Google Analytics

fredag 25. januar 2013

Intervju om min konversjon

GALLERIUTSIKT: Slik ser St. Paul kirke ut fra galleriet. Og her er Tarjei Giljes bildetekst til det nedenforstående intervjuet: "Fra galleriet i St. Paul observerte Aadland Høen messene før hun selv var klar for å ta del i dem. Hun mener protestantisk frykt for det katolske har tatt bort mange av de sanselige inntrykkene som preger messene i St. Paul. – Det var vel Mozart som sa at protestantismen er en religion for hodet."

 

På denne dagen for fem år siden, på Pålsmesse, festdagen for apostelen Paulus’ omvendelse, gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Det har jeg vært uendelig takknemlig for hver eneste dag siden. O lykke!


I dag har jeg begynt på et "Derfor konverterte jeg"-blogginnlegg, som kommer til å bli det lengste innlegget på bloggen her noen sinne. Det er imidlertid ikke ferdig på noen dager ennå.

I mellomtiden kan dere lese intervjuet med meg som stod på trykk i Dagen 6. desember 2008, altså litt under ett år etter at jeg konverterte.

  • Ang. Luther: Jeg blitt usikker på om det egentlig er slik som jeg sier i intervjuet at "Martin Luther var kalt av Gud til å refse og vekke paven og kirken. Tragedien var at paven og Luther var like vrange." Paven gjorde helt klart en alt for dårlig jobb, men tatt i betraktning de katastrofale resultatene av Luthers arbeid (Kirkens dype splittelse) er jeg usikker på om inspirasjonen hans virkelig kom fra Gud. Mon det egentlig var slik at "Gud kalte Luther, men Luther og paven rotet det til"? Jeg vet ikke. Jeg er sikker på at Gud ville ha en skikkelig opprydning og reform i Kirken, men jeg er blitt mer skeptisk til Luthers rolle oppi det hele.
  • Ang. formuleringen "Jeg føler mer enhet med konservative protestanter enn med liberale katolikker" så er den litt for kort og ubeskyttet. Det er jo ikke slik at det bare finnes to typer kristne, at enten er de konservative eller så er de liberale. Vi snakker om retninger av bevegelse her, og om grader. Mange er "liberale" på noen (få/flere) felt og "konservative" på resten. Uansett tilhører "liberale og konservative katolikker" samme kirke, og vi er ett gjennom eukaristien/nattverden - det er en virkelig, sakramental enhet som jeg altså ikke deler med protestanter. For øvrig føler jeg like mye enhet med konservative protestanter som før.
  • Maria har falt på plass. Gud skje lov!
  • Men for å oppsummere: I det store og det hele kan jeg stå for dette intervjuet fortsatt, og det er iallfall representativt for hvor jeg var i desember 2008.

Forelskelse versus kjærlighet

Alle ferske katolske konvertitter er nyforelskede, noe jeg også var den gang dette intervjuet ble laget. Nå er det imidlertid gått fem år, så heretter er det ingen som kan beskylde meg for noe annet enn dyp og ekte kjærlighet, hurra!


Intervjuet er skrevet av Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, og publiseres her på bloggen med hans tillatelse.


Tro mot troen

 

– Jeg fryder meg over at barna våre får vokse opp i en kirke som står på fast grunn, sier Ragnhild Helena Aadland Høen. I januar ble hun tatt opp i Den katolske kirke, mandag begynner hun som kateket i St. Paul menighet i Bergen.


– Ja, jeg er forelsket, utbrøt Ragnhild Helena Aadland Høen på en samling i regi av Kirkelig Fornyelse i vår. Og det var ikke mannen hun snakket om, men kirken. Både i tiden før og etter konversjonen 25. januar hadde den dype gleden over å bli innlemmet i Den katolske kirke overgått bekymringen over Den norske kirkes utvikling. Den 32 år gamle tobarnsmoren er utdannet journalist og har skrevet i både Dagen, Vårt Land og Credo. Hun er full av lovord om oppveksten i Rossabø menighet hjemme i Haugesund, hun skryter av Laget, og hun takker Gud for bibelskoleåret i Staffeldtsgate og tiden i Storsalen.

– For ti år siden hadde jeg en kamerat som konverterte. Jeg hadde null forståelse for valget hans og gav ham inn, blant annet på grunn av læren om Maria, forteller Aadland Høen.

Vi sitter på galleriet bak i St. Paul kirke i Bergen, hvor hun i begynnelsen satt og observerte messene. Hvordan kunne hun bli katolikk?

Barnebarns barn

I 1998, det samme året som hun refset den konverterende kameraten, var Aadland Høen på interrail. Der møtte hun Den katolske kirke, «og ikke bare en luthersk propagandaversjon av den».

– Etter å ha besøkt både Notre Dame i Paris og Peterskirken i Roma gikk det opp for meg at disse folkene er jo genuint kristne! Den Hellige Ånd er her! Det var en sterk bønnestemning i Notre Dame, og jeg møtte en ekte og levende menighet som var opptatt av å nå ut med evangeliet.

Like etter leste hun Peter Halldorfs «Jomfrumark» og merket fort at den rørte ved dype strenger. Likevel trivdes hun godt i hjemmemenigheten, selv om hun syntes Den norske kirke var i ferd med å akseptere «mye rar teologi». Fortvilelsen over den teologiske utviklingen ble forsterket da tre år gamle Sunniva ble født. Foreldrene kom til at det ikke lenger var nok at de trivdes i sin lokale menighet.

– Vi begynte å løfte blikket og se etter en kirke som vil stå på fast grunn også den dagen våre barnebarns barn får bruk for den. Den katolske kirke tar overleveringen av troen på alvor og er trofast mot kirkens Herre.

– Kirken har gått gjennom vanskelige tider før. Hva tenker du om dem som blir værende i Den norske kirke i håp om at utviklingen vil snu?

– Den norske kirke er i teologisk oppløsning, og det er ingen tegn til at ting vil snu. Tvert i mot akselerer utviklingen. Når man gifter seg med folkemeningen i stedet for overleveringen er løpet kjørt. Både lutheranere, metodister og anglikanere sliter for tiden med å holde fast på den troen de har fått overlevert. Det kommer av at Bibelen kan tolkes ulikt, slik de liberale protestantiske teologene ganske riktig påpeker. For å klare å ta vare på troen er vi helt avhengig av den kirkelige overleveringen, tradisjonen. Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Skriften ble helt alene. De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først mye senere hjalp dem til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften. Uten tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen vakler teologien fram og tilbake i takt med tidsånden.

Solid undervisning

Etter at hun begynte i St. Paul har hun én gang kjent seg for sliten til å gå til messe, ellers går hun ikke glipp av en eneste søndag.

– Ikke siden bibelskolen i Staffeldtsgate har jeg fått så solid undervisning. Mannen min og jeg spør hverandre hvem sin tur det er til å bli med barna på søndagsskolen, for vi vil så gjerne ha med oss den gode og klare forkynnelsen. Prekenen er konsentrert og velforberedt, og man merker at Den Hellige Ånd har vært i arbeid. Det er helt herlig å lytte til en teologi som ikke er orientert ut fra følelser eller prestens opplevelser. Her får vi ren forkynnelse av Ordet. Høydepunktet i messen er likevel kommunionen, nattverden, der vi blir ett med Jesus og hverandre.

Ingen utglidning

– Da pave Benedikt ble utnevnt mente en del analytikere at han er en overgangsfigur og at hans etterkommer kan komme til å bevege Den katolske kirke i en annen retning. I så fall blir kanskje konversjonen din delvis verdiløs. Hvordan vurderer du det?

– Det var liberale vestlige analytikere som hevdet det, og de tar like mye feil i den analysen som de ellers gjør. Jeg føler mer enhet med konservative protestanter enn med liberale katolikker. Gjennom århundrene har Den katolske kirke konsekvent avvist vranglære, og det vil den selvsagt fortsette med. Det var ingen tilfeldighet at Benedikt ble valgt. Den Hellige Ånd vil sørge for at flertallet av kardinalene velger rett også neste gang. Jeg er trygg på at Den katolske kirkes fremtid er i Guds hender.

Vanskelig for foreldrene

En pilegrimstur til Roma i 2004 i regi av Sjømannskirken ble også viktig på veien mot Den katolske kirke. Sjømannsprest Torbjørn Holt påpekte parallellen mellom Den norske kirke og Kardemomme by der det ikke finnes noen annen morallære enn at ”man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil”. Når også troslæren etter hvert smuldret bort, ble det nødvendig for henne å ta steget.

– Hvordan reagerte omgivelsene dine?
– Blant dem i min egen generasjon er det ingen som har reagert negativt. Noen har vurdert å gå i samme retning, andre har det greit der de er. Og mange har sagt «så fint for deg» uten å være så opptatt av hva som er sant. Men i mine foreldres generasjon vet de at noe er sant og noe ikke, og at en teologi som er sann for meg eventuelt også må være sann for dem. Derfor ble dette vanskeligere for dem. Men de er glad for at vi er bevisste kristne, og de ble med i kirken under konversjonen.

Enhet

Aadland Høen snakker varmt om kristen enhet, og sier at det var uaktuelt for henne å gå inn i noe mindre da hun bestemte seg for å forlate Den norske kirke.

– Det å arbeide for kirkens enhet er en guddommelig befaling. Jesus bad inderlig om at vi skal være ett ”for at verden skal tro”. Hvis vi ikke er ett, svikter vi det oppdraget. Man kan si hva man vil om den usynlige enheten i Guds kirke, men det verden ser er oppsmuldring og stadig mer splittelse. Jeg kan ikke med min beste vilje se at det er etter Guds vilje at folket hans i en liten bygd smuldrer opp i løsrevne husmenigheter og sju kirkesamfunn, sier Aadland Høen.

Luthersk og katolsk

– Hvilket forhold har du i dag til Martin Luther?

– Så lenge Den norske kirke var luthersk, var den veldig katolsk. Når den så har gått mer og mer bort fra Luther har den også gått mer og mer bort fra katolsk lære. Luther var mer katolsk enn mange tror, og han skjønte at hvis folk skal være alene med Bibelen, får vi et utall sekter. Det han mente, var at hans kirke, som han slett ikke ville kalle opp etter sitt eget navn, var den sanne katolske kirke. Jeg tror Martin Luther var kalt av Gud til å refse og vekke paven og kirken. Tragedien var at paven og Luther var like vrange. Luther hadde heller ikke tålmodighet til å vente. Da kirken omsider fikk sin sårt tiltrengte reform, hadde katastrofen allerede skjedd. Ved siden av Det store skismaet som skilte Øst- og Vestkirken i 1054, er reformasjonen kristenhetens største tragedie. Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg, mener hun.

– Hvordan vurderer du Den katolske kirkes oppfatning av seg selv som den ene virkelige kirken i lys av det du har sagt om enhet?

– Det betyr bare at Den katolske kirke er den historiske kirken, den som ble grunnlagt av Jesus. Frem til Det store skismaet var ingen i tvil om hva kirken var, understreker hun.

Messeofferlæren, den katolske læren om nattverden, møter jevnlig protestantisk kritikk for at man angivelig gjentar Jesu offer på korset. Dette mener Aadland Høen er en stor misforståelse.

– Det handler ikke om at Jesu offer skjer på nytt, men at vi går ut av tid og rom og inn i det evige nå, og får del i Jesu offer der, forklarer hun.

Mariologi

– Var det vanskelig for deg å komme til rette med den katolske læren om Maria?
– Det gikk opp et lys for meg den dagen soknepresten kunne fortelle at dogmene om Maria ikke handler om Maria, de handler om Jesus og kirken. Dogmet om at hun er jomfru er for eksempel viktig fordi Jesus var Guds og ikke Josefs biologiske sønn. Og dogmet om at hun er evig jomfru er viktig fordi han var Guds enbårne sønn. Men jeg har faktisk aldri hørt en eneste preken om Maria, forteller Aadland Høen.

– Læren om helgenene handler om at vi er kirke sammen med dem som har gått foran oss. Derfor kan vi be dem om forbønn slik vi også kan be venner om forbønn. Jeg ber bare til Gud og Jesus, understreker hun.

– Når du som protestant ser et menneske som kneler foran Maria, tenker du kanskje at han ber til henne. Men det er ingen som kan be til Maria, man spør henne om forbønn. Å tilbe et menneske er den største synd. Det er avgudsdyrkelse, og det fordømmer kirken selvsagt. Maria-ærbødigheten handler om å vise henne ære. Men i vår tid vet vi jo ikke lenger hva det er, vi viser ikke engang kongen eller statsministeren ære, påpeker Aadland Høen.

Da hun ble tatt opp i kirken på Paulus’ festdag i januar hadde hun ikke fått på plass alt i læren om Maria. Hun hadde likevel ikke problemer med å fremsi den obligatoriske bekjennelsen «Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner».

– Det er som en vielse, der det viktigste som skjer er at man gjør et livsvarig valg og binder viljen. Jeg vil elske, tro og bekjenne alt det Gud har åpenbart.

Større tro

– Mener du selv at du har gjennomgått en stor teologisk endring?
– Ja og nei. Troen min er den samme, men den har vokst og blitt større. I Moderkirken gjenfinner jeg alt som jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. For å være tro mot troen måtte jeg gå inn i Kirken, sier Ragnhild Helena Aadland Høen.

[Bildetekst til et portrettfoto av meg:] Aadland Høen bekymrer seg ikke over at messen i mindre grad enn norske bedehusmøter er preget av spontanitet.
– Jeg synes det spontane er fryktelig oppskrytt. Mange sier at de ikke har liturgi, men så har de jo det, den er bare mindre gjennomtenkt. I Den katolske kirke har vi mange rom for spontanitet, men messen er ikke først og fremst stedet for det. Vi har både bibelgrupper, bønnegrupper og diskusjonsfora. Presten vår sier forresten at liturgien er der for å beskytte menigheten mot presten, ler hun.

6 kommentarer:

  1. Gratulerer med fem-årsdagen, Ragnhild!
    Du har blitt ei verdifull stemme i den katolske kyrkja for oss som framleis ser denne kyrkja utanfrå.

    I kveld har eg vore på fellesmøte med heile floraen av kristne forsamlingar i vårt lokalsamfunn, det var nesten berre katolikkane som mangla. Hadde ei god oppleving av å vere blant Guds barn. Det var ein smak av "den nye vin", kjærligheten blant mange ulike trussysken.

    Likevel har eg ein lengsel som går lenger. Tenkjer på metaforen til den lutherske biskopen Bo Giertz ("Steingrunnen") om at "vinen må hellast på ei flaske". Syskenkjærligheita kan ikkje berre overlatast til seg sjølv. ("Eg vil ikkje la dykk vere att som foreldrelause born. Eg kjem til dykk". Joh 14,18). Trussysken treng Kyrkja.

    Gang på gang syns eg det skinner igjennom på denne bloggen at hjertespråket er viktig, både i fellesskapet med Herren og med andre som trur, seinast i innlegga om Edin Løvås og kristen meditasjon, kontemplasjon. Ut av dette opplever eg eit tydelig vitnesbyrd om at den katolske kyrkja evnar "å ta vare på vinen", ta vare på hjertespråket, både hos noverande kristne og dei som har levd før oss.

    "Utan flaske" kan kristenlivet bli som årlege happeningar mellom kristne. "Med flaske" kan det vernast både i oppgangstider og nedgangstider, i ei oppdagingsferd etter Den Heilage Ande sine mange forunderlege uttrykk og teikn iblant oss.

    Har ein følelse av at du, kjære blogger, ikkje fornektar "den lågkyrkjelege vin", men har funne den igjen, inne under den kyrkjelege beskyttelsen (oj, det er viss seint på kvelden, beklager, viss eg vart litt svulstig).

    Uansett, gratulerer med milepælen!

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Kjell-Roger

      Takk for respons. For å bruke bildet ditt: I Den katolske kirke er "den lavkirkelige vinen" og "den høykirkelige vinen" helt på én flaske. Vi er ett, én kirke, hele året.

      Og ja, "hjertespråket" er ikke noe som protestanter har funnet opp. Tenk bare på Augustin-sitatet fra 300-tallet: "Gud, du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg."

      Jeg er veldig glad i kardinal John Henry Newmans motto: "Cor ad cor loquitur", spesielt i fr. Arnfinn Harams nynorske oversettelse "Hjarte talar til hjarte".

      Men Den katolske kirke er ikke énsidig, den er for ALLE og snakker derfor både "hjertespråket", "hodespråket" og "kroppsspråket". Alt sammen må til for å nå inn til ulike mennesker.

      Takk for gratulasjonen!

      Mvh Ragnhild

      Slett
  2. STOR GLEDER meg til fortsettelsen!!!!

    God helg SKJØNNE!

    Eivor Mirjam

    PS! Har bestilt boken om Edin Løvås.

    SvarSlett
  3. Jeg oppfatter den katolske logikken rundt dette med splittelse og fellesskap, men fordi jeg er protestant, forstår jeg det kristne fellesskap annerledes. Jeg tror på det økumeniske fellesskapet hvor kristne kan forenes i samtale og samarbeid til tross for meningsforskjeller samt forskjeller i dogmer og liturgi. Dette fellesskapet som Den katolske kirke gjerne ikke ønsker å ta del i. Jeg forstår som sagt logikken i det, men det hele blir likevel litt pussig. Kanskje til og med paradoksalt. Skaperverket er det fremste eksempel på at Gud ikke forakter mangfold, men heller ønsker det velkommen. Joda, det er mangfold innenfor Den katolske kirke også, og messen deler dere, men ... Det ender med et men.

    SvarSlett
  4. Vi venter i spenning på det utlovede innlegget.

    allt godt,

    /En som er på vei

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Takk for innspillet! Jeg beklager, men jeg rakk dessverre ikke å gjøre ferdig innlegget før jeg måtte begynne på andaktene til Vårt Land (seks stk som skal på trykk denne uken). Jeg er fortsatt ikke ferdig med tre av andaktene, så for å være realistisk: Jeg tror ikke jeg får skrevet ferdig "Derfor ble jeg katolikk" før i neste uke. Lei for det. Fortsatt god tur på veien så lenge :)

      Slett