Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Åndelig kamp. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Åndelig kamp. Vis alle innlegg

30 juli 2018

Ettertanke | Om å bedra seg selv

Adam og Eva, malt av David Teniers.
Foto: Wikimedia Commons

Du kommer aldri til å bli så god til å lure andre som du er til å lure deg selv. Du kjenner nemlig alle triksene. Ingen vet så godt som deg hva som skal til for å overbevise deg.


Er det noe som ikke er som det skal i livet ditt? Men som du likevel vil? Da er jeg sikker på at du er fullt i stand til å overbevise deg selv om at "det må da være greit å gjøre/tenke dette". Hvis du bare vil, får du det til – for hvor det er en vilje, er det en vei.

Johannes skriver: "Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss" (1. Joh 1,8). Det er fullt mulig å bedra seg selv. Ikke bare er det mulig, det er lett. Fort gjort.

Det kristne synet på mennesket er grunnleggende positivt: Vi er skapt gode. Da Gud skapte mennesket i sitt bilde, så han at det var "overmåte godt".

Men det kristne menneskesynet er også uhyre realistisk. Ting går galt allerede i tredje kapittel når synden kommer til verden. Ordet "synd" på norsk kommer av "å gå i sund", å gå i stykker. Når jeg synder, ødelegger jeg alltid noe – i meg, i andre, i forholdet mellom oss, i Guds bilde i meg, i min likhet med Gud.

De første protestantiske reformatorene lærte at mennesket er blitt gjort grunnleggende ondt av arvesynden, og er fratatt sin frie vilje.
De lærte at hangen til det onde er uoverkommelig. Luther mente at mennesket har en "trellbunden vilje". Det er ikke katolsk lære.

Den katolske kirke lærer at mennesket har en fri vilje. Ja, som følge av syndefallet har alle mennesker en "hang til det onde", en concupiscientia, en tilbøyelighet til å gjøre det onde. Men du er ikke dømt til å velge det onde. Du er grunnleggende god. Og du har en fri vilje.

Det er ditt ansvar hvordan du forvalter den frie viljen: Om du bruker den til å lure deg selv, eller til å være i sannheten, til å "vandre i Guds lys".

Du har potensial til å bli et rovdyr. Du har også potensial til å bli det Kirken sier du er kalt til å være: En helgen – det gode mennesket du ble skapt til å være. Hva velger du? Hvilken retning vil du gå i?

Det finnes alltid en vei videre så lenge du velger lyset. For: "dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett." (1. Joh 1,9)

Alt som trengs for å bli en helgen er at du må ville være åpen for nåden, slik at nåden får arbeidsrom – slik at Gud virkelig får slippe til i dypet av deg. Så: Hva vil du?


Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30. juli 2018, da 1 Joh 1,5-2,2 var dagens bibeltekst


Les også her på bloggen:



"Every saint has a past
and every sinner has a future."
Oscar Wilde

16 mars 2018

Ettertanke | Maria og djevelen

"Maria som Kvinnen i Åpenbaringen" av Peter Paul Rubens (1577-1640).
Du kan lese om dragens (djevelens) raseri mot Kvinnen (Maria) i Johannes Åpenbaring, hele kapittel 12.

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn." (Åp 12, 1-2)

I midten av bildet holder kvinnen (Maria) guttebarnet (Jesus) mens hun står på månen og tramper på syndens slange. (Kirken ser på 1. Mos 3,15 som en profeti om hvordan Kvinnens/Marias ætt vil knuse slangens hode). Til venstre i bildet kaster erkeengelen Mikael og hans englehær ut dragen med sju hoder (Satan) og de andre demonene (Åp 12,9). Øverst gir Gud Faderen instruksjoner til en engel om å plassere to vinger på jomfruens skuldre (Åp 12,14).


Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: The J. Paul Getty Museum, Los Angeles, Open content

Mange tenker på djevelen som en slags «jevnbyrdig motsats til Gud». Det er han ikke. Djevelen er bare en fallen skapning. Hans motsats er ikke Gud, men skapningen Maria. Det er derfor djevelen hater henne så intenst (Åp 12).


Kirken lærer at djevelen først var en god engel. Englene ble skapt som Guds tjenere, men djevelen og de andre demonene «har gjort seg selv onde», sier den katolske katekismen (391). Fallet bestod i at de sa et grunnleggende og ugjenkallelig nei til Gud og Hans rike. «Det finnes ingen anger for dem etter fallet, like lite som det finnes anger for mennesket etter døden», sier St. Johannes fra Damaskus (657-749 e.Kr.).

Djevelens opprør mot Gud bestod i et rungende og stolt «non serviam»: «Jeg tjener ingen. JEG vil være gud.» Senere ble mennesket fristet av djevelen og lot tilliten til Skaperen dø i seg. Etter det har all synd bestått i dette: i ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Guds godhet.

Maria er den store kontrasten til djevelen. Hun er ydmyk, stoler på Guds godhet og gir seg selv helt til Gud ved sitt «fiat», sitt «la det skje». «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» (Luk 1,38) Slik gjør hun det mulig for Frelseren å komme til verden.

Maria etterlever troens lydighet på fullkomment vis. Hun tar imot engelens budskap i tillit. Hun tror virkelig at «ingenting er umulig for Gud» (Luk 1,37). Hun samtykker: «Det skje meg som du har sagt» (Luk 1,38Og Elisabet sier om henne: «Salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse» (Luk 1, 45). Det er for Marias tros skyld at alle slekter skal prise henne salig (Luk 1,48).

Maria er et forbilde for alle troende. Troen hennes vaklet aldri livet igjennom, ikke en gang i den siste prøvelsen da sønnen hennes døde på korset. Maria visste dette: at Satans makt er begrenset. Han er bare en skapning, og han kan ikke forhindre at Guds rike bygges opp. Det er nemlig Gud som med styrke og mildhet leder menneskets og verdens historie. «Vi vet at Gud i alle ting er med og virker til det beste for dem som elsker ham» (Rom 8, 28).


Gud har allerede klart å snu det verste som kunne skje – at mennesket drepte Guds sønn – til å bli det beste som har skjedd. Da klarer han resten også.


Vi er så heldige at vi allerede vet hvordan historien slutter. Den slutter slik, med en ny himmel og en ny jord: 
«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp 21,3f)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. mars 2018 da Luk 1,34-38 var dagens bibeltekst


Les også:

25 februar 2018

Ettertanke | Din egen klagesang

Klag til Jesus. Han vet alt om hva smerte er.
Han kom fordi han elsket oss. Vi kronet ham med torner og nagler.

På korset ropte han med høy stemme
:
"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
(Sal 22,2/Matt 27,46)

Foto: Doug1021/Flickr Creative Commons 

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.


«Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!» ropte pastoren.

«Og når jeg, som er en så elendig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk far vil si det samme?»

«Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham,» sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.» (Sal 142,2-3)

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett.

I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med den hellige Gud som blir vred over all ondskap, død og lidelse. Han tåler det ikke. Men han tåler dine klager hvis du bare retter dem mot ham.


Så gi Gud ære. Vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.



BØNN
«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. 
Herre, hør min røst! 
Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber. 
Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, 
vaktmenn etter morgenen.»

(Hentet fra Salme 130 i Bibelen)

Første gang publisert her på bloggen 11. september 2012

Les også:

20 desember 2017

Ettertanke | Uten Ruts mot, ingen jul

Rut, av kunstneren Carl Ludvig Jacobsen (1884).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, klosterhagen i sjømannskirken El Campanario

Det har sikkert slått deg før: Hvor utrolig mange store ting og bittesmå ting som måtte skje for at akkurat du skulle bli til. Men har du tenkt på at det finnes en like lang årsaksrekke før Jesus ble menneske også?


Et sted i dette-måtte-skje-for-at-akkurat-Jesus-skulle-bli-menneske-i-Maria-årsaksrekken finner du Rut – dagens hovedperson.

I det første kapittelet i Det nye testamente kan du studere Jesu ættetavle. Da oppdager du at i de 42 ætteleddene fra Abraham til Jesus er det bare fire kvinner som er nevnt. Rut er én av dem. Uten Ruts mot og store kjærlighet hadde det ikke blitt noe Jesus-barn. Uten innvandrerkvinnen Rut, ingen jul, rett og slett.

Hvis du ikke kjenner historien hennes, så les den i Ruts bok i Bibelen. Hele boken er unnagjort på under fem sider.

Moabittkvinnen Rut innvandret til Betlehem der hun giftet seg med Boas og ble oldemor til byens nest mest berømte sønn: Kong David. Dermed ble hun også stammor til byens mest berømte sønn: Jesus Kristus. Messias. Kristus er gresk for det hebraiske Messias, som betyr "den salvede" (kongen).

Rut selv var helt intetanende om alt det som skulle skje etter henne. Hvor mange av oss vet vel egentlig det; hva som kommer til å skje på grunn av oss, etter oss? Likevel kan store ting skje.

Da Jesus ble født, hadde israelittene ventet i nesten 600 år (!) på Messias, frelserkongen som skulle gjenopprette det kongelige Davids hus. I adventsboken "Når lyset stråler frem" skriver søster Anne Elizabeth Sweet: "Dette var vanskelige år for israelsfolket, med krig, eksil og hedenske herskere. I de lange og mange årene med venting på Messias må det ha virket som om Gud hadde glemt løftene sine."


Men det hadde han selvsagt ikke. Gud glemmer aldri løftene sine. Det bare føles sånn. Men selv om du ikke ser solen når det er natt, betyr det ikke at den ikke finnes.


Morgenstjernen er bare synlig på himmelen like før solen står opp. Den forteller at solen kommer snart. Og Morgenstjernen er her allerede nå:
"Å hellig håp!
Å sanne, sikre løfte
fra ham som aldri skifter sinn og art!
Er natten lang, er kampen full av kvaler,
som morgenstjernen lyser løftet klart.
Det er Guds eget ord: Du skal ha trengsel,
men kjemp frimodig – se, jeg kommer snart!"
(Ronald Fangen)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. desember 2017 da Rut 4,13-17 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:

  • Ettertanke | Lignelsen om Morgenstjerne
  • Ettertanke | Barna sendt fra Gud - om barna som skulle få en helt spesiell plass i verdens viktigste historie: Frelseshistorien.
  • 01 august 2017

    NRK-andakt om Hellig Olav som forbilde

     I middelalderkunsten avbildes Hellig Olav ofte med den fienden han beseiret: Dragen, som bærer Olavs eget ansikt. Dragen er et symbol for hedendommen i Norge. Helt fra dåpen kjempet Hellig Olav mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.
    Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


    I dag, 1. august, holdt jeg denne andakten på NRK P1. Her på nrk.no kan du lytte til den. Og her på bloggen kan du lese den.

    ”Helliget vorde ditt navn, ikke mitt.
    Komme ditt rike, ikke mitt.
    Skje din vilje, ikke min.”
    Slik ba FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld, og slik er jeg sikker på at Hellig Olav også ba – vikingen Olav, som 19 år gammel fikk en radikal kristen omvendelse under vekkelsen i Normandie i det Herrens år 1014.

    Jeg var der, i Rouen i 2014, under tusenårsfeiringen for Olav sin dåp. Det var et sterkt møte med en ivrig ung mann som brukte resten av livet sitt på å bli en helstøpt kristen.

    Det gikk ikke alltid så bra eller slik som det skulle for Olav, han som hadde vært viking og barnesoldat siden han var tolv år. Han brukte slik makt som det var vanlig at konger brukte på hans tid. Han fikk barn utenfor ekteskapet og rotet livet til. Men han gav ikke opp. Han visste at han hadde et kall, at den kristne troen var sann, og at han selv var troens redskap, og ikke omvendt.

    Politisk vant ikke Olav noe å på å arbeide for at Guds rike skulle komme i Norge. Tvert imot. Hellig Olav gav oss en nemlig en ny lovgivning, kristenretten, som gjorde at de sterkeste i Norge ikke lenger fikk ture fram slik de selv ville. De måtte sette slaver fri, tvangsekteskap og flerkoneri ble forbudt, de måtte slutte med å sette uønskede barn ut i skogen for å dø og det ble forbudt å dra i viking. Og ikke minst: Olav innførte det rettsprinsippet som vi i dag tar for gitt: likhet for loven.

    «Hellig Olavs lov» forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte; de ville heller fortsette med å ture fram straffefritt slik de var vant med. Det førte til Olavs politiske undergang og til hans evige seier.

    Under slaget på Stiklestad kastet Olav fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd. Slik ble han han en martyr for troen
    ; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare et tynt ferniss over et brutalt ættesamfunn.

    Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro gjorde at folket kjente igjen Jesus i ham. Det var det som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

    Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er en helgen av kjøtt og blod, et årntli, levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.

    Når til og med Olav Haraldsson kunne bli hellig og helt Guds, kan vi det også. Det gjelder bare å aldri slutte med å be:

    Helliget vorde ditt navn, ikke mitt.
    Komme ditt rike, ikke mitt.
    Skje din vilje, ikke min,
    i mitt liv
    og i dette landet. 


    VI BER

    Fader vår, du som er i himmelen!
    Helliget vorde ditt navn;
    komme ditt rike;
    skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden;
    gi oss i dag vårt daglige brød;
    og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere;
    og led oss ikke inn i fristelse;
    men fri oss fra det onde.
    For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
    Amen

    Herren velsigne deg og bevare deg!
    Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
    Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.
    Amen.





    Musikken etter andakten

    Etter andakten valgte jeg ut Ida Möllers utrolig fine versjon av Fader Vår. Hvis du har Spotify kan du høre sangen her. Du finner sikkert sangen gjennom andre musikkstrømmetjenester også ved å gå til albumet hennes Innerligt tacksam.

    02 april 2017

    Alle kan bli en helgen. ALLE.

    "God made saints out of far worse people than you." Mark Hart
    Foto: Catholic Link

    For å ta to av mine helter: Paulus drepte mennesker bare fordi de var kristne, før han selv ble en kristen. Allerede som tenåring hadde Hellig Olav drept atskillige mennesker i vikingtokt, og hans eneste sønn ble født utenfor ekteskap.


    Sånn kunne jeg fortsette. Men det er ikke poenget her. Poenget er at uansett hvem du er, uansett hva du har gjort, uansett hvilken fortid du har, kan du likevel bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helbredet. Helliggjort.


    Til oppmuntring på veien: Her er ti gode sitater.


    "God made saints out of far worse people than you." 
    Mark Hart

    "Every saint a past
    and every sinner has a future."

    "The struggle is the sign of holiness.
    A saint is a sinner that keeps trying."


    "We are not the sum of our weaknesses and failures.
    We are the sum of the Father's love for us."


    "Let no one mourn that he has fallen again and again, for forgiveness has risen from the grave."


    "To be saints is not a privilege for the few, but a vocation for everyone."
    "Do not be afraid to become the saints of the new millennium!"


    "Become who you are."


    "The Lord delights in every little step you take."


    "May we know You more clearly, love You more dearly, and follow You more nearly, day by day."


    "Every saint has a past
    and every sinner has a future."
    Oscar Wilde


    "Let no one mourn that he has fallen again and again, for forgiveness has risen from the grave."

    Foto: Fransiscan Foundation for the Holy Land 

    "The struggle is the sign of holiness.
    A saint is a sinner that keeps trying."
    Josemaria Escriva

    Foto: The Culture Project på Instagram 

    We are not the sum of our weaknesses and failures.
    We are the sum of the Father's love for us."
    Den hellige pave Johannes Paul II
    "Do not be afraid to be the saints of the new millennium!"
    Den hellige Johannes Paul II


    "To be saints is not a privilege for the few, but a vocation for everyone."


    "Become who you are."
    Den hellige Johannes Paul II


    "The Lord delights in every little step you take."

    "May we know You more clearly, love You more dearly, and follow You more nearly, day by day."

    Les også:

    • Ettertanke | Slik blir du en helgen "Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde. Helgenenes fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet eller syndfrihet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt. "

    26 august 2016

    Ettertanke | Sjelen må utstå en kamp

    PERLEPORTEN: Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei.
    Foto: Grant MacDonald/Flickr Creative Commons

    «Ingen vinner frem til den evige ro som seg ei veldig fremtrenger. Sjelen den må utstå en kamp for den tro hvorav vår salighet henger» skrev salmepresten Lars Linderot i 1798.


    200 år senere er det fortsatt en kamp å være kristen. Jeg er egentlig litt skuffet over det; jeg trodde livet med Gud skulle være lettere. I stedet må jeg stadig på nytt velge den rette veien, den smale veien, den som krever at jeg gir Gud alt og enda litt til. Sånt tar på.

    Nei. Jeg vet. Det var ikke dette du ville høre.
    Du vil høre at Jesus gjør livet lettere og bedre og helt perfekt. Og du er ikke helt på jordet. Den følelsen dypt inni deg av at «det er sånn livet skal være» - den har du fordi du er skapt for nettopp det himmelske, evig gode livet i Paradis.

    Men vi er ikke der ennå.
    Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv (1. Kor 9,27).

    Rett som det er føler jeg meg skvist, til det ytterste.
    Sånn må det være når egoet, synden og mitt gamle selv skal dø. Helt til jeg er fremme i Himmelen kommer Jesus til å la det stå et skilt over meg: «IMAGO DEI: Guds bilde. For tiden under restaurering».

    Den smale veien er ikke den letteste veien, men den er den eneste som fører til Livet - Livet slik du alltid har drømt om at det skal være. Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.
    «Derfor gjør med Jesus din daglige ferd, aldri vil han fra deg vike! Treng deg til hans hjerte inn med all din makt, han i nåde rekker deg din bryllupsdrakt. Hør hva han sier: Bruk tålmod, o sjel, så skal du himmerik vinne!» (Lars Linderot, 1798)

    Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen denne dagen i 2013, da 1 Kor 9,24-27 var dagens bibeltekst



    Ingen vinner frem til den evige ro


    Ingen vinner frem til den evige ro
    som seg ei veldig fremtrenger.
    Sjelen den må utstå en kamp for den tro
    hvorav vår salighet henger.
    Porten kalles trang og veien heter smal.
    Dog kan Herrens nåde åpne himmelens sal.
    Kjemp da alvorlig, treng fremad med makt,
    om du vil himmelrik vinne!

    Jesus i ditt hjerte er alle ting verd,
    selv er han himmelriks rike.
    Derfor gjør med Jesus din daglige ferd,
    aldri vil han fra deg vike!
    Treng deg til hans hjerte inn med all din makt,
    han i nåde rekker deg din bryllupsdrakt.
    Hør hva han sier: Bruk tålmod, o sjel,
    så skal du himmelrik vinne! 

    Lars Linderot, 1798
     

    Tips: På YouTube kan du høre Knut Reiersruds og Iver Kleives vakre og mektige innspilling av "Ingen vinner frem til den evige ro" fra platen Blå Koral



      
    Klikk på vinduet for å lytte til "Ingen vinner frem til den evige ro".
    Åpner ikke vinduet seg på mobilen din? Klikk her: http://www.youtube.com/watch?v=E5rB44MZz9I

    03 mai 2014

    Polemikk og kunsten å være kristen på nettet

    VIKTIG BISKOP: Kirkelæreren og kirkefaderen den hellige Athanasius av Alexandria (296-373) var en stor apologetiker (forsvarer av troen). Han verdsettes høyt innenfor både Den katolske kirke og Den ortodokse kirke.

     

    I går var det minnedagen for kirkefaderen Athanasius, kjent som den briljante polemikeren som greide å bekjempe den populære biskopen Arius' vranglære om Jesus.


    I den anledning har bloggen iBenedictines publisert en interessant artikkel om polemikk og tips til hvordan man kan kommunisere godt med meningsmotstandere på nettet, her: "Polemics and the Art of Being Christian Online". Anbefales!

    Respektfullt og omsorgsfullt

    Jeg hadde spesielt sansen for det siste avsnittet:
    "We will never argue anyone into belief in God; we can only try to show something of God’s holiness and love and pray that he will draw others to himself. That doesn’t mean that we allow errors to go uncorrected or fail to stand up for what we believe; it does mean that we don’t mistake love of a fight for love of the truth. Putting someone down isn’t the best way of raising them up, is it?

    Truth matters; and it is precisely because truth matters that I think we should be reverent and charitable in our attempts to defend and spread the truth we have been privileged to know, especially online where it is more difficult to convey nuance or relax tension. That is part of the art of being a Christian online. It is also, unless I’m very much mistaken, part of the secret of successful polemics, too."

    Les mer:

    15 september 2013

    Å bli den du egentlig er

    DET FALSKE EGOET: "Like a plaster cast, the false ego has to be cut away, pulled off"
    (Sitat erkebiskop Fulton Sheen,
    1895-1979)
    Foto: Troy Wandzel/Flickr Creative Commons

     

    Erkebiskop Fultun Sheen kunne få sagt det. Her er et godt sitat om ekte frihet og hva som må til for at du skal bli den du egentlig er.


    “If true freedom is to be found within ourselves, 
    the ego must yield itself to the birth of our true personality. 
    But the seeming self is so familiar a companion to some persons 
    that it cannot be easily dropped. 
    Like a plaster cast, the false ego has to be cut away, 
    pulled off, 
    and this is a process that involves detachment, 
    pain, and some indignity.” 

    Venerable Archbishop Fulton Sheen (Lift Up Your Heart)

    12 mai 2013

    Lidelsens mysterium i ditt eget liv


    LIDELSEN: Den hellige Elisabet av Treenigheten skriver: «”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp
    Foto: Waiting for the Word/Flickr Creative Commons

    Legkarmelitt Anne Samuelsen skriver dypt og innsiktsfullt om lidelsens mysterium i denne artikkelen som hun har skrevet spesielt for bloggens lesere. Takk, Anne, for at du øser både av din egen og helgenenes erfaring - av Kirkens store skatter!


    Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
    Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
    r
    Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.


    Den ”umulige” tilnærming til Lidelsens Mysterium


    ”Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger skyller over meg.” (Sal 42,8)

    ”Vi må hver dag gå nedover stien til den avgrunn som er Gud. La oss bare gli utfor denne skråningen med en tillit fylt av kjærlighet. ”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp. Det er der vi kommer til å få styrke til å dø fra oss selv og der mister vi sporet av oss selv for å kunne forvandles til kjærlighet. ”Salige er de som dør i Herren” (Åp 14,13) [1]

    Elsker han meg?

    Det finnes perioder i livet, eller for noen kanskje et helt liv, som er så vanskelig og smertefullt at man kan begynne å tvile på om Gud virkelig elsker oss. Dette er jo også ateistens mest hyppig brukte argument: ”Dere må ha en hevngjerrig og likegyldig Gud når han kan la sine mennesker lide slik de gjør.”

    Ja sannelig, som troende kan man bli presset så hardt at denne anklagen kan vokse som et stort uformelig mørke. Også våre store helgener gikk igjennom ubeskrivelige åndelige netter, som kanskje best uttrykkes ved vår Herres ord på Korset: ”Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg”.

    Åndens natt

    STOR HELGEN: Den hellige Johannes
    av Korsets åndelige natt viser at det er
    ingen motsetning mellom stor hellighet
    og stor lidelse.
    Den Salige Mor Teresa av Calcutta levde i et slikt mørke nesten uavbrutt i 50 år. Den helligeThérése av Lisieux opplevde åndens natt mot slutten av sitt liv når hun lå for døden med store smerter. Den hellige Johannes av Korset opplevde åndens natt i sitt fangenskap i Toledo, der han paradoksalt nok forfattet det vakreste kjærlighetsdiktet i spansk litteratur, "Åndelig sang", der han skriver om veien til, og foreningen mellom sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Som selvsagt er resultatet (oppstandelsen) av Korsets mørke.

    Og her kommer vi til kanskje de mest virksomme, forunderlige, paradoksale, strålende dyp i vår tro. Dybdene av Kristi etterfølgelse, dybdene av menneskesinnet, og Gud. Det som rommer alt og alle, og som stadig overgår vår fantasi og forestillingsevne.

    KRISTI ETTERFØLGELSE: Vi er Kristi hender og føtter,
    øyne og ører. "Finn ditt Calcutta," sa Mor Teresa av Calcutta.

    1) Karitativ etterfølgelse

    Det finnes bare ett kristent svar på lidelsen: Kristi etterfølgelse! Og ganske så opplagt går denne gjennom de gode gjerninger vi kan gjøre for våre nester (Luk 10,33). Vi er Kristi hender og føtter, øyne og ører. Han har satt oss til sin etterfølgelse, satt oss til å forkynne det glade budskap, legge hendene på syke og helbrede dem, fortelle dem om omvendelsens nåde og legge til rette så de kan motta Ham gjennom dåpen!

    Til ateisten kan vi da si: Hvordan ville jorden sett ut om alle mennesker var sitt ansvar som ”nester” bevisst? Ville det ikke da vært mindre lidelse på jorden? Og alle måtte svare: ”Jo, det ville det!” Dette er Kristi etterfølgelse på det praktiske nestekjærlighetens (karitative) plan. Det han gjorde mens han ennå gikk på jorden, forkynte og gjorde store tegn og undre. Dette er den Kristi etterfølgelse som alle kristne må være seg bevisst gjennom sine aktive kristenliv.

    2) Bønnens, overgivelsens og lidelsens etterfølgelse: Kristus Korsfestet

    Men så har vi all den andre lidelsen: Naturkatastrofer, sykdom, medfødte lidelser som ingen kan gjøre noe som helst med. Den peker på den andre typen Kristi etterfølgelse, den som er så vanskelig for mange troende å gripe fatt i, den som gjør at også kristne misforstår for eksempel Mor Teresas forhold til lidelse, når de beskylder henne for å dyrke og glorifisere lidelsen.

    Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende. De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk sykdom. Dette er den Kristi etterfølgelse som karmelittordenen på en helt spesiell måte er veiviser for, og som kan illustreres gjennom Den Salige Elisabeth av Treenigheten når hun sier:
    ”En karmelittnonne er en sjel som har skuet den Korsfestede. Som har sett ham bære frem seg selv til sin Far som offer for sjelene. Når hun mediterer og betrakter Kristi store kjærlighet, så har hun forstått hans sjels lidelse og valgt å gi seg selv som ham”[2]
    I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap [3]... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie.

    Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!

    Jeg taler av egen erfaring og har selv fått oppleve mitt liv som før og etter jeg fikk ta inn over meg Mor Teresa av Calcuttas ord:
    ”I Minneapolis møtte jeg en kvinne i rullestol som led av cereberal parese med sammenhengende krampetrekninger. Hun spurte meg hva mennesker som henne kunne gjøre for andre. Jeg sa til henne: Det er du som kan gjøre mest. Du kan gjøre mer enn noen av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset og det bringer styrke til oss alle. Der er en enorm styrke som vokser i verden gjennom denne kontinuerlige kommunikasjonen, det å be sammen, lide sammen og å arbeide sammen[4]
    FORENET MED KRISTUS: "Du kan gjøre mer enn noen
     
    av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset
    og det bringer styrke til oss alle" (Mor Teresa av Calcutta)
    Foto: Josh Kenzer/Flickr Creative Commons

    Ofre din smerte og din hjelpeløshet

    Mor Teresa var en praktisk person. Hun tok konsekvensene av sin erkjennelse og satte det i system: Hver eneste en av hennes aktive søstre har en bønnestøtte, et menneske som ofrer sin smerte, litenhet, hjelpeløshet som bønn for en aktiv søster. Hvilken revolusjonerende oppdagelse dette var for meg! Plutselig stod Pauli så dunkle og uforståelige ord om forskjellige lemmer på Kristi legeme så tydelig for meg. Mitt ”håpløse” liv kunne være bønn - pulserende, virksom bønn for legemets organer!

    Denne erkjennelsen var mitt personlige ”springbrett” dypere inn i troen, og som jeg nå bruker som eksempel når jeg skal prøve å forklare den karmelittiske spiritualitetens unike rolle på det kristne, katolske legeme: Karmelittordenen er en ”bønnestøtte” ikke bare for enkeltsjeler, men for alle sjeler i verden. Dens dype mystiske overgivelse er en gave av seg selv, i Kristi etterfølgelse, til sjelenes frelse og Kirkens liv.

    Det er en vedvarende bønnens hjerterytme for hele Kirkens legeme som har sine forskjellige oppgaver i verden. Det er en vedvarende bønnens kjærlighet for sjelene, også de ”håpløse”, de uvillige og utilgjengelige. En bønn som strekker seg like ned i avgrunnen. En bønn som gjør den bedende til et ”bytte” for Guds fortærende kjærlighet. En bønn som går inn i det uforståelige, uakseptable, i det som bare kan leves gjennom Guds uendelige nådefulle innvirkning. Mystikkens utilgjengelige territorium. En bønn som er karmelittenes spesielle varemerke og som ikke kan forklares med fornuften, men kanskje kun forstås gjennom kontemplasjon?

    ST. ELISABETH AV TREENIGHETEN:
    Boken om St. Elisabeth kan du lese
    omtale av her på bloggen.

    Elisabeth av Treenighetens erfaringer og råd

    Men jeg skal prøve meg med noen ord, ordene fra Elisabet av Treenigheten [5] i hennes Åndelige testamente [6], skrevet i 1906 på et sykeleie som krevde mer enn hun kunne gi. Hun hadde Addisons sykdom og ble gradvis fortæret innenfra med smerter som drev henne til vanviddets, selvmordets rand. Og akkurat her er det at hun kommer til den dype innsikt og ytrer disse ordene som vi i våre forskjellige situasjoner kan trykke til vårt bryst. Ord som hun skrev i brev til sin mor, som i tillegg til fortvilelse og desperasjon over sin datters lidelse, hadde sin egen sykdom og ensomhet å gjennomleve.

    Elisabet av Treenigheten skriver:
    ”Bruk din ensomhet til å samle deg i Herren. Når din kropp hviler, tenk på din sjels hvile i ham, og slik som et barn elsker å få være i sin mors armer, så finner du din hvile i Guds armer som omgir deg fra alle sider
    ”Ha stunder med indre samling i ham og ofre til ham din lidelse som du må holde ut på grunn av din dårlige helse, det er det dyrebareste vi kan gi ham. Om vi virkelig kunne verdsette lykken i lidelsen, ville vi hungre etter den. Tenk på at takket være lidelsen kan vi gi Gud noe….”
    ”Jeg skulle ville ta på meg alle dine lidelser. Mitt hjertes første innskytelse er å tenke slik, men jeg tenker at det ville være egoistisk, for lidelsen er slik en dyrebar ting. Det jeg i stedet vil be om for deg, er at du skal få nåden til trofast å bære lidelsen, uten å tape noe av det, og til og med få nåden til å elske og å ta imot hver eneste lidelse som en kjærlighetspant fra vår Far i himmelen.”
    Dette skriver Elisabeth til sin mor på sitt dødsleie. Hun forsikrer henne om at hun skal være ”en engel for sine små:
    ”Det går ikke an å ta på en engel, men den er nærværende hele tiden. Og de englevinger jeg beskytter dem med er bønn og lidelse.” 
     Til slutt, bare noen uker før sin død, avslutter hun:
    ”Det finnes et vesen som er Kjærligheten og som vil at vi skal ha fellesskap (1 Joh 1,3) med ham. Han er her og holder meg med selskap og hjelper meg å lide, lærer meg å overvinne min smerte for å hvile i ham. Gjør som jeg, da skal du få se hvordan alt blir forvandlet.”
    AMEN


    Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
    Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfte
    r
    Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.

    Referanseliste:
    [1] Elisabeth av Treenigheten ANDELIGA SKRIFTER

    [2] Andeliga skrifter s. 39, Karmeliterna 1979 (På svensk, alle Elisabet-sitater i denne artikkelen er min oversettelse fra denne)

    [3] 1 Kor 27: ”Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.”

    [4] The Joy of Loving s. 51

    [5] 18 juli 1880 – 9 november 1906

    [6] ÅNDELIG TESTAMENTE (1906) ”Jeg overlater i arv det kall som var mitt i den stridende Kirken og som jeg nå uavlatelig kommer til å oppfylle i den triumferende Kirken: LOVPRISNING AV DEN HELLIGE TREENIGHETS HERLIGHET (posthumt formidlet til moder priorinne) http://en.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_of_the_Trinity Den Salige Elisabet av Treenigheten er skytshelgen for syke mennesker, for sykdom og tap av foreldre.
    LIDELSENS ETTERFØLGELSE: "Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende. De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk sykdom. (...)I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie. 

    Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!"
    (Sitat fra Anne Samuelsens artikkel)


    (Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i kirkekunstamlingen ved de kulturhistoriske samlingene
    på Universitetsmuseet i Bergen)

     

    LES OGSÅ:

    Ettertanke: Korsmystikken
    Bokomtale: Mystikeren Elisabeth av Treenigheten
    En liten skole i indre bønn og kontemplasjon