Pave Benedikt XVI: The world offers you comfort

"The world offers you comfort.

But you were not made for comfort.

You were made for greatness."

Pave Benedikt XVI 

(nå 89 år gammel - fortsatt min favorittpave)

Foto: The Catholic Gentleman

Frispark: Det (u)hellige ekteskapet

Faksimile: Dagen, 30.4.2016

I fremtiden tror jeg at staten vil trekke den verdslige vigselsretten tilbake fra trossamfunnene.

Jeg har vært fast spaltist i avisen Dagen siden 2012. Her er mitt nyeste bidrag i spalten Frispark:

Er ekteskapet en verdslig ordning, eller er det hellig? Tenk etter. Hvis ekteskapet er en verdslig ordning kan det ikke være hellig. Dette går jo på definisjonen av hva verdslig er: det verdslige tilhører kun verden, i motsetning til det hellige. Men: Hvordan kan vi kristne betrakte ekteskapet som en verdslig ordning når Guds ord klart sier at vi skal holde ekteskapet hellig?

Paulus kaller ekteskapet for «et stort mysterium» («sacramentum» på latin), og ifølge Den katolske kirke er det nettopp hva det kristne ekteskapet er: et sakrament. Hellig, ubrytelig, innstiftet av Gud.

I 2008 fikk vi en ny ekteskapslov i Norge. Den sier at det ikke lenger betyr noe hvilket kjønn de to brudefolkene har. Dermed brøt det norske Stortinget med både den kristne ekteskapsforståelsen og med den historiske og universelle måten å se på ekteskapet. I forrige uke fulgte Den norske kirke opp og gav i praksis sin tilslutning til denne ekteskapsforståelsen.

Ekteskapsloven fra 2008 bygger imidlertid på en ikke-kristen forståelse av hva ekteskapet er. Den ser på ekteskapet som en ren kontraktforståelse mellom to kjønnslikegyldige parter, uten at det forutsettes at ekteskapet samtidig er et utgangspunkt for slektens videreføring og barnas oppvekst med sine biologiske foreldre.

For katolske kristne er dette helt umulig å gå med på. Det går ikke an å skille ekteskapet fra barna. Faktisk får du ikke bli gift i Den katolske kirke uten at både bruden og brudgommen svarer ja på dette heftige spørsmålet under ektevielsesritualet: «Vil dere med kjærlighet ta imot de barn Gud måtte skjenke dere, og oppdra dem i Kristi og Kirkens ånd?»

Barn er den fullstendig naturlige frukten av samlivet mellom mann og kvinne. Vil du ikke ta mot barn, kan du ikke bli gyldig gift. Faktisk. Så radikalt tenker Den katolske kirke om ekteskapet. Kan du ikke få barn på grunn av alder eller sykdom, er det en annen sak, men vil du ikke, er du ikke i et ekte ekteskap.

Barn er ikke et preventivuhell. Når liv blir til, er det det største av alle mirakler. Den ekteskapelige foreningen, sex, gir nytelse, men den har også noe med barn å gjøre. Å hevde noe annet er like ulogisk som å hevde at «spising har ingen sammenheng med kroppens behov for næringsstoffer. Spising er bare til for at jeg skal nyte maten.»

Seksualitetens to hensikter, forening og forplantning, hører naturlig sammen på den mest bokstavelige måten ordet naturlig kan anvendes. Sex har noe med barn å gjøre. Det er slik Gud har skapt kroppene våre. Det er slik han har skapt sex, og det er dette ekteskapet er til for å beskytte: De to og frukten av samlivet deres, barna. «Det som Gud har sammenføyd skal mennesket ikke skille», sa Jesus.

Et kristent ekteskap er en pakt mellom de to og Gud, og skal per definisjon være åpent for Gud, spesielt på seksualitetens område. Dersom ekteparet ikke på noe tidspunkt er åpne for at ekteskapet deres får bære fysiske frukter, har ekteskapet en så alvorlig mangel at det ifølge katolsk kirkerett ikke er et ekteskap.

«Den katolske kirke bør slutte å vie» meldte Dagen i en avistittel denne uken, og tilla utsagnet til den katolske biskop Bernt Eidsvig. Det mente han naturligvis ikke. Dersom jeg som er katolikk bare hadde giftet meg borgerlig, ville Den katolske kirke faktisk ikke ansett mitt ekteskap som et kristent, gyldig ekteskap. De ville betraktet meg som en samboer, en samboer som riktignok har fått den beste juridiske beskyttelsen samfunnet kan gi meg.

Det biskop Bernt Eidsvig sa, er at katolske prester skal fortsette med å vie. Han mener bare at de katolske prestene ikke lenger bør opptre som sivile tjenestemenn. «Nå definerer kirken og staten ekteskapet så ulikt at staten får gjøre sin del, og så får kirken gjøre sin,» som han sa til Dagen. Det har aldri vært aktuelt for Den katolske kirke å slutte å vie. Helt uaktuelt. Vigselen er jo i kristen forstand en pakt mellom ekteparet og Gud! Dette er også grunnen til at Den katolske kirke ikke går inn for borgerlig ekteskapsinngåelse med kun en kirkelig velsignelse. Den ekte ekteskapsinngåelsen skjer i kirken. Den borgerlige ekteskapsinngåelsen sørger deretter for rettsvern og juridiske rettigheter.

I fremtiden tror jeg at staten vil trekke den verdslige vigselsretten tilbake fra trossamfunnene. Alternativt kommer vi til å oppleve at staten utøver et større press på trossamfunnene for å endre kriteriene for ekteskapsinngåelse. Uansett hvilket av disse to scenariene som inntreffer, vil en rekke trossamfunn opprette dobbel ekteskapsinngåelse, som i resten av Europa.

I Frankrike forvaltet kirken ekteskapsinngåelsen på vegne av staten helt til revolusjonen i 1789. Etter at staten krevde å få gjennomføre ekteskapsinngåelser, opprettet Den katolske kirke en separat vielse (som kirkerettslig sett er den ekte vielsen). Det samme skjedde etter at Bismarck fratok kirken vigselsmyndigheten i den tyske kulturkampen. Jeg tror det bare er et spørsmål om tid før Den katolske kirke og andre frie trossamfunn kommer til å trekke den samme konklusjonen i Norge.

Som representantene for Normisjon, Misjonsforbundet og Oslo katolske bispedømme sammen skrev denne måneden: «Som kirker og misjonsorganisasjoner forholder vi oss til de rammer myndighetene til enhver tid gir. Når staten endrer sin forståelse av ekteskapet, har det konsekvenser for oss. Derfor søker vi sammen. Vårt primære anliggende er fortsatt å kunne formidle og forvalte en ekteskapsforståelse i tråd med vår tro og bekjennelse.»

Vi står sammen. Fordi ekteskapet er hellig. Fortsatt.

Første gang publisert i avisen Dagen lørdag 30. april 2016

Pave Frans, skjønnheten og Instagram

"So often we forget about beauty!
Mankind thinks, feels, makes,
but is in such need today of beauty."
Pave Frans
Bildetekst og foto: Pavens Instagram-konto, @fransiscus

Hurra, endelig er Pave Frans på Instagram! Følg ham på @franciscus

Her er for eksempel det aller nyeste bildet som Pave Frans har delt på sin Instagram-konto, i anledning at det i går var 65 år siden Pave Benedikt XVIs presteordinasjon:

Klikk på bildet for å se det i større format.
Eller enda bedre: Se det her i pavens Instagram-konto.

Pave Frans ser på kirkens tilstedeværelse i de sosiale mediene som en viktig del av kirkens misjonsoppdrag. Her er en av tweetene hans til de 9,49 millionene som følger ham på Twitter: "Jesus Christ, the incarnation of God’s mercy, out of love for us, died on the cross, and out of love he rose again from the dead." Fint, ikke sant? Ikke mye sekularistisk markedstilpasning der, bare rent evangelium :)

Følg paven her på Twitter: @pontifex
Følg paven her på Instagram: @franciscus

Peonen | Rosen uten torner

Foto: Ragnhild Aadland Høen

Peoner er noe av det vakreste jeg vet. Visste du at peoner er forbundet med Jomfru Maria?

Generelt er rosen Marias blomst. Maria er himmeldronningen og rosen er blomstenes dronning, ergo hører de to naturlig sammen.

Nå er riktignok ikke peonen i rosefamilien, sånn egentlig, men kallenavnet dens er "rosen uten torner" - noe som er den perfekte beskrivelse av Maria. Med andre ord er peonen den perfekte Maria-blomsten. 

Ettertanke: Irriterende dumme gjester

TA IMOT: "Vi blir det vi tar imot. Dersom vi vegrer oss for å ta imot det, vegrer oss for å spise og drikke ham, forblir vi livløse." (Wilfrid Stinissen)
Foto: Jeremy Wilburn/Flickr Creative Commons

Jeg har alltid tenkt at folkene i fortellingen til Jesus er usedvanlig dumme. Irriterende dumme. De har ingen relevans for meg. 

Jeg mener, her blir du invitert til fest hos selveste Herren Gud, også kommer du med all slags unnskyldninger og lar være å gå? Hvem er det som er så dumme at de gjør det, liksom? Vel, jeg for eksempel. Og veldig mange av oss. På jevnlig basis, faktisk.

Hver søndag (i Den katolske kirke: hver dag) blir vi invitert til lammets måltid, til nattverdsmåltidet, der Herren sier til de innbudte: «Kom, for nå er alt ferdig!» (Luk 14,17). Det er ikke så bra å la være å gå når du blir invitert til den festen. Eller sagt på en mer 2016-måte: Det er lurt og veldig bra for deg å gå på den festen.

Karmelittmunken Wilfrid Stinissen skriver om hvordan nattverden (eukaristien) er et måltid som viser at vi ikke har livet i oss selv: 

«Vi må få det, spise det. Vi blir det vi tar imot. Dersom vi vegrer oss for å ta imot det, vegrer oss for å spise og drikke ham, forblir vi livløse. […] Det er han som kommer til deg. Det eneste du trenger å gjøre er å spise og drikke det som settes på bordet. […] Du behøver ikke å erobre ham, han gir deg seg selv. Han kommer til deg for å selv bli din kjærlighet, din hellighet.»

Og Stinissen fortsetter: 

«Hellighet er ikke en prestasjon, men en gave. Thérèse av Lisieux (1873-1897) visste det: ‘Jeg ønsker å være hellig, men jeg kjenner min vanmakt og ber deg, min Gud, at du selv er min hellighet.’ I eukaristien spiser vi hellighet.»

Gav det mersmak? Du kan lese mye mer i Stinissens bok «Bröd som bryts», den beste boken om nattverden jeg vet om. Ellers kan jeg også anbefale å lese det Jesus selv sier:

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» (Joh 6,53f)

Dagens anbefaling er enkel: Si ja når du blir invitert til å spise med Gud. Si ja når du blir invitert til å spise ham som er din kjærlighet og din hellighet. «Den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet,» sier Jesus (Joh 6,58) Bare ta imot.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. juni 2016 da Luk 14,15-24 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Selvransakelsen som gjør fri

FRI: "So vil ved korset eg standa
Med undring eg ser: Eg er fri
Eg skal ikkje døy, eg skal leva
Med Jesus til æveleg tid."
( Trygve Bjerkrheim)

Foto: Ragnhild Aadland Høen, sommeren 2011

«Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!» oppfordrer Paulus i dagens tekst. Selvransakelse kan fort bli en rimelig selvopptatt aktivitet der du bare vikler deg enda lenger inn i deg selv. Men det var ikke dit Paulus ville ha oss.

I en eldgammel bibelhåndbok fant jeg en gang et herlig avsnitt med tittelen ”menneskets hovmodige selvklokskap”. Her står det:

”Mennesket vil være selvstendig, men ender opp som selvISK, som slave av destruktive krefter som ødelegger mennesket. Det selvtilstrekkelige menneske har den vrangforestilling at det ved egen kløkt og evne kan forme livet uten å ta hensyn til Guds gjerning og vilje. Denne tåpelige klokskap vil Gud avsløre som ynkelig, latterlig dårskap.”

Jeg falt spesielt pladask for den siste setningen. Ingen hadde turt å skrive noe så rått i dag. Men sannheten er jo rå. Befriende. Gud avslører meg OG elsker meg. Det er helt herlig. Jeg kan stå her med rak rygg og med et fortrolig forhold til Gud – og det uten å være verken oppblåst eller nedbrutt. Jeg er fri.

Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd, kom i generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Den katolske kirke. Jeg antok at jeg kom til å bli skikkelig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kunne huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende åndelig opplevelse at jeg til og med kjente det på kroppen og pusten etterpå. Ånden var ganske enkelt satt fri. Der – i lyset fra Guds kjærlighet – møtte jeg meg selv. Jeg møtte Jesus. Og ble satt fri.

Som Jesus selv sier det: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri. Den som gjør synd, er slave under synden. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (Joh 8,31 ff). Amen!


Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. oktober 2011 da 2 Kor 13,5-10 var dagens bibeltekster

Ettertanke: En stor, mobil misjonsmark

Møt mennesker i sosiale medier slik Jesus ville møtt dem.

Er det lenge siden du har lest Apostlenes gjerninger? I sammenheng? Som en vanlig bok?

Da sliter du gjerne med å skjønne akkurat hvor du befinner deg i historien her i kapittel 13. Du må lese alle kapitlene etter dette for å få vite hva det er Den Hellige Ånd sikter til når han sier «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» (Agp 13,2)

For at alle bruddstykkene og episodene fra den første kirkehistorien skal henge sammen er det bare én ting som hjelper: Å lese Apostlenes gjerninger i sin helhet. Hvis du ikke får til å lese boka på den perfekte måten (konsentrert, alt på én gang), så gjør det på den måten du får det til. Takket være mobiltelefonen og bibel.no går det for eksempel an å lese Apostlenes gjerninger mens du synger og synger for barn som ikke sovner i sommernatten. Det er i det hele tatt mye du kan gjøre på mobilen når du likevel sitter der. Hele verden er i din hånd. En eneste stor misjonsmark er bare noen tastetrykk unna.

«Vår tid trenger Kristus-disipler» sa Edin Løvås. Og jeg vil legge til: Vår tid trenger Kristus-disipler i alle livets flater – også de digitale flatene. Apostlene tok samtlige tilgjengelige kanaler i bruk for å nå ut med evangeliet. Det er vi også kalt til å gjøre. Så vær frimodig! Jeg mener ikke at du skal være slitsom. Selvsagt skal du bruke de sosiale antennene dine. Men likevel: Kan du være hakket mer frimodig? Dufter det Kristus av din Facebook-profil?

Over en milliard mennesker er på Facebook. Informasjonsmengden er enorm. For at du skal nå gjennom må du være ekte, ikke påtatt, og du må være frimodig, ikke plagsom. Løsningen: Del personlige historier om troen. Det var apostlenes måte å dele evangeliet på, og det er fortsatt den beste metoden. 

Våg å tenke om deg selv at du er en mobil misjonær og en digital disippel. Møt mennesker i sosiale medier slik Jesus ville møtt dem. Spør deg selv og Den Hellige Ånd hvilken oppgave det er du er kalt til. Er du villig til å bli sendt ut?

Første gang publisert 8. juni 2016 da Apg 13,1-5 var dagens bibeltekst

Ettertanke: Dersom han ikke var Gud

Er du glad i teologi? Har du i tillegg sansen for det vakre? Da må du bli kjent med kirkelæreren Efrem Syreren (306-373) som har minnedag i dag, 9. juni.

Den hellige Efrem fra Syria er en av Kirkens største teologer og poeter gjennom tidene. Allerede året etter at han ble døpt som 18-åring, var han til stede på det sagnomsuste kirkemøtet i Nikea. Resten av livet skulle han bruke på å forsvare den kristne, nikenske troen. Det gjorde han ved først å bli leder av katedralskolen i hjembyen, før han grunnla en anerkjent teologisk skole samme sted. Etter å ha flyktet fra kristenforfølgelsene i Syria ble han raskt en berømt lærer ved den betydningsfulle teologiske skolen i Edessa i Tyrkia.

Edessa var full av rivaliserende vranglærer, filosofier og religioner. I denne komplette forvirringen tok Efrem teologisk poesi og bibelverset «Syng for Herren, syng en ny sang» (Sal 96,1) til et helt nytt nivå. Han forsvarte den nikenske troen ved å skrive nye, fantastisk vakre tekster til kjente melodier.

Den hellige Gregor av Nyssa kalte ham for «et lys for hele den kristne verden». Efrems mest populære tilnavn er imidlertid «Den Hellige Ånds harpe». Du skjønner hvorfor når den hellige Efrem selv får det siste ordet i dag, med dette kraftfulle utdraget fra en av hans mest kjente tekster:

«Om han ikke var menneske, hvem var det da som lå i krybben?
Og om han ikke var Gud, hvem var det englene kom for å lovprise?

Om han ikke var menneske, hvem ble da svøpt i et linklede?
Og om han ikke var Gud, hvem var det gjeterne tilba?

Om han ikke var menneske, hvem var det Maria gav bryst?
Og om han ikke var Gud, til hvem ofret vismennene gaver?

Om han ikke var menneske, hvem var det Josef omskar?
Og om han ikke var Gud, til hvem sin ære skjøt en stjerne gjennom himmelen?

Om han ikke var menneske, hvem ble innbudt til bryllupet i Kana i Galilea?
Og om han ikke var Gud, hvem gjorde vann til vin?

Om han ikke var menneske, hvem falt i søvn i båten?
Og om han ikke var Gud, hvem truet vinden og sjøen?

Om han ikke var menneske, hvem gråt ved Lasarus’ grav?
Og om han ikke var Gud, hvem fikk den som hadde vært død i fire dager til å komme ut ved sin befaling?

Om han ikke var menneske, hvem ropte ut: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Og om han ikke var Gud, hvem sa: Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør?

Om han ikke var menneske, hvem sine naglemerker og sidesår var det Tomas rørte ved?
Og om han ikke var Gud, til hvem ropte Tomas: Min Herre og min Gud?»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. juni 2016 da Sal 96,1-9 var dagens bibeltekst

“It is Jesus that you seek when you dream of happiness"

Mmm. Sitter og skriver andakter til Vårt Land og må bare dele tre av mine yndlingspavesitater i originalversjon.

I Vårt Land er jeg nødt for å oversette disse tre fantastiske sitatene til norsk. Her er imidlertid fullversjonen, uten at et fnugg har blitt lost in translation:

«It is Jesus that you seek when you dream of happiness; He is waiting for you when nothing else you find satisfies you; He is the beauty to which you are so attracted; it is He who provoked you with that thirst for fullness that will not let you settle for compromise; it is He who urges you to shed the masks of a false life; it is He who reads in your heart your most genuine choices, the choices that others try to stifle.

It is Jesus who stirs in you the desire to do something great with your lives, the will to follow an ideal, the refusal to allow yourselves to be ground down by mediocrity, the courage to commit yourselves humbly and patiently to improving yourselves and society, making the world more human and more fraternal.» (Pave Johannes Paul II)

“Do not be afraid. Do not be satisfied with mediocrity. Put out into the deep and let down your nets for a catch.” (Pave Johannes Paul II)

 «Dear friends, may no adversity paralyze you. Be afraid neither of the world, nor of the future, nor of your weakness. The Lord has allowed you to live in this moment of history so that, by your faith, his name will continue to resound throughout the world.» (Pave Benedikt XVI)

Lars Roar Langslet er død

"Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen."
Lars Roar Langslet (1936-2016)
Den siste setningen i hans siste bok.

Foto: Ragnhild Aadland Høen, 29. juli 2012, kan fritt benyttes av dem som ønsker det

Lars Roar Langslet er død. Langslet har satt dype spor etter seg både i politikken og i Den katolske kirke i Norge.

Lars Roar Langslet (1936-2016) var Norges første kulturminister. Som katolikk kunne han nemlig ikke være kirke- og undervisningsminister. Loven krever at kirkeministeren er medlem i Den norske kirke. Dermed ble kulturfeltet for første gang skilt ut som eget departement og Norge fikk sin første kulturminister. – Langslet var ein av dei viktigaste ideologane for Høgre i andre halvdel av det 20. århundret, sier historiker Hallvard Notaker, som har skrevet Høyres historie, til NRK.

Langslet markerte seg både som kulturpolitiker, katolikk og forfatter. Han hadde en omfattende produksjon av både fagbøker og biografier. Selv har jeg to bøker av ham som jeg anbefaler varmt.

Tanker om tro

Tanker om tro er en lettlest, liten bok på 115 sider. Langslet oppsummerer boken fint i forordet: "Mine tanker om tro begynte jeg å skrive som et personlig regnskap, for å ordne og utprøve egne refleksjoner om den gaven som troen har vært også i mitt liv. Men det slo meg snart at den også kunne bli til nytte for andre - især for dem som opplever problemer med å godta en kristen livstolkning, men kjenner dragningen mot det åndelige fellesskap som Kirken er. Jeg har ikke glemt at engang var det min situasjon."

Du får kjøpt Tanker om tro her hos St. Olav bokhandel.

Olav den hellige - spor etter helgenkongen

I Olav den hellige - spor etter helgenkongen byr Lars Roar Langslet og Knut Ødegård på et møte med de eldste tekstene og bildene i Olavs-tradisjonen. Her finner du både Olav Haraldssons egne dikt, skaldekvadene fra kort tid etter hans død, og ikke minst det monumentale diktet Geisli - alt sammen i en oppdatert norsk språkdrakt. I tillegg er det fyldige introduksjoner til hvert av diktene, samt kapitler som tar for seg viktige spørsmål knyttet til Olavsskikkelsen og hans betydning i norsk og europeisk kulturhistorie. 

Det aller fineste er likevel de mange vakre bildene fra den norske, nordiske og europeiske Olavskunsten fra tiden før reformasjonen - visuelle uttrykk for den religiøse erfaringsverdenen som diktene og Olavslitteraturen formidler. Dette er blitt en bok som er god å lese i og god å bare bla i, alt etter som hva du har tid til.

Du får kjøpt Olav den hellige - spor etter helgenkongen her hos St. Olav bokhandel.

Biskop Bernt Eidsvigs minneord

Biskop Bernt I. Eidsvigs minneord er publisert på katolsk.no og er vel verdt å få med seg:

"Det er med stor sorg jeg må meddele at Lars Roar Langslet døde i morgentimene 18. januar, noen få dager efterat han hadde mottatt sykesalvingen og viaticum.*

I offentligheten vil Langslet bli husket som stortingsrepresentant og kulturminister, som forfatter, pressemann og idéhistoriker. Hans form var alltid nøktern og saklig; han visste hva han ville si, og han hadde den misunnelsesverdige evne at han kunne fremstille selv uhyre kompliserte ting på en lettfattelig måte.
Langslet konverterte i 1963. Det annet vatikankonsil var begynt, og Kirken hadde behov for gode formidlere. Den fremste av disse var hans nære venn, pater Hallvard Rieber-Mohn, men sammen gav de to og biskop John Willem Gran norsk katolisisme en stemme som ble forstått og tatt alvorlig. Den katolske tro var for første gang siden reformasjonen et stort og viktig tema i norsk presse og åndsliv.

Lars Roar Langslet fortsatte å skrive om sin tro helt til det siste. En viktig bok var Tanker om tro (2013), som jeg anbefaler sterkt.
Til tross for alvorlig sykdom arbeidet Langslet med en samling av essays, taler og portretter i 2015. Resultatet ble boken Søkelys, som utkom for et par måneder siden. Han skriver om sine tanker om døden og om sin egen død. Bokens siste setning lyder: Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen.

Det er et håp vi alle deler, for ham og for oss selv. Jeg anbefaler Lars Roar Langslet til de troendes forbønn og lyser fred over hans minne.

+Bernt I. Eidsvig
Oslo, 18. januar 2015

*Min anm.: Hva er viaticum? Viaticum er det latinske ordet for vandringsbrødet, det vil si den siste nattverden/eukaristien du mottar før du dør. Dette siste sakramentet du mottar, fører ditt livs pilegrimsvandring til veis ende. Vandringsbrødet er din niste som du får med deg på veien over fra døden og inn i det evige liv, kan man si. Viaticum har en egen, sterk og vakker liturgi. Du finner den i Den katolske bønneboken.

Jeg anbefaler også disse omtalene etter Lars Roar Langslets død:

Aftenposten: - Langslet har sett djupe spor etter seg i politikken.

Vårt Land: - Verdipolitikeren. Kommentar av Erling Rimehaug.
Minerva: Gaven fra Langslet. Nekrolog av Terje Osmundsen

MALERISK: Olav den Helliges liv fortalt gjennom middelalderens frontale (forsiden av selve alteret) i Nidarosdomen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Glitrende foredrag av Lars Roar Langslet om Olav den Hellige og vår tid

Det var en fest å lytte til Lars Roar Langslet og hans foredrag «Olav den Hellige, konge og rikshelgen – og arven fra ham» under Olavsfestdagene i Trondheim 29. juli 2012.

Langslets foredrag var delt i to: Først en historisk del om St. Olav som konge og rikshelgen og deretter en samtidsdel om hvordan det er fatt med arven etter Hellig Olav i dag.

Hele foredraget er lagt ut på Den katolske kirkes hjemmeside, og jeg anbefaler på det varmeste at du leser det. Alt sammen. Manuset er langt, men mist ikke motet. Jeg kan love deg at det er verdt det. Du finner også manuset i boken Tanker om tro, utgitt på St. Olav forlag i 2013.

Her følger et sammendrag av foredraget. Alle sitater er hentet fra foredraget. 

Myter og sannheter om rikssamling og kristning

I den første, historiske delen av foredraget gir Langslet deg innsikt i Hellig Olavs to prosjekter: 

1. Å samle landet.
og 2. Å kristne landet. 
Hellig Olav så disse to målene som to sider av samme sak.

Langslet knuser her to myter. Myte nr. 1 er at Norge allerede var samlet (av Harald Hårfagre) før Olav Haraldssons rikssamling. Myte nr. 2 er at landet var hedensk fram til Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kristnet det.

Sannheten er at landet lå oppsplittet da Olav Haraldsson fikk kongsmakten, og:
"I dag vet vi at kristningen var en meget lang og stort sett fredelig forvandlingsprosess som ble drevet frem av kulturimport fra vår kristne omverden lenge før Olav’ene kom til." 

Ikke instrumentell bruk av kristendommen

Langslet tilbakeviser også at kristendommen bare var et slags nyttig politisk verktøy for Olav Haraldsson. "Etter alt å dømme har han trodd at den kristne troslære var selve Sannheten, og han selv var dens redskap, ikke omvendt. [...] Da han dro hjem til Norge, var det [...] i bevissthet om at han hadde et kall."

St. Olav ble opplært i troen og døpt i Rouen, som i denne perioden var preget av en kristen vekkelsesbevegelse som hadde sterk appell til renhet og inderlighet hos de troende. Trosopplæringen av den unge nordmannen var både langvarig og grundig.

"Det preget ham for livet, selv om han som konge på 1000-tallet var nødt til å føre krig og bruke vold i styringen av sitt eget land – ellers ville han raskt fått ry som en svekling og mistet makten. Men vi bør huske at i denne epoken ble Kristus hyldet som den allmektige Kongen over himmel og jord, som førte sin seierrike krig mot ondskapens krefter – alle jordens konger skulle ta ham som forbilde."

Ny kulturform når kristenretten innføres

Langslet går deretter inn på St. Olavs innføring av kristen lovgivning i Norge – «kristenretten». "Her bryter det igjennom et nytt syn på hvert menneskelivs egenverdi, på den enkeltes rettskrav også i brudd med ættesamfunnets eldgamle rettesnorer."

De nye, kristne lovene hadde revolusjonerende innslag "som bærer i seg en brodd også til vår samtid tusen år etter. Sigrid Undset fremhever dem slik. «Mot foreldrenes rett til å skille seg av med et uvelkomment barn ved å sette det ut straks etter fødselen og la det omkomme – en rett som hedninger alltid vil innrømme at foreldre har – setter St. Olavs lov barnets rett til livet, fordi det er Gud som har gitt det livet […] Det nye sedelighetsbegrep hevder at ekteskapet er uoppløselig, at ekteskap er ikke noe ekteskap uten at også bruden – ikke bare brudens giftingsmenn – gir sitt ja-ord, og at mannen skylder sin hustru troskap…»" 

Og Langslet fortsetter: "Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til." 

Kristningens seier gjennom nederlaget

Når St. Olav så i 1030 dør som Kristi martyr på Stiklestad, tydet alt på at nederlaget var det definitive sammenbruddet også for de to sakene kongen hadde kjempet frem – iallfall for rikssamlingen, men også for kristningen. Alt pekte mot at nå ville Norge bli like oppsplittet som før. Men som Bjørnson sa det: «Straks han var død, skjedde alt han ville.»

"[...] det merkelige, ja mysteriøse skjer at synet på den drepte kongen etter kort tid slår fullstendig om. «Aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere,» skrev historikeren Ludvig Daae. Det er jo ikke vanlig at nordmenn, og slett ikke trøndere, skifter syn så raskt – som regel skifter de ikke syn i det hele tatt. Folk må ha opplevd eller hørt om ting som forvandlet det inntrykket de hadde av kongen, til bildet av en hellig mann. Skeptiske historikere har foreslått flere andre forklaringer, og noe er det vel i noen av dem. Men vi kommer ikke utenom mysteriet. Og skeptikerne bør merke seg et ord av Churchill: Det er i bunn og grunn tåpelig å tro at bare det vi forstår, kan være sant."

Helgenen og martyren

Historiken Lars Roar Langslet legger til:  
"Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger. 
Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier. 
Alltid siden har Norge vært et samlet land, 
og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten."

Kirken så Guds finger i det som var skjedd. "De mange jærtegn som fulgte etter, ble for den en sikker bekreftelse av at martyriet var ekte. Og det ble utvilsomt godtatt av folk flest. Men var ikke folk flest naive den gang? Det vil nok skeptikerne mene. Det eneste vi sikkert vet om det, er at middelalderens nordmenn hadde samme anlegg for å tenke som vi. Det er ingenting som tyder på at intelligensnivået i det norske folk har steget siden middelalderen." (Her humret tilhørerne i festsalen godt, min anm.).

Olavsvenerasjonen og reformasjonen

Langslet kommer deretter inn på Olavsvenerasjonen og hvor raskt den spredte seg over hele nordavsnittet av Europa. St. Olav ble enslags nordisk overhelgen som favnet alle: Han var kongenes ryggstøtte og småfolks beste hjelper, helgen for bøndene men også for sjøfolk og handelsmenn. 

"Det varte i femhundre år. Så kom reformasjonen med forbud mot all Olavsvenerasjon. Som alle nå erkjenner, ble trosskiftet presset på et uvillig folk med militærmakt, klostre og kirker ble herjet og deres eiendommer konfiskert, det lille vi hadde igjen av nasjonalt lederskap ble fordrevet [...] 
Bjørnson fant ordene også for å summere dette: «Han var landets vern, dets fane, dets lov, dets høyeste ærestinde […] Olav den Helliges land uten Olav, det måtte for de fleste være som landet var bestemt til å dø. Hjertet var skåret ut av det.»
I dag slår hjertet igjen."  

Olavsarven i dag

Etter denne første, historiske delen av foredraget, svarer Langslet på spørsmålet "Hva er status i dag for de store målene han kjempet frem – Norge som et samlet rike og et kristent samfunn?"

Historikeren svarer: "Om rikssamlingen er det enkelt å svare: Den har holdt stand på tvers av faser med borgerkrig, fler-kongeri og fremmed okkupasjon. [...] Noen engster seg for at innvandringen vil føre til forvitring innenfra av vår nasjonale identitet. Jeg ser mer optimistisk på det. [...] I våre multi-etniske katolske menigheter har jeg sett hvor hjertelig samholdet kan være, innenfor en felles meningsramme som både er universell og norsk." 

Sekulær normløshet

Angående innvandrere med ikke-kristen bakgrunn sier han: "aldri har jeg hørt noen av dem kreve at alt av klart kristen eller nasjonal arv i Norge må bort før de kan trives her. Det mange av dem reagerer mot, er derimot den sekulære normløshet som har bredt seg i Norge i vår tid." Dermed kommer han til sitt andre spørsmål: Er Norge fortsatt et kristent samfunn?

"Jeg er kommet i stadig større tvil om det gir mening å svare ja. Og det skyldes ikke bare at et voksende befolkningsinnslag bekjenner seg til andre religioner, eller til ingen religion i det hele tatt. Det skyldes først og fremst at det i min levetid er skjedd en mektig glidning, ja nærmest et skred, i retning av et avkristnet samfunn, der den etiske fellesnevner er individualistisk (for ikke å si egoistisk) lykke-moral, og der religion og fremfor alt kirke oppleves som irrelevant av de fleste."

Hestebiff og abort

Langslet går så inn og ser på noen av de lovbudene som Hellig Olav mente var viktige kjennetegn på et kristent samfunn.

"Det som kanskje står sterkest, er paradoksalt nok forbudet mot å spise hestekjøtt. Hestebiff er ofte på menyen i sydlige land, men hos oss aldri – forbudet for tusen år siden gjaldt bloting, men det må ha etset seg inn i norsk tradisjon så nesten alle føler avsky bare ved tanken på hestekjøtt til middag.

Når det gjelder forbudet mot at foreldre kan kvitte seg med uønsket avkom, er situasjonen derimot en helt annen... "Forbudet mot å kvitte seg med nyfødte barn, derimot – det var jo den tidens motstykke til abort. I vårt søkkrike velferdssamfunn utføres det hvert år 16 000 aborter, rundt 20 % av alle graviditeter." 

Langslet peker på hvordan enhver etisk problematisering av abort er blitt renset bort: "både helsemyndigheter, media og folk flest oppfatter abort som et helt normalt og i grunnen ukontroversielt velferdstilbud på helsevesenets menyliste. Og det anses som politisk ukorrekt å minne om at det også angår 16 000 menneskeliv i livets mest vergeløse stadium."

Senabort og "barmhjertighetsdrap"

Langslet går deretter inn i problematikken rundt senaborter og eutanasi: 

"BBC rapporterte nylig om stor opphisselse i det kommunistiske Kina over at pustende fostre var blitt abortert. Men da noe lignende skjedde i Norge, i klar strid med loven, var det bare noen få pip å høre; jeg oppfanget ikke ett pip fra norske kirkeledere. Større strid har det vært om bruken av ultralyd så foreldre kan slippe å få barn med Downs syndrom. Men det glir nok igjennom, som det meste på dette felt." 

"Ved menneskelivets andre ytterpunkt er det økende press for å legitimere «barmhjertighetsdrap». Det er jo kommet i mer avanserte land, så da kommer det vel også hos oss. For første bud i den sekulære moralen er dette: Mennesket, ikke Gud, er livets herre."

Det kristne ekteskapssynet

Også det kristne synet på ekteskapets uoppløselighet kommer han inn på. "[...] et strengt bud, så strengt at det i vår miserable verden alltid var behov for en nødutvei, en gløtt på døren så ofrene for et uutholdelig samliv kunne slippe ut. I dag står døren på vidt gap. Nær 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse i våre større byer, og prosenten ligger ikke langt under i landet som helhet. I tillegg kommer oppløste samboerskap der barn er involvert."

Bak mange av disse familieoppløsningene mener Langslet å se en felles dominerende forklaring: Egeninteresse foran barnas interesser. "Ord som forpliktelse og selvoppofrelse har fått stadig mindre mening hos det moderne menneske, som synes mest orientert mot tilfredsstillelse av egne behov. Her og nå. Og vi finner masse rasjonaliseringer, bortforklaringer, som skal skjule det uriktige valget."

Egosentrert sedeskifte

Langslet kritiserer hvordan samfunnet blir mer og mer preget av en ego-sentrert lykke-moral, spesielt på seksualitetens område: "Følg dine lyster, uten tanke for andre, bare du passer deg for å bli syk! Det er doktrinen. Men da er vi kommet langt bort fra det kristne samfunn som Hellig Olav ville bane vei for."

"Det er åpenbart skjedd et nytt, mektig «sedeskifte». Det kristne normgrunnlag har veket for konsensus om det politisk korrekte i et sekulært samfunn. Hvor lenge kan vi da fortsette å tale om vårt «kristne kulturgrunnlag»?

Hard kritikk av Den norske kirke

Langslet taler deretter spesifikt om Den norske kirke (statskirken). "Hvor står Den norske kirke i alt dette? Jeg vet ikke om den står. Den applauderer selvsagt ikke det nye sedeskiftet, men også den glir mot det politisk korrekte. De som protesterer iherdig, blir avfeid som gammeldagse. De fleste er tause. [...] Jeg forstår redselen for å såre og skape uvilje, men det var en redsel Vår Herre ikke hadde."

Ds Langslet konverterte til Den katolske kirke for femti år siden, trodde han at Den norske kirke fortsatt ville være den viktigste bærebjelken for å holde kristentroen levende i Norge. Fremdeles mener han det er "mye edel tro å finne blant våre lutherske brødre, så mange gode mennesker, så mye verdifull virketrang og sosial offervilje! Men det er med stor sorg og dyp bekymring jeg nå opplever at bærebjelken har mistet mye av sin bærekraft."

St. Olav: En helgen du kan identifisere deg med

Mot slutten av foredraget vender Langslet tilbake til St. Olav som gikk i kirken og feiret messe hver eneste morgen.  

"Messen var altså den daglige aksen i hans liv. Men han svarte slett ikke til våre modeller av et dydsmønster – han brukte vold på kongers vis i den tiden, han var «lysten på gods» og kunne bli svært hissig, og hans eneste sønn ble født «utenfor ekteskap». Slik sett er det lett også for oss omtrentligheter å identifisere seg med ham – han hadde sine feil og han syndet, akkurat som vi."

Men så var det da heller ikke for sin eksemplariske livsførsel at St. Olav ble helgenkåret, "men fordi Kristus på synlig vis hadde brukt hans liv og især hans død som sitt redskap. Olav står i helgenkalenderen som martyr – og som Norges apostel fordi han fullførte kristningen."

St. Olav: Vår forbeder i Himmelen

Til alle tider har Den katolske kirke forkynt at martyrenes blod er Kirkens såkorn."Så ble vel Olav Haraldsson, som Sigrid Undset har sagt det, «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.» Det har vokst av det sædkornet, og jeg tror, til tross for mine jeremiader i dag, at det fortsatt vokser av det."

Langslet bruker det aller siste avsnittet på å tale om St. Olav som vår forbeder i Himmelen, og jeg skal la hans egne ord få det siste ordet:

"Når det mørkner og vi trenger hjelp, kan det ennå være styrke å vinne gjennom hans forbønn. Han var av vår slekt, norsk på godt og ondt, så han forstår oss kanskje bedre enn de fleste helgener. Han viste oss jo også, gjennom sin egen skjebne, at tilbakeslag og nederlag er ikke alltid det siste ord. Hans hjertesaker vant seier selv «om det mørkt så ut». Og det er vår tro at han fortsatt ber for oss og for Den norske kirke, for vår konge og for det landet han bar i sitt hjerte."

Sånn. NÅ skjønner du hvorfor du hvorfor det er verdt å bruke tid på å få med seg fullversjonen av foredraget på Den katolske kirkes hjemmeside.

Den hellige Elisabeth av Ungarn - helgendronningen som lagde skandale i kirken

Den hellige dronning Elisabeth av Ungarn var viden kjent for sin omsorg for de fattige.

Kirkehistorien er full av sterke, inspirerende kvinner. En av dem har minnedag i dag: Den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-1231). Få med deg Pave Benedikts fortelling om henne.

"Today I would like to speak to you about one of the women of the Middle Ages who inspired the greatest admiration; she is St Elizabeth of Hungary, also called St Elizabeth of Thuringia…Despite the fact that political reasons had determined [Ludwig and Elizabeth’s] betrothal, a sincere love developed between the two young people, enlivened by faith and by the desire to do God’s will. On his father’s death when Ludwig was 18 years old, he began to reign over Thuringia.

Elizabeth, however, became the object of critical whispers because her behaviour was incongruous with court life. Hence their marriage celebrations were far from sumptuous and a part of the funds destined for the banquet was donated to the poor.

With her profound sensitivity, Elizabeth saw the contradictions between the faith professed and Christian practice. She could not bear compromise. Once, on entering a church on the Feast of the Assumption, she took off her crown, laid it before the Crucifix and, covering her face, lay prostrate on the ground. When her mother-in-law reprimanded her for this gesture, Elizabeth answered: “How can I, a wretched creature, continue to wear a crown of earthly dignity, when I see my King Jesus Christ crowned with thorns?”.

She behaved to her subjects in the same way that she behaved to God. Among the Sayings of the four maids we find this testimony: “She did not eat any food before ascertaining that it came from her husband’s property or legitimate possessions. While she abstained from goods procured illegally, she also did her utmost to provide compensation to those who had suffered violence” (nn. 25 and 37).

She is a true example for all who have roles of leadership: the exercise of authority, at every level, must be lived as a service to justice and charity, in the constant search for the common good.”

Pope Benedict XVI, General Audience (October 20, 2010) 

Henne skulle jeg gjerne ha møtt! Rettelse: Henne gleder jeg meg til å møte!

LES MER:

Her på katolsk.no kan du lese St. Elisabeths biografi