_-_Pieta_(1876).jpg) |
| Pieta av William-Adolphe Bouguereau (1825-1905). Foto: Wikimedia Commons |
Det er helt ufattelig. Her er Jesus så tydelig han bare kan. Det er andre gang han skal forutsi sin lidelse og død, og han innleder med: «Hør nøye etter hva jeg nå sier» (Luk 9,44). Men gjør disiplene det? Ikke i det hele tatt.
De spør ikke en gang Jesus om hva mener, selv om de ikke fatter bæret av hva det er han prøver å si til dem (Luk 9,56). I stedet er de oppslukt av det de synes er viktigst, nemlig spørsmålet «Hvem av oss er størst og viktigst?» (jf. Luk 9,46)
I stedet for å peke på Peter, Jakob eller Johannes, peker Jesus på et lite barn. «For den som er den minste av dere alle, han er stor.» (Luk 9,48) Små barn har ennå ikke lært hvordan de skal imponere andre. De bare lever. «De er som stjerner eller blomster eller dyr, ting som bare er hva de er, utvetydig» forklarer den katolske biskop Robert Barron. Små barn lever i en total selvhengivelse. De er i stand til å fortape seg helt i det de holder på med, fordi de «er i samsvar med Guds dypeste intensjoner for dem», fortsetter biskop Barron.
Jeg kommer aldri til å glemme den andre fastetiden min som katolsk kristen. Jeg var en helt utslitt, gravid mamma til en ettåring og en treåring, og hadde bestemt meg for å ofre en viktig kilde til glede og trøst. Jeg skulle gå fra å spise sjokolade hver dag til å ikke gjøre det. Kanskje må du ha vært en utmattet, gravid småbarnsmor for å forstå hvor inderlig jeg klaget til Gud etter noen dager: «Hva er poenget med å ikke spise det jeg har lyst på? Gud, jeg trenger det jo sånn!» I samme øyeblikk slo det ned i meg: «Gud, jeg trenger deg sånn!» Dit er det fastetiden vil dytte meg – helt inn til Gud, i selvhengivelsen til Han som elsker meg.
Den kristne fastetiden og askesen er ikke et selvhjelpsverktøy hvor målet er å flekse viljestyrkens muskler og føle seg flink, størst, frommest og mest vellykket. Da har du endt opp på helt feil sted. Den katolske biskop Erik Varden sier: «Det virkelig grunnleggende for fasten er at fasten ikke er et mål i seg selv. Hensikten er å forberede seg åndelig, mentalt og fysisk på erkjennelsen av Kristi oppstandelse fra de døde. Det vesentlige for fastetiden er en dyp forankring i Kristusmysteriet. All fastemessig praksis må høre inn under det, ellers risikerer det å bli et mål, heller enn et middel.»
Pave Frans’ fastebudskap skal få siste ordet i dag: «Fastetidens askese er en bestrebelse, støttet av Guds nåde, for å overvinne vår mangel på tro og vår motstand mot å følge Jesus på korsets vei. Akkurat det som Peter og de andre disiplene trengte.»
«Kjære brødre og søstre, må Den Hellige Ånd i denne fastetiden være med oss under vår oppstigning sammen med Jesus, slik at vi kan erfare hans guddommelige stråleglans, og slik, styrket i troen, sammen fortsette vandringen med ham – han som er sitt folks herlighet og lys for folkeslag.» Amen!
I stedet for å peke på Peter, Jakob eller Johannes, peker Jesus på et lite barn. «For den som er den minste av dere alle, han er stor.» (Luk 9,48) Små barn har ennå ikke lært hvordan de skal imponere andre. De bare lever. «De er som stjerner eller blomster eller dyr, ting som bare er hva de er, utvetydig» forklarer den katolske biskop Robert Barron. Små barn lever i en total selvhengivelse. De er i stand til å fortape seg helt i det de holder på med, fordi de «er i samsvar med Guds dypeste intensjoner for dem», fortsetter biskop Barron.
Jeg kommer aldri til å glemme den andre fastetiden min som katolsk kristen. Jeg var en helt utslitt, gravid mamma til en ettåring og en treåring, og hadde bestemt meg for å ofre en viktig kilde til glede og trøst. Jeg skulle gå fra å spise sjokolade hver dag til å ikke gjøre det. Kanskje må du ha vært en utmattet, gravid småbarnsmor for å forstå hvor inderlig jeg klaget til Gud etter noen dager: «Hva er poenget med å ikke spise det jeg har lyst på? Gud, jeg trenger det jo sånn!» I samme øyeblikk slo det ned i meg: «Gud, jeg trenger deg sånn!» Dit er det fastetiden vil dytte meg – helt inn til Gud, i selvhengivelsen til Han som elsker meg.
Den kristne fastetiden og askesen er ikke et selvhjelpsverktøy hvor målet er å flekse viljestyrkens muskler og føle seg flink, størst, frommest og mest vellykket. Da har du endt opp på helt feil sted. Den katolske biskop Erik Varden sier: «Det virkelig grunnleggende for fasten er at fasten ikke er et mål i seg selv. Hensikten er å forberede seg åndelig, mentalt og fysisk på erkjennelsen av Kristi oppstandelse fra de døde. Det vesentlige for fastetiden er en dyp forankring i Kristusmysteriet. All fastemessig praksis må høre inn under det, ellers risikerer det å bli et mål, heller enn et middel.»
Pave Frans’ fastebudskap skal få siste ordet i dag: «Fastetidens askese er en bestrebelse, støttet av Guds nåde, for å overvinne vår mangel på tro og vår motstand mot å følge Jesus på korsets vei. Akkurat det som Peter og de andre disiplene trengte.»
«Kjære brødre og søstre, må Den Hellige Ånd i denne fastetiden være med oss under vår oppstigning sammen med Jesus, slik at vi kan erfare hans guddommelige stråleglans, og slik, styrket i troen, sammen fortsette vandringen med ham – han som er sitt folks herlighet og lys for folkeslag.» Amen!
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 23. februar 2023 da Lukas 9,44–48 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.