JULEBUKKER NYTTÅRSAFTEN: "Et barn er født i Betlehem, i Betlehem, nå gleder seg Jeruuusalem" - og Bergen. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Fire små Aadland Høen-julebukker vil med dette få ønske alle et riktig godt nytt år!
Naboen vår fikk høre "Et barn er født i Betlehem" i går kveld, og takket med en liten godtepose til hvert barn. Stor stas!
Her i Bergen er
julebukktradisjonen fortsatt svært populær, i motsetning til mange andre steder i landet der denne gamle norske juletradisjonen dessverre er på hell.
Timing, timing og velkomst
Jeg
tror at noe av grunnen til at julebukktradisjonen har holdt seg så
sterkt her i Bergen, er at byen har én fast dag da alle barna går - nemlig nyttårsaften etter at det har blitt mørkt. Dermed er alle i feststemning, og alle vet om at julebukkene kommer slik at de har godterier klar. Hvis de har glemt julebukkene,
har de likevel noe godt i huset simpelthen fordi det er nyttårsaften.
HJEMVEI: "Så gjør vi så når vi hjematt går". Seksåringen plukket opp toåringen som ble litt trøtt i beina, og alle var fornøyde. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Da jeg selv var
barn i Haugesund gikk vi også julebukk, men det skjedde hvilken som
helst dag i romjulen, noe som resulterte i at de folkene vi besøkte ofte bare hadde slikt å gi oss som de ikke selv hadde spist opp allerede; de mandarinene som var for dårlige/sure/vasne til å spises, de julekakene som ingen likte etc. Både de og vi følte oss litt brydd og beklemt når ting "ikke var som det skulle være". Dessuten var det ikke alle som likte så godt å få julebukkbesøk, rett og slett. Barn merker slikt selv om de
voksne prøver å skjule det. De merker mangel på entusiame, begeistring
og velkomst hos dem som de synger for, for å si det sånn.
Fordi alle blir glade
Når julebukktradisjonen fortsatt er en suksess her i
Bergen, skyldes det nok at bergensere generelt er glade i og stolte av tradisjonene sine. Men først og fremst tror jeg det kommer av at tradisjonen fortsatt funker; fordi timingen er god, og
fordi både de som synger og de som blir sunget for synes det er en kjekk
tradisjon. Fordi alle blir glade av det, rett og slett :)
HUN SOM FØDTE GUD: Tittelen Guds mor, "Theotókos" (gresk: Θεοτόκος), er satt sammen av de to greske ordene Θεός (= Gud) og τόκος (= barsel, fødsel, nedkomst). Bildet: Maria og Jesus malt av Benozzo Gozzoli (1421-1497) rundt år 1460, fotografert av Mark Skrobola/Flickr Creative Commons i 2006
I dag er det høytiden Sanctae Dei Genitricis Mariae, festen som feirer Marias viktigste tittel: Guds mor. At Maria kalles Guds mor er en av de kraftigste Kristus-bekjennelsene vi har. Barnet hun fødte er GUD.
For å sitere katolsk.no: "Innenfor den kristne tradisjon har tittelen «Guds Mor» aldri vært
forstått, eller ment å bli forstått, som at Maria er mor til Gud fra
evighet, det vil si mor til Gud Faderen, men bare som en referanse til
Jesu fødsel, det vil si Inkarnasjonen, da den andre personen i
Treenigheten tok på seg menneskelig natur i tillegg til den guddommelige
natur han hadde hatt siden før tidens begynnelse, og dette ble gjort
mulig gjennom Marias samarbeid. Begrepet «Guds Mor» rettferdiggjøres
bibelsk av katolske og ortodokse kristne med Elisabeths hilsen til
Jomfru Maria: «Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?»
(Luk 1,43)."Les mer på katolsk.no
Og nå: Over til dagens ettertanke.
Ettertanke: Marias forstørrelsesglass
Kom litt nærmere meg, så skal jeg hviske deg noe: Det er ikke sant at hvis du blir glad i Maria vil hun ta fokuset fra Jesus. Tvert imot. Når du tar Maria i hånden fører hun deg alltid til Jesus, og hun sier: «Det han sier til deg, skal du gjøre.» (jf. Joh 2,5) Bare prøv selv.
Og nå: La meg få gi deg forstørrelsesglasset som Maria holder i hånden. Hva tror du vil skje hvis du tar imot det? Jeg oppdaget Jomfru Marias forstørrelsesglass da jeg leste dette sitatet av Pave Benedikt XVI: «Marias storhet består i det faktum at hun ønsker å opphøye Gud, ikke seg selv.»
Det vil si, jeg leste sitatet på engelsk, og da står det: «Mary’s greatness consists in the fact that she wants to magnify God, not herself.» Det engelske ordet «magnify» kan bety to ting på norsk: 1. Opphøye og 2. Forstørre. På engelsk heter et forstørrelsesglass «magnifier».
Når Maria sier «Min sjel opphøyer Herren»(Luk 1,46), sier hun på engelsk: «My soul magnifies the Lord». Fant du igjen forstørrelsesglasset? Hvem var det som ble forstørret når du så gjennom det? Herren, så klart. Maria retter aldri forstørrelsesglasset mot seg selv.
Når du nærmer deg Maria peker hun alltid på Jesus og drar deg mot ham. Hver gang du ser gjennom forstørrelsesglasset som hun rekker deg, vil du oppdage at Jesus vokser og blir større i ditt liv.
I dagens bibeltekst, i Marias Lovsang (latin: Magnificat), synger Maria dette: «Han gjorde storverk med sin store arm; [...] men de små opphøyet han». Herren opphøyet tenåringen Maria til å bli den som fødte hans frelsesplan inn i verden. Gud forstørrer og opphøyer alltid de små og ydmyke – ikke de store og stolte. Lovsyng ham med Marias ord i dag!
LA OSS BE
Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser, for store ting har du gjort mot Maria, du, den mektige; hellig er ditt navn. Fra slekt til slekt varer din miskunn, halleluja.
Ettertanken ble første gang publisert i avisen Vårt Land 22.12.2012
LYS I
JANUARMØRKET: I fjor fulgte vi god, gammel juletradisjon som sier at
juletiden ikke er over før Kyndelsmesse. Utejuletreet og julelysene fikk lyse i mørket helt til Kyndelsmesse 2. februar. (Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, utsikt fra terrassen inn mot Bergen by)
Tidligere varte juletiden helt til
Kyndelsmesse 2. februar. I vår tid varer julen til 6. januar ("13. dag jul") i den katolske kalenderen. Uansett: Julen er definitivt ikke over 3. juledag.
I våre dager avslutter Den katolske kirke sin offisielle feiring av
julehøytiden den 6. januar, på Epifani-festen, også kjent som 13. dag jul. Før
liturgireformen i 1969 varte imidlertid juletiden helt til
Kyndelsmesse, 2. februar. Mange katolikker holder fast ved de gamle
tradisjonene og lar juletiden fortsette helt til Kyndelsmesse også i dag.
Hvis du ikke pynter til jul i advent men venter til det faktisk er jul, får du omtrent en måneds juletid i huset på denne måten. (Altså omtrent like lenge som hvis du tar julen inn i huset allerede 1. desember og kaster den ut til nyttår.)
Juletre helt til Kyndelsmesse
Kyndelsmesse var en stor fest i Norge i katolsk tid. Dagen var avmerket på primstaven og ble en viktig
merkedag, da skulle man spise skikkelig, gjerne julekost.
Både presteordenen Augustinerkorherrene her i Bergen og St.
Elisabeth-søstrene i Oslo beholder sitt juletre helt til Kyndelsmesse
(treet holder seg fint når det står kaldt).
Hjemme hos oss tar vi bort det meste av julepynten 13. eller 20. dag jul, men julekrybben, utejulelysene, julesangene
og julestjernen beholder vi helt til Kyndelsmesse 2. februar.
Jeg synes alltid januar er så mørk og fryder meg over å kunne ta med
meg julens lys gjennom hele januar og trygt inn i februar.
Hvis du også har lyst til å la julefryden og julelyset få stråle inn i
januar, kan du altså gjøre det med god samvittighet og solid
kirkelig tradisjon i ryggen. La lysene skinne!
LES MER
Primstaven: Kyndelsmesse, nå er julen over: "Kyndelsmesse er dagen da Jesusbarnet ble fremstilt i tempelet, 40 dager
etter sin fødsel. På denne dagen frembrakte Simon og Anna sine
profetier, og Herlighetens Konge tok tempelet i besittelse. Kyndelsmesse
tilhører de vakreste og mest elskede festene i
kirkeåret."
JULEFRYD I VINDUET: Julestjernen viser vei til Jesus i januar også, helt til Kyndelsmesse 2. februar. Kyndelsmesse var en viktig merkedag i Norge i katolsk tid, og
den beholdt posisjonen lenge: Dagen ble først opphevet som helligdag i
Norge fra og
med 1771. Les mer om historien bak Kyndelsmesse på katolsk.no. (Foto: Ragnhild H. Aadland Høen)
INN I VÅRT MØRKE: Julemysteriet handler om lyset som stråler frem i mørket. Det handler om Han som kom inn i jordens dypeste mørke i den mørkeste natten - Han som ble svøpt både i fødselsgrotten og i gravhulens dyp for vår skyld - Han som kom og vant over døden.
Må glansen av det sanne, underfylle lyset skinne i din natt og fordrive mørket.
Det er julenatt. Da passer det å dele denne ettertanken om lyset i julenattsmessen.
Ordet «lys» gjennomtrenger hele liturgien i den katolske julemidnattsmessen. Det starter med kirkebønnen som bes over hele verden denne natten:
«Evige Gud, du har latt denne hellige natt fylles av glansen fra det sanne lys. Vi ber deg, at vi som på jorden har fått oppleve dette underfulle lys, engang må få glede oss hos deg i Himmelen.»
Deretter kommer første lesning, fra Jes 9: «Det folk som vandrer i mørket får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset frem.»
Annen lesning er fra Tit 2: «For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker». (I den greske originalen uttrykker «er blitt åpenbart» det samme som er uttrykt i det hebraiske ordet «får se et stort lys».)
Så kommer Evangeliet, som forteller at Herrens herlighet
åpenbarte seg for hyrdene og «lyste om dem». I en av midnattsmessene
forklarte Pave Benedikt XVI: «Overalt hvor Guds herlighet åpenbares,
spres lyset utover verden.». Og han fortsatte:
«Der hvor det er kjærlighet, stråler lyset frem i verden; der
hvor det er hat forblir verden i mørke. I stallen i Betlehem åpenbartes
det store lyset som verden venter på. I det Barnet som ligger i krybben,
har Gud vist sin herlighet – kjærlighetens herlighet, som gir seg selv,
som blotter seg for all storhet for å lede oss på kjærlighetens vei.»
Denne kjærlighetens vei er det også Paulus beskriver: «En gang
var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets
barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet.» (Ef 5,8-9) Og Johannes følger opp: «For mørket viker, og det sanne lys skinner allerede.» (1. Joh 2,8)
Må glansen av det sanne, underfylle lyset skinne i din natt og fordrive mørket.
LA OSS BE
«O Oriens: Å, solrenning, du glans av det evige lys, rettferds sol. Kom, lys for dem som sitter i mørke og dødens skygge. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!» (5. O-Antifon)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. desember 2012
HELLIGE NATT: Søstrene Garness synger den hellige natten inn i sjelen min. (Foto: Skjermdump fra YouTube-videoen "Hellige natt")
"O helga natt" kan synges på så mange vis. Jeg liker søstrene Garness sin "Hellige natt". Du så dem kanskje i julekonserten på NRK1 lille julaften?
Søstrene Garness sin versjon er ikke den opera-høytidelige varianten. Deres hellige natt er i stedet den fredelige, intime, inderlige julefrydnatten.
"Menneske, våkn opp!
Og fryd deg ved din frihet!
O hellige natt som kom med nåde til vår sjel!
O hellige natt som kom med frihet til vår sjel!"
Den nydelige norske oversettelsen er ved Ole Paus og blir altså inderlig formidlet av vakre stemmer som er fylt med julefryd og julefred. Når Garness synger Hellige natt ser og hører jeg håpet som stråler frem over verden.
PÅ SELJA: 2. påskedag 2013 var jeg på visning i Tunold-gården sammen med lille Johannes. Utpå høsten overtok vi gården sammen med to andre familier. I dag kom et fint radioinnslag om klosterprosjektet på NRK P1. Foto: Torkjell Djupedal
I dag var jeg på NRK P1. Journalist Ove Gundersen hadde laget et vakkert innslag om den hellige øya Selja og klosterprosjektet der.
Selja-innslaget er det første innslaget i programmet "Mellom himmel og jord" på NRK P1 (22. desember 2013) som du kan lytte til her. Da får du med deg den nydelige salmen "Upp gledjest alle" før intervjuet begynner.
Den
vakre gregorianske musikken i innslaget synges av koret Schola Solensis. På CD-en
deres "Psallat ecclesia" finner du Sunniva-sekvensen "Ecce pulcra" som
ble sunget på Seljumannamesse 8. juli, minnedagen til Sankta Sunniva og
følget hennes. Du får tak i Psallat ecclesiahos bådeiTunes, Amazon Spotify og Platekompaniet.
I P1-intervjuet snakker jeg om hellighet og hellige steder. Hvis du vil lese mer om dette, vil jeg anbefale Dagens artikkel
"Hellige steder - hellig kraft?" der de har intervjuet Henrik von Achen, diakon i St. Paul menighet og fagdirektør ved Universitetet i Bergen.
Faksimile: "Hellige steder - hellig kraft?" i Dagen 2.11.2013
MARIA MØY: "Maria Møy den reine, bar rosa til vår jord"
Én av de julesangene som virkelig fascinerte meg da jeg var barn, var
«Det hev ei rose sprunge». Ikke fordi jeg forstod den, men fordi jeg
ante noe. Noe mektig. Noe vakkert. Ante det som i et speil, i en gåte.
«Som fedrane hev sunge: Av Jesse rot ho rann.» Rare, hemmelighetsfulle
ord.
«Om denne rosa eine er sagt Jesajas ord. Maria møy, den reine, bar rosa
til vår jord. Og Herrens miskunnsmakt det store under gjorde som var i
spådom sagt.»
Bibelen er full av hemmelighetsfulle ord. Som for eksempel dagens profeti fra Jesaja om den rettferdige kongen: «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter.»
(Jes 11,1) Der har du «Jesse rot» fra sangen. Isai (Jesse) er faren til
Kong David. Og hvem er den rette arvingen til Davids trone, hvem skal
komme når bare stubben står igjen av Davids kongedømme? Jesus Kristus, «Davids sønn» (Matt 1,1).
Det gamle testamentet og Det nye testamentet henger uløselig sammen. «Skriftene vitner om meg», sier Jesus (Joh 5,39).
Har du egentlig satt deg inn i i hvilken grad Jesus oppfyller profetiene fra Det gamle testamentet?
Jeg kan love deg en overveldende opplevelse. Og bare så det er sagt:
Her snakker vi ikke om generelle spådomsvendinger, men om et profetisk
detaljnivå av en annen verden.
I «En liten katolsk bønnebok» finner du en oversikt over 68 av de
mest kjente profetiene og de tilhørende nytestamentlige oppfyllelsene. Å
se dem samlet er til å få gåsehud av. Det bare åpner seg: Jesus ER
virkelig den frelseren som var blitt varslet gjennom århundrer før han
kom «ved myrke midnattstid».
«Me syng i englelag: No er det fødd ein Frelsar, og natti vart til dag.» Ære være Gud i det høyeste!
Først publisert i avisen Vårt Land 22. desember 2011
LENGSELENS TID: Advent er lengselens tid fremfor noen. Vi lengter etter lindring, lykke og glede, etter julefryd og julefred. Vi venter på Jesus og lengter etter ham. Grunnleggende sett lengter vi til Paradiset, der hvor alt faktisk en gang kommer til å være perfekt.
Kirken lever i adventstiden hele året.
Hver høymesse synger vi i St. Paul kirke og i katolske kirker over hele jorden: «Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende». Noen minutter senere fortsetter vi: «Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi inntil du kommer» (jf. 1. Kor 11,26). Kirken er en adventskirke. Hele kristenlivet lever vi i forventningen om adventus Domini, Herrens komme. Ja, vi vet at Jesus kommer til oss i sakramentene og i vårt daglige liv, men vi venter likevel – venter på at han skal «komme i skyen med stor makt og herlighet» (Luk 21,27). De intense adventsukene før jul fungerer som et forstørrelsesglass for denne stadige forventningen og lengselen etter Jesus. Det er bibeltekstene om at Jesus skal komme igjen ved tidenes ende som dominerer nå i adventstiden.
Dominikanersøster Ingeborg-Marie i Lunden kloster skriver: «Vi venter på ham og vi lengter etter ham som etter en kjær venn, som et lenge etterlengtet og savnet familiemedlem, som en brud etter brudgommen. Advent er tiden for å gi oss hen til denne lengselen og leve den så intenst som mulig», for «vi vet at vår lengsel etter ham bare er et ekko av hans lengsel etter oss.» Ah, så sant!
Advent er lengselens tid fremfor noen. Vi lengter etter lindring, lykke og glede, etter julefryd og julefred. Grunnleggende sett lengter vi til Paradiset, der hvor alt faktisk en gang kommer til å være perfekt. Enn så lenge må vi nøye oss med våre høyst ikke-perfekte adventer og ikke-perfekte juler. Men av og til glimter de til! Plutselig glitrer det et sted i sjelen dette helt virkelige håpet om at én dag skal vi faktisk «gå til Paradis med sang». Én dag. En himmelsk vakker dag.
Mens vi venter ber vi med den store adventsbønnen – med Kirkens urgamle bønn og lengsel som avslutter hele Den hellige skrift: «Amen. Kom, Herre Jesus!»(Åp 22,20)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. desember 2013, da Luk 21,27-33 var dagens bibeltekst
NORSK MIDDELALDERKUNST: I katolsk kunst sitter Jesus ofte med kongesymboler i hånden allerede som barn på Jomfru Marias fang. Det nyfødte barnet er Kristus Kongen, han er Pantokrator, Allherskeren.
Dette bildet viser en statue som stod i stavkirken i Røldal i middelalderen. Jesusbarnet med det milde og fornøyde ansiktsuttrykket har kongekrone og holder rikseplet i venstre hånd - et symbol på hans kongemakt og -verdighet. I høyre hånd har han kanskje holdt rikssepteret/kongespiret, eller han har løftet hånden i en velsignende bevegelse.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen Fotografiet er tatt på Universitetsmuseet i Bergen, De kulturhistoriske samlinger
I den gamle norske kristenretten het det: ”Dette er det første i lovene våre; at vi skal vende oss mot øst og tilbe den Kvite Krist”.
Det vil si: Vi skal tilbe den seirende, den himmelfarne, den tronende Kristus; Frelseren og Herren, kongenes Konge og herrenes Herre.
Juleevangeliet er ikke et søtt norsk folkeeventyr for barn, og julen er ikke en norsk vinterfest. Julen er en universell fest for Messias, og juleevangeliet er en kraftfull Messias-fortelling. Jesus er den lovede Messias («den salvede», på gresk: Kristus) – Guds salvede konge som jødene har ventet på i århundrer. Han er den som hele verden og alle mennesker og alle tidsaldre dypest sett venter på og lengter etter. Han er den som tar oppgjøret med destruksjonskreftene og gir verden frelse og evig liv. Han er Kristus, Kongen! «Jord og himmel bøyer seg når han tar kronen på», som det heter i julesalmen.
I katolsk kunst sitter Jesus ofte med kongespiret i hånden allerede som barn på Jomfru Marias fang. Det nyfødte barnet er Kristus Kongen, han er Pantokrator, Allherskeren. De første som proklamerer Jesu kongelige verdighet er de vise mennene som kommer for å tilbe ham i stallen. 33 år senere står det over korset hans: «Jesus fra Nasaret, Jødenes konge». Romerne hengte skiltet der for å spotte ham, men selv da måtte de tjene ham. Helt til sist løfter røveren på nabokorset stemmen og anerkjenner Jesus som Kongen: «Husk på meg når du kommer i ditt rike/kongedømme», sier han. For Jesus er den tronende Kristus Kongen.
«I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Fil 2,10-11)
Adeste fideles! Kom, alle kristne! Kom la oss tilbe han som er Rex angelorum, kongen over engler; venite adoremus in Betlehem. Det er hellig adventstid. Snart blir han født. Er du klar?
Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. desember 2013, da Joh 18,33-38a var dagens bibeltekst
"Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket" (Luk 2,10) Få med deg denne videoen der fransiskanermunken Alessandro synger "Adeste Fideles" fra CD-en "Voice of Joy". SE den store gleden. Kom tilbe ham, Guds under, vår Herre Krist!
Dette er de tre versene som br. Alessandro synger:
Adeste fideles læti triumphantes,
Venite, venite in Bethlehem.
Natum videte
Regem angelorum:
Venite adoremus (3x)
Dominum.
En grege relicto, humiles ad cunas,
Vocati pastores adproperant:
Et nos ovanti gradu festinemus,
Venite adoremus (3x)
Dominum.
Cantet nunc 'Io', chorus angelorum;
Cantet nunc aula cælestium,
Gloria! Gloria in excelsis Deo!
Venite adoremus (3x)
Dominum.
Jule-CD: Friar Alessandro - Voice of Joy
Jeg kan varmt anbefale jule-CD-en "Friar Alessandro - Voice of Joy" der denne innspillingen er hentet fra. Fin å ønske seg til jul, fin å gi bort.
For norsk oversettelse av denne latinske hymnen, slå opp i salmeboken på "Å, kom nå med lovsang".
Engelsk oversettelse: "O, Come All Ye Faithful" som du for eksempel kan høre jublende mannsstemmer og guttesopraner fra Choir of King's College Cambridge synge her på YouTube:
Jeg er veldig glad i bøker. Her i huset har vi bøker i alle rom: I stuen, på samtlige soverom, på gangen, på loftet, på kjøkkenet… Det er bare én type bøker jeg har innført full inntaksstopp på. Kokebøker.
Håpefullt har jeg satt kokebok etter kokebok på kjøkkenet, men nå har jeg gitt opp: Jeg klarer bare ikke å bli glad i å lage mat.
Det du forventer at jeg skal skrive nå, er «men jeg er veldig glad i å spise mat». Sannheten er at jeg er ikke spesielt interessert i det heller. Jeg spiser heller ord. Hvis jeg kan få lese eller skrive i noen timer glemmer jeg helt å spise. Mat er bare ikke min greie, derfor føler jeg meg ikke som den rette til å skulle skrive en ettertanke om maten i Ordspråkene 15,17.
Jeg er imidlertid glad i akkurat det bibelverset, for ordene der smaker så godt:«En grønnsakrett med kjærlighet er bedre enn oksestek med hat.» Men hva sier bibelverset egentlig? Du skjønner bedre dybden i verset hvis du leser det sammen med bibelverset som står foran: «Bedre å ha lite og frykte Herren enn å ha stor rikdom med uro.» Det er den rike som spiser oksekjøtt, den fattige har bare råd til grønnsaker.
Bibelverset om oksestek og grønnsaker smaker søtt først, men kjenn etter: Det har en skarp og utfordrende ettersmak i et land som er blitt rikt på penger og deilige, imponerende middager, men som samtidig er blitt fattig på Gud, han som er kjærlighet. Hva serverer du i ditt hjem? Hva serverer du barna dine, søsknene dine, vennene dine, foreldrene dine? Gud er ikke så opptatt av om du serverer kjøtt eller grønnsaker. Det som betyr noe for ham er om du serverer hat eller kjærlighet. Hva vil du lage i dag?
Første gang publisert i avisen Vårt Land 14. oktober 2013 da Ordsp 15,14-17 var dagens bibeltekst
NARNIAS LØVE: Fredag 22. november var det nøyaktig 50 år siden forfatteren C. S. Lewis døde. På bildet er han representert ved to av sine mest elskede skikkelser: Løven Aslan i møte med Lucy, fra Narnia-boken "Løven, heksa og klesskapet", her filmatisert i 2005. (Foto: Disney Enterprises, Inc. and Walden Media LLC)
I dag anbefaler jeg deg å lese Dagens lederartikkel om C. S. Lewis, relativisme og sannheten. Dessuten bør du unne deg å se YouTube-videoen "That's my King".
"Man må fortsette å påpeke at kristendommen er en påstand som, hvis den er falsk, er uviktig, og hvis den er sann, er uendelig viktig. Det eneste den ikke kan være, er middels viktig."
Om sannheten og ynkelige løgnere
Noen tenker at "kristendommen er viktig hvis den er falsk også, fordi den gir oss et ideal å strekke oss etter."
Jeg er mer på linje med Paulus (og Lewis) der:
"Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. [...] hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker."(Paulus’ første brev til korinterne 15,14 f.f.)
"My king is the King of Ages.My king is a sovereign king. No means of measure can define his limitless love. [...]
He's the greatest phenomenon
that has ever crossed the horizon of this world. He's God's Son. He's the sinners' saviour. He's the centrepiece of civilization. He's unparallelled. He's unpresedented.
He is the loftiest idea in litterature. He's the highest personality in philosophy.He is the fundamental doctrine of true theology. He's the only one qualified to be an all-sufficient Saviour. I wonder if you know him today? He supplies strength for the
weak. He's available for the tempted and the tried. He sympathizes and
He saves, He strengthens and sustains, He guards and He guides [...] He is the key to knowledge, He is
the pathway of peace, He is the highway of holiness, He is the gateway of glory. Do you know him?
Well, his life is
matchless, His goodness is limitless, His mercy is everlasting, His love never changes, His words is enough, His reign
is righteous [...] I wish I could describe him to you, He's indescribable. He’s incomprehensible. He’s invincible. He’s irresistible.
You can't get Him out of your mind. You can't get Him off
of your hands. You can't outlive Him and you can't live without Him.
The Pharisees couldn't stand Him, but they found out they couldn't stop
Him. Pilate couldn't find any fault in Him. Herod couldn't kill Him.
Death couldn't handle Him and the grave couldn't hold Him. That's my
King. THAT'S MY KING!"
Jeg er ikke
kategorisk enten-eller når det gjelder så mange ting her i livet, men akkurat når det
kommer til Jesus så mener jeg det faktisk er enten-eller - og ingen annen logisk mulighet for den som tar rasjonalitet og sannhet på alvor.
Enten
er Jesus den han sier at han er, ellers så er troen vår uten mening og de kristne er løgnere, "de ynkeligste av alle mennesker".
C. S. Lewis skal få det siste ordet:
«Du kan slå ham i hodet med at han var en
tåpe, du kan spytte på ham og drepe ham som en demon; eller du kan falle
for hans føtter og kalle ham Herre og Gud. Men la oss ikke komme med
noe tåkeleggende prat om at han var en stor menneskelig morallærer. Han
har ikke gitt oss adgang til det.»
BØNN
Jesus, min Herre og Gud. Av egen kraft klarer jeg ikke å elske deg,
følge deg og holde fast ved deg. Jesus, du som elsket meg først, Jesus, du som kjente meg før jeg ble til; lær meg
å kjenne deg og elske deg. I all evighet, amen.
LES OGSÅ:
Ettertanke: Han er gal, løgner eller Gud: "Hvem ER Jesus egentlig? Her er et populært svar: «Nja, jeg tror ikke han
var Gud, men han var en inspirerende og bra mann». Vel… faktisk er det
det dårligste av alle svar du kan gi."
Og her finner du blogginnlegget En smak av Himmelen som er min hyllest til C. S. Lewis. "Jeg elsker C. S.
Lewis av mange årsaker. At han er en av 1900-tallets mest fremstående
kristne tenkere og apologeter er én av dem. Den viktigste grunnen er
likevel denne: Han gir meg stadig vekk glimt av Jesus og en smak av
Himmelen."
