Foredrag | Kristen vekst i medgang og motgang

En liten fortelling om da jeg fikk den verste telefonen i mitt liv - og om da kroppen min brant - og om hva disse to dagene gjorde med forholdet mitt til Gud. En fortelling om Døperen Johannes' hemmelighet - og om hvordan du kan vokse som kristen både når livet går din vei og når det ikke gjør det (spesielt da, faktisk). Foto: Henriette Teige, St. Olav menighet

Jeg har lovet å dele foredraget om kristen vekst, som jeg holdt i «Katolsk grovbrød»-serien i St. Olav menighet. Enten du foretrekker lydopptak eller skriftlig manus: Her er det endelig.

Her kan du lytte til foredraget:

Kristen vekst i medgang og motgang av Ragnhild H. Aadland Høen på Vimeo.

Og her er manuset (kontrolleres mot fremføring):

Kristen vekst i medgang og motgang

Først: Til de av dere som har kommet hit fordi dere trodde jeg skal snakke om kirkelig vekst i dag: beklager å måtte skuffe dere. Dette er et foredrag om hvordan du kan vokse som kristen. Det handler med andre ord om levd liv. Dermed kan nok denne kvelden kanskje komme til å minne mer om en vitnekveld enn om en forelesning.

Dette er et foredrag – eller kanskje en fortelling – om hvordan du kan vokse som kristen, i medgang og motgang. Det vil si: Det er først og fremst en halvtime om hvordan du kan vokse som kristen i motgang. For det er helt ærlig det jeg kan mest om. Hvordan du kan vokse i medgang har jeg ikke helt knekket koden på ennå. Kanskje jeg blir sterk nok en gang i fremtiden til å oppleve medgang og likevel vokse som en kristen, men jeg er ikke der nå, tror jeg. Så langt virker det som at Gud er enig med meg i at jeg, som kristenmenneske, tåler slit, utfordringer og motgang bedre enn jeg tåler at livet går lekende lett. Det er når ting er vanskelig, når jeg er helt avhengig av Gud – at jeg ender opp der jeg trenger å være: I den fulle overgivelsen, i kjærligheten og hengivelsen til Ham. Der hvor jeg overlater meg selv, alt jeg er og har, helt til Hans hellige vilje.

Det er ikke en lett vei. Rett som det er føler jeg meg skvist, til det ytterste and beyond. Sånn må det være når egoet, synden og mitt gamle selv skal dø. Helt til jeg er fremme i Himmelen kommer Jesus til å la det stå et skilt over meg: «IMAGO DEI: Guds bilde. For tiden under restaurering». Jeg er i ferd med å bli den jeg er skapt til å være. Det kan være en smertefull prosess.

Den hellige Johannes Døperen

Og her må vi inn på Døperen Johannes’ hemmelighet. Den hellige Johannes sa nemlig om Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta». Og det er oppskriften på kristen vekst. Det er det kristen vekst går ut på: Helliggjørelse. At «Jesus skal vokse i meg, jeg skal avta». Og det er faktisk litt lettere å få til hvis jeg ikke er oppblåst og full av meg selv, men i stedet holdes naturlig på et passelig ydmykhetsnivå. Da blir det rett og slette bedre plass til Gud i meg og i livet mitt. Erfaringen viser at jeg inntar mer åndelig næring når jeg er sulten enn når livet går lett og jeg er mett.

Når vi skal «trenge dypere inn i troens liv og sannheter» (slik annonsen for dette arrangementet faktisk lovet), må vi gå inn i og ta utgangspunkt i troens liv slik det er, og ikke slik det teoretisk sett hadde vært veldig fint om det var. Da trenger vi å gå inn i og lytte til trossannheter og troserfaringer som gjerne er mer dyptgripende enn høylytte.

Jeg vil starte med en forkynner som jeg gjerne lytter til, nemlig den svenske pinsepastoren og forfatteren Thomas Sjödin. To av hans sønner var alvorlig syke hele sitt liv og begge døde i tenårene. Sjödin har opplevd tyngre tak og mer smerte enn snittet. Likevel skriver han i boken «Den enkleste gleden»: «Det finnes ikke enkle liv. Hvert eneste menneskes vei gjennom livet er kranset av både seire og tap. Å sammenligne - veie det ene livet opp mot det andre - er knapt fruktbart.» «Jo flere mennesker jeg møter, desto oftere tenker jeg at hvis alle bar omkring på problemene sine i gjennomsiktige plastposer, hadde ingen villet bytte. Alle har sitt å stri med, og illusjonen om at det finnes mennesker som bare har det bra, kan kun leve på veldig lang avstand.»

«We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» St. Teresa av Avila (1515-1582)

Kirken og Kirkens store helter, helgenene, er ikke ukjent med motgang, prøvelser, lidelse, slit og smerte. Den store St. Teresa av Avila sa: «We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» De som går tettest på Kristus, Herrens lidende tjener, blir mest like ham - også gjennom det de må bære. De slipper ikke veldig mye mer unna enn Han som de følger og blir formet i bildet til.

Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv.

Når Jesus ber oss om å ta opp vårt kors, er det helt seriøst ment. Det er ikke lekekors eller liksomkors vi snakker om. Det er ordentlige kors og ordentlige prøvelser. Til gjengjeld får vi ordentlig trøst og hjelp underveis, ordentlig nåde hele tiden, et ekte håp, dyp glede underveis og en skikkelig seierspris til slutt. Men altså: hvordan arter dette korslivet seg i praksis?

Faksimile: BA, 18.09.2009

17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min – Kristin, som er russ det året og nettopp har fylt 18 år – sykler til skolen for å få 6 i gym slik hun har i alle andre fag. Livet smiler. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått. «Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma.» «Kommer hun til å overleve?» «Vi vet ikke.» «Jeg kommer med en gang.»

Den morgenen fikk den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Gud til oss, fra Jobs bok 37,14: «Stå stille og gi akt på Herrens under.» Det ordet bar oss i ukene og månedene som skulle komme. Gjennom alt fikk vi være i Guds fred, i en overnaturlig visshet om at Kristin var i Kristi hender.

Faksimile: BA

Kristin hadde fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativt nivå. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, hun svarer oss ikke. Men så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger «Jeg er i Herrens hender», og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge! Hun synger:

«Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.»

Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

SORGEN OG GLEDEN: "Jeg er i Herrens hender" med Maria Solheim finner du på CD-en "Sorgen og gleden"  på Spotify (og sikkert mange andre strømmetjenester).

Etter tre uker i stadig stigende bevissthetsnivå kommer Kristin gradvis ut av koma. Det blir den sterkeste julen jeg har opplevd noen gang. Aldri, aldri har jeg sunget julesangene med dypere smerte og med dypere glede – glede, virkelig glede – enn den julen.

Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt er skrelt bort. Når alle disse tingene blir så uvesentlige som de faktisk er. Når alt er tatt bort og bare Gud står tilbake. 

Du kommer aldri til å vite at Gud er alt du trenger før Gud er alt du har. 

Kristen vekst har best vekstvilkår når ting ikke går på skinner – når det blir mer åpenbart for deg at du og verden trenger en Frelser med stor F.

Hans Adolph Brorson, prest og salmeforfatter

I julesalmen «Mitt hjerte alltid vanker», som jeg hørte mye på den julen, skriver presten Brorson: «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?» Hvorfor valgte du denne elendigheten? Julen 2009 var det dette som fikk synke langt ned i meg: Tenk at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne elendigheten, i denne harde verden. Tusen takk, Jesus, for at du valgte å gå gjennom dette, all denne smerten, for vår skyld. Tusen takk for at du kom med lyset inn i vårt mørke, og med evig liv til vår død.

I januar 2010 (3,5 måneder etter ulykken), er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet helt selv, uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes på Nordås skjønner ingenting. Hun sier rett ut til Kristin og meg: «Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring.»

Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med. For Kraften fullendes i svakhet.

Gud bor i det høye og hos den som er nedbrutt. Vi leser i Jesajas bok: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

ROPET: "Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham." Jean Vanier

Den katolske presten og forfatteren Jean Vanier skriver i boken «Community and Growth»  om hvordan lidelsen og smerten kan bli til føde for troen vår og for den dypeste delen av vårt vesen – om hvordan lidelsen kan lede oss til kristen vekst. Han skriver:

«På en mystisk måte kan vår lidelse og smerte bli til føde, likesom vår fattigdom og hjelpeløshet kan bli et sted hvor Gud bor.

Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham.

Det er et nærvær av Gud i lidelsen som kan gi næring til den dypeste delen av vårt vesen.»

Faksimile: nrk.no, 15.12.2014

15. desember 2014. Det er en vanlig, hektisk adventskveld i familien Aadland Høen (altså min familie). Om to uker skal vi flytte med fem barn fra Bergen til Oslo. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på minstejenta vår Maria, 8 mnd gammel, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt. Det er mannen min Hans som roper fra første etasje. Han roper «Ragnhild!» på en så forferdelig måte at jeg umiddelbart skjønner at det ikke bare er en legevaktskade dette gjelder. «Noen dør». Sånn høres det ut. Jeg vet at han er nede i stua for å tenne opp i parafinovnen for første gang denne sesongen. Jeg løper ned i stua, som står i full flamme. Jeg går inn for å redde Johannes (3) fra brannen, men sklir på parketten og lander i flytende parafin som trekker inn i buksen min og brenner. Kroppen min tar fyr og brenner. Etter å ha lokalisert Johannes får jeg ham ut. Mannen min, som har klart å slukke brannen i sitt eget ansikt, klarer å få slukket brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet tre av barna våre oppe står på. Selv styrter jeg ut i snøen og får slukket flammene.

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeposten på Haukeland Universitetssykehus. Takk Gud for at vi alle overlevde. Takk for at Hans bare fikk en andregradsforbrenning i halve ansiktet, som han raskt ble god av. Takk for at Johannes bare fikk en førstegradsforbrenning og avsvidde øyenvipper. Men aller mest: TAKK GUD for at det er jeg som ligger her med en alvorlig tredjegradsforbrenning og ikke Johannes. Jeg hørte de forferdelige smerteskrikene fra barna på brannskadeavdelingen, og jeg lå der med tårer i øynene og var så lykkelig og så takknemlig over at det var jeg som hadde vondt, og ikke Johannes.

Brannskadepasienter er blant de pasientene på et sykehus som har aller sterkest smerter. Vi får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir jo ikke borte. Det daglige sårstellet om morgenen er så smertefullt at jeg ikke kan være våken. Jeg må legges i en lett narkose under hvert sårstell, og er ikke skikkelig våken igjen før i 17-tiden på ettermiddagen.

UTEN FILTER: Bildet er tatt etter 2. operasjonsrunde, da jeg kunne være våken under sårstellet. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Det var to ting som bar meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første var det som jeg har nevnt: takknemlighet.

Det andre som bar meg, var Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. "Den lidende Kristus", han ble jeg godt kjent med på Haukeland. 

Kirken bar meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ba for meg – de bar meg. Det var en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Da sokneprest Dom Alois kom til meg med sykesalvingens sakrament var det som om Jesus selv kom på besøk. Mor Theresa-søstrene kom med kommunionen/nattverden til meg fem ganger, inkludert 1. juledag. "We bring you Jesus," sa de - og det gjorde de! Alltid kom de uventet, og alltid var det guddommelig timing - alltid når jeg trengte det aller mest. Det var helt fantastisk å bli båret av forbønn og Kirken og av sakramentene på den måten.

Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.

For meg var brannskaden en sterk erfaring av dette konseptet som kalles «stedfortredende lidelse» - som jeg bare har lært om i Den katolske kirke, som jeg var helt fremmed for som protestant. Og akkurat dette punktet er kanskje det viktigste jeg har å formidle om kristen vekst når du har det vondt. Ifølge katolsk tro er det nemlig slik at all smerte som du forener med Jesu lidelse, blir virksom i verdens frelseshistorie her i dag. Jeg kan be for andre med ord, ved å ofre messeofferet i kirken, men også ved å lide for andre. Det er også en bønn. En spesielt virksom bønn. Det er en trossannhet som du kan hente mye styrke fra. I Kolosserbrevet 1:24 skriver Paulus: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.»

Det jeg opplevde, var at stedfortredende lidelse gjør like vondt – det er fortsatt smerte, den gjør like vondt som vanlig smerte – men den er mye lettere å bære fordi den er full av mening. Det finnes knapt noe mer meningsløst enn meningsløs smerte. Men ingen smerte er lenger meningsløs når du forener den med Jesu lidelser. Jeg opplevde at jeg hadde fått en gave. Jeg fikk være forenet med Jesus og delta i Kirkens arbeid og i verdens frelseshistorie på en helt spesiell og virksom måte. [Red.anm: Du kan ofre opp din lidelse for hvem og hva som helst du ønsker å be for. Selv ofret jeg det opp for noe skikkelig motiverende: Norges omvendelse.]

Jeg skal ikke late som at det brannskadede beinet ser bra ut, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sju, som ved et under. Og: Arrene gror fortsatt og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer. Takk Gud!

Disse to hendelsene er ikke det vanskeligste eller vondeste jeg har vært gjennom, men jeg tror det er nok til at jeg har fått gjennom poenget mitt:

· At Gud er med gjennom alt,

· at i de dype dalene kan du vokse i troen og bli kjent med Gud på en helt ny måte, en måte du ikke kan når livet er lett

· og at Leonard Cohen har helt rett: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»

LYSET: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»
Leonard Cohen
Foto: Rama, Creative Commons

Robert W. Kvalvaag skrev i Vårt Land i går: «Hvordan kan det guddommelige nå fram til et menneske? Ved at den perfekte fasaden sprekker opp. Uten at noe mangler kan ikke det fullkomne nå fram til det ufullkomne.» «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»

Mennesket er feilbarlig, svakt og ufullkomment. Vi har denne skatten i leirkar. I leirkar med sprekker. «That’s how the light gets in.» Vi leser fra Paulus’ andre brev til korinterne: «Men vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv. Vi bærer alltid Jesu død på vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig ved den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig ved vår dødelige kropp.

Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere – til Guds ære. Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengsler vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.» (2. Kor 4,7ff)

Det finnes trengsler som ikke er lette å bære. Det finnes de som knekker deg. Da er det godt at tårene også er et bønnens språk, og at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord (Rom 8,26). Fortvilelsen og avmakten er også et språk. «Du vet, Gud. Kyrie eleison. Nå bare faller jeg ned i deg, Gud. Herre, forbarm deg over meg.»

Vi er her i verden for å ære Gud. Og i motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn. Bibelen er full av klagesalmer.

Hva er det egentlig som fører til kristen vekst? «Vår Herre Jesu Kristi nåde». Bare nåden. Gud sier: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» (2. Kor 12,9) 

TIPS TIL KRISTEN VEKST: Søk alt det som Kirken har å gi deg.
Søk Gud i skjønnheten: i kunsten, musikken, litteraturen og naturen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Jeg tror at det beste jeg kan si om hvordan du kan vokse som kristen i medgang, er: Bruk de samme triksene som i motgang. Søk alt det som Kirken har å gi deg. Gå til messe om søndagene og veldig gjerne de andre dagene også. Bruk sakramentene. Les i Bibelen og les andre oppbyggelige ting. Lytt til Jesus og lyd Jesus. Be fritt og be med Kirkens bønner. Be alene og be sammen med andre. Søk Gud i skjønnheten: i kunsten, musikken, litteraturen og naturen. La deg inspirere av helgenhistoriene. Gå til sjelesorg og i åndelig veiledning. Lev i kirkeåret. Ta med deg vievann hjem fra kirken. Dra på retrett. Dra på pilegrimsferd. Ta for deg av alt det Kirken har å by på. ALT. La Den Hellige Ånd lede deg. Søk helliggjørelsen bevisst. Ta i mot all den nåde og hjelp som Kirken har å gi deg.

"Å bli hellig er ganske enkelt å bli den man er skapt til å være." Wilfrid Stinissen
Foto: Libris forlag

En av mine yndlingsforfattere heter Wilfrid Stinissen. Stinissen var en vis, gammel karmelittmunk som selv etter sin død i 2013 fortsatt gjør meg klokere. Han har blant annet hjulpet meg å forstå bedre hva helliggjørelse innebærer, og hva Paulus mener når han skriver: «Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom» (1. Tess 5,23).

Gud skal «hellige meg helt igjennom». Hva betyr det? Stinissen skriver: «Å bli hellig er ganske enkelt å bli den man er skapt til å være. Å ikke være hellig strider mot naturen. Å være hellig er å være hel, enhetlig, «gjord i ett stycke».»

Og Stinissen fortsetter: «Jo mer vi ser på ham [Jesus, min anm.], lar oss gjennomtrenges av hans liv gjennom å lytte og lyde, desto mer kommer han til å stråle i oss, og vi blir stadig mer sanne mennesker, det som det er meningen at vi skal være.»

Når vi lar Den Hellige Ånd få lede oss, formes vi hele tiden etter Jesu bilde – i motgang og medgang. Denne helliggjørelsen er både en gave og en oppgave, sier Stinissen. 

Veien som fører inn i helliggjørelsen kaller han for Stillhetens og Bønnens vei. Den veien er det ofte lettere å finne og å følge når det butter litt.

Det er jo ikke akkurat framgangsteologi jeg forkynner her, men så tror jeg heller ikke at fremgangsteologien er verken bibelsk eller sann, der den forkynner at "den som lever et liv i Ånden, lever et liv i seier og fremgang, rik og fornøyd, fri for sykdom og nød - og hvis du for eksempel er syk eller fattig, så kommer det av at du ikke lever nok i Ånden." Grøss og gru.

Takke meg til sunn katolsk lære. Den kan være tøff og gir deg ikke løfter om at du skal oppleve Himmelen på fulltid før du er der, men den gir iallfall full MENING til livet her, og aller viktigst: den er SANN. Den stemmer med både livet, Bibelen og overleveringen/tradisjonen.

KORSVEIEN: Et liv i Kristi etterfølgelse. Korsveien. Her "Jesus trøster Jerusalems kvinner": 8. stasjon i den nye korsveien i St. Olav domkirke i Trondheim.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Pave Benedikt utdyper: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.» [side 110 i boken hans "Jesus fra Nasaret"]

For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia – den vedvarende utholdenheten, i fellesskapet med Jesus.

Den smale veien er ikke den letteste veien, men den er den eneste som fører til Livet - til Livet slik du alltid har drømt om at det skal være. Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus, hele tiden. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.

Så hold ut. Spesielt hvis du opplever kamp, trøtthet og fortvilelse. Du er ikke alene. Du er i fellesskapet med Kristi legeme, Kirken, og det står: «vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» (Hebr 4,15-16)

Til avslutning vil jeg be to bønner som jeg håper du vil gjøre til dine:

Kom Hellige Ånd, Trøsteren, du som er vår styrke.

Herre Jesus, form meg helt etter ditt bilde. Gjør du meg hellig. Gjør meg hel. Gjør meg helt ett med deg – du som alltid gir deg selv helt til meg.

Og så ber vi med den hellige Ignatius av Loyolas ord:

Herre, motta all min frihet,
min erindring, min forstand
og hele min vilje:
alt hva jeg eier og har.
Du har gitt meg det;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt,
bruk det helt etter din vilje.
Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.

Amen.

St. Ignatius av Loyola (1491-1556)

Et bittelite etterord

Jeg ønsker ikke å forherlige lidelsen. Jeg sier ikke at Gud ønsker at vi skal lide, eller at han vil oss vondt. Jeg sier heller ikke at du skal oppsøke lidelse, eller at du er nødt til å ha det hardt eller vondt for å bli helliggjort og vokse som kristen. Kirken har alltid gjort alt den kan for å redusere lidelse, både fysisk, sjelelig og åndelig - og vi tror på en Gud som gjør under!

Det jeg sier er bare at når du har det vondt, kan lidelsen være en ekspressvei til helliggjørelse, dersom du benytter anledningen til å forene deg med Jesus og med hans lidelser. Dessuten kan du altså gjøre små underverker i verdens frelseshistorie på den måten, ved at "det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller du med din egen kropp" (jf. Kol 1,24). Si fra i kommentarfeltet hvis det er noe du er uenig i eller ønsker at jeg skal si mer om. Jeg utfyller gjerne!

Oppdatering: Og så et lite etteretterord

Mer enn 4800 personer har klikket seg inn på dette innlegget i tiden som har gått siden publiseringen. (Alle dere som har lest saken direkte på bloggens forside kommer i tillegg.) Det slår meg hvor rett Craig Groeschel har når han sier: "We may impress people with our strengths. But we connect with people through our weaknessess". Eller som Jean Vanier sier det i "Community and Growth": 

"Jeg blir slått av hvordan det å dele vår svakhet og våre vanskeligheter virker mer oppbyggelig for andre enn det å dele våre kvaliteter og suksesser."

Lars Roar Langslet er død

"Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen."
Lars Roar Langslet (1936-2016)
Den siste setningen i hans siste bok.

Foto: Ragnhild Aadland Høen, 29. juli 2012, kan fritt benyttes av dem som ønsker det

Lars Roar Langslet er død. Langslet har satt dype spor etter seg både i politikken og i Den katolske kirke i Norge.

Lars Roar Langslet (1936-2016) var Norges første kulturminister. Som katolikk kunne han nemlig ikke være kirke- og undervisningsminister. Loven krever at kirkeministeren er medlem i Den norske kirke. Dermed ble kulturfeltet for første gang skilt ut som eget departement og Norge fikk sin første kulturminister. – Langslet var ein av dei viktigaste ideologane for Høgre i andre halvdel av det 20. århundret, sier historiker Hallvard Notaker, som har skrevet Høyres historie, til NRK.

Langslet markerte seg både som kulturpolitiker, katolikk og forfatter. Han hadde en omfattende produksjon av både fagbøker og biografier. Selv har jeg to bøker av ham som jeg anbefaler varmt.

Tanker om tro

Tanker om tro er en lettlest, liten bok på 115 sider. Langslet oppsummerer boken fint i forordet: "Mine tanker om tro begynte jeg å skrive som et personlig regnskap, for å ordne og utprøve egne refleksjoner om den gaven som troen har vært også i mitt liv. Men det slo meg snart at den også kunne bli til nytte for andre - især for dem som opplever problemer med å godta en kristen livstolkning, men kjenner dragningen mot det åndelige fellesskap som Kirken er. Jeg har ikke glemt at engang var det min situasjon."

Du får kjøpt Tanker om tro her hos St. Olav bokhandel.

Olav den hellige - spor etter helgenkongen

I Olav den hellige - spor etter helgenkongen byr Lars Roar Langslet og Knut Ødegård på et møte med de eldste tekstene og bildene i Olavs-tradisjonen. Her finner du både Olav Haraldssons egne dikt, skaldekvadene fra kort tid etter hans død, og ikke minst det monumentale diktet Geisli - alt sammen i en oppdatert norsk språkdrakt. I tillegg er det fyldige introduksjoner til hvert av diktene, samt kapitler som tar for seg viktige spørsmål knyttet til Olavsskikkelsen og hans betydning i norsk og europeisk kulturhistorie. 

Det aller fineste er likevel de mange vakre bildene fra den norske, nordiske og europeiske Olavskunsten fra tiden før reformasjonen - visuelle uttrykk for den religiøse erfaringsverdenen som diktene og Olavslitteraturen formidler. Dette er blitt en bok som er god å lese i og god å bare bla i, alt etter som hva du har tid til.

Du får kjøpt Olav den hellige - spor etter helgenkongen her hos St. Olav bokhandel.

Biskop Bernt Eidsvigs minneord

Biskop Bernt I. Eidsvigs minneord er publisert på katolsk.no og er vel verdt å få med seg:

"Det er med stor sorg jeg må meddele at Lars Roar Langslet døde i morgentimene 18. januar, noen få dager efterat han hadde mottatt sykesalvingen og viaticum.*

I offentligheten vil Langslet bli husket som stortingsrepresentant og kulturminister, som forfatter, pressemann og idéhistoriker. Hans form var alltid nøktern og saklig; han visste hva han ville si, og han hadde den misunnelsesverdige evne at han kunne fremstille selv uhyre kompliserte ting på en lettfattelig måte.
Langslet konverterte i 1963. Det annet vatikankonsil var begynt, og Kirken hadde behov for gode formidlere. Den fremste av disse var hans nære venn, pater Hallvard Rieber-Mohn, men sammen gav de to og biskop John Willem Gran norsk katolisisme en stemme som ble forstått og tatt alvorlig. Den katolske tro var for første gang siden reformasjonen et stort og viktig tema i norsk presse og åndsliv.

Lars Roar Langslet fortsatte å skrive om sin tro helt til det siste. En viktig bok var Tanker om tro (2013), som jeg anbefaler sterkt.
Til tross for alvorlig sykdom arbeidet Langslet med en samling av essays, taler og portretter i 2015. Resultatet ble boken Søkelys, som utkom for et par måneder siden. Han skriver om sine tanker om døden og om sin egen død. Bokens siste setning lyder: Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen.

Det er et håp vi alle deler, for ham og for oss selv. Jeg anbefaler Lars Roar Langslet til de troendes forbønn og lyser fred over hans minne.

+Bernt I. Eidsvig
Oslo, 18. januar 2015

*Min anm.: Hva er viaticum? Viaticum er det latinske ordet for vandringsbrødet, det vil si den siste nattverden/eukaristien du mottar før du dør. Dette siste sakramentet du mottar, fører ditt livs pilegrimsvandring til veis ende. Vandringsbrødet er din niste som du får med deg på veien over fra døden og inn i det evige liv, kan man si. Viaticum har en egen, sterk og vakker liturgi. Du finner den i Den katolske bønneboken.

Jeg anbefaler også disse omtalene etter Lars Roar Langslets død:

Aftenposten: - Langslet har sett djupe spor etter seg i politikken.

Vårt Land: - Verdipolitikeren. Kommentar av Erling Rimehaug.
Minerva: Gaven fra Langslet. Nekrolog av Terje Osmundsen

MALERISK: Olav den Helliges liv fortalt gjennom middelalderens frontale (forsiden av selve alteret) i Nidarosdomen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Glitrende foredrag av Lars Roar Langslet om Olav den Hellige og vår tid

Det var en fest å lytte til Lars Roar Langslet og hans foredrag «Olav den Hellige, konge og rikshelgen – og arven fra ham» under Olavsfestdagene i Trondheim 29. juli 2012.

Langslets foredrag var delt i to: Først en historisk del om St. Olav som konge og rikshelgen og deretter en samtidsdel om hvordan det er fatt med arven etter Hellig Olav i dag.

Hele foredraget er lagt ut på Den katolske kirkes hjemmeside, og jeg anbefaler på det varmeste at du leser det. Alt sammen. Manuset er langt, men mist ikke motet. Jeg kan love deg at det er verdt det. Du finner også manuset i boken Tanker om tro, utgitt på St. Olav forlag i 2013.

Her følger et sammendrag av foredraget. Alle sitater er hentet fra foredraget. 

Myter og sannheter om rikssamling og kristning

I den første, historiske delen av foredraget gir Langslet deg innsikt i Hellig Olavs to prosjekter: 

1. Å samle landet.
og 2. Å kristne landet. 
Hellig Olav så disse to målene som to sider av samme sak.

Langslet knuser her to myter. Myte nr. 1 er at Norge allerede var samlet (av Harald Hårfagre) før Olav Haraldssons rikssamling. Myte nr. 2 er at landet var hedensk fram til Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kristnet det.

Sannheten er at landet lå oppsplittet da Olav Haraldsson fikk kongsmakten, og:
"I dag vet vi at kristningen var en meget lang og stort sett fredelig forvandlingsprosess som ble drevet frem av kulturimport fra vår kristne omverden lenge før Olav’ene kom til." 

Ikke instrumentell bruk av kristendommen

Langslet tilbakeviser også at kristendommen bare var et slags nyttig politisk verktøy for Olav Haraldsson. "Etter alt å dømme har han trodd at den kristne troslære var selve Sannheten, og han selv var dens redskap, ikke omvendt. [...] Da han dro hjem til Norge, var det [...] i bevissthet om at han hadde et kall."

St. Olav ble opplært i troen og døpt i Rouen, som i denne perioden var preget av en kristen vekkelsesbevegelse som hadde sterk appell til renhet og inderlighet hos de troende. Trosopplæringen av den unge nordmannen var både langvarig og grundig.

"Det preget ham for livet, selv om han som konge på 1000-tallet var nødt til å føre krig og bruke vold i styringen av sitt eget land – ellers ville han raskt fått ry som en svekling og mistet makten. Men vi bør huske at i denne epoken ble Kristus hyldet som den allmektige Kongen over himmel og jord, som førte sin seierrike krig mot ondskapens krefter – alle jordens konger skulle ta ham som forbilde."

Ny kulturform når kristenretten innføres

Langslet går deretter inn på St. Olavs innføring av kristen lovgivning i Norge – «kristenretten». "Her bryter det igjennom et nytt syn på hvert menneskelivs egenverdi, på den enkeltes rettskrav også i brudd med ættesamfunnets eldgamle rettesnorer."

De nye, kristne lovene hadde revolusjonerende innslag "som bærer i seg en brodd også til vår samtid tusen år etter. Sigrid Undset fremhever dem slik. «Mot foreldrenes rett til å skille seg av med et uvelkomment barn ved å sette det ut straks etter fødselen og la det omkomme – en rett som hedninger alltid vil innrømme at foreldre har – setter St. Olavs lov barnets rett til livet, fordi det er Gud som har gitt det livet […] Det nye sedelighetsbegrep hevder at ekteskapet er uoppløselig, at ekteskap er ikke noe ekteskap uten at også bruden – ikke bare brudens giftingsmenn – gir sitt ja-ord, og at mannen skylder sin hustru troskap…»" 

Og Langslet fortsetter: "Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til." 

Kristningens seier gjennom nederlaget

Når St. Olav så i 1030 dør som Kristi martyr på Stiklestad, tydet alt på at nederlaget var det definitive sammenbruddet også for de to sakene kongen hadde kjempet frem – iallfall for rikssamlingen, men også for kristningen. Alt pekte mot at nå ville Norge bli like oppsplittet som før. Men som Bjørnson sa det: «Straks han var død, skjedde alt han ville.»

"[...] det merkelige, ja mysteriøse skjer at synet på den drepte kongen etter kort tid slår fullstendig om. «Aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere,» skrev historikeren Ludvig Daae. Det er jo ikke vanlig at nordmenn, og slett ikke trøndere, skifter syn så raskt – som regel skifter de ikke syn i det hele tatt. Folk må ha opplevd eller hørt om ting som forvandlet det inntrykket de hadde av kongen, til bildet av en hellig mann. Skeptiske historikere har foreslått flere andre forklaringer, og noe er det vel i noen av dem. Men vi kommer ikke utenom mysteriet. Og skeptikerne bør merke seg et ord av Churchill: Det er i bunn og grunn tåpelig å tro at bare det vi forstår, kan være sant."

Helgenen og martyren

Historiken Lars Roar Langslet legger til:  
"Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger. 
Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier. 
Alltid siden har Norge vært et samlet land, 
og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten."

Kirken så Guds finger i det som var skjedd. "De mange jærtegn som fulgte etter, ble for den en sikker bekreftelse av at martyriet var ekte. Og det ble utvilsomt godtatt av folk flest. Men var ikke folk flest naive den gang? Det vil nok skeptikerne mene. Det eneste vi sikkert vet om det, er at middelalderens nordmenn hadde samme anlegg for å tenke som vi. Det er ingenting som tyder på at intelligensnivået i det norske folk har steget siden middelalderen." (Her humret tilhørerne i festsalen godt, min anm.).

Olavsvenerasjonen og reformasjonen

Langslet kommer deretter inn på Olavsvenerasjonen og hvor raskt den spredte seg over hele nordavsnittet av Europa. St. Olav ble enslags nordisk overhelgen som favnet alle: Han var kongenes ryggstøtte og småfolks beste hjelper, helgen for bøndene men også for sjøfolk og handelsmenn. 

"Det varte i femhundre år. Så kom reformasjonen med forbud mot all Olavsvenerasjon. Som alle nå erkjenner, ble trosskiftet presset på et uvillig folk med militærmakt, klostre og kirker ble herjet og deres eiendommer konfiskert, det lille vi hadde igjen av nasjonalt lederskap ble fordrevet [...] 
Bjørnson fant ordene også for å summere dette: «Han var landets vern, dets fane, dets lov, dets høyeste ærestinde […] Olav den Helliges land uten Olav, det måtte for de fleste være som landet var bestemt til å dø. Hjertet var skåret ut av det.»
I dag slår hjertet igjen."  

Olavsarven i dag

Etter denne første, historiske delen av foredraget, svarer Langslet på spørsmålet "Hva er status i dag for de store målene han kjempet frem – Norge som et samlet rike og et kristent samfunn?"

Historikeren svarer: "Om rikssamlingen er det enkelt å svare: Den har holdt stand på tvers av faser med borgerkrig, fler-kongeri og fremmed okkupasjon. [...] Noen engster seg for at innvandringen vil føre til forvitring innenfra av vår nasjonale identitet. Jeg ser mer optimistisk på det. [...] I våre multi-etniske katolske menigheter har jeg sett hvor hjertelig samholdet kan være, innenfor en felles meningsramme som både er universell og norsk." 

Sekulær normløshet

Angående innvandrere med ikke-kristen bakgrunn sier han: "aldri har jeg hørt noen av dem kreve at alt av klart kristen eller nasjonal arv i Norge må bort før de kan trives her. Det mange av dem reagerer mot, er derimot den sekulære normløshet som har bredt seg i Norge i vår tid." Dermed kommer han til sitt andre spørsmål: Er Norge fortsatt et kristent samfunn?

"Jeg er kommet i stadig større tvil om det gir mening å svare ja. Og det skyldes ikke bare at et voksende befolkningsinnslag bekjenner seg til andre religioner, eller til ingen religion i det hele tatt. Det skyldes først og fremst at det i min levetid er skjedd en mektig glidning, ja nærmest et skred, i retning av et avkristnet samfunn, der den etiske fellesnevner er individualistisk (for ikke å si egoistisk) lykke-moral, og der religion og fremfor alt kirke oppleves som irrelevant av de fleste."

Hestebiff og abort

Langslet går så inn og ser på noen av de lovbudene som Hellig Olav mente var viktige kjennetegn på et kristent samfunn.

"Det som kanskje står sterkest, er paradoksalt nok forbudet mot å spise hestekjøtt. Hestebiff er ofte på menyen i sydlige land, men hos oss aldri – forbudet for tusen år siden gjaldt bloting, men det må ha etset seg inn i norsk tradisjon så nesten alle føler avsky bare ved tanken på hestekjøtt til middag.

Når det gjelder forbudet mot at foreldre kan kvitte seg med uønsket avkom, er situasjonen derimot en helt annen... "Forbudet mot å kvitte seg med nyfødte barn, derimot – det var jo den tidens motstykke til abort. I vårt søkkrike velferdssamfunn utføres det hvert år 16 000 aborter, rundt 20 % av alle graviditeter." 

Langslet peker på hvordan enhver etisk problematisering av abort er blitt renset bort: "både helsemyndigheter, media og folk flest oppfatter abort som et helt normalt og i grunnen ukontroversielt velferdstilbud på helsevesenets menyliste. Og det anses som politisk ukorrekt å minne om at det også angår 16 000 menneskeliv i livets mest vergeløse stadium."

Senabort og "barmhjertighetsdrap"

Langslet går deretter inn i problematikken rundt senaborter og eutanasi: 

"BBC rapporterte nylig om stor opphisselse i det kommunistiske Kina over at pustende fostre var blitt abortert. Men da noe lignende skjedde i Norge, i klar strid med loven, var det bare noen få pip å høre; jeg oppfanget ikke ett pip fra norske kirkeledere. Større strid har det vært om bruken av ultralyd så foreldre kan slippe å få barn med Downs syndrom. Men det glir nok igjennom, som det meste på dette felt." 

"Ved menneskelivets andre ytterpunkt er det økende press for å legitimere «barmhjertighetsdrap». Det er jo kommet i mer avanserte land, så da kommer det vel også hos oss. For første bud i den sekulære moralen er dette: Mennesket, ikke Gud, er livets herre."

Det kristne ekteskapssynet

Også det kristne synet på ekteskapets uoppløselighet kommer han inn på. "[...] et strengt bud, så strengt at det i vår miserable verden alltid var behov for en nødutvei, en gløtt på døren så ofrene for et uutholdelig samliv kunne slippe ut. I dag står døren på vidt gap. Nær 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse i våre større byer, og prosenten ligger ikke langt under i landet som helhet. I tillegg kommer oppløste samboerskap der barn er involvert."

Bak mange av disse familieoppløsningene mener Langslet å se en felles dominerende forklaring: Egeninteresse foran barnas interesser. "Ord som forpliktelse og selvoppofrelse har fått stadig mindre mening hos det moderne menneske, som synes mest orientert mot tilfredsstillelse av egne behov. Her og nå. Og vi finner masse rasjonaliseringer, bortforklaringer, som skal skjule det uriktige valget."

Egosentrert sedeskifte

Langslet kritiserer hvordan samfunnet blir mer og mer preget av en ego-sentrert lykke-moral, spesielt på seksualitetens område: "Følg dine lyster, uten tanke for andre, bare du passer deg for å bli syk! Det er doktrinen. Men da er vi kommet langt bort fra det kristne samfunn som Hellig Olav ville bane vei for."

"Det er åpenbart skjedd et nytt, mektig «sedeskifte». Det kristne normgrunnlag har veket for konsensus om det politisk korrekte i et sekulært samfunn. Hvor lenge kan vi da fortsette å tale om vårt «kristne kulturgrunnlag»?

Hard kritikk av Den norske kirke

Langslet taler deretter spesifikt om Den norske kirke (statskirken). "Hvor står Den norske kirke i alt dette? Jeg vet ikke om den står. Den applauderer selvsagt ikke det nye sedeskiftet, men også den glir mot det politisk korrekte. De som protesterer iherdig, blir avfeid som gammeldagse. De fleste er tause. [...] Jeg forstår redselen for å såre og skape uvilje, men det var en redsel Vår Herre ikke hadde."

Ds Langslet konverterte til Den katolske kirke for femti år siden, trodde han at Den norske kirke fortsatt ville være den viktigste bærebjelken for å holde kristentroen levende i Norge. Fremdeles mener han det er "mye edel tro å finne blant våre lutherske brødre, så mange gode mennesker, så mye verdifull virketrang og sosial offervilje! Men det er med stor sorg og dyp bekymring jeg nå opplever at bærebjelken har mistet mye av sin bærekraft."

St. Olav: En helgen du kan identifisere deg med

Mot slutten av foredraget vender Langslet tilbake til St. Olav som gikk i kirken og feiret messe hver eneste morgen.  

"Messen var altså den daglige aksen i hans liv. Men han svarte slett ikke til våre modeller av et dydsmønster – han brukte vold på kongers vis i den tiden, han var «lysten på gods» og kunne bli svært hissig, og hans eneste sønn ble født «utenfor ekteskap». Slik sett er det lett også for oss omtrentligheter å identifisere seg med ham – han hadde sine feil og han syndet, akkurat som vi."

Men så var det da heller ikke for sin eksemplariske livsførsel at St. Olav ble helgenkåret, "men fordi Kristus på synlig vis hadde brukt hans liv og især hans død som sitt redskap. Olav står i helgenkalenderen som martyr – og som Norges apostel fordi han fullførte kristningen."

St. Olav: Vår forbeder i Himmelen

Til alle tider har Den katolske kirke forkynt at martyrenes blod er Kirkens såkorn."Så ble vel Olav Haraldsson, som Sigrid Undset har sagt det, «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.» Det har vokst av det sædkornet, og jeg tror, til tross for mine jeremiader i dag, at det fortsatt vokser av det."

Langslet bruker det aller siste avsnittet på å tale om St. Olav som vår forbeder i Himmelen, og jeg skal la hans egne ord få det siste ordet:

"Når det mørkner og vi trenger hjelp, kan det ennå være styrke å vinne gjennom hans forbønn. Han var av vår slekt, norsk på godt og ondt, så han forstår oss kanskje bedre enn de fleste helgener. Han viste oss jo også, gjennom sin egen skjebne, at tilbakeslag og nederlag er ikke alltid det siste ord. Hans hjertesaker vant seier selv «om det mørkt så ut». Og det er vår tro at han fortsatt ber for oss og for Den norske kirke, for vår konge og for det landet han bar i sitt hjerte."

Sånn. NÅ skjønner du hvorfor du hvorfor det er verdt å bruke tid på å få med seg fullversjonen av foredraget på Den katolske kirkes hjemmeside.

Katolikk i erkeluthersk høyborg

Faksimile: Dagen 9. feb. 2015

Denne måneden holdt jeg foredrag om "Kirken og kirkene - enhet og mangfold i Kristus" på et seminar på Fjellhaug.

Det var inspirerende å delta på det årlige "Forum for tro og samfunn" på Fjellhaug. Før meg talte de lutherske teologene Tove Rustan Skaar (NLA Staffeldtsgate) og Tor Erling Fagermoen (NKSS). Etter foredraget mitt ble den tverrkirkelige orienterte frikirkepastoren Elin Linde Fagerbakke intervjuet. Du kan lese et grundig referat fra seminaret i avisen Dagen 9. februar 2015, her på Buy and Read.

Heldige meg

Jeg hadde ikke et ord-for-ord-manus med på talerstolen, men heldigvis har redaktør Tarjei Gilje i Dagen latt meg få publisere de avsnittene der han refererer foredraget mitt.

Here we go:

 

 - Kristen synlig enhet er en guddommelig befaling

Av Tarjei Gilje, Dagen
Publisert med tillatelse

[Etter først et referat av Tove Rustan Skaars innlegg, kommer disse linjene.]

Ragnhild Aadland Høen har de siste årene vært kateket i katolske St Paul kirke i Bergen. I dag begynner hun som rådgiver for KrFs stortingsgruppe. Hun begynte innlegget sitt med å vise til sin egen konversjon for syv år siden, og takket alle i forsamlingen for den kristne troen som hun hadde fått gjennom deres organisasjoner.

– Jeg er oppvokst i Den norske kirke, har deltatt på barne- og leirabeid i NLM, kor og leir i ImF, har sittet i mange styrer i Laget, vært med i Krik, i Navigatørene, i Storsalen, har gått på bibelskolen i Staffeldtsgate, jeg har studert kristendom på NLA og MF og i Staffeldtsgate, og tatt journalistutdanning på Gimlekollen, påpekte hun – med en takk til hver av de nevnte organisasjonene.

Usynlig og synlig

Aadland Høen la ikke skjul på at hun i dag snakker om kristen enhet ut fra et katolsk perspektiv. Hun sa at læren om kirken i dag trolig er det som tydeligst skiller protestanter og katolikker.

– Den største forskjellen er at den katolske kirke sier at kirken er ikke bare noe usynlig. Vi er enige om at kirken er usynlig. Det finnes en kristen enhet på tvers av alt, som er usynlig. Men Jesus kaller oss til noe mer enn det. Når han gjentatte ganger i den yppersteprestlige bønn ber om at de må være ett likesom du og jeg er ett for at verden skal tro, er kristen enhet ikke bare noe vi gjør fordi det føles bedre eller fordi vi har det bedre, det er en guddommelig befaling. Kristen synlig enhet er en guddommelig befaling for at verden skal tro. Derfor er jeg så glad for slike initiativer, som samler. Som samler til synlig enhet, sa hun.

Til noe mindre?

– Bare i lille Lyngdal er det syv menigheter. Hva ser folk? De ser splittelse. De ser ikke den usynlige kristne enheten. Du må være troende for å se den. Det er den synlige enheten som er synlig. Det er den de kan se, det er den de kan trekkes inn mot.

Om bakgrunnen for sin egen overgang til Den katolske kirke sa hun:
– Jeg klarer ikke å gå til noe enda mindre. Når den teologiske oppløsningen i Den norske kirke er så sterk, tør jeg ikke overlate mine barn til Den norske kirke. Hvor skal jeg da gå? Til noe enda mindre? Tror jeg det er så få som besitter den universelle kristne tro, sannheten, er det så få som har skjønt det? Det gav ikke mening, forklarte hun.

Katolsk kirke

Med henvisning til de opprinnelige formuleringene i kirkens trosbekjennelser, viste hun til at ordet «allmenn», som i «en hellig, allmenn kirke», egentlig er ordet «katolsk». «Allmenn» er ikke misvisende, mente hun, men det tar ikke det opprinnelige ordets fulle mening opp i seg.

– Det er den katolske kirken jeg bekjenner troen på, påpekte hun.

Aadland Høen viste til det store mangfoldet blant verdens 1,2 milliarder katolikker, og avviste at dette er en kirke bare for de høykirkelige. Det mente hun tidligere Livets Ord-pastor Ulf Ekmans konversjon er et tydelig tegn på. Samtidig gledet hun seg over utviklingstrekk, også i Den norske kirke, som trekker linjene tilbake til kirkens katolske røtter.

– Og dette er ferskvann, ikke saltvann, jeg blir ikke mer tørst etterpå, konstaterte hun.

Av Tarjei Gilje, Dagen
Publisert med tillatelse

Hele saken kan du lese i avisen Dagen 9. februar 2015 som du finner her på Buy and Read.

Enestående sjanse: Dobbeltforedrag om klosterliv

 

Katolsk Studentlag inviterer til spennende dobbeltforedrag om klosterliv i kveld, torsdag 12. september i Mariagården i Oslo.

Det er munken p. Erik Varden og nonnen sr. Hanne-Maria Berentzen, OCSO, som vil holde foredrag over temaet Klosterliv: Hvem, hva, hvor - og hvorfor i allverden?

CELEBERT BESØK: P. Erik Varden vil celebrere
messen i St. Olav domkirke og holde foredrag
i Mariagården.

Hva er egentlig et kloster, og hvorfor kaller Gud noen mennesker til klosterliv? Foredragsholderne vil fortelle fra et dels historisk, dels personlig perspektiv. Etter foredragene blir det anledning til spørsmål.

Foredragene begynner kl. 19.00 i Mariagården, Akersveien 16. Kvelden avsluttes med kompletorium senest kl. 21.30.

Start gjerne kvelden med messe i St. Olav domkirke kl. 18.00 - den feires av p. Erik Varden.

Litt om foredragsholderne

NORSK NONNE: Sr. Hanne-Maria
Berentzen er nonne ved
Tautra Mariakloster
i Nord-Trøndelag.

P. Erik Varden, f. 1974, er superior ved cistercienserklosteret Mt. St. Bernard Abbey, Leicester, England.

Sr. Hanne-Maria Berentzen, f. 1950, er cisterciensernonne ved Tautra Mariakloster i Nord-Trøndelag.

Også ikke-studenter er hjertelig velkommen til foredragskvelden.

Gå ikke glipp av denne helt sjeldne muligheten til å møte to av våre norske klosterfolk og høre dem snakke om det monastiske liv!