Ettertanke | Det gode liv

SKATTEKARTET: Min første ekte bibel, innkjøpt for egne penger i 1985 da jeg var ni år gammel. Rødt skinn med glidelås var det opplagte bibelvalget.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg har et skattekart fra barndommen: Min første ekte bibel, der jeg har tegnet fine streker under bibelversene jeg snublet over. Jeg måtte jo ha et skattekart for å vise vei tilbake til alt gullet jeg fant. 

FINE STREKER: Her fant jeg en skatt:
 Herrens lov gir glede i hjertet.
(Foto fra den gamle bibelen min)

Her er én av skattene mine: 

«Herrens lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter. 
Herrens lovbud er pålitelig, det gir den erfarne visdom. 

Herrens påbud er rette, de gir glede i hjertet. 
Herrens bud er rent, det får øynene til å stråle.» (Sal 19,8-9)

Dette er budskapet som nådde inn til meg: At Guds bud er gode, for de viser veien til Godheten. De «gir glede i hjertet». De «får øynene til å stråle». De «gir den uerfarne visdom». Loven er Skaperens «bruksanvisning til Det gode liv», sånn at jeg slipper å gjøre alle nybegynnerfeilene i boka. Heldige meg!

Guds bud gjør livet lettere, gladere, lysere – fordi de beskytter meg mot ondskapen. De verner meg mot synden, mot det som fjerner meg fra Gud.

Disippelen Johannes skriver rett ut at: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5,3) Når jeg elsker Gud, vil jeg gjøre hans vilje. Det sier seg selv. Men det GÅR ikke av seg selv.

Apostelen Peter sviktet Jesus grovt tre ganger på én natt. Etter det spurte Jesus ham tre ganger på én morgen: «Elsker du meg?», og Peter fikk bekrefte sin kjærlighet tre ganger: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» 

Å være kristen betyr definitivt ikke at du aldri synder, men det betyr at du tar imot hånden fra Han som vil reise deg igjen etter fallene. Det betyr at du lever livet ditt i Guds lys – i Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse – og det finnes ikke noe bedre sted å leve enn nettopp der, hos Han som skapte deg for Det gode liv. 

TRE BØNNER FRA SALME 119

Herre, vend blikket mitt bort fra tomhet, gi meg liv på din vei! (v. 37)
Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede. (v. 35)
Herre, la din miskunn komme til meg, og din frelse,
slik du har sagt! (v. 41)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. april 2012, da 1 Joh 5,1-3 var dagens bibeltekst, og her på bloggen 20. juli 2013.

MED GULLSKRIFT: Ragnhild er dåpsnavnet mitt (etter min mormor). Aadland er farsnavnet mitt (fra gården Aadland på Stord). Senere ble Høen lagt til da jeg giftet meg i 2002 (fra gården Høen, Singsås i Trøndelag), mens Helena er fermingsnavnet jeg valgte da jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap i 2008 (etter den hellige Helena og min mormor døpt Ragnhild Helena).
Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

Pergolesis Stabat Mater

MARIA: Norsk middelalderkunst er vakker, vakker. Her er nydelige Jomfru Maria på Universitetsmuseet i Bergen, De kulturhistoriske samlinger.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, avfotografert med tillatelse fra museumsledelsen

Må bare dele denne. Århundregammel musikk. Har overlevd århundrene fordi den har truffet mennesker i århundrer. Hymnen er fra 1200-tallet, Pergolesis barokkmusikk fra 1736. Lytt.

I dag, 15. september, på festen for Marias smerter, skal du lytte til Pergolesis versjon av Stabat Mater. 

Pergolesis Stabat Mater

De eldste gregorianske melodiene til Stabat Mater dolorosa har anonyme opphavsmenn. Men hymnen har også fått vakre melodier av en lang rekke av Europas største komponister. Alf van der Hagen trekker frem disse i Vårt Land i dag: Josquin des Prez (1480), Palestrina (1590), Charpentier (1680), Biber (1690), Vivaldi (1712), Domenico (1715) og Alessandro Scarlatti (1723), Caldara (1725), Haydn (1767), Schubert (1815 og 1816), Rossini (1841), Liszt (1866), Dvoøák (1877), Verdi (1897), Szymanowski (1926), Poulenc (1950), Penderecki (1962), Arvo Pärt (1985), Knut Nystedt (1986), Trond Kverno (1991) og James MacMillan (2016).

Jeg er helt enig med Alf van der Hagen i at "Men én Stabat Mater skinner sterkere enn alle de andre. Det er skrevet av Giovanni Battista Pergolesi i 1736, samme år som han døde i et fransiskanerkloster utenfor Napoli, bare 26 år gammel. Stabat Mater ble Pergolesis siste komposisjon. Det er et utrolig vemodig og sorgfullt verk, og samtidig bittersøtt med lette, «galante» melodier som var kommet på moten."

Alf van der Hagen anbefaler denne innspilllingen fra 1997 som er gjort i dominikanerklosteret i Paris, med Il Seminario musicale (lenke til Spotify).

Stabat Mater dolorosa 

iuxta crucem lacrimosa 

dum pendebat filius.

Sorgtynget stod moren 

og gråt ved korset 

der hennes sønn hang.

Har du ikke en musikkstrømmetjeneste? Da kan du høre en vakker versjon av Pergolesis Stabat Mater med Emma Kirkby og James Bowman gratis her på YouTube (ja, det er den samme videoen som jeg delte her på bloggen 22. juli 2016):

 

https://www.youtube.com/watch?v=9A5_xwlPBas

Marias syv smerter er:

1) Den hellige Simeons profeti ved Jesu fremstilling i tempelet (Luk 2,25f). «Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt 35 – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.» (Luk 2,34-35). Av denne grunn avbildes Marias syv smerter som syv sverd i Marias hjerte.

2) Flukten fra barnemorderen Herodes til Egypt (Matt 2,13-21)

3) Da Jesus (12 år) var forsvunnet i tre dager. (Luk 2,41-50)

4) Marias møte med Jesus på veien til Golgata, fremstilt i Den fjerde stasjonen i Korsveiandakten (jf Luk 23,27)

5) Jesu korsfestelse og den sorgen Maria måtte holde ut, stående under korset (Joh 19,25-27)

6) Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset, fremstilt i Den trettende stasjonen i Korsveisandakten, i kunsten fremstilt som Pietà.

7) Jesu begravelse, fremstilt i Den fjortende stasjonen i Korsveisandakten.

Ettertanke | Spør Jesus hva han ønsker av deg

Hvordan hadde Norge sett ut hvis alle som tror på Gud startet dagen sin med å spørre «hva ønsker du av meg i dag, Gud?» Jeg vet ikke. Men jeg er temmelig sikker på at svaret «veldig annerledes» ville være dekkende.

Så hvorfor starter vi ikke dagen på den måten, med et lite og enkelt spørsmål som er stort nok til å forandre verden? Igjen: Jeg vet ikke. Men jeg tror nok at frykt kan utgjøre en vesentlig del av forklaringen.

Pave Johannes Paul II gjentok stadig budskapet «Vær ikke redd!». Det er fordi vi trenger å høre det, igjen og igjen. «Vær ikke redd. Ikke vær tilfreds med middelmådighet. Legg ut på dypet,» er et av hans mest berømte sitater.

Når jeg leser bibelordet i dag der Jesus snakker om de hvite markene som står klare til innhøsting, da tenker jeg på dette sitatet av pave Frans: «Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!» Det er faktisk nødvendig å legge til de tre siste ordene, «og vær modig», ellers skjer det ingenting. Ab-so-lutt ing-en-ting.

Pavene er helt samstemte i dette budskapet. Her er et av mine favorittsitater av pave Benedikt XVI:

 «Kjære venner, må ingen motgang lamme dere. Vær ikke redd, hverken for verden, for fremtiden eller for din egen svakhet. Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden.»

Vi lever i en verden som tørster etter evangeliet – en verden som tørster etter å høre at: 

«Det er Jesus du søker når du drømmer om lykken. Han venter på deg når ingenting annet av det du finner tilfredsstiller deg. Han er den skjønnheten du er så tiltrukket av. Det er han som har skapt tørsten i deg etter fylde, den tørsten som ikke lar deg falle til ro med kompromisser.» (Pave Johannes Paul II)

Selvsagt er det skummelt å legge ut på dypet. Men du gjør det ikke alene. Jesus er med. Når både verden og oppdraget føles for stort hjelper det dessuten å holde fast ved denne ene tingen: At det er Gud som har satt deg her. Han ville det. Det er ikke tilfeldig at du er her nettopp nå, i dette landet, i denne kulturen, i dette nabolaget. Han ville at akkurat du skulle leve akkurat nå, der du er. Hvil i det. Det gir glede, håp og mot.

Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. juni 2016 da Joh 4,31-38 var dagens bibeltekst

Les også:

• "It is Jesus that you seek when you dream of happiness". Her finner du originalversjonen av alle pavesitatene i dagens ettertanke.

Iona | Del 1: Retrett på den hellige øya Iona

HOLY ISLAND: Den forjettede øya Iona på vestkysten av Skottland. I to dager har jeg vært på reise for å komme hit, og i 14 år har jeg ventet. Benediktinerklosteret på Iona er fra 1200-tallet og ble gjenoppbygd av et økumenisk fellesskap på 1900-tallet.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var i 2004 at jeg stod på ferjekaien og ikke kom meg ut til den hellige øya Iona - øya der Kirken i Skottland ble født. Iona har mange likhetstrekk med Selja. Endelig er jeg her, på en retrett med temaet keltisk kristendom.

Å reise til Iona er litt som å reise til Selja: Du må reise langt og lengre enn langt, og det finnes ingen snarveier. Fredag 25. august etter jobb satte jeg meg på flyet til Edinburgh, og tok flybussen til Glasgow der vi overnattet på Millennium Hotel. Morgenen etter var det bare to minutter å gå til jernbanestasjonen Queens. Togturen fra Glasgow til havnebyen Oban tar tre timer. Derfra reiser du en time med ferge over til øya Mull, deretter halvannen time med buss over Mull, til du kommer til fergestedet over til Iona. Den siste fergeturen tar bare et kvarter.

Jeg kom til Iona 27 timer etter at jeg hadde dratt hjemmefra. Konklusjon: Hvis du skal til Iona må du virkelig ville dit. Det er ikke et sted du bare dropper innom. Iona ligger langt fra alt. Akkurat derfor bør du dra dit.

Å vente i 14 år

Allerede i 2004 da jeg var redaktør i Sjømannskirkens magasin, anbefalte pilegrimsgeneralen Eivind Luthen meg varmt å reise til det hellige, eldgamle pilegrimsstedet Iona. 

I forbindelse med en reportasjereise i Skottland kom jeg så langt som til Oban. Dessverre hadde vi sett skjevt på fergeruten, og gikk dermed glipp av den eneste fergen som kunne ha sørget for at jeg rakk tilbake til flyet i tide. Siden det har jeg visst at jeg bare må til Iona en dag. En vakker dag. Den dagen er nå.

Det keltiske fra vest

Iona og Selja har mange likhetstrekk:

• Begge er hellige øyer. 
• Begge er viktige, nasjonale pilegrimsmål med over 1000 år lange pilegrimstradisjoner. 
• Begge var helt sentrale under kristningen av henholdsvis Skottland og Norge. 
• Iona er øya der Kirken i Skottland ble født. Selja er øya der Kirken i Norge ble født.
• Begge beskrives som "thin places": Steder der hinnen mellom himmel og jord er ekstra tynn.
• Begge hadde sterke klostre som fungerte som aktive misjonsstasjoner i århundrer. 
• Begge steder har sine martyrer. 
• Begge øyene er grønne, frodige, små og ligger ytterst i havgapet mot vest. 
• Begge er forbundet med keltisk kristendom. 

Troen kom til Iona og Selja fra vest, fra øya Eire, altså Irland: 

• Sankta Sunniva og hennes følge, seljumennene, kom fra Irland til Norge. 
• Ionas store helgener, St. Kolomba og hans følgesvenner, kom fra Irland til Iona. 
• Legendene forteller at både St. Kolomba og Sta. Sunniva med sine følger satte seg i åpne båter for å la havstrømmene og Ånden blåse og drive dem dit Gud ville ha dem. Dette kalles "det hvite martyrium".

Keltisk retrett

Den retretten jeg er på her på Iona (eller retreat, om du foretrekker newnorsk), handler om nettopp keltisk kristendom, og er organisert og ledet av fader Haavar Simon Nilsen O.P. Han tilhører den kontemplative og apostoliske ordenen Ordo Predicatorum, altså prekebrødrene, bedre kjent som dominikanerordenen.

I tillegg til bror Haavar er vi 18 deltakere: 4 katolske og 14 ikke-katolske. Vi bor på retrettstedet Bishop's House, like ved siden av Iona Abbey. Dagsprogrammet og opplegget er veldig fritt, men med en fast dagsrytme/rammeverk:

• Vi starter hver dag med morgenbønn i St. Colomba kapell klokken 8.40.
• Deretter spiser vi frokost i stillhet klokken  9.
• Etter frokost holder bror Haavar et foredrag i 30-40 minutter, før vi går over til plenumsamtale der alle som vil kan stille spørsmål eller si det de vil si.
• Klokken 13 spiser vi lunsj sammen i stillhet eller hver for oss (du kan få packed lunch hvis du vil)
• Klokken 17 feirer vi katolsk messe i Catholic House of Prayer.
• Klokken 19 spiser vi en deilig, velsmakende middag i stillhet, avsluttet med en dessert med samtale.
• Klokken 20.15 ber vi kompletorium/kveldsbønn i St. Colomba kapell.
• Resten av døgnet bruker du som du vil. 

Stille måltider

Hvorfor vi spiser i stillhet? Ah, det er så deilig, du burde oppleve det. Greia er: Å reise på retrett er å sette av dager til fordypning av din relasjon til Gud. Ved at du er i stillhet, er du hele tiden er i posisjon til å lytte. 
Du ber - hele tiden, også under måltidene. Kristen bønn er jo ikke monolog, det er dialog. Du er med andre ord i samtale under måltidene, du er det bare ikke med de som tilfeldigvis sitter ved siden av deg. Selv om Gud ikke sier noe til deg akkurat nå, kan det være han har noe viktig å si til den som sitter ved siden av deg, så ikke forstyrr.

Det er mange måter å bruke tiden på under en retrett på Iona: I bønn i kapellet eller på rommet. I bønn i naturen. I bønn i det gjenoppbygde Iona Abbay. Du ber mens du leser i Bibelen, i inspirerende helgenbiografier, i bøker skrevet av helgener eller andre oppbyggelige bøker. Det er også fint å gå turer og komme nær Gud i naturen, enten du går alene eller i en pilegrimsflokk.

Når du kommer du deg ut og går, kommer du til deg selv, og det er alltid et bra utgangspunkt for å møte Gud. Han er der jo hele tiden. Det er vi som ikke er til stede. Retrett er å øve seg i å være til stede. Gud kan bare møte meg hvis jeg er der.

Se det du ser. Være der du er.

Jeg tar mange bilder hver eneste dag her på Iona. Det er en av måtene som funker for meg, som hjelper meg å virkelig se det jeg ser og være der jeg er.  I tillegg bare gjør det meg veldig glad og lader batteriene mine.

Å fotografere er å skape noe. Det er god rekreasjon. Re-kreasjon. Altså gjen-skapelse. Det trenger jeg: Å bli gjenskapt av Guds gode skaperhender. Det trenger vi alle av og til, sier Kirken. Den katolske kirke anbefaler at du reiser på retrett minst én gang i året. Hvis du ikke har tid til en hel uke, så ta en helg eller langhelg. Litt er bedre enn ingenting.

Å reise på retrett er å svare JA når Jesus sier "Kom med meg til et stille sted og hvil dere litt".  Retrett er å gå i dybden og finne ut hva som rører seg der, i dypet av deg. Hvis du er rastløs og synes stillhet er vanskelig, betyr det at du har ekstra behov for det. Da er det et eller annet du trenger å ta tak i og finne ut av. Det er noe Gud vil deg.

Flere glimt på bloggen

Jeg håper å få laget flere poster her på bloggen fra Iona. Dessverre er internettforbindelsen så dårlig her at det er vanskelig å få publisert bilder på bloggen. Men jeg kommer til å prøve, iallfall.

De første dagene har vi vært helt uten internett (vi har ikke en gang 4G/3G/E!). Det har jo vært en effektiv måte å kople ut på, kan du si. Spesielt for en som meg, som har en digital kommunikasjonsjobb som krever at jeg hele tiden er på. Nå er jeg helt av. Allerede før jeg dro hjemmefra avinnstallerte jeg Facebook-appen på mobilen. Det var deilig.

NÅ har jeg helt fri. Nå er jeg bare Ragnhild, barn av Gud.

REISEGLIMT: På fergen over til Mull serverer de skikkelig god fish&chips (anbefales!) - og et veldig kult munkebrygg.

SKOTSK BORG: Fergen passerer Duart Castle på vei til Mull. Det er utrolig mange flotte, eldgamle bygninger å se også på togturen fra Glasgow til Oban.

MULL: Her er kartet over Mull, øya som fergen fra Oban går til. Du ser hvor fergen ankommer oppe i høyre hjørne. Iona ligger helt nede til venstre, altså helt ytterst i vest mot storhavet.

YES, nå er vi på Mull! "Discover Iona, Mull and Staffa" står det på bussen. Den går på veeldig smal vei. Hvis du synes det er skummelt, bare setter du deg litt langt bak. Tips: Finn deg en plass i andre etasje for å få best mulig utsikt. For øvrig: Ja, det er en helt ekte dominikanermunk du ser i bakgrunnen der.

SÅ mange mennesker var det som gikk av Iona-fergen da vi skulle over. Iona er et veldig populært reisemål.

NÅ er Iona nær, nå. Til høyre Iona Abbey, et stort benediktinerkloster fra 1200-tallet som ble gjenoppbygd på 1900-tallet. Det har vært kloster på Iona helt siden St. Columba og hans tolv venner ankom for over 1400 år siden, i det Herrens år 563.

VAKKERT. Vakkert.

HER legger fergen til land på Iona. Idyllisk.

Dette er et av de første husene du kommer til, like ved fergekaien. I et hus til venstre, med de oransje blomstene, bor den karismatiske katolikken og legbenediktineren Joan (85). Hun er en av drivkreftene som har fått Catholic House of Prayer ("Katolsk Bedehus", altså) opp og gå på Iona. Catholic House of Prayer er et lite retrettsted med et vakkert kapell og 5-6 soverom. 

Dette og de neste bildene er fra promenaden på vei fra kaien til Bishop's House.

Mange skjønne, små hager å hvile blikket på.

Ah. Sjelebot.

KLOSTERET: Iona Abbey er nærmeste nabo til retrettsenteret Bishop's House.

BISHOPS HOUSE: Nydelig. Rett og slett. Det første som møter deg i inngangspartiet er St. Columba kapell (i midten). Her skal vi være i over en uke. Vi er SÅ heldige. SÅ velsignet.
Alle foto: Ragnhild Helena Aadland Høen
(Bare ta kontakt hvis du ønsker å bruke bildene til noe og trenger dem i større format.)

Bli med neste gang?

Bror Haavar Simon Nilsen O.P. kommer til å arrangere en ny, keltisk retrett på Iona lørdag 25. april til lørdag 2. mai 2020.

Har du lyst til å bli med? Da kan du sende en e-post til haavar.simon@gmail.com allerede nå, så vil du motta mer informasjon om turen og mulighet for å melde deg på så snart påmeldingen åpner, sannsynligvis i september 2019.

Min varmeste anbefaling! 

Oppdatering 24. januar 2020: Det er nå bare tre rom igjen til denne retretten 25. april - 2. mai 2020. Her kan du lese mer om den nye retretten og melde deg på.

Les også:

Iona | Del 2: Bishop's House

Iona | Del 3: Øya i vest og i sør

Iona | Del 4: Iona Abbey

Iona | Del 5: Eventyrøya Staffa

Iona | Del 6: Cnoc a' Chalmain Catholic House of Prayer

Iona | Del 7: Iona i nord og øst og midt på

Keltisk bønn | St. Patricks brynje

Keltisk tro - omsluttet av apostlene

En bønn av St. Columba av Iona

Én til bønn av den hellige Kolumba av Iona

Ettertanke | Vesle Olsok og Karl den store

Olav den Hellige skrinlegges.
Foto: Wikimedia Commons

I dag feirer vi «Vesle Olsok» – dagen da Olav Haraldsson ble skrinlagt og helligkåret, 3. august 1031. 

Det var biskop Grimkjell som helligkåret ham, i tråd med datidens skikk. Biskopen kjente Olav inngående. I kongsgården som Olav lot bygge i Nidaros, hadde nemlig hirdbiskop Grimkjell plass like ved siden av høysetet, og han fulgte kongen på alle reisene hans.

Grimkjell var en from og lærd mann. Han kom fra den angelsaksiske kirke der geistligheten brant for reformene fra Cluny; et kloster som var sentrum for en stor vekkelse i Europa.

Grimkjell må ha lokket fram idealbildet av en kristen konge i Olavs sinn: En «rettferdig konge» (rex iustus), en «konge av Guds nåde,» en «Guds stedfortreder» i håndhevingen av lov og rett. Som Peter skriver det i dag: «de skal straffe dem som gjør det onde, og påskjønne dem som gjør det gode» (1. Pet 2,14).

Hellig Olavs forbilde var Keiser Karl den store – den kristne kongen som gjorde slutt på ufreden i Europa etter folkevandringene, og som seiret i kampen for lov og rett. I den fine, lille boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson» skriver pater Olav Müller om biskop Grimkjell: 

«Grimkjell må ha fortalt kong Olav om det store forfallet som fulgte i Europa etter Karl den stores død, og så skildret hvordan Karls kongstanke hundre år senere ble gjenfødt i forbedret utgave i kjølvannet av reformene fra Cluny: Den rettferdige konge som kjemper for fred, lov og rett i sitt rike så kristenlivet kan blomstre og utfolde seg fritt.»

Politisk vant ikke Olav noe å på å kjempe for Kristi sak i Norge. Tvert imot. Hellig Olav gav oss en nemlig en ny, europeisk lovgivning, kristenretten, som gjorde at de sterkeste i Norge ikke lenger fikk ture fram slik de selv ville. De måtte sette slaver fri, og tvangsekteskap, friller og flerkoneri ble forbudt. De måtte slutte med å sette uønskede barn ut i skogen for å dø og det ble forbudt å dra i viking. Og ikke minst: Olav innførte det rettsprinsippet som vi i dag tar for gitt: likhet for loven.

«Hellig Olavs lov» forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte. Det førte til Olavs politiske undergang og til hans evige seier. Slaget på Stiklestad dreide seg i høyeste grad om kristne verdier.

Under slaget kastet Olav fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd. Slik ble han en martyr for troen; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare et tynt ferniss over et brutalt ættesamfunn.

Ingen nordmann har betydd mer for Norge enn Hellig Olav. Det er med rette han kalles for Norges evige konge.

Ora pro nobis, Sancte Olave.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen Vesle-Olsok, 3. august 2018, da 1 Pet 2,13-17 var dagens bibeltekst

Translatio Olavi

På denne dagen i 1031: Få med deg Snorres spennende beretning om skrinleggingen og helligkåringen av Hellig Olav!

Den leser du her på bloggen, i bloggposten "Primstaven | Vesle Olsok - Translatio Olavi". Her er et utdrag fra Snorres fortelling:

"Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt."

LES OGSÅ:

• Primstaven | Vesle Olsok - Translatio Olavi
• Ettertanke | Hellig Olavs såkorn
• NRK-andakt om Hellig Olav som forbilde
• Preken | Olsok uten Hellig Olav
• Fantastisk preken om Hellig Olav ved 1000-årsjubileet av Hellig Olavs omvendelse
• Primstaven og preken: Olsok - en hellig viking
• Alle saker på bloggen som er tagget med Hellig Olav

Bli med og be om kall!

Kallsmesse i St. Olav domkirke 2. august 2018.

Hver første torsdag i måneden er det kallsmesse i St. Olav domkirke for å be om preste- og ordenskall. Jeg dro for å be om kall for bispedømmet generelt, og for Selja spesielt.

Ved starten av messen minnet biskop Bernt Eidsvig oss nok en gang på at kall henger nøye sammen med forbønn, slik han også gjorde det på Selja 7. juli. Det kommer ingen kall hvis vi ikke ber.

På Selja sa biskopen dette: 

- Vi trenger kall herfra – norske kall. Da tenker jeg ikke på avstamning, men på stedet hvor Kirken er. Kall er helt entydig et resultat av bønn; bønn og offer. Hvis vi ikke ber, kommer det ingen kall. Jeg vil oppfordre folk til å be om kall. Det er kraft i den bønnen. Det vet jeg. Det er jo jeg som tar imot kallene i første omgang, og det er jeg som til slutt vier dem eller tar imot de evige løftene. Jeg ser bønnens kraft veldig tydelig.

Forbønnene

Her er bønnene vi ba. Jeg håper du vil bli med og gjøre dem til dine.

Biskopen: Kjære troende! Til sine disipler sa Jesus: Høsten er stor, men arbeiderne få; be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans". La oss med våre bønner følge Jesu oppfordring:

Forbeder: Om kallsvekkelse innen hele kristenheten,
slik at vi ser at Herren trenger oss
og villig innretter livet på å følge hans kall.
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Forbeder: Om at Kirken må få visdom og kraft
til å legge forholdene slik til rette
at det blir lett å gå inn i de oppdrag Herren legger foran oss.
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

At vi må se og glede oss over
hvordan Gud har bragt sitt Evangelium og sin kjærlighet til oss
når han gjennom hele historien
har ledet mennesker til kloster og prestetjeneste.
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Om at Kristus fortsatt må kalle unge menn blant oss
til prestetjeneste for å ta del i hans hyrdegjerning,
og at dette må bli lett for dem.
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Biskopen: Allmektige Gud, høstens herre,

i din store tjeneste bruker du oss ringe mennesker

til å høste på jord for himmelriket.

Hør våre bønner om arbeidere til å ta del i innhøstingen.

Ved Kristus, vår Herre.

Alle: Amen.

Guds Sønn. Marias Sønn.
Han ble menneske for oss. Helt på virkelig.

Dette er bønnen som du ser henger til høyre på bildet over her.

Hellig Olavs bein er her. Selveste Olav. 1000 år senere.

Denne sterke, lille bønnen henger på relikvieskapet til Hellig Olav - en bønn om prestekall, og en bønn for Kirkens enhet, en bønn for de kristne nasjoner, og for alle hjerter som er lukket for Jesus.

"Sanct Olave O + P + N"
Hellige Olav, be for oss.
(O P N er forkoretelse for "ora pro nobis", som betyr "be for oss")

Fint å ha en mektig forbeder i Himmelen. Det trenger vi i dette landet.

Ettertanke | Det finnes bare én Gud

Det 2. vatikankonsil samlet i Peterskirken i Roma.
Foto: Creative Commons

"Det finnes bare én Gud". Hva innebærer det for Kirkens forhold til ikke-kristne religioner?

På 1960-tallet samlet 2800 katolske biskoper og abbeder seg fra hele verden til et viktig kirkemøte i Roma: Det annet vatikankonsil. De kom frem til 16 erklæringer. I erklæringen «Nostra aetate» tar konsilfedrene for seg Kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Her skriver de:

«Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger, som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den sannhet som opplyser alle mennesker.»

«Hva mener jeg med dette? At avgudsoffer betyr noe, eller at en avgud virkelig er noe? Nei!» (1. Kor 10, 19) Vi vet jo «at det ikke finnes noen avgud i verden og ingen Gud uten én». (1. Kor 8,4)

Det finnes bare én Gud. Han er Sannheten. Den som oppriktig søker sannheten søker derfor i praksis Gud – fordi Gud er Sannheten.

Alt som er godt og hellig i verdens store religioner, skyldes på en hemmelighetsfull måte Guds gjerning gjennom Hans Ord, Jesus Kristus – det «som opplyser hvert menneske som kommer til denne verden» (Joh. 1, 9).

For at ingen skal tro at Kirken oppgir det enestående, eksklusive ved kristendommen, legger konsilfedrene umiddelbart til: 

«Men den [Kirken] forkynner også, og den skal alltid forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6) i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg».

Paulus forkynte den kristne troen frimodig i livssynsmangfoldet i storbyen Korint. Det er vi også kalt til å gjøre, på vår tids livssynstorg, slik at mennesker kan bevege seg fra en stråle av sannheten og til fylden av sannheten – til fylden av den kristne tro – til Jesus.

«Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham. Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham.» (1. Kor 8,6)

Vi er skapt til ham. Ingen sier det bedre enn den store kirkefader St. Augustin i boken hans Confessiones:

«Der ute søkte jeg deg, men du var i meg – selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene. Gi hva du krever, og så krev hva du vil. Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 2. august 2018, da 1 Kor 8,4-9 var dagens bibeltekst

Les også:

• Ettertanke | Søk sannheten hele livet
• Frispark | Kristendommen og de andre religionene

Ettertanke | Prøv en ny måte å be på

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Har du lyst til at de bibelske fortellingene skal åpne seg for deg på en helt ny måte? Da skal du prøve ignatiansk kontemplasjon.

Gud kan nemlig snakke til deg gjennom den forestillingsevnen som han har skapt deg med. I ignatiansk kontemplasjon forestiller du deg at du selv er til stede i en hendelse fra Bibelen. Du komponerer stedet der alt skjer og går inn i den bibelske scenen. Deretter tar du aktivt del i det som skjer gjennom bønn.

Slik gjør du det: 

Steg 1 er å spørre om Guds hjelp til å be. 

Steg 2: Forestill deg historien i så stor detalj som du klarer ved å bruke alle de fem sansene du har. 

Til slutt snakker du med Gud om det du opplevde.

I dag, for eksempel: Bli med Peter inn i fengselet og ut igjen (Apg 12,4-17). Start med synssansen.

Hva ser du? 

Hvor lyst er det? Hvor høyt er det under taket? Hvor stort er rommet? Hvordan er det innredet? Hvordan ser døren ut? Hvordan forandres rommet av lyset fra engelen? Hvordan ser porten ut når den åpner seg av seg selv? Forestill deg veien du går. Ser du stjernehimmelen? Hvordan ser Marias hus ut? Og døren hennes? Hvordan ser ansiktet til Rode ut når hun får ser Peter? Hvordan ser Peter ut når hun går? Hvordan ser folk ut når de åpner døren og ser at det faktisk er Peter som står der?

Hva hører du? 

Lager soldatene noen lyder? Hører du noe fra de andre fangene? Lytt. Hør hva som blir sagt i bibelteksten. Hvordan er stemmen til engelen? Hvordan er lyden når lenkene faller av? Hvilke lyder hører du innenfra Marias hus? Hvordan er lyden av Rode som løper inn igjen til de andre? Hvordan høres det ut når de alle kommer mot døren for å finne ut om Rode snakker sant?

Hva lukter du? 

Hva lukter det i cellen? Hva lukter det når du kommer ut? Hvordan lukter det fra Marias hus?

Hva føler du? 

Bruk berøringssansen. Hvordan kjennes fengelsgulvet ut? Hvordan er vekten av lenkene rundt armene? Hvordan kjennes engelens puff i siden ut? Hvordan føles det i armene når lenkene faller av? Hvordan er vekten av kappen på skuldrene? Hvordan føles luften ute ut ? Hvordan føles hånden mot døren når du banker og banker på hos Maria? 

Hva smaker du? 

I denne meditasjonen er denne sansen mindre viktig. I andre situasjoner kan den være veldig viktig, for eksempel i historien om brødunderet, bryllupsfesten i Kana etc.

Gå inn i scenen

Nå som du har brukt alle sansene dine og "komponert stedet" er tablået klart. Du er klar for å la scenen utspille seg i fantasien din. Gå inn i scenen og la den utfolde seg som om du var en del av den. Mens alt skjer: Vær oppmerksom! Vær i bønn – åpen for Gud, lyttende, oppmerksom.

Etterpå: 

Legg merke til hva som skjedde i deg mens du var engasjert i historien. Fokuser på det som har blitt viktigst; der hvor du har fått en ny innsikt, de stedene hvor trøsten eller fortvilelsen føles størst, eller der du har en åndelig opplevelse. Snakk med Jesus om det.

Guds levende ord

Når du leser Bibelen på denne måten, får du oppleve det som kristne alltid har visst: At Guds Ord er levende. At det som fortelles er virkelig og sant. Du får en dypere innsikt i Den hellige skrift, en dypere innsikt i ditt eget liv og en fordypet og mer levende tro. Du lar Gud berøre deg dypere. Du lar Guds Ord sette et avtrykk i ditt indre.

"For det er ikke mengden av kunnskap som metter og tilfredsstiller sjelen, men innlevelsen og smaken av tingen innenifra" skriver St. Ignatius i boken "Åndelige øvelser" (St. Olav forlag, 2018). Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 1. august 2018, da Apg 12,6-14 var dagens bibeltekst

Les også:

• En liten skole i indre bønn og kontemplasjon - av legkarmelitt Anne Samuelsen
• Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen
• Ettertanke | Sankt Ignatius og religionene
• Ignatius av Loyolas selvbiografi | Pilegrimens beretning
• Bønn når alt er mørkt | En bønn av St. Ignatius av Loyola
• På katolsk.no: Biografien om den hellige Ignatius av Loyola 
• På katolsk.no: Om jesuittordenen, den største misjonsorden i Den katolske kirke

Ettertanke | Sankt Ignatius og religionene

I dag, 31. juli, er det minnedagen til en av verdenshistoriens største troshelter: Sankt Ignatius av Loyola (1491-1556). 

I 1540 stiftet han ordenen Jesu Selskap, som er bedre kjent som jesuittene. Pave Frans er jesuitt. Nesten 500 år senere er Jesu Selskap fortsatt den største misjonsordenen i Den katolske kirke.

Jesuittene dro tidlig til Kina, Japan, India, Indonesia og Filippinene. De var lærde menn som fra første stund var opptatt av å lære å kjenne kulturene de dro til som misjonærer.

Strategien deres var akkomodasjonsmisjon. De var opptatt av å lære seg filosofien, språket, ritene og kulturen dit de kom, slik at kristendommen kunne slå rot med et asiatisk ansikt. Fordi: Kristendommen er ikke en vestlig religion. Kristen tro er den universelle sannheten.

Slik vant jesuittene respekt hos den kinesiske keiseren og fikk prestisjefulle plasser ved hans hoff. Drar du til Beijing i dag, kan du fortsatt besøke keiserens stjerneobservatorium og se jesuittenes presise instrumenter. (Visste du at hele 35 månekratere er oppkalt etter forskere som var jesuitter? Hvis noen forteller deg at Kirken er vitenskapsfiendtlig: Ikke tro på dem.)

Helt fra første stund har Kirken forholdt seg til de andre religionene. I 1. Korinterbrev sier Paulus nei til å spise offerkjøtt som en del av hedningenes seremoni, men han sier det er helt greit å spise offerkjøtt når du får det servert i middagsbesøk. Du trenger ikke en gang spørre om det egentlig er offerkjøtt. «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.» (1. Kor 10,26)

Slik er det. Allerede på 100-tallet formet kirkefaderen Justin uttrykket Logoi spermatikoi, som betyr «Ordets sannhetsfrø». Sankt Justin fremhevet hvordan Guds Sønn – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet.

Jesuittene er opptatt av «å finne Gud i alle ting» og veileder folk til å finne Gud i de hverdagslige begivenhetene i livet. Gud er ikke bare der ute. Gud er til stede her og nå, akkurat der du er. Dersom du leter etter Gud, trenger du bare se deg om. «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.»

Jesu Selskap ble raskt kjent som «jesuittene» fordi de over alt forkynte med stor brann: «Gå til Jesus!» («Ite» er latin for «gå».)

Den hellige Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene: «Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»

Så gå. Gå til Jesus. Og gå ut. Gå, og sett verden i brann.

Publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 31. juli 2018, da 1 Kor 10,23-29 var dagens bibeltekst

Les også:

• Ignatius av Loyolas selvbiografi | Pilegrimens beretning
• Bønn når alt er mørkt | En bønn av St. Ignatius av Loyola
• Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen
• På katolsk.no: Biografien om den hellige Ignatius av Loyola  
• På katolsk.no: Om jesuittordenen, den største misjonsorden i Den katolske kirke

VIKTIG BOK: Ignatius av Loyolas berømte bok Åndelige øvelser er endelig utgitt på norsk! I den samme boken får du også selvbiografien hans "Pilegrimens beretning" i ny oversettelse. Anbefales varmt! Her får du tak i boken hos St. Olav bokhandel.

Ettertanke | Om å bedra seg selv

Adam og Eva, malt av David Teniers.
Foto: Wikimedia Commons

Du kommer aldri til å bli så god til å lure andre som du er til å lure deg selv. Du kjenner nemlig alle triksene. Ingen vet så godt som deg hva som skal til for å overbevise deg.

Er det noe som ikke er som det skal i livet ditt? Men som du likevel vil? Da er jeg sikker på at du er fullt i stand til å overbevise deg selv om at "det må da være greit å gjøre/tenke dette". Hvis du bare vil, får du det til – for hvor det er en vilje, er det en vei.

Johannes skriver: "Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss" (1. Joh 1,8). Det er fullt mulig å bedra seg selv. Ikke bare er det mulig, det er lett. Fort gjort.

Det kristne synet på mennesket er grunnleggende positivt: Vi er skapt gode. Da Gud skapte mennesket i sitt bilde, så han at det var "overmåte godt".

Men det kristne menneskesynet er også uhyre realistisk. Ting går galt allerede i tredje kapittel når synden kommer til verden. Ordet "synd" på norsk kommer av "å gå i sund", å gå i stykker. Når jeg synder, ødelegger jeg alltid noe – i meg, i andre, i forholdet mellom oss, i Guds bilde i meg, i min likhet med Gud.

De første protestantiske reformatorene lærte at mennesket er blitt gjort grunnleggende ondt av arvesynden, og er fratatt sin frie vilje. De lærte at hangen til det onde er uoverkommelig. Luther mente at mennesket har en "trellbunden vilje". Det er ikke katolsk lære.

Den katolske kirke lærer at mennesket har en fri vilje. Ja, som følge av syndefallet har alle mennesker en "hang til det onde", en concupiscientia, en tilbøyelighet til å gjøre det onde. Men du er ikke dømt til å velge det onde. Du er grunnleggende god. Og du har en fri vilje.

Det er ditt ansvar hvordan du forvalter den frie viljen: Om du bruker den til å lure deg selv, eller til å være i sannheten, til å "vandre i Guds lys".

Du har potensial til å bli et rovdyr. Du har også potensial til å bli det Kirken sier du er kalt til å være: En helgen – det gode mennesket du ble skapt til å være. Hva velger du? Hvilken retning vil du gå i?

Det finnes alltid en vei videre så lenge du velger lyset. For: "dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett." (1. Joh 1,9)

Alt som trengs for å bli en helgen er at du må ville være åpen for nåden, slik at nåden får arbeidsrom – slik at Gud virkelig får slippe til i dypet av deg. Så: Hva vil du?

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30. juli 2018, da 1 Joh 1,5-2,2 var dagens bibeltekst

Les også her på bloggen:

• Alle kan bli en helgen. ALLE.
• Ettertanke | Slik blir du en helgen

"Every saint has a past
and every sinner has a future."
Oscar Wilde

Ettertanke | Søk sannheten hele livet

ATEN: Areopagos sett fra Akropolis.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, juni 1998

Sommeren da jeg var 21 år var jeg på fjellet Areopagos i Aten.

Det var en merkelig følelse å være der og vite at akkurat her var det Paulus stod. Helt på ekte. Å stå der og høre ordene hans klinge gjennom århundrene:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.» (Apg 17, 22f)

Kirken har alltid vært opptatt av å finne tilknytningspunkter til den kulturen den forkynner inn i. Det 2. vatikankonsil skriver om de andre store religionene:

«Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger, som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den sannhet som opplyser alle mennesker.» 

Er det ikke vakkert? Men for at ingen skal tro at Kirken oppgir det enestående, eksklusive ved kristendommen, la konsilfedrene til: 

«Men den [Kirken] forkynner også, og den skal alltid forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6) i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde.»

Jesus er det evige Ordet som opplyser hvert menneske. Han sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser, ved sin Hellige Ånd. Kirkefaderen Justin kalte fenomenet Logoi spermatikoi, Ordets sannhetsfrø. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet.

Paulus hadde forstått dette. Han formidlet den kristne troen på en troverdig og relevant måte inn i Atens livssynsmangfold. Det er vi også kalt til å gjøre, på vår tids livssynstorg, slik at mennesker kan bevege seg fra en stråle av sannheten og til fylden av sannheten: til Jesus. Den kristne tro.

Filosofen, eks-ateisten og helgenen Edith Stein skriver: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke».

Jeg kommer aldri til å slutte med å søke sannheten. Jeg tørster etter den. Fordi jeg tørster etter Gud. Han som er sannheten. Hele meg vet at dette er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig. Det er. Gud er.

Søk sannheten hele livet. Da søker du i praksis Han som er sannheten og livet. Da finner du livet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 10.09.2016 da Apg 17,16-21.32-34 var dagens bibeltekst

Sommeren da jeg var 21 år reiste jeg på interrail gjennom Europa med en god venninne. To uker i Italia, en uke i Frankrike og en uke i Hellas. Kan det bli bedre? Reisen ble mitt første ordentlige møte med det katolske Europa - med kirkene og katedralene, med katolske kristne, med levende kristne menigheter. På toget på vei ned til Italia delte vi kupé med en katolsk professor som hadde mange gode tips og råd om hva vi burde få med oss i Venezia, Firenze og Roma. Vi fulgte mange av dem, blant annet dette: Ikke stress rundt i Venezia. Vær til stede. Stikk tærne ned i Canal Grande. "Sit down and dream." Det gjorde vi (bildet til venstre på fotoalbumoppslaget her). Mmm!

Etter å ha reist langt og lenger enn langt kom vi så langt øst som til Aten (helt til høyre på kartet her). Der klatret vi opp på Akropolis og så de samme avgudstemplene som hadde rystet Paulus nesten 2000 år tidligere. På veien ned igjen gikk vi ut på en fjelltopp: Areopagos. Der dumpet vi over en bronseplakett med noen fullstendig uforståelige ord. En amerikaner gikk forbi. Han hadde tilfeldigvis studert klassisk gresk og kunne oversette hva som stod på skiltet. Det tok ikke mange sekundene før vi forstod hva det var han oversatte: Paulus' tale på Arepagos. Det var en merkelig følelse å stå der og se utover hele Aten mens vi lyttet til ordene fra Paulus som snakket til oss gjennom århundrene på akkurat dette fjellet. Akkurat her sa han det. Helt på ekte. Mektig. «Atenske menn!» Hvis du drar dit kan du høre det fortsatt.