Google Analytics

18 januar 2016

Lars Roar Langslet er død

"Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen."
Lars Roar Langslet (1936-2016)

Den siste setningen i hans 
siste bok.
Foto: Ragnhild Aadland Høen, 29. juli 2012, kan fritt benyttes av dem som ønsker det


Lars Roar Langslet er død. Langslet har satt dype spor etter seg både i politikken og i Den katolske kirke i Norge.


Lars Roar Langslet (1936-2016) var Norges første kulturminister. Som katolikk kunne han nemlig ikke være kirke- og undervisningsminister. Loven krever at kirkeministeren er medlem i Den norske kirke. Dermed ble kulturfeltet for første gang skilt ut som eget departement og Norge fikk sin første kulturminister. – Langslet var ein av dei viktigaste ideologane for Høgre i andre halvdel av det 20. århundret, sier historiker Hallvard Notaker, som har skrevet Høyres historie, til NRK.

Langslet markerte seg både som kulturpolitiker, katolikk og forfatter. Han hadde en omfattende produksjon av både fagbøker og biografier. Selv har jeg to bøker av ham som jeg anbefaler varmt.

Tanker om tro

Tanker om tro er en lettlest, liten bok på 115 sider. Langslet oppsummerer boken fint i forordet: "Mine tanker om tro begynte jeg å skrive som et personlig regnskap, for å ordne og utprøve egne refleksjoner om den gaven som troen har vært også i mitt liv. Men det slo meg snart at den også kunne bli til nytte for andre - især for dem som opplever problemer med å godta en kristen livstolkning, men kjenner dragningen mot det åndelige fellesskap som Kirken er. Jeg har ikke glemt at engang var det min situasjon."

Du får kjøpt Tanker om tro her hos St. Olav bokhandel.

Olav den hellige - spor etter helgenkongen

I Olav den hellige - spor etter helgenkongen byr Lars Roar Langslet og Knut Ødegård på et møte med de eldste tekstene og bildene i Olavs-tradisjonen. Her finner du både Olav Haraldssons egne dikt, skaldekvadene fra kort tid etter hans død, og ikke minst det monumentale diktet Geisli - alt sammen i en oppdatert norsk språkdrakt. I tillegg er det fyldige introduksjoner til hvert av diktene, samt kapitler som tar for seg viktige spørsmål knyttet til Olavsskikkelsen og hans betydning i norsk og europeisk kulturhistorie. 
Det aller fineste er likevel de mange vakre bildene fra den norske, nordiske og europeiske Olavskunsten fra tiden før reformasjonen - visuelle uttrykk for den religiøse erfaringsverdenen som diktene og Olavslitteraturen formidler. Dette er blitt en bok som er god å lese i og god å bare bla i, alt etter som hva du har tid til.

Du får kjøpt Olav den hellige - spor etter helgenkongen her hos St. Olav bokhandel.

Biskop Bernt Eidsvigs minneord

Biskop Bernt I. Eidsvigs minneord er publisert på katolsk.no og er vel verdt å få med seg:
"Det er med stor sorg jeg må meddele at Lars Roar Langslet døde i morgentimene 18. januar, noen få dager efterat han hadde mottatt sykesalvingen og viaticum.*
I offentligheten vil Langslet bli husket som stortingsrepresentant og kulturminister, som forfatter, pressemann og idéhistoriker. Hans form var alltid nøktern og saklig; han visste hva han ville si, og han hadde den misunnelsesverdige evne at han kunne fremstille selv uhyre kompliserte ting på en lettfattelig måte.
Langslet konverterte i 1963. Det annet vatikankonsil var begynt, og Kirken hadde behov for gode formidlere. Den fremste av disse var hans nære venn, pater Hallvard Rieber-Mohn, men sammen gav de to og biskop John Willem Gran norsk katolisisme en stemme som ble forstått og tatt alvorlig. Den katolske tro var for første gang siden reformasjonen et stort og viktig tema i norsk presse og åndsliv.
Lars Roar Langslet fortsatte å skrive om sin tro helt til det siste. En viktig bok var Tanker om tro (2013), som jeg anbefaler sterkt.
Til tross for alvorlig sykdom arbeidet Langslet med en samling av essays, taler og portretter i 2015. Resultatet ble boken Søkelys, som utkom for et par måneder siden. Han skriver om sine tanker om døden og om sin egen død. Bokens siste setning lyder: Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen.
Det er et håp vi alle deler, for ham og for oss selv. Jeg anbefaler Lars Roar Langslet til de troendes forbønn og lyser fred over hans minne.
+Bernt I. Eidsvig
Oslo, 18. januar 2015
*Min anm.: Hva er viaticum? Viaticum er det latinske ordet for vandringsbrødet, det vil si den siste nattverden/eukaristien du mottar før du dør. Dette siste sakramentet du mottar, fører ditt livs pilegrimsvandring til veis ende. Vandringsbrødet er din niste som du får med deg på veien over fra døden og inn i det evige liv, kan man si. Viaticum har en egen, sterk og vakker liturgi. Du finner den i Den katolske bønneboken.

Jeg anbefaler også disse omtalene etter Lars Roar Langslets død:


MALERISK: Olav den Helliges liv fortalt gjennom middelalderens frontale (forsiden av selve alteret) i Nidarosdomen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Glitrende foredrag av Lars Roar Langslet om Olav den Hellige og vår tid


Det var en fest å lytte til Lars Roar Langslet og hans foredrag «Olav den Hellige, konge og rikshelgen – og arven fra ham» under Olavsfestdagene i Trondheim 29. juli 2012.


Langslets foredrag var delt i to: Først en historisk del om St. Olav som konge og rikshelgen og deretter en samtidsdel om hvordan det er fatt med arven etter Hellig Olav i dag.

Hele foredraget er lagt ut på Den katolske kirkes hjemmeside, og jeg anbefaler på det varmeste at du leser det. Alt sammen. Manuset er langt, men mist ikke motet. Jeg kan love deg at det er verdt det. Du finner også manuset i boken Tanker om tro, utgitt på St. Olav forlag i 2013.

Her følger et sammendrag av foredraget. Alle sitater er hentet fra foredraget. 

Myter og sannheter om rikssamling og kristning

I den første, historiske delen av foredraget gir Langslet deg innsikt i Hellig Olavs to prosjekter: 

1. Å samle landet.
og 2. Å kristne landet. 
Hellig Olav så disse to målene som to sider av samme sak.

Langslet knuser her to myter. Myte nr. 1 er at Norge allerede var samlet (av Harald Hårfagre) før Olav Haraldssons rikssamling. Myte nr. 2 er at landet var hedensk fram til Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kristnet det.

Sannheten er at landet lå oppsplittet da Olav Haraldsson fikk kongsmakten, og:
"I dag vet vi at kristningen var en meget lang og stort sett fredelig forvandlingsprosess som ble drevet frem av kulturimport fra vår kristne omverden lenge før Olav’ene kom til." 

Ikke instrumentell bruk av kristendommen

Langslet tilbakeviser også at kristendommen bare var et slags nyttig politisk verktøy for Olav Haraldsson. "Etter alt å dømme har han trodd at den kristne troslære var selve Sannheten, og han selv var dens redskap, ikke omvendt. [...] Da han dro hjem til Norge, var det [...] i bevissthet om at han hadde et kall."

St. Olav ble opplært i troen og døpt i Rouen, som i denne perioden var preget av en kristen vekkelsesbevegelse som hadde sterk appell til renhet og inderlighet hos de troende. Trosopplæringen av den unge nordmannen var både langvarig og grundig.

"Det preget ham for livet, selv om han som konge på 1000-tallet var nødt til å føre krig og bruke vold i styringen av sitt eget land – ellers ville han raskt fått ry som en svekling og mistet makten. Men vi bør huske at i denne epoken ble Kristus hyldet som den allmektige Kongen over himmel og jord, som førte sin seierrike krig mot ondskapens krefter – alle jordens konger skulle ta ham som forbilde."

Ny kulturform når kristenretten innføres

Langslet går deretter inn på St. Olavs innføring av kristen lovgivning i Norge – «kristenretten». "Her bryter det igjennom et nytt syn på hvert menneskelivs egenverdi, på den enkeltes rettskrav også i brudd med ættesamfunnets eldgamle rettesnorer."

De nye, kristne lovene hadde revolusjonerende innslag "som bærer i seg en brodd også til vår samtid tusen år etter. Sigrid Undset fremhever dem slik. «Mot foreldrenes rett til å skille seg av med et uvelkomment barn ved å sette det ut straks etter fødselen og la det omkomme – en rett som hedninger alltid vil innrømme at foreldre har – setter St. Olavs lov barnets rett til livet, fordi det er Gud som har gitt det livet […] Det nye sedelighetsbegrep hevder at ekteskapet er uoppløselig, at ekteskap er ikke noe ekteskap uten at også bruden – ikke bare brudens giftingsmenn – gir sitt ja-ord, og at mannen skylder sin hustru troskap…»" 

Og Langslet fortsetter: "Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til." 

Kristningens seier gjennom nederlaget

Når St. Olav så i 1030 dør som Kristi martyr på Stiklestad, tydet alt på at nederlaget var det definitive sammenbruddet også for de to sakene kongen hadde kjempet frem – iallfall for rikssamlingen, men også for kristningen. Alt pekte mot at nå ville Norge bli like oppsplittet som før. Men som Bjørnson sa det: «Straks han var død, skjedde alt han ville.»

"[...] det merkelige, ja mysteriøse skjer at synet på den drepte kongen etter kort tid slår fullstendig om. «Aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere,» skrev historikeren Ludvig Daae. Det er jo ikke vanlig at nordmenn, og slett ikke trøndere, skifter syn så raskt – som regel skifter de ikke syn i det hele tatt. Folk må ha opplevd eller hørt om ting som forvandlet det inntrykket de hadde av kongen, til bildet av en hellig mann. Skeptiske historikere har foreslått flere andre forklaringer, og noe er det vel i noen av dem. Men vi kommer ikke utenom mysteriet. Og skeptikerne bør merke seg et ord av Churchill: Det er i bunn og grunn tåpelig å tro at bare det vi forstår, kan være sant."

Helgenen og martyren

Historiken Lars Roar Langslet legger til:  
"Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger. 
Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier. 
Alltid siden har Norge vært et samlet land, 
og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten."

Kirken så Guds finger i det som var skjedd. "De mange jærtegn som fulgte etter, ble for den en sikker bekreftelse av at martyriet var ekte. Og det ble utvilsomt godtatt av folk flest. Men var ikke folk flest naive den gang? Det vil nok skeptikerne mene. Det eneste vi sikkert vet om det, er at middelalderens nordmenn hadde samme anlegg for å tenke som vi. Det er ingenting som tyder på at intelligensnivået i det norske folk har steget siden middelalderen." (Her humret tilhørerne i festsalen godt, min anm.).

Olavsvenerasjonen og reformasjonen

Langslet kommer deretter inn på Olavsvenerasjonen og hvor raskt den spredte seg over hele nordavsnittet av Europa. St. Olav ble enslags nordisk overhelgen som favnet alle: Han var kongenes ryggstøtte og småfolks beste hjelper, helgen for bøndene men også for sjøfolk og handelsmenn. 

"Det varte i femhundre år. Så kom reformasjonen med forbud mot all Olavsvenerasjon. Som alle nå erkjenner, ble trosskiftet presset på et uvillig folk med militærmakt, klostre og kirker ble herjet og deres eiendommer konfiskert, det lille vi hadde igjen av nasjonalt lederskap ble fordrevet [...] 
Bjørnson fant ordene også for å summere dette: «Han var landets vern, dets fane, dets lov, dets høyeste ærestinde […] Olav den Helliges land uten Olav, det måtte for de fleste være som landet var bestemt til å dø. Hjertet var skåret ut av det.»
I dag slår hjertet igjen."  

Olavsarven i dag

Etter denne første, historiske delen av foredraget, svarer Langslet på spørsmålet "Hva er status i dag for de store målene han kjempet frem – Norge som et samlet rike og et kristent samfunn?"

Historikeren svarer: "Om rikssamlingen er det enkelt å svare: Den har holdt stand på tvers av faser med borgerkrig, fler-kongeri og fremmed okkupasjon. [...] Noen engster seg for at innvandringen vil føre til forvitring innenfra av vår nasjonale identitet. Jeg ser mer optimistisk på det. [...] I våre multi-etniske katolske menigheter har jeg sett hvor hjertelig samholdet kan være, innenfor en felles meningsramme som både er universell og norsk." 

Sekulær normløshet

Angående innvandrere med ikke-kristen bakgrunn sier han: "aldri har jeg hørt noen av dem kreve at alt av klart kristen eller nasjonal arv i Norge må bort før de kan trives her. Det mange av dem reagerer mot, er derimot den sekulære normløshet som har bredt seg i Norge i vår tid." Dermed kommer han til sitt andre spørsmål: Er Norge fortsatt et kristent samfunn?

"Jeg er kommet i stadig større tvil om det gir mening å svare ja. Og det skyldes ikke bare at et voksende befolkningsinnslag bekjenner seg til andre religioner, eller til ingen religion i det hele tatt. Det skyldes først og fremst at det i min levetid er skjedd en mektig glidning, ja nærmest et skred, i retning av et avkristnet samfunn, der den etiske fellesnevner er individualistisk (for ikke å si egoistisk) lykke-moral, og der religion og fremfor alt kirke oppleves som irrelevant ade fleste."

Hestebiff og abort

Langslet går så inn og ser på noen av de lovbudene som Hellig Olav mente var viktige kjennetegn på et kristent samfunn.

"Det som kanskje står sterkest, er paradoksalt nok forbudet mot å spise hestekjøtt. Hestebiff er ofte på menyen i sydlige land, men hos oss aldri – forbudet for tusen år siden gjaldt bloting, men det må ha etset seg inn i norsk tradisjon så nesten alle føler avsky bare ved tanken på hestekjøtt til middag.

Når det gjelder forbudet mot at foreldre kan kvitte seg med uønsket avkom, er situasjonen derimot en helt annen... "Forbudet mot å kvitte seg med nyfødte barn, derimot – det var jo den tidens motstykke til abort. I vårt søkkrike velferdssamfunn utføres det hvert år 16 000 aborter, rundt 20 % av alle graviditeter." 

Langslet peker på hvordan enhver etisk problematisering av abort er blitt renset bort: "både helsemyndigheter, media og folk flest oppfatter abort som et helt normalt og i grunnen ukontroversielt velferdstilbud på helsevesenets menyliste. Og det anses som politisk ukorrekt å minne om at det også angår 16 000 menneskeliv i livets mest vergeløse stadium."

Senabort og "barmhjertighetsdrap"

Langslet går deretter inn i problematikken rundt senaborter og eutanasi: 

"BBC rapporterte nylig om stor opphisselse i det kommunistiske Kina over at pustende fostre var blitt abortert. Men da noe lignende skjedde i Norge, i klar strid med loven, var det bare noen få pip å høre; jeg oppfanget ikke ett pip fra norske kirkeledere. Større strid har det vært om bruken av ultralyd så foreldre kan slippe å få barn med Downs syndrom. Men det glir nok igjennom, som det meste på dette felt." 

"Ved menneskelivets andre ytterpunkt er det økende press for å legitimere «barmhjertighetsdrap». Det er jo kommet i mer avanserte land, så da kommer det vel også hos oss. For første bud i den sekulære moralen er dette: Mennesket, ikke Gud, er livets herre."

Det kristne ekteskapssynet

Også det kristne synet på ekteskapets uoppløselighet kommer han inn på. "[...] et strengt bud, så strengt at det i vår miserable verden alltid var behov for en nødutvei, en gløtt på døren så ofrene for et uutholdelig samliv kunne slippe ut. I dag står døren på vidt gap. Nær 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse i våre større byer, og prosenten ligger ikke langt under i landet som helhet. I tillegg kommer oppløste samboerskap der barn er involvert."

Bak mange av disse familieoppløsningene mener Langslet å se en felles dominerende forklaring: Egeninteresse foran barnas interesser. "Ord som forpliktelse og selvoppofrelse har fått stadig mindre mening hos det moderne menneske, som synes mest orientert mot tilfredsstillelse av egne behov. Her og nå. Og vi finner masse rasjonaliseringer, bortforklaringer, som skal skjule det uriktige valget."

Egosentrert sedeskifte

Langslet kritiserer hvordan samfunnet blir mer og mer preget av en ego-sentrert lykke-moral, spesielt på seksualitetens område: "Følg dine lyster, uten tanke for andre, bare du passer deg for å bli syk! Det er doktrinen. Men da er vi kommet langt bort fra det kristne samfunn som Hellig Olav ville bane vei for."

"Det er åpenbart skjedd et nytt, mektig «sedeskifte». Det kristne normgrunnlag har veket for konsensus om det politisk korrekte i et sekulært samfunn. Hvor lenge kan vi da fortsette å tale om vårt «kristne kulturgrunnlag»?

Hard kritikk av Den norske kirke

Langslet taler deretter spesifikt om Den norske kirke (statskirken). "Hvor står Den norske kirke i alt dette? Jeg vet ikke om den står. Den applauderer selvsagt ikke det nye sedeskiftet, men også den glir mot det politisk korrekte. De som protesterer iherdig, blir avfeid som gammeldagse. De fleste er tause. [...] Jeg forstår redselen for å såre og skape uvilje, men det var en redsel Vår Herre ikke hadde."

Ds Langslet konverterte til Den katolske kirke for femti år siden, trodde han at Den norske kirke fortsatt ville være den viktigste bærebjelken for å holde kristentroen levende i Norge. Fremdeles mener han det er "mye edel tro å finne blant våre lutherske brødre, så mange gode mennesker, så mye verdifull virketrang og sosial offervilje! Men det er med stor sorg og dyp bekymring jeg nå opplever at bærebjelken har mistet mye av sin bærekraft."

St. Olav: En helgen du kan identifisere deg med

Mot slutten av foredraget vender Langslet tilbake til St. Olav som gikk i kirken og feiret messe hver eneste morgen.  

"Messen var altså den daglige aksen i hans liv. Men han svarte slett ikke til våre modeller av et dydsmønster – han brukte vold på kongers vis i den tiden, han var «lysten på gods» og kunne bli svært hissig, og hans eneste sønn ble født «utenfor ekteskap». Slik sett er det lett også for oss omtrentligheter å identifisere seg med ham – han hadde sine feil og han syndet, akkurat som vi."

Men så var det da heller ikke for sin eksemplariske livsførsel at St. Olav ble helgenkåret, "men fordi Kristus på synlig vis hadde brukt hans liv og især hans død som sitt redskap. Olav står i helgenkalenderen som martyr – og som Norges apostel fordi han fullførte kristningen."

St. Olav: Vår forbeder i Himmelen

Til alle tider har Den katolske kirke forkynt at martyrenes blod er Kirkens såkorn."Så ble vel Olav Haraldsson, som Sigrid Undset har sagt det, «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.» Det har vokst av det sædkornet, og jeg tror, til tross for mine jeremiader i dag, at det fortsatt vokser av det."

Langslet bruker det aller siste avsnittet på å tale om St. Olav som vår forbeder i Himmelen, og jeg skal la hans egne ord få det siste ordet:

"Når det mørkner og vi trenger hjelp, kan det ennå være styrke å vinne gjennom hans forbønn. Han var av vår slekt, norsk på godt og ondt, så han forstår oss kanskje bedre enn de fleste helgener. Han viste oss jo også, gjennom sin egen skjebne, at tilbakeslag og nederlag er ikke alltid det siste ord. Hans hjertesaker vant seier selv «om det mørkt så ut». Og det er vår tro at han fortsatt ber for oss og for Den norske kirke, for vår konge og for det landet han bar i sitt hjerte."

Sånn. NÅ skjønner du hvorfor du hvorfor det er verdt å bruke tid på å få med seg fullversjonen av foredraget på Den katolske kirkes hjemmeside.

17 november 2015

Den hellige Elisabeth av Ungarn - helgendronningen som lagde skandale i kirken

Den hellige dronning Elisabeth av Ungarn var viden kjent for sin omsorg for de fattige.

Kirkehistorien er full av sterke, inspirerende kvinner. En av dem har minnedag i dag: Den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-1231). Få med deg Pave Benedikts fortelling om henne.


"Today I would like to speak to you about one of the women of the Middle Ages who inspired the greatest admiration; she is St Elizabeth of Hungary, also called St Elizabeth of Thuringia…Despite the fact that political reasons had determined [Ludwig and Elizabeth’s] betrothal, a sincere love developed between the two young people, enlivened by faith and by the desire to do God’s will. On his father’s death when Ludwig was 18 years old, he began to reign over Thuringia.

Elizabeth, however, became the object of critical whispers because her behaviour was incongruous with court life. Hence their marriage celebrations were far from sumptuous and a part of the funds destined for the banquet was donated to the poor.

With her profound sensitivity, Elizabeth saw the contradictions between the faith professed and Christian practice. She could not bear compromise. Once, on entering a church on the Feast of the Assumption, she took off her crown, laid it before the Crucifix and, covering her face, lay prostrate on the ground. When her mother-in-law reprimanded her for this gesture, Elizabeth answered: “How can I, a wretched creature, continue to wear a crown of earthly dignity, when I see my King Jesus Christ crowned with thorns?”.

She behaved to her subjects in the same way that she behaved to God. Among the Sayings of the four maids we find this testimony: “She did not eat any food before ascertaining that it came from her husband’s property or legitimate possessions. While she abstained from goods procured illegally, she also did her utmost to provide compensation to those who had suffered violence” (nn. 25 and 37).

She is a true example for all who have roles of leadership: the exercise of authority, at every level, must be lived as a service to justice and charity, in the constant search for the common good.

Pope Benedict XVI, General Audience (October 20, 2010) 

Henne skulle jeg gjerne ha møtt! Rettelse: Henne gleder jeg meg til å møte!

LES MER:

Her på katolsk.no kan du lese St. Elisabeths biografi

01 november 2015

Ettertanke | Og la ditt lys skinne for dem


Den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer, er requiemmessen. Du har kanskje hørt inngangsverset: "Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis."
"Evil hvile, gi dem, Herre, og la det evige lys skinne for dem."


Soloppgang over kirkegården i Drammen 4.4.2015
.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg blir stadig vekk overrasket over hvor trosstyrkende begravelser er. Aldri oppleves troen som så bærende og så direkte livsviktig som da. Aldri er jeg så tett på det evige liv som når jeg er tett på døden.


Det slår meg gang på gang der i kirkebenken: «Den kristne troen er ikke bare vakker. Den er ikke bare god. Den er sann. Dette bærer. Dette er verdt å satse livet på. Jesus holder gjennom liv og død. Og hvis han ikke gjør det, og hvis dette ikke er sant, da skjønner jeg ikke hvorfor vi skal leve.» Døden har en tendens til å sette livet på spissen.

Den lyseste og vakreste liturgien
som Den katolske kirke feirer, er requiemmessen. Du har kanskje hørt inngangsverset: "Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis." "Evil hvile, gi dem, Herre, og la det evige lys skinne for dem." Bønnen springer ut av blant annet dagens bibeltekst: «Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem.» (Åp 22,5)

- Kanskje det viktigste vi kan lære, er å lære å dø, sa Børre Knudsen. Nå rett før allehelgensdag vet jeg ikke om noen bedre gave å gi deg enn "Bønn for den døende" fra den katolske bønneboken. Her er "Commendatio animæ":

«Gå ut, du kristensjel, fra denne verden
i Guds, den allmektige Faders navn som skapte deg,
og i Jesu Kristi, den levende Guds Sønns navn som led for deg,
og i Den Hellige Ånds navn som ble utgydt over deg. […]
Jeg anbefaler deg til den allmektige Gud, kjære bror/søster, jeg overgir deg til ham hvis skapning du er, så du kan vende tilbake til din Skaper, han som dannet deg av jordens muld.

Måtte den hellige Maria, englene og alle de hellige løpe deg i møte når du forlater dette liv.
Kristus befri deg, han som for deg ble korsfestet. Kristus befri deg, han som for deg gikk i døden. Kristus den levende Guds Sønn, ta deg inn i sitt Paradis, så du i hans hjord kan erkjenne ham som den sanne Hyrde. Han løse deg fra alle dine synder og gi deg rom blant sine utvalgte.
Da skal du se din gjenløser ansikt til ansikt, og evig slukke din tørst i beskuelsen av den levende Gud. Amen.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30.10.2015, da Åp 22,1-7 var dagens bibeltekst


"Måtte den hellige Maria, englene og alle de hellige løpe deg i møte når du forlater dette liv."

Engel ved en familiegrav på kirkegården i Drammen, 18. mai 2015.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

31 oktober 2015

Ettertanke: Halloween – en vei til Gud

Et realistisk forhold til døden gir deg et riktig forhold til livet. Det gir deg et liv hvor Gud får innta sin rette plass og blir bestemmende for prioriteringene i livet ditt. 
Foto: aSIMULAtor/Flickr Creative Commons


I dag er dagen da skjelettene, spøkelsene og døden når sitt klimaks i norske lekebutikker. Amerikansk djevelkommers er jeg ikke tilhenger av. Men selve døden er ikke unorsk, og det er ikke tilfeldig at døden dukker opp akkurat i dag, på Allehelgensaften, All Hallow’s Eve. Forkortet: Halloween.

 
Som dominikanersøster Anne Bente Hadland påpeker: «Døden er et uomgjengelig faktum, også for nordmenn, om noen skulle være i tvil.»

De døde har hatt en marginal plass i norsk kultur siden reformasjonen.
På 1950-tallet stengte statskirken til og med kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene. Den gang ble lystenningen på gravene oppfattet som noe unorsk og uprotestantisk. Slik er det heldigvis ikke lenger.

Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. Det har alltid vært en god vaksine mot hovmod. Allerede de gamle romerne visste det. Når seierherren ankom Roma i triumftog var det en bak ham som jevnlig hvisket ham i øret: «Memento mori». «Husk, du skal dø». Med andre ord: Ikke tro at du er Gud, selv om du føler deg sånn akkurat nå. Husk at du er et menneske. Husk at du er støv og skal vende tilbake til støv. Gravlysene i novembermørket er vårt memento mori. De minner oss om at noen er borte, men også om at heller ikke vi selv skal være her for alltid.

Allehelgensdag er dagen da vi minnes alle de hellige
– alle de som har nådd frem og lever med Gud. Og alle helgener vitner om denne ene tingen: At alt er nåde. Helgenenes fortrinn består ikke i syndfrihet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt. «Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (Joh 1,16-17)

Et realistisk forhold til døden gir deg et riktig forhold til livet.
Det gir deg et liv hvor Gud får innta sin rette plass og blir bestemmende for prioriteringene i livet ditt. Ikke vær så redd for Halloween. Brukt på den rette måten kan denne dagen lede deg, sammen med alle Guds hellige, til ditt evige mål: Til Gud. Lovet være Jesus Kristus!

Første gang publisert i avisen Vårt Land allehelgensaften, 31.10.2015, da Joh 1,16-17 var dagens bibeltekst

09 oktober 2015

Hva gjør hellige steder med oss?

SELJA: Høstsol over klosteret, 2. oktober 2015.
"Livet, legenda, lyset & landskapet" var navnet på den nasjonale pilegrimskonferansen der jeg holdt innlegget "Hva gjør hellige steder med oss?".

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Hva gjør hellige steder med oss?" Det var oppdragsteksten jeg fikk da Den norske kirkes pilegrimskonferanse på Selja ba meg om å komme og holde innlegg der. Her er resultatet:


Finnes det hellige steder? Hvis du hadde spurt meg i forrige århundre hadde jeg nok sagt nei, som den helligstedsuerfarne protestant jeg var. Men i 2004 dro jeg til Selja, og der fant jeg ut at eh, jo, det gjør det så sannelig.

Når folk spør meg hva et hellig sted er, svarer jeg «Du må nesten dra til Selja og oppleve det selv». Du skjønner ikke hva et hellig sted er før du har opplevd det. På samme måte som det er umulig for meg å forklare hva hellig tid er hvis du aldri har erfart det. Det går ikke an å forklare et menneske dimensjoner det ikke har opplevd.

Selja. Øya der eventyr vokser opp av bakken.

Men la oss begynne med det helt elementære omkring hellighet. Det er bare én som er hel­lig, og det er Gud, han som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig. All annen hellighet er bare en delaktighet, en avglans av Guds hellighet.

Guds rike vokser her på jorden. Jor­den blir hel­li­get av in­kar­na­sjo­nen. Men som den katolske diakonen Henrik von Achen sier det: Denne helligheten er ikke spredt jevnt ut­over. Det er mer som et nett med knu­ter. Knu­te­ne er de ste­de­ne der hel­lig­he­ten er spe­si­elt tett. Hel­lig­he­ten kan være knyt­tet til per­soner, ste­der og tids­epo­ker. Du kjenner det igjen i hel­li­ge tider som påske, pinse og jul.
Kirke­året viser at noen tider er mer hel­lig enn andre. Slik er det også med ste­der. Ni­dar­os, Selja, Røldal, Golgata, Gen­ne­sa­ret­sjø­en er slike knute­punk­ter. De pre­ges av den hel­lig­heten som de har vært knyt­tet til, og som det ikke er gitt noe men­nes­ke å ta bort. Ta for ek­sem­pel ste­det der Jesus met­tet fem tusen. Et slikt sted er som en fjell­topp som strek­ker seg over sky­la­get. Så høyt at vi ser stjer­ne­ne. 


Pilegrimsstien. Et hellig sted er en Jakobsstige der himmel og jord møtes.

Alle som har vært her, på Selja – «den heilage øya» – vet at dette fortsatt er et helt spesielt, hellig sted, der det åndelige gravitasjonsfeltet formelig er til å ta og føle på. Til og med ikke-troende fornemmer dette stedets hellighet. Det ultimate beviset på at det faktisk finnes hellige steder, får vi hver gang folk kommer som turister og reiser som pilegrimer – altså hver dag. Da vet du at det ikke bare er Genius Loci, men Den Hellige Ånd som har vært i aksjon.

Et hellig sted er en Jakobsstige der himmel og jord møtes. Det er der du føler beven, kneler og i likhet med Jakob konkluderer: «Her er Guds hus, her er Himmelens port.» Det er det sted hvor Guds folk blir ett i himmel og på jord.

Gjennom over tusen år har Selja – den sæle øya – tiltrukket seg pilegrimer, og fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget her på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid. Som riksantikvar Jørn Holme sa det da han var på Selja: «Her finner vi de vakreste spor i det vakreste av landskap.» Eller som jeg sier det: Her har Gud satt spor etter seg.

Pilegrimsstien. Ingen reiser herfra uberørt av det hellige. Uberørt av Gud.

Torkjell Djupedal skriver at «Ingen kommer til Selja uten å undre seg. Og ingen reiser herfra uberørt.» Og jeg vil legge til: Ingen reiser herfra uberørt av det hellige. Uberørt av Gud. Det er dette et hellig sted gjør med oss. Pilegrimsvandring er en vandring gjennom tid og rom til det hellige stedet der tiden og rommet opphører – der vi kommer tett, tett på evigheten. På Gud.

Sankta Sunniva, seljumennene, benediktinerklosteret, dette ste­det leder oss inn i den store historien, Guds frel­ses­his­to­ri­e, en his­to­rie som strek­ker seg gjen­nom mange tusen år.

Øya Selja har en helt spesiell plass i Norges historie, og vil for alltid forbli et hellig sted: «Stedet der Kirken i Norge ble født» - ikke fordi Hellig Olav satte foten sin her (selv om det var en svært viktig historisk hendelse som utgjorde starten på slutten for hedendommen her i Norge) – ikke derfor, men fordi noen tiår før det fikk Norge sine første martyrer her, og Kirken ble født i Norge slik den alltid blir født i et nytt land: gjennom martyrenes blod.
Som kirkefaderen Tertullian sier det: «Martyrenes blod er kirkens frø/såkorn.» Ut fra frøene, det hellige såkornet her på Selja, det første hellige stedet i landet, skulle Kirken i Norge spire fram. Dette er hvetekornets lov, som Jesus lærte oss. Hulen her oppe er Norges eldste kirketak.

Sunnivahulen. Martyrstedet der Kirken i Norge ble født. Selv når det er vått og grått ute er det lunt og godt her inne.
Selja er ulø­se­lig knyt­tet til his­to­ri­en. Derfor har dette ste­det en ån­de­lig be­tyd­ning for oss i dag. Et­hvert sted som har hatt en slik sentral rolle i kirke­his­to­ri­en har en ån­de­lig be­tyd­ning. Det mis­ter aldri sin be­tyd­ning av den enkle grunn at man ikke kan endre på his­to­ri­en. På samme måte som det er med Gen­ne­sa­retsjøen og Gol­ga­ta. Disse ste­de­ne kan aldri miste sin be­tyd­ning uan­sett hva som skjer.

Nye hel­li­ge ste­der vil med sikkerhet dukke opp også i fremtiden. Det er jo ikke slik at Jesus har av­slut­tet sin gjer­ning på jor­den. Men Selja vil ha sin åndelige be­tyd­ning for Kirken i Norge for all fremtid. Og dette er viktig: Derfor har dette stedet fortsatt kraft og posisjon til å forandre Norge.

En slik sterk og urokkelig tro som Sankta Sunniva og Seljumennene hadde, kan alle vi som er her i dag også få i gave av Gud. Og det er det største underet som kan skje. Må alle som kommer hit til Selja få den nåde å undre seg, og å søke Gud på dette hellige sted, og må han gi oss alle den nåden å få tro på ham og elske ham av hele vårt hjerte og hele vår sjel og av all vår forstand.

Må mange som har mistet veien finne veien hit. Hit, til dette hellige sted, der undere fortsatt skjer. 


Følg de gamle stiene. De vil lede deg hit.

Min bønn for pilegrimene er Thomas Aquinas’ bønn i Ragnhild Foss’ kraftfulle gjendiktning:

Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!


Så: «Legg ut, legg ut, du svoltne sjel». Søk Kristus. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og som pilegrim, med hele din kropp.


Sancta Sunniva, ora pro nobis. Be for oss.

 


«Legg ut, legg ut, du svoltne sjel». Søk Kristus. Over alt. Og i alt.


Etter innlegget

Etter fem innlegg var det ti minutter igjen til panelsamtale. I den panelsamtalen sa jeg dette: 

Moderne pilegrimsvandrere ligner på Emmaus-vandrerne. De møter Jesus på veien, selv om de ikke skjønner hvem det er de møter. Når var det Emmaus-vandrerne kjente igjen Jesus? Da han brøt brødet. Under nattverden/eukaristien/kommunionen. En pilegrimsvandring er ikke komplett før du er blitt forenet med Kristus i nattverden. Det er høydepunktet for pilegrimsferden. Det pilegrimer søker, er å blitt ett med Jesus, enten de vet det eller ikke. Derfor er det helt utenkelig med en pilegrimsferd som ikke ender med nattverd. Uten nattverd vil du alltid forlate pilegrimsstedet og føle at noe er uforløst. Du var liksom nesten der, du grep det nesten, du var nær, men likevel er det noe som mangler. Omtrent som et bryllup uten bryllupsnatt.

Thomas Aquinas' bønn knytter dette med nattverden og pilegrimsveien sammen så bra:

Store Trieinings Gud, takk at du er så god,
takk for ditt kjærleiksbrød, takk for ditt frelsingsblod!

Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!


 

Og i tillegg

Her er to avsnitt jeg hadde tenkt å si under panelsamtalen, men som det ikke ble plass til:                       

Gjennom over fire århundrer forsterket Benediktinerklos­te­ret her dette stedets hellighet, ved sine bønner, sin hellige liturgi, sin forkynnelse, sine messer, ved at de hjalp pilegrimene å ta imot vår Herre Jesus Kristus slik at han kunne vinne skikkelse i dem. Det vil si: Slik at de ble helliggjort.

Å vandre til de hellige stedene handler også om å gå seg inn i den store historien. En pilgrimsvandring til de hellige stedene er en vandring gjennom tid og rom. Helge Magnus Iversen skriver fra pilegrimsmålet Røldal: «Når pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene.» Alle som har vært der skjønner hva han snakker om.


Sommer. Gjennom over tusen år har Selja – den sæle øya – tiltrukket seg pilegrimer, og fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget her på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid.

Seljumannamesse 2015. Så full av fryd og fred blir du på Selja.

Selja er et sted der Salme 23 i Bibelen gir mening:
"Herren er min hyrde,
jeg mangler ikke noe.
Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til vann der jeg finner hvile.
Han gir meg nytt liv."

500 år senere: I klosterhagen på sørsiden av Selja blomstrer fortsatt munkenes skjønne roser.

Klostervindu mot havet. "Livet, legenda, lyset & landskapet" var navnet på pilegrimskonferansen der jeg ble invitert til å holde innlegget "Hva gjør hellige steder med oss?".



LES MER HER PÅ BLOGGEN:


25 september 2015

Hvor skal du gå når du ikke vet hvor du skal gå?

Har du to minutter? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke.

I disse dager med kirkevalget i Den norske kirke har jeg blitt minnet på prosessen jeg gikk gjennom for åtte år siden  - den gang jeg skjønte at vi ikke kunne være i Den norske kirke lenger, men var usikker på hvor vi skulle gå.


Vi visste at vi ikke kunne overlate barna våre til den teologiske oppløsningen i Den norske kirke, men hvor skulle vi gå?

Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Derfor stod det klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge.

Ikke noe enda mindre

Dessuten så jeg (og ser jeg) at det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen. Jesus er dessuten veldig klar på at han vil vi skal være ett. Han vil ikke at vi skal være splittet opp i 13 kirkesamfunn i én by. Han ba om at vi skal være ett "for at verden skal tro" (Joh 17,21).

En helt vanlig kirke

Altså måtte jeg finne en større, helt alminnelig kirke, der de tror på den tradisjonelle, helt vanlige kristne måten. Men hvor i alle dager var den? Hvordan kunne jeg finne den?

Jeg hadde vokst opp i en aktiv statskirkefamilie som var (og er) meget bevisst luthersk. Dessuten hadde jeg fått all min kristne formasjon gjennom klassisk lutherske organisasjoner og institusjoner. Det manglet med andre ord ikke på anti-katolsk propaganda i min bagasje.

Så hvordan kunne da jeg, den helt vanlige, streite, klassiske lutheraneren ende opp i Den katolske kirke?

Det kan du lese om her, i blogginnlegget mitt fra juni 2013: Derfor ble jeg katolikk. 

Reformasjonens langsiktige virkning

I avslutningen av leserinnlegget mitt i Vårt Land den dagen jeg konverterte, 25. januar 2008, skrev jeg:
Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søker jeg i dag fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”. 
Sju år og åtte måneder senere er jeg like lykkelig over valget jeg gjorde om å gå inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. I dag er det nøyaktig 2800 dager siden jeg konverterte. Hver eneste dag i 2800 dager har jeg kunnet oppsummere det valget jeg tok i to ord: Dyp takknemlighet. Hver eneste dag.

LES MER:

22 mars 2015

Franz Biebls vakre Ave Maria

MARIA: Utsikten fra et av de nye stuevinduene i Drammen. Det vil si, nytt og nytt. Huset er over 200 år gammelt, og har tilsvarende dype vinduskarmer.
Veldig glad i denne vakre statuen av Jesus og Maria, laget i Lucca i Italia.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Fra nå av skal alle slekter prise meg salig," sang Jomfru Maria. Det er få ting som rører meg så dypt som når menn gjør nettopp det - priser Maria salig med styrke og øm kjærlighet.


På onsdag, 25. mars, er det festen for Herrens bebudelse (eller Maria Budskapsdag om du vil).

Jeg har skrevet om denne spesielle festdagen i kirkeåret her på bloggen før: Ettertanke og primstaven: Marimesse om våren. For ikke å glemme fjorårets bidrag: Marias budskapsdag i Marias hage.

Mandig Maria-kjærlighet

Ni måneder før juledag feirer Kirken den store dagen da Maria sa ja til å bli Porta Caeli - himmelporten - hvorigjennom Gud kom til jorden. (Ah, "hvorigjennom" er en alt for lite brukt preposisjon. Den er jo nesten en sang i seg selv.)

De kristne har alltid visst at Gud ble kjød i det øyeblikket Jomfru Maria sa sitt fiat, sitt "La det skje”. ”La det skje med meg som du har sagt”. Derfor er Herrens Bebudelse en av kirkeårets største dager. 

Vær så god, her er Franz Biebls Ave Maria, en dose sterk Maria-kjærlighet fra et av de ypperste mannskorene mens du venter på den store, fine Maria-dagen:


Franz Biebl (1906-2001) sin Ave Maria er uvanlig fordi den er sammensatt av både Ave Maria (Hill deg, Maria) og den kjente Angelus-bønnen. Under finner du Biebls originaltekst på latin, deretter følger norsk oversettelse. Hvis du er kjent i Bibelen gjenkjenner du både engelens og Elisabeths hilsen til Maria + alle de andre bibelversene.

Utsnitt av ømhet og kjærlighet.

Ave Maria

Angelus Domini nuntiavit Mariae
et concepit de Spiritu sancto.

Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.

Maria dixit: Ecce ancilla Domini.
Fiat mihi secundum verbum tuum.

Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.

Et Verbum caro factum est
et habitavit in nobis.

Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.

Sancta Maria, Mater Dei, ora pro nobis peccatoribus,
Sancta Maria, ora pro nobis, nunc et in hora mortis nostrae.
Amen. Amen. Amen.



Norsk oversettelse av Franz Biebls Ave Maria

Herrens engel bragte Maria det glade budskap. Og hun unnfanget ved Den hellige Ånd.

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus, Jesus.

Maria sa: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus, Jesus.

Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus, Jesus.

Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere. Hellige Maria, be for oss, nå og i vår dødstime. Amen. Amen. Amen. 

LatinEnglish translation:Angelus Domini nuntiavit Mariae
et concepit de Spiritu sancto.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Maria dixit: Ecce ancilla Domini.
Fiat mihi secundum verbum tuum.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Et Verbum caro factum est
et habitavit in nobis.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Sancta Maria, Mater Dei, ora pro nobis peccatoribus,
Sancta Maria, ora pro nobis, nunc et in hora mortis nostrae.
Amen. Amen. Amen.
The angel of The Lord visited Maria
and she conceived of the Holy Spirit.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
Maria said: See the servant of the Lord.
May it happen to me according to your word.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
And the Word became flesh
and lived among us.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
Holy Mary, Mother of God, pray for us sinners,
Holy Mary, pray for us now and in the hour of our death.
Amen. Amen. Amen.
LatinEnglish translation:Angelus Domini nuntiavit Mariae
et concepit de Spiritu sancto.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Maria dixit: Ecce ancilla Domini.
Fiat mihi secundum verbum tuum.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Et Verbum caro factum est
et habitavit in nobis.
Ave Maria, gratia plena, Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus,
Et benedictus fructus ventris tui, Jesus, Jesus.
Sancta Maria, Mater Dei, ora pro nobis peccatoribus,
Sancta Maria, ora pro nobis, nunc et in hora mortis nostrae.
Amen. Amen. Amen.
The angel of The Lord visited Maria
and she conceived of the Holy Spirit.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
Maria said: See the servant of the Lord.
May it happen to me according to your word.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
And the Word became flesh
and lived among us.
Hail Mary, Full of grace, the Lord is with you.
Blessed are you among women,
and blessed is the fruit of your womb, Jesus, Jesus.
Holy Mary, Mother of God, pray for us sinners,
Holy Mary, pray for us now and in the hour of our death.
Amen. Amen. Amen.

Les også:



03 mars 2015

Ettertanke: Å drikke Jesus

DRIKK HAM: Jesus ber oss aldri om å gjøre det umenneskelige, bare det ytterst menneskelige: Som å drikke og spise. Som å være. Å forbli. «Bli i meg». Så bli!
Foto: Jeremy Wilburn/Flickr Creative Commons

Jeg pleide å bli ganske stresset av dagens bibeltekst. 


Neida, jeg hadde ikke noe problem med at Jesus er et vintre og at vi er greinene, men jeg ble lettere urolig av at hans Far vinbonden tar bort «hver grein som ikke bærer frukt».

Akkurat det der verset kjente jeg at skapte mer frykt enn frukt.

Men så tenkte jeg etter: Hvordan er det en grein bærer frukt? Er det ved å stresse og arbeide veldig hardt? Nei. Er det ved å fokusere intenst på frukten og virkelig forstå at en fruktgrein burde bære frukt? Nei.

En grein bærer frukt ved å bli i treet.
«Bli i meg,» sier Jesus. En uhyre enkel oppgave. En oppgave som er så enkel at til og med en grein kan få den til. «Bli i meg, så blir jeg i dere.» (Joh 15,4). Så fysisk henger det simpelthen sammen for en grein og et tre.

Derfor, når jeg nå hører dagens bibeltekst, hører jeg Jesus si dette: «Ja, du skal bære frukt. Åndens frukt: Kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet. Men du får alt du trenger fra meg. Bare drikk sevjen som kommer fra meg. Bare bli i meg. Jeg er der. I deg. Og du er i meg. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Vintreet henger uløselig sammen med vinen. Jesus selv sier at «Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham» (Joh 6,56).

Eukaristien – nattverdens sakrament – er selve pulsslaget i kristenlivet. Når vi spiser Jesu kropp og drikker hans blod, tar vi imot Jesus selv, han som er fullt og helt til stede i brødet og vinen. 
«Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.» (Joh 15,5)
Uten Gud er det umulig. Med Gud er alt mulig. Og alt det Gud befaler, gjør Han mulig ved nåden. Han ber oss aldri om å gjøre det umenneskelige, bare det ytterst menneskelige: Som å drikke og spise. Som å være. Å forbli. «Bli i meg». Så bli!

Første gang publisert i avisen Vårt Land, 15. desember 2014, da Joh 15,1-5 var dagens bibeltekst 

27 februar 2015

Katolikk i erkeluthersk høyborg

Faksimile: Dagen 9. feb. 2015

Denne måneden holdt jeg foredrag om "Kirken og kirkene - enhet og mangfold i Kristus" på et seminar på Fjellhaug.


Det var inspirerende å delta på det årlige "Forum for tro og samfunn" på Fjellhaug. Før meg talte de lutherske teologene Tove Rustan Skaar (NLA Staffeldtsgate) og Tor Erling Fagermoen (NKSS). Etter foredraget mitt ble den tverrkirkelige orienterte frikirkepastoren Elin Linde Fagerbakke intervjuet. Du kan lese et grundig referat fra seminaret i avisen Dagen 9. februar 2015, her på Buy and Read.

Heldige meg

Jeg hadde ikke et ord-for-ord-manus med på talerstolen, men heldigvis har redaktør Tarjei Gilje i Dagen latt meg få publisere de avsnittene der han refererer foredraget mitt.

Here we go:

 

 - Kristen synlig enhet er en guddommelig befaling


Av Tarjei Gilje, Dagen
Publisert med tillatelse

[Etter først et referat av Tove Rustan Skaars innlegg, kommer disse linjene.]

Ragnhild Aadland Høen har de siste årene vært kateket i katolske St Paul kirke i Bergen. I dag begynner hun som rådgiver for KrFs stortingsgruppe. Hun begynte innlegget sitt med å vise til sin egen konversjon for syv år siden, og takket alle i forsamlingen for den kristne troen som hun hadde fått gjennom deres organisasjoner.

– Jeg er oppvokst i Den norske kirke, har deltatt på barne- og leirabeid i NLM, kor og leir i ImF, har sittet i mange styrer i Laget, vært med i Krik, i Navigatørene, i Storsalen, har gått på bibelskolen i Staffeldtsgate, jeg har studert kristendom på NLA og MF og i Staffeldtsgate, og tatt journalistutdanning på Gimlekollen, påpekte hun – med en takk til hver av de nevnte organisasjonene.

Usynlig og synlig

Aadland Høen la ikke skjul på at hun i dag snakker om kristen enhet ut fra et katolsk perspektiv. Hun sa at læren om kirken i dag trolig er det som tydeligst skiller protestanter og katolikker.

– Den største forskjellen er at den katolske kirke sier at kirken er ikke bare noe usynlig. Vi er enige om at kirken er usynlig. Det finnes en kristen enhet på tvers av alt, som er usynlig. Men Jesus kaller oss til noe mer enn det. Når han gjentatte ganger i den yppersteprestlige bønn ber om at de må være ett likesom du og jeg er ett for at verden skal tro, er kristen enhet ikke bare noe vi gjør fordi det føles bedre eller fordi vi har det bedre, det er en guddommelig befaling. Kristen synlig enhet er en guddommelig befaling for at verden skal tro. Derfor er jeg så glad for slike initiativer, som samler. Som samler til synlig enhet, sa hun.

Til noe mindre?

– Bare i lille Lyngdal er det syv menigheter. Hva ser folk? De ser splittelse. De ser ikke den usynlige kristne enheten. Du må være troende for å se den. Det er den synlige enheten som er synlig. Det er den de kan se, det er den de kan trekkes inn mot.

Om bakgrunnen for sin egen overgang til Den katolske kirke sa hun:
– Jeg klarer ikke å gå til noe enda mindre. Når den teologiske oppløsningen i Den norske kirke er så sterk, tør jeg ikke overlate mine barn til Den norske kirke. Hvor skal jeg da gå? Til noe enda mindre? Tror jeg det er så få som besitter den universelle kristne tro, sannheten, er det så få som har skjønt det? Det gav ikke mening, forklarte hun.

Katolsk kirke

Med henvisning til de opprinnelige formuleringene i kirkens trosbekjennelser, viste hun til at ordet «allmenn», som i «en hellig, allmenn kirke», egentlig er ordet «katolsk». «Allmenn» er ikke misvisende, mente hun, men det tar ikke det opprinnelige ordets fulle mening opp i seg.

– Det er den katolske kirken jeg bekjenner troen på, påpekte hun.

Aadland Høen viste til det store mangfoldet blant verdens 1,2 milliarder katolikker, og avviste at dette er en kirke bare for de høykirkelige. Det mente hun tidligere Livets Ord-pastor Ulf Ekmans konversjon er et tydelig tegn på. Samtidig gledet hun seg over utviklingstrekk, også i Den norske kirke, som trekker linjene tilbake til kirkens katolske røtter.

– Og dette er ferskvann, ikke saltvann, jeg blir ikke mer tørst etterpå, konstaterte hun.

Av Tarjei Gilje, Dagen
Publisert med tillatelse

Hele saken kan du lese i avisen Dagen 9. februar 2015 som du finner her på Buy and Read.