Du må ikke sove! Flyalarm i Oslo på fireårsdagen for fullskalainvasjonen av Ukraina

Tverrpolitisk og tverrkristen støtte til Ukraina foran Stortinget i dag.
Ukraina skal vinne en rettferdig fred.

Jeg holdt på å droppe solidaritetsmarkeringen med Ukraina i dag. 

Tingen er: Helt siden 24. februar 2022 har jeg vært med på alle solidaritetsmarkeringene, to ganger i året: 24. februar på fullskalainvasjonsdagen og 24. august på Ukrainas nasjonaldag. Men livet er veldig fullt nå, så jeg tenkte jeg skulle droppe det denne gang.

Så gikk flyalarmen i Oslo. Klokken 07.45 på morgenen. Det har jeg aldri opplevd før. 

Alarmen var falsk, men kroppen visste ikke det med én gang. Lyden var jo på fullt nivå. Pulsen steg og uroen kom, for klokken var på ingen måte 12.00, det o store test-tidspunktet.

«Det skal ikke ule nå - med mindre vi faktisk er under angrep.» 

Jeg rakk å få et vondt glimt av hvordan det må føles når alarmen ikke er en feil.

I dag er det fire år siden fullskalainvasjonen av Ukraina begynte. Fire år siden krigen for alvor kom tilbake til Europa.

Der og da bestemte jeg meg: Nei. Dette er for viktig. Og for tett på. Det er faktisk ikke et alternativ å bare «ligge her trygt i min seng og si, det er sørgelig, stakkars dem» - for å parafrasere Arnulf Øverlands dikt fra 1937.

Så jeg gikk til Stortinget, til Eidsvolds plass, og ble med. Denne gangen også. 

Fordi solidaritet er ikke en følelse. 

Det er et valg. 

Det er ikke noe du gjør for å føle deg viktig, men fordi det ER viktig.
Fordi det er nødvendig.

Da flyalarmen gikk av i morges, føltes det omtrent som om det var Gud selv som sa til Norges hovedstad, med byens høyeste stemme: VÅKN OPP

Ta ikke freden for gitt.

I midten av bildet, litt til venstre: Henrik Erhard Hermansen, generalsekretær i Norge Kristne Råd.
Alle foto: Ragnhild Aadland Høen

Et annet utsnitt av de fremmøtte.

Høyres Erna Solberg holder appell. Det var appeller fra stortingspolitikere fra hele det politske spekteret, helt fra Rødt til Fremskrittspartiet.

Appellene av de norske stortingspolitikerne var flotte, viktige og gode - men ingen av dem kan måle seg med Finlands president Alexander Stubb. Her er min oppsummering og utdypning av hans poenger:

Russlands mål vs. resultatet

Russland ville gjøre Ukraina russisk

➡️ Resultat: Ukraina er mer samlet nasjonalt og sterkere forankret i Europa.
👉 Nasjonens ukrainske identitet og europeiske identitet er bare styrket.

Russland ville hindre NATO-utvidelse
➡️ Resultat: Finland og Sverige gikk inn i NATO.
👉 Alliansen ble sterkere og Russlands grense mot NATO lengre.

Russland ville splitte Vesten
➡️ Resultat: Europa samarbeider tettere enn på tiår.
👉 Sanksjoner, våpenstøtte og politisk samordning økte.

Russland ville svekke Europa militært
➡️ Resultat: Europeiske land øker forsvarsbudsjettene kraftig og styrker beredskapen.
👉 NATO-styrker er mer synlige og aktive.

Russland ville vise militær overlegenhet
➡️ Resultat: Store tap, langvarig krig og begrensede territorielle gevinster.
👉 Krigen har blitt kostbar og fastlåst. Etter fire år med storkrig er nesten to millioner soldater drept, såret eller savnet totalt. 2/3 er russiske, 1/3 er ukrainske. Russland lider dobbelt så store tap som Ukraina.

Russland ønsket raske territorielle gjennombrudd
➡️ Resultat: Etter de første månedene i 2022 har frontlinjene i stor grad stått fast, med bare små og svært kostbare forskyvninger over lange perioder. Putin skulle ta hele Ukraina på tre dager. Status på bakken er at Russland okkuperer bare rundt 20 prosent av ukrainsk territorium. I 2025 utgjorde framgangen kun ca. 0,8 % av Ukrainas areal. - Det er tempoet til en hagesnegle, har Nato-sjef Mark Rutte uttalt.  

 
 Russland ville styrke sin globale posisjon
➡️ Resultat: Økonomiske sanksjoner, kapitalflukt og investeringstørke, høy inflasjon og rente, svekket internasjonal innflytelse og større avhengighet av Kina.
👉 Russlands geopolitiske handlingsrom er redusert.

Alexander Stubbs hovedkonklusjon er klar: Krigen har gitt stikk motsatt effekt av det Russland ønsket. Den russiske invasjonen har blitt en gedigen strategisk fiasko.

Under her kan du se Alexander Stubb forklare selv. Hvis du ikke allerede følger ham på Facebook, så gjør for all del det!

Til slutt

På Facebook-siden min kan du se en liten video jeg laget i dag. Jeg kan ikke bygge den inn her fordi den inneholder rettighetsbeskyttet musikk.

Les også:

• Solsikker for Ukraina
• Kyiv kammerkor | Bønn til den velsignede Jomfru
• Innvielsen av Russland og Ukraina til Jomfru Marias rene hjerte
• Ettertanke | De hjelpeløses skrik - Med krigen i Ukraina har denne andakten fra 2018 dessverre fått ny aktualitet
• Ettertanke | Si til de urolige hjerter - En andakt om å leve i usikre tider.

Om skriftemålet og fastetiden hos NRK Kompass

DIREKTESENDING: "Velkommen til NRK Kompass, et trygt sted å være, et godt sted å lære - mer om livssyn, etikk og verdier", sitat introen til programleder Pål Plassen.

Hvorfor og hvordan faster katolske kristne? Hvorfor varer den kristne fasten i 40 dager? Hvordan ser en askeonsdag ut i en katolsk kristens liv? Og: Hvordan foregår et katolsk skriftemål? Det er noen av spørsmålene jeg nylig har svart på i to besøk hos NRK Kompass i NRK P1.

Her har du lenke til besøket mitt hos NRK Kompass på torsdag denne uka - dagen etter askeonsdag. I dette direktesendte radiointervjuet snakket jeg om askeonsdag, fastetiden og hvordan katolske kristne faster. Intervjuet med meg var første innslag og varer de første 19 minuttene.

Skriftemålet er spesielt viktig i fastetiden. Det rakk jeg imidlertid ikke å snakke om i torsdagens sending. Til gjengjeld fikk jeg et kvarter til å fortelle om skriftemålet - hva er det, hvordan funker det - i NRK Kompass 26. januar, så vi får si det veier opp (lenken går direkte til innslaget).

Ellers: I fjor var jeg i NRK Kompass med Mathias Bruno Ledum (nå prest, den gang diakon) der vi snakket om det katolske jubelåret (første innslag).

Tidligere har jeg vært hos NRK Kompass og snakket om Sankta Lucia, Sankta Sunniva og andre helgener. 

Og ikke minst var jeg med på Vestfrontsamtalen olsok 2024, der jeg var med i en panelsamtale og snakket om nettopp olsok og Hellig Olav. Samtalen foregikk foran publikum foran Nidarosdomen i Trondheim, og ble altså direktesendt på NRK P1 sin Kompass-sending den dagen.

Tidligere har jeg også holdt en del morgenandakter hos NRK. Du finner noen av dem her.

JUBELÅR: Hyggelig besøk hos NRK Kompass med Mathias Bruno Ledum, der vi snakket om det katolske jubelåret.

NIDAROSDOMEN: Gjest hos Vestfrontsamtalen olsok 2024 sammen med Geir Thomas Risåsen (t.v.) og Øystein Ekroll. Programleder: Pål Plassen. Direktesending på NRK Kompass NRK P1. Biskop Erik Varden var innslaget før oss. 

Preken om såkornslignelsen | Når Jesus tar oss på kornet

P. Øystein Lund holdt prekenen på den siste utendørsmessen i hagen til Sta. Katarinahjemmet, 13. juni 2021.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg aner ikke hvorfor denne bloggposten ikke ble publisert den gang jeg laget den, men bedre sent enn aldri. Jeg skriver andakter til Vårt Land denne uken, og da jeg søkte på "sennepsfrø" i bloggarkivet, dukket altså denne prekenen opp som kladd. Beklager! Men: Her er den altså, nesten fem år etter at den ble holdt. Jeg beholder introen som jeg skrev den gang jeg laget denne bloggposten, rett etter vi var ute av covidrestriksjonene for andre gang.

--------------------------------------

Det var fantastisk at vi endelig kunne få samles til messe i kirkene igjen etter den andre koronaperioden. Men jammen var det fint med de mindre messene i hagen til Sta. Katarinahjemmet også. Det var en spesiell tid. I takknemlighet over nok en god preken fra p. Øystein Lund deler jeg her manuset med dere, fra den siste utendørsmessen, 13. juni 2021.

Denne søndagen var den 11. søndagen i det alminnelige kirkeår. Dagens prekentekst var Mark 4, 26-29, det vil si Jesu lignelse om såkornet.

Såkornet
Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.» (Mark 4:26-29)

Liknelsen om såkornet

Noe som er helt spesielt i Det nye testamentet, er Jesu bruk av lignelser. Jesu liknelser hører til verdenslitteraturens klenodier. Med enkle bilder fra naturen og menneskelivet formidlet han de dypeste sannheter om Gud og mennesket og tilværelsen. «Uten liknelser talte han ikke til dem,» sier evangelisten (Mark 4,34). I liknelsene sine tar han oss på kornet.

I dypeste forstand er all tale om Gud og den usynlige virkelighet liknelser, symboler som bare kan antyde det som ord ikke kan uttrykke. Hvis man bare er opptatt med ordene og taper av syne Mysteriet bakom ordene, vil man oppdage at «ordene slår i hjel».

Uttrykket «Guds rike» var ofte på Jesu lepper, et uttrykk som ikke uten videre er lett å forstå meningen av. Etter vanlig tankegang forbindes ordet «rike» med landområder, grenser og politikk, men Guds rike er noe ganske annet. Guds rike er Guds herredømme og det har ingen fysiske begrensninger. Der Gud får råde, der er hans rike. Derfor ber vi “la ditt rike komme, la din vilje skje”. Der Guds vilje skjer, der er hans rike.

Ulike jødiske grupper på Jesu tid hadde sine egne tanker og forventninger når det gjaldt Guds rike. Flere tenkte først og fremst på en nasjonal gjenreisning. De ventet på en Messias som ville befri landet fra det romerske åk og gjøre ende på dets ydmykelse og forfall. Derfor ble de skuffet i Jesus fra Nasaret. «Mitt rike er ikke av denne verden,» sa Jesus. En slik Messias hadde flere av dem ikke bruk for.

Selv Jesu egne disipler hadde vanskelig for å rive seg løs fra de tilvante forestillinger når de hørte Jesus tale om Gudsrikets komme. Kan hende de av og til følte seg fristet til å slå seg i lag med selotene og påskynde rikets opprettelse ved hjelp av revolusjonære maktmidler.

Guds rike kommer ikke først og fremst gjennom menneskelige anstrengelser. «Det kommer av seg selv», sier Jesus. Såmannen visste ikke hvordan det gikk til at kornet spiret og vokste opp. Dette kan lett misforstås dit hen at Guds rike kommer «automatisk» og uavhengig av Guds vilje og menneskenes respons. En slik tanke er helt fremmed for Jesus. 

Liknelsen forteller oss at Gud er virksom i verden. 

Hans skapende oppholdende og forløsende kraft er aktivt tilstede. 

Utfallet kjenner vi – riket kommer. Guds plan og vilje kan ikke slå feil, den endelige seieren er hans, ikke ondskapens og løgnens. Guds uovervinnelige krefter står på rikets side, selv om det kan synes som om ondskapen er den sterkeste.

Og det er også ord til de som føler seg desillusjonert og føler at kirken taper terreng. Veksten skjer uavhengig av hva vi føler og forstår. 

Men vi skal vokte oss for å mistolke ordene «av seg selv» – «automatisk». Det finnes ingen «automatisk» fremgang og vekst uten Gud. En slik idé fører til gudløst hovmot og til ulykke for verden. Når Gud forsvinner ut av bildet kan det «automatiske» resultatet ikke bli annet enn forfall og oppløsning.

Vi kalles til å så. Til å hegne om veksten. Til å luke og vanne. Men veksten forblir alene hos Gud. «Jeg sådde, Apollos vannet, men Gud ga vekst» sier Paulus. «Av Herren er det skjedd, og det er underlig for våre øyne». 

Av og til kan det virke som om vi tenker at kirkens vekst – Gudsrikets vekst – avhenger av at vi gjør de rette tingene – eller kanskje heller at vi gjør tingene rett. Har de rette meningene og de gode svarene. Men i Gudsrikets vekst handler det kun om Den Hellige Ånds stille virksomhet. 

Vi skal bie på Herren, men samtidig ha hånden på plogen. Vi er hans medarbeidere det er gjennom oss skrøpelige mennesker at han gjør sin gjerning i verden. Men Gud gir vekst.

 

Og her ligger det en utfordring for oss som frimodig bekjenner Kristus. Troens utvikling er en vekstprosess. Vi må la mennesker få være i vekst. Gi dem rom til å utvikle den spire tro som Gud selv har plantet i hvert menneske.

Gudsrikets vokster følger naturens lover, for naturens lover er Guds lover. «Først strå, så aks, og til sist modent korn i akset.» Utviklingen foregår i stadier. Dette skal gardere oss mot å ha utålmodige og urimelige forventninger. Mellomstadiet – «aks» – er sikkert det vanskeligste.

Barnestadiet har sin sjarme og den modne manndom sin skjønnhet, men mellomstadiet! Som en far en gang sa det: «Jeg har alltid beundret en mann som virkelig er en mann, og en kvinne som virkelig er en kvinne, men hva skal jeg si om en tenåring som virkelig er en tenåring?» Utfordringen er å ikke bare se og verdsette hva denne personen en gang kommer til å bli, men å se og verdsette alle mennesker slik de er akkurat nå, ufullkomne og ikke ferdig helliggjorte.

I kirkens arbeid er det også slik. Vi har den første begeistringens tid da vi skimter de første strå. Så kommer dager, uker og måneder med slit og møye. Vanskene og problemene melder seg, og begeistringen stilner av. Men så snart «grøden er moden», tar høstarbeidet til, og sigden svinges.

Sigden er et symbol som vi savner i kirken. Vi har korset og stjernen og duen og lammet og mange flere, men ikke sigden. Vi har vent oss til å se på sigden som et kristendomsfiendtlig symbol fordi den og hammeren figurerer på kommunistenes fane. Men her i liknelsen har sigden en ærefull plass som symbol på innhøstningen av den modne grøde i Guds rike.

Vi får vel aldri oppleve at sigden kommer til heder og verdighet og bli anbragt som et symbol i kristne kirker. Men hver gang du ser en sigd, kan du la deg minnes om Høstens Herre som kaller oss til å høste inn grøden.

«Markene er alt hvite til høst,» sier Jesus. Da er det tid å svinge sigden, men det har ikke kirken alltid forstått. Så ofte lar vi anledningene gå fra oss. Vi møter mennesker som er i prosess, og gjennom modningsprosessen blir tanker til overbevisning, overbevisningen til gode intensjoner; men så blir det med det, og livet fortsetter som før. Vi lar sigden henge på knaggen, frukten uteble.

Jeg tar meg selv av og til i å tenke at vi som kirke ofte er for sløve til å forstå vår besøkelsestid og det som rører seg i menneskesinnene omkring oss. Kanskje vi er opptatte med uvesentlige ting, det som ikke tjener til menneskenes fred. Sikkert har vi for liten tro og altfor grunn oppfatning av Gudsrikets krefter. Derfor er vi enten blinde for det som foregår, eller misforstår og mistolker det som rører seg i tiden. 

Ser vi de mennesker som bærer på det Augustin taler om som «den hellige uro»? Kanskje nettopp her er kirkens besøkelsestid, og da er det tid til å ta frem sigden.

(Her slutter prekenen.)

Etterord i 2026: Jeg tenker at nettopp nå i vår tid er det viktig at kirken kjenner sin besøkelsestid. Det mener jeg nok også at den til en stor grad gjør. I St. Olav menighet i Oslo pleier vi å ha ett troskurs i semesteret. Denne våren er tilstrømmingen så stor at menigheten har satt opp fire parallelle kurs. Fantastisk! Høsten er moden. 

Missalet. Messeboken i Den katolske kirke. Missalet inneholder liturgiske forskrifter, tekster og bønner for kirkens messefeiring. Det nåværende missalet er fra 1969, mens den forrige versjonen var fra 1570.

Forbønnene er i en egen bok. Det er legfolk som leser forbønnene. Denne dagen var det jeg som leste. Bildet er tatt etter messen. Jeg syntes forbønnene var så flotte at jeg ville dele dem med dere.

Prest: Kjære kristne! For oss har Kristus forklart Guds rikes hemmeligheter. La oss be om Herrens hjelp til å forbli tro mot de hellige mysterier.

1: For alle oss som utgjør den synlige kirke

at vi må bevare bevisstheten om de skjulte mysterier

som møter oss i Kristi Kirke. 
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

2: Om at statslederne og politikerne

ikke må la seg blende av ytre makt og storhet. 

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

3: For dem som føler at de som kristne

kjemper for en tapt sak,

om mot og håp gjennom Jesu lignelser. 

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

4: For alle utålmodige i vår menighet

at de må bevare iveren og samtidig stole på Gud. 

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Prest: Himmelske Far, allmektige Gud,

du som lar din Kirke vokse lik et sennepsfrø,

la også ditt rike vokse inne i oss.

Ved Kristus, vår Herre. Amen.

"Opp, all den ting som Gud har gjort, hans herlighet å prise!
Det minste han har skapt, er stort,
og kan hans makt bevise.

Gikk alle konger frem på rad i deres makt og velde,
de maktet ei det minste blad å sette på en nelde."

H. A. Brorsons salme "Opp, all den ting som Gud har gjort" står i den katolske salmeboken Lov Herren nr. 312, som du finner her på liturgi.katolsk.no.

Det er aldri feil å avslutte med Petter Dass-salmen "Herre Gud, dyre navn og ære". Jeg er spesielt glad i linjene "Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde". Det er så langt fra den postmodernistiske "Gud finnes bare i folks hoder"-forestillingen som du kan komme.

DEN BEDENDE MARIA: Kirkerommet til Katarinahjemmet er åpent og tilgjengelig hele dagen. Inngangsdøren til Katarinahjemmet er låst, men resepsjonen er bemannet. Det er bare å ringe på i resepsjonen, så åpner de for deg. Mandag til fredag er du velkommen til å bli med i tidebønnen laudes kl 7.30, etterfulgt av messe (ferdig kl. 8.15). Ring på hos kjøkkenet hvis du vil komme til laudes (det er før resepsjonen har åpnet). Hver kveld kl. 18.00 kan du bli med i kveldsbønnen vesper (bortsett fra lørdag, den kvelden ber søstrene vesper i St. Dominikus kirke, sammen med dominikanerbrødrene der). For mer informasjon om tidebønnene og messene på Katarinahjemmet, se her på klosterets hjemmeside.

Siden sist jeg var i Katarinahjemmets kapell, 2. mai, hadde noen gitt statuen av Jomfru Maria en rosenkrans i hendene. Denne Maria-statuen er litt uvanlig, siden hun ikke bærer Jesus-barnet (og det uten at det er en av åpenbaringene fra Fatima, Lourdes, Guadalupe). I stedet er hun avbildet som den bedende Maria. Hun er kronet som himmeldronning, og bærer liljer, symbolet på jomfruelighet og renhet. Statuen er fransk, fra 1800-tallet, forteller søster Katarina Pajchel O.P..

Ettertanke | Når jorden glitrer av Guds nærvær

«Noe dypere skinner og glitrer i mørket – et nærvær av godhet og skjønnhet – Guds herlighet.» 
Utsnitt av maleriet Hyrdenes tilbedelse av Rembrandt.
Legg merke til hvordan lyset kommer fra barnet, fra Jesus.
Foto: Wikimedia Commons

Adventsmørket har en egen glans. Igjen og igjen tenner vi lys, mens vi aner at det er noe dypere som skinner og glitrer i mørket – et nærvær av godhet og skjønnhet – Guds herlighet.

Dagens bibeltekst er fra Salme 72, en av de vakreste messianske salmene i hele Skriften. Den begynner med en bønn om at kongen skal dømme som Gud selv, og ender med et jubelrop: «Hele jorden skal fylles med hans herlighet. Amen! Ja, amen!» (v. 19). Kirken leser denne salmen som et løfte om Jesus, Guds sønn, Messias, frelserkongen – han som bringer rettferdighet til de fattige og fred til de vergeløse.

Vi får glimt av Gud i Messias: «Han skal komme som regn på nyslått eng» (v. 6). Slik er Guds nærvær. Ikke hardt, men stille og livgivende, slik at det gode kan spire frem.

Det er her adventens hemmelighet ligger: I Guds nærvær. Når er det advent «funker»? Når vi kjenner at Gud kommer nær. «Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til» som Paulus sier det i Apg. 17,27f.

I jødisk tradisjon finnes det et eget ord for dette nærværet: shekhinah. Det er et rabbinsk begrep – ikke et bibelsk ord – men det beskriver det som Bibelen kaller Guds herlighet; Guds nærvær som tar bolig blant sitt folk. 

Shekhinah betegner Guds «innflytting» i verden, hans nærvær som hviler hos menneskene, slik Herrens herlighet fylte og hvilte over tabernaklet i ørkenen (2 Mos 40,34–35). Det handler om den nærværende Gud – Gud som ikke trekker seg unna, men bor midt iblant oss.

«Folkefrelsar, til oss kom» er den eldste adventssalmen vi har. Gjennom århundrene har kirken båret fram den samme bønnen i ordene: «Å kom, å kom, Immanuel». Immanuel betyr «Gud med oss», og er en av de profetiske titlene til Jesus Kristus. Kristus er gresk form av det hebraiske Messias, som betyr «den salvede», den lovede frelserkongen som hele Det gamle testamentet peker mot.

I advent fokuserer vi på shekhinah i sin mest radikale form: Jesus som Immanuel – Gud med oss. Guds herlighet blir til å ta og føle på i et lite barns kropp. Gud blir så nær at han kan bæres, holdes, elskes.

Pave Benedikt XVI beskriver dette slik: 

«Adventstidens hensikt er å vekke det dypeste og mest grunnleggende følelsesmessige minnet i oss, nemlig minnet om Gud som ble barn. Dette er et helbredende minne; det bringer håp. Hensikten med Kirkens år er å kontinuerlig gå gjennom Kirkens store historie av minner, for å vekke hjertets minne slik at det kan skjelne håpets stjerne.

Våre personlige minner blir næret av menneskehetens gode minner. Det er adventstidens vakre oppgave å vekke i oss alle minner om godhet og dermed åpne håpets dører.»

Den keltiske tradisjonen har et særskilt blikk for Guds herlighet og Guds nærvær. I bønnen St. Patricks brynje aner vi Guds herlighet i skaperverket: I solens stråler, havets dyp, vindens hastighet, jordens fasthet. «Alt skapte han vakkert i sin tid» (Fork 3,11). Dette er shekhinah sett gjennom naturens vindu: Gud som stråler i alt han har skapt, fordi alt er båret av ham.

Når Salme 72 sier at «rettferd skal spire i hans dager og freden være stor» (v. 7), er det ikke en utopisk drøm. Det er den virkeligheten advent peker mot: At Jesus vil komme igjen for å fylle hele jorden med Guds nærvær. Da skal Guds løfte oppfylles: at «Gud skal være alt i alle» (1 Kor 15,28). «Hele jorden skal fylles med hans herlighet.» (Sal 72,19)

I dag ber jeg: Jesus, la oss se din herlighet. La oss ane glansen av den herlighet du har fra Faderen, full av nåde og sannhet (Joh 1,14). Fyll oss med din herlighet og gjør oss åpne for ditt nærvær i dag. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. desember 2025 da Salmene 72,1-7 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Ettertanke | Lyset fra Sicilia

SANKTA LUCIA: Velkommen, Lucia, velkommen til Nordens mørke natt.
Bildet: Carl Larsson, Lucia (1908)

I dag feirer hele Norge den hellige Lucia (286–304). Sankta Lucia ble feiret med en egen minnedag allerede for 1000 år siden her i Norge, og hun har sin egen merkedag på den norske primstaven.

Lucias minne ble æret tidlig. En innskrift i Giovanni-katakomben i Siracusa på Sicilia nevner festdagen hennes allerede rundt år 400. Lucia er faktisk en så sentral helgen at hun helt siden 600-tallet har blitt nevnt i den katolske messens eldste eukaristiske bønn, den romerske kanon, som fortsatt bes hver dag over hele verden.

Navnet Lucia betyr «lys», og Lucia-festen feires som en lysfest i årets mørkeste tid, særlig i Italia og Sverige, men også i store deler av Europa. Å feire Lucia-dagen er med andre ord både et urnorsk og et europeisk fenomen. Reformasjonen tok fra oss den vakre Lucia, men heldigvis har hun kommet tilbake i moderne tid. I dag retter jeg en hjertelig takk til Sverige som har sørget for at vi har fått tilbake feiringen av Lucia i Nordens mørke vinter.

Lucia er ikke oppdiktet. Hun er en reell, ung kvinne som ble født rundt år 286 i storbyen Siracusa på Sicilia. Vi vet med sikkerhet at hun led martyrdøden i hjembyen, trolig rundt år 304, under keiser Diokletians brutale forfølgelser.

Ifølge den kirkelige tradisjonen hjalp hun forfulgte kristne som skjulte seg i katakombene. Baptistpastoren Bjørn Olav Hansen (1958-2025) oppsummerer historien hennes slik: «Lucia skal ha tilhørt en svært velstående familie. Hun hadde dermed mulighet til å dele ut mat til de kristne som gjemte seg i byens katakomber. Det fortelles at hun hadde fått laget seg en krans av lys til å sette på sitt hode, slik at hun kunne bruke begge hendene til å hjelpe de trengende.»

Og han fortsetter: «Lucia-festen er en av de få kristne martyrfestene vi har igjen i vårt protestantiske Norge. Lucia er absolutt verdt å minnes, særlig i en tid hvor så mange av våre brødre og søstre blir forfulgt og lider martyrdøden verden rundt. Lucia bringer lys til en mørk, mørk verden.»

Derfor lyder dagens bibeltekst som et ekko av Lucias liv: «Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham» (1 Joh 1,5). Hun bar dette lyset inn i katakombenes mørke – og inn i verdens mørke.

Lyset fra Sicilia lever også i musikken. Santa Lucia – «Svart senker natten seg» – er en gammel siciliansk folketone. Også den svenske tradisjonen har gitt oss flere vakre Lucia-sanger. Min favoritt er en nydelig melodi som høres ut som en nordisk folketone. Den er laget av Ola Eriksson, som også har skrevet teksten:

«Velkommen, Lucia, velkommen,
velkommen til Nordens mørke natt,
Lucia, vær velkommen, Lucia.»

Lyset fra Sicilia sluknet ikke med Lucias martyrdød – og heller ikke med reformasjonen. Det fant en vei – gjennom århundrer, kulturer og landegrenser – helt til oss i Norden. Slik er Guds lys: Det lar seg ikke stanse av avstand, verken i tid eller rom. 

Når vi vandrer i lyset, har vi fellesskap med hverandre – også med dem som allerede lever helt og fullt i Kristi lys. Derfor er ikke Lucia borte. Hun lever hos Jesus, og derfor berører denne helgendagen oss så sterkt: fordi vi virkelig er forenet med henne i Kristus. På ekte. Dette er hva trosbekjennelsen kaller «de helliges samfunn» – det er et fellesskap som virkelig finnes.

Vær varmt velkommen tilbake her i Nordens mørke vinternatt, Sankta Lucia. Vi har savnet deg.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. desember 2025, da 1. Johannes 1,5-7 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Ettertanke | Da Maria kom til Mexico

Vår Frue av Guadalupe
Foto: Shrine of Our Lady of Guadalupe

Tidlig om morgenen lørdag den 9. desember 1531 var den hellige Juan Diego på vei til messe, rett nord for dagens Mexico by. Da han passerte høyden Tepeyac, hørte han vakker sang og så et lys. Denne åpenbaringen skulle på kort tid endre hele den meksikanske historien.

Så, hva var det St. Juan Diego så? På høyden møtte han en ung kvinne, kledd som en adelskvinne fra hans eget folk. Det var som om hun stod i lyset, uten å røre jorden.

Kvinnen talte til ham på hans eget språk, nahuatl, og sa at hun var Jomfru Maria, mor til den sanne Gud. Dette er en sterk Kristus-bekjennelse: Jesus er virkelig Gud.

Maria ba ham om å gå til biskopen og be om at det ble bygget en kirke på Tepeyac, der hun kunne vise sitt morshjertes omsorg for folket. Aztekerriket hadde falt bare ti år tidligere, og folket var rammet av krig, epidemier og en blodig offerreligion som krevde menneskeofringer. Midt i dette sendte Jesus sin mor Maria til dem med trøst og håp.

Biskopen var skeptisk til det Juan Diego fortalte, og ba om et tegn. Om morgenen den 12. desember ba kvinnen Juan Diego om å plukke blomster på Tepeyac. Det var vinter, og stedet var karrig, men mirakelet skjedde: Juan Diego fant en klynge praktfulle kastiljanske roser. Han samlet dem og bar dem til biskopen i tilmaen, kappen hans.

Da han åpnet tilmaen og rosene falt ut på gulvet, så biskopen og de andre tilstedeværende at noe var blitt avtegnet på innsiden av tilmaen: Et bilde av Jomfru Maria – slik hun hadde vist seg for ham på Tepeyac.

Derfor feires festen for Vår Frue av Guadalupe 12. desember. Dette var tegnet biskopen hadde bedt om, og han lot bygge et kapell på åpenbaringsstedet. I dag henger tilmaen med det mirakuløse Maria-bildet i den store basilikaen i Guadalupe i Mexico by – et valfartsmål som besøkes av flere millioner hvert år. Tilmaen er laget av kaktusfiber som normalt brytes ned på 20-70 år. Likevel er kappen bevart på en uforklarlig måte etter snart 500 år.

På fruktene skal treet kjennes. I årene etter åpenbaringen i 1531 rapporterte misjonærene om milliontall av omvendelser til kristen tro. Et ofte sitert tall er 8 millioner døpte i løpet av bare 6-7 år. Dette er en av de mest dramatiske og best dokumenterte kulturelle og religiøse omveltningene i kristenhetens historie.

Bildet på St. Juan Diegos tilma viser Maria som en ung, noe mørkhudet kvinne, med hendene foldet i bønn. Hodet er lett bøyd og hun er kledd i en rosafarget kjortel med blomster og en blågrønn kappe med stjerner.

Kvinnen står foran en strålekrans av lys, med månesigden under føttene – et bilde som peker til Åp 12,1: «Et stort tegn viste seg på himmelen: En kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter». Samtidig taler hun direkte inn i den aztekiske symbolverdenen.

Til de innfødte signaliserte Maria at hun er større enn solgudene (hun står foran solen), at hun tråkker ned måneguden, at hun er gravid (det svarte båndet rundt livet var et aztekisk graviditetstegn), og at barnet hun bærer er Gud selv (den firebladede blomsten – nahui ollin – over magen var symbol for guddom og universets sentrum).

Maria taler med andre ord både «bibelsk» og «aztekisk» på én gang: Hun er en mor som bærer Guds sønn til et såret folk. Slik ble Jesus båret til aztekernes etterkommere gjennom et språk de kunne forstå. «For Herren er rik på medlidenhet og barmhjertighet.» (Jak 5,11)

Les også:

Foredrag | Maria-kveld i gamle Øyestad kirke - et foredrag om Maria som jeg holdt for lutheranere. En grei innføring dersom du ikke er helt fortrolig med katolske og ortodokse kristnes forhold til Maria - og spesielt nyttig å få med seg hvis du tror at vi driver på med avgudsdyrkelse.

Hvis du heller ønsker å se og lytte til et av mine foredrag om Maria, kan du gå hit: 

"Maria møy den reine - En vandring langs primstavens Maria-dager." Dette foredraget holdt jeg i foredragsserien Katolsk grovbrød, i regi av St. Olav katolske domkirkemenighet.

St. Nikolas | Den ekte nissen

Den hellige Nikolas av Myra (~280-~345)

6. desember feirer vi festen for en av de mest populære helgnene i Kirken: St. Nikolas. Da passer det godt å dele helgenberetningen om ham som jeg har skrevet for det katolske barnebladet Arken.

Vil du heller lese om St. Nikolas fortalt for voksne? Klikk her: Ettertanke | Den ekte julenissen

Vær så god, her er den gode Sankt Nikolas, skrevet for barn:

St. Nikolas – den ekte nissen

Visste du at julenissen på en måte er ekte? Han levde i Tyrkia for mange hundre år siden, og er en helgen i Himmelen hos Gud.

Av Ragnhild H. Aadland Høen

En gang for over 1700 år siden (på 300-tallet) var St. Nikolas biskop av Myra, som i dag ligger i Tyrkia.

Navnet Nisse

Sankt Nikolas ble født i ca. 280 e. Kr og døde i ca. 345 e. Kr. Han er kjent under mange navn. I USA kaller de ham for Santa Claus. I Danmark, Norge og Sverige ble Nikolas forkortet til Niklas, Nils og Nisse. Minnedagen til St. Nikolas er 6. desember, altså rett før jul.

Mange steder i verden er St. Nikolas dag en stor festdag. I Nederland er det for eksempel stor stas når St. Nikolas ankommer sammen med følgesvennene sine i båt. Barn i Nederland får faktisk julegavene sine på St. Nikolas’ dag den 6. desember, og ikke på julaften!

St. Nikolas på et postkort i Nederland

Veldig ydmyk og gavmild biskop

Legenden forteller at St. Nikolas ble godt oppdratt av de fromme foreldrene sine og at han var veldig from selv også. Allerede da han var 19 år gammel ble han viet til prest.

Foreldrene hans var styrtrike. De prøvde og prøvde å få flere barn, men det fikk de aldri. Derfor arvet biskop Nikolas hele den kjempestore formuen alene da foreldrene hans døde. Han delte ut hele arven til de fattige, men han gjorde det alltid i skjul og i det stille, for han ville ikke ha ros eller bli berømt for det – han ville bare hjelpe og gjøre godt.

Hjalp i hemmelighet

Den mest berømte legenden om St. Nikolas er historien om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet formuen sin og hadde ikke råd til å betale medgift. Den gang måtte nemlig en far gi penger til brudgommen (=medgift), ellers kunne ikke døtrene bli gift.

Da Nikolas hørte om den fortvilte situasjonen, kom han i hemmelighet til huset deres om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til. Den siste gangen lå faren til jentene på lur ved vinduet fordi han var så nysgjerrig på hvem det var som gav dem penger. Det avslørte Nikolas, derfor kastet han den siste sekken ned skorsteinen i stedet! Den yngste datteren hadde vasket strømpene sine den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne, og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene hennes.

Nå skjønner du sikkert hvorfor fortellingen om julenissen har blitt sånn at nissen kommer og gir gaver ned skorsteinen uten at du vet når han kommer!

Julenissedrakten

Nikolas levde til han var en gammel mann, derfor ser han alltid gammel ut og har gjerne hvitt skjegg på bildene. Den røde bispedrakten hans og mitraen (bispehatten) har senere blitt til det nissen er kjent for i dag; en rød, pelskantet julenissedrakt.

Fortsatt er Nikolas en av de mest populære helgenene i verden, og han er skytshelgen for både land, bispedømmer, byer, mer enn 2000 kirker og alt mulig du kan tenke deg (for eksempel for fiskere, bakere og advokater). Det viktigste er imidlertid at han er skytshelgen for fattige, for dem som er i nød og for barn! St. Nikolas er først og fremst kjent som giveren av gode gaver. Han hjalp de fattige og var (og er) en sann venn i nøden.

Hellige Nikolas, be for oss!

Artikkelen er en del av Arken-serien "Helgenene – Guds venner". Du kan lese en annen tekst fra samme serie her, om Olav den Hellige.


Det kristne barnebladet Arken kommer i posten til alle barn som er medlemmer i barne- og ungdomsorganisasjonen Norges Unge Katolikker (NUK). Medlemskap koster bare 50 kroner per år, og du trenger ikke være katolikk for å være medlem/motta bladet.

Denne bloggposten ble første gang publisert 6. desember 2012. Oppdatert 29. november 2021.

Juleverkstedtips eller tips til juleaktivitet i søndagsskolen: 
Slik gjør du en sjokoladenisse om til en liten St. Nikolas!

Les også:

• Julenissens makeover-dag - Juleverkstedtips: Slik gjør du en sjokoladenisse om til en liten St. Nikolas!
• Ettertanke | Den ekte julenissen - Historien om St. Nikolas skrevet for voksne
• Les helgenbiografien om den hellige Nikolas av Myra her hos min kilde, katolsk.no

Ettertanke | Kristi Kongefest

MILD OG RETTFERDIG: Dette ikonet fra Sankta Katharina-klosteret i Sinai-ørkenen er det eldste, kjente ikonet der Jesus er fremstilt som Pantokrator, allherskeren. Han har to ansiktsuttrykk på én gang - du ser det lettere hvis du dekker til halve ansiktet om gangen. Den ene siden av ansiktet er mildt og nådefullt (hans høyre side). På den andre siden trer den rettferdige dommeren frem. Fordi han ER begge deler på en gang: Både nådefull og rettferdig - både den som gir evig liv og den som vil gjøre slutt på ondskapen.

Den dramatiske, siste søndagen i kirkeåret feires i dag. Kristi Kongefest, heter den i Den katolske kirke. "Domssøndag/Kristi Kongedag" heter den i Den norske kirke. Det går nesten ut på det samme. 

I begge tilfeller handler det om Jesus, kongen, han som «skal komme igjen for å dømme levende og døde».

Jesus er min venn som jeg kan stole fullt og helt på. Men han er en litt annerledes venn.

”Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere,” sier han i Joh 15,14. Den er jo rimelig drøy. Jeg har ingen andre befalende venner. Men så kjenner jeg heller ingen andre som er universets konge og har all makt i himmel og på jord. 

Derfor bøyer jeg fysisk kne for kong Jesus hver gang jeg er i kirken. Det øker ikke distansen mellom oss. Tvert imot. Det fører til at jeg elsker og tilber ham enda mer, i både ånd og kropp.

Dagens tekst om Guds vredesdag kan gjøre noen og enhver skjelvne. Men de som har levd før oss, har utviklet ord som hjelper oss i møte med usikkerheten. 

De skilte klart mellom sikkerhet og trygghet. Den som er sikker, begynner å ta seg friheter. Den som er trygg, vet hvor viktig det er å holde fast.

Når vi holder oss til Jesus, kan ikke verdens undergang og dommens dag true oss. ”Hjelp oss å fatte, den dag vi forferdes, når kreftene rokkes og sjeler forherdes, at det som du bringer den dagen du kommer, er lyset og livet – den evige sommer!” (Norsk Salmebok nr. 258)

Mitt liv er ikke på vei mot en solnedgang, men en soloppgang.  

”Kom, konge, kom i morgenglans
og gjør en ende bratt på jordens mørke,
tenn den dag som aldri mer blir natt!"

(Norsk Salmebok 2013, nr. 15)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 3. november 2008 da Åp 11,15–19 var dagens bibeltekst, og her på bloggen 20. november 2014. 

LES MER:

• Ettertanken min "Kristus Kongen" kan du lese her
• På katolsk.no kan du lese mer om Kristi Kongefest og den historiske bakgrunnen for denne søndagen

Jeg liker november

Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons

Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker november, årets minst kravstore måned.

November er ikke noe stress. Det er lite som skjer. Ingen ferier, ingen oppstarts- og planleggingsmøter, ingen avslutninger i hytt og pine vær. Finnes det noe mindre pretensiøst enn november?

Det er ingen som har store forventninger til november. I november er det lov å være hjemme og ikke måtte finne på så mye hele tiden. Det er lov å føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale. Det er lov å være inne med god samvittighet, for været innbyr sjelden til verken høst- eller vinteraktiviteter. (Ikke det at jeg er spesielt flink til å finne på noe ute de elleve andre månedene, men i november slipper jeg iallfall å ha dårlig samvittighet for det.)

I november er det (nesten) alltid mørkt og kaldt og vått ute, og tilsvarende deilig å finne pleddet og kakaokoppen inne. Ikke minst er november måneden da jeg gleder meg til noe nytt og fint som er like om hjørnet. November er glede-seg-til-advent-måneden.

Her er en tekst som gjør at jeg blir glad i november. Det er et dikt av Irene Henrysson:

NOVEMBERLYS

Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.

Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.

Irene Henrysson

(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)

November er måneden for stearinlys og vokslys. I dag, 1. november, feirer Den katolske kirke Allehelgensdag, og i morgen er det Allesjelersdag da vi tenner lys og ber for alle våre avdøde. 

På 1950-tallet stengte Den norske kirke Oslos kirkegårdsporter tidlig på dagen Allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene. Det ble oppfattet som en unorsk og uprotestantisk skikk den gang. I dag er det heldigvis fullt lov å tenne lys på sine kjæres graver hele året. Hvis du ikke kan komme deg til graven(e) i disse dager fordi kirkegården ligger for langt borte; tenn lys i kirken eller hjemme!

I det hele tatt: Tenn lys i november! "Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket" (kinesisk ordtak).

Første gang publisert her på bloggen 1. november 2013. 

LES MER:

• Her på bloggen: Novembervelsignelser | Gamle venner og ny snø
• Les en interessant artikkel om Allehelgensdag og forholdet til døden og de døde i en artikkel her på bloggen: "Halloween og Allehelgensdag: En vaksine mot hovmod"
• Les om Allehelgensdag på katolsk.no
• Les om Allesjelersdag på katolsk.no 

Mikkelsmesse | Andakt i MF-kapellet

ST. MIKAELSKYRKJA: På Selja kan du høre sus av englevinger.
Utsikt fra St. Mikaelskirken på Selja. Benediktinermunkene viet hulekirken, "Norges eldste stående kirketak", til den hellige erkeengelen Mikael. Skyen på bildet er ikke manipulert, den ble bare fanget av fotografen i et velsignet øyeblikk.
Foto: Lasse Fløde ©, publisert med tillatelse

I anledning mikkelsemsse i dag, løfter opp igjen denne bloggposten fra 28. september 2022, da jeg holdt morgenandakten i MF-kapellet. Dagens evangelietekst var Joh 1,47-51: "Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»"

Den 29. september er det Mikkelsmesse, dagen da vi feirer englenes hærfører – den hellige erkeengelen Mikael.

Denne dagen var en av høstens aller største merkedager i Norge i katolsk tid, og den er selvsagt merket av på primstaven. Frem til den lutherske helligdagsreduksjonen i 1770 var mikkelsmesse faktisk helligdag, og i mange norske bygder ble den regnet som halv helligdag helt opp mot vår tid.

I middelalderen var det rundt tretti kirker i Norge som var viet til St. Mikael. Mikaelskirkene har alle det til felles at de ligger spesielt til, enten på høye fjell eller åser, eller i huler i fjellet – eller helst begge deler. 

Den viktigste av dem ligger på den hellige øya Selja ved Stadt, der benediktinermunkene viet hulekirken til St. Mikael. Sigrid Undset kaller denne hulekirken for "Norges eldste stående kirketak", og det har hun helt rett i. Jeg har vært der utallige ganger, og jeg kan vitne om at det fortsatt er et helt spesielt sted å be og feire messe.

I følge kirkens legende viste St. Mikael seg på et berg i Gargano i Italia i år 490 og han innviet selv hulen der til en kirke. Innvielsen av kirken skjedde den 29. september, derfor feirer vi Mikkelsmesse den datoen. Mikael er i det hele tatt ofte forbundet med hulekirker. Benediktinerne har alltid sett på Mikael som en spesielt viktig alliert i kampen mot det onde.

På katolsk.no kan du lese en lengre artikkel om Sankt Mikael og Mikkelsmesse. Jeg skal gi deg en smakebit derfra: Navnet Mikael betyr "Hvem er som Gud?" Mikael er den erkeengelen som leder englene som er trofaste mot Gud i den seierrike kampen mot fienden, mot det onde. Det kan du lese om i Johannes' Åpenbaring 12,7-9, der Mikael og hans engler kaster den ildrøde dragen med syv hoder og ti horn ut fra himmelen – den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan. 

Denne "krigen i himmelen" er grunnen til at Mikael blir æret som anfører for himmelens hærskare og som beskytter av kristne i alminnelighet og av soldater i særdeleshet. I kirkekunsten avbildes ofte Mikael med et spyd eller sverd som det ondes bekjemper, gjerne i form av en drage.

I 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen i Den katolske kirke, og 29. september er nå minnedag for alle de tre erkeenglene som er navngitt i Bibelen: Mikael, Gabriel og Rafael.

 
Om fire dager, den 2. oktober, er det minnedagen for verneenglene. Det finnes mye rar og falsk englelære for tiden, derfor har mange kristne blitt litt redde for å forholde seg til at englene finnes. Men det finnes en bibelsk og sunn lære om englene, og den må vi holde fast på.

Som dominikanerpater Arnfinn Haram sa det: «Lat oss ikkje overlate englane til diffus nyreligiøsitet og “engleskular”. Englane høyrer med i den triumferande kyrkja, ecclesia triumphans, i det heilage samfunnet, communio sanctorum.» 

Vår tid har mistet både Gud, profetene, apostlene, helgenene og englene av syne. Det betyr ikke at de ikke finnes. Du er omsluttet av Kirken. Vi tror på den Gud som er skaperen av alt synlig og usynlig. Du står i bønnefellesskap med profetene og patriarkene, apostlene og martyrene. Du deltar i liturgien sammen med englene og himlenes krefter, de som roper «Hellig, hellig, hellig» i Jesaja 6,3, slik vi sang i inngangssalmen.

Og du har altså til og med en egen verneengel som har fått i oppgave å alltid følge deg, hele veien hjem til Gud. Jesus selv snakker om verneenglene i Matt 18,10. 

Engelen min blir med meg gjennom liv og død – og hvis jeg lar ham, leder han meg helt frem, til Himmelen, hjem til Gud. Det er oppgaven Guds engel har fått i oppdrag av sin himmelske Herre; av min Far, den allmektige. 

Ved vår utgangsdør hjemme henger det et bibelvers som jeg vil gi til deg som et utgangsord i dag: «For han skal gi sine engler befaling om å verne deg på alle dine veier.» (Sal 91,10-12) - helt til du er hjemme hos ham i himmelen.

Du kjemper ikke alene. Du går ikke alene. Amen!

Under følger bilder fra MF-kapellet og deretter bilder fra Mikaelshulen på Selja, samt lenker videre for deg som vil lese mer om englene.

Jeg tok med et ikon av St. Mikael til MF-kapellet da jeg holdt andakten.
(Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen)

 I kirkekunsten avbildes ofte den hellige erkeengelen Mikael med et sverd eller spyd, som en bekjemper av det onde, gjerne i form av en drage.

"Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden,
verg oss mot djevelens ondskap og list.
Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age.
Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer,
ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg,
vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder
som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden."
 (Pave Leo XIII,1810-1903)

Midnattsmessefeiring i St. Mikaelskirken på Selja, også kjent som Sunniva-hulen. Sigrid Undset kalte hulekirken for "Norges eldste kirketak".

(Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen)

Altersteinen etter midnattsmessen i Mikaelshulen 7. juli 2021.

Mange kom og tente lys i hulekirken på Selja den 8. juli 2021, på selve seljumannamessen. Dette er den innerste delen av hulen. (Det vil si: Bak altersteinen fortsetter hulen faktisk enda noen meter både bakover og oppover.)

Slik ser St. Mikaelskirken ut fra litt nærmere utgangen.

Inne i hulekirken samler små vanndråper seg som perler på fjellveggen. "Martyrenes tårer", kalte barna dem, etter Sankta Sunniva og seljumennene som gav sitt liv her..

Utsikten fra St. Mikaelskirken kl. 22.40 den 7. juli 2021. Magisk vakkert.

Utsikten over kloster- og helgenanlegget på Selja kl. 22.30 den 7. juli 2021.

Utsikten fra huleåpningen en sommerdag i juli.

Hav, himmel og en hellig øy. Trenger man mer?
"Du er mi øy i havet, Gud."

LES OGSÅ:

Alle lenker leder til andre steder på bloggen, med mindre noe annet er spesifisert.

• Primstaven | Mikkelsmesse, erkeengelen Mikaels minnedag
• "Tre ting du trenger å vite om englene" - fra Fr. Arnfinn Harams artikkel om englene
• Du har en skytsengel - min bloggpost om verneenglene der jeg forteller mye mer enn jeg fikk plass til i MF-andakten.
• Ettertanke: Dødskampen i Numedalslågen - da skytsengelen min jobbet veldig hardt
• O verneengel ved min side, gå til kirken for meg
• Bønn til skytsengelen din
  
• På katolsk.no: "De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael"
• På katolsk.no: "De hellige verneengler"
• På katolsk.no: "Hvorfor tror katolikker på verneengler?" 
• Gå til google.no og søk med disse ordene verneengel site:katolsk.no - og du vil få opp biografiene til mange spennende helgener som faktisk har møtt og snakket med sine verneengler

Mahlers tredje symfoni og Himmelen – verdt å vente på

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg ble minnet på denne bloggposten som jeg publiserte her på bloggen 5. mai 2022. Løfter den opp på nytt igjen nå, 25. september, fordi den inneholder så mye himmellengsel og håp. Gud vet at vi trenger det nå når høsten kommer og dagene blir kortere og mørkere.

-------------------------------

Alt godt, sant og viktig er verdt å vente på. Jeg hadde ventet i over seks år på en mulighet til å høre Mahlers tredje symfoni live for første gang. Å, som dette var verdt å vente på! Bravo!

Jeg hadde sikret meg billetter til Oslo-Filharmoniens fremføring i april 2020, som ble avlyst på grunn av korona. Da Mahlers tredje symfoni til min store skuffelse ikke dukket opp på 2020-2021-programmet, var jeg redd for at jeg måtte vente i mange flere år før jeg fikk høre denne fantastisk klangrike symfonien live. Heldigvis ble det «bare» to års forsinkelse. 5. mai 2022 fikk jeg være til stede i Oslo Konserthus da Oslo-Filharmonien fremførte Gustav Mahlers 3. symfoni. Halleluja!

Mahler jobbet med satsene i sin 3. symfoni ut fra beskrivende titler. Den første satsen kalte han «Pan våkner. Sommeren marsjerer frem.» De påfølgende fem satsene fikk titlene «Hva blomstene på marken forteller meg», «Hva dyrene i skogen forteller meg», «Hva menneskene forteller meg», «Hva englene forteller meg» og «Hva kjærligheten forteller meg.» Før premieren strøk Mahler disse titlene fordi han mente de var overflødige. Det synes ikke jeg de er. De forteller meg nemlig mye om hva det er Mahler forsøker å fortelle meg.

Hva kjærligheten forteller meg

Min favorittinnspilling av denne symfonien er Berliner-Filharmonikernes live-innspilling med Claudio Abbado som dirigent. Skjønnheten er nesten ikke til å holde ut, spesielt de aller siste sju minuttene av symfonien, det vil si under den mest intense delen av "Hva kjærligheten forteller meg"-satsen.

I satsen "Hva mennesket forteller meg" bruker Mahler Nietsches ord fra "Also sprach Zaratustra" for å formidle menneskets smerte: "Tief ist ihr Weh" – "dyp er hennes smerte". 

Men Mahler bruker ingen ord, bare sin egen musikk, for å fortelle hvordan det vil gå til slutt, i sluttsatsen "Hva kjærligheten forteller meg", der han gir lengselen form.

Når jeg lytter til sluttsatsen i Mahlers 3. symfoni bare VET jeg at godhet finnes – både underveis og til slutt. Dette er hva Mahlers symfoni, Guds ord og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som ble feil kommer til å bli rett. Sorg og smerte skal ikke være mer, og himmelen og jorden skal bli fylt av bare godhet - av Guds herlighet. Men det blir så platt og flatt når jeg prøver å si det med ord, så du bør heller bare høre det slik som Mahler formidler det her i Berliner-filharmonikernes innspilling av de siste sju minuttene av "Hva kjærligheten forteller meg" (lenke til Spotify).

Jeg har skrevet om Mahlers 3. symfoni og dette temaet tidligere her på bloggen. Her kan du lese hele teksten fra den gang, i ettertanken "Du velsignede kjærlighet".

Dette bildet fra kveldens konsert kan du klikke på for å se det i større format.
Foto: Andreas Dingstad ©

 "I kunsten søker vi faktisk en etterligning av forevigelse. Hvis ånden finner et øyeblikks ro, hvile og lindring i det vakre, om enn ikke varig bot mot dens angst, så er det fordi det vakre er en åpenbaring av det evige, av det guddommelige i tingene, og skjønnheten er ikke annet enn øyeblikkets forevigelse."
(Filosofen Miguel de Unamuno)

Posthornet i det fjerne

Under konserten i kveld oppdaget jeg noe jeg ikke har hørt før, nemlig en utrolig vakker sekvens med lyden av posthornet i det fjerne i 3. sats, det vil si i «Hva dyrene i skogen forteller meg»-satsen. Den stod virkelig ut på en måte jeg aldri har hørt før. SÅ nydelig. 

Nick Jenkins skriver: "Mahler specifically calls for use of the Posthorn, an instrument foreign to the concert hall (most modern performances will utilise either a muted trumpet or a flugelhorn). The composer calls for the Posthorn to be played off stage and to be heard as if from a distance. The effect is a contemplative passage which emanates wistful nostalgia". 

Etter konserten har jeg lett etter en innspilling som kan gi meg den samme opplevelsen; en innspilling av posthornet som ligner på den lyden som Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Klaus Mäkelä klarte å skape i kveld. 

Jeg har blitt tipset av Andreas Dingstad om at Bernstein på Sony og Ivan Fischer/Budapest er skikkelig gode innspillinger, så jeg har hørt på dem nå. Dessverre er de andre instrumentene altfor fremtredende i disse innspillingene, slik at de overdøver posthornet. Det nærmeste jeg har klart å komme i kveld, er en innspilling av Oslo-Filharmonien fra 2019, med Mariss Jansons som dirigent. Den ligner ganske mye.

Mäkelä var rett og slett utrolig god på å la alle de ulike instrumentene få "stå fram" på en uvanlig måte. Min venninne Solgunn bemerket etterpå hvor tydelig Mäkelä fremhevet cellistene, som ellers sjelden får glitre. Mange dirigenter lar fiolinene ta altfor stor plass. Solgunn visste ikke at Mäkelä selv er cellist, men hun hadde altså likevel observert dette - noe som beviser at det er reelt, og ikke bare noe hun innbilte seg fordi hun tenkte han har en forkjærlighet for cellorekken, "siden han er cellist". Men iallfall: Dette fenomenet inntraff ikke bare med cellistene, men med alle instrumentene – inkludert posthornet. Mahlers tredje symfoni inneholder lag på lag av instrumenter, og dirigenten har utrolig mye å si for hvilke av disse det er du faktisk hører.

Himmellengsel

Men tilbake til posthornet. Det var noe med lyden av det hornet i det fjerne som minnet meg om Narnia, om himmelen, om å vende hjem etter et langt slag. Du er dødssliten, du har holdt ut mye, du skjønner ikke hvordan du skal holde ut mer. Så hører du en svak lyd. Lyden av seierstoner i det fjerne. Snart er vi der! Snart er seieren vunnet, himmelen er din, Ragnhild, himmelen er DIN! En gang skal det skje! Lytt til signalhornet i det fjerne! Himmelriket og seierskransen ligger der foran deg, bare fortsett å gå. Gå opp bakkene, gjennom krattene, gjennom de mørke skogene, ser du lysningen der framme? Kravl deg fram på alle fire om du må. Bare gå, gå, ikke gi opp, så kommer du fram! Lytt til hornet! Gå etter lyden av hornet! Fortsett!

Alt det der opplevde jeg i løpet av bare noen sekunder. Lyden jeg snakker om starter ved 5:39 og varer til 8:22 i tredje sats. Vi snakker altså om under tre minutter av en konsert som varte i 105 minutter. (Mahlers tredje symfoni er hans lengste.) Dette var de aller vakreste tre minuttene, sammen med de sju aller siste. Men hele symfonien var fantastisk vakker, bare så det er sagt! En praktprestasjon av både orkester, kor og dirigent.

Takk, gode Gud. For en velsignelse å få oppleve! Dette kan jeg leve lenge på!

"Underlig! Når jeg hører stor musikk - endog mens jeg dirigerer - kan jeg høre helt utvetydige svar på alle mine spørsmål og føler meg helt klar og sikker. Eller rettere sagt, jeg føler helt tydelig at de ikke er spørsmål i det hele tatt."

Sitat av Gustav Mahler

Dette sitatet er hentet fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av musikkprofessor og katolikk Øivind Varkøy i SEGL 2015. Les mer om Mahler og hans rastløst søkende, katolske tro i det katolske årsskriftet SEGL 2015. 

For en pasjon og FOR en dirigent! Han gav virkelig alt - noe det flyvende håret vitner om her.
Oslo-Filharmonien skrev sjefsdirigentkontrakt med Mäkelä da han bare var 22 år gammel. 22! Det er jo helt avsindig. Da han var 24 år forlenget de i tillegg kontrakten hans fra tre til sju sesonger! Mannen er så eksepsjonell at jeg tror vi må bare slå fast at han er ikke bare "en stjerne in the making". Han er en stjerne. 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Da siste tone hadde tonet ut, ble den fulgt av en mektig, intens, lang, lang stillhet - og deretter en applaus som bare ikke ville slutte! En utrolig konsertopplevelse! Fantastisk! SÅ takknemlig til Gud for at jeg fikk oppleve dette! 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er en av de villeste applausene jeg har vært med på noen gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger dirigenten måtte gå ut og inn. Fem? Det føltes som minst fem. Først to ganger sittende, så tre ganger med stående applaus (minst).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For basunen skal lyde - For the trumpet will sound

Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint, kapittel 15, vers 51-58:

"Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet.

Død, hvor er din brodd?

Død, hvor er din seier?

Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig forHerren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves." (1. Kor 15,51-58)

Så lykkelig blir man av godt, gammelt vennskap og Mahlers tredje symfoni.
Det var altså min gode venninne Solgunn og jeg som var de røde og rosa fargeklumpene der framme på fjerde rad :) Solgunn og jeg har kjent hverandre helt siden vi gikk på Bibelskolen i Oslo ("Staffeldts") der Solgunn gikk musikklinjen og jeg gikk bibellinjen i 1995/96. Jeg var så heldig å få være med i musikklinjekoret på Staffeldts. Det er det heftigste koret jeg har sunget i noen gang. Dirigenten flekket opp en åttestemt note på skjermen, samtlige sangere noteleste, og vi kunne gå direkte på finpussen og selve musiseringen. Helt vilt. Jeg kommer aldri til å oppleve noe sånt igjen. Aldri, det er jeg sikker på. Vel, ikke før i himmelen, da. Men det er virkelig en av mine store drømmer å få oppleve noe slikt igjen, slik jeg skriver om her i denne bloggposten om den natten jeg våknet av en lykke som var så intens at jeg ikke klarte å sove.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

O lykke! To røde Mahler-lykkeklumper på fjerde rad der.
Foto: Utsnitt av foto tatt av Andreas Dingstad ©

Et lite, politisk post scriptum til slutt

For øvrig mener jeg i likhet med Oslo-Filharmonien selv, Else Systad og Knut Olav Åmås at vi må få et nytt og bedre konserthus i Oslo. Knut Olav Åmås hadde rett allerede i 2009 da han skrev at «Hovedstaden trenger raskest mulig et ordentlig hus for sitt beste orkester.» Det er ikke mindre sant 13 år senere. Nå MÅ det skje noe!

Grieghallen i Bergen, Stavangers nyeste konserthus og Kilden i Kristiansand - alle har de det til felles at de har akustikk som rager langt over dagens Oslo Konserthus. 

Nå har vi fått nye Deichman på plass, Operaen er solid etablert, nye Nasjonalmuseet er bygget, til og med Munchmuseet ble endelig ferdig til slutt. Nå er det virkelig Oslo-Filharmoniens tur. Vi har sannelig ventet mer enn lenge nok på at det skal bli deres tur! 

Hovedstaden har mange flotte og viktige bygg, men den siste bygningen mangler: et nytt Oslo Konserthus. Vi trenger å få høre den vidunderlige musikken som Oslo-Filharmonien er i stand til å lage i et nytt og bedre konserthus. Virkelig.

Opprinnelig publisert her på bloggen 5. mai 2022.

Et ekstra etterord 25. september 2025

Foran kommunevalget i 2023 sørget jeg for at punktet "Legge til rette for et nytt konserthus for Oslo Filharmonien på Filipstad" kom inn i programmet til Oslo KrF for perioden 2023-2027. Er jeg glad for det? Ja!

Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - om hva Mahlers 3. symfoni forteller
SEGL, døden og håpet - katolsk årsskrift med nydelig artikkel om Gustav Mahler, MÅ leses