– Sigrid Undset's prophecy is coming true now | – Sigrid Undsets profeti går i oppfyllelse nå

SIGRID UNDSET (1882-1949) konverterte til Den katolske kirke i 1924. Bildet er tatt i 1928.
Foto: Aage Remfeldt / Aage Rasmussen, Wikimedia Commons

I 1927 profeterte Sigrid Undset at antallet trofaste kristne i Europa ville minke. Hun forutså imidlertid også at det ville komme misjonærer fra andre verdensdeler som ville snu utviklingen og bringe den kristne, katolske troen tilbake til Norge. - Sigrid Undset har fått rett i begge deler, mener biskop Bernt Eidsvig.

Dette kom frem i en tale som biskop Bernt Eidsvig holdt for katolske filippinere i Oslo Katolske Bispedømme. Du kan lese hele det engelske manuset under her.

Scroll down for English version.

En stor, glemt skatt

Jeg anbefaler deg på det varmeste å lese hele talen. Først vil jeg bare få presentere det utdraget av talen som handler om Undsets profetier. Her er det (i min oversettelse fra engelsk):

Som kristne har vi et kall til å være Kristi vitner i det samfunnet vi lever i. I et land som Norge, hvor sekularismen har blitt det nye trossystemet for mange mennesker, er våre vitnesbyrd av levd tro viktigere enn noensinne. Dere som har kommet til dette landet har brakt med dere rikdom som har gått tapt for mange her. 

En av våre mest kjente norske forfattere, Sigrid Undset, konverterte til den katolske tro. I 1927 skrev hun i et essay at antallet trofaste kristne ville minke i Europa, og vi kan se at hun hadde rett. Men hun forutså også hvordan alt dette ville forandres når misjonærer ville komme fra Amerika, Asia og Afrika, misjonærer som ville bringe tilbake våre forfedres tro til dette landet.

Mine kjære brødre og søstre, den dagen har kommet, og de misjonærene er dere! Dere har kommet til dette landet med en skatt som har blitt glemt og oversett. Troen som dere har brakt med dere, er den samme katolske troen som har levd i dette landet i tusen år!

Med den smakebiten satser jeg på at apetitten har blitt tilstrekkelig vekket. Her får du herved hele talen:

Greeting to the 5th General Assembly of the Sacred Heart Filipino Chaplaincy in the Diocese of Oslo and to all our Filipino Catholics

[Undertitlene og utropstegnene i manuset er originale. Uthevinger i fet skrift er mine egne.]

Dear brothers and sisters in Christ,

I wish to greet all of you who take part in the 5th General Assembly in Klepp this weekend. I especially wish to express my gratitude to Bishop Precioso Cantillas, who has come all this way to take part in the Assembly.

Put out into the deep

This year you will look more closely at the theme from Luke’s Gospel: “Put out into the deep”. This topic is most appropriate for this special year of grace that we have recently entered into – the “Year of Faith”. As we celebrate the 50th anniversary for the opening of the 2nd Vatican council, and the 20th anniversary for the Catechism of the Catholic Church, the Pope wants us to do exactly that – to put out into the deep – to dig deep into the deposit of faith which was opened to us at our baptism. The deposit of faith is like a treasure that will enrichen our lives the more we make use of it.

Faith is a gift that we should not take for granted. The deposit of faith that we hold in our hands, has been handed down to us through the centuries from the time of the Apostles. We have received the gift of faith because someone has passed on this faith to us. As we have received it, so we must pass it on to others so that the deposit of faith will continue to enrich people in generations to come.

Living a life of faith, and passing on the faith to others, demand courage – the same courage that the apostles showed when they dared to believe in him who invited them to put out into the deep after they had worked all night without any results. The new courage they received when listening to the words of Jesus, made them act in faith. We see in the Gospel that this act of faith was not done in vain.

Keep on sowing

I know that many of you try your very best to pass on the faith in your families, and I thank you for that – as I am sure your children will too, when they understand the value of the treasure you have given them. I also know that passing on the faith is not always easy. Passing on the faith is especially challenging if you live far away from the church, or if you live in a mixed marriage and most of your children’s friends are non-Catholic. But even if you see no results: don’t give up! Live your faith so that it is visible in your home. You should never underestimate the power of the testimony of lived faith! We do not know when the seeds we have planted will start growing into a beautiful flower. Keep on sowing, and keep on watering, the seeds of faith in your families. Miracles will happen as they have done before!

"My dear brothers and sisters,
that day has come,
and those missionaries are you!"

I would also like to take this occasion to remind you that our testimony of faith must not just be given in our families, or in our own communities. As Christians we have a calling to be witnesses to Christ in the society in which we live. In a country like Norway, where secularism has become the new belief system for many people, our testimonies of lived faith are more important than ever. Those of you who have come to this country, have brought with you richness that has been lost by many in this country.

One of our most famous Norwegian authors, Sigrid Undset, was a convert to Catholicism. In 1927 she wrote in an essay that the number of the faithful would diminish in Europe, and we can see that she was right. But then she also foresaw how this all would change when missionaries would come from America, Asia and Africa, missionaries who would bring back our forefathers faith to this country.

My dear brothers and sisters, that day has come, and those missionaries are you! You have come to this country with a treasure that has been forgotten and neglected. The faith you have brought with you, is the same Catholic faith that has lived in this country for a thousand years! Most of the values we hold dear in this country, are taken from this deposit of faith, but when the origin of these values is forgotten, they will start decaying, as I am afraid we see many signs of in this country.

Live your faith visibly

Therefore, I encourage you to live your faith visibly and with pride. If you do not hide you faith away people will come to you and ask questions. Be open to these questions, and do not be afraid or embarrassed to talk about your faith. This country is in desperate need of our common testimony.

I know after reading the letters from people who ask to be received into the Church that your testimony has already brought many people back to the faith and back to the Church, and I thank you for that! I therefore encourage you to have high thoughts about the importance of your presence in this country, and the important place you have in the local Church. I have already seen so many results of your testimonies, and I have experienced and heard about the joy you bring to your parishes.

Thank you!

I thank you from my heart for your contribution towards the common good in the parishes in which you live. Important tasks in many of our parishes, often the unseen jobs, would not have been done without your contribution. Through faith we know that what is unseen by man, is seen by our heavenly Father, and that nothing is without significance if we do it for him.

May Our blessed Lady, Queen of Heaven and Mother of the Church, intercede for us so that we, as one family in Christ, may become courageous witnesses of God’s infinite love for all of humanity, so that the gift of faith will be passed on through us.

I will conclude by asking our heavenly Father to bless each and every one of you, and that he will bless your meeting and your families, and that the people you encounter will experience God's blessing through you!

+ Bernt I. Eidsvig
November 2012

Første gang publisert her på bloggen 11. mars 2013, etter avtale med Informasjonstjenesten i Oslo Katolske Bispedømme. Talen kan også leses i St. Olav kirkeblad nr. 1-2013. Kirkebladet sendes til alle registrerte katolikker i Norge - og alle andre som ønsker å motta det gratis. Det kan også leses på nettet her. 

St Olav kirkeblad

Fra høsten 2017 blir St. Olav kirkeblad et gratis abonnementsblad som ikke går ut til alle registrerte katolikker, men bare til de som selv sier aktivt sier fra om at de ønsker å få bladet.

Bladet vil fortsatt være gratis, men alle som ønsker å få bladet tilsendt - både katolikker og ikke-katolikker - må tegne et gratis-abonnement. Hvert nummer fremover vil fremdeles bli publisert digitalt på katolsk.no. Her kan du lese St. Olav kirkeblad nr. 1-2017 på katolsk.no.

For å abonnere på St. Olav kirkeblad: 

• Send epost med navn og adresse til: abonnement@katolsk.no 

• Send SMS til 417 16 052 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse

• Ring inn navn og adresse til: 23 21 94 21

Vern om livet | Mitt innlegg på Oslo Symposium

Foto: Marion Haslien © 

Etter frisparket mitt "Kirkens dødshjelp" i avisen Dagen ringte Oslo Symposium og inviterte meg til å holde innlegg under Oslo Symposium 2017. Det takket jeg ja til. Her kan du se, høre og lese innlegget mitt.

Jeg registrerer at Vårt Lands eksredaktør Helge Simonnes mener at "grunnlaget for dette symposiet er et outrert bibelsyn og gudsbilde" og at KrF hadde "tjent på å la Frp rå grunnen alene i dette grumsete landskapet".

Urettferdig kritikk

I likhet med Bjarte Ystebø tenker jeg at kritikken er urettferdig og at Simonnes knapt kan ha hørt noen av talene. Jeg følte meg iallfall ikke som del av et grumsete landskap der jeg stod på samme talerstol som Torbjørn Røe Isaksen, min partileder Knut Arild Hareide, Hans Olav Syversen (KrFs parlamentariske nestleder), KrF-veteran Aud Kvalbein, Oddbjørg Minos (Oslo KrFs 2. kandidat til stortingsvalget), Marie Ljones Brekke (Rogaland KrFs 1. vararepresentant til Stortinget), Steinar Reiten (1. kandidat ved høstens Stortingsvalg fra Møre og Romsdal KrF), Dagens redaktør Vebjørn Selbekk og Alv Magnus (mangeårig leder i Ungdom i Oppdrag). For å nevne noen av talerne.

Jada, i tillegg var det representanter fra Fremskrittspartiet og Partiet De Kristne der. Selv er jeg trygt plassert i sentrum og har ca like mye/lite sans for Frp som for SV, men jeg synes faktisk det er interessant å lytte til mennesker jeg ikke er helt enig med.

Frp er gode å ha når friskolene skal sikres og en overivrig stat skal hindres fra å blande seg for mye inn i livet til folk. SV er gode å ha når sorteringssamfunnet skal motarbeides og de svakeste i samfunnet skal ivaretas. Selv ser jeg helst at begge disse fløypartiene holdes utenfor regjering, og at vi får en regjering utgått fra ikke-sosialistisk flertall etter valget. Men nok om det.

I godt selskap

På Oslo Symposium følte jeg meg i spesielt godt selskap med informasjonsansvarlig Maria Victoria Kjølstad Aanje fra organisasjonen Menneskeverd og den modige legen Katarzyna Jachimowicz som tar kampen for legers samvittighetsfrihet i Norge - den kampen kommer Norges leger til å trenge at hun tar, spesielt den dagen eutanasi blir tillatt i Norge. 

Symposiets leder Bjarte Ystebø kommenterte etterpå at det var verdt å legge merke til at både Katarzyna, Maria og jeg fikk stående applaus etter våre innlegg. (Det er nemlig ikke standard prosedyre, fremhevet han.) "Vern om livet" var en sak som tydelig engasjerte den fullsatte salen ved Oslo Symposium 2017. Det er jeg glad for!

https://www.youtube.com/watch?v=mL1ucrPXbow
(For å se bildet i fullskjerm: Klikk på videovinduet og deretter hjørne-ikonet nede i høyre hjørne.)

Her er talen min i skriftlig form:

Jeg er her fordi Kirkens Nødhjelp i forrige måned gikk ut og oppfordret mitt parti, KrF, til «å kjempe for fattige kvinners rett til trygg abort». 

Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg leste det. I ukene etter dette har generalsekretæren og utenlandssjefen i Kirkens Nødhjelp forsterket inntrykket. De har omfavnet en retorikk som er helt på linje med hvordan deres sekulære allierte kjemper for fri, selvbestemt abort uten noen kriterier, etter norsk og vestlig ­modell. Det har vært absurd å være vitne til.

Det skulle være helt umulig for en kristen organisasjon å gå inn for abort. At de nå skal dra med bistandsmidler – innsamlet i norske kirker! – for å pushe fri abort på afrikanske land er intet mindre enn absurd. Dessverre har Fremskrittspartiet og Høyre svart positivt på presset fra de 60 norske organisasjonene som ønsker at Norge skal bruke mer penger på å pushe fri abortlovgivning i afrikanske land. 85 millioner kroner mer enn i 2016 har regjeringen sagt at de vil bruke i 2017 på akkurat dette. Dessverre er ikke dette noe nytt. Dette er gammel, norsk politikk.

I sin bok ”Mor Afrika” fra 1994 skriver Tomm Kristiansen med tyngde og snert om Norges holdning til fattige land. Han mener at norsk utviklingshjelp er arrogant, preget av troen på at norske løsninger er best. Han skriver så godt at jeg vil sitere ham litt langt:

”Det kraftigste eksemplet er Norges opptreden på FNs befolkningskonferanse i Kairo. Her gjør statsminister Gro Harlem Brundtland abort til et hovedtema. (...) Hvem talte hun på vegne av? Kvinnene i den tredje verden har aldri pekt ut abort som et prioritert område. De vil ha rent vann, helsestasjoner, arbeid til mennene, skolegang. Kunnskap. Å vite, å kunne. Det reduserer barneflokkene. (...) Igjen skal den hvite mann – denne gang en kvinne – fortelle svarte, brune og gule hva som er best for dem. (…)

Struttende av stolthet har nasjonen hyllet sin statsminister for sitt uredde oppgjør med Paven og iranske ayatollaher. Men det var ikke de som følte seg tråkket på. Det var adskillige millioner katolske og muslimske hverdagsmennesker som følte kravet fra nord som et angrep på det helligste i livet, selve livet.

Men de er jo katolikker og muslimer, ødelagt av religionens knugende nakketak, umyndiggjort av herskesyke menn i kjortler. Deres liv er gjort til en vandring i dødsskyggens dal av en mektig Herre som vil holde kvinner i bur. De er underutviklet. De har ikke kommet like langt som oss. De har ikke sett lyset fra nord. Det kjekke, greie sosialdemokratiske samfunn hvor vi alle er enige om at ”uønskede barn” bør spares for livet. Uønsket barn? Spør en afrikaner hva det er for noe.”

Tomm Kristiansens svar springer ut fra mange års reiser over store deler av det afrikanske kontinentet og utallige møter med mennesker, fra parlamentsmedlemmet til kvinnen i jordhytta.

Kirkens Nødhjelp beretter om ekstreme utslag av illegal abort i land med dårlig helsevesen. Men de ekstreme tilfellene kan ikke brukes for å totalt annullere prinsippet om at fostre har menneskeverd.

Det er ikke tvil om at ulovlige aborter kan ha grufulle konsekvenser i land med dårlig helsevesen. Imidlertid har WHO vist at det også er mange land med strenge abortlover som har lav abortrelatert dødelighet. I sin bok «Kvinners helse på spill» forklarer Berit Austveg mekanismene for dette; at det er kvaliteten på helsetjenesten som er avgjørende for den abortrelaterte dødeligheten. Altså kan man få ned kvinners dødelighet knyttet til ulovlige aborter ved å bedre den generelle helsetjenesten, slik at komplikasjoner kan behandles.

Ut ifra en kristen tenkning om menneskeverdet berører abortspørsmålet liv og død for to mennesker – et stort og et mindre. Skal vi vurdere tiltak for å få ned «dødstallene», må vi snakke både om kvinnens liv og fosterets liv. Begge har et like ukrenkelig menneskeverd. Begge har lik rett til å leve.

Dersom fosteret har rett til liv, kan uansett ikke løsningen være å frata alle fostre enhver rett til liv. Kirkens Nødhjelps og Vårt Lands redaktørs ja til det de kaller «trygge og lovlige aborter» innebærer akkurat dette; at en hvilken som helst kvinne, av en hvilken som helst grunn, har rett til å avslutte et annet menneskes liv.

Utenlandssjefen i Kirkens Nødhjelp argumenterer med «kvinnens rett til å bestemme over egen kropp» - et kjent argument, som om fosteret ikke finnes, eller ikke har noen rett til å leve.

Problemet er at abort aldri handler bare om å bestemme over egen kropp. Det handler like mye om å bestemme over et annet menneskes kropp. Det handler om å bestemme over et annet menneskes liv, og bevisst velge dette menneskets død. Kirkens Nødhjelp går inn for en abortpolitikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død.

Som kristne kan vi ikke gå inn for at det skal være tillatt for en hvilken som helst kvinne å ta livet av et annet menneske av en hvilken som helst grunn.

Å legalisere drap på ufødte mennesker er å gi menneskets frihet et kjennetegn som er pervertert og ondt, nemlig den absolutte makt over andre.

Pave Johannes Paul II skriver om dette i sin encyklika «Livets evangelium». Han skriver om hvordan abort er noe langt mer enn et individuelt ansvar og noe mer enn en skade påført av enkeltpersoner. De høye aborttallene kommer av en struktur, en syndens struktur, som kjennetegnes ved at det vokser frem en kultur som ufarliggjør ugjerningene, slik at de til slutt mister karakteren av å være forbrytelser.

Samvittigheten fordunkles slik at man ikke lenger klarer å skjelne mellom godt og ondt, og kvinnen klarer ikke lenger å være det hun skal være: «barnets beste forsvarer». Denne strukturerte sammensvergelsen mot livet, denne dødskulturen, «the culture of death» som den kalles, har kristne en plikt til å kjempe imot over hele verden.

"Menneskeverd er et arvestoff vi blir født med. Denne erkjennelsen – at menneskeverdet er gitt av en Skaper, uten grenser og brøk, uten halveringstid – denne troen må vi gjøre til grunnloven for all politikk." sa Per Fugelli nettopp. Det er grunnloven i KrFs politikk, helt fra unnfangelsen av, og det burde - for Guds skyld - også være grunnloven i Kirkens Nødhjelps politikk og alle kristne organisasjoners politikk.

I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette. Her til lands var dette noe av det aller første som Hellig Olav grep fatt i. Gjennom hele kristenhetens historie har abort alltid, klart og entydig, blitt sett på som en etisk uhyrlighet: Et drap på et helt uskyldig menneske.

Som kristne kan vi ikke forsvare etiske uhyrligheter. Vi kan ikke forsvare drap på uskyldige. Vårt kall er heller å påpeke det paradoksale i dagens menneskerettighetssituasjon: I en tid der menneskets rettigheter høytidelig blir proklamert, fornekter man selve retten til liv, både i lovverk og i praksis.

Det er dessverre ikke slik at «kvinnen selv er fosterets aller beste advokat», slik aborttilhengerne argumenterer med. Hvordan kan man da forklare at det nå foretas 14 000 aborter hvert år i Norge? Et slikt argument tar heller ikke høyde for at mange kvinner, både i vårt land og ellers i verden, opplever seg presset til å ta abort. Dette er kun mulig fordi abort er blitt gjort til en rettighet. Vi vet at millioner av jentefostre i India, Kina og Vietnam blir abortert utelukkende fordi de er jenter. Er det også et uttrykk for at kvinnen er «barnets beste advokat»?

Abortdebatten er fylt av vanskelige dilemmaer og avveininger. Ikke noe annet politisk felt inneholder så sterke etiske dilemmaer som abortsaken. Aldri ellers er to menneskers rettigheter på så inderlig og alvorlig kollisjonskurs som i abortsaken. Som kristne er vi likevel nødt til å fastholde at alle mennesker, uansett livsfase, har menneskeverd og en ukrenkelig rett til å leve.

Det er oppsiktsvekkende og sterkt beklagelig når kristne argumenterer på en slik måte at konsekvensen blir et tydelig ja til såkalt selvbestemt abort. Dermed forlater de forsvaret av menneskelivets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død. De går inn for en dødelig politikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død. Det kan jeg ikke være med på å støtte, hverken med penger eller med ord.

Abortsaken - abortkampen - handler om én ting: Menneskets verdi og verdighet. Menneskets verdi. Menneskets verdighet. I dag er det mer enn noen sinne behov for en kamp for menneskets verdighet. Sannheten tro i kjærlighet. Kledd i Kristi ydmykhet og Kristi kjærlighet og barmhjertighet.

Jesus sier om seg selv at han er sannheten, veien og livet. Jesus er livet. Derfor vet vi at livet vil seire i kampen mot dødskulturen.

«Livet vil seire: Dette er et sikkert håp for oss. Ja, Livet vil seire fordi sannhet, godhet, glede og sann fremgang er på Livets side. Gud, som elsker Livet og gir det sjenerøst, er på Livets side,» sier Pave Johannes Paul II.

Jeg vil avslutte med noen innstendige ord av Pave Johannes Paul II, ord som jeg i dag legger inn over dere alle med det største alvor og det største håp:

«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom dødens kultur og livets kultur. Vi befinner oss alle midt i denne konflikten. Vi er alle involvert i den med et ansvar for ubetinget å velge livets side.»

Jeg utfordrer deg i dag: Velg livets side! 

Gå ut og tenn hjerter i brann for vern om livet! 

«Life will triumph.» Livet vil seire.

Askeonsdag | Bli fri

ASKEKORSET: #ashtag 2017

FRI. I dag er det askeonsdag og vi feirer starten på fastetiden.

Hvorfor tegner vi askekors på pannen askeonsdag? Fordi i Bibelen er et merke på pannen et symbol på eierskap. Når du har korsets tegn på pannet symboliserer det at du tilhører Jesus Kristus, som døde på korset. Les mer her på katolsk.no. 

Få gjerne ditt eget askekors i St Olav kirke (Akersveien 1, Oslo) i kveld kl 18! Eller for dere som bor i Bergen: I St Paul er det askeonsdagsmesse kl 19 (St Paul ligger i Nygårdsgaten 3, like ved Grieghallen). Alle er velkommen til å få askekors, du trenger ikke være katolikk. Hvis du ikke vet hvor din nærmeste katolske menighet er, bruk appen Katolsk eller finn det ut her på katolsk.no.

Det er fastetid og nådetid. Tid for en ny start. Tid for å satse mer på troen. Søke Gud. Gi ham alt, spesielt det tunge. Bli fri. Kom, kom!

Hm, ja, jeg pleier å få et tydelig kors i pannen, men i år ble det visst nærmere "The Blob", ser jeg ;) Ja ja, det gjør ingenting. Korsmerket er jeg uansett. Helt fra dåpen av. Til hver enkelt som fikk kors på pannen, sa prestene: "Vend om, og tro på evangeliet". Igjen og igjen. Alle fikk samme beskjed. Fordi vi trenger å høre det sagt til hver enkelt av oss hvis vi skal forstå at det budskapet gjelder akkurat meg.

Fem boktips til Mammut-salget

Her er tips om fem fine bøker som kommer på årets Mammut-salg.

Mammut-salget er alltid et av årets høydepunkt, synes jeg. Her er fem bøker fra årets Mammut-salg som jeg allerede har - og som jeg anbefaler.

Kirkefedrene: fra Klemens av Roma til Augustin

Er du glad i pave Benedikt XVI? Jeg også. Denne boken inneholder en serie katekeser som pave Benedikt XVI gav under onsdagsaudiensene fra 7. mars 2007 til 27. februar 2008. Ordet "katekese" betyr dåpsopplæring/trosopplæring.

I Den katolske kirke blir du aldri utlært, det er alltid noe nytt å lære. Nå har jeg tilhørt Den katolske kirke i ni år, og jeg har vært kateket i seks år av dem, men fortsatt føler jeg at jeg bare har dyppet tærne i havet av alt det Kirken har å gi meg. Det er alltid noe spennende nytt å finne i den dype skattekisten som Kirkens trosarv utgjør!

I denne serien av katekeser presenterer paven hver og en av de første kirkefedrene, fra Klemens av Roma til Augustin. Kjempenyttig hvis du er ukjent med kirkefedrene og den eldste Kirkens tro. Masse spennende historie å lese om, og mye klok kristentro å hente! En bok for deg som er tørst på vann fra dype kilder. 

En sky av ikkeviten: en bok om kontemplasjon

En sky av ikkeviten (The Cloud of Unknowing) er blant mesterverkene innen den kristne mystiske litteratur. Boken er første bind i serien St. Olav klassikere - en serie jeg anbefaler på det varmeste.

Teksten er skrevet av en ukjent munk i England mot slutten av 1300-tallet. Veiledningen er like aktuell og utfordrende i dag, og boken har inspirert en mengde av historiens største kristne mystikere.

Oppfølgeren "En personlig veiledning i kontemplativ bønn" (The Book of Privy Counselling) er også tatt med i denne utgivelsen. Den er formet som en personlig veiledning i det kontemplative liv. 

Ortodoksi av G. K. Chesterton

Denne boken ble avgjørende for en av mine venners vei inn i Den katolske kirke. G. K. Chesterton (1874-1936) var engelsk forfatter, legteolog, poet, journalist og kristen apologet med stor innflytelse i sin samtid. Ortodoksi (1908) ble skrevet mens Chesterton fremdeles var anglikaner. Senere ble han en av verdens mest profilerte katolikker. 

"Ortodoksi" er blitt stående som en klassiker innen apologetikk (trosforsvar). Chestertons skarpsynte betraktninger, vittige formuleringer og uvanlige evne til å spissformulere og vinkle spørsmål på utfordrende og humoristisk vis, kommer til sin fulle rett i denne boken. 

Chestertons forfatterskap var med på å prege personer som C. S. Lewis, Mahatma Gandhi, George Bernard Shaw, Hilaire Belloc og Jorge Luis Borges. Ved hans requiemmesse i 1936 uttalte Ronald Knox: «Denne generasjonen har så til de grader vokst opp under Chestertons innflytelse at vi ikke en gang vet at vi tenker Chesterton».

NB: Med tittelen "ortodoksi" henspeiler ikke Chesterton på Den ortodokse kirkes lære. Han bruker ordet i den opprinnelige betydningen: "Den sanne/rette lære".

(NB: Denne boken er mye mer spennende enn forsiden er.)

Alle mine veier - en pilegrims vandringer

Liker du å være pilegrim? Det gjør jeg også. I "Alle mine veier - en pilegrims vandringer" blir vi med Anne Kristin Aasmundtveit langs mange av Norges og Europas viktigste pilegrimsleder. 

Langs veien reflekterer hun over spørsmål som: Hva skiller pilegrimen fra turisten? Finnes det en særegen pilegrimsspiritualitet? Hva vil det si "å gå pilegrim"? I tillegg deler hun med oss sine store kunnskaper om pilegrimsledenes kultur- og kirkehistorie, samt et vell av egne erfaringer fra sine vandringer i regn og solskinn. Til å bli inspirert av!

Min tro

For noen år siden ble jeg intervjuet i serien "Min tro" i avisen Vårt Land. Det kan du lese mer om her. Gjennom tjue år har avisen gjort over 1000 Min tro-intervjuer. 30 av dem er blitt utgitt i bokform. Mitt er ett av dem. 

Disse personene er intervjuet i boken: Mehtab Afsar, Ingvar Ambjørnsen, Tom Egeland, Ylva Eggehorn, Joralf Gjerstad, Ragnhild Aadland Høen, Nils-Øivind Haagensen, Torbjørn Røe Isaksen, Siv Jensen, Jenny Jenssen, Einar Johnsen, Prableen Kaur, Geir Lippestad, Sylfest Lomheim, Håvard Nyhus, Håvard Rem, Georg Fr. Rieber- Mohn, Anne Sofie Roald, Asle Rossavik Ola Didrik Saugstad, Anne Sender, Anita Skorgan Linn Skåber, Erna Solberg, Jens Stoltenberg, Henrik Syse, Simona Vaduva, Gerd-Liv Valla, Jan Erik Vold, Knut Olav Åmås.

Dersom du ikke har råd til (eller ikke ønsker) å kjøpe boken, kan du lese intervjuet med meg gratis her på vl.no.

Mammut-salger starter 6. mars, men det er smart å legge inn en bestilling hos din bokhandler allerede nå. 

Husk: Du kan bestille online, du trenger ikke fysisk gå i butikken før bøkene er der. Det er gratis å reservere Mammut-bøker, og du er ikke forpliktet til å kjøpe en bok selv om du har reservert den. Bla i den først, og hvis du liker den kjøper du den :)

Det er begrenset beholdning, og sjeldne titler som disse kan fort bli utsolgt - også før selve salget starter. Mammut-salgets "førstemann til mølla"-prinsipp gjelder også blant forhåndsbestillerne. Jo før du bestiller, jo større sjanse for at du får tak i bøkene du vil ha. Bestill i dag!

Livslærdom på ski - og ellers

LIVET. Å gå skitur sammen er en skikkelig fin måte å lære om livet på.

Her er det vi lærte i dag: Vi venter på de som ikke klarer å gå like fort som oss. Vi lar dem til og med gå først hjem igjen. Vi heier på hverandre og oppmuntrer hverandre når noen sliter litt, og hvis noen faller hjelper vi dem opp. Sånn blir livet best på ski. Og ellers. ❤ 

Som Jesus sa det: "De siste skal bli de første". Det funker ekstra bra når lillebror er med. Da får han den deilige følelsen av å gå først, mens storesøsknene var strålende fornøyde med å få den minst like herlige følelsen av å gjøre noe tvers gjennom godt. Vinn-vinn for alle. Det er sånt som kalles "kristenliv i praksis" ;)

Familiehytta på Løyning (nær Røldal) fra 1956. En uendelig mengde nystekte vafler er servert her gjennom årene, sist i dag da vi kom hjem fra skitur. Maria (2,5 år) hadde laget deilige vafler sammen med mormor. Mmm!
Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 23.2.2017

Herren er min hyrde på Bygdøy

Ah, for en fantastisk, solfylt vinterdag! Etter å ha levert et nytt debattinnlegg ("Vi velger livets side") til Vårt Land sammen med Espen Ottosen (takk til en flott responsgjeng for gode innspill!) var det herlig å komme seg en tur ut i naturen og bare takke Gud for livet, for troen, for det kristne fellesskapet og enheten mellom kristne. Avbildet: Betlehem bedehus fra 1876 og Ragnhild fra 1976. 

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bygdøy 17.02.2017

Du fikk kanskje med deg bloggposten min "Herren er min hyrde i Nordmarka" i januar? I dag var turen kommet for å hente sol og nye krefter på Bygdøy. Der dukket jammen The Lord is my Shepherd opp. Helt av seg selv.

Jeg vet ikke hvilken musikkstrømmetjeneste du bruker, men selv blir jeg gladere og gladere i Spotify. Jo lenger tid som går, jo mer treffsikker blir Discover Weekly-funksjonen der Spotify foreslår ny musikk de tror jeg liker. 

I dag var det "Come, Thou Fount of Ev'ry Blessing" av Rob Gardner som dukket opp der. Derfra gikk jeg videre til selve albumet, "The Missionary Hymn Project", og lyttet til det mens jeg gikk utover Bygdøy. Akkurat mens jeg går over disse markene dukker "The Lord is My Shepherd" opp:

The Lord is my Shepherd

The Lord is my Shepherd;

no want shall I know.

I feed in green pastures;

safe-folded I rest.

He leadeth my soul 

where the still waters flow,

Restores me when wand'ring, 

redeems when oppressed, 

Restores me when wand'ring, 

redeems when oppressed.

Thru the valley and shadow of death though I stray, 

Since thou art my Guardian, no evil I fear.

Thy rod shall defend me, thy staff be my stay. 

No harm can befall with my Comforter near. 

No harm can befall with my Comforter near. 

In the midst of affliction my table is spread. 

With blessings unmeasured my cup runneth o'er. 

With perfume and oil thou anointest my head.

Oh, what shall I ask of thy providence more? 

Oh, what shall I ask of thy providence more? 

The Lord is my Shepherd.

Fantastisk! Gud er bare så utrolig god med timing!

Norges dype kristne røtter

Når denne vestlendingen er på Bygdøy-tur ender hun som oftest opp ute på Huk, det vil si det sørligste punktet på halvøya og det nærmeste jeg kommer noe som ligner på havet her omkring. I dag gikk jeg i stedet inn på det store utendørsmuseet Norsk Folkemuseum der vi har sesongkort. Anbefales!

Iallfall. Jeg gikk der ute under den åpne blå himmelen og ble fylt av takknemlighet for alle de trofaste kristne som har gitt troen videre her i landet gjennom ti århundrer. 

Det ble så konkret for meg der jeg gikk og hørte på The Missionary Hymn Project og stoppet opp først ved nydelige Leikanger prestegård - som representerer Vestlandet og Den norske kirke - deretter ved bedehuset Betlehem som representerer det levende, lavkirkelige kristenlivet og så til slutt ved selve Kilden og de dype, dype røttene: vakre Gol stavkirke fra katolsk tid. Alle har de bidratt til å gi Livet videre her til lands. Det evige livet, Livet som bare fortsetter og fortsetter. Takk, Jesus! Hjelp oss å gi det det videre!

Vakre Gol stavkirke på Norsk Folkemuseum. Skulle ønske det gikk an å ta bilde av lukten av tjærebredd stavkirke i sol.

Inne i stavkirken. Nydelig.

En av stavkirkens sidedører.

Detalj.

Og så glad blir man av å høre på I Know That My Redeemer Liveth. Eller for å si det riktigere: så glad blir man av Jesus. Dørstolpen fikk seg et lite kyss av takknemlighet. Det er sånt som jeg har oppdaget at bare skjer av seg selv etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke. Kroppsspråket har blitt rikere. Troen bor fortsatt i hodet og hjertet men har i tillegg flyttet ut i hele kroppen. Det føles helt rett og naturlig å ta på, kysse og berøre all slags ting i takknemlighet og kjærlighet: Bibelen, ikonene, kirken, krusifikser, skapularet, statuene eller hva det måtte være.

Jeg vet. Det ser litt rart eller fremmed ut for en protestant, men det føles akkurat likt for meg som å gi et lite kyss til bildet av en jeg er glad i. Det betyr ikke at jeg tilber den tingen. Det betyr bare at jeg gir spontant uttrykk for den kjærligheten jeg fylles av. "Takk, Gud, for denne kirken! Takk for all troen som er blitt gitt videre her gjennom århundrer!" Hvordan går det an å være ved den kirken, alene med Gud (langt utenfor turistsesong), full av den følelsen og ikke gi fysisk uttrykk for den? Klart stavkirken måtte få et lite kyss. Deo gratias!

Les også:

"Herren er min hyrde i Nordmarka"

Hvorfor blir folk katolikker?

KIRKEN SETT INNENFRA: Den katolske kirke er som de gotiske kirkene: Vakker sett utenfra, men skjønnheten, lyset og fargene oppleves enda mer intenst når du er inne i kirken. George Weigel skriver: "The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside." (Bildet er fra La Sainte Chapelle i Paris)

Få med deg en interessant artikkel av George Weigel her: "Why do adults become Catholics?"

Her er noen smakebiter:

"There are as many reasons for “converting” as there are converts."

"If there is a thread running through these varied personalities, it may be this: that men and women of intellect, culture, and accomplishment have found in Catholicism what Blessed John Paul II called the “symphony of truth.” 

That rich and complex symphony, and the harmonies it offers, is an attractive, compelling, and persuasive alternative to the fragmentation of modern and post-modern intellectual and cultural life, where little if anything fits together and much is cacophony.

Catholicism is not an accidental assembly of random truth-claims; the Creed is not an arbitrary catalogue of propositions and neither is the Catechism of the Catholic Church. It all fits together. And in doing so, Catholicism helps fit all the aspects of our lives together, as it orders our loves and loyalties in the right direction."

"You don't have to be an intellectual to appreciate this "symphony of truth," however. For Catholicism is, first of all, an encounter with a person, Jesus Christ, who is "the way, the truth, and the life" (John 14.6). And to meet that person is to meet the truth that makes all the other truths of our lives make sense."

"Viewed from outside, Catholicism can seem closed and unwelcoming. As Evelyn Waugh noted, though, it all seems so much bigger, spacious, open from the inside. The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."

Les hele artikkelen her: "Why do adults become Catholics?"

Les også her på bloggen: 

• Derfor ble jeg katolikk
• Evelyn Waughs sjokkerende konvertering
• Hvorfor Sigrid Undset ble katolikk

Kronikk om abort | Det pragmatiske menneskesynet

Faksimile: Vårt Land 13.02.2017

I går hadde Espen Ottosen og jeg en kronikk om abort på trykk i Vårt Land. Den kan du lese her.

Den lave aktiviteten min her på bloggen de siste dagene skyldes at jeg har diskutert abort i denne posten på den offentlige delen av Facebook-siden min.

Det hele begynte da Kirkens Nødhjelp gikk ut i Vårt Land og oppfordret KrF til å "hoppe ned fra gjerdet og kjempe for sårbare kvinners rett til abort".

Jeg bestemte meg for å kutte støtten min til Kirkens Nødhjelp (KN) umiddelbart da jeg leste om KNs nye abortstandpunkt. Her kan du lese intervjuet som avisen Dagen gjorde med meg i den anledning: - Jeg slutter å gi til Kirkens Nødhjelp.

Etter at Berit Aalborg skrev kommentaren "Abortkampens etikk" i Vårt Land skrev Espen Ottosen og jeg en kronikk sammen, rettet mot både KN og Aalborg.

Espen Ottosen og jeg er begge med i fagrådet i tankesmien Skaperkraft. Her er kronikken "Aalborgs pragmatiske menneskeverd" som vi hadde på trykk i Vårt Land i går.

Aalborgs pragmatiske menneskeverd

Kommentator Berit Aalborg tar til orde for en slags pragmatisk holdning til menneskeverdet for det ufødte liv. Det er problematisk av mange grunner.

Av Espen Ottosen, fagrådsleder i tankesmien Skaperkraft

og Ragnhild Aadland Høen, medlem i fagrådet i Skaperkraft

I arbeidet med å redusere aborttallene bør konsekvensene av ulike politiske tiltak vektlegges. Problemet med argumentasjonen til Berit Aalborg er at hun lager en unødvendig stor spenning mellom et prinsipielt nei til abort og arbeidet for å få ned aborttallene. Hvorfor går det ikke an å si ja takk til begge deler?

Utgangspunktet for denne debatten er at Kirkens Nødhjelp (KN) har tatt til orde for at KrF bør «sikre sårbare kvinners rett til abort». I Vårt Land 8. februar skriver generalsekretær Anne-Marie Helland at «all erfaring viser at antallet aborter faktisk går ned i land hvor det er mulig med lovlig og trygg abort». Vi er ikke kjent med at dette er entydig dokumentert.

Helland ber KrF om «å kjempe for fattige kvinners rett til helhetlig reproduktiv helse, inkludert retten til trygg abort». Dermed bruker Helland en retorikk som er helt på linje med hvordan hennes sekulære allierte kjemper for fri, selvbestemt abort uten kriterier, etter norsk/vestlig ­modell. Det er absurd at en kristen organisasjon som ­Kirkens Nødhjelp omfavner denne typen retorikk.

Ut ifra en kristen tenkning om menneskeverdet berører abortspørsmålet liv og død for to ­individer – en kvinne og et foster. Skal vi vurdere tiltak for å få ned «dødstallene», må vi snakke både om kvinnens liv og fosterets liv.

En menneskerettighet?

Det er ikke tvil om at ulovlige aborter kan ha grufulle konsekvenser. Men for de av oss som har som utgangspunkt at også fostre har rett til liv, kan ikke løsningen være å frata fostre enhver rettighet. Et ja til «trygge og lovlige aborter» innebærer akkurat dette; hvilken som helst kvinne har, av hvilken som helst grunn, rett til å avslutte et annet menneskeliv

Kristen etikk anerkjenner kvinnens rett til å velge sitt eget liv fremfor barnets liv i de tilfellene der valget står mellom å berge den ene eller den andre. Med andre ord: Når valget står mellom at begge dør, eller at kun den ene dør, vil vi støtte kvinnen/jenta i at hun avslutter barnets liv – for å redde sitt eget liv. ­Kirkens Nødhjelp går imidlertid inn for full tilgang til abort for alle kvinner som ønsker det. De gjør abort til en menneskerettighet for kvinner. Det er noe helt annet.

Abortspørsmålet utsetter oss for krevende dilemmaer. Hva gjør vi når en gravid 14-åring har blitt tvangsgiftet eller en kvinne blir gravid som resultat av voldtekt? Mange kristne vil åpne for abort i enkelte tilfeller, og vi ­erkjenner at man står overfor viktige og vanskelige avveininger i praktisk politikk. Vårt poeng her er å advare imot at de ekstreme tilfellene brukes for å annullere prinsippet om at fostre også har menneskeverd.

Det generelle argumentet

KN går inn for en abortpolitikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død. Utenlandssjef Jan Olav Baarøy i KN skriver: «Når norske menn går til angrep på organisasjonar som Kirkens Nødhjelp, som støtter kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp, så går dei i ei felle.»

For det første er det merkelig å spille «fattige kvinner» ut mot (dumme?) «hvite menn». For det andre argumenterer Baarøy med «kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp». Dette er det generelle abort­argumentet som vi ikke aksepterer.

Helt ulike vinkler

Berit ­Aalborg prøver i Vårt Land (10. februar) å argumentere for at det går an å gå inn i abortdebatten fra to helt ulike vinkler, plikt­etikken og konsekvensetikken. Når Aalborg skriver om plikt­etikk, males et dystert bilde. Da sammenlignes man med Børre Knudsen og Donald Trump. Aalborg synes å forutsette at plikt­etikken ikke anerkjenner krevende dilemmaer eller kan være opptatt av færre aborter.

På den andre siden befinner konsekvensetikken seg. De som er opptatt av konsekvensetikk er ifølge Aalborg mest opptatt av å få ned antallet aborter i motsetning til pliktetikkens tilhengere som legger vekt på forbud.

Dermed blir det tydeligvis uproblematisk for en konsekvensetiker å sluke svært store kameler – som å hevde at abort er en rettighet.

Gode grunner

All etisk tenkning vektlegger konsekvenser. Det spesielle med konsekvens­etikken er holdningen at det eneste som skal vurderes er konsekvenser. Hvis det å drepe et uskyldig menneske fører til at to uskyldige mennesker ikke dør, er en slik handling rett. I så fall blir ingenting prinsipielt galt – verken tortur, begrensninger av ytringsfriheten, grove krenkelser av enkeltpersoner eller andre ting. Det vil selvsagt overraske oss hvis Aalborg tenker slik.

Med andre ord er det gode grunner for å avvise konsekvens­etikken – særlig når temaet er menneskeverd, liv og død. Det går an å være opptatt av konsekvenser, i dette tilfelle færrest mulig aborter, og samtidig ha som utgangspunkt at også et lite foster har en rett til liv.

Abort handler aldri om bare om å bestemme over egen kropp. Det handler like mye om å bestemme over et annet menneskes kropp. Det handler om å bestemme over et annet menneskes liv, og bevisst velge dette menneskets død.

Det er her vi ikke kan følge hverken Kirkens Nødhjelp eller Berit Aalborg. Ifølge kristen etikk er det kun lov å ta liv dersom ditt eget liv er truet. Ikke alle de ­andre gangene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.02.2017

Menneskeverd | Livsvernpris til Per Fugelli

Sammen for menneskeverdet. Denne uken hadde jeg æren og gleden av å spise en nydelig middag med Per Fugelli, hans familie og venner samt styret og ansatte i Menneskeverd.
Foto: Charlotte Holst Fugelli

Mandag fikk Per Fugelli Menneskeverds Livsvernpris 2017 for sin evne til å snakke naturlig og ærlig om døden, samtidig som han inspirerer til livsglede. På den måten er han med på å gi næring til selve livet. 

Tusen takk, Per Fugelli, for at du gjør alt du kan for at vårt samfunn skal bygges på den grunnleggende respekten for menneskeverdet!

Menneskeverd uten grenser og brøk

Her to viktige sitater fra Per Fuggelis tale under prisutdelingen:

"Menneskeverd er et arvestoff vi blir født med.
Denne erkjennelsen – at menneskeverdet er gitt av en Skaper, uten grenser og brøk, uten halveringstid – denne troen må vi gjøre til grunnloven for all politikk."

"Livet er aldri mer forsvarsløst åpent, enn ved unnfangelse og død. Derfor trenger mennesket livsvern i de to fasene.
Men kampen for menneskeverdet, må også skje mellom start og mål – hele veien, gjennom livet og landet og verden."

Erik Poppe holder på å lage dokumentarfilm om Per Fugelli. Den må du få med deg! Filmteamet var med under hele utdelingen og etterpå. De følger ham ca over alt nå. Filmen blir først ferdiglaget etter hans død.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) fikk det ærefulle oppdraget å overrekke prisen til Per Fugelli. Til høyre Liv Kjersti Thoresen, generalsekretær i Menneskeverd.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Se prisutdelingen her

Utdelingen av Livsvernprisen ble sendt direkte. Her kan du se Livestreamen minutt for minutt:



Programmet begynner med at Helene Bøksle synger "Ved havet". Nydelig. Pass spesielt på å få med deg fremføringen hennes av "Gabriellas song" (ved 48:07) like etter Per Fugellis tale (29:04). Hun var så rørt av talen hans at hun slet med å synge i begynnelsen (jeg snakket med henne etterpå, hun fortalte at det var veldig lenge siden hun har vært så rørt under en fremføring), men hør hvordan hun henter seg inn etter hvert. Wow! (Og jada, det er jeg som sitter der på venstre side av midtgangen og filmer litt med mobilen, men dette livestreamopptaket er så mye bedre).

Etter Helenes sang/Gabriellas song kommer en lengre hilsen fra Marie Aakre om hospice og omsorgen for de døende (53:34). Den er også å anbefale. For å ikke å glemme Bent Høies personlige tale før prisoverrekkelsen (ved 17:36)!

Knut Arild Hareide ble dessverre forhindret fra å komme, men fylkesleder i Oslo KrF, Ann Kathrine Skjørshammer, steppet inn og holdt en flott hilsen der hun snakket om aktiv livshjelp versus aktiv dødshjelp (1:19:02). Vel verdt å få med seg hvis du har tid!

Under prisutdelingen fikk alle i salen utdelt Per Fugellis "7 lyspunkter før døden". Etter middagen føyde han til "Lyspunkt nr 8: spise vidunderlig middag på Bristol". Helt enig. Det var en dypt meningsfull dag, full av glede. Eller som Fugelli selv oppsummerte det: "En lykkepille av en dag!"

Les mer:

Intervju med Per Fugelli om Livsvernprisen i Dagbladet
TV-intervju med Per Fugelli i God morgen Norge (TV 2) i anledning Livsvernprisen
Intervju med Per Fugelli om Livsvernprisen på nrk.no 

Ønsket om å bli kvitt "de andre"

Auschwitz, 1945.
Foto: Wikimedia Commons

Se nøye på han som står der fremst og ser ned, gutt nummer to fra høyre. Han ser ut akkurat som min Olav; øynene, nesen, munnen til og med øret som stikker litt ut. Prikk likt.

Og jeg klarer ikke å ta blikket fra ham. Jeg vet jo at det ikke er min Olav. Det bare ser sånn ut. Men jeg skjønner veldig inderlig at det er en annen sin sønn. Han tilhører en mor som elsket ham like høyt som jeg elsker min egen sønn. 

Denne gutten overlevde og ble fotografert av de sovjetiske soldatene som frigjorde ham. Disse barna står der som representanter for alle de barna som ikke overlevde. Alle de som ble myrdet. Gasset ihjel. Sultet ihjel. En million jøder ble drept bare i Auschwitz, mange av dem barn og babyer.

Å holde barnet sitt

Under her skriver jeg mer om sorteringssamfunnet og om mitt eget forhold til Holocaust, men først vil jeg dele et sterkt dikt av Hilde Myklebust som hun skrev på Holocaust-dagen i forrige uke. Det beskriver akkurat det jeg opplever når jeg ser bildet av min Olav som krigsfange.

HALDE DEG

Barnet mitt
som eg har bore i meg
Kvilande sparkande sovande
mot det innste i meg
all den tid vi delte hjarteslag
To hjarte hadde eg i kroppen
Mitt eige og ditt

På utsida er du framleis fast i meg
Strekkjer brystvorta til det yttste sjølv i svevnen
når eg freistar å kome meg fri
No går du spring du inn barnehageporten
så lenge du veit eg følgjer deg hakk i den vesle hælen din
som er så akkurat passeleg til å krumme handflata kring
som ei jording
eller ei kopling
slik dei tunge magnetane mellom togvogner
driv saman i ei veldig naturkraft

Du koplar snart skinner sjølv no
og durar av garde med lokomotiva
over golv og under stolar
Men framleis græt du når eg skal forlate deg
Klamrar deg til kroppen min
Det går over så snart eg er ute av døra
seier dei og vil ta over
Dei små hendene kring nakken min
misser taket og glir frametter halsen
Fektar i lufta etter meir mor
meir lukt meir hud og varm mjølk
og hjarteslag
dei du kjenner frå innsida

På vegen heim fortel røysta på radioen
at det er Holocaust-dagen
Eg køyrer langs fjorden
Det er i slutten av januar
og inga anna tid på året
kjempar morgonen hardare mot natta
Dei renn saman i eit overjordisk lys
som ikkje høyrer heime nokon stad
flakkande drivande
Det er Holocaust-dagen
og eg kjenner framleis armane kring nakken
Denne dagen for over sytti år sidan
gjekk dei inn i leirane og såg
Vondskapen sine overlevande
Vondskapen sine daude
Vondskapen sin grenselause vondskap

Eg har slite meg laus frå barnet mitt
Hjartet er ømt og tungt
og tankane kan knapt tole
det eg høyrer
At nokon slit laust barnet ditt
Bryt armar til sides og skil ifrå
Soldathender kring ein liten dirrande kropp
Og skrika til ei mor
som brest
som går i oppløysing
Ingen membranar
til å halde saman
korkje forstand eller liv
i ein slik vondskap

Det var natt
og det vart morgon denne dagen
Ein morgon i slutten på januar
køyrer eg langs fjorden
og er berre mor
Er det natt vil morgonen kome
Er det morgon vil dagen kome
Og kvelden vil kome
og natta igjen
Og vit vesle ven
At snart vil mamma kome
og hente deg
og halde deg
og halde deg

Hilde Myklebust - på Holocaust-dagen 2017

(Publisert her med tillatelse)

Sterke inntrykk på ungdomsskolen

Da jeg gikk på ungdomsskolen lånte jeg alle bøkene på skolebiblioteket med beretninger fra 2. verdenskrig. "Fange i natt og tåke" av Trygve Bratteli. "Og tok de enn vårt liv" av Per Hansson. "Jeg vil leve" av Oscar Magnusson. "Natt og tåke" av Kristian Ottosen. Alle bøkene til Max Manus. "Ni liv - historien om Jan Baalsrud" av David Howarth. Boken du forventer å finne på denne listen, "Anne Franks dagbok", og flere bøker jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Det var et godt skolebibliotek som satte varige spor. (Jeg leste mange andre typer bøker også, altså, av den lettere typen du forventer av en 14-15-åring. Jeg leste generelt mye.) 

Fortsatt kan jeg ikke gå i kald og mørk tåke uten å bli minnet på NN-fangene og Holocaust. Jeg tenker ikke på det som et traume jeg ikke blir kvitt. Jeg tenker på det som sann menneskelighet. For vi har ikke lov til å glemme.

Siden jeg var 14 år har jeg visst hva mennesker er i stand til. Og jeg har visst at det eneste som står mellom oss og den tilstanden, er menneskeverdet. Bevisstheten om menneskeverdet. At du ikke har lov til å nedgradere verdien av et annet menneske. At "de andre" (som kommer i så mange underkategorier) også er mennesker og aldri må defineres som noe annet, ellers går verden til helvete. 

BBC News' dronevideo fra Auschwitz.
https://www.youtube.com/watch?v=449ZOWbUkf0

- Du er annerledes, du må dø

Arnt Stefansen har skrevet en svært viktig kronikk om utryddelsen av "de annerledes" menneskene. Kronikken hans er sterk og handler om nazistenes utryddelse av syke og utviklingshemmede mennesker. Samme praksis foregår i Norge i dag, bare på et tidligere stadium. 

Alle mennesker i Norge har nemlig ikke lik rett til å leve. Vi har allerede et sorteringssamfunn i Norge i dag. Dersom du er frisk og fin, har du rett til å leve fra og med svangerskapsuke 12. Er du derimot syk eller annerledes er situasjonen din en helt annen. Dersom du har Downs syndrom, ryggmarksbrokk eller leppe-gane-spalte (for å nevne noen eksempler), har du ikke rett til å leve før nesten tre måneder senere, i svangerskapsuke 23-24. 

Og det blir enda verre: Hvis du har kromosomavviket trisomi 18 har moren din rett til å ta livet av deg helt frem til termin i Norge. Ikke bare det, men Statens helsevesen presser på og oppfordrer henne faktisk til å gjøre det. Den forferdelige sannheten er at det statlige helsevesenet i Norge presser på for å avslutte livet til barn med trisomi 18 både før og etter at barna er født.

Det tenker jeg på. Og hver gang jeg ser røyken stige fra sykehusets forbrenningsovn tenker jeg på røyken fra krematoriene i Auschwitz. Fordi hjernen min vet at jeg de facto ser på det samme: En røyk som inneholder forbrente rester av små, uønskede menneskekropper. Fremtiden vil dømme oss nordmenn anno 2017 like hardt som vi nå dømmer folkemordet på jødene.

Frem til den dagen er det vårt ansvar å kjempe for at menneskeverdet skal gjelde for alle mennesker, uavhengig av størrelse og funksjonsevne.

HÅPSTEGN: "March for Life", den årlige marsjen i Washington, samler flere hundre tusen mennesker hvert år.
Foto: Catholic_teen_posts

Helt konkret

Vi kan ikke lenger si: "Du er annerledes. Du har ingen rett til å leve. Du må dø." Vi må stå sammen i kampen for de svakeste og minste blant oss.

Alle som én: Meld dere inn i organisasjonen Menneskeverd i dag! Til deg som allerede er medlem: Kontakt Menneskeverd og start en fast giveravtale!

Og ellers: Engasjer deg i samfunnsdebatten! Skriv debattinnlegg, delta i debatter.

Til høsten: Sørg for å stemme på et politisk parti som sier nei til sortering av mennesker.

Sammen kan vi gjøre en forskjell!

Les også:

Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz - fra den aller første andaktsuken jeg hadde i Vårt Land, i 2012. "På denne dagen i 1941, klokken 12.30, gikk presten Maximilian Kolbe i døden i stedet for en familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz."

Ettertanke | Klumpen min

Skjermdump fra Journeys with the Messiah

Den verdenskjente motefotografen Michael Belk ble lei av å være opptatt av seg selv og sine egne prosjekter. Resultat: Et helt år der han brukte talentene sine til å lage "Journeys with the Messiah”, kunstfotografier der Jesus møter mennesker fra samtiden, både sin egen og vår.

På forunderlig vis greier Belk å gjøre Jesu budskap relevant for vår tid. Her er Jesus avbildet i alt fra fengsel til fest. Den utslitte businessmannen hviler på trappen i fanget til Jesus. Den unge, rike mannen står ved Ferrarien sin og lytter til Jesus sammen med sin Armani-kledde kone.

I ett av motivene er Jesus avbildet som pottemaker. (Les bibelteksten om leiren i pottemakerens hånd i Jeremia 18.) På plakaten står en setning som slo inn i meg, og som jeg har gjentatt for meg selv mange ganger nå: ”Let the Master Artist reshape your life into all it can be.” Les gjerne den setningen om igjen og om igjen til den synker inn og aldri glir ut igjen.

Bibelen forteller at ved tidenes begynnelse skapte Gud mannen av jord og blåste livspust inn i Adam. På samme måte skaper Gud fortsatt liv ut av ”leiren” vi er laget av, hvis vi bare lar ham få lov.  Som Belk sier det:

”Our rigid plans can lead us to resist God’s shaping the “clay “of our lives, but Jesus wants us to surrender and let Him mold us into the greatness He desires, a life so wonderful we could never conceive it on our own.”

Jesus har en plan: Å gi oss liv, å gjenopprette menneskets storhet. Vi skal ”få del i guddommelig natur” (2. Pet 1,4). ”Guds barn skal åpenbares i herlighet” (Rom 8,19). ”Da skal vi bli ham lik; for vi skal se ham som han er.” (1. Joh 3,2). Hvem kan si nei til noe sånt?

Let the Master Artist reshape your life into all it can be.

Tidligere publisert i Vårt Land 26. juni 2010 og her på bloggen 20. juli 2012.

Journeys with the Messiah har en egen hjemmeside der du kan se alle bildene gratis og kjøpe dem hvis du vil. (Tips: Jeg bestilte sammen med to venninner. Da ble ikke frakten så dyr per kunstplakat.) Plakaten med Jesus og barna (t.v.) henger innrammet på kateketkontoret i St. Paul menighet i Bergen .
Foto: Skjermdump fra journeyswiththemessiah.org/the-images