"Know, o beautiful soul, that you are the image of God. Know that you are the glory of God." St Ambrosius Foto: Steubenville Conferences
Jeg er glad i klar tale. Kanskje er det derfor jeg liker Paulus så godt. Han er befriende tydelig på hva som faktisk betyr noe her i livet.
Hør bare:
«For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro, virksom i kjærlighet.» (Gal 5,6)
«For det som betyr noe, er ikke å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning.» (Gal 6,15)
«For det som betyr noe, er ikke å være omskåret eller uomskåret, men å holde Guds bud.» (1. Kor 7,19)
Da regner jeg med at du har fått grundig med deg at omskjærelsen ikke har noe med frelsen å gjøre for den som er kristen.
Jeg vet ikke om det slo deg, men på samme måte som det første leddet i disse setningene er likt, så er den andre halvdelen av setningene egentlig bare tre alternative måter å si det samme på.
«Det som betyr noe» er altså:
Å ha en tro som er virksom i kjærlighet.
Å være en ny skapning.
Å holde Guds bud.
De tre punktene er nøye vevet sammen.
Bibelen sier tydelig at frelsen er en gave som tas imot i tro (Romerbrevet og Galaterbrevet).
Men den sier også at en intellektuell overbevisning uten gjerninger ikke kan frelse deg, fordi en tro uten gjerninger er død (Jakobs brev). En reell, levende tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en reell prosess kalt helliggjørelsen.
Dessverre kommer du selv ikke til å oppleve at det går bedre og bedre dag for dag. For: Jo mer helliggjort du faktisk blir, jo mindre hellig føler du deg. Jo nærmere du kommer den hellige Gud, jo større ser du at kontrasten er, og jo skarpere oppdager du at skyggen din er.
Så hva er det som gjelder, da? En av de beste måtene å oppsummere det hele på ble gitt i 1999 da felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund. Den lyder slik, og skal få siste ord i dag:
«Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger.» Amen!
Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. august 2019 da Gal 5,1-6 var dagens bibeltekst
TRØST: «Jo mer helliggjort du faktisk blir, jo mindre hellig føler du deg. Jo nærmere du kommer den hellige Gud, jo større ser du at kontrasten er, og jo skarpere oppdager du at skyggen din er.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, etter adventsskriftemål hos gode p. Arne Marco Kirsebom i Mariakirken i Stabæk, 20. desember 2016.
Nå nettopp, i hele oktober måned, var det ekstraordinær misjonsmåned i Den katolske kirke over hele verden.
Mottoet som pave Frans gav måneden, var «Døpt og sendt: Kristi kirke på oppdrag i verden». Lite visste jeg om hvordan andres forbønner skulle komme til å blåse inn i mitt liv, en høstkveld i oktober.Jeg hadde ikke selv noen tanker om å være misjonær i Stavanger denne kvelden, men det hadde tydeligvis Den Hellige Ånd.
Før jeg vet ordet av det, har jeg satt meg foran i taxien (!) og håndhilst på sjåføren (!) og sagt «Hei, jeg er Ragnhild» (!). I det vi svinger inn i Misjonsveien, lurer den Midtøsten-ishe taxisjåføren på hva jeg har gjort på Misjonshøyskolen.
«Jeg har holdt et foredrag om Jomfru Maria. Du vet, moren til Jesus.» «Er du kristen?» spør han. «100 prosent», ler jeg. «Kan du fortelle meg om kristendommen?» spør han. «Hva er din egen bakgrunn?» spør jeg tilbake. Jo, han ville nå liksom bare høre mer om kristendommen.
Så jeg forteller i vei: Om hvordan Gud – Skaperen av alt synlig og usynlig – kom til oss og ble et menneske som oss, for å redde oss fra døden og alt ondt. Om Jesus og Guds nåde. Om Himmelen og hva som skjer når vi dør. Om legemets oppstandelse. Om hvor meningsfullt livet blir når din lille historie veves inn i den store historien. Om hvorfor jeg tror den katolske, kristne troen er sann. Alt mulig. Han spør og jeg svarer.
Etter at vi er framme og jeg har betalt, forteller han at han er muslim. Deretter snakker vi i ti minutter til. En fullstendig surrealistisk og fin opplevelse.
Før jeg går vil han ha en bokanbefaling. Jeg anbefaler å lese evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes; Guds levende ord som taler direkte til oss i dag. «Les om Jesus, og be mens du leser. Fokusér på Jesus. Det er der hele forskjellen er.»
I tillegg tipser jeg ham om å lese på katolsk.no og gå på troskurs i den katolske menigheten; en menighet som består av folk fra alle samfunnslag og ca. alle folkeslag. «Der vil du bli tatt godt imot.»
Hvem vet? Kanskje denne lille historien en dag vil gi deg mot til å snakke med noen om troen din? Kanskje du vil be for han som jeg møtte? Og kanskje, kanskje du selv møter på taxisjåføren «min» en dag? Da håper jeg du fortsetter der jeg slapp.
Som sokneprest p. Pål Bratbak sier det:«Vi vet ikke når og hvordan Gud griper inn i menneskers liv, men vi vet at Han gjør det, og at han bruker oss for å berede grunnen.»
Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. november 2019 da Apg 16,25-34 var dagens bibeltekst
Pave Frans om misjon: «Jeg er alltid en misjon; du er alltid en misjon; enhver døpt mann og enhver døpt kvinne er en misjon. Den som elsker, setter seg i bevegelse, blir drevet ut av seg selv, blir tiltrukket og tiltrekker, gir seg selv til den andre og knytter livgivende relasjoner. Når det gjelder Guds kjærlighet, er ingen unyttig eller ubetydelig. Hver av oss er en misjon i verden fordi hver av oss er en frukt av Guds kjærlighet.» Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Det finnes bare én Gud. Han er Sannheten. Den som oppriktig søker sannheten søker derfor i praksis Gud – fordi Gud er Sannheten. Alt som er godt og hellig i verdens store religioner, skyldes på en hemmelighetsfull måte Guds gjerning gjennom Hans Ord, Jesus Kristus – det «som opplyser hvert menneske som kommer til denne verden» (Joh. 1,9)."
"Sankt Justin fremhevet hvordan Guds Sønn – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet."'
"Filosofen, eks-ateisten og helgenen Edith Stein skriver: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke»."
"Therefore, I encourage you to live your faith visibly and with pride. If you do not hide you faith away people will come to you and ask questions. Be open to these questions, and do not be afraid or embarrassed to talk about your faith. This country is in desperate need of our common testimony." (Fra biskop Bernt Eidsvigs preken)
En ettertanke om hvordan et av verdens mest berømte manus – nærmere bestemt «lignelsen om den bortkomne sønnen» – for tiden blir dramatisert over hele Europa.
«La oss elske hverandre og se hva det er du har ment med at vi bor der vi bor. Hjelp oss vitne om Jesus for fjern og for nær, la ditt ord nå ut til hele vår jord!» (Sitat Sigurd Lunde)
(Flere lesetips under bildet.)
"Baptized and sent. The Church of Christ on mission in the world. Extraordinary missionary month October 2019."
Les også disse to inspirerende artiklene på katolsk.no
Les pater Pål Bratbaks glitrende og inspirerende misjonspreken i den ekstraordinære misjonsmåneden oktober 2019. Et sitat derfra: "Vi vet ikke når og hvordan Gud griper tak i et menneske, vi vet bare at det er det Gud lengter etter å kunne gjøre, og han vil bruke oss for å la det kunne skje. Igjen, i det Paulus skriver til oss i dag, så skjønner vi at misjon ikke bare kan være en oppgave for de få: Det er en oppgave som påhviler oss alle, for vi er døpt og sendt."
Les hyrdebrevet fra de katolske biskoepene i Norden. Her er et utdrag derfra: "I sitt brev av 22. oktober 2017, der han utroper den ekstraordinære misjonsmåneden, skriver pave Frans: Å følge dette budet (misjonsbefalingen) er ikke valgfritt for Kirken, men derimot dens «uunngåelige oppdrag», slik Det andre vatikankonsil minner om at Kirken «i sitt vesen er misjonerende». Videre siterer han sin forgjenger, den hellige pave Paul VI: Evangelisering er Kirkens nådegjerning og egentlige kall, dens dypeste identitet. Den er her for å evangelisere. (...) Ikke bare prester og misjonærer i klassisk forstand, men enhver som er døpt og fermet, har et medansvar for Kirkens misjon. (...) La oss da, oppildnet av Den hellige Ånd, vise Gud vår beredvillighet og tillit, og oppmuntre hverandre til å være gode trosvitner. (...) Jesus sender Kirken, og dermed hver enkelt av oss, ut i verden for å forkynne evangeliet, det glade budskap."
«Eg trur uavlateleg på kjærleiken som ein stor overveldande fred og ein gyldig grunn for å leva» …også når det er vintermørke, sørpeføre, skrubbsår og bare stjernene lyser. Også da tror jeg på Guds kjærlighet; jeg tror på det myke usynlige som dekker skorper og sår, det stille drysset gjennom sjelen som forteller meg hvem jeg (og du) egentlig er: Du er den høyt elskede. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Vinteren er over oss med kortere dager og lengre netter, men det finnes gode grunner for å leve, da også.
Her er en av dem:
«EIN GRUNN TIL Å LEVA
Det er kjærleik eg snakkar om,
ikkje den banalt brusande,
men det svale vinddraget,
luftninga,
det stille drysset gjennom sjela,
det mjuke usynlege som slører lydar
og dekker skorper og sår.
Eg trur uavlateleg på kjærleiken
som ein stor overveldande fred
og ein gyldig grunn for å leva.»
Alf A. Sæter (publisert med tillatelse)
Hvordan ville du besvart spørsmålet «Hva er meningen med livet?» Her er ordrett det jeg svarte Vårt Land i et videointervju for fem år siden:
«Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - og du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening.»
Jeg tror at Gud har skapt meg, og at han derfor er den rette til å lære meg å leve livet slik det er ment å leves:«Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» (Mika 6,8)
To år senere fant jeg ut at svaret mitt mangler noe. Det er riktig at meningen med livet er å elske. Men det er bare halve sannheten. Fordi: Meningen med livet er å elske og å bli elsket.
Gud, som er kjærlighet, skapte meg fordi han ville elske meg. Derfor finnes jeg. Jeg finnes fordi jeg er elsket. Jeg ble elsket inn i verden av mine foreldre – og av Gud. Og målet med livet mitt er å bli elsket gjennom livet, gjennom døden og inn i Himmelen – av Jesus.
Derfor synger jeg denne salmen av Jakob Paulli (1902) i dag:
Som du skjønner – Alf A. Sæters ord er også mine: «Eg trur uavlateleg på kjærleiken som ein stor overveldande fred og ein gyldig grunn for å leva» …også når det er vintermørke, sørpeføre, skrubbsår og bare stjernene lyser. Også da tror jeg på Guds kjærlighet; jeg tror på det myke usynlige som dekker skorper og sår, det stille drysset gjennom sjelen som forteller meg hvem jeg (og du) egentlig er: Du er den høyt elskede.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 9.11.2019 da Ordsp 3,1-3 var dagens bibeltekst
Takk, Gud, for helga da både den aller første snøen («Mamma, se, det snøøør! Jeg elsker snø!») og en god, gammel venninne kom til Oslo.
Vi klarte til og med å komme oss i kirken i dag, der Johannes sang i familiemessen med aspirantkoret, og der vi ble enda bedre kjent med en ny familie i menigheten. Veldig stas!
Dikteren Kolbein Falkeid er en av mine favorittdiktere. Jeg har elsket diktene hans siden jeg var tenåring og gikk på Skeisvang videregående skole i Haugesund. Falkeid var norsklærer i parallellklassen vår, og hele skolens stolthet. Han er en av dem som gjør meg stolt over å komme fra Haugesund.
«Beslektede sjeler er ikke så sjeldne som jeg trodde før. Det er fantastisk å oppdage at det finnes så mange av dem i verden.»
Anne fra Bjørkely, av Lucy Maud Montgomery
Denne novemberhelga har jeg blitt velsignet med besøk av min gode venninne Anne-Linn som kom hele veien fra Vesterålen. Tid sammen med Anne-Linn er gull, røkelse og myrra. Vi ble venner i 1997 og har ikke bodd i samme by siden 1998, men likevel har vi klart å holde kontakten. Jeg takker Gud for Anne-Linn, og tenker at den rette hyllesten til henne er å dele dette diktet av Kolbein Falkeid som du finner i må ha-boken Samlede dikt av Kolbein Falkeid.
DET ER LANGT MELLOM VENNER
Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
Kolbein Falkeid
Og ja, jeg tenker at både Anne fra Bjørkely-sitatet og Kolbein Falkeid-diktet har rett begge to. Det finnes overraskende mange, små, lysende stuer i fjellmørket. Mange av dem er gode, gamle fjellstuer med de nydeligste tømmervegger, men plutselig dukker det også opp nye, overraskende velsignelser. «Du kan ikke ta feil av dem.»
Dermed skal et utdrag av et dikt som er skrevet av en annen favoritt av meg, Hans Børli, få avslutte helgen:
«Å, flytt deg nærmere inn til meg her på kjøkkentrammen! Den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen.»
(Fra Tankestreif (1991), utdrag fra diktet Junikveld)
#novemberbliss
Bliss
Definition:
supreme happiness; utter joy or contentment:wedded bliss.
Theology. the joy of heaven.
heaven; paradise: the road to eternal bliss.
Archaic. a cause of great joy or happiness.
Til slutt, her er noen glimt av #novemberbliss:
Å våkne opp til en ny dag med årets første snø. "Mamma, se, det snøøør! Jeg elsker snø!"
Maria-rosen. Og hagerosene.
Plutselig hadde vi vinterroser i hagen vår.
Anne-Linn og Ragnhild. Venner siden 1997. «En venn er noe som hjertet trenger hele tiden.» (Henry van Dyke)
Skjønne Sunniva, nyfødt og førstefødt. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
For 14 år siden ble jeg mor, og siden har det ikke gått én dag uten at jeg har sunget. Barn nummer to, tre, fire og fem hadde dermed full kontroll på godnattsangene i vår familie lenge før de var født. De hadde jo lagt der i magen og lyttet til hele repertoaret i 20 uker allerede.
På barselavdelingen sang jeg også, og jordmoren spurte: «Sang du den sangen mens han lå i magen?» «Ja.» «Jeg merket det på måten han responderte så umiddelbart på sangen din. Han ble helt rolig.»
I elleve av disse årene har jeg skrevet ettertanker i Vårt Land. Du aner ikke hvor mange av ettertankene som har blitt til mens jeg har sittet i mørket og sunget for et barn som skal sove. Gud taler i det rommet. I barnerommet. I mørket, når alt annet er slått av, og hjernen synger av seg selv. Da frigjøres det kapasitet i hodet og plass i hjertet til å lytte og ta imot.
Uten sang blir vi fattige. Det er jeg helt, helt sikker på. Til og med tenåringer trenger kveldsbønn og kveldssang. «Gud er din hvile, Kristus din styrke, Ånden er nær som en trofast venn.» Slik starter den nyeste hiten på jenterommet; en nydelig sang av Iona-komponisten John Bell. Du finner den som salme 459 i Norsk Salmebok (2013).
Den første linjen har en gjenklang av Fil 2,1: «Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden». Selvfølgelig trenger ungdommer hvile i Gud, trøst og styrke i Kristus, og fellesskap i Ånden. «Ånden er nær som en trofast venn.»
John Bells sang fortsetter: «Herren har hørt deg, nådig berørt deg, Herren vil reise deg opp igjen.» Det er ikke få dager en ungdomsskoleelev trenger å høre det budskapet. Det er ikke sjeldent at en voksen trenger å høre det heller.
«Trøst, ja trøst mitt folk» sier Gud i Jes 40,1. Voksne nordmenn tenker at de ikke skal trenge trøst. Men det gjør vi jo. Vi trenger et sted å legge fra oss alt styret og stresset. Alt som ble feil. Et sted å finne hvile fra smerte. Et sted å finne hvile for vår sjel.
Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel.» (Matt 11,28f) Eller som det står i 2. Mos 14,14: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»
Men nå. Bare hysj…
Vær stille.
Og lytt.
Hva hører du?
«Og når eg sliten trøytnar av, i strid mot alt som veilar, eg høyrer stilt frå mor si grav, den song som allting heilar.»
(De siste ordene fra «Den fyrste song» av Per Sivle.)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. november 2019 da Fil 2,1-5 var dagens bibeltekst
"Mor og barn" (1883) av Christian Krohg (1852-1925). Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, på Nasjonalmuseet 4. januar 2019
Den fyrste song
Den fyrste song eg høyra fekk
var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.
Dei sulla meg så underleg,
så stilt og mjukt te sova.
Dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.
Den vegen ser eg ennå tidt
når eg fær auga kvila.
Der stend ein engel, smiler bildt
som berre ei kan smila.
Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar.
Eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som allting heilar.
Av Per Sivle (1857-1904)
Det er få malerier som rører meg slik som maleriet «Mor og barn» (1883) av Christian Krohg. I «Om det eneste fornødne i kunsten» (1888) skriver Christian Krohg: «Du skal male slig at du griper, rører, forarger eller gleder den store hop nettopp ved det samme som har gledet, rørt, forarget eller grepet deg selv, for det er vel derfor, du har malt ditt bilde, vil jeg håpe.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Yndlingssangboken. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Sanger ved sengekanten
Gavetips: Boken "Ved sengekanten" har jeg brukt mye når jeg har sunget for barna mine opp gjennom årene, og jeg har gitt den i barselgave eller dåpsgave til mange, mange med stor suksess. Fantastisk fin bok!
I denne klassikeren fra IKO-forlaget har bare det aller beste fått plass, både av sanger, bønner, dikt og bilder. Hvis du vil synge selv, men ikke kan melodiene, har IKO-forlaget gitt ut to album som hører sammen med boken.
"Ved sengekanten" inspirerer virkelig til sang ved sengekanten, og den har min varmeste anbefaling!
Tips gjerne noen nybakte foreldre om "Ved sengekanten" og "Sanger ved sengekanten" - eller enda bedre: Gi dem boken og cd-en som julegave, barselgave, dåpsgave eller bursdagsgave! Babyer i dag overøses med klær som de vokser ut av etter noen få uker. Gi dem heller noe som varer i årevis :)
«Sørg for at du først forkynner ved måten du lever på,» sier den hellige Karl Borromeus, her malt av Orazio Borgianni (1574-1616). Foto: Wikimedia Commons
Visste du at det finnes et eget bønnealter for Norge i Roma? Det ligger midt på «Romas Karl Johans gate», i kirken San Carlo al Corso.
Ikke minst var Karl Borromeus en av de fremste aktørene bak konsilet i Trient – et stort kirkemøte som slo hardt ned på blant annet misbrukene av avlaten, og som forsvarte kristen tro mot ny vranglære. Karl var også med på å lage den første universelle katekismen i Den katolske kirke.
Men enda viktigere: Karl var ikke bare opptatt av hva som var sann, kristen tro. Han levde den. Hele livet hans vitnet om at «Gud er kjærlighet» (1. Joh 4,8).
Da han ble erkebiskop som 25-åring, valgte han seg bispemottoet «Humilitas et Caritas» («Ydmykhet og kjærlighet»), og la av seg den aristokratiske livsførselen han var oppfostret med. (Faren hans var hertug, moren var fra Medici-familien og onkelen hans var pave Pius IV…)
Deretter levde Karl et asketisk liv med mye faste, uavlatelig bønn og stor kjærlighet til liturgien og kirkemusikken. Han avsatte uverdige prester og etablerte presteseminarer som gav Kirken gode prester. Han innførte fri rettshjelp for de fattige, og grunnla skoler, barnehjem, hjem for falne jenter, gamlehjem og fattigsykehus.
Da høsten slo feil i 1570, brøt det ut en stor hungersnød i Milano. I flere måneder bespiste han hver dag 3000 fattige. Hele livet brukte han store deler av sin egen formue til slikt arbeid. Under pesten i Milano i 1576 pleide han personlig de syke, og gav bort resten av alt han eide. Til slutt tok han opp gjeld for å hjelpe de fattige.
«Det er ikke mer forskjell mellom det skrevne Evangelium og en helgens liv, enn det er mellom skrevet musikk og sunget musikk.»
Kort oppsummert: Karl Borromeus gjorde Jesus til virkelighet i hverdagen sin. Selv sa han det slik: «Sørg for at du først forkynner ved måten du lever på.»
Guds lys skinner gjennom helgenene. Hvis du er motløs på grunn av dagens kirkelige situasjon, så se til helgenene. Og bli en helgen.
I dag takker jeg for den hellige Karl Borromeus, og ber om at Gud må reise opp mange flere troshelter som ham. Stjerner som kan skinne for oss og vise vei i mørket.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. november 2019, da 1 Joh 4,7-11 var dagens bibeltekst
St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan". Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016
Seks sitater av den hellige Karl Borromeus
«Be sure that you first preach by the way you live. If you do not, people will notice that you say one thing, but live otherwise, and your words will bring only cynical laughter and a derisive shake of the head.»
«If we wish to make any progress in the service of God we must begin every day of our life with new eagerness. We must keep ourselves in the presence of God as much as possible and have no other view or end in all our actions but the divine honor.»
«We must meditate before, during and after everything we do. The prophet says: “I will pray, and then I will understand.” This is the way we can easily overcome the countless difficulties we have to face day after day, which, after all, are part of our work. In meditation we find the strength to bring Christ to birth in ourselves and in others.»
«If a tiny spark of God’s love already burns within you, do not expose it to the wind, for it may get blown out. Keep the stove tightly shut so that it will not lose its heat and grow cold. In other words, avoid distractions as well as you can.»
«Stay quiet with God. Do not spend your time in useless chatter.»
«Behold Jesus Christ crucified, Who is the only foundation of our hope; He is our Mediator and Advocate; the victim and sacrifice for our sins. He is goodness and patience itself; His mercy is moved by the tears of sinners, and He never refuses pardon and grace to those who ask it with a truly contrite and humbled heart."
«Du har skrevet opp hvordan jeg flakket omkring;
mine tårer har du samlet i din flaske.»
(Salme 56,9)
Et av de mektigste tenåringsminnene jeg har, er fra da vi fremførte den vakre «Salve Regina» i basilikaen i Maastricht i Nederland. Lite ante jeg den gang om hva vi sang, eller hvorfor denne bønnen rørte oss og tilhørerne så usedvanlig sterkt som den gjorde.
Her er noe av det koret vårt sang på latin:
«Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn.
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.»
«Salve Regina» ble skrevet på 1000-tallet. Tusen år senere er den fortsatt en av de høyest elskede bønnene vi har. Fordi: Fremdeles er vi Evas landflyktige barn som trenger å møte barmhjertighet her i tårenes dal – «in hac lacrimarum valle».
Noen år senere skulle vi ha «Stille dag» på Bibelskolen i Oslo, der jeg fikk ansvaret for at bibelvers skulle poppe opp over alt. Utenfor kapellet plasserte jeg en gedigen glassflaske. Den var på minst ti liter – stor nok til å romme alle tårene fra et helt liv. På flasken festet jeg disse ordene: «Mine tårer har du samlet i din flaske». (Salmenes bok 56,9)
Fordi det er den Gud vi tror på. Han som ser alle de tårene som ingen andre ser. Han som ser deg. Han som elsker. Han som samler alle tårene dine på sin flaske. Det gjør han helt til den dagen da «Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» (Åp 7,17)
Hvis du tenker etter: Hvem er det som tørker bort tårene dine? Den som elsker deg.
Hvor mange millioner barnetårer har vel ikke mødre, fedre og besteforeldre tørket bort? Vi har tatt barna varsomt opp på fanget, tørket tårene, rugget dem rolig fra side til side og holdt godt rundt dem. Vi har vært hos dem «i tårenes dal».
Når du blir møtt slik, får du en grunnleggende erfaring av hvordan Gud er. Du får svaret på disse to eksistensielle spørsmålene:
Hvem er Gud?
Han er den som elsker deg.
Hvem er jeg?
Du er den høyt elskede. I all evighet. Amen.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. november 2019, da Åp 7,9-17 var dagens bibeltekst
MEKTIG KOR: Koret i øst (fra 1100-tallet) i basilikaen i Maastricht. I denne kirken fremførte vi Salve Regina. Wikipedia-artikkelen om kirken skriver: "The church is dedicated to Our Lady of the Assumption (Dutch: Onze-Lieve-Vrouw-Tenhemelopneming). The church is often referred to as the Star of the Sea (Dutch: Sterre der Zee), after the church's main devotion,Our Lady, Star of the Sea."
Foto: Wikimedia Commons
Etterord
Som barn og ungdom sang jeg i kirkekor i Den norske kirke i ti år. Et av de mest strålende minnene jeg har fra den tiden, er altså fra da jeg gikk på ungdomsskolen og vi fremførte Salve Regina i den enorme, katolske basilikaen i Maastricht i Nederland. Jeg har aldri før eller siden sunget i en kirke med så mye klang. Helt utrolig! Det hørtes ut som vi var minst dobbelt så mange stemmer som vi egentlig var.
Vi brukte Hendrik Andriessens vakre trestemte melodi, "Salve Regina - Canone in stile antico", der bønnen synges i kanon, noe som passet perfekt til dette mektige kirkerommet der tonene kommer i retur flere sekunder etter at du har sunget dem. O lykke!
Tjue år senere skrev jeg til dirigenten vår og spurte om det var mulig å få tilsendt Salve Regina-noten vi brukte. Det fikk jeg, halleluja!
Tusen takk til vår dirigent Njål Steinsland som tok Rossabø kirkes ungdomskantori med på reise i Europa og lot oss oppleve slike episke øyeblikk. Uforglemmelig!
Jeg har lett på både Spotify og YouTube etter en fin innspilling av Hendrik Andriessens Salve Regina. Dessverre har jeg ikke funnet noen som synger den slik den skal synges. Det nærmeste jeg kommer er denne versjonen under her, fra en korkonkurranse i Hellas. Dessverre synger de den ca dobbelt så fort som den burde vært fremført. Dette er en bønn som skal synges meditativt, langsomt, med innlevelse - ikke så fort at du blir stresset av å høre på den. Men her er iallfall det rette arrangementet, så må du bare forsøke å bruke din egen fantasi for å tenke deg hvordan denne nydelige sangen hørtes ut i om lag halvparten av denne farten, med en klang som fyller en hel, veldig katedral - i velv etter velv etter velv...
Her er en ny, mektig versjon av Salve Regina der det er nettopp "in hac lacrimum valle" - "i denne tårenes dal" som er den delen av bønnen som oftest gjentas:
Salve Regina er så høyt elsket at den har fått utallige melodier gjennom 1000 år. Lytt til benediktinermunkene i Fontgombault synge Salve Regina med den gregorianske melodien som er vanligst å bruke:
Benediktinerklosteret i Fontgombault er det klosteret som vi håper at vil etablere et nytt kloster på Selja når tiden er inne - i Guds tid. Vi ber for dem hver kveld - og for klosteretableringen på Selja.
Salve, Regina
Salve, Regina, mater misericordiæ;
vita, dulcedo, et spes nostra, salve.
Ad te clamamus exsules filii Hevæ.
Ad te suspiramus gementes et flentes
in hac lacrimarum valle.
Eia ergo, Advocata nostra,
illos tuos misericordes oculos ad nos converte.
Et Iesum, benedictum fructum ventris tui,
nobis post hoc exsilium ostende.
O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.
I norsk oversettelse:
Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset!
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn.
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.
Og når vår utlendighets tid er forbi,
vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt.
Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.
Salve Regina og Regina Mundi på Selja
Til slutt: Her kan du høre meg synge to gamle, katolske bønner i Sunniva-hulen på den hellige øya Selja: "Salve Regina" og "Maria Regina Mundi". Bli med i bønnen.
Det finnes uendelig mange innspillinger av Salve Regina med den kjente, gregorianske melodien. Maria Regina Mundi finnes det imidlertid ikke så mange opptak av. (Ikke en eneste på Spotify, og svært få på YouTube.) Men den bønnen er jo så nydelig at du bare må høre den. Den bergtok meg og rørte meg til tårer allerede første gang jeg hørte karmelittnonnene i Tromsø synge den.
Halloween er en sammentrekning av "All Hallow's Eve" - altså allehelgensaften på norsk, fordi dette er kvelden før All Hallows Day, allehelgensdag.
Her er to utdrag fra kronikken:
"Etter Halloween kommer allehelgensdag og allesjelersdag. Gravlysene i novembermørket minner oss om at noen er borte, men også om at vi heller ikke skal være her for alltid."
"Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. På den ene siden som et memento mori – å huske på døden. Dette har alltid vært brukt som en vaksine mot hovmod i den europeiske tradisjonen. Også vårt hyggeliv tar slutt en dag – og hva slags fordringer gir denne erkjennelsen oss? På den andre siden kanskje vi også trenger et sted å reflektere over hva døden og de døde er. Kanskje gjør vi både oss selv og våre avdøde en bjørnetjeneste ved å parkere dem som et fortidig minne."
Artikkelen gir deg grundig innsikt i den historiske bakgrunnen bak Halloween-feiringen, og hvordan dagens feiring stammer fra både irske, engelske, franske og amerikanske skikker. Hvor kommer for eksempel "knask eller knep" fra?
Her er slutten på artikkelen:
"Neste gang noen påstår at Halloween er et grusomt knep for å lokke dine barn til djeveldyrkelse, foreslår jeg at du forteller dem om den virkelig opprinnelsen til Allehelgensvake og inviterer dem til å oppdage dagens kristne betydning, sammen med de to større og viktigere katolske festene som følger:
Buhu! To flaggermus, to gresskar og et monster under månen pyntet inngangsdøren vår. Her inne får du godteri, hvis du skulle være i tvil.
Er det egentlig greit å feire Halloween?
Katolsk.no har laget en video med fransiskanermunk p. Hallvard Thomas Hole om halloween-feiringen: Er det greit for en kristen å feire halloween? Hvor kommer skikken egentlig fra?
Sunniva (14) lagde et forskrekket gresskar med én tann i munnen. Stor stas syntes alle de søte små som kom på døra.
Først gikk vi knask eller knep sammen med sju andre barn fra nabolaget. (Vi ringte utelukkende på forhåndsklarerte dører, for å være sikker på at barna ikke møter på sure, sinte voksne.) Deretter fant vi veien til Tinkernparken der vi møtte selveste Pikachu! Kjempestas.
«Gud er ikke skapt. Derfor er det uskapt, det lyset som stråler fra Gud. [...] Det er derfor helgenene har glorier på bildene og ikonene. Fordi Guds herlighet lyser fra dem. Gjennom dem.»
Det er denne uka det bikker. Det er nå det plutselig har blitt mørkt før Dagsrevyen, og hele den lange mørketida ligger foran oss og liksom aldri kommer til å ta slutt.
Egentlig har jeg vel funnet ut at det eneste jeg liker ved mørket, er lyset: Stjernene på himmelen som jeg ser klarere. Lyset inne, der hele det store mørket må vike for en eneste liten flamme.
I de lange, nordiske vinternettene kjenner jeg at jeg gleder meg ekstra til Himmelen. Jesaja skriver om det nye Jerusalem: «Solen skal ikke lenger være ditt lys om dagen, måneskinnet skal ikke lyse for deg, men Herren skal være ditt lys for evig, din Gud skal være din herlighet.» (Jes 60,19) Da kjenner jeg at det er noe som jubler inni meg. Akkurat som når vi synger om Jesus i den nikenske trosbekjennelsen: «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud». Da også bobler det.
Det var dette lyset som Jesus lot disiplene få se på Taborfjellet: Det uskapte lyset. Guds lys, som har en forvandlende kraft. «Der ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset» (Matt 17,2). Disiplene ble blendet av det overnaturlige lyset som springer ut fra Guds eget vesen. Gud er ikke skapt. Derfor er det uskapt, det lyset som stråler fra Gud.
«Gud er lys» (1. Joh 1,5), skriver Johannes. Og om Jesus skriver han: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.» (Joh 1,9).
Det er dette uskapte lyset, Guds lys, som skinner også fra de menneskene som likedannes med Kristus. Det er derfor helgenene har glorier på bildene og ikonene. Fordi Guds herlighet lyser fra dem. Gjennom dem.
Jesus sier: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh 8,12) Jesus Kristus – det sanne lys som lyser i verdens mørke – er det eneste som virkelig kan lyse opp den norske vinteren.
Derfor skal dikteren Helge Torvund få det siste ordet i dag:
«Lyset du treng finst».
Første gang publisert i Vårt Land 29. oktober 2015.
Til oppmuntring for alle stridende – her er min personlige topp 10-liste med inspirerende sitater: «Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg». (Mark Hart)
"Alle er kalt til å bli helliggjorte mennesker – til å bli helgener, rett og slett. Høres det umulig ut? Selvsagt. For deg, så. Men for Gud er ingen ting umulig (Luk 1,37). Det er Han som står for helliggjørelsen. Det eneste du selv må gjøre, er dette ene (og det er vanskelig nok): Du må ville det. Du må ville være åpen for nåden, slik at nåden får arbeidsrom, slik at Gud virkelig får slippe til i dypet av deg." Les mer her.
"Hvis du er full av deg selv, er det ikke plass til Gud i deg. Så gjør som Maria: Gi plass! Slipp Gud inn i deg. Vær helt åpen for ham. Da kan virkelig store ting begynne å skje." Les mer her.
"Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det."Les mer her.
”Our rigid plans can lead us to resist God’s shaping the “clay “of our lives, but Jesus wants us to surrender and let Him mold us into the greatness He desires, a life so wonderful we could never conceive it on our own.” Les mer her.
"Det er det kristen vekst går ut på: Helliggjørelse. At «Jesus skal vokse i meg, jeg skal avta». Og det er faktisk litt lettere å få til hvis jeg ikke er oppblåst og full av meg selv, men i stedet holdes naturlig på et passelig ydmykhetsnivå. Da blir det rett og slette bedre plass til Gud i meg og i livet mitt. Erfaringen viser at jeg inntar mer åndelig næring når jeg er sulten enn når livet går lett og jeg er mett." Les hele foredraget her.
Søndag i St. Olav domkirke. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Søndagen. Hviledagen som vi trenger så sårt.
Annerledesdagen. Helligdagen. Dagen som er annerledes enn de andre seks dagene fordi den er hellig. Fordi den er Herrens dag.
Herrens dag. Dagen for å møte Gud. Dagen for å gå i kirken og la kirken gjøre det den kan best: Gi oss Jesus.
I morgen er det søndag,
det skinner over jord.
Den deiligste av dagene
for liten og for stor.
Med klokkeklang og kirkegang
og tur i skog og hei.
I morgen er det søndag
og all verden gleder seg.
Vi hadde med tegnesaker. Maria (5) tegnet en flott kirke og en «prest med stav» (eller biskop, som man pleier å kalle det).
SØNDAGSKLÆR: Maria var fornøyd med dagens søndagsantrekk: «Jeg ser ut som en ordfører!»
Etter høymessen var vi på kirkekaffe og spiste vafler og gulrotkake, og møtte både gamle kjente og to nye familier. 20 deilige, hjemmelagde vårruller fra kirkekaffen fikk bli med hjem - katolske kirkekaffer er de beste! Inntektene fra matsalget går til menighetsarbeidet, så det er bare å handle inn store kvanta.
Ikke alle kirker har lekeplass, men det har både St Olav domkirke i Oslo og St Paul kirke i Bergen, fordi de katolske skolene ligger vegg i vegg med kirken. Kjempegøy!
Mmm. Søndagsmat.
Etter kirken og dertilhørende herligheter gikk vi søndagstur hjem gjennom Slottsparken («Mamma, se, Kongen er hjemme!») - hjem til ferdigstilling av Nigella Lawsons sjokoladepavlova (sjokolademarengsen laget vi i går, slik at bare toppingen gjenstod i dag). Ingrid feiret 12-årsdagen sin med de nærmeste venninnene. Veldig koselig.
Det var søndagen sin, det. Det beste er at det bare er en uke til det kommer en ny! Gud skje lov!
Læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme er ikke ny. Den deles av alle katolske og ortodokse kristne, og til og med Martin Luther selv holdt den for å være sann, fremhever p. Pål Bratbak i dette debattinnlegget. Bildet: Dette maleriet fra 1712 henger i Lom Stavkirke og viser Jomfru Marias kroning til himmeldronning. Det ble altså malt nesten 200 år etter reformasjonen. Faksimile: Side 3 i Dagen, 31. oktober 2012
Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.
Et debattinnlegg av p. Pål Bratbak, prest i Oslo Katolske Bispedømme Innlegget stod på trykk på side 3 i avisen Dagen 31. oktober 2012 - altså for sju år siden. Det er så knallgodt at det fortjener å løftes opp hit igjen. Uthevinger i kursiv stammer fra originalmanuskriptet. Uthevinger i fet skrift er mine egne.
Lærer Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Misjonshøgskole har til hensikt å forklare forskjellen mellom et katolsk og luthersk syn på forståelsen av tradisjon. En svakhet ved Teigens innlegg [i Dagen 19.10.2012, min anm.] er at det han beskriver som katolsk lære ikke er vår lære.
Teigen hevder at i katolsk lære «må Bibel og tradisjonen likestilles som kilder til den kristne tro». Den katolske kirkes katekisme (KKK) sier noe annet: «Den Hellige Tradisjon og Den Hellige Skrift er nær forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av den samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål» (KKK n. 80).
I følge katolsk lære er det Guds åpenbaring som er kilden til troen. Denne åpenbaringen når ikke sin fylde i Bibelen. Den når sin fylde i Jesus Kristus. Og Kristus fortsetter å være tilstede i sin kropp, som er Kirken. Derfor ga også Kristus sine apostler myndighet til å avgjøre hva som er i samsvar med Guds åpenbaring. Denne autoriteten innehas i dag i fellesskap av apostlenes etterfølgere, biskopene.
Teigen utrykker skepsis mot dette læreembetet. Han hevder at «nye læresannheter utvikles og godkjennes ved det apostoliske læreembete». Det bør betrygge Teigen at katekismen slår fast at «dette læreembede står ikke over Guds Ord, men er dets tjener, og lærer ikke annet enn det som er blitt overlevert» (n. 86). Kirkens læreembete kan aldri lære noe som ikke har resonansbunn i Skriften.
Teigen bruker som argument læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme da hennes jordiske liv var til ende. Han hevder at dette er en legende fra 200-tallet som ble et dogme i 1950. Selv kjenner jeg ingen skriftlig nedtegnelse om denne læren som er så gammel som fra 200-tallet, men det betyr verken at læren er usann eller at den er ny. Denne læren deles og feires av alle katolske og ortodokse kristne, og i mange århundrer var den også del av luthersk kristendom. Luther selv holdt den for å være sann! Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.
Kan man så finne resonansbunn for læren om Marias opptakelse i himmelen i Skriften? Ja, det kan man. Når vi vet at Gud kunne ta både Enok og Elias opp til himmelen med sjel og legeme er det vanskelig å forstå at denne ære ikke kunne bli hans sønns mor til ære. Noe blir ikke sant fordi det står i Bibelen. Noe er sant fordi det er sant. Når man med Skriften ikke kan utelukke en slik lære – og vi vet at Kirken helt fra de tidligste tider har feiret denne læren i liturgien, og at det er en tro som deles av de fleste av verdens kristne – ja, da stiller man seg på sidelinjen kirkelig sett om man hevder noe annet.
Kirkens læreembete har, og har alltid hatt, fullmakt til å klargjøre trossannhetene når det har vært tvil. Det har Kirkens lederskap gjort helt siden apostelmøtet i Jerusalem i år 33 (Apg 15). Jesus sa selv til sine apostler før sin død: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh 16,12).
Åpenbaringen er fullkommen i Jesus, Guds inkarnerte Ord, men forståelsen vår av Åpenbaringen er ikke fullkommen. La meg presisere: Kirkens forståelse av Åpenbaringen utvides aldri i bredden (vi lærer ikke noe nytt), men den utvides i dybden (vi forstår mer av dybdene i Guds åpenbaring). Kirkens læreembete er der nettopp for å muliggjøre at Guds folk sammen føres til fylden av sannheten – ved Den Hellige Ånds hjelp. Uten læreembetet havner man i splittelse og individualistiske tolkninger av åpenbaringen.
Det problematiske ved protestantisk kristendom er nettopp dette: At man har fristilt Skriften fra Kirkens læreembete, ikke først og fremst fra tradisjonen. Uten Kirken, hans kropp som lever i dag – og uten den konstante, levende overleveringen av troen som har skjedd innenfor denne kroppen – blir vår forståelse av Guds åpenbaring prisgitt en subjektivitet som fører i alle mulige slags splittende retninger.
Det er bare den åpenbarte, overleverte Sannheten som er én, og det er kun tilslutning til den objektive Sannheten som kan føre kristenheten fra splittelse til reell enhet; en enhet som er både synlig og usynlig.
Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med p. Pål Bratbak, som den gang var biskop Bernt Eidsvigs kapellan. I dag er han sokneprest i St. Olav domkirkemenighet i Oslo
Innlegget ble første gang publisert her på bloggen 31. oktober 2012.
