Skjønne Sunniva, nyfødt og førstefødt. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
For 14 år siden ble jeg mor, og siden har det ikke gått én dag uten at jeg har sunget. Barn nummer to, tre, fire og fem hadde dermed full kontroll på godnattsangene i vår familie lenge før de var født. De hadde jo lagt der i magen og lyttet til hele repertoaret i 20 uker allerede.
På barselavdelingen sang jeg også, og jordmoren spurte: «Sang du den sangen mens han lå i magen?» «Ja.» «Jeg merket det på måten han responderte så umiddelbart på sangen din. Han ble helt rolig.»
I elleve av disse årene har jeg skrevet ettertanker i Vårt Land. Du aner ikke hvor mange av ettertankene som har blitt til mens jeg har sittet i mørket og sunget for et barn som skal sove. Gud taler i det rommet. I barnerommet. I mørket, når alt annet er slått av, og hjernen synger av seg selv. Da frigjøres det kapasitet i hodet og plass i hjertet til å lytte og ta imot.
Uten sang blir vi fattige. Det er jeg helt, helt sikker på. Til og med tenåringer trenger kveldsbønn og kveldssang. «Gud er din hvile, Kristus din styrke, Ånden er nær som en trofast venn.» Slik starter den nyeste hiten på jenterommet; en nydelig sang av Iona-komponisten John Bell. Du finner den som salme 459 i Norsk Salmebok (2013).
Den første linjen har en gjenklang av Fil 2,1: «Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden». Selvfølgelig trenger ungdommer hvile i Gud, trøst og styrke i Kristus, og fellesskap i Ånden. «Ånden er nær som en trofast venn.»
John Bells sang fortsetter: «Herren har hørt deg, nådig berørt deg, Herren vil reise deg opp igjen.» Det er ikke få dager en ungdomsskoleelev trenger å høre det budskapet. Det er ikke sjeldent at en voksen trenger å høre det heller.
«Trøst, ja trøst mitt folk» sier Gud i Jes 40,1. Voksne nordmenn tenker at de ikke skal trenge trøst. Men det gjør vi jo. Vi trenger et sted å legge fra oss alt styret og stresset. Alt som ble feil. Et sted å finne hvile fra smerte. Et sted å finne hvile for vår sjel.
Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel.» (Matt 11,28f) Eller som det står i 2. Mos 14,14: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»
Men nå. Bare hysj…
Vær stille.
Og lytt.
Hva hører du?
«Og når eg sliten trøytnar av, i strid mot alt som veilar, eg høyrer stilt frå mor si grav, den song som allting heilar.»
(De siste ordene fra «Den fyrste song» av Per Sivle.)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. november 2019 da Fil 2,1-5 var dagens bibeltekst
"Mor og barn" (1883) av Christian Krohg (1852-1925). Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, på Nasjonalmuseet 4. januar 2019
Den fyrste song
Den fyrste song eg høyra fekk
var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.
Dei sulla meg så underleg,
så stilt og mjukt te sova.
Dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.
Den vegen ser eg ennå tidt
når eg fær auga kvila.
Der stend ein engel, smiler bildt
som berre ei kan smila.
Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar.
Eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som allting heilar.
Av Per Sivle (1857-1904)
Det er få malerier som rører meg slik som maleriet «Mor og barn» (1883) av Christian Krohg. I «Om det eneste fornødne i kunsten» (1888) skriver Christian Krohg: «Du skal male slig at du griper, rører, forarger eller gleder den store hop nettopp ved det samme som har gledet, rørt, forarget eller grepet deg selv, for det er vel derfor, du har malt ditt bilde, vil jeg håpe.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Yndlingssangboken. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Sanger ved sengekanten
Gavetips: Boken "Ved sengekanten" har jeg brukt mye når jeg har sunget for barna mine opp gjennom årene, og jeg har gitt den i barselgave eller dåpsgave til mange, mange med stor suksess. Fantastisk fin bok!
I denne klassikeren fra IKO-forlaget har bare det aller beste fått plass, både av sanger, bønner, dikt og bilder. Hvis du vil synge selv, men ikke kan melodiene, har IKO-forlaget gitt ut to album som hører sammen med boken.
"Ved sengekanten" inspirerer virkelig til sang ved sengekanten, og den har min varmeste anbefaling!
Tips gjerne noen nybakte foreldre om "Ved sengekanten" og "Sanger ved sengekanten" - eller enda bedre: Gi dem boken og cd-en som julegave, barselgave, dåpsgave eller bursdagsgave! Babyer i dag overøses med klær som de vokser ut av etter noen få uker. Gi dem heller noe som varer i årevis :)
«Sørg for at du først forkynner ved måten du lever på,» sier den hellige Karl Borromeus, her malt av Orazio Borgianni (1574-1616). Foto: Wikimedia Commons
Visste du at det finnes et eget bønnealter for Norge i Roma? Det ligger midt på «Romas Karl Johans gate», i kirken San Carlo al Corso.
Ikke minst var Karl Borromeus en av de fremste aktørene bak konsilet i Trient – et stort kirkemøte som slo hardt ned på blant annet misbrukene av avlaten, og som forsvarte kristen tro mot ny vranglære. Karl var også med på å lage den første universelle katekismen i Den katolske kirke.
Men enda viktigere: Karl var ikke bare opptatt av hva som var sann, kristen tro. Han levde den. Hele livet hans vitnet om at «Gud er kjærlighet» (1. Joh 4,8).
Da han ble erkebiskop som 25-åring, valgte han seg bispemottoet «Humilitas et Caritas» («Ydmykhet og kjærlighet»), og la av seg den aristokratiske livsførselen han var oppfostret med. (Faren hans var hertug, moren var fra Medici-familien og onkelen hans var pave Pius IV…)
Deretter levde Karl et asketisk liv med mye faste, uavlatelig bønn og stor kjærlighet til liturgien og kirkemusikken. Han avsatte uverdige prester og etablerte presteseminarer som gav Kirken gode prester. Han innførte fri rettshjelp for de fattige, og grunnla skoler, barnehjem, hjem for falne jenter, gamlehjem og fattigsykehus.
Da høsten slo feil i 1570, brøt det ut en stor hungersnød i Milano. I flere måneder bespiste han hver dag 3000 fattige. Hele livet brukte han store deler av sin egen formue til slikt arbeid. Under pesten i Milano i 1576 pleide han personlig de syke, og gav bort resten av alt han eide. Til slutt tok han opp gjeld for å hjelpe de fattige.
«Det er ikke mer forskjell mellom det skrevne Evangelium og en helgens liv, enn det er mellom skrevet musikk og sunget musikk.»
Kort oppsummert: Karl Borromeus gjorde Jesus til virkelighet i hverdagen sin. Selv sa han det slik: «Sørg for at du først forkynner ved måten du lever på.»
Guds lys skinner gjennom helgenene. Hvis du er motløs på grunn av dagens kirkelige situasjon, så se til helgenene. Og bli en helgen.
I dag takker jeg for den hellige Karl Borromeus, og ber om at Gud må reise opp mange flere troshelter som ham. Stjerner som kan skinne for oss og vise vei i mørket.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. november 2019, da 1 Joh 4,7-11 var dagens bibeltekst
St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan". Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016
Seks sitater av den hellige Karl Borromeus
«Be sure that you first preach by the way you live. If you do not, people will notice that you say one thing, but live otherwise, and your words will bring only cynical laughter and a derisive shake of the head.»
«If we wish to make any progress in the service of God we must begin every day of our life with new eagerness. We must keep ourselves in the presence of God as much as possible and have no other view or end in all our actions but the divine honor.»
«We must meditate before, during and after everything we do. The prophet says: “I will pray, and then I will understand.” This is the way we can easily overcome the countless difficulties we have to face day after day, which, after all, are part of our work. In meditation we find the strength to bring Christ to birth in ourselves and in others.»
«If a tiny spark of God’s love already burns within you, do not expose it to the wind, for it may get blown out. Keep the stove tightly shut so that it will not lose its heat and grow cold. In other words, avoid distractions as well as you can.»
«Stay quiet with God. Do not spend your time in useless chatter.»
«Behold Jesus Christ crucified, Who is the only foundation of our hope; He is our Mediator and Advocate; the victim and sacrifice for our sins. He is goodness and patience itself; His mercy is moved by the tears of sinners, and He never refuses pardon and grace to those who ask it with a truly contrite and humbled heart."
«Du har skrevet opp hvordan jeg flakket omkring;
mine tårer har du samlet i din flaske.»
(Salme 56,9)
Et av de mektigste tenåringsminnene jeg har, er fra da vi fremførte den vakre «Salve Regina» i basilikaen i Maastricht i Nederland. Lite ante jeg den gang om hva vi sang, eller hvorfor denne bønnen rørte oss og tilhørerne så usedvanlig sterkt som den gjorde.
Her er noe av det koret vårt sang på latin:
«Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn.
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.»
«Salve Regina» ble skrevet på 1000-tallet. Tusen år senere er den fortsatt en av de høyest elskede bønnene vi har. Fordi: Fremdeles er vi Evas landflyktige barn som trenger å møte barmhjertighet her i tårenes dal – «in hac lacrimarum valle».
Noen år senere skulle vi ha «Stille dag» på Bibelskolen i Oslo, der jeg fikk ansvaret for at bibelvers skulle poppe opp over alt. Utenfor kapellet plasserte jeg en gedigen glassflaske. Den var på minst ti liter – stor nok til å romme alle tårene fra et helt liv. På flasken festet jeg disse ordene: «Mine tårer har du samlet i din flaske». (Salmenes bok 56,9)
Fordi det er den Gud vi tror på. Han som ser alle de tårene som ingen andre ser. Han som ser deg. Han som elsker. Han som samler alle tårene dine på sin flaske. Det gjør han helt til den dagen da «Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» (Åp 7,17)
Hvis du tenker etter: Hvem er det som tørker bort tårene dine? Den som elsker deg.
Hvor mange millioner barnetårer har vel ikke mødre, fedre og besteforeldre tørket bort? Vi har tatt barna varsomt opp på fanget, tørket tårene, rugget dem rolig fra side til side og holdt godt rundt dem. Vi har vært hos dem «i tårenes dal».
Når du blir møtt slik, får du en grunnleggende erfaring av hvordan Gud er. Du får svaret på disse to eksistensielle spørsmålene:
Hvem er Gud?
Han er den som elsker deg.
Hvem er jeg?
Du er den høyt elskede. I all evighet. Amen.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. november 2019, da Åp 7,9-17 var dagens bibeltekst
MEKTIG KOR: Koret i øst (fra 1100-tallet) i basilikaen i Maastricht. I denne kirken fremførte vi Salve Regina. Wikipedia-artikkelen om kirken skriver: "The church is dedicated to Our Lady of the Assumption (Dutch: Onze-Lieve-Vrouw-Tenhemelopneming). The church is often referred to as the Star of the Sea (Dutch: Sterre der Zee), after the church's main devotion,Our Lady, Star of the Sea."
Foto: Wikimedia Commons
Etterord
Som barn og ungdom sang jeg i kirkekor i Den norske kirke i ti år. Et av de mest strålende minnene jeg har fra den tiden, er altså fra da jeg gikk på ungdomsskolen og vi fremførte Salve Regina i den enorme, katolske basilikaen i Maastricht i Nederland. Jeg har aldri før eller siden sunget i en kirke med så mye klang. Helt utrolig! Det hørtes ut som vi var minst dobbelt så mange stemmer som vi egentlig var.
Vi brukte Hendrik Andriessens vakre trestemte melodi, "Salve Regina - Canone in stile antico", der bønnen synges i kanon, noe som passet perfekt til dette mektige kirkerommet der tonene kommer i retur flere sekunder etter at du har sunget dem. O lykke!
Tjue år senere skrev jeg til dirigenten vår og spurte om det var mulig å få tilsendt Salve Regina-noten vi brukte. Det fikk jeg, halleluja!
Tusen takk til vår dirigent Njål Steinsland som tok Rossabø kirkes ungdomskantori med på reise i Europa og lot oss oppleve slike episke øyeblikk. Uforglemmelig!
Jeg har lett på både Spotify og YouTube etter en fin innspilling av Hendrik Andriessens Salve Regina. Dessverre har jeg ikke funnet noen som synger den slik den skal synges. Det nærmeste jeg kommer er denne versjonen under her, fra en korkonkurranse i Hellas. Dessverre synger de den ca dobbelt så fort som den burde vært fremført. Dette er en bønn som skal synges meditativt, langsomt, med innlevelse - ikke så fort at du blir stresset av å høre på den. Men her er iallfall det rette arrangementet, så må du bare forsøke å bruke din egen fantasi for å tenke deg hvordan denne nydelige sangen hørtes ut i om lag halvparten av denne farten, med en klang som fyller en hel, veldig katedral - i velv etter velv etter velv...
Her er en ny, mektig versjon av Salve Regina der det er nettopp "in hac lacrimum valle" - "i denne tårenes dal" som er den delen av bønnen som oftest gjentas:
Salve Regina er så høyt elsket at den har fått utallige melodier gjennom 1000 år. Lytt til benediktinermunkene i Fontgombault synge Salve Regina med den gregorianske melodien som er vanligst å bruke:
Benediktinerklosteret i Fontgombault er det klosteret som vi håper at vil etablere et nytt kloster på Selja når tiden er inne - i Guds tid. Vi ber for dem hver kveld - og for klosteretableringen på Selja.
Salve, Regina
Salve, Regina, mater misericordiæ;
vita, dulcedo, et spes nostra, salve.
Ad te clamamus exsules filii Hevæ.
Ad te suspiramus gementes et flentes
in hac lacrimarum valle.
Eia ergo, Advocata nostra,
illos tuos misericordes oculos ad nos converte.
Et Iesum, benedictum fructum ventris tui,
nobis post hoc exsilium ostende.
O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.
I norsk oversettelse:
Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor.
Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset!
Til deg roper vi, Evas landflyktige barn.
Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.
Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss.
Og når vår utlendighets tid er forbi,
vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt.
Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.
Salve Regina og Regina Mundi på Selja
Til slutt: Her kan du høre meg synge to gamle, katolske bønner i Sunniva-hulen på den hellige øya Selja: "Salve Regina" og "Maria Regina Mundi". Bli med i bønnen.
Det finnes uendelig mange innspillinger av Salve Regina med den kjente, gregorianske melodien. Maria Regina Mundi finnes det imidlertid ikke så mange opptak av. (Ikke en eneste på Spotify, og svært få på YouTube.) Men den bønnen er jo så nydelig at du bare må høre den. Den bergtok meg og rørte meg til tårer allerede første gang jeg hørte karmelittnonnene i Tromsø synge den.
Halloween er en sammentrekning av "All Hallow's Eve" - altså allehelgensaften på norsk, fordi dette er kvelden før All Hallows Day, allehelgensdag.
Her er to utdrag fra kronikken:
"Etter Halloween kommer allehelgensdag og allesjelersdag. Gravlysene i novembermørket minner oss om at noen er borte, men også om at vi heller ikke skal være her for alltid."
"Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. På den ene siden som et memento mori – å huske på døden. Dette har alltid vært brukt som en vaksine mot hovmod i den europeiske tradisjonen. Også vårt hyggeliv tar slutt en dag – og hva slags fordringer gir denne erkjennelsen oss? På den andre siden kanskje vi også trenger et sted å reflektere over hva døden og de døde er. Kanskje gjør vi både oss selv og våre avdøde en bjørnetjeneste ved å parkere dem som et fortidig minne."
Artikkelen gir deg grundig innsikt i den historiske bakgrunnen bak Halloween-feiringen, og hvordan dagens feiring stammer fra både irske, engelske, franske og amerikanske skikker. Hvor kommer for eksempel "knask eller knep" fra?
Her er slutten på artikkelen:
"Neste gang noen påstår at Halloween er et grusomt knep for å lokke dine barn til djeveldyrkelse, foreslår jeg at du forteller dem om den virkelig opprinnelsen til Allehelgensvake og inviterer dem til å oppdage dagens kristne betydning, sammen med de to større og viktigere katolske festene som følger:
Buhu! To flaggermus, to gresskar og et monster under månen pyntet inngangsdøren vår. Her inne får du godteri, hvis du skulle være i tvil.
Er det egentlig greit å feire Halloween?
Katolsk.no har laget en video med fransiskanermunk p. Hallvard Thomas Hole om halloween-feiringen: Er det greit for en kristen å feire halloween? Hvor kommer skikken egentlig fra?
Sunniva (14) lagde et forskrekket gresskar med én tann i munnen. Stor stas syntes alle de søte små som kom på døra.
Først gikk vi knask eller knep sammen med sju andre barn fra nabolaget. (Vi ringte utelukkende på forhåndsklarerte dører, for å være sikker på at barna ikke møter på sure, sinte voksne.) Deretter fant vi veien til Tinkernparken der vi møtte selveste Pikachu! Kjempestas.
«Gud er ikke skapt. Derfor er det uskapt, det lyset som stråler fra Gud. [...] Det er derfor helgenene har glorier på bildene og ikonene. Fordi Guds herlighet lyser fra dem. Gjennom dem.»
Det er denne uka det bikker. Det er nå det plutselig har blitt mørkt før Dagsrevyen, og hele den lange mørketida ligger foran oss og liksom aldri kommer til å ta slutt.
Egentlig har jeg vel funnet ut at det eneste jeg liker ved mørket, er lyset: Stjernene på himmelen som jeg ser klarere. Lyset inne, der hele det store mørket må vike for en eneste liten flamme.
I de lange, nordiske vinternettene kjenner jeg at jeg gleder meg ekstra til Himmelen. Jesaja skriver om det nye Jerusalem: «Solen skal ikke lenger være ditt lys om dagen, måneskinnet skal ikke lyse for deg, men Herren skal være ditt lys for evig, din Gud skal være din herlighet.» (Jes 60,19) Da kjenner jeg at det er noe som jubler inni meg. Akkurat som når vi synger om Jesus i den nikenske trosbekjennelsen: «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud». Da også bobler det.
Det var dette lyset som Jesus lot disiplene få se på Taborfjellet: Det uskapte lyset. Guds lys, som har en forvandlende kraft. «Der ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset» (Matt 17,2). Disiplene ble blendet av det overnaturlige lyset som springer ut fra Guds eget vesen. Gud er ikke skapt. Derfor er det uskapt, det lyset som stråler fra Gud.
«Gud er lys» (1. Joh 1,5), skriver Johannes. Og om Jesus skriver han: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.» (Joh 1,9).
Det er dette uskapte lyset, Guds lys, som skinner også fra de menneskene som likedannes med Kristus. Det er derfor helgenene har glorier på bildene og ikonene. Fordi Guds herlighet lyser fra dem. Gjennom dem.
Jesus sier: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh 8,12) Jesus Kristus – det sanne lys som lyser i verdens mørke – er det eneste som virkelig kan lyse opp den norske vinteren.
Derfor skal dikteren Helge Torvund få det siste ordet i dag:
«Lyset du treng finst».
Første gang publisert i Vårt Land 29. oktober 2015.
Til oppmuntring for alle stridende – her er min personlige topp 10-liste med inspirerende sitater: «Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg». (Mark Hart)
"Alle er kalt til å bli helliggjorte mennesker – til å bli helgener, rett og slett. Høres det umulig ut? Selvsagt. For deg, så. Men for Gud er ingen ting umulig (Luk 1,37). Det er Han som står for helliggjørelsen. Det eneste du selv må gjøre, er dette ene (og det er vanskelig nok): Du må ville det. Du må ville være åpen for nåden, slik at nåden får arbeidsrom, slik at Gud virkelig får slippe til i dypet av deg." Les mer her.
"Hvis du er full av deg selv, er det ikke plass til Gud i deg. Så gjør som Maria: Gi plass! Slipp Gud inn i deg. Vær helt åpen for ham. Da kan virkelig store ting begynne å skje." Les mer her.
"Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det."Les mer her.
”Our rigid plans can lead us to resist God’s shaping the “clay “of our lives, but Jesus wants us to surrender and let Him mold us into the greatness He desires, a life so wonderful we could never conceive it on our own.” Les mer her.
"Det er det kristen vekst går ut på: Helliggjørelse. At «Jesus skal vokse i meg, jeg skal avta». Og det er faktisk litt lettere å få til hvis jeg ikke er oppblåst og full av meg selv, men i stedet holdes naturlig på et passelig ydmykhetsnivå. Da blir det rett og slette bedre plass til Gud i meg og i livet mitt. Erfaringen viser at jeg inntar mer åndelig næring når jeg er sulten enn når livet går lett og jeg er mett." Les hele foredraget her.
Søndag i St. Olav domkirke. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Søndagen. Hviledagen som vi trenger så sårt.
Annerledesdagen. Helligdagen. Dagen som er annerledes enn de andre seks dagene fordi den er hellig. Fordi den er Herrens dag.
Herrens dag. Dagen for å møte Gud. Dagen for å gå i kirken og la kirken gjøre det den kan best: Gi oss Jesus.
I morgen er det søndag,
det skinner over jord.
Den deiligste av dagene
for liten og for stor.
Med klokkeklang og kirkegang
og tur i skog og hei.
I morgen er det søndag
og all verden gleder seg.
Vi hadde med tegnesaker. Maria (5) tegnet en flott kirke og en «prest med stav» (eller biskop, som man pleier å kalle det).
SØNDAGSKLÆR: Maria var fornøyd med dagens søndagsantrekk: «Jeg ser ut som en ordfører!»
Etter høymessen var vi på kirkekaffe og spiste vafler og gulrotkake, og møtte både gamle kjente og to nye familier. 20 deilige, hjemmelagde vårruller fra kirkekaffen fikk bli med hjem - katolske kirkekaffer er de beste! Inntektene fra matsalget går til menighetsarbeidet, så det er bare å handle inn store kvanta.
Ikke alle kirker har lekeplass, men det har både St Olav domkirke i Oslo og St Paul kirke i Bergen, fordi de katolske skolene ligger vegg i vegg med kirken. Kjempegøy!
Mmm. Søndagsmat.
Etter kirken og dertilhørende herligheter gikk vi søndagstur hjem gjennom Slottsparken («Mamma, se, Kongen er hjemme!») - hjem til ferdigstilling av Nigella Lawsons sjokoladepavlova (sjokolademarengsen laget vi i går, slik at bare toppingen gjenstod i dag). Ingrid feiret 12-årsdagen sin med de nærmeste venninnene. Veldig koselig.
Det var søndagen sin, det. Det beste er at det bare er en uke til det kommer en ny! Gud skje lov!
Læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme er ikke ny. Den deles av alle katolske og ortodokse kristne, og til og med Martin Luther selv holdt den for å være sann, fremhever p. Pål Bratbak i dette debattinnlegget. Bildet: Dette maleriet fra 1712 henger i Lom Stavkirke og viser Jomfru Marias kroning til himmeldronning. Det ble altså malt nesten 200 år etter reformasjonen. Faksimile: Side 3 i Dagen, 31. oktober 2012
Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.
Et debattinnlegg av p. Pål Bratbak, prest i Oslo Katolske Bispedømme Innlegget stod på trykk på side 3 i avisen Dagen 31. oktober 2012 - altså for sju år siden. Det er så knallgodt at det fortjener å løftes opp hit igjen. Uthevinger i kursiv stammer fra originalmanuskriptet. Uthevinger i fet skrift er mine egne.
Lærer Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Misjonshøgskole har til hensikt å forklare forskjellen mellom et katolsk og luthersk syn på forståelsen av tradisjon. En svakhet ved Teigens innlegg [i Dagen 19.10.2012, min anm.] er at det han beskriver som katolsk lære ikke er vår lære.
Teigen hevder at i katolsk lære «må Bibel og tradisjonen likestilles som kilder til den kristne tro». Den katolske kirkes katekisme (KKK) sier noe annet: «Den Hellige Tradisjon og Den Hellige Skrift er nær forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av den samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål» (KKK n. 80).
I følge katolsk lære er det Guds åpenbaring som er kilden til troen. Denne åpenbaringen når ikke sin fylde i Bibelen. Den når sin fylde i Jesus Kristus. Og Kristus fortsetter å være tilstede i sin kropp, som er Kirken. Derfor ga også Kristus sine apostler myndighet til å avgjøre hva som er i samsvar med Guds åpenbaring. Denne autoriteten innehas i dag i fellesskap av apostlenes etterfølgere, biskopene.
Teigen utrykker skepsis mot dette læreembetet. Han hevder at «nye læresannheter utvikles og godkjennes ved det apostoliske læreembete». Det bør betrygge Teigen at katekismen slår fast at «dette læreembede står ikke over Guds Ord, men er dets tjener, og lærer ikke annet enn det som er blitt overlevert» (n. 86). Kirkens læreembete kan aldri lære noe som ikke har resonansbunn i Skriften.
Teigen bruker som argument læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme da hennes jordiske liv var til ende. Han hevder at dette er en legende fra 200-tallet som ble et dogme i 1950. Selv kjenner jeg ingen skriftlig nedtegnelse om denne læren som er så gammel som fra 200-tallet, men det betyr verken at læren er usann eller at den er ny. Denne læren deles og feires av alle katolske og ortodokse kristne, og i mange århundrer var den også del av luthersk kristendom. Luther selv holdt den for å være sann! Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.
Kan man så finne resonansbunn for læren om Marias opptakelse i himmelen i Skriften? Ja, det kan man. Når vi vet at Gud kunne ta både Enok og Elias opp til himmelen med sjel og legeme er det vanskelig å forstå at denne ære ikke kunne bli hans sønns mor til ære. Noe blir ikke sant fordi det står i Bibelen. Noe er sant fordi det er sant. Når man med Skriften ikke kan utelukke en slik lære – og vi vet at Kirken helt fra de tidligste tider har feiret denne læren i liturgien, og at det er en tro som deles av de fleste av verdens kristne – ja, da stiller man seg på sidelinjen kirkelig sett om man hevder noe annet.
Kirkens læreembete har, og har alltid hatt, fullmakt til å klargjøre trossannhetene når det har vært tvil. Det har Kirkens lederskap gjort helt siden apostelmøtet i Jerusalem i år 33 (Apg 15). Jesus sa selv til sine apostler før sin død: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh 16,12).
Åpenbaringen er fullkommen i Jesus, Guds inkarnerte Ord, men forståelsen vår av Åpenbaringen er ikke fullkommen. La meg presisere: Kirkens forståelse av Åpenbaringen utvides aldri i bredden (vi lærer ikke noe nytt), men den utvides i dybden (vi forstår mer av dybdene i Guds åpenbaring). Kirkens læreembete er der nettopp for å muliggjøre at Guds folk sammen føres til fylden av sannheten – ved Den Hellige Ånds hjelp. Uten læreembetet havner man i splittelse og individualistiske tolkninger av åpenbaringen.
Det problematiske ved protestantisk kristendom er nettopp dette: At man har fristilt Skriften fra Kirkens læreembete, ikke først og fremst fra tradisjonen. Uten Kirken, hans kropp som lever i dag – og uten den konstante, levende overleveringen av troen som har skjedd innenfor denne kroppen – blir vår forståelse av Guds åpenbaring prisgitt en subjektivitet som fører i alle mulige slags splittende retninger.
Det er bare den åpenbarte, overleverte Sannheten som er én, og det er kun tilslutning til den objektive Sannheten som kan føre kristenheten fra splittelse til reell enhet; en enhet som er både synlig og usynlig.
Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med p. Pål Bratbak, som den gang var biskop Bernt Eidsvigs kapellan. I dag er han sokneprest i St. Olav domkirkemenighet i Oslo
Innlegget ble første gang publisert her på bloggen 31. oktober 2012.
Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død.
På bildet: St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan". Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016
«Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom 2,8). For oss er det en selvfølge. For 1000 år siden var det så revolusjonerende at det veltet om på hele samfunnsordningen her til lands.
I det før-kristne Norge gjorde gudene og Skjebnen stor forskjell på folk, både før og etter døden. Valhalls guder var kresne når det gjaldt utvelgelsen til gudeheimen.
«Våre forfedre trodde at bare de rike og mektige kom til Valhall. Alle kvinner og småkårsfolk endte i Helheims nitriste skyggeliv etter døden, eller de levde videre som daudinger under møddinghaugen, tuftene eller tuntreet» skriver pater Olav Müller i boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson». Å dø var en overgang fra vondt til verre.
Også på denne siden av døden var det stor forskjell på folk. Det fantes ingen likhet for loven. Ættehøvdingene dømte bønder og småfolk etter landets lover på tinget, men selv tok de seg alle de friheter de ville. De sterkeste og rikeste i landet turet fram: De herjet, drepte og ranet fra svakere ætter og småfolk både i sitt eget lokalsamfunn og i mer fjerntliggende områder langs norskekysten. Gulatingsloven har et eget kapittel om vikingferd i eget land.
Snorre nevner det med avsky:
«Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands. […] Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, om det så var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet.»
Mot slutten av sin Olavssaga skriver Snorre:
«Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var overmodig, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot Olav: De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett.»
Hellig Olav trodde på en rettferdig Gud. Han kunne ikke være noe annet enn en rex iustus, en rettferdig konge. Oppgaven hans var å kristne landet. Da var det ikke et alternativ å gjøre forskjell på folk. Det står jo rett ut i Bibelen:
«Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.» (Jak 2,8-9)
Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død. Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Ved St. Peters port er det ingen som spør om du er mann eller kvinne, høvding, hauld, bonde, løysing eller trell. Inn gjennom himmelporten kommer du helt uavhengig av hvilket popularitetsnivå eller rangtrinn du står på mens du lever på jorden. Gud skje lov!
Første gang publisert 4. august 2018 da Jak 2,8-13 var dagens bibeltekst
Olav er en stor, internasjonal helgen. Et eget kapell er vigslet til ham i Roma. "The chapel belong to the Norwegian nation." St. Olav er til og med malt på den ene søylen i Fødselskirken i Betlehem!
Her kan du lese hva som står om St. Olavsalteret i kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma.
Under det store maleriet av Hellig Olav (det øverste bildet) ser du et bilde av Jesu hjerte. Her er bønnen som det anbefales at man ber her. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016
VINTERNATT: I dag har jeg snudd primstaven. 14. oktober er første dag på primstavens vinterside. Symbolet er en vott. Ikke fordi det er vinter, men fordi det er minnedagen til Kirkens 16. pave, den hellige pave Callistus (død i år 222). Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
I dag er det minnedagen for den hellige pave Callistus som har gått inn i historien som en av de mest bemerkelsesverdige, aktive og livsbejaende paver i den tidlige kirken.
Før Callistus ble pave, var han forstander for den kristne
menighetens gravsted ved Via Appia. Disse katakombene kalles ennå San Callisto, og der er 16 paver og ca 200 000 martyrer gravlagt.
Callistus hadde en bakgrunn som slave og straffange før han ble valgt til pave, og han skulle bli en pave som kjempet for likeverd mellom kirkens medlemmer. Til tross for at romersk lov forbød det, tillot pave Callistus ekteskap mellom slaver og frie mennesker.
Helgener og syndere
I kontrast til de gammeldagse rigoristene (som motpaven Hippolyt) forkynte Callistus at
Kirken skal være et
hjem både for syndere og helgener (slik lignelsen om ugresset blant hveten antyder). Derfor skal kirken tilby forsoning til
dem som hadde falt i alvorlig synd etter dåpen, dersom de virkelig angret, og
etter en passende bot.
Callistus var romer fra fattigkvarteret Trastevere der han både ble født og døde. Han ble bisatt i Trastevere ved Via Aurelia, og interessant nok
ikke i S. Callisto-katakomben som er oppkalt etter ham. Pave Callistus døde som den sekstende pave, i år 222.
Tradisjonelle liturgiske pavehansker.
Primstaven
Symbolet for denne dagen på primstaven er en vott, nærmere bestemt en pavehanske. Primstavmerket kan også være et tre uten løv eller en stav (en pavestav).
Dom Erik Varden (45) er fra Østfold og har vært abbed for cistercienserklosteret Mount St. Bernard Abbey i Leicestershire i England siden 2015.
Foto: Br. Martin Horwath, Mount St. Bernard Abbey
Deo gratias! Etter å ha ventet i ti år, er endelig dagen her: Vi får en ny biskop i Tondheim. Og FOR en fantastisk biskop Kirken blir beriket med. En gledens dag for hele Kirken i Norge. Har du lest boken til abbed Erik Varden? I denne bloggposten blir du bedre kjent med både den nye biskopen og boken hans The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance.
Dom Erik Varden er oppvokst i en luthersk familie i Østfold. Som tenåring var han agnostiker. Han konverterte til Den katolske kirke som 19-åring, i 1993. Som 26-årig ble han cisterciensermunk. Siden 2015 har han vært abbed i cistercienserklosteret Mount St. Bernard i England. Der hadde han tenkt å bli til sin død (faktisk hadde han lovet det), men Gud hadde andre planer. For to uker siden kalte Pave Frans ham til å bli biskop i Trondheim, og i dag fikk også vi andre vite at slik blir det.
Abbed Erik Varden (til høyre) under Olsokfeiringen i Nidarosdomen 29. juli 2018. Foto: Jan Erik Kofoed
Biskop-elekt Erik Vardens brev
Aller først: Les biskop-elekt Erik Vardens brev til de troende i Trondheim stift, så skjønner du litt mer av hvilken mann det er som nå blir katolsk biskop i Trondheim.
Kjære troende i Trondheim stift!
På festdagen for den hl. Theodor av Tarsus, 19. september, fikk jeg vite at Paven hadde utnevnt meg til biskop av Trondheim. Pavens nuntius til London, som overbrakte nyheten, var godheten selv. Han minnet meg om at Theodor var munk, som jeg; at han likeså, i lydighetens navn, ble bedt om å forlate en livsform og brødre han hadde inderlig kjær. Født i Paulus’ hjemby, fikk han bispedømmet Canterbury betrodd i året 669. Og der, sa Nuntius, ble han til velsignelse - et tegn på Kirkens verdensomspennende, kulturoverskridende enhet. Theodor satte Kirken «på solid grunn», står det i kollektbønnen for dagen, som fortsetter: «la oss også stå stødig på klippen som er Kristus selv, i lydighet mot kallet vi har fått».
«Til Ham setter jeg min lit. Jeg innbyr dere til å gjøre det samme.»
At jeg her og nå er litt skjelven, sier seg selv. Men jeg har levd lenge nok til å sanne det Paulus sier i et brev: «Han som kaller er trofast; Han vil gjøre dette.» Til Ham setter jeg min lit. Jeg innbyr dere til å gjøre det samme.
Og jeg ser da også frem til oppdraget med glede! Minnet om gjestfriheten, rausheten og gløden jeg møtte i Trondheim i fjor, da jeg hadde æren av å holde Olsokforedrag, er meg til stor trøst når jeg nå innser hva det vil si å gjøre oppbrudd fra det som har vært mitt hjem, min familie. Dere har utrettet store ting i de siste årene, sågar reist en vakker domkirke! Måtte denne bygningen, med sitt åpenbare fokus på de Hellige Mysterier, i et rom med klare linjer som konsentrerer tanken og løfter hjertet, et luftig rom hvor det er høyt under taket, være et bilde på fellesskapet vi får bygge sammen.
For noen år siden var jeg på besøk i et av min Ordens klostre i Irland. Rekruttering var lenge uteblitt der. Fremtiden syntes usikker. I samtale med en gammel munk, et godt, klarsynt menneske jeg satte høyt (og som låpå sitt dødsleie), spurte jeg om det gjorde ham vondt å se sitt livsverk så utsatt? Han svarte kontant: «For klosteret har jeg ingen bekymring; det som gjør vondt, er at Kristus er i ferd med å forsvinne fra Irland.» Utsagnet satte en støkk i meg. Det har siden vært meg til hjelp og inspirasjon. Hvor vesentlig det er å vite hva som virkelig teller!
«I en verden, en tid, som stadig mer preges av likegyldighet og kynisme, håpløshet og splid, er det vår oppgave å stå for noe annet: å peke mot Lyset ... »
Situasjonen min medbror refererte til, gjelder vel for hele Europa. I en verden, en tid, som stadig mer preges av likegyldighet og kynisme, håpløshet og splid, er det vår oppgave å stå for noe annet: å peke mot Lyset som ikke lar seg gripe av selv det mest oppslukende mørke, å nære velvilje, å forsones, å fremme et fellesskap tuftet på tillit, i fred, å vitne om at døden har mistet sin brodd, at livet har mening, skjønnhet og ukrenkelig verdighet. Det er et stort ansvar, dette, men også et privilegium — til forvandlende glede.
Måtte Maria, Havsens Stjerne, holde sin ledende hånd over ferden vi nå legger ut på sammen, beriket av en edel arv. I Olavssekvensen står det om Norges Evige konge:
«Her i striden og i trengsla
gjekk Sankt Olav kvikt av lengsla
etter ljos og evigt liv.»
Et eksempel til etterfølgelse!
Jeg ber for dere alle. Be også for meg, og for mine brødre i Mount Saint Bernard, som går inn i en brytningstid. På gjensyn til nyttår. I Jesu navn!
– Vi er selvsagt grunnleggende glade. I tillegg kan jeg si at dette er en mann etter vårt hjerte. Vi synes det er så flott at det nesten ikke er til å tro.
– Hva ved Varden gjør ham til en mann etter ditt hjerte?
– Vi har allerede de to cistercienserklostrene i vår midte. Jeg tror dette treffer noe i den trønderske folkesjelen. Det er noe med en folkelig enkelhet som er veldig rett fram. Og så er han en lærd, ung og sympatisk og vennekjær mann. Alt peker oppover nå, sier Mogstad.
The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance
La oss begynne med bokens egen introduksjon, det vil si teksten som står bakpå boken:
The experience of loneliness is as universal as hunger or thirst. Because it affects us more intimately, we are less inclined to speak of it. But who has not known its gnawing ache? The fear of loneliness causes anguish. It prompts reckless deeds.
No voice is more insidious than the one that whispers in our ear: 'You are irredeemably alone, no light will pierce your darkness.' The fundamental statement of Christianity is to convict that voice of lying.
The Christian condition unfolds within the certainty that ultimate reality, the source of all that is, is a personal reality of communion, no metaphysical abstraction.
Directing us towards this communion, Scripture invites us to remember who we are, where we come from, where we are going. This book examines different facets of Christian remembrance, complementing biblical exegesis with readings from literature. It aims to be an essay in theology. At the same time, it proposes a grounded reflection on what it means to be a human being.
Faksimile fra kapittelet "Remember you are dust" i boken "The Shattering of Loneliness". Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Vardens verk er dypt personlig, men samtidig teologisk og prinsipiell. Boken er enkel og samtidig tung av kunnskap. Den er dypt åndelig og samtidig en overraskende praktisk og livsnær veiledning i troens liv. Endelig er den lettlest, men med et vidt utsyn som gjør at man ikke lett blir ferdig med den."
"Vardens personlige beretning om sin vei fra vantro til full kommunion med Den katolske kirke og inntreden i cistercienserordenen er fascinerende i seg selv. Men det er idet forfatteren overskrider dette personlige perspektivet og fletter det inn i Kirkens historie og tradisjon, at boken blir allmenngyldig og relevant.
Det er her det store forfattergrepet kommer til uttrykk, og som hever boken opp på et nivå for seg. Og det er her det blir virkelig interessant. Varden lar historier fra nåtiden speile seg i beretninger fra Kirkens historie og Den hellige skrift. Lærd og elegant knytter han for eksempel Vergil, den svenske dikteren Stig Dagerman og flere andre sammen med helgenbiografier og kjente historier fra Det gamle og Det nye testamente."
THE monks at Mount St Bernard’s, a Cistercian abbey in Leicestershire, rise at 3 o’clock in the morning, to say prayers at 3.30.
Ingmar Bergman called this the “hour of the wolf”, the Abbot, Dr Erik Varden OCSO, says. “When the night is at its thickest and darkest and dawn still seems impossibly remote. The hour of despair.”
The intercessions offered at this time are “for all those who are suffering, who are in pain, who are afraid of the day about to dawn, who perhaps can see no possibility of tomorrow”. This is not a mere exercise of sympathy, he emphasises. “We can actually effectively hold that pain before God, and make it, remarkably, praise. . . Call down the mercy of God into these corners of darkness that it might not otherwise reach because the conduits didn’t exist.
A monk, he explains, with a laugh, is “like a gutter. . . (en rennestein, min anm.) He’s got to try to keep himself uncluttered in order to be an effective conduit of the world’s necessities upwards and of divine mercy down.”
A willingness to stare down the darkness is at the heart of Dr Varden’s new book, The Shattering of Loneliness, which explores the most excruciating aspects of human existence. It begins with his learning, as a child in Norway, of the scars inflicted by torture during the Second World War (“It was as if all the world’s pain had entered, by them, into my protected universe”), and goes on to draw lessons from lives, both real and fictional, tormented by despair.
His own early intuition that human life carried “immense potential for pain” gave rise to a different response: compassion; and, at the age of 26 (via a teenage encounter with Mahler’s Resurrection), entrance to St Bernard’s.
NOVISEN OG ABBEDEN: Br Timothy, novise i Mount St Bernard Abbeys, sammen med abbed Erik Varden (t.v.). Foto: regissør Nick Hamer, som har laget dokumentarfilmen "Outside the City" som har premiere i høst
Tonen av håp
Erik Vardens bok har en sterk, personlig stemme. Han forteller blant annet om den gang han som ung agnostiker, nesten 16 år gammel, lyttet til Gustav Mahlers andre symfoni, "Oppstandelsen". Musikken og teksten traff ham og forandret ham for alltid:
"Ha tro, hjerte, ha tro:
ingenting vil gå tapt for deg.
Hva du har lengtet etter er ditt, ja, ditt;
ditt er hva du har elsket og kjempet for.
Ha tro: du var ikke født forgjeves.
Du har ikke levd og lidd forgjeves."
Og det er denne tonen - evangeliets tone - som bærer gjennom denne boken. Dette er ikke en bok som drar deg inn i mørket. Det er en bok som gir deg lys.
Utdrag fra boken, der Erik Varden forteller om øyeblikket da han hørte Mahlers 2. symfoni - øyeblikket som for alltid forandret hans liv.
Er det vanskelig å lese? Klikk på bildet for å se det i større format.
Fortsettelsen av teksten. Klikk på bildet for å lese det i større format. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Til slutt - hvis du har fem minutter - her er en video fra olsokmessen 2018 der Dom Erik Varden holdt prekenen i Nidarosdomen:
Hva mer er det å si? Jeg vil fremheve dette ene: Denne nye biskopen som Gud velsigner hele Norge med, forteller meg én ting: Det er håp for deg, Norge.
