Intervju om min konversjon

GALLERIUTSIKT: Slik ser St. Paul kirke ut fra galleriet. Og her er Tarjei Giljes bildetekst til det nedenforstående intervjuet: "Fra galleriet i St. Paul observerte Aadland Høen messene før hun selv var klar for å ta del i dem. Hun mener protestantisk frykt for det katolske har tatt bort mange av de sanselige inntrykkene som preger messene i St. Paul. – Det var vel Mozart som sa at protestantismen er en religion for hodet."

 

På denne dagen for fem år siden, på Pålsmesse, festdagen for apostelen Paulus’ omvendelse, gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Det har jeg vært uendelig takknemlig for hver eneste dag siden. O lykke!

I dag har jeg begynt på et "Derfor konverterte jeg"-blogginnlegg, som kommer til å bli det lengste innlegget på bloggen her noen sinne. Det er imidlertid ikke ferdig på noen dager ennå.

I mellomtiden kan dere lese intervjuet med meg som stod på trykk i Dagen 6. desember 2008, altså litt under ett år etter at jeg konverterte.

• Ang. Luther: Jeg blitt usikker på om det egentlig er slik som jeg sier i intervjuet at "Martin Luther var kalt av Gud til å refse og vekke paven og kirken. Tragedien var at paven og Luther var like vrange." Paven gjorde helt klart en alt for dårlig jobb, men tatt i betraktning de katastrofale resultatene av Luthers arbeid (Kirkens dype splittelse) er jeg usikker på om inspirasjonen hans virkelig kom fra Gud. Mon det egentlig var slik at "Gud kalte Luther, men Luther og paven rotet det til"? Jeg vet ikke. Jeg er sikker på at Gud ville ha en skikkelig opprydning og reform i Kirken, men jeg er blitt mer skeptisk til Luthers rolle oppi det hele.
• Ang. formuleringen "Jeg føler mer enhet med konservative protestanter enn med liberale katolikker" så er den litt for kort og ubeskyttet. Det er jo ikke slik at det bare finnes to typer kristne, at enten er de konservative eller så er de liberale. Vi snakker om retninger av bevegelse her, og om grader. Mange er "liberale" på noen (få/flere) felt og "konservative" på resten. Uansett tilhører "liberale og konservative katolikker" samme kirke, og vi er ett gjennom eukaristien/nattverden - det er en virkelig, sakramental enhet som jeg altså ikke deler med protestanter. For øvrig føler jeg like mye enhet med konservative protestanter som før.
• Maria har falt på plass. Gud skje lov!
• Men for å oppsummere: I det store og det hele kan jeg stå for dette intervjuet fortsatt, og det er iallfall representativt for hvor jeg var i desember 2008.

Forelskelse versus kjærlighet

Alle ferske katolske konvertitter er nyforelskede, noe jeg også var den gang dette intervjuet ble laget. Nå er det imidlertid gått fem år, så heretter er det ingen som kan beskylde meg for noe annet enn dyp og ekte kjærlighet, hurra!

Intervjuet er skrevet av Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, og publiseres her på bloggen med hans tillatelse.

Tro mot troen

 

– Jeg fryder meg over at barna våre får vokse opp i en kirke som står på fast grunn, sier Ragnhild Helena Aadland Høen. I januar ble hun tatt opp i Den katolske kirke, mandag begynner hun som kateket i St. Paul menighet i Bergen.

– Ja, jeg er forelsket, utbrøt Ragnhild Helena Aadland Høen på en samling i regi av Kirkelig Fornyelse i vår. Og det var ikke mannen hun snakket om, men kirken. Både i tiden før og etter konversjonen 25. januar hadde den dype gleden over å bli innlemmet i Den katolske kirke overgått bekymringen over Den norske kirkes utvikling. Den 32 år gamle tobarnsmoren er utdannet journalist og har skrevet i både Dagen, Vårt Land og Credo. Hun er full av lovord om oppveksten i Rossabø menighet hjemme i Haugesund, hun skryter av Laget, og hun takker Gud for bibelskoleåret i Staffeldtsgate og tiden i Storsalen.

– For ti år siden hadde jeg en kamerat som konverterte. Jeg hadde null forståelse for valget hans og gav ham inn, blant annet på grunn av læren om Maria, forteller Aadland Høen.

Vi sitter på galleriet bak i St. Paul kirke i Bergen, hvor hun i begynnelsen satt og observerte messene. Hvordan kunne hun bli katolikk?

Barnebarns barn

I 1998, det samme året som hun refset den konverterende kameraten, var Aadland Høen på interrail. Der møtte hun Den katolske kirke, «og ikke bare en luthersk propagandaversjon av den».

– Etter å ha besøkt både Notre Dame i Paris og Peterskirken i Roma gikk det opp for meg at disse folkene er jo genuint kristne! Den Hellige Ånd er her! Det var en sterk bønnestemning i Notre Dame, og jeg møtte en ekte og levende menighet som var opptatt av å nå ut med evangeliet.

Like etter leste hun Peter Halldorfs «Jomfrumark» og merket fort at den rørte ved dype strenger. Likevel trivdes hun godt i hjemmemenigheten, selv om hun syntes Den norske kirke var i ferd med å akseptere «mye rar teologi». Fortvilelsen over den teologiske utviklingen ble forsterket da tre år gamle Sunniva ble født. Foreldrene kom til at det ikke lenger var nok at de trivdes i sin lokale menighet.

– Vi begynte å løfte blikket og se etter en kirke som vil stå på fast grunn også den dagen våre barnebarns barn får bruk for den. Den katolske kirke tar overleveringen av troen på alvor og er trofast mot kirkens Herre.

– Kirken har gått gjennom vanskelige tider før. Hva tenker du om dem som blir værende i Den norske kirke i håp om at utviklingen vil snu?

– Den norske kirke er i teologisk oppløsning, og det er ingen tegn til at ting vil snu. Tvert i mot akselerer utviklingen. Når man gifter seg med folkemeningen i stedet for overleveringen er løpet kjørt. Både lutheranere, metodister og anglikanere sliter for tiden med å holde fast på den troen de har fått overlevert. Det kommer av at Bibelen kan tolkes ulikt, slik de liberale protestantiske teologene ganske riktig påpeker. For å klare å ta vare på troen er vi helt avhengig av den kirkelige overleveringen, tradisjonen. Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Skriften ble helt alene. De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først mye senere hjalp dem til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften. Uten tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen vakler teologien fram og tilbake i takt med tidsånden.

Solid undervisning

Etter at hun begynte i St. Paul har hun én gang kjent seg for sliten til å gå til messe, ellers går hun ikke glipp av en eneste søndag.

– Ikke siden bibelskolen i Staffeldtsgate har jeg fått så solid undervisning. Mannen min og jeg spør hverandre hvem sin tur det er til å bli med barna på søndagsskolen, for vi vil så gjerne ha med oss den gode og klare forkynnelsen. Prekenen er konsentrert og velforberedt, og man merker at Den Hellige Ånd har vært i arbeid. Det er helt herlig å lytte til en teologi som ikke er orientert ut fra følelser eller prestens opplevelser. Her får vi ren forkynnelse av Ordet. Høydepunktet i messen er likevel kommunionen, nattverden, der vi blir ett med Jesus og hverandre.

Ingen utglidning

– Da pave Benedikt ble utnevnt mente en del analytikere at han er en overgangsfigur og at hans etterkommer kan komme til å bevege Den katolske kirke i en annen retning. I så fall blir kanskje konversjonen din delvis verdiløs. Hvordan vurderer du det?

– Det var liberale vestlige analytikere som hevdet det, og de tar like mye feil i den analysen som de ellers gjør. Jeg føler mer enhet med konservative protestanter enn med liberale katolikker. Gjennom århundrene har Den katolske kirke konsekvent avvist vranglære, og det vil den selvsagt fortsette med. Det var ingen tilfeldighet at Benedikt ble valgt. Den Hellige Ånd vil sørge for at flertallet av kardinalene velger rett også neste gang. Jeg er trygg på at Den katolske kirkes fremtid er i Guds hender.

Vanskelig for foreldrene

En pilegrimstur til Roma i 2004 i regi av Sjømannskirken ble også viktig på veien mot Den katolske kirke. Sjømannsprest Torbjørn Holt påpekte parallellen mellom Den norske kirke og Kardemomme by der det ikke finnes noen annen morallære enn at ”man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil”. Når også troslæren etter hvert smuldret bort, ble det nødvendig for henne å ta steget.

– Hvordan reagerte omgivelsene dine?
– Blant dem i min egen generasjon er det ingen som har reagert negativt. Noen har vurdert å gå i samme retning, andre har det greit der de er. Og mange har sagt «så fint for deg» uten å være så opptatt av hva som er sant. Men i mine foreldres generasjon vet de at noe er sant og noe ikke, og at en teologi som er sann for meg eventuelt også må være sann for dem. Derfor ble dette vanskeligere for dem. Men de er glad for at vi er bevisste kristne, og de ble med i kirken under konversjonen.

Enhet

Aadland Høen snakker varmt om kristen enhet, og sier at det var uaktuelt for henne å gå inn i noe mindre da hun bestemte seg for å forlate Den norske kirke.

– Det å arbeide for kirkens enhet er en guddommelig befaling. Jesus bad inderlig om at vi skal være ett ”for at verden skal tro”. Hvis vi ikke er ett, svikter vi det oppdraget. Man kan si hva man vil om den usynlige enheten i Guds kirke, men det verden ser er oppsmuldring og stadig mer splittelse. Jeg kan ikke med min beste vilje se at det er etter Guds vilje at folket hans i en liten bygd smuldrer opp i løsrevne husmenigheter og sju kirkesamfunn, sier Aadland Høen.

Luthersk og katolsk

– Hvilket forhold har du i dag til Martin Luther?

– Så lenge Den norske kirke var luthersk, var den veldig katolsk. Når den så har gått mer og mer bort fra Luther har den også gått mer og mer bort fra katolsk lære. Luther var mer katolsk enn mange tror, og han skjønte at hvis folk skal være alene med Bibelen, får vi et utall sekter. Det han mente, var at hans kirke, som han slett ikke ville kalle opp etter sitt eget navn, var den sanne katolske kirke. Jeg tror Martin Luther var kalt av Gud til å refse og vekke paven og kirken. Tragedien var at paven og Luther var like vrange. Luther hadde heller ikke tålmodighet til å vente. Da kirken omsider fikk sin sårt tiltrengte reform, hadde katastrofen allerede skjedd. Ved siden av Det store skismaet som skilte Øst- og Vestkirken i 1054, er reformasjonen kristenhetens største tragedie. Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg, mener hun.

– Hvordan vurderer du Den katolske kirkes oppfatning av seg selv som den ene virkelige kirken i lys av det du har sagt om enhet?

– Det betyr bare at Den katolske kirke er den historiske kirken, den som ble grunnlagt av Jesus. Frem til Det store skismaet var ingen i tvil om hva kirken var, understreker hun.

Messeofferlæren, den katolske læren om nattverden, møter jevnlig protestantisk kritikk for at man angivelig gjentar Jesu offer på korset. Dette mener Aadland Høen er en stor misforståelse.

– Det handler ikke om at Jesu offer skjer på nytt, men at vi går ut av tid og rom og inn i det evige nå, og får del i Jesu offer der, forklarer hun.

Mariologi

– Var det vanskelig for deg å komme til rette med den katolske læren om Maria?
– Det gikk opp et lys for meg den dagen soknepresten kunne fortelle at dogmene om Maria ikke handler om Maria, de handler om Jesus og kirken. Dogmet om at hun er jomfru er for eksempel viktig fordi Jesus var Guds og ikke Josefs biologiske sønn. Og dogmet om at hun er evig jomfru er viktig fordi han var Guds enbårne sønn. Men jeg har faktisk aldri hørt en eneste preken om Maria, forteller Aadland Høen.

– Læren om helgenene handler om at vi er kirke sammen med dem som har gått foran oss. Derfor kan vi be dem om forbønn slik vi også kan be venner om forbønn. Jeg ber bare til Gud og Jesus, understreker hun.

– Når du som protestant ser et menneske som kneler foran Maria, tenker du kanskje at han ber til henne. Men det er ingen som kan be til Maria, man spør henne om forbønn. Å tilbe et menneske er den største synd. Det er avgudsdyrkelse, og det fordømmer kirken selvsagt. Maria-ærbødigheten handler om å vise henne ære. Men i vår tid vet vi jo ikke lenger hva det er, vi viser ikke engang kongen eller statsministeren ære, påpeker Aadland Høen.

Da hun ble tatt opp i kirken på Paulus’ festdag i januar hadde hun ikke fått på plass alt i læren om Maria. Hun hadde likevel ikke problemer med å fremsi den obligatoriske bekjennelsen «Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner».

– Det er som en vielse, der det viktigste som skjer er at man gjør et livsvarig valg og binder viljen. Jeg vil elske, tro og bekjenne alt det Gud har åpenbart.

Større tro

– Mener du selv at du har gjennomgått en stor teologisk endring?
– Ja og nei. Troen min er den samme, men den har vokst og blitt større. I Moderkirken gjenfinner jeg alt som jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. For å være tro mot troen måtte jeg gå inn i Kirken, sier Ragnhild Helena Aadland Høen.

[Bildetekst til et portrettfoto av meg:] Aadland Høen bekymrer seg ikke over at messen i mindre grad enn norske bedehusmøter er preget av spontanitet.
– Jeg synes det spontane er fryktelig oppskrytt. Mange sier at de ikke har liturgi, men så har de jo det, den er bare mindre gjennomtenkt. I Den katolske kirke har vi mange rom for spontanitet, men messen er ikke først og fremst stedet for det. Vi har både bibelgrupper, bønnegrupper og diskusjonsfora. Presten vår sier forresten at liturgien er der for å beskytte menigheten mot presten, ler hun.

Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen

KRISTUS-GLEDEN INKARNERT: Edin Løvås, den gang fersk 80-åring, på Haldorsens Konditori i Oslo, november 2000.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den norske Kristus-mystikeren Edin Løvås, født i 1920, regnes for å være den protestantiske retreatbevegelsens far i Norge. 

Forkynneren og forfatteren Edin Løvås har levd et langt liv i kontemplasjon og Jesus-meditasjon, og ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke. Selv tilhører han Misjonsforbundet der han har vært forkynner i en mannsalder.

Ignatianske kilder

Edins store inspirasjonskilde St. Ignatius av Loyola lærte ham både Jesus-meditasjon, kontemplasjon, de åndelige øvelser, ignatiansk åndelig veiledning, tidebønnene, den daglige Kristus-etterfølgelsen ("å leve som en disippel") og viktigheten av å tilbringe tid med Jesus i ensomhet og stillhet på retreater (det engelske ordet retreat brukes i norske protestantiske miljøer - i norske katolske miljøer pleier man i stedet å bruke det norske ordet retrett). 

Jesus-meditasjonen og de dype katolske kildene

SNEKKERSØNNEN:
En herlig biografi om Edin Løvås,
skrevet av Knut Grønvik i 1995.
Du får kjøpt den for bare kr 80,-
hos Bok&Media akkurat nå.
Skynd deg, slå til mens den
fortsatt er å få tak i!

I 1995 utgav Knut Grønvik en glimrende biografi om Edin Løvås: "Snekkersønnen" (Luther forlag). Her kan du lese om hvordan Edin har hentet inspirasjon fra både den store katolske helgenen St. Teresa av Avila (side 87), den hellige Benedikt av Nursia (side 93), men ikke minst fra den hellige Ignatius av Loyola (side 88). Her er det som skjedde med Edin tidlig på 50-tallet:

"Predikanten Edin Løvås [...] hadde rukket å stifte bekjentskap med Ignatius av Loyola. Frikirkemannen var blitt fascinert av all protestantisk kristendoms erkefiende. Ordenen Ignatius var opphav til, jesuittene, var jo selve symbolet på det verste ved katolisismens vesen. De var ved grunnlov forbudt på norsk jord. Jesuittene ble anførere i motreformasjonen der den katolske kirke blankpusset sine idealer etter at Luther og de som verre var, hadde fått sitt pass påskrevet.

Men nå var det gått 400 år, og Edin Løvås, en frikirkelig vekkelsespredikant i Norge, hadde funnet "St. Ignatius af Loyola's Exercitiebog" i en dansk utgave fra 1938 på et antikvariat. Han leste den, og oppdaget ganske snart at jesuittene i bunn og grunn er nettopp det - jesu-itter. Tross alt som kan og bør sies om deres senere fremferd for sin kirkes sak: Ignatius av Lojola viser i denne boken sine ordensbrødre veien til et inderlig fellesskap med Jesus.

Det var hos Ignatius Edin lærte grunntrekkene i den meditasjonsmetoden han hengav seg til der ute i skogen og etter hvert gav videre. Det var en metode så enkel at enhver kan bruke den. Se beretningen om Jesus for deg. Aktiviser din fantasi og forestillingsevne. Lytt deg inn i replikkene, fornem atmosfæren, la bildet av Jesus og hele utstrålningen av hans personlighet fylle ditt sinn.

Når du gjør det, vil Jesu nærvær ikke lenger bare være en sannhet for tanken. Den samme Jesus Kristus som du har lest om, han som var der ved Betesdadammen og helbredet den syke, er nettopp nå hos deg på din bønneplass. Du vil kunne oppleve at han er nær deg, og merke hvordan han er. Helt av seg selv vil da meditasjonen gli over i bønn og tilbedelse. Du kan samtale med ham som er usynlig hos deg. Du kan sammen med ham gå inn foran Faderens trone.

For Edin selv slo dette til i fullt monn de ukene han var avsides for å finne sin Mester igjen. Siden har han aldri gått trøtt av å vise andre veien inn i det meditative møtet med den oppstandne." (s. 88 i Snekkersønnen)

"Jesusmeditasjonen er nødvendig, hele livet. Den er selve veien inn i den kontemplative og mystiske erfaringen av at "jeg er i Kristus og Kristus er i meg". Når dette blir mer enn en trossannhet, når det oppleves, da er meditasjonen blitt til mystikk." (s. 90 i Snekkersønnen)

Her kan du lese en kort artikkel om hva Jesus-meditasjon er, mens her kan du lese en noe lengre artikkel av Edin Løvås om hvordan du kan praktisere Jesus-meditasjon.

Motreformasjonens far

IHS: Jesuittenes monogram, IHS, står for
"Iesus Hominum Salvator" - "Jesus Menneskenes Frelser".
Jesuitt er sammensatt av de to latinske ordene Jesu og
ite (gå), dvs. Gå til Jesus, som de overalt forkynner.

Den hellige Ignatius av Loyola (1491-1556) er ironisk nok motreformasjonens far - han ledet altså an i Den katolske kirkes arbeid for å vinne protestantene tilbake til Den katolske kirke.

I årene 1534-1539 startet Ignatius og hans venner Societas Jesu (S.J.), det vil si Jesu Selskap, bedre kjent som Jesuittordenen, den største misjonsordenen i Den katolske kirke.

Her er tre karakteristiske sitater av St. Ignatius av Loyola:

«Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»

«Kjennetegnet på et riktig valg er åndelig glede og større ro, selv om veien jeg har valgt er den vanskeligste. Kjennetegnet på et uriktig valg er indre uro, usikkerhet og tretthet, selv om jeg valgte den letteste vei.»

«Herre, motta all min frihet, min erindring, min forstand og hele min vilje. Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette; til deg, Herre, gir jeg det tilbake. Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje. Gi meg bare din kjærlighet og din nåde, det er nok for meg.»

Jesuittene

Jesuittbetegnelsen er sammensatt av de to latinske ordene Jesu og ite, som betyr: gå til Jesus, som de overalt forkynte. Jesuittordenen er en effektiv og kraftfull misjonsbevegelse. Så effektiv var den at helt fra reformasjonen i Norge i 1537 og frem til 23. november 1956 var ordenen strengt forbudt i Norge - jesuitter hadde ikke adgang til landet.

Mange tror at jesuittene sa ”hensikten helliger midlet”, men det har de aldri stått for. Slagordet er fabrikkert av jesuittenes motstandere. En annen merkelig, utbredt forestilling er at jesuittene skulle stå bak inkvisisjonen, noe de slett ikke gjorde. Tvert imot ble Ignatius tiltalt for vranglære - og frikjent - av inkvisitorene flere ganger.

Edin, min veiviser

GLEDE: Edin Løvås utstråler livsglede og Kristus-glede.
Her er han 80 år. I dag er han 92 år.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvordan ble så en forkynner fra Misjonsforbundet min veiviser til Den katolske kirke? Vel, Edin Løvås er en mann som lever det han forkynner, han lever i Jesus-meditasjonen og kontemplasjonen. Han blir det han ser, og hans åndelige tiltrekningskraft og Kristus-utstråling er tilsvarende sterk.

Jeg senset at her får jeg del i ekte kristendom. "The real thing". Jeg øste av de kildene han ledet meg til, og fant at de var dypt katolske. Jeg oppdaget at alt det som begeistrer meg ved hans karismer, hans gaver til Kristen-Norge, hadde han selv mottatt fra Den katolske kirke. Kort sagt: Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke.

Når jeg først var kommet til den katolske døren våget jeg å titte inn, og oppdaget at jeg hadde kommet hjem. Forhåpentligvis kan jeg skrive litt mer om det siste i morgen, da er det nemlig på dagen fem år siden jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap.

LES OGSÅ:

• Ettertanke: Edin, Matteus og du
• Kontemplasjon: En liten bønneskole av legkarmelitt Anne Samuelsen
• Derfor ble jeg katolikk
• Tenker du på å konvertere? Eller ønsker du kanskje bare å lære mer om den katolske tro?
• Her kan du lese hele boken "Snekkersønnen" digitalt i Nasjonalbibliotekets arkiv

Vinunderet og andre undere i ditt liv

BRYLLUPET: "Det er jo nett denne settingen som Jesus vel seg ut for dette fyrste teikn. Bryllaupet, festen for pakta mellom to menneske, som jo er eit av dei sterkaste bileta som både profetane og apostlane brukar når dei skal beskrive forholdet mellom Gud og hans folk, mellom Kristus og hans brud," skriver p. Haavar Simon O.P. i prekenen om vinunderet i Kana.
(Foto: Nygifte Ragnhild og Hans, 15. juni 2002)

Dominikanermunken Bror Haavar Simon har en egen blogg der han blant annet legger ut prekenene sine. Få med deg prekenen han holdt i går!

I går var det Jesu første under som var evangelieteksten, og Bror Haavar Simon tar oss med inn i jærtegnet, bryllupsgleden, livsgleden, festen, Bibelens verden og de mange undrene i ditt eget liv.

"Det Jesus viser ved dette jærteiknet er lovnaden om liv, og liv i overflod! Me er kalla til å tyde teikna, både i Guds ord og i våre eige liv, " sier Bror Haavar Simon. Han hjelper deg nettopp med å oppdage og tyde tegnene, og viser deg vei inn i Bibelens "tegnspråk". Les og bli klok!

Glem vintermørket med retrett i Birgittaklosteret

KLOSTERKIRKEN: Birgittakirken på Tiller i Trondheim.

Birgittaklosteret og Retreat i Nidaros arrangerer økumenisk retrett 8-10. februar 2013. Helgen vil være preget av stillhet, bibelmeditasjon, tidebønner og katolsk og luthersk messe.

Tema for retretten er: “Hos deg er livets kilde”, og det blir mulighet for personlig samtale. Måltidene vil bli inntatt i stillhet med musikk. For mer info les brosjyren.

Dersom du har lyst til å dra på retrett/retreat på et annet tidspunkt eller til et annet sted i Norge: Ta en kikk på oversikten under her.

Anbefalte klostre

Her i Norge kan jeg anbefale deg å reise til disse klostrene for å få åndelig veiledning og delta i tidebønner og messer (klikk på navnene for å komme til klostrenes egne hjemmesider):

• St. Josef-søstrenes og Maristpatrenes retrettilbud på Grefsen i Oslo: Disse gir ignatiansk åndelig veiledning og driver et omfattende retrettilbud som er svært populært blant både katolske og protestantiske kristne. Har mange, mange retretter på sitt program i 2013, se her.
• Karmelittene i Tromsø: En helt nydelig, kontemplativ orden. Har gjestehus med retrettmulighet. Du får tildelt en nonne du kan samtale med under oppholdet.
• Birgittasøstrene på Tiller i Trondheim: En gjestfri orden som har gjestehus med retrettmulighet.
• Cistercienserinnene på Tautra i Trøndelag: Et populært kloster som har gjestehus med retrettmulighet. De arrangerer også grupperetretter, inkludert retretter for spesielle grupper, f.eks. ungdommer.
• Cistercienserne i Munkeby i Trøndelag: Fem herlige brødre som bygger kloster. De bor foreløpig selv i gjestehuset og kan derfor bare ta imot dagsbesøk. Av og til arrangerer de retretter der du bor utenfor klosteret.

Dominikanerordenen

Dominikanerne i Norge arrangerer ikke retretter (såvidt jeg har fått med meg), men de tar med glede imot deg til tidebønner, messer og åndelig veiledning:

• De kontemplative dominikanerinnene på Lunden i Oslo (er meget gjestfrie og tar gjerne imot besøk)
• De apostoliske dominikanerinnene på Majorstuen i Oslo (har stort gjestehus)
• Dominikanerne på Majorstuen i Oslo (har ikke gjestehus selv, men ligger like ved dominikanerinnene som altså har gjestehus)

Mindre klostre

I tillegg finnes det mange mindre klostre i Norge. Hvis du bor i nærheten av et av disse, vil jeg anbefale at du kontakter klosteret direkte for å høre hva som er mulig hos akkurat dem. Du finner en fullstendig oversikt over klostre og ordenshus i Norge her på Den katolske kirkes hjemmeside.

Generelt kan det sies at små grupper av søstre ikke tar imot overnattingsgjester i nevneverdig grad, men de aller fleste søstre tar imot mennesker som søker seg til dem for samtaler og lignende. Jeg har selv aldri vært hos for eksempel Klarasøstrene i Larvik, men hører at de gjerne tar imot besøk. Cisterciensermunkene i Lofoten har plass til rådighet og tar imot besøkende.

Tid alene med Jesus

Jesus selv inviterer deg til retrett/retreat. Han sier: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Mark 6,31)

Besøk et kloster! Du er alltid velkommen.

Fordi hvert eneste menneskeliv er verdifullt

FORSVARTE DOWNSBARNA: Genetikeren og barnelegen Jérôme Lejeune (1926-1994) oppdaget kromosomavviket som forårsaker Downs syndrom. Etter at det gikk opp for den dypt troende katolikken at denne kunnskapen ble misbrukt til å selektere bort og ta livet av Downsbarn i mors liv, brukte han resten av livet til å kjempe mot abort og for alle funksjonshemmede barns rett til å leve.
Foto: Fondation Jérôme Lejeune

Forrige lørdag tipset jeg dere om bloggen "Nei til sortering" og siterte noen av de fryktinngytende utsagnene som fremkom i debatten der. Diskusjonen har fortsatt hele uken. Her finner du et nytt innlegg i debatten fra meg.

Jeg har lest omtrent halvparten av de 394 kommentarene som har kommet så langt i debatten etter innlegget "Menneskesyn". Det er nok til at jeg kan si meg enig med generalsekretær Jens Petter Gitlesen i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) som skriver:

"Fosterdiagnostikk og tidlig ultralyd er blitt diskutert i lange tider. Det har alltid vært ulike syn i saken. Men jeg har aldri registrert en slik aggressivitet og kanskje også forakt som i noen av kommentarene i denne tråden. Innleggene fremstår som klare eksempler på den utviklingen forfatteren Lars Amund Vaage advarer mot."

 "Et foster er ikke et menneske"

Nok en gang var det mange debattanter jeg kunne tenkt meg å svare, men med begrenset kapasitet måtte jeg bestemme meg for én. Det ble signaturen "Tussefløyta" som skrev dette:

Tussefløyta sier:
januar 16, 2013 kl. 3:31 am

Som “Legen” sa så godt: En skal aldri glemme det at et foster i uke tolv hverken er et menneske eller et individ. Et foster er en organisme under utvikling og i uke tolv er den verken selvtenkende eller i stand til å eie følelser m.m. Så derfor blir konklusjonen i at det å ta abort i uke tolv er korrekt om det er et uønsket fremtidlig barn, med eller uten downs.

Dette er noe av det mest kloke jeg har lest på lenge. Herlig å se at det er flere oppegående mennesker her i verden

Et foster er et menneske

Her er mitt svar.  

Ragnhild Helena Aadland Høen sier:
januar 18, 2013 kl. 1:48 pm

Kjære Tussefløyta: Hvis du virkelig mener at “Legen”s utsagn er noe av “det mest kloke” du har lest på lenge, bør du kanskje vurdere å begynne å lese litt mer? Det virker som at du og “Legen” henger fast i 70-tallets kunnskapsnivå.

På 70-tallet, da abortloven ble til, betraktet man fosteret som en del av kvinnens kropp. ”Celleklumpen” kunne fjernes hvis kvinnen ønsket det, i respekt for hennes fysiske integritet. I dag vet vi at det ufødte barnet er et eget individ med en helt egen genetisk identitet, eget blodomløp og immunforsvar. I det øyeblikket befruktningen har skjedd, er hele plantegningen til et nytt, unikt menneske på plass. 3-4 uker senere begynner hjernen å utvikle seg, og hjertet begynner å slå. I svangerskapsuke seks (fosterets uke fire) er ansiktsformen klar. Fra uke syv beveger fosteret seg. I uke ti er alle organer anlagt – til og med fingerneglene er dannet – det er bare vekst og utvikling som gjenstår.

I dag vet man at barnet har følelser mye tidligere enn man trodde da vi fikk “fri abort” i 1978. Allerede i tiende uke kan fosteret føle smerte. Med tanke på den stadig økende kunnskapen om det ufødte barnet, vil det bli stadig vanskeligere å forsvare en grense for når det skulle være moralsk forsvarlig å avslutte et barns liv.

Dette betyr, Tussefløyta, at den gang moren din var tolv uker på vei, var det DU som var der inne. Hjertet ditt begynte å slå 21 dager etter at du ble til, og siden har det samme hjertet ikke sluttet å slå et eneste minutt. Hvis du legger hånden på brystkassen kan du kjenne at det slår. Det samme hjertet.

Jeg vil sitere fra Lejeune-erklæringen:

“Under hele sin utvikling er fosteret et levende individ. Det er fundamentalt forskjellig fra morens organisme som beskytter det og gir det næring. Fra befruktningen til alderdommen er det samme levende individ som utvikler seg, modnes og dør. Det er utstyrt med særegne trekk som gjør det unikt og dermed uerstattelig. På samme måte som legevitenskapen skal stå til tjeneste for livet når det går mot sin avslutning, skal den beskytte livet helt fra dets begynnelse.”

Mannen bak erklæringen, Jérôme Lejeune, var faktisk lege, i motsetning til personen som du siterer som kaller seg “Legen” men som slett ikke er det. Lejeune var barnelegen og genetikeren som oppdaget kromosomavviket som gir Downs syndrom.

Ta gjerne en kikk på Wikipedia-artikkelen om Lejeune:

“Dr. Lejeune [...] was horrified as he gradually realized the consequences that misuse of his discovery would have for babies with Trisomy 21. As the American tendency to eliminate sick unborn children became more prevalent throughout Europe, he wrote, “They brandish chromosomal racism like the flag of freedom…. That this rejection of medicine—of the whole biological brotherhood that binds the human family—should be the only practical application of our knowledge of Trisomy 21 is beyond heartbreaking….” It was this realization that drove Jérôme Lejeune to begin his fight for life.”

Lejeunes kamp for livet fortsetter den dag i dag. Takk til alle motstandere der ute som med sine sanne, anonyme ansikter har vist oss hvilke voldsomme, brutale dødskrefter det er vi kjemper mot, vi som mener at ALLE mennesker skal ha rett til å leve, uavhengig av deres funksjonsnivå. Vi som sier at “Du må ikke være et voksent, selvstendig, “velutviklet” og uavhengig menneske for å ha menneskeverd. Din verdi ligger ikke i din utrustning eller yteevne, du er verdifull i kraft av at du er til, og du har en ubetinget rett til å leve. INGEN har rett til å ta ditt liv, ikke en gang moren din.”

Det er min påstand at L Kass har rett når han sier:

“It is probably as indisputable as it is ignored that the world suffers more from the morally and spiritually defective, than from the genetically defective”.

Jeg er klar over at det blant leserne her finnes mange som har tatt abort eller som har medvirket til det. Til dere vil jeg si: Mitt klare budskap i abortsaken har ikke til hensikt å fordømme eller å fordele skyld, men å redde liv. Fordi hvert eneste menneskeliv er verdifullt.

Etterord

• I 1958 oppdaget den franske barnelegen og genetikeren Jérôme Lejeune (1926-1994) kromosomavviket som forårsaker Downs syndrom. Lejeune var rådgiver for Pave Johannes Paul II frem til sin død i 1994, og var den første presidenten i Det pavelige akademiet for livet - Pontificia Accademia Pro Vita ("The Pontifical Academy for Life"). Les mer om den dypt troende katolske vitenskapsmannen og hans kamp for livet og mot abort på hjemmesiden til Fondation Jérôme Lejeune. Lejeunes kanoniseringsprosess ble igangsatt i 2007.
• L. Kass som jeg nevner i dette innlegget er Leon Kass, formann i det prestisjetunge amerikanske President's Council on Bioethics (altså den amerikanske presidentens Bioetikkråd) fra 2001 til 2005. 

LES OGSÅ:

• Nei til sortering av mennesker: Det forrige blogginnlegget om denne debatten.
• Frispark: Abortkampen er ikke over: Om lille Ole Solberg og andre små barn som blir dømt til døden av det norske samfunnet - også etter at de har blitt født. Visste du at det er lov til å ta abort på barn som Ole helt frem til termin i Norge?
• Lille Ole endelig innvilget rett til å leve: Ti måneder etter fødselen har Ole Solberg endelig fått innvilget livets rett. Han blir ikke lenger nektet gjenopplivning dersom han skulle trenge det.

Ettertanke: Korsmystikken

DAGENS LESETIPS: Les en preken fra den hellige Johannes av korsets festdag på Karmel.se, her. Smakebit: "Om vi skall kunna få del i Kristi uppståndelse från de döda, måste vi först ta del i hans kors."
Foto: hdwpapers.com

Dagens bibeltekst gir et innblikk i den kristne korsmystikken. 

Den torturerte og fengslede Paulus skriver: ”Brødre, jeg vil dere skal vite at det som har hendt meg, heller er blitt til fremgang for evangeliet.” (Fil 1,12) Og han fortsetter: ”Dere fikk den gave ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham.” (Fil 1,29). En gave?

De som var til stede ved Jesu korsfestelse klarte ikke å se at Gud var til stede, langt mindre at det skjedde noe bra. På samme måte mislykkes også vi i å forstå at Gud er til stede når vi lider, og at han er i stand til å forvandle vår lidelse. Men ”alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud”, skriver Paulus (Rom 8,28).

Når vi forener lidelsene våre med Jesu lidelser kommer de hele Kirken til gode. Den allmektige Gud klarer å snu ALT, også lidelsen, til å bli noe dypt meningsfullt. Paulus skriver: «Nå gleder jeg meg over det jeg har å lide for deres skyld; det som ennå gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp, til beste for hans legeme, Kirken.» (Kol 1,24)

Derfor: Ikke la kaoset, ondskapen og lidelsen skremme deg. Ikke la det få ødelegge din tillit til Gud. Vær åpen for ham. La ham bruke det som skjer med deg. Overgi lidelsen til Jesus i den tro at han kan – og vil – bruke den, inn i vår historie, til menneskehetens frelse.

Selv om det ikke oppleves slik, er du under alle dine stadier på vei hjem til Far, han som en dag skal ”tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.” (Åp 21,3-4)

På veien dit går trøstens Gud foran deg og sammen med deg. Du er ikke alene.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. februar 2011

LES OGSÅ:

• Ettertanke: Hold ut, hold ut: "Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.»"
• Ettertanke: Den salige Mor Theresa av den dunkle natten: "I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse, hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke."
• Ettertanke: En Gud som gråter: "Vi tror på en Gud som gråter. «Jesus gråt» (Joh 11,35) og Salmenes bok i Bibelen er full av klagesanger. Verken Bibelen eller livserfaringen gir oss forhåpninger om at vi skal slippe unna lidelsen. Men Guds ord om framtid, håp og nåde er kraftfulle ord. De går gjennom et landskap av lidelse, død og oppstandelse – de går til dit hvor det ikke skal være mer tårer, skrik eller smerte. «For det som før var, er borte.» (Åp 21,4)
• Ettertanke: Når problemene er for store: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har» (Corrie ten Boom)
• Ettertanke: Din egen klagesang: "I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.»" (Sal 142,2-3)
• Poetica: Sliten engel: Dette diktet av Guro Skottene er til deg som er sliten, og som trenger at engelen din ikke gir opp.

Tett på Norges yngste munk

NORGES YNGSTE MUNK: Br. Hallvard Thomas er ikke så mange årene eldre enn ungdomsskoleelevene han er skoleprest og lærer for.
Begge foto: Bjørn Olav Hammerstad/ Dagen ©, publisert med tillatelse 

Bli kjent med fransiskanerbroren Hallvard Thomas Hole (28) i avisen Dagens fyldige reportasje fra munkens liv i Arendal.


Bror Hallvard fra Bergen av­slut­tet sin preste­ut­dan­nel­se i Polen like før som­mer­en og har allerede lagt bak seg sitt første halvår som munk og prest i Arendal.

Over mid­dels hek­tisk

MOBILEN: I en skjult lomme under kragen har
br. Hallvard Thomas Hole en egen plass til mobilen.

I reportasjen får du et fint inntrykk av livet til den unge norske fransiskanerpresten. Hverdagen hans kan trygt sies å være "over mid­dels hek­tisk".

Br. Hall­vard arbeider som sko­leprest og kris­ten­doms­læ­rer ved skolen som ligger like ved kirken. Når sko­len er fer­dig må han for­be­re­de pre­ke­ner og ta hånd om ad­mi­ni­stra­tivt ar­beid knyt­tet til kir­ken. På kvel­den er det dessuten bøn­ner og mes­ser i St. Fran­cis­kus Xa­ve­ri­us me­nig­het. Ar­beids­da­gen er ofte ikke fer­dig før klok­ka syv - hvis det da ikke duk­ker om et møte, noe det ofte gjør.

– Det er gans­ke tra­velt, ja, innrømmer Hall­vard.

Visjonær munk

På spørsmålet "Hvil­ke vi­sjo­ner har du for 2013?" svarer br. Hallvard:

"- I Den ka­tols­ke kirke har vi fokus på tro dette året. Vi har kalt det for Tro­ens år. Sum­men av mot­to­et er at krist­ne skal opp­da­ge gle­den i troen og fri­mo­dig vitne om denne. Uten­om det er jo vi­sjo­nen at alle i Norge skal bli ka­to­lik­ker, sier mun­ken kon­tant og ler.

- Det jeg mener er at kir­ken skal være et sted for troen og at dette skal være plas­sen der de som søker kom­mer. Mange nord­menn leter i nyre­li­giø­si­tet, men jeg håper at folk skal finne det de søker i kir­ken, at de skal finne Jesus."

Unge pres­ter

Journalist Bjørn Olav Hammerstad spør også om hva br. Hallvard tenker om at det er så mange nye, unge prester i Den katolske kirke i Norge. Til det svarer han:

– Det er et syn­lig tegn på at troen vokser i fa­mi­li­er og i men­nes­ker. Jo flere unge pres­ter jo dy­pe­re er troen hos folk. Det er men­nes­ker som ber frem pres­te­ne som kir­ken tren­ger. Gud kal­ler, men men­nes­ker ber frem de unge, for­kla­rer Hall­vard.

Sølibatet og friheten

Også p. Pål Bratbak (34) blir intervjuet i reportasjen. I lik­het med br. Hall­vard kom­mer ikke p. Pål Bratbak til å gifte seg noen gang. Begge de to unge prestene opp­le­ver sølibatet som en fri­het. 

– Jeg tror jo at Gud har skapt meg for å bli prest. Har han gjort det, så er det som prest Gud vil gi meg mu­lig­het til å er­fa­re mest lykke i dette livet, sier Bratbak til Dagen.

Br. Hallvard opplever det på samme måte:
– Sø­li­ba­tet gjør meg vel­dig fri. Fri til å vie meg helt til det Gud har kalt meg til. Ingen ven­ter på meg hjem­me. For meg hand­ler det om å gi seg helt til kal­let, sier br. Hallvard.

Les hele reportasjen på dagen.no.

LES OGSÅ PÅ STA. SUNNIVA-BLOGGEN:

• Stor glede over ny prest: P. Ole Martin Stamnestrø (33) ble ordinert 29. september 2012. Se bilder og les ordinasjonsløftene han gav.

 

VIKTIG FORBØNN: Husk på å be for prestene våre hver dag. Be også om nye preste- og ordenskall! Som br. Hallvard sier det i reportasjen: "Gud kaller, men mennesker ber frem de unge."

Lille Ole endelig innvilget rett til å leve

MASSIVT ABORTPRESS: Foreldrene til Ole Solberg opplevde et sterkt abortpress etter at ultralydundersøkelsen viste at sønnen deres har kromosomfeilen trisomi 18. Selv etter fødselen blir barn med trisomi 18 nektet retten til å leve i Norge i dag. Standard prosedyre er at de skal dø fortest mulig. Ole og foreldrene hans nektet å gi seg. I dag lever han fortsatt, og nyter livet.
Faksimile: Dagen.no, 15.1.2013

Endelig! Ti måneder etter at lille Ole Solberg ble født, er han endelig blitt innvilget retten til å leve. Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om lille Ole med kromosomfeilen trisomi 18. Her er dagens store gladnyhet: Han blir ikke lenger nektet gjenopplivning dersom han skulle trenge det.

Det er avisen Dagen som melder dette på sin nettside i dag. His­to­ri­en om lille Ole som var uøns­ket av leger, ble den mest leste saken på dagen.​no i fjor.

GLAD GUTT: I de medisinske beskrivelsene som gis foreldre
ved fosterdiagnostisering fremstilles fostre med trisomi18 som
monsterbabyer. Diagnosen defineres som "uforenlig med liv".
Lille Ole har gitt trisomi18-barna et helt annet ansikt.
Her er han åtte måneder gammel.
På dagen.no kan du se 15 flotte bilder av ham.
Faksimile: Dagen.no, 15.1.2013

Ordre om å ikke gi hjelp

Før fødselen ble Oles foreldre utsatt for et sterkt abortpress. Etter at Ole ble født, ble det - mot for­eld­re­nes vilje - gitt ordre i jour­na­len hans om at han ikke skul­le gjen­opp­li­ves dersom noe al­vor­lig skul­le inn­tref­fe. Denne ord­ren er nå fjer­net, men frem­de­les er det noen be­grens­nin­ger som moren ikke kjen­ner i de­talj ennå, skriver Dagen.

Ole har et godt liv

Ole har hit­til levd et godt og re­la­tivt ukom­pli­sert liv, og han er en kontaktsøkende gutt som smiler, ler og pludrer. Hans mor Anna Sol­berg ønsker å ufar­lig­gjø­re det å bære frem et barn med kromosomfeilen trisomi 18.

– Å full­fø­re svan­ger­ska­pet blir pre­sen­tert som bort­kas­tet og som en be­last­ning for både kvin­nen, bar­net og fa­mi­li­en, for «de skal jo dø li­ke­vel». Dia­gno­sen blir be­skre­vet som ufor­en­lig med liv, noe som langt fra stem­mer, sier Solberg til Dagen.

Blir nektet vanlig medisinsk hjelp

Hun fremhever at Ole fort ville blitt en i sta­ti­stik­ken dersom ikke foreldrene hadde kjem­pet for ham, eller møtt på folk i fød­sels­øye­blik­ket som var vil­lig til å gi ham en sjanse.

- Når et trisomi 18 barn blir født blir livreddende tiltak ofte kalt dødsutsettende tiltak. Vi fikk høre det vi også. Standard er at disse barna blir nektet det meste – nektet overvåking under fødsel, keisersnitt, pustehjelp, sondemat, undersøkelser etc. Ikke rart at statistikken for trisomibarna er så dyster, sier Solberg til Dagen.

Når et trisomi 18 barn blir født blir livreddende tiltak ofte kalt dødsutsettende tiltak. Vi fikk høre det vi også. Standard er at disse barna blir nektet det meste – nektet overvåking under fødsel, keisersnitt, pustehjelp, sondemat, undersøkelser etc. Ikke rart at statistikken for trisomi barna er så dyster! I

Standard er at disse barna blir nektet det meste – nektet overvåking under fødsel, keisersnitt, pustehjelp, sondemat, undersøkelser etc. Ikke rart at statistikken for trisomi barna er så dyster!

Standard er at disse barna blir nektet det meste – nektet overvåking under fødsel, keisersnitt, pustehjelp, sondemat, undersøkelser etc. Ikke rart at statistikken for trisomi barna er så dyster!

Livreddende bilder

Jeg er så takknemlig for at Ole Solbergs familie lar Ole få gi trisomi 18-barna et ansikt. En stor takk også til fotografen Marion Haslien for de nydelige bildene hun tar av av Ole! I mot legenes tekniske, dødbringende beskrivelser av trisomi 18-barna er det bare én ting som hjelper: Livgivende bilder.

Jeg er sikker på at det er mer enn ett barn som kommer til å bli reddet fra døden etter at fortvilte foreldre har googlet "Hva er trisomi 18?" og har funnet bildene av fine, lille Ole Solberg. Hvis du vil lese mer om barn med trisomi 18 anbefaler jeg hjemmesiden www.trisomi18.com.

LES OGSÅ PÅ DAGEN.NO:

• Dette er his­to­ri­en om lille Ole 
• FRI­SPARK: Abort­kam­pen er ikke over (min kommentar som stod på trykk i Dagen 21. desember 2012)

Intervju: Kvinnene som bærer samfunnets ansvar

NORGES SENABORTER: Forsker Sølvi Marie Risøy mener det er samfunnets aktive fosterdiagnostikk som produserer de selektive abortene.
- Hvor fritt er egentlig kvinnenes valg? spør Risøy.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

- Gjennom fosterdiagnostikken legger samfunnet en tung bør på skuldrene til kvinner med syke fostre. Hvor fritt er egentlig valget om å ta abort? spør forsker Sølvi Marie Risøy.

Av Ragnhild H. Aadland Høen
Intervjuet stod første gang på trykk i bladet Vern om Livet nr. 2/2010, utgitt av organisasjonen Menneskeverd

I en doktoravhandling ved Universitetet i Bergen har Sølvi Marie Risøy dybdeintervjuet 23 kvinner om deres opplevelser med fosterdiagnostikk og selektiv abort. Senaborter har lenge vært omsluttet av taushet i det norske forskningsmiljøet. Dette er første gang at kvinnenes historier kommer fram.

Etter endt forskningsarbeid mener Risøy det er grunn til å spørre om det norske samfunnet i praksis driver med eugenikk.

- Det er samfunnet som systematisk leter opp avvikene. Ligger det en vridning mot abort i systemet? Er dette eugenikk? Hvor fritt er egentlig kvinnenes valg, spør forskeren.

Samfunnet pusher og abdiserer

Hun mener det er samfunnet som produserer de selektive abortene gjennom den aktive fosterdiagnostikken.

- De gravide kvinnene gis tilbud om fostervannsprøver og en omstendelig genetisk veiledning før avvikene oppdages. I tilbudet ligger det en sterk forventning til oppførsel, mener forskeren.

I Abortlovens formålsparagraf heter det at samfunnet skal sørge for at ”antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig.” I Bioteknologilovens formålsparagraf står det at medisinsk bruk av bioteknologi skal skje ”uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg”.

- Disse paragrafene fremstår jo som litt merkelige. Det virker som om de er formålsparagrafer til helt andre lover enn abortloven og bioteknologiloven. Dette viser samfunnets verdsetting av fosterdiagnostikk og abort. Men så blir avviket oppdaget. Hva skjer da? Da inntreffer en unntakstilstand der samfunnet trekker seg tilbake. Samfunnet abdiserer fra det moralske. Kvinnen blir alene – sårbar, suveren og ansvarlig, sier Risøy.

Den rungende normative tausheten

Når diagnosen er satt skjer det en fullstendig normativ tilbaketrekning rundt kvinnen. Fosteret blir diagnostisert, men diagnosen er ribbet for normativitet, slik at den fremstår som tekniske beskrivelser som ikke inneholder noen verdidimensjon eller handlingsretning.

Etter lovens bokstav skal avgjørelsen om senabort tas i en nemnd, men i realiteten er avgjørelsen helt overlatt til kvinnen. Ingen får avslag på senabort når et sykdomsavvik først er blitt oppdaget.

- Dagens abortnemnd er der for å sikre at kvinnen er et autonomt og moralsk ansvarlig subjekt, sier Risøy.

Unntakstilstanden

I unntakstilstanden forventes det av kvinnen at hun skal gå inn i valget med hele sin sjel. Og det gjør hun.

- Kvinnen fremstår som sårbar. Hun bærer samfunnets ansvar. Alene. Hun må ta en avgjørelse, og hun skriker etter normativ hjelp – men det eneste hun hører er ekkoet av sin egen stemme, sier Risøy.

Kvinnene forteller om en kaotisk tilstand av lidelse, smerte og forvirring. De blir presset til det ytterste av hva et menneske kan tåle.

- Kvinnen spør fortvilet ”Hva skal jeg gjøre?” Men ingen kan si henne hva hun skal gjøre. Hun er ikke bare sårbar, hun er også suveren og ansvarlig. Når nemnden ikke kan stilles til ansvar, og staten ikke kan stilles til ansvar, da står bare det moralsk ansvarlige subjekt igjen og må bære det hele på sine skuldre. Det er en tung bør vi som samfunn legger på kvinnene, mener Risøy.

Monster i magen

Flere av kvinnene i undersøkelsen føler det som om de er på grensen til galskap. ”Få det vekk det udyret,” tenker kvinnen. ” Jeg har et monster i magen.” ”Men det er jo barnet mitt!”

Samtidig skal hun, og bare hun, ta avgjørelsen. ”Jeg skulle ønske jeg var religiøs”, sier flere av dem. Likevel vil ikke kvinnen at noen andre skal blande seg inn i avgjørelsen, og hun sier til resten av verden: ”Dette er min avgjørelse. Hold deg borte!”

- Vi har en rådende diskurs om fosterdiagnostikk og selektiv abort i Norge der avgjørelsen ikke kan bedømmes av andre enn den som tar avgjørelsen. Alle begrunnelser kan brukes både som begrunnelser for å ta abort og for ikke å gjøre det. Hva som er rett og galt er ikke festet i en norm, men avgjøres av den enkelte, suverene kvinne. For noen kvinner er kjærligheten til barnet årsaken til at de beholder det, for andre er kjærligheten til barnet årsaken til at de vil abortere det, for å spare det for et liv i lidelse, sier Risøy.

Passiv eugenikk

Kvinnenes individuelle valg går i én bestemt retning. Nesten alle tar abort.

I doktoravhandlingen skriver Risøy: ”Tilstedeværelsen av regimene rundt fosterdiagnostikk og selektiv abort er med og driver avgjørelsene i denne retningen. Dermed kan spørsmålet om eugenikk reises. Det er blitt argumentert for at det som skjer er eugenikk, selv om avgjørelsene er tatt av autonome individer. Savulescu argumenterer slik når han identifiserer dagens praksis med seine aborter for avvik som passiv eugenikk:

‘It is true that practice may not be driven by primary eugenic intention, but the effect is the same. And the effect is foreseeable. I do not see any moral distinction between the intended effects of an action, and the foreseeable but unintended effects of that action.’”

- Effekten av at en mengde mennesker bruker sin frie vilje og autonomi blir den samme som ved aktiv eugenikk. Dersom en vurderer etter fosterdiagnostikkens effekt har vi i dag et sorteringssamfunn i Norge, konkluderer Sølvi Marie Risøy. 

Intervjuet stod første gang på trykk i bladet Vern om Livet nr. 2/2010, utgitt av organisasjonen Menneskeverd

LES MER:

• Du kan lese hele Sølvi Marie Risøys avhandling her

LES MER PÅ STA. SUNNIVA-BLOGGEN:

Ole Solberg, dømt til døden
Faksimile: Dagen 5.11.2012

• Frispark: Abortkampen er ikke over: Om lille Ole Solberg og andre små barn som blir dømt til døden av det norske samfunnet - også etter at de har blitt født. Visste du at det er lov til å ta abort på barn som Ole helt frem til termin i Norge?
  Skulle det skje noe livstruende med Ole Solberg i dag, har han ikke krav på gjenopplivning slik andre norske barn har. Det står spesifisert i journalen hans. For å si det rett ut: Ole har fortsatt ikke rett til å leve. Norge vil ganske enkelt at Ole skal dø.
• Nei til sortering av mennesker: Hvilket menneskesyn skal vi ha i vårt samfunn? Skal bare "de friske" ha rett til å leve? Følg bloggen neitilsortering.no!
• Ettertanke: Ave Maria: "Bibelteksten i dag forteller oss at Gud må se veldig stort på det lille fosteret: Han valgte selv å bli det."
• Ettertanke: Det hellige fosteret: "I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk radikalt ut mot dette. Den katolske kirke definerer abort som en «himmelropende forbrytelse». Fordi menneskelivet er hellig. Det er Guds."
• Kommentar: Den hemmelige sorgen over en abort: Bloggeren Suzanne Kaluza lurte på hvorfor det er så tabu å snakke om spontanaborter i vårt samfunn. Her finner du mitt svar til henne - og svaret jeg fikk.

Nei til sortering av mennesker

Er du opptatt av at alle mennesker er like mye verdt? Da vil jeg tipse deg om neitilsortering.no, en blogg som inneholder informasjon og debatt om sortering av mennesker gjennom tidlig ultralyd og annen fosterdiagnostisering.

Denne uken valgte VG Nett ut blogginnlegget deres "Menneskesyn" og promoterte det på forsiden av vg.no, noe som har resultert i 284 kommentarer så langt.

Hvilket menneskesyn skal vi ha?

Forfatteren Lars Amund Vaage.
Foto: Bitten Munthe-Kaas

Det er forfatteren Lars Amund Vaage som har skrevet blogginnlegget. Her skriver han blant annet:

Det ligg eit menneskesyn bak når vår kultur har kvitta seg med rasehygiene og sosialhygiene. Ikkje minst kjenner me alle gru over nazistanes massedrap på funksjonshemma og psykisk sjuke. I dagens situasjon må me vakta oss slik at ein uønskt praksis ikkje veks fram i det stille, trass i at dei fleste truleg fryktar ei slik utvikling. Det er ikkje berre i laboratorium og operasjonssal det skal avgjerast kva eit menneske er.
Spørsmålet om vårt menneskesyn er ikkje avgjort. Det står ein kamp om dette kvar dag.

Et samfunn uten Downs syndrom

Vaage stiller blant annet spørsmålet "Vil me ha eit samfunn utan menneske med Downs syndrom?". Dessverre er det urovekkende mange debattanter som skriver slik signaturen Birgitte gjør: "SELVSAGT ønsker vi et samfunn uten mennesker med Down!"

Lytt også til signaturen "The Anti Theist" som dessverre er representativ for den siden som ser på selektiv abort som et gode. Han skriver dette: 

"Å bevisst sette til verden B-varer, som koster ikke bare deg.. men MEG.. og ALLE i arbeids hardt tjente kroner som kunne vært brukt på de friske menneskene som har vært så uheldige å bli skadelidende senere i livet… Dét er egoistisk. Å bevisst produsere mennesker med alvorlige feil og mangler? Kan noen overhode rettferdiggjøre noe slikt?"

Respekt for abort?

Signaturen Mari skriver om det å bli gravid med et barn som har Downs syndrom, og konkluderer slik: "Det er ikke opp til samfunnet og politikerne om jeg velger å få eller ikke få barnet jeg selv har laget. Av hensyn til barnet selv, meg selv, familien og faren, ville jeg valgt abort!"

Jeg har dessverre ikke kapasitet til å delta i denne debatten så mye som jeg ønsker, men akkurat Mari fikk svar fra meg. Dette er mitt svar:

Mari, du skriver: “Jeg respekterer at noen velger å bære fram syke barn, og da forlanger jeg å bli respektert fordi jeg velger å kvitte meg med det!!!”

Takk for at du sier ting rett ut. Det er nemlig “et barn du kvitter deg med”, ikke “et barn du velger bort”. Det går ikke an å forholde seg til barnet i magen som om det er “en hypotetisk situasjon”, som om det ikke allerede eksisterer. Det finnes, det lever, og den eneste måten du kan få det til å slutte å leve på, er ved å ta livet av det ved provosert abort.

Det er de som adopterer bort et barn som velger barnet bort. De som tar abort, velger det ikke bort. De “kvitter seg med det”, som du sier. De avslutter barnets liv. De tar livet av barnet i magen.

Det er fint at du respekterer at vi velger å ikke ta livet av våre barn. Det er fint at du ikke krever av oss at vi skal drepe de ufødte barna våre hvis de for eksempel ikke skulle leve opp til din standard. Du kan imidlertid ikke forvente at vi skal respektere at du dreper barnet ditt.

Jeg respekterer DEG selv om du velger abort, men jeg respekterer ikke valget du gjør.

Få gjerne også med deg forfatter Thorvald Steens innlegg "Hvem vil du ekskludere, statsminister?" på Nei til sortering-bloggen.

LES OGSÅ HER PÅ STA. SUNNIVA-BLOGGEN:

• Frispark: Abortkampen er ikke over: Om lille Ole Solberg og andre små barn som blir dømt til døden av det norske samfunnet - også etter at de har blitt født. Visste du at det er lov til å ta abort på barn som Ole helt frem til termin i Norge?
  Skulle det skje noe livstruende med Ole Solberg i dag, har han ikke krav på gjenopplivning slik andre norske barn har. Det står spesifisert i journalen hans (Dagen, 05.11.2012). For å si det rett ut: Ole har fortsatt ikke rett til å leve. Norge vil ganske enkelt at Ole skal dø.
• Lille Ole endelig innvilget rett til å leve: Ti måneder etter fødselen har Ole Solberg endelig fått innvilget livets rett. Han blir ikke lenger nektet gjenopplivning dersom han skulle trenge det.

Livet for en katolsk prest

Faksimile: Nytt i uka, 9.1.2013

Sunnmørsavisen Nytt i Uka bringer et flott intervju med p. Pål Bratbak, som gir et godt innblikk i en katolsk prests liv. Anbefales!

P. Pål Bratbak introduseres i intervjuet som "Ny katolsk prest og sogneadministrator ved Vår Frue menighet i Ålesund", men det presiseres at han i tillegg er privatsekretær for biskopen, viserektor i St. Eystein presteseminar og pressekontakt for Oslo katolske bispedømme.

Gift med kirken

Journalisten lurer for eksempel på om ikke sølibatet medfører at han blir ensom som prest, men til det svarer p. Pål Bratbak:

"Nei, dette er en livsstil hvor jeg er gift med kirken. Det er familien min, og livet mitt. Gud har ikke gitt meg et kall som gjør meg ulykkelig, og jeg går ikke rundt og ”føler” på ensomhet, tvert imot. Kirken er familien min, og til julaften fikk jeg hele fire invitasjoner. Fruktene jeg ser av arbeidet gjør at det er verdt det. Når det gjelder jobb så er vi jo aldri fri. Og lønna stiger når vi blir minstepensjonister, smiler Pål."

Les hele intervjuet på nyttiuka.no