Fallskjermhoppet | Å tro er å kaste seg ut fra firekilometer'n

FALLET: Fritt fall fra firekilometer'n. Uvirkelig. Men helt virkelig.
Foto: Thomas Evensen ©
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

I dag er det 20 år siden jeg hoppet i fallskjerm, 5. juli 2000. I den anledning får du her en tekst i den heller sjeldne sjangeren andaktsreportasje.

Teksten er skrevet av den 23 år gamle Ragnhild Aadland (som i dag er den 43 år gamle Ragnhild H. Aadland Høen)

Nedenom og hjem

Tro staves r-i-s-i-k-o.

  
Jeg har hoppet i fallskjerm. Det var en oppbyggelig opplevelse.

Nå var det ikke derfor jeg hoppet tandem. For å få noe kristelig å skrive om, liksom. Men når det nå en gang var sånn at himmelen vitnet om Guds herlighet er det like greit å ta det med.

ØVELSE: Bilturen er over, så det farligste er over for i dag.
Bare fallskjermhoppet gjenstår.
Foto: Arne Gjone ©

Døden

Tirsdag morgen, og jeg tenker spesielt mye på Gud og døden og hva som skjer etter den. Om noen timer skal jeg hoppe i fallskjerm.

“Den farligste delen av turen er bilturen. Statistisk sett er det farligere å kjøre bil enn å hoppe i fallskjerm,” har en venn med 752 hopp fått meg til å tro.

Etter tre timer i bilen kommer vi fram til Østre Æra. “Da var vi ferdig med det farligste for i dag,” sier jeg til meg selv. Magen er ikke enig.

Det er i det hele tatt magens dag. Den begynner å fly lenge før resten av kroppen.

Sikkerhetsinstruksjonen til tandeminstruktør Jan-Erik Hengsle består av to setninger: «Å hoppe i fallskjerm er farlig. Du kan dø av det.»

RETT FØR: Jeg er ikke så redd for selve hoppet, men er passelig redd for å bli redd:
"Tenk hvis all angsten kommer på én gang? Tenk hvis jeg plutselig trekker meg?"
Foto: Arne Gjone ©

Jeg tror

På veien opp tar jeg av. Fire tusen meter ned til bakken? Skal jeg hoppe fra firetusenmeter'n?

Jeg tenker på Søren Kierkegaard. Han har sagt at å tro er å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp. Jeg har aldri gjort akkurat det. Men magen min synes at å kaste seg ut fra 12 500 fot nok må kunne gå for det samme.

Dette er det jeg tror:
Jeg tror skjermen holder.
Jeg tror redningsmannen min fikser alt. “Gjør minst mulig. Nyt det. La meg gjøre jobben,” sier han.
Jeg tror at han vil være der hele tida. (Vi er hengslet sammen med fire bolter som hver tåler to tonn.)
Jeg tror det er bra å være bundet fast på den måten.
Jeg tror at jeg ikke trenger å bekymre meg for noen ting.
Jeg tror at av oss to er det han som er eksperten på himmelveien.
Jeg tror han vil få meg nedenom og hjem. På en positiv måte.
Jeg tror jeg kommer til å leve etterpå. Akkurat det er det vanskeligste punktet å bli overbevist om. For tenk hvis. Tenk hvis. Jeg vet ikke hva, men et eller annet. Noe jeg ikke vet om. En kan jo aldri vite. Ikke før en har fast grunn under føttene.

TRO: Å tro er å kaste seg ut på de 12 500 fots dyp.
Foto: Arne Gjone ©

Fast grunn

Jo, det hadde så definitivt vært fint med litt fast grunn, synes jeg oppe i lufta. Fram til nå har jeg aldri hoppet fra noe høyere enn firemeter´n. Jeg føler meg ikke veldig klar for et tusen ganger høyere hopp. Hoppe fra firekilometer´n! Galskap!

Tandempiloten gir meg et dytt i ryggen. Jeg reiser meg, og vi går i takt mot det store hullet bak i flyet.
 “Venstre-høyre, venstre-høyre,” sier Jan-Erik.
“Galskap-nå skjer det, galskap-nå skjer det,” tenker jeg.
To meter fra åpningen snur vi oss med ryggen til åpningen, og jeg henger klar i selen.

Herfra og ut skal jeg ikke gjøre noen ting, bortsett fra å la det skje med meg. Det eneste som kreves av meg er at jeg må ville det.

Action 

Jan-Erik begynner å bære meg til hullet. Han stiller seg i åpningen. Nagler armene sine fast til to spor i taket.

Derfra skjer alt på en gang. Jeg får signalene: Jan-Erik går opp på tå, jeg begynner å brøle “ji-haaa”, han går ned igjen, jeg fortsetter å brøle, Jan-Erik går opp og da bare skjer det: Jeg flyr. Jeg svever. Jeg brøler. Jeg er fri. Jeg er veldig bundet fast og derfor veldig fri. “Sinnsykt! Sinnsykt! Dette er sprøtt! Wow, det går bra! Wow, og jeg er ikke redd en gang!”

I NARNIA: "I himmelen, i himmelen der Gud vår Herre bor, der skal vi se ham som han er i herlighet så stor."
Foto: Thomas Evensen ©

Skyene er nydelige. Følelsen vanvittig. Uvirkelig. Jeg er i en drøm, men har aldri følt meg våknere. Jeg er i Narnia. Jeg flyr gjennom Narnia. Om Aslan hadde stått på en av bomullsskyene, hadde det føltes helt naturlig.

Tiden er som vanlig rar i Narnia. De sier vi var i fritt fall i 40 sekunder, og at hele turen totalt tok fire minutter. Det kan godt være, men i følge magen min varte det lenger. Eller kortere.

Etterpå

Etterpå går det opp for meg at jeg ikke aner hvorfor det funka. Hvorfor må skjermen pakkes sånn og sånn, og hvorfor må den være laget på akkurat den og ikke den måten? Jeg aner ikke. Og jeg liker det. Jeg har aldri forstått hvorfor Gud måtte bruke akkurat et kors heller. Men det har vel en funksjon, da.

Et eller annet må iallfall til for å ta av for fallet.

ETTERPÅ: Jaaa, jeg lever!
Foto: Arne Gjone ©

Den opprinnelige fallskjermreportasjen stod på trykk i avisen Vårt Land 22. juli 2000 og deretter i Braathens-magasinet "På Norske Vinger" nr. 1-2001. Denne lille avleggeren (andaktsreportasjen) stod på trykk i studentmagasinet Credo nr 5-2000, og ble første gang publisert her på bloggen i juli 2012.

Les også:

• Min tro i Vårt Land | Intet mindre - "Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Ragnhild Aadland Høen var ikke i tvil. Den største kampen har stått om Gud finnes." Et portrettintervju med meg i Vårt Land om min tro.
• Ettertanke | Dagen uten Gud - "Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne."
• Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten - Er du rastløs? Perfekt. Les denne andakten.
• Pilegrimsvandring: En kur mot uro -  Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.

Ettertanke | Der du dør, vil jeg dø

Å dø er den fullstendige overgivelsen til Gud.
«Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden», sier C. S. Lewis.

Ervik kirkegård ved Stadt er kanskje en av de vakreste kirkegårdene i Norge, der den ligger ute ved havet i vest. Gravene ligger vendt mot øst, slik det alltid har vært i kristen tradisjon. Når Jesus kommer igjen, kommer han som soloppgangen - fra øst. Derfor er den kristne bønneretningen øst, og derfor er kristne kirker vendt mot øst.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kanskje blir svaret på hvem du elsker dypest avslørt ved dette: Hvem du vil dø med. Og Rut, hun ville dø med Noomi.

Den beste boken om døden som jeg har lest noen gang, er skrevet av Wilfrid Stinissen. Stinissen var katolsk prest, karmelittmunk, åndelig veileder, doktor i filosofi og en av Skandinavias mest leste forfattere av åndelig litteratur da han døde i 2013. Boken hans «Jeg dør ikke, jeg går inn i livet» (St. Olav forlag) har min varmeste anbefaling for alle som er redde for døden.

Rett som det er rykker døden nært innpå livet. Ukomfortabelt nær, for jeg vil jo ikke dø, jeg vil leve! Ja, nettopp, sier Stinissen da: Du vil leve, og døden er å gå inn i livet, for Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11,25-26)

Her er noen av temaene som utdypes i boken: Jesu oppstandelse beviser at vi ikke er skapt for døden, men for livet. Døden er en dør mellom to verdener. Den er en vinning, den er vår befrielse. Den er begynnelsen til det virkelige livet. Å dø er den fullstendige overgivelsen til Gud. Å dø er å få høre Jesus som sier «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35), og der, på den andre siden, blir jeg endelig helt meg selv.

I Kim Larsens doktoravhandling om Wilfrid Stinissen utforsker Larsen blant annet hvordan Stinissen forstår forholdet mellom overgivelse i livet og overgivelse i døden. «Gjennom døden får mennesket mulighet til å gi seg hen til Gud, ikke bare med ånd og sjel, men også fysisk. Stinissen tar til orde for nødvendigheten av å øve seg i å dø, i betydningen å gi avkall på seg selv, sin selvopptatthet og sitt ego» skriver Kim Larsen.

Les Stinissen. Han lærer deg «ars moriendi», kunsten å dø, og hjelper deg til å nærme deg både livet, døden og evigheten som de mysteriene de er.

Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» (Salme 90,2) Der kan jeg leve. I all evighet. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. februar 2020, da Rut 1,15-17 var dagens bibeltekst

Oppstandelsesåkeren ved havet.
Av jord er du kommet, til jord skal du bli, men av jorden skal du igjen oppstå.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Midt i nattens mørke blinker 

som et fyrlys Jesu navn»

«I troens øye tindrer lys fra evighetens Strande»
Så nydelig! På denne kirkegården ved havet tindrer virkelig lyset fra evighetens strender.
«Høgt elska - Sårt sakna»
Sorgen er kjærlighetens pris.

Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender.

Døden er en dør mellom to verdener. Å dø er å få høre Jesus som sier «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35), og der, på den andre siden, blir jeg endelig helt meg selv

Peder Matiassen Hoddevik ble 3,5 år gammel. Også graven bak er en barnegrav.

«Herunder hviler støvet
af
Peder Matiassen Hoddevik
Født 29. august 1880,
død 8. april 1894»

«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11,25-26) 

«Jeg er opstandelsen og 

livet. Hvo som tro paa 

mig, om han end dör skal 

han dog leve.»

Les også:

• Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - om Mahlers tredje symfoni og hva den forteller om (det evige) livet og kjærligheten.
• Ettertanke | Jesu modige innvandrerstammor - Rut ble oldemor til Kong David. Hun er én av bare fire kvinner som nevnes i Jesu stamtre

Lese mer?

Som sagt anbefaler jeg Wilfrid Stinissens bok "Jeg dør ikke, jeg går inn i livet" på det varmeste.

• Her får du tak i den hos St. Olav bokhandel.
• Den er også tilgjengelig som lydbok hos KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte). KABBs lydbøker er et tilbud for synshemmede og andre lesehemmede. For å få lånerett må behov dokumenteres ved legeattest. KABB har et stort utvalg av kristne lydbøker.

Her er forlagets egen omtale av "Jeg dør ikke, jeg går inn i livet":

Døden er et av vår tids siste tabuer - vi vil helst ikke snakke om den. Karmelittpater Wilfrid Stinissen vil med denne boken vise at vår tilværelse blir mye rikere om vi lærer oss å leve i vennskap med den: Døden utgjør porten til et overstrømmende mysterium. Den kristne tradisjon er gjennomsyret av et budskap om virkelig og ekte håp, et håp som kan omfavne smerte og brudd.

Kim Larsens doktoravhandling om Wilfrid Stinissen, "Transformasjon som overgivelse - Bønn og spritualitet hos Wilfrid Stinissen", er til salgs i bokform. Her er den hos Haugenbok.no, men husk at du kan bestille den i din lokale bokhandel. Kanskje har du en fysisk butikk du ønsker å holde liv i? For eksempel St Olav bokhandel?

Forlagets omtale av "Transformasjon som overgivelse - Bønn og spritualitet hos Wilfrid Stinissen" 

Hva er bønn, meditasjon og kontemplasjon? Hvorfor er det så viktig å trekke seg tilbake, fokusere på pusteteknikker, og søke Gud i det stille? Hvordan skal vi forstå forholdet mellom menneskelig aktivitet og guddommelig handling, og hva vil det si å være en pilegrim i verden i dag? Dette er blant spørsmålene som berøres i denne boken. Gjennom en analyse av den katolske munken og forfatteren Wilfrid Stinissens tekster, undersøker Kim Larsen hva som kjennetegner fenomenet overgivelse i Stinissens tolkning av en kristen spiritualitet. Analysen viser at en slik overgivelsesprosess krever atskillig arbeid, og omkostningene kan være betydelige for den enkelte. Veien til den mystiske foreningen med Gud, går gjennom en målrettet kraftanstrengelse. Det handler om å akseptere Guds vilje og slippe taket i seg selv, slik at man kan bli et redskap for Gud i verden.

Ettertanke | Det som betyr noe

"Know, o beautiful soul, that you are the image of God.
Know that you are the glory of God." St Ambrosius
Foto: Steubenville Conferences

Jeg er glad i klar tale. Kanskje er det derfor jeg liker Paulus så godt. Han er befriende tydelig på hva som faktisk betyr noe her i livet. 

Hør bare:

«For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro, virksom i kjærlighet.» (Gal 5,6)

«For det som betyr noe, er ikke å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning.» (Gal 6,15)

«For det som betyr noe, er ikke å være omskåret eller uomskåret, men å holde Guds bud.» (1. Kor 7,19)

Da regner jeg med at du har fått grundig med deg at omskjærelsen ikke har noe med frelsen å gjøre for den som er kristen.

Jeg vet ikke om det slo deg, men på samme måte som det første leddet i disse setningene er likt, så er den andre halvdelen av setningene egentlig bare tre alternative måter å si det samme på.

«Det som betyr noe» er altså:

1. Å ha en tro som er virksom i kjærlighet.
2. Å være en ny skapning.
3. Å holde Guds bud.

De tre punktene er nøye vevet sammen.

Bibelen sier tydelig at frelsen er en gave som tas imot i tro (Romerbrevet og Galaterbrevet).

Men den sier også at en intellektuell overbevisning uten gjerninger ikke kan frelse deg, fordi en tro uten gjerninger er død (Jakobs brev). 

En reell, levende tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en reell prosess kalt helliggjørelsen.

Dessverre kommer du selv ikke til å oppleve at det går bedre og bedre dag for dag. For: Jo mer helliggjort du faktisk blir, jo mindre hellig føler du deg. Jo nærmere du kommer den hellige Gud, jo større ser du at kontrasten er, og jo skarpere oppdager du at skyggen din er.

Så hva er det som gjelder, da? En av de beste måtene å oppsummere det hele på ble gitt i 1999 da felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund. Den lyder slik, og skal få siste ord i dag:

«Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. august 2019 da Gal 5,1-6 var dagens bibeltekst

TRØST: «Jo mer helliggjort du faktisk blir, jo mindre hellig føler du deg. Jo nærmere du kommer den hellige Gud, jo større ser du at kontrasten er, og jo skarpere oppdager du at skyggen din er.»

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, etter adventsskriftemål hos gode p. Arne Marco Kirsebom i Mariakirken i Stabæk, 20. desember 2016.

Les mer:

• Ettertanke | Selvransakelsen som gjør fri
• Ettertanke | Om å bedra seg selv
• Les flere bloggposter om rettferdiggjørelsen her.
• Les flere bloggposter om helliggjørelsen her.
• Les flere bloggposter om skriftemålet her.

Ettertanke | Nederlagets vei

"Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? En baby? Og deretter en fornedrende død?"

Bildet er en kombinasjon av to kjente malerier av den franske maleren William Bouguereau: La Vierge au Lys (1899) og Pieta (1876).

Guds veier er uransakelige. Hvordan kom han egentlig på ideen om at veien til å frelse oss skulle gå gjennom et landskap av nederlag, lidelse og død? Det sier meg iallfall at det er Gud som har funnet på det her, og ikke mennesker.

Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? En baby? Og deretter en fornedrende død? 

«Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53,3-5)

Det er liksom så lite… guddommelig, hvis du skjønner hva jeg mener. Det høres ikke akkurat ut som en seiersplan.

Men denne fullstendige foreningen som Guds sønn inngår med oss – de skadde sønnene av Adam og døtrene av Eva – akkurat dette var det vi trengte. At han bøyde seg ned. Helt ned. Sånn at han kunne reise oss opp. Helt opp.

Mennesket er fantastisk, og Skapningens krone. Mennesket er også feilbarlig, svakt og ufullkomment. «Vi har denne skatten i leirkar,» skriver Paulus (2. Kor 4,7). I leirkar med sprekker. «There is a crack in everything. That’s how the light gets in» synger Leonard Cohen.

Fortsatt er nederlagets vei ingen dum vei å gå når evangeliet skal ut i verden. Som den katolske presten Jean Vanier sier det i boken «Community and Growth»: 

«Jeg blir slått av hvordan det å dele vår svakhet og våre vanskeligheter virker mer oppbyggelig for andre enn det å dele våre kvaliteter og suksesser.»

Du kan imponere folk med styrkene og suksessene dine. Men hvis du virkelig vil skape kontakt med andre, må du gå en annen vei.

«Gud velger en annen vei. Gud velger den vei som går gjennom hjertets forvandling gjennom lidelse og ydmykhet. Som Peter, må også vi stadig på ny omvende oss. Vi må følge Jesus og ikke gå foran ham: Det er han som leder oss.» skriver pave Benedikt XVI i boken "Apostlene og Kristi første disipler" (St. Olav forlag 2010).

Og paven fortsetter: «Det er Herren som sier både til meg og til deg: Følg meg! Vi må ha motet og ydmykheten til å følge Jesus, for han er Veien, Sannheten og Livet.»

Hvordan kommer din vei til å se ut hvis du følger Veien? Jeg aner ikke. Jeg bare vet at den sannsynligvis ikke kommer til å se ut som du hadde forestilt deg. For Guds veier er virkelig uransakelige. Fortsatt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 1. mars 2019, da Jes 53,1-5 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Maria og djevelen

"Maria som Kvinnen i Åpenbaringen" av Peter Paul Rubens (1577-1640).
Du kan lese om dragens (djevelens) raseri mot Kvinnen (Maria) i Johannes Åpenbaring, hele kapittel 12.

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn." (Åp 12, 1-2)

I midten av bildet holder kvinnen (Maria) guttebarnet (Jesus) mens hun står på månen og tramper på syndens slange. (Kirken ser på 1. Mos 3,15 som en profeti om hvordan Kvinnens/Marias ætt vil knuse slangens hode). Til venstre i bildet kaster erkeengelen Mikael og hans englehær ut dragen med sju hoder (Satan) og de andre demonene (Åp 12,9). Øverst gir Gud Faderen instruksjoner til en engel om å plassere to vinger på jomfruens skuldre (Åp 12,14).

Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: The J. Paul Getty Museum, Los Angeles, Open content

Mange tenker på djevelen som en slags «jevnbyrdig motsats til Gud». Det er han ikke. Djevelen er bare en fallen skapning. Hans motsats er ikke Gud, men skapningen Maria. Det er derfor djevelen hater henne så intenst (Åp 12).

Kirken lærer at djevelen først var en god engel. Englene ble skapt som Guds tjenere, men djevelen og de andre demonene «har gjort seg selv onde», sier den katolske katekismen (391). Fallet bestod i at de sa et grunnleggende og ugjenkallelig nei til Gud og Hans rike. «Det finnes ingen anger for dem etter fallet, like lite som det finnes anger for mennesket etter døden», sier St. Johannes fra Damaskus (657-749 e.Kr.).

Djevelens opprør mot Gud bestod i et rungende og stolt «non serviam»: «Jeg tjener ingen. JEG vil være gud.» Senere ble mennesket fristet av djevelen og lot tilliten til Skaperen dø i seg. Etter det har all synd bestått i dette: i ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Guds godhet.

Maria er den store kontrasten til djevelen. Hun er ydmyk, stoler på Guds godhet og gir seg selv helt til Gud ved sitt «fiat», sitt «la det skje». «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» (Luk 1,38) Slik gjør hun det mulig for Frelseren å komme til verden.

Maria etterlever troens lydighet på fullkomment vis. Hun tar imot engelens budskap i tillit. Hun tror virkelig at «ingenting er umulig for Gud» (Luk 1,37). Hun samtykker: «Det skje meg som du har sagt» (Luk 1,38) Og Elisabet sier om henne: «Salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse» (Luk 1, 45). Det er for Marias tros skyld at alle slekter skal prise henne salig (Luk 1,48).

Maria er et forbilde for alle troende. Troen hennes vaklet aldri livet igjennom, ikke en gang i den siste prøvelsen da sønnen hennes døde på korset. Maria visste dette: at Satans makt er begrenset. Han er bare en skapning, og han kan ikke forhindre at Guds rike bygges opp. Det er nemlig Gud som med styrke og mildhet leder menneskets og verdens historie. «Vi vet at Gud i alle ting er med og virker til det beste for dem som elsker ham» (Rom 8, 28).

Gud har allerede klart å snu det verste som kunne skje – at mennesket drepte Guds sønn – til å bli det beste som har skjedd. Da klarer han resten også.

Vi er så heldige at vi allerede vet hvordan historien slutter. Den slutter slik, med en ny himmel og en ny jord: 

«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp 21,3f)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. mars 2018 da Luk 1,34-38 var dagens bibeltekst

Les også:

• Maria-ærbødighet er ikke avgudsdyrkelse - en artikkel som inneholder lenker til mange tekster om Maria her på bloggen
• Ettertanke | Marias himmelfart og din
  
• Du får opp alle innleggene som er tagget med Maria ved å klikke her.

Ettertanke | Uten Ruts mot, ingen jul

Rut, av kunstneren Carl Ludvig Jacobsen (1884).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, klosterhagen i sjømannskirken El Campanario

Det har sikkert slått deg før: Hvor utrolig mange store ting og bittesmå ting som måtte skje for at akkurat du skulle bli til. Men har du tenkt på at det finnes en like lang årsaksrekke før Jesus ble menneske også?

Et sted i dette-måtte-skje-for-at-akkurat-Jesus-skulle-bli-menneske-i-Maria-årsaksrekken finner du Rut – dagens hovedperson.

I det første kapittelet i Det nye testamente kan du studere Jesu ættetavle. Da oppdager du at i de 42 ætteleddene fra Abraham til Jesus er det bare fire kvinner som er nevnt. Rut er én av dem. Uten Ruts mot og store kjærlighet hadde det ikke blitt noe Jesus-barn. Uten innvandrerkvinnen Rut, ingen jul, rett og slett.

Hvis du ikke kjenner historien hennes, så les den i Ruts bok i Bibelen. Hele boken er unnagjort på under fem sider.

Moabittkvinnen Rut innvandret til Betlehem der hun giftet seg med Boas og ble oldemor til byens nest mest berømte sønn: Kong David. Dermed ble hun også stammor til byens mest berømte sønn: Jesus Kristus. Messias. Kristus er gresk for det hebraiske Messias, som betyr "den salvede" (kongen).

Rut selv var helt intetanende om alt det som skulle skje etter henne. Hvor mange av oss vet vel egentlig det; hva som kommer til å skje på grunn av oss, etter oss? Likevel kan store ting skje.

Da Jesus ble født, hadde israelittene ventet i nesten 600 år (!) på Messias, frelserkongen som skulle gjenopprette det kongelige Davids hus. I adventsboken "Når lyset stråler frem" skriver søster Anne Elizabeth Sweet: "Dette var vanskelige år for israelsfolket, med krig, eksil og hedenske herskere. I de lange og mange årene med venting på Messias må det ha virket som om Gud hadde glemt løftene sine."

Men det hadde han selvsagt ikke. Gud glemmer aldri løftene sine. Det bare føles sånn. Men selv om du ikke ser solen når det er natt, betyr det ikke at den ikke finnes.

Morgenstjernen er bare synlig på himmelen like før solen står opp. Den forteller at solen kommer snart. Og Morgenstjernen er her allerede nå:

"Å hellig håp!
Å sanne, sikre løfte
fra ham som aldri skifter sinn og art!
Er natten lang, er kampen full av kvaler,
som morgenstjernen lyser løftet klart.
Det er Guds eget ord: Du skal ha trengsel,
men kjemp frimodig – se, jeg kommer snart!"
(Ronald Fangen)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. desember 2017 da Rut 4,13-17 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:

Ettertanke | Lignelsen om Morgenstjerne

Ettertanke | Barna sendt fra Gud - om barna som skulle få en helt spesiell plass i verdens viktigste historie: Frelseshistorien.

Ettertanke | Steinhjerter

HJERTEOPERASJON: "Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet." (Es 36,27)

Foto: Blue Yonder/Flickr Creative Commons

Ofte tenker vi at det viktigste er at forkynneren må være god. Jesus var mer opptatt av at den som lytter må være god.

Det sier seg selv, for det kan umulig ha vært hos Jesus feilen lå de gangene ordene hans ikke nådde inn til hjertene til folk. Jeg mener, her snakket det inkarnerte Guds Ord til folk med ord de forstod hva betydde, og likevel ble de ikke helfrelst.

Dermed skulle det være historisk bevist én gang for alle: Til og med når Gud står der rett foran deg og fysisk snakker til deg, går det an å ikke høre.

Hjerter som er harde, hører dårlig. Bibelen snakker mye om hjerter, for det er der vi bor. Pave Benedict XVI sa:

«Etter bibelsk oppfatning og slik kirkefedrene så det, er hjertet menneskets sentrum, hvor ånden blir kropp og kroppen blir ånd, hvor vilje, følelser og forstand blir ett i erkjennelsen av Gud og i kjærlighet til ham.»

Steinharde hjerter er ikke et nytt fenomen. Allerede for omkring 2600 år siden brukte profeten Esekiel uttrykket «steinhjerte», men han brukte det med varme. Det er nemlig håp, selv for steinhjerter. Lytt bare – godt – til Guds ord:

«Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet.» (Es 36,27)

For en fantastisk hjerteoperasjon! Ja takk, jeg tar en sånn. Ikke er operasjonen forbundet med noen risiko heller – bortsett fra risikoen for å miste meg selv på den måten man alltid gjør når man elsker noen.

Det er umulig å elske uten å overgi seg, spesielt når du skal elske og tilbe Herren din Gud av hele ditt hjerte. Og det skal du jo. Derfor lytter jeg (godt) til Salomo i dag:

«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» (Ords 4,23) Amen!

LA OSS BE

Kom, Hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter, og tenn i oss din kjærlighets ild. 

Himmelske Far, gi meg å elske deg av hele mitt hjerte og av hele min sjel og av all min makt, ved Kristus, vår Herre. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. juni 2012 da Esek 36,24-27 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Du høyt elskede

Du er høyt elsket. Verdt å dø for. Bare se på Jesus hvis du skulle være i tvil.

Det er tradisjon at katolske hjem og katolske institusjoner (skoler, sykehus, klostre etc) har et krusifiks i alle rom - slik at du alltid, uansett hvor du er, kan få et glimt av Jesus, hans offer og hans kjærlighet til deg.

Her er et glimt fra "det hellige hjørnet" i stua vår. Klikk på bildet for å se nærmere på krusifiksene.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvis et bibelutdrag er vanskelig å forstå: Ikke nøy deg med utdraget. Les det som står foran og det som kommer etter også.

Da vil du se at dagens bibeltekst står i en sammenheng der Jesaja nettopp har minnet om Herrens velgjerninger – alt det gode som Gud har gjort mot Israel i sin barmhjertighet og store kjærlighet. 

«I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem i gamle dager. Men de var trassige og gjorde hans hellige Ånd sorg. Så ble han en fiende for dem, han kjempet selv imot dem.» (Jes 63,9-10)

Israelsfolket valgte å bli Guds fiender, og han lot dem bli det. Han overgav dem til valget deres. Og han kjempet mot ondskapen deres. Først da begynte de å skjønne hva de hadde mistet. Først da begynte de å etterlyse ham: «Se ned fra himmelen, fra din hellige, herlige bolig! For du er vår far! Ditt navn fra gamle dager er Han som løser oss ut. Vend tilbake for dine tjeneres skyld» (Jes 63; 15,17)

Etter dette er det bare tre kapitler til i Jesajas bok. Her gjør Israelsfolket det rette: De vender om og ber om Guds nåde. «Men nå, HERRE, er du vår far! Vi er leire, du er den som former oss, alle er vi verk av din hånd. HERRE, vær ikke harm, husk ikke vår skyld for alltid! Se nå hit, alle er vi ditt folk» (Jes 64,8).

Og så, endelig, slutter Gud med å være taus. Og her er hans kraftfulle svar:
«Jeg hadde svar til dem som ikke spurte, jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa: «Her er jeg! Her er jeg!» til et folkeslag som ikke kalte på mitt navn. Hele dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk som gikk frem etter sine egne tanker på veier som ikke var gode.» (Jes 65,1-2)

Deretter forteller Herren hvordan han vil skape en ny himmel og en ny jord der ingen lenger skal dø som spedbarn, der ulven og lammet skal beite sammen, og der det ikke lenger finnes ondskap og ødeleggelse. «Som en mor trøster barnet sitt, slik vil jeg trøste dere.» (Jes 66,13)

Det er god trøst, det. Og lærdommen? Den er litt alvorlig i dag, for så alvorlig er livet: Hvis du roter deg bort fra Gud kommer han til å rope på deg. Selv om du ikke søker ham, kommer han til å være der, fullt mulig å finne. Det er ditt ansvar hvordan slutten på din historie blir. Det er ditt valg hva du gjør. Det er opp til din frie vilje. 

Hvis du stenger Gud ute, lar han deg gjøre det. Hvis du åpner opp, kommer du til å finne Han som løser deg ut og løfter deg opp. Han, Frelseren, Herren Gud, den barmhjertige, som trøster deg slik en mor trøster barnet sitt.

«Høyt elskede!» Slik tituleres du av både Johannes, Paulus, Peter og Judas i deres brev. Egentlig er hele Bibelen et sånt brev. Ta det til deg. For det er det du er. Høyt elsket. Verdt å dø for. Bare se på Jesus hvis du skulle være i tvil.

Første gang publisert i avisen Vårt Land da Jes 63, 10-15 var dagens bibeltekst

Rorate Caeli | God advent

Adventskos. Koselig og rolig start på adventstiden i går med alle fem barna på juleverksted hos dominikanerinnene på Katarinahjemmet på Majorstua i Oslo. Kjekt å støpe lys, male julekuler og julekort og pynte pepperkaker (motto: det kan ikke bli for mye pepperkakepynt). ❤️ God advent, alle!

Foto: Ragnhild Aadland Høen

I dag er det den herlige søndagen: Første søndag i advent. Første dag i den fire uker lange fine, fiolette tiden før jul. I denne tiden synger Kirken "Rorate coeli desuper, et nubes pluant iustum". På norsk: "Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige".

På Spotify kan du høre Rorate Caeli i en latin-norsk innspilling med karmelittnonnene i Tromsø og Vokal Nord, og på YouTube kan du høre den på latin og se det tradisjonelle gregorianske notebildet for hymnen:

Åpner ikke YouTube-videoen seg? Klikk her: https://youtu.be/f06qdhO_sEY

Rorate Caeli - Himlens skyer

Norsk oversettelse av Rolf Østbye, 1970:

Omkved:
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

1. La ei din vrede få råde, kom ikke lenger ihu vår brøde.
Se, den hellige stad er forlatt, Sion er blitt ødelagt:
Jerusalem er lagt øde, bolig for din helligdom og for din herlighet,
der hvor din lov og din pris lød fra våre fedre.

2. Vår synd er stor, og vi er blitt lik det urene mennesket,
og vårt fall er dypt, som det visne blad faller fra treet.
Liksom vinden har våre synder båret oss langt av sted,
og ditt åsyn har du skjult for oss.
Du har overgitt oss til straffen for vår urettferdighet.

3. Se ned, o Herre, til ditt folks kval og vånde,
og send oss Ham som du sende skal!
Ja, send oss det Guds Lam, som er jordens herre,
fra ørkenens klippe til fjellet hvor Sions datter bor:
For at Han selv kan befri oss for åket av vårt fangenskap.

4. Trøst deg, mitt folk, trøst deg og gled deg, du mitt eget folk:
Snart kommer din Frelser og frir deg ut!
Hvorfor sukker du i sorg og klage,
hvorfor lar du smerten overvelde deg?
Jeg skal frelse deg, frykt derfor ikke.
Til evig tid er jeg din Herre og din Gud,
Israels Hellige og din Forløser.

PS: Foredraget jeg holdt på Katolsk grovbrød-kvelden publiseres her på bloggen tirsdag, i både skriftlig og muntlig (lyd) versjon.

Les mer:

Ved å klikke her får du opp alle blogginnleggene som er tagget med advent. Mye å kose seg med ❤️  God advent!

Ettertanke | Når problemene er for store

GUDS PERSPEKTIV: Delingen av Rødehavet, sett fra luften. Ved hjelp av Google Earth har James Dive laget et "satelittbilde" av delingen av Rødehavet.

Når du står foran store, helt uoverstigelige problemer: Bli med Moses til Rødehavet.

Hvordan tror du det er å ha tatt med seg et helt folk ut på flukt, foran deg ligger Rødehavet og ingen båter er i sikte? Hva gjør du da? Da ser du deg bakover. Ved første øyekast ser du bare Faraos hær. Prøv å se enda lenger bak. Se tilbake til det som Gud allerede har gjort i livet ditt.

Hva ser Moses da? Han ser hvordan Gud reddet ham allerede den gang Farao gav ordre om at alle små, jødiske guttebarn skulle drepes. Faraos datter fant baby Moses i en kurv i sivet på Nilen: «Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun.» (2. Mos 2,10) Nå stod mannen fra sivet foran den uoverkommelige Sivsjøen.

Moses hadde gjort alt han kunne. Det vanskeligste gjenstod imidlertid – å være stille og vente på Herren. Da fikk Moses oppleve underet: Gud laget en vei gjennom problemet og Gud gikk sammen med folket sitt på den veien.

Corrie ten Boom gikk gjennom Rødehavet (en tysk konsentrasjonsleir) under 2. verdenskrig. Etterpå sa hun: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har».

Jesus har aldri gitt oss løfter om et enkelt liv her på jorden. «Derimot viser Jesus oss veien til store ting, til det gode, veien til det ekte livet.» (Pave Benedikt XVI)

De fleste av oss må belage oss på et møte med Rødehavet langs den veien. Da gjelder det å se bakover, til det som Gud allerede har gjort i livet ditt. Stol på at den Gud som har vært med deg i fortiden ikke vil forlate deg, verken i dag eller i fremtiden. Han er trofast. Gjennom hele Rødehavet og helt inn i Det lovede landet.


BØNN
Herre, forbarm deg over oss.
Når vi lengter etter et liv uten vanskeligheter,
så hjelp oss å holde ut i kampen og fortvilelsen.
Kyrie eleison.

Jesus, jeg stoler på deg.


Første gang publisert i avisen Vårt Land lørdag 17. november 2012
Første gang publisert her på bloggen 22.11.2012

SEGL, døden og håpet

DET VAKRE: "I kunsten søker vi faktisk en etterligning av forevigelse. Hvis ånden finner et øyeblikks ro, hvile og lindring i det vakre, om enn ikke varig bot mot dens angst, så er det fordi det vakre er en åpenbaring av det evige, av det guddommelige i tingene, og skjønnheten er ikke annet enn øyeblikkets forevigelse." (Filosofen Miguel de Unamuno)

Utdrag fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av professor ved Norges Musikkhøgskole Øyvind Varkøy. Anbefales!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Seljesanden 21.07.2016

I forgårs inntraff et under. For første gang siden sommeren 2004 fikk jeg ligge på stranden og lese. O lykke! Benyttet anledningen til å lese i den nyeste utgaven av det glimrende, katolske årsskriftet Segl.

For en gave! Jeg fikk to timer på Seljesanden med bare de to eldste barna, dermed ble det lille underet mulig. Den første gangen du er på stranden uten små barn på tolv år... en slik mulighet må ikke skusles bort, så jeg valgte selvsagt det lesestoffet jeg lengtet aller mest etter å lese: SEGL.

Den nyeste utgaven av "SEGL – katolsk årsskrift for religion og samfunn" har som hovedtema døden og håpet. I tillegg markeres det at det er 500 år siden den hellige Teresa av Avilas fødsel.

Blant skribentene finner du Gunnar Danbolt, Tordis Ørjasæter (gleder meg veldig til å lese hennes artikkel "Hvorfor blir jeg aldri ferdig med Sigrid Undset?"), Olav Egil Aune (om mirakler), Øyvind Varkøy (nydelig om "Gustav Mahler, døden og håpet"), Håkon Bleken, Henrik von Achen (skriver kjempespennende om avlat), Kim Larsen (ser veldig frem til å lese hans "Overgivelse hos Wilfrid Stinissen"), Therese Sjøvoll (utrolig interessant om Sveriges regjerende dronning Christina som sa fra seg tronen for å konvertere til Den katolske kirke), Mette Nygård (om den store Teresa av Avila) og Erling Rimehaug og søster Anne Bente Hadland O.P. (de to sistnevnte skriver om det kristne exodus fra Midtøsten).

I tillegg er det en mengde andre flinke skribenter og interessante artikler som også burde vært nevnt (for eksempel Bernt Oftestad, Eivor Oftestad, Anne Samuelsen og Kristin B. Aavitsland). "Jag kan icke räkna dem alla", men bare oppfordre deg til å nyte dem alle.

298 kroner for 296 sider som gjør deg både klok og inspirert. Knallkjøp! Løp og kjøp!
Oppdatert 5. mai 2022: SEGL 2015 koster nå bare kr. 100, og innholdet er absolutt ikke gått ut på dato. Anbefales på det varmeste!

Kjøp den nå

St Olav bokhandel er dessverre sommerstengt til mandag 1. august, men bestill SEGL i nettbokhandelen nå, så vil boken bli sendt i begynnelsen av august. Verdt hver krone!

"Underlig! Når jeg hører stor musikk - endog mens jeg dirigerer - kan jeg høre helt utvetydige svar på alle mine spørsmål og føler meg helt klar og sikker. Eller rettere sagt, jeg føler helt tydelig at de ikke er spørsmål i det hele tatt."
Sitat av Gustav Mahler

Bildet viser et utdrag fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av professor ved Norges Musikkhøgskole Øyvind Varkøy. Klikk på bildet for å se en større, mer lesbar versjon.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Om å bli avslørt av Gud

God

exposes

sin

not

to

shame

us

but

to

change

us

Syntes den var så fin at jeg ville dele den.

Har fått låne bildet av Catholic_teen_posts (tusen takk!) som likte at bildet hennes (som har fått 2497 likes på Instagram) kunne komme til nytte i Norge:

Ettertanke | Og la ditt lys skinne for dem

Den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer, er requiemmessen. Du har kanskje hørt inngangsverset: "Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis."
"Evil hvile, gi dem, Herre, og la det evige lys skinne for dem."

Soloppgang over kirkegården i Drammen 4.4.2015.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg blir stadig vekk overrasket over hvor trosstyrkende begravelser er. Aldri oppleves troen som så bærende og så direkte livsviktig som da. Aldri er jeg så tett på det evige liv som når jeg er tett på døden.

Det slår meg gang på gang der i kirkebenken: «Den kristne troen er ikke bare vakker. Den er ikke bare god. Den er sann. Dette bærer. Dette er verdt å satse livet på. Jesus holder gjennom liv og død. Og hvis han ikke gjør det, og hvis dette ikke er sant, da skjønner jeg ikke hvorfor vi skal leve.» Døden har en tendens til å sette livet på spissen.

Den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer, er requiemmessen. Du har kanskje hørt inngangsverset: "Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis." "Evil hvile, gi dem, Herre, og la det evige lys skinne for dem." Bønnen springer ut av blant annet dagens bibeltekst: «Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem.» (Åp 22,5)

- Kanskje det viktigste vi kan lære, er å lære å dø, sa Børre Knudsen. Nå rett før allehelgensdag vet jeg ikke om noen bedre gave å gi deg enn "Bønn for den døende" fra den katolske bønneboken. Her er "Commendatio animæ":

«Gå ut, du kristensjel, fra denne verden
i Guds, den allmektige Faders navn som skapte deg,
og i Jesu Kristi, den levende Guds Sønns navn som led for deg,
og i Den Hellige Ånds navn som ble utgydt over deg. […]
Jeg anbefaler deg til den allmektige Gud, kjære bror/søster, jeg overgir deg til ham hvis skapning du er, så du kan vende tilbake til din Skaper, han som dannet deg av jordens muld.

Måtte den hellige Maria, englene og alle de hellige løpe deg i møte når du forlater dette liv.

Kristus befri deg, han som for deg ble korsfestet. Kristus befri deg, han som for deg gikk i døden. Kristus den levende Guds Sønn, ta deg inn i sitt Paradis, så du i hans hjord kan erkjenne ham som den sanne Hyrde. Han løse deg fra alle dine synder og gi deg rom blant sine utvalgte.
Da skal du se din gjenløser ansikt til ansikt, og evig slukke din tørst i beskuelsen av den levende Gud. Amen.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30.10.2015, da Åp 22,1-7 var dagens bibeltekst

"Måtte den hellige Maria, englene og alle de hellige løpe deg i møte når du forlater dette liv."

Engel ved en familiegrav på kirkegården i Drammen, 18. mai 2015.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ettertanke: Hellige timer før påskemorgen

GRAVHAGEN: På slutten av langfredagsliturgien overføres hostiene (de innviede nattverdsbrødene, altså Jesu legeme) til graven i hagen. Hagen som tjener som Getsemane skjærtorsdag, hjelper deg til å gå inn i gravhagen langfredag.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, St. Paul kirke, langfredag 29. mars 2013

Vi er på vei mot de timene da menneskehetens historie snudde – for all tid og all evighet.

Jeg simpelthen elsker å delta i liturgien i de tre dagene som ligger foran oss nå, i «det hellige Triduum». Gjennom Kirkens liturgiske handlinger dras vi ut av tid og rom og inn i den hellige tiden og det hellige rommet der vi får delta i det store påskemysteriet, konkret og reelt. For slik fungerer den katolske liturgien: Vi får se presten vaske føttene til tolv menn i menigheten, helt konkret. Vi tar del i Det siste måltidet, helt reelt. Vi ber og våker med Jesus i hagen skjærtorsdag. Vi går frem og kysser korset langfredag. Vi kneler når Jesus utånder på korset. Vi tenner hundrevis av påskelys i midnattsmessen når Jesus, verdens lys, seirer over mørket, synden og døden. Vi jubler foran den tomme graven påskedag.

Har du tenkt på at Guds frelsesverk på mange måter er akkurat som syndefallet, bare i total revers? I de hellige timene fra skjærtorsdag til påskemorgen snur Gud alt på hodet, dag for dag, time for time: Mesteren vasker disiplenes føtter. Selviskheten viker for selvoppofrelsen (Matt 20,26-27). Gud dør for at menneskene skal få liv.

I Edens hage vant egoismen og ulydigheten, og livets tre ble til dødens tre. Jesus, den nye Adam, vender tilbake til hagen, og i Getsemane hage seirer selvoppofrelsen og lydigheten til Faderens vilje. Så forvandles korset fra dødens tre til livets tre.

I år vil jeg gå inn i de neste, hellige dagene med disse ordene fra pater Ole Martin Stamnestrøs skjærtorsdagspreken i 2012:

«Jesus er virkelig tilstede her og nå, og det er her og nå vi kalles til å følge Ham, til å vende om og gå sammen med Ham i de neste timene og dagene. Når vi vender om og følger Ham, da er kraften fra frelsesverket virksom. Da skaper Han nok engang liv der det var dødt. Timen er kommet. Herren kaller. La oss bryte opp og følge Ham.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. april 2014, da Matt 20,25-28 var dagens bibeltekst 

LES OGSÅ:

• Palmesøndag: Den ensomme kongen - preken av dominikanerpresten Haavar Simon Nilsen
  
• Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg - om det katolske synet på nattverden, med bilder fra skjærtorsdagsliturgien, prosesjonen og tilbedelsen i Getsemane hage (i St. Paul kirke)
• Langfredag: Å ære korset - om den kraftfulle langfredagsliturgien, feiringen av Herrens lidelseshistorie
• Påskeaften: Dagen da Jesus vekker de døde - få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet
• Påskeintervju: Fra ferie til feiring - påskeintervju med meg som stod på trykk i avisen Dagen i fjor 
• Messeplan for Den stille uke og påsken - vil du oppleve katolsk påskefeiring? Finn ditt nærmeste messested her