Google Analytics

fredag 25. september 2015

Hvor skal du gå når du ikke vet hvor du skal gå?

Har du to minutter? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke.

I disse dager med kirkevalget i Den norske kirke har jeg blitt minnet på prosessen jeg gikk gjennom for åtte år siden  - den gang jeg skjønte at vi ikke kunne være i Den norske kirke lenger, men var usikker på hvor vi skulle gå.


Vi visste at vi ikke kunne overlate barna våre til den teologiske oppløsningen i Den norske kirke, men hvor skulle vi gå?

Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Derfor stod det klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge.

Ikke noe enda mindre

Dessuten så jeg (og ser jeg) at det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen. Jesus er dessuten veldig klar på at han vil vi skal være ett. Han vil ikke at vi skal være splittet opp i 13 kirkesamfunn i én by. Han ba om at vi skal være ett "for at verden skal tro" (Joh 17,21).

En helt vanlig kirke

Altså måtte jeg finne en større, helt alminnelig kirke, der de tror på den tradisjonelle, helt vanlige kristne måten. Men hvor i alle dager var den? Hvordan kunne jeg finne den?

Jeg hadde vokst opp i en aktiv statskirkefamilie som var (og er) meget bevisst luthersk. Dessuten hadde jeg fått all min kristne formasjon gjennom klassisk lutherske organisasjoner og institusjoner. Det manglet med andre ord ikke på anti-katolsk propaganda i min bagasje.

Så hvordan kunne da jeg, den helt vanlige, streite, klassiske lutheraneren ende opp i Den katolske kirke?

Det kan du lese om her, i blogginnlegget mitt fra juni 2013: Derfor ble jeg katolikk. 

Reformasjonens langsiktige virkning

I avslutningen av leserinnlegget mitt i Vårt Land den dagen jeg konverterte, 25. januar 2008, skrev jeg:
Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søker jeg i dag fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”. 
Sju år og åtte måneder senere er jeg like lykkelig over valget jeg gjorde om å gå inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. I dag er det nøyaktig 2800 dager siden jeg konverterte. Hver eneste dag i 2800 dager har jeg kunnet oppsummere det valget jeg tok i to ord: Dyp takknemlighet. Hver eneste dag.

LES MER:

2 kommentarer:

  1. Jeg gråter for Dnk om dagen, og vet ikke hvor jeg skulle gått hadde det ikke vært for den katolske kirken. Takk Gud for den!
    PS! Så fint du er tilbake
    Eivor

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Eivor! Takk for det! Er snart ferdig med de seks andaktene til Vårt Land denne uken, så da får jeg vel kanskje kommet i gang med å publisere dem her også snart :)

      Slett