Ettertanke: Ikke la dere rive med

DEN HELLIGE SKRIFT: Martin Luthers bibeloversettelse fra 1534. For å lese en vennligsinnet, katolsk artikkel om Luther, klikk her og les foredraget "Luther sett med en katolikks øyne".
Foto: Torsten Schleese

Det er ikke alle brevene fra Paulus som er like lette å forstå, påpeker allerede apostelen Peter.  

"Det er noe der som er vanskelig å forstå, og de ukyndige og svake forvrenger dette, slik de også gjør med de andre skriftene, og det fører til fortapelse for dem selv,” skriver han, rett ut. Klar tale.

Disse som havner på ville veier har ikke hentet argumentene sine rett ut av luften. De har tatt utgangspunkt i Skriften. Likevel går det altså galt.

”Nå vet dere dette på forhånd, mine kjære. Vær derfor på vakt, så dere ikke lar dere rive med og blir ført vill av mennesker uten holdepunkt, og mister fotfestet” fortsetter Peter (2. Pet 3,17).

Troen vår blir konstant utsatt for påkjenninger. For å klare å holde oss på beina trenger vi støtte. Vi trenger kirken, fellesskapet. Som kristne tror vi sammen, aldri alene. Hvis vi tror at den kristne sannheten er universell kan vi ikke skalte og valte med den som vi selv vil.

Også myntvekslerne i tempelet på Jesu tid trengte evnen til å skille mellom ekte og falsk vare. Hvordan gjorde de det? De pugget ikke alle de falske myntutgavene. De lærte seg å kjenne igjen den ekte varen, den som hadde en reell verdi. ”Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus.” (2. Pet 3,18)
 
”Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus.” (Ef 4, 14-15)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. november 2008

Svar til Dagens lederartikkel

Faksimile: Dagen.no, 2.10.2012

Avisen Dagen bringer i dag en lederartikkel der de møter mine utfordringer fra gårsdagens intervju på en spennende måte. 

Les hele lederartikkelen på Dagen.no her.

Her er mitt svar til dem:

Takk for en lederartikkel med mange interessante refleksjoner. Dere skriver "I møte med den kulturelle utviklingen i samfunnet vårt, er det viktig at myndiggjøringen av lekfolket ikke glir over i en fragmentering hvor enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet."

Problemet for Den norske kirke og andre lutherske kirkesamfunn er at det finnes INGEN som er gitt autoritet til å fortolke Skriften. Skriften selv er øverste autoritet og læreembetet mangler. Dermed kan alle (det vil si i praksis: ingen) hevde at de har den sanne forståelsen av hva Skriften sier. I protestantiske kirkesamfunn finnes det ikke én pave - det finnes tvertimot like mange paver som det finnes medlemmer.

Så lenge kristenfolket hadde en katolsk, intuitiv forståelse av at de ikke har autoritet til å tolke Skriften på en helt ny måte, fungerte Sola Scriptura-prinsippet rimelig bra. I dag, når protestanter forlater den overleveringen/tradisjonen de tidligere var trofaste mot og tolker Bibelen som de vil, får vi erfare hva Sola Scriptura virkelig innebærer. Synet er grelt.

Dere skriver også at det er "viktig at myndiggjøringen av lekfolket ikke glir over i en fragmentering hvor enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet." Helt riktig. Dette ligger tett opp mot katolsk skrift- og kirkeforståelse. Men hvordan skal det løsvrevne, protestantiske fellesskapet sammen finne ut hva som er sann kristen bibeltolkning? Uten læreembetet har man bare demokratiet å støtte seg på, og sannheten kan vitterlig ikke defineres av et "representativt flertall", noe DNKs Kirkemøte og Kirkeråd til gagns har bevist. «Sannheten kan ikke vedtas med flertallsbeslutninger» (Pave Johannes Paul II).

Til slutt, dere skriver at "selv som avlatshandelen har en mindre fremtredende plass blant dagens katolikker enn den hadde på 1500-tallet". Det er riktig at avlatshandel var en avsporing som Luther med rette kritiserte. AvlatsHANDEL har imidlertid ikke fantes i kirken siden 1500-tallet. Ja, Den katolske kirke gir fortsatt avlat, men ikke for pengegaver. "In 1567 St. Pius V canceled all grants of indulgences involving any fees or other financial transactions." Kilde: http://www.newadvent.org/cathe...
 
Dette katolske leksikonet har en lang og utfyllende grundig artikkel om hva avlat er og ikke er. Siden avlat er et av de hyppigst misforståtte katolske fenomenene anbefaler jeg lesning av iallfall leksikonets første, lille avsnitt om hva avlat IKKE er ("It is not the forgiveness of the guilt of sin; it supposes that the sin has already been forgiven" etc).

Vennlig hilsen
Ragnhild H. Aadland Høen

– Det går mot katolsk tro eller splittelse

STOR LEDER: Ragnhild Aadland Høen har ingen problemer med pavedømmet og sier Benedict XVI hjelper henne til å bli mer glad i Jesus. Hun tror at mange kristne i andre kirkesamfunn etterhvert også oppfatter ham som en kristen leder det er verdt å lytte til.

Den katolske kateketen Ragnhild Aadland Høen mener protestantiske miljøer står overfor valget mellom å bevege seg mot den katolske troen eller å bli ytterligere oppdelt og sekularisert.

Av Tore Hjalmar Sævik i avisen Dagen
tore.hjalmar.saevik@dagen.no
Journalisten har copyright på intervjuene. De er publisert her med hans tillatelse.

I løpet av de snart fem år som er gått siden hun ble medlem i Den romersk–katolske kirke, er Aadland Høen blitt en profilert talskvinne for katolsk kristendom. Fortsatt er hun glad i KRIK, Normisjon, Laget og Misjonssambandet, organisasjoner hun tidligere har hatt tilknytning til på forskjellige måter. Men hun savner ikke å se med bekymring på den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

– Jeg trengte en kirke på fast grunn som kunne være der også for mine barnebarn og deres barn, og som formidlet fylden av den kristne tro. Det gjør Den katolske kirke, sier Aadland Høen.

Serviceorgan

En av utfordringene hun opplevde som menighetsaktiv i Den norske kirke, var at fellesskapet var flytende og lite forpliktende. Folk kom til gudstjeneste hver annen eller tredje søndag.

– Jeg opplevde at Den norske kirke prøvde å framstille seg som et serviceorgan der man ikke fikk understreket nok at man ville være der for oss uansett hvor ofte eller sjelden vi kom, sier hun.

Det tror hun er en dårlig strategi. I stedet har hun tro på en kirke som er utvetydig i hva den står for og hva den forventer av dem som vil være med.

– Når jeg nå engasjerer meg for eksempel i abortkampen, har jeg en hel kirke som støtter meg. Jeg er heller ikke «gammeltroende» hvis jeg sier at sex er noe som hører til i ekteskapet. Jeg formidler bare det som er kirkens lære, sier hun.

Individualisme og protestantisme

Den største trusselen hun ser for protestantisk kristendom, er at man dilter etter folkemeningen eller lar hver enkelt komme fram til sin tolkning.

– Hvis man tolker Bibelen alene, uavhengig av kirkens overlevering, vil det føre til splittelse. Det finnes over 30.000 protestantiske kirkesamfunn, og flere vil det bli. Den teologiske oppløsningen er total. Jesus ba om at de som tror på ham skal være ett, «for at verden skal tro». I debatter med ateister møter jeg innvendinger om at det finnes så uendelig mange varianter av kristen tro, og det gir oss et troverdighetsproblem, sier hun.

Selv har hun alltid regnet seg som en «vanlig kristen» med sans for såvel lavkirkelighet og høykirkelighet som karismatikk, men alt dette finner hun innenfor den katolske tradisjonen.

– Ser du ikke noen svakheter ved Den katolske kirke?
– Den opplever akkurat de samme problemene i Vesten som andre kirkesamfunn, med økende materialisme og individualisme blant sine medlemmer. Slik er det uansett hvor du beveger deg i Europa. Men det svært farlige er når individualismen og egoismen i kulturen kombineres med protestantisme. Da tenker man at troen handler om meg og Jesus, og man har nok med egen bibellesning og bønn og opplevelser i naturen, Kirken som fellesskap smuldrer opp, sier hun.

Positive reaksjoner

– Hva mener du er de største utfordringene for de kristne miljøene du var med i tidligere?
– Man må ikke stadig hive seg på den siste bølgen fra Amerika. Tradisjonell norsk tro er godt nok. Og så må man ikke drive show, men ha gudstjenester der man tilber Herren og tjener ham. Hvis de klarer å holde fast ved troen de har fått overlevert, vil det gå dem godt. Ellers går det mot oppløsning og frafall, sier hun.

Men hun legger ikke skjul på hva hun mener er løsningen på lang sikt.
- Jeg ser bevegelse i to retninger: mot økt splittelse og sekularisering eller mot det katolske, sier hun.

Fra sin egen generasjon har hun bare mottatt positive reaksjoner på at hun er blitt katolsk kristen, også fra folk hun kjenner fra kristne miljøer.
- De unge er fanget i en relativistisk «så fint for deg»–holdning, sier hun.

I den eldre generasjonen er ikke alle like begeistret for valget hennes.
- De er mer preget av den kristne tanken om at det finnes én sannhet, og dermed angår mitt valg også dem, påpeker hun.

Når hun uten reservasjoner hevder at Den romersk-katolske kirke er den historiske kirken Jesus grunnla, og at hun ikke kan velge å stå utenfor den, opplever en del det utfordrende.

Bedre omdømme

I Norge har mange oppfattet Den romersk-katolske kirke som et alternativ først og fremst for den liberale kultureliten. Ragnhild Aadland Høen erkjenner at det kan virke paradoksalt at slike søker til katolisismen på grunn av dens åpenhet, mens slike som henne søker den på grunn av dens tydelighet.

- Noe av det som fascinerer meg, er hvor utrolig forskjellige mennesker Den katolske kirke tiltrekker seg. På en vanlig søndag er alle samfunnsklasser i Norge representert, akkurat slik en kirke skal være. Den er for alle, både fattige og rike, helgener og syndere, sier hun.

- Jeg synes det er herlig at den både oppleves som så åpen og samtidig overhodet ikke anser det som aktuelt å akseptere kvinnelige prester. Det er så overstrømmende fullt av nåde her at det er plass til alle, sier hun.

Dette omdømmet gjør at hun som katolsk kristen opplever det lettere å engasjere seg i kontroversielle spørsmål i samfunnsdebatten.

- Jeg blir i mindre grad stemplet som mørkemann. Ingen kan beskylde oss for å være sneversynte eller sekteriske. Ofte er det nettopp når man framstår som sekterisk at folk reagerer negativt, sier hun.

Protestantiske kristenledere svarer på utfordringene fra Høen i morgendagens avis.

– Forskjellene faller på plass med kirkesynet

Pavens autoritet, vektleggingen av tradisjonen og helgenenes rolle er noen av de vanlige innvendingene fra protestanter mot katolsk tro. Ragnhild Aadland Høen mener mye av kritikken bygger på misforståelser.

Av Tore Hjalmar Sævik
tore.hjalmar.saevik@dagen.no

Foto: Tore Hjalmar Sævik

Da en venn konverterte til katolisismen i 1998, gikk Aadland Høen til frontalangrep på ham. Som protestant opplevde hun det umulig å godta en rekke av de katolske dogmene. På besøk i katolske land ble hun frastøtt over å se mennesker knele for en Maria–statue. Nå er det hun selv som bøyer seg.

– Men vi dyrker ikke Maria og tilber ikke helgener. Det var ikke en kirke med avgudsdyrkere som brakte evangeliet til Norge. Vi tror helgenene lever og er forent med Jesus. De står ikke ved siden av ham og ser på, men er aktive. Maria hjelper meg til å bli mer glad i Jesus. Jeg kan sammenlikne med forholdet til svigermoren min: Det er jo ikke slik at jeg ikke elsker mannen min av hele mitt hjerte selv om jeg også er glad i svigermor, sier hun.

Bevare enhet

– Men denne tradisjonen har vel ikke belegg i Bibelen?

– Det som står i Bibelen, er ikke nok. Som kristne tror vi ikke at Bibelen kom dalende ned fra himmelen, det er det muslimene som tror om Koranen. Vi er ikke bokens folk, men Jesu folk, og han skrev aldri noen bok. Det var Den katolske kirke som ga oss Bibelen. Vi vil aldri finne på å tolke imot Bibelen. Man kan fint overleve som kristen bare med det som står i den, men den er ikke alt. Man trenger ikke en gang å komme fram til treenighetslæren hvis man bare har Bibelen. Paulus selv snakker om at vi må ta vare på de overleveringene han har undervist «enten muntlig eller i brev», sier hun.

Derfor mener hun det er helt avgjørende å støtte seg på kirkens overlevering. Og hun mener paveembetet er viktig for å kunne bevare kirkens enhet.

– Det viktigste skillet mellom protestantisme og katolisisme, er synet på kirken. Det ble også det store paradigmeskiftet for meg. Kirken var ikke lenger bare et usynlig begrep, men én konkret kirke som alle godt visste hva var før de store skismaene, sier Aadland Høen. Hun viser konkret til skillet mellom Østkirken og Vestkirken på 1000–tallet og reformasjonen på 1500–tallet.

– Jeg tror på én hellig, apostolisk kirke som jeg ikke kan velge å stå utenfor, sier hun.

Glad i paven

Aadland Høen poengterer at etter katolsk tro er alle som er døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, døpt inn i dette fellesskapet.

– Alle kristne har en eller annen form for fellesskap med Den katolske kirke, sier hun.

Men det er som kjent ikke alle som er interessert i å underordne seg «den hellige far» i Roma. Nettopp farsbetegnelsen er noe annet protestanter gjerne kritiserer, med henvisning til Jesu ord om at man ikke skal kalle noen på jorden far, for Gud i himmelen er de troendes far.

– Men hva kaller du din far? Og Paulus omtaler seg som far for dem han skriver til, og sier at de ikke har mange åndelige fedre, sier hun.

– Jeg er svært glad i paven, og også han hjelper meg til å bli mer glad i Jesus. Jeg tror også etterhvert at flere kristne i andre kirkesamfunn ser at han er en stor kristen leder som det er verdt å lytte til, sier hun.

Journalist Tore Hjalmar Sævik i avisen Dagen har copyright på intervjuene. De er publisert her med hans tillatelse.

Etterord

Når jeg i intervjuet sier at «jeg ser bevegelse i to retninger; mot den katolske tro og mot enda mer splittelse og sekularisering» så kommer det av at det bare finnes to typer bevegelse her i verden.

1. Du kan bevege deg i retning sannheten: Dypere og dypere inn i den ene, kristne, apostoliske, overleverte tro – inn i Guds åpenbaring i historien. 
2. Du kan bevege deg i retning bort fra sannheten: En bevegelse bort fra åpenbaringen og ut i alle andre retninger, ut i splittelse og i ytterste fall sekularisering.

Les mer om dette i kronikken jeg skrev til Dagen som en oppfølger etter Dagen-intervjuet: Kronikk: Det katolske synet på frelsen og Skriften

Katolske impulser i den protestantiske avisen Dagen

INTERVJU: Det ser nok ut som det er paven som utfordrer protestantene i dagens avis, men det er altså et intervju med meg som du finner på side 6 og 7 i dagens Dagen.
Faksimile: Dagen 1.10.2012

Den lavkirkelige, protestantiske avisen Dagen har hatt en fyldig dekning av Den katolske kirke de to siste ukene. I dag er det et intervju med meg som står på trykk i Dagen.

Faksimile: Dagen.no, 15.9.2012

Det hele begynte med en fyldig og flott reportasje fra St. Paul menighet i Dagen lørdag 15.9.2012, med tittelen "– Vi kunne ha presset inn en messe til, men da hadde vi gått tom for luft i kirken" og ingressen "De står for døren og banker, men kommer ikke inn. Katolikkene i Norge opplever drømmen til ethvert kirkesamfunn - overfylte kirker."

Katolsk vekst i Norge

I lørdagsavisen Velsignet Helg var det ytterligere fire saker om den katolske veksten i Norge denne dagen, helt fra side 16 til side 26. På www.dagen.no kan du lese en annen av disse lørdagssakene, "Katolikkene leier over 40 kirkebygg i Norge": "Mens norske statskirker har mange ledige plasser, sliter Den katolske kirke med alt for få. Norges kristne råd advarer nå mot å tjene penger på katolikkene."

Daglige artikler om katolsk kristendom

I forrige uke, fra og med mandag 24. september, fulgte avisen opp med daglige artikler i en serie de kaller Katolske impulser: "Dagen vil i en serie artikler belyse forholdet mellom katolsk og protestantisk kristendom og hvordan dette har utviklet seg." 

Den første saken i serien het "Fra bannlysning til omfavnelser" og ble innledet med denne ingressen: "Den romersk-katolske kirke er av protestanter blitt omtalt som "den store skjøge" og paven som Antikrist. Nå ser flere på katolisismen med nysgjerrighet, færre med skepsis. Hva er skjedd?" Serien fortsetter altså denne uken.

Ikke abonnent?

Dersom du ikke er abonnent på Dagen og bor et sted der papirutgaven ikke er å få kjøpt, kan du kjøpe avisen i PDF-format hos Buy and Read, her. Både dagens avis og tidligere utgivelser er tilgjengelig der.

Ettertanke: Den læren dere har tatt imot

VINTREET: "Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og kirken: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke”."

 

Er det ikke merkelig at Jesus ikke skrev noe? Han var tross alt skriftlærd. Han var til og med Ordet som ble menneske. Så hvorfor har vi da ikke ”Evangeliet etter Jesus”, ”Jesus – His Own Story”?

Svar: Fordi det var Jesus selv som var Guds åpenbaring, ikke en bok.

Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og kirken: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke”. Apostlene fortalte videre det som de hadde sett og hørt, og etter hvert ble ting skrevet ned.

Denne troen – kalt apostlenes lære – har kirken overlevert uforandret gjennom århundrene, fra slekt til slekt, helt fra Jesus og til 2012. Som kristne er vi forpliktet til å levere troen videre i samme stand som vi fikk den. Vi har ikke myndighet til å endre på den. Tvert imot er vi kalt til å ”kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert”. (Judas 1,3)

Vi er kalt til å være trofaste mot den troen som har vært felles for alle kristne over alt og til alle tider. Uten en slik trofasthet vakler bibeltolkningen og teologien i takt med tidsånden.

Det har aldri fantes en tid uten vakling og forvirring i kirken. Derfor måtte allerede Paulus skrive: ”Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot.” (Rom 16,17) Og han fortsetter: ”Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.” (2. Tess 2,15)

Så stå fast og hold fast, ellers glipper det!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. november 2009

To minutter om Den katolske kirke

https://www.youtube.com/watch?t=01&v=5UyzW99zAzw

Har du to minutter? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke.

Her er teksten fra filmen:

Our family is made up of every race.
We are young and old, rich and poor, men and women, sinners and saints.
Our family has spanned the centuries… and the globe.

With God's grace, we started hospitals to care for the sick.
We establish orphanages, and help the poor.
We are the largest charitable organization on the planet, bringing relief and comfort to those in need.

We educate more children than any other scholarly or religious institution.
We developed the scientific method and laws of evidence.
We founded the college system.

We defend the dignity of all human life, and uphold marriage and family.
Cities were named after our revered saints, who navigated a sacred path before us.

Guided by the Holy Spirit, we compiled the Bible [I.E. THE NEW TESTAMENT].
We are transformed by sacred scripture and sacred Tradition, which have consistently guided us for 2.000 years.

We are the Catholic Church with over one billion in our family sharing in the sacraments and fullness of Christian faith.

For centuries, we have prayed for you and our world,
every hour of every day, whenever we celebrate the mass.
 
Jesus, Himself, laid the foundation for our faith when He said to Peter, the first pope: “You are rock, and upon this rock I will build My Church.”

For over 2.000 years, we have had an unbroken line of shepherds guiding the Catholic Church with love and truth, in a confused and hurting world.
And in this world filled with chaos, hardship and pain, it's comforting to know that some things remain consistent, true, and strong,
our Catholic faith,
and the eternal love that God has for all creation.

If you’ve been away from the Catholic Church, we invite you to take another look. Visit CatholicsComeHome.org today.

Ours is one family united in Jesus Christ,
our Lord and Savior.

We are Catholic. Welcome home.

VELKOMMEN HJEM: Vi er én familie. Du er alltid velkommen hjem.

Faktaark

Faktainformasjonen og kildene bak påstandene i filmteksten finner du på hjemmesiden til Catholics Come Home, her. 

Lære mer om den katolske tro?

Tenker du på å konvertere? Eller vil du kanskje bare lære mer om den katolske tro? Ta kontakt med din lokale katolske prest for en hyggelig samtale om saken. I store menigheter arrangeres det egne troskurs regelmessig, mens i mindre menigheter legges trosopplæringen opp mer individuelt. Hvis du ikke vet hvor du finner din nærmeste prest, kan du gå til denne oversikten over hvilken menighet din kommune sogner til. Velkommen!

Egenstudier

For øvrig vil jeg også anbefale egenstudier på katolsk.no. Der finnes det utrolig mange gode artikler om alt mellom himmel og jord som du har lyst til å få svaret på.  "Ofte stilte spørsmål om Den katolske kirke" på katolsk.no er veldig nyttig. Bruk søk-funksjonen aktivt hvis du ikke finner det du leter etter.

To av de beste appene i verden kan du dessuten laste ned gratis i Google Play/AppStore. De heter Katekismen og Katolsk, les mer om dem her. Hvis du liker best å lese på papir, er det én bok du virkelig vil ha: Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme. Ja, også den katolske bønneboken, så klart.

Les også:

Hvordan blir jeg katolikk?

Stor glede over ny prest

FAMILIEBILDE: P. Ole Martin Stamnestrø (33) mellom biskop emeritus Gerhard Schwenzer (74) og biskop Bernt Eidsvig (59).
Alle foto: Mats Tande

Stor var gleden i Guds kirke i himmelen og på jorden over å ta imot Ole Martin Stamnestø som prest denne helgen. P. Stamnestrø ble ordinert i St. Olav domkirke i Oslo på Mikkelsmesse, lørdag 29. september 2012. Be for ham!

FULL OVERGIVELSE: Den som er katolsk prest har ikke bare fått seg en jobb. Han har viet hele sitt liv til Kirken og til sin Gud, Kirkens Herre. Prestevielsen er et eget sakrament i Den katolske kirke. På samme måte som ektevielsen gjør at du endrer stand (fra ugift stand til ektestanden), gjør prestevielsen at du endrer stand fra ugift stand til prestestanden.

Store, hellige løfter

Her er løftene som en katolsk prest avgir ved sin ordinasjon:
Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære at du er villig til å påta deg denne tjeneste. Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av Den Hellige Ånd, å oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.

Biskopen: Vil du i pakt med Kirkens hellige tradisjon fromt og trofast feire Kristi mysterier, til Guds ære og til helliggjørelse av det kristne folk?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.

Biskopen: Vil du med verdighet og klokskap utøve ordets tjeneste ved å forkynne evangeliet og utlegge den katolske tro?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.

Biskopen: Vil du stadig inderligere forenes med Kristus, vår yppersteprest, Han som gav seg selv for oss som et rent offer til Faderen, og sammen med Ham vie deg til Gud for menneskenes frelse?
Ordinanden: Ja, del vil jeg, så sant hjelpe meg Gud.

Biskopen: Lover du meg og mine efterfølgere respekt og lydighet?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.

Biskopen: Måtte Gud selv fullføre det gode verk Han har begynt i deg.

Den Hellige Ånds gaver

Etter løfteavleggelsen oppfordrer biskopen alle de tilstedeværende om å be for den som skal ordineres: «Kjære troende, la oss be at den allmektige Gud, vår Far, vil utløse sine himmelske gaver over denne sin tjener, som Han har utvalgt til prestekallet.»

I ordinasjonen formidles Den Hellige Ånds gaver ved håndspåleggelsen og innvielsesbønnen. På samme måte som dåpen og fermingen gjelder ordinasjonen for hele livet, og den kan ikke gjentas.

VELSIGNELSE: Den nyviede presten lyser velsignelsen over biskopen etter messen.

PRIMISS: Søndag 30. september feiret den nye presten primiss (hans første messe) i St. Olav domkirke i Oslo.

FULLT: En fullsatt og "fullstått" St. Olav domkirke tok imot den nye presten 30. september.

BE FOR PRESTENE: "Han har den viktigste jobben i verden.
Han har også en svært mektig fiende som vil prøve å hindre ham i gjøre arbeidet sitt.
Vil du hjelpe ham i hans kall?
Vær så snill: Be for prestene våre."

Gud besvarer knE-post

Foto: Jeanette Runyon

"God answers kneel-mail". Eller sagt på norsk: Gud svarer på knel-E-post.

Her er en annen: "When life gives you more than you can stand - kneel". Oversatt: "Når livet gir deg så mye at du ikke klarer å holde deg på beina lenger - knel."

God bønnestilling

Du kan selvsagt alltid be til Gud (uansett hvor du er og uavhengig av kroppsstilling), men å knele er en helt naturlig bønnestilling.

I Romano Guardinos flotte bok "Om hellige tegn" skriver han blant annet om det å knele som et hellig tegn. I møte med den uendelig store Gud innser vi hvor små vi er, og det blir helt naturlig å falle på kne for ham.

Guardino skriver: "Når du bøyer kne, la det ikke være en hastig og tom bevegelse. Gi det sjel. Knelingens sjel ligger i at i den bøyer også hjertet seg i ærefrykt for Gud. Det gjelder den ærefrykt vi bare kan vise overfor Gud: At hjertet tilber."

Og han fortsetter: "Når du kommer inn i kirken eller forlater den, eller går forbi tabernakelet og kneler ned, dypt, langsomt - da skal hele din væren utsi: "Min store Gud...!" 
Det er ydmykhet, og det er sannhet, og hver gang vil det gjøre din sjel godt."

Hvis du vil lese mer kan jeg varmt anbefale boken "Om hellige tegn" som selges hos St. Olav bokhandel.

Reportasje: - Det regner velsignelse på Selja

HELLIG ØY: Sigrid Undset kalte Sunniva-hulen for «Norges eldste kirketak». Andre har kalt den «livmoren som fødte Kirken i Norge». Slik ser solnedgangen ut fra hulen. På morgenen 8. juli i år var det betraktelig våtere. Foto på forsiden av St. Olav kirkeblad: Lasse Fløde

 

Søndag 8. juli 2012: Små og store langveisfarende pilegrimer står forventningsfulle i duskregnet på Klosterbåt-kaien. De skal feire katolsk Seljumannamesse på den hellige øya Selja, Norges eldste pilegrimsmål.

Av Ragnhild H. Aadland Høen
Reportasje i St. Olav kirkeblad nr. 4-2012. Kirkebladet sendes ut gratis til alle registrerte katolske husstander i Norge. Andre kan bli abonnenter på bladet ved å sende en e-post til kirkebladet@katolsk.no. Du kan også laste ned bladet gratis her.

Helt ut mot det stormfulle Stadhavet ligger det et fantastisk kulturlandskap med lune viker, dramatiske fjell, idylliske øyer og kritthvite sandstrender. Men viktigst av alt: Her finner du Selja, «den heilage øya», der den åndelige gravitasjonskraften er til å ta og føle på. «Selv ikke-troende som besøker Selja fornemmer stedets hellighet», reklamerer katolsk.no, og de tar ikke munnen for full.

Kirkens livmor i Norge

Kristenretten ble født på Moster og kristenfolket ble født på Stiklestad, men selve Kirken i Norge – den ble født på Selja gjennom martyrenes blod. «Martyrenes blod er Kirkens såkorn», sa kirkefaderen Tertullian.

Hvis Norges kristne hjerte ligger skjult i fjellet et sted, så ligger det inne i fjellet på Selja. Det er formelig så du kan høre det banke fra innerst i Sunniva-hulen – fra livmoren som fødte Kirken i Norge.

Fra Filippinene i øst til USA i vest

En improvisert pilegrimskappe hjalp på varmen
for Sunniva (7 år) og Ingrid (4 ½ år).
Foto: Romulad Melerowicz

Minnedagen til Sankta Sunniva og Seljumennene er i dag, 8. juli. Klokken er 7.30 på morgenen i det Klosterbåten frakter den første, fulle lasten med pilegrimer over til øya. Det regner mildt.

Klosterbåtens kaptein Jan Hammersvik er glad i Sunniva – eller «ho Sunniva», som han oftest kaller henne.

- Vi ville jo helst ha sol, men vi får ta i mot det været som ho Sunniva gir oss, erklærer han.

Gjennom over tusen år har pilegrimer valfartet til Selja, helt siden Kong Olav Tryggvason «i nådeåret 996» fant Sunnivas ukorrupte legeme. Jan Hammersvik var med på den store tusenårsfeiringen. Gjennom årenes løp har han fraktet tusenvis av pilegrimer til Selja, og stadig flere strømmer på hvert år.

Etter båtavgang nummer to er det klart for vandring over øya. Pilegrimene er fra 0 til 80 år gamle, og de kommer fra øst og vest – fra Polen og Filippinene i øst til England og USA i vest, for ikke å glemme Østfold, Oslo og hele Vestlandskysten. Her på Selja er alle ett i Kristus.

Umulig å gå seg vill på Selja.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Pilegrimer i Marias hage

Pilegrimsprosesjonen går over øya i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time. Kristus leder an; ministant Ivar Bjørnsen bærer krusifikset så himmelhøyt at alle ser det.

Det milde sommerregnet faller på oss og på alle Maria-blomstene som vokser langs den gamle pilegrimsstien. Selja er Marias hage. Her finner du marikåpe, flekkmarihånd, mariauga (forglemmegei), Jomfru Marias fingerbøl (blåklokker), mariblom (tusenfryd), Marias sengehalm (engkarse), Maria nøkleblom og Maria gullsko (tiriltunge). For å nevne noen. Guds Mor har satt sine spor på Selja.

Også Hellig Olav finner du spor etter her. Snorre forteller at da Hellig Olav reiste fra England for å kristne Norge, nådde kongen land på Selja – akkurat der hvor den hellige Sunniva hadde gått i land noen årtier før. Kongen knelte i bønn i hulen og i Sunniva-kirken like utenfor hulen i 1015.

Hellig Olav var der! Og snart er vi der også!


Danmarks plyndring

Nesten fremme. Foto: Arvid Eriksen

Plutselig dukker det opp i horisonten: Klostertårnet, den eneste delen av benediktinerklosteret som står igjen i full høyde etter danskekongens plyndringer i 1643. De vakkert tilhugde klebersteinene og søylene utgjorde et praktisk «klar til bruk»-byggesett for kongen. Bare klokketårnet fikk stå urørt.

St. Albanus-klosteret ble etablert av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster. Trolig var det rundt 15-20 benediktinermunker her, og klosteret var i drift helt fram til reformasjonen.

I dag er Oslo Katolske Bispedømme engasjert i å få etablert et nytt benediktinerkloster på Selja, etter sterkt påtrykk fra lokalbefolkningen. «Det avgjørende tegnet for oss er at det kommer norske kall,» sier et fransk kloster. Er det noen menn der ute som kjenner seg kallet? Vi ber om det mens vi går.

Alteret gjøres klart til messefeiringen.
Et utsnitt av St. Albanus-kirken,
sett fra det nyrestaurerte klokketårnet.
Foto: Hans Aadland Høen

Selja og Bergen

En gang var Selja bispesete for hele vest- og sørlandskysten. I dag ligger hele Sogn og Fjordane fylke inn under St. Paul menighet i Bergen.

Vi er framme, og Seljas og Bergens sogneprest skrider inn i klosterkirken. Det er klart for høytidelig feiring av Seljumannamessen.

Vi synger salmer om Himmelen, om de hellige og om å skue Gud. Vi jubler: «For alle helgner som til døden tro stod fast i kampen og har nådd sin ro, vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod! Halleluja!» Og vi lengter med folketonen: «Eg veit i Himmerik ei borg, ho skin som soli klåre, der er‘kje synder eller sorg, der er‘kje gråt og tåre.»

Vi synger «Deg å få skode er sæla å nå», en nydelig irsk folketone med tekst fra 700-tallet. Kanskje Sta. Sunniva og Seljumennene sang den på 900-tallet? De synger iallfall sammen med oss nå, der fra den andre siden. Hinnen mellom himmel og jord er spesielt tynn på Selja.

Alle som har hørt fr. Arnfinn Haram synge, de vet hvordan han tar i nå: «I himmelen, i himmelen, hvor Gud, vår Herre bor, der skal vi se ham som han er, i salighet så stor, og synge «Hellig! Hellig!» der, nær Herren Sebaot.» Er det ikke så den tynne hinnen nesten sprekker?

Dom Alois Brodersen preker i klosterruinene på Selja.
T.v. forsanger Alf Tore Hommedal.
T.h. ministrant Ivar Bjørnsen.
Foto: Ewa Bivand

Den evige tilbedelsen

Alf Tore Hommedal har ledet det arkeologiske arbeidet i klosterruinene gjennom mange år. Nå står han framme i koret som forsanger og subdiakon. Han synger Sunniva-hymnen Æterna Christi munera på latin, slik det har blitt gjort her den 8. juli gjennom århundrene.

Han synger de gregorianske liturgileddene og leder oss ut av tiden og inn i den evige tilbedelsen. Den katolske kirke er på plass med hele sin fylde. Også i forkynnelsen.

- Sta. Sunniva og hennes ledsagere er ikke falskneri. Man var ikke bedragere bare fordi man levde før i tiden, fremhever Dom Alois Arnstein Brodersen i sin preken.

- Det er ikke naturens storslåtthet eller historiens sus som gjør dette stedet til et hellig sted, men det er tilknytningen til helgenenes liv, deres tro og deres død, som gjør at vi på dette sted kan føle nærværet av Det hellige. Så kan vi ta som forbilder disse troende, som holdt sin kristne tro så høyt i ære, at de var villige til å ofre alt, heller enn å måtte gå på akkord med denne verden. Vi ber den hellige Sunniva og de hellige fra Selja om å gå i forbønn for oss for Guds trone, at troen må styrkes i oss inntil også vi må bli tatt opp iblant de saliges skare hos Gud. Amen +

Den katolske Seljumannamessen samlet 55 pilegrimer
på tvers av konfesjonelle skillelinjer.
Ti av pilegrimene var protestanter.
Foto: Kari Berle

Ett med Kristus

Enhver pilegrimsferd har noe uforløst over seg inntil den fullbyrdes i den fysiske foreningen med Jesus i eukaristien. Det er jo sjelens behov for å være forenet med Kristus som egentlig drar oss ut på pilegrimsferd. Det er Han som virkelig drar oss ut av tiden og inn i evigheten, inn der det ikke finnes noen tid, bare evig nærvær. Evig tilbedelse. Evig ett.

Velsignet regn

Så er det over. Det regner fortsatt mildt. Alle prestens papirer er våte. Alle sangarkene er våte. Vi er våte. Men gjør det noe? Nei, det betyr aldeles ingenting, synes Victoria Johnsen, pilegrim fra Filippinene og Bergen.

- Her på Selja regner det velsignelse, konstaterer hun og smiler underfundig og mykt – som sommerregnet på Selja.

Reportasje i St. Olav kirkeblad nr. 4-2012. Kirkebladet sendes ut gratis til alle registrerte katolske husstander i Norge. Andre kan bli abonnenter ved å sende en e-post til kirkebladet@katolsk.no. Du kan også laste ned bladet gratis her.



ETTER MESSEN: Dagens yngste pilegrim var Johannes Aadland Høen (6 mnd). T. h. ministrant Ivar Bjørnsen fra Stavanger. T.v. valfartskoordinator Ragnhild Aadland Høen.
Foto: Torkjell Djupedal

 

LES OGSÅ:

Dom Alois Arnstein Brodersens preken ved Seljumannamesse på Selja 2012

Redd menig Ryan

Det er helg. Her er et forslag til en viktig film du kan se. Saving Private Ryan tar opp et utfordrende tema: Verdien av et menneskeliv.

 

"How Much Is One Man's Life Worth?" Redd menig Ryan er en film som invaderer ryggmargen din. Etterpå kan du bruke den til å ikke bare kosesnakke om Jesus.

Jeg rakk aldri å ergre meg over at Redd menig Ryan er nesten tre timer lang. Jeg var for opptatt av å overleve. For Redd menig Ryan er ikke en spekulativ gladvold-film. Steven Spielbergs krig er vond.

Bølger med blod

Det første minuttet av filmen spydde og bad de amerikanske soldatene seg inn mot Omaha Beach i Normandie 6. juni 1944. De neste 25 minuttene brakte Spielberg meg så nær døden på Omaha Beach som det går an å komme uten å være der.

Fram til soldatene og jeg ble landsatt i Normandie, levde jeg i troen på at D-dagen var en godt planlagt, vellykket krigsoperasjon. Det var den ikke. 90 prosent av den første bølgen av soldater ble drept, og Spielberg sørget for å nagle meg fast til de 90 prosentene gjennom utrolig realistiske detaljer: Avskutte armer og bein, hender som prøver å dytte på plass tarmer, desperate ansikter som skriker, dødsralling ... pluss bølger med blod, uhyggelige mengder blod. Og dermed var jeg sjokkartet innført i Spielbergs anliggende; verdien av et menneskeliv og om den overhodet kan måles.

Krig helt inn i lungene

Saving Private Ryan er en viktig film fordi den mindre enn noe annet jeg har sett eller lest skjønnmaler krigen. I stedet tappet Spielberg meg for krefter, og dunket inn i ryggmargen min hvor helvete en krig er. Gjorde meg langsomt kvalm av meningsløsheten. Våt inni hendene av det ufattelige kaoset. Saving Private Ryan dyttet følelsen av krig helt inn i lungene mine. Jeg ventet og ventet på et øyeblikk det gikk an å puste rolig. Det kom ikke. Men Steven Spielberg putter inn akkurat nok humor til at du overlever. Han legger til noen som lengter hjem til kona. Og han tilsetter noen minutter Edith Piaf. Men selv når Den lille spurven synger, ligger uroen i bunnen. Fordi du vet at Piaf ikke synger evig, og at etter henne kommer fienden. Døden.

Bildet på kommoden

Etter åpningssekvensen kommer den sterkeste enkeltscenen jeg noen gang har sett. På en kommode i Iowa står et bilde av fire smilende gutter. Plutselig svinger en bil inn på tunet for å fortelle Mrs. Ryan at tre av de fire er blitt drept. Den ordløse reaksjonen hennes idet hun ser presten stige ut av bilen ... den kommer til å sitte i magen min i mange år.

Deretter følger vi kaptein John Millers (Tom Hanks) amerikanske tropp som får i oppdrag å finne den fjerde og yngste Ryan-sønnen (Matt Damon) som har forsvunnet bak fiendens linjer etter at han ble sluppet ned over Normandie i fallskjerm.

- Earn this

Men hvorfor skal åtte menn risikere livet sitt for å redde én mann? Spørsmålet blir mer og mer påtrengende etter hvert som først én og deretter én til i redningstroppen blir drept. For når alt kommer til alt, hvor mye er livet til Ryan egentlig verdt? Livet til bare ett menneske?

Kaptein Millers siste ord er til menig Ryan: "Earn this" - replikken som Spielberg har forklart er en av filmens viktigste. 50 år senere besøker Ryan gravene til mennene som bokstavelig talt gav sine liv for han. "I lived my life the best I could," sier han til gravsteinene deres. "I hope in your eyes I've earned what you''ve done for me." Men han tviler.

The Son of God

"Tell me I've led a good life," bønnfaller Ryan kona si. "Tell me I'm a good man!" "You are," svarer hun. Svaret overbeviser ikke, for uansett hvor god Ryan hadde vært, og uansett hvor mye bra han hadde oppnådd i livet, kunne han aldri betalt tilbake det han skyldte. Aldri. Charles W. Colson (Breakpoint Ministries) skal få si resten.

"The parallel to the Gospel here is powerful. God Himself gave His Son''s life, that we might live. How does one repay Him for such a gift? Spielberg may not have intended to raise the parallel, but when you portray reality as effectively as he has, Gospel isn't hard to find. So, when your friends start talking about ''Saving Private Ryan'', bring that final scene to their attention. And ask them that question: ''Just how much is one man's life worth?'' Tell them an answer: ''It's worth the Son of God sacrificed on the cross for us.''"


Første gang publisert i studentmagasinet Credo i 1998 
Senere også publisert i Kulturvinduet

Tittel:	Redd menig Ryan
Med:	Tom Hanks, Matt Damon, Edward Burns og Tom Sizemore
Regi:	Steven Spielberg
År:	1998
Land:	USA
Lengde:	2 t 52 min
Aldersgrense:	18 år
Distributør:	United International Pictures

Etterlyser munker til Selja

Faksimile: Sunnmørsposten

Det store benediktinerklosteret Fontgombault vil vurdere å grunnlegge et kloster på Selja dersom de får nok norske munkekall. Kjenner du noen som vi bør utfordre til å bli benediktinermunk på Selja?

Den siste utviklingen i klosteretableringssaken kan du i dag lese om i Sunnmørsposten der jeg er blitt intervjuet om klosteretableringen. Torsdag har også NRK Sogn og Fjordane laget en sak på klosteretableringen.

Ettertraktet og verdenskjent kloster

Biskoper fra hele verden strømmer hvert år til Abbaye Notre-Dame de Fontgombault for å be om en klostergrunnleggelse i sitt bispedømme. De fleste får umiddelbart nei. Selja har så langt fått et kanskje. Biskop Bernt Eidsvig i Oslo Katolske Bispedømme vil reise til Fontgombault så snart han har anledning for å komme med sin formelle invitasjon.

Trenger munkekall

Vår kontaktperson i klosteret skriver (på norsk): "Det avgjørende tegnet fra himmelen abbeden vår venter på, er at det blir flere unge nordmenn som erklærer seg interessert i vår monastiske levemåte (utelukkende dedikert til kontemplasjon og viet til Guds lovprisning gjennom Kirkens høytidelige liturgi) og aksepterer å komme hit i Frankrike for å få sin utdannelse."

Kontakt meg dersom du har tips om aktuelle munkekandidater: ragnhild.aadland.hoen@katolsk.no, mobiltlf. 988 50 488.
 

Bli med og be

Vær så snill: Bli med og be om monastiske kall til Selja. Det er et stort, stort savn at vi ikke har et eneste kloster på Vestlandet, og Norge har et desperat behov for benediktinerne. Det var benediktinerne som grunnla de første klostrene i Norge (på 1100-tallet), og de er den eneste store ordenen som ikke har returnert til Norge etter reformasjonen.

Selja er stedet der Kirken i Norge ble født. Hvis Norge noen gang skal bli omvendt, er det stor sjanse for at det er her det vil begynne. Be om at benediktinerne må vende tilbake til oss. Be om mange munkekall. Legg det inn i kveldsbønnen hver dag.

Fader vår, du som er i himmelen.
Komme ditt rike i kongeriket Norge.
Skje din vilje, som i himmelen så og på Selja.
Gi oss i dag vårt daglige brød - og et kloster på Selja.