge". Hele Guds folk har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem." (§ 784)
"Please keep these new priests and all the newly ordained priests in your prayers, asking the Lord that they always remain faithful and seek to imitate in their own lives the sacrifice of Jesus, our great high priest."
Og jeg vil legge til:
1. Be for alle prestene, munkene og nonnene våre. Og be for biskopene. De står fremst i frontlinjen i åndskampen, og trenger vår bønnestøtte!
2. Be om kall. Be hver dag om at Gud må kalle på flere prester, munker og nonner, og at de som er kallet må våge å si JA. Vi trenger dem!
HOS NRK: Snart kommer det nye, katolske andakter i NRK Morgenandakten.
Sommerferien har startet bra, med innspilling av nye andakter til NRK Morgenandakten. Deretter har den fortsatt med herlig Sørlandstur og dåpsdagfeiring, før sommeren snart tar av med Selja-tur.
Gjett om jeg ble glad da NRK Morgenandaktens produsent Hanne Næss Tremoen tok kontakt og spurte om jeg hadde lyst til å holde morgenandaktene i NRK en uke i juli? Og på toppen av det hele fikk jeg tildelt uken 8.-11. juli, hipp hurra!
Sunniva-uken
Dermed kan dere forberede dere på andakt om Sankta Sunniva og Selja på selveste Seljumannamessen mandag 8. juli, og en andakt om den hellige Benedikt, benediktinerne og Selja på St. Benedikts minnedag den 11. juli.
Innimellom der kommer to andakter om hvorfor jeg tror kristendommen er sann (den 9. juli), og "Jesus, jeg stoler på deg" (10. juli). Bare å glede seg :)
Her er sendetidspunktene på radio:
NRK P1, mandag-torsdag klokken 05.33. Musikken vil være relatert til andaktens innhold, og spilles i sin helhet.
NRK P1+, mandag-torsdag i programmet Frokostradio, ca 07.20. Første reprise. Musikken vil være relatert til andaktens innhold.
NRK P1, mandag-torsdag i distriktenes morgensending, ca kl. 08.20. Andre reprise. Her vil musikken være formatert i tråd med NRK P1s musikkidentitet. Endringen er besluttet av radioledelsen i NRK. Dette betyr at musikken som sendes i etterkant av andakten på P1 klokka 08.20, ikke er valgt av meg eller Livssynsredaksjonen.
Jeg kommer selvsagt også til å dele andaktene her på bloggen min, men det skjer kanskje ikke samme dag som andakten går på lufta. (Vanskelig å si nå, det er sommerferietid.)
Jepp. Det var siste nytt om NRK Morgenandakten. Over til en rikholdig bilderapport fra den siste uken :)
ST. OLAV: Min yndlingsbutikk i hele Norge, er... (trommevirvel)... St. Olav bokhandel! Så fort det ringte ut etter siste time siste skoledag, la vi turen innom denne nydelige bokhandelen som ligger like ved skolen. Alle barna fikk kjøpe hver sin rosenkrans, før vi gikk videre til Dagnys kafé og feiret at vi har gjennomført enda et skoleår. Hurra!
Her er bokhandelens åpningstider sommeren 2019: Denne uka (1.-5 juli) har bokhandelen bare åpent klokka 10-16, og kun mandag til fredag (ikke i helga). Deretter er St. Olav dessverre SOMMERSTENGT f.o.m. 6. juli t.o.m. 5. august.
SOMMERPARADIS: Så fort jeg hadde spilt inn andaktene hos NRK mandag 24. juni, dro jeg hjem og pakket for meg selv og fem barn. Deretter la vi ut på roadtrip til Sørlandet (mens mannen min var i Oslo og jobbet en uke til). Her er det blitt morgen andre dag, med lek i prestehagen hos gode venner i Høvåg.
Første dag i Dyreparken møtte vi på denne nydelige skapningen. En hvit påfugl! Utrolig vakker! Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Mmm, flamingo! Verdens kanskje kuleste fugler?
Skaperverket gjør meg bare så fascinert av Guds oppfinnsomhet. Hvordan fant han på å lage en fugl som sover stående på ett bein, liksom? "Skal vi se, hvordan skal denne skapningen hvile, mon tro? Aha, på ett ben! Også kan halsen og hodet vris og hvile oppå sånn, det blir morsomt!"
Ekornapene var supersøte og veldig tillitsfulle. Foto: Sunniva Aadland Høen
Desserten etter den sene middagen? Den tok vi oppe i trehuset i prestehagen.
SÅ stort er treet med trehuset. Wow.
Utsikt fra trehuset. Sørlandets store dikter Gabriel Scott vokste opp her, i Høvåg prestegård. (Trehuset er av nyere dato.)
TREHUSET: Spesialbygd møblement. Så kult!
GØY: Olav nyter livet på den grønne gren.
SALIGE STUND: Og det ble kveld den andre dagen i sommerparadiset. Ja, det er et ekte dukkehus i bakgrunnen der. O lykke.
DEN EKTE SOFIE: Vi hadde heldigvis to-dagers-pass i Dyreparken. Den første dagen rakk vi nemlig ikke å besøke hverken Afrika, Kardemomme by, Båtbasaren eller Kaptein Sabeltanns rike. Det fikk vi heldigvis gjort den andre dagen. Johannes' konklusjon etter besøket denne dagen, var: "Vi var SÅ heldige som traff den ekte Tante Sofie!" (Nei, jeg sa ikke at det var den ekte Tante Sofie, men jeg klarte heller ikke å si til ham at det ikke var det da vi støtte på henne.)
FRYD: "Den største gleden du kan ha, det er å gjøre fem barn glad." Foto: Sunniva Aadland Høen
SAFARI: Safarilokomotivet i Barnas Afrika var en stor hit. Det var også veldig kjekt å ta trikken i Kardemomme by. Men Hakkebakkeskogen-toget med en Bestemor Skogmus som dalte nedover lufta helt på ekte - det var enda kulere, syntes alle sammen.
FREDFULLT: Ah, fred i sjelen. Nydelig kveldssol over vannliljetjernet i Dyreparken. Det er så deilig med alle de familiene som stresser med å komme seg tidlig til Dyreparken. De sørger for at det ikke er noen kø klokka tolv, og de sørger for at det blir så deilig fredelig etter klokka 17 når de går. Deretter kan vi andre kose oss i fred og uten køer helt til klokka 19. Herlig. Det ble maaange turer i tømmerrenna både dag 1 og dag 2, for å si det sånn.
ST. OLAV KIRKE: Tilbake i Oslo. Lørdag var det minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte, det vil si Marias dåpsdag. Det feiret vi med å gå i kirken, bare Maria og jeg. Når du er ett av fem barn, er det viktig å få tid alene med mamma innimellom.
VELSIGNELSE: I år falt den bevegelige minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte på den 29. juni, det vil si Persok, altså høytiden for Peter og Paulus. I og med at en høytid alltid har høyere rang enn minnedag, var det liturgien for Persok som ble brukt. Ved avslutningen av messen brukte p. Oddvar Moi denne vakre, høytidelige velsignelsen for helgenfesten for Peter og Paulus (se bildet).
BLOMSTERFLOR: Jomfru Maria ble gjort ekstra stas på denne dagen. Jeg har etterhvert så mange bilder av denne madonnaen at ansiktsgjenkjenningen på iPhonen min har sørget for å opprette et eget album for henne under "Personer"-seksjonen, ha ha!
BROWNIES: Neida, dette er ikke en fødselsdagskake. Det er en dåpsdagskake :)
STAS: Det er alltid, alltid gøy å blåse ut lys. Hvis noen lurer på hvordan en dåpsdagssang er, så er det "Happy Birthday to you"- melodien, med teksten "Gratulerer med dagen, gratulerer med dagen, gratulerer med dåpsdagen, gratulerer med dagen!" Og deretter får du gaver fra familie og faddere :) Og jada, det står litt oppvask på benken bak der. Det er sånn livet er i en fembarnsfamilie. Som forfatteren Emma Ulrikke Weiglin Eriksen skriver det i sin fantastiske bok "De gyldne dagene": "Vår mor Kirken gir oss en skattkiste av muligheter til å feire det liturgiske året hjemme, akkurat der vi lever våre liv med brødsmuler og kosedyr, stryketøy og bekymringer. Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i." Sånn er det. Skjønnheten i tradisjonene og disse gyldne dagene gir en himmel over alt det daglige, over både brødsmuler og brukte drikkeflasker fra den o store Sørlandsturen.
SØNDAGSTUREN: Det er ikke så lett å se, men dette er faktisk en statue som avbilder selveste Sigrid Undset! Søndagsturen gikk til Stensparken denne uka. Og snart, snart står avreise til Selja for tur. Jeg gleder meg! Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
