Google Analytics

23 september 2022

Ettertanke | Den hellige Padre Pio

Padre Pio ledet mange mennesker til Gud gjennom sakramentene og sine mange karismatiske gaver, inkludert mirakuløse helbredelser.

I dag, 23. september, er det minnedagen til en av de mest mystiske, fascinerende helgenene fra vår tid: Den hellige Padre Pio (1887-1968). 

Allerede fra barnsben av ble Padre Pio vant til kontakt med den usynlige verden, med sin skytsengel. Bare femten år gammel trådte han inn hos kapusinerne, en gren av fransiskanerordenen.

Den unge munken var ofte syk av en sykdom som lignet tuberkulose, men som legene aldri fant helt ut av. Han skulle lide av dårlig helse hele sitt liv, og det ble ikke bedre av konstante smerter og blodtap som følge av det som skulle komme siden.

Etter prestevielsen i 1910 begynte Padre Pio å få smerter i hender og føtter. Han fikk usynlige stigmata – Kristi sårmerker. 5. august 1918 gjennomgikk han den mystiske erfaringen av transverberatio – gjennomboringen av en lanse – som ga ham et sår i siden som blødde konstant.

Under messen fredag 20. september 1918 ble munken fylt av en helt uvanlig fredsfølelse. Deretter fikk han en visjon av Jesus og mistet bevisstheten. Da han våknet igjen på kirkegulvet, blødde han fra sår på hender, føtter og i siden. Han skulle bære fysiske stigmata i femti år, helt til sin død.

Ingen leger greide å forklare sårene og heller ikke å få dem til å gro. Gjentatte undersøkelser viste verken knokkelskader eller det minste tegn på betennelse eller verk. Sårene blødde hele tiden, og hver dag resten av livet mistet Padre Pio en hel kopp blod. Blodet fra stigmata hadde en søt lukt, «som parfyme eller blomster».

Padre Pio ledet mange mennesker til Gud gjennom sakramentene og sine mange merkelige karismatiske gaver. Hos ham fant mange pilegrimer trøst og hjelp, inkludert mirakuløse helbredelser. 

Når han var frisk, kunne han høre skriftemål i 15-16 timer i strekk. Over 600.000 mennesker (*) skal ha skriftet for ham – til tross for at han var kjent for å nekte folk absolusjon dersom de holdt synder skjult for ham i skriftestolen. Folk fikk seg litt av et sjokk når han fortalte dem om syndene deres uten at de hadde nevnt dem.

Historiene om underlige hendelser forbundet med Padre Pio, om hans mirakler og hans svært konkrete konfrontasjoner med Den onde, er så mange og så utrolige at man nesten kvier seg for å feste lit til dem. Likevel: De er godt dokumentert og bevitnet av troverdige mennesker.

Padre Pio ble også tilskrevet bilokasjonens gave, det vil si evnen til å være til stede flere steder på en gang. Under andre verdenskrig var general Bernardo Rosini en av de mange flygerne som møtte «en munk i himmelen». Munken forhindret dem fra å slippe bomber på tyske installasjoner nær Padre Pios kloster. Det gjaldt både engelskmenn, amerikanere, polakker og palestinere, og både katolikker, ortodokse, protestanter, jøder og muslimer. Hver gang de nærmet seg, kom denne munken til syne i skyene, og pilotene vendte hjem mer forskrekket enn om de hadde møtt en tysk jager.

Etter krigen bestemte general Rosini og noen soldater seg for å besøke klosteret. De gikk inn i sakristiet og kjente straks igjen den munken de hadde sett i skyene. Padre Pio la hånden på generalens skulder og sa smilende til ham: «Nå, så det var altså deg som ville bombe oss alle». Generalen falt på kne og ble en av Padre Pios største støtter.

Padre Pios klosterforstander sier om ham: «Tro og håp var Padre Pios dyder. Han ga menneskene mye håp, og gjennom ham åpenbarte Kristus seg for menneskene. Jesus elsker menneskene, og han utvalgte denne ydmyke, ulærde kapusinerpateren for å bringe menneskene budskapet om frelse».

Padre Pios minnedag er i dag, på dødsdagen 23. september – hans himmelske fødselsdag.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 23. september 2021, da Matteus 8,14–17 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.


* Tallet 600.000 skriftende er hentet fra katolsk.no. Jeg ser at den kjente katolske bibelteologen Scott Hahn skriver i dag at det var over en million mennesker som skriftet for Padre Pio.


"My past, O Lord, to you mercy;
my present, to your love;
my future, to your providence"
Den hellige Padre Pio

Likte du bildet? Her hos Cassie Pease Designs kan du laste det ned i stort format, slik at du kan bruke det som skjermbakgrunn.


Les mer:


Flere fakta om Padre Pio:

  • Helligkåringsdokumentasjonen om Padre Pios liv og virke teller 104 bind med 30.000 sider.
  • Kort tid etter at Karol Wojtyla (den senere pave Johannes Paul II) ble viet til prest den 1. november 1946, besøkt han Padre Pio i 1947. Den gangen skal munken ha forutsagt pavevalget og ha meddelt unge Wojtyla at han «så ham kledd i en hvit drakt med blodstenk», noe man anser for å være en forutsigelse av attentatet på paven på Petersplassen den 13. mai 1981.
  • I Italia overgår Padre Pio alle helgener i popularitet. Det viser antallet pilegrimer til San Giovanni Rotondo. Ofte kommer opptil 40.000 troende daglig til stedet hvor kapusineren virket og er gravlagt. San Giovanni har overtatt førsteplassen fra Lourdes blant Europas valfartssteder. I 1998 var det 7½ millioner besøkende, mot Lourdes' 6 millioner. (Kilde: katolsk.no)
"Pray, hope and don't worry.
Worry is useless.
God is merciful and will hear your prayer."
Den hellige Padre Pio

"Today's society does not pray. That is why it is falling apart."
Padre Pio

Padre Pio sier:
"Love the Madonna and pray the rosary,
for her rosary is the weapon against the evils of the world today."


 "The greater the suffering, 
the greater God's love for you."
St. Padre Pio


"The most beautiful act of faith
is the one made in darkness, in sacrifice,
and with extreme effort."
St. Padre Pio

21 september 2022

Ettertanke | Matteus, Edin og du

TYDELIG DISIPPEL: Norge har intenst behov for at vi slutter å skamme oss over troen vår. Som Edin Løvås (bildet), sier det: "Vår tid trenger Kristusdisipler."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i år 2000 da Edin var 80 år
 

I dag, den 21. september, er det minnedagen for den hellige disippelen Matteus. I den anledning løfter jeg opp igjen en andakt jeg skrev i 2010 da dagens bibeltekst var evangelieteksten der Jesus kaller Matteus.

Vår tid behøver Kristusdisipler. Det har jeg lært av mitt store forbilde disippelen Edin Løvås, og han igjen har lært det av Herren Jesus Kristus.


Den gang Jesus kalte disiplene sine, gikk det veldig enkelt for seg. ”Da Jesus gikk videre og kom forbi tollboden, fikk han se en mann som satt der; han hette Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham.” (Matt 9,9)

Og siden gjorde Matteus (og Edin) og de andre disiplene nettopp det. De fulgte Jesus, så hva han gjorde, snakket med ham og gjorde det han gjorde. De simpelthen levde med ham. Og det er noe vi alle kan få til, midt i livet slik det er.

Alle døpte er kalt til å leve som Jesu disipler, som hans traineer. Vi er kalt til å følge Jesus, til å elske ham og til å la oss forvandles av ham. Å være disippel er ikke noe for ”superkristne” eller ”de spesielt begeistrede”. Det er for alle. Vi følger Jesus gjennom livet og blir stadig bedre kjent med ham. Og jo tettere vi kommer på Jesus, jo mer frimodige blir vi.

Norge og Europa har et desperat behov for at vi slutter å skamme oss over troen vår. Vår tid trenger Kristusdisipler.

Edin har aldri lagt skjul på sin sterke inspirasjon fra St. Ignatius av Loyola (1491-1556), som blant annet skrev denne fantastiske disippelbønnen:
”Herre, motta all min frihet, 
min erindring, 
min forstand 
og hele min vilje; 
alt hva jeg eier og har. 
Du har gitt meg det; 
til deg, Herre, gir jeg det tilbake. 
Alt er ditt, 
bruk det helt etter din vilje. 
Gi meg bare din kjærlighet 
og din nåde, 
det er nok for meg.” 

Hvis du ikke er klar for å gi Jesus alt ennå, så begynn med litt og se hva som skjer. Bare følg ham.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. juni 2010 og her på bloggen 23. januar 2013


Et lite etterord om Edin Løvås og Ignatius av Loyola


Forkynneren, forfatteren og Kristus-mystikeren Edin Løvås, født i 1920, regnes for å være den protestantiske retreatbevegelsens far i Norge. 


Edin Løvås levde et langt disippelliv i Jesus-meditasjon og kontemplasjon. Han tilhørte Misjonsforbundet der han var forkynner i en mannsalder.

Edins store inspirasjonskilde Ignatius av Loyola lærte ham både Jesus-meditasjon, kontemplasjon, de åndelige øvelser, ignatiansk åndelig veiledning, den daglige Kristus-etterfølgelsen ("å leve som en disippel") og viktigheten av å være alene med Jesus i ensomhet og stillhet, både alene og på retretter/retreater.

LES MER

Her kan du lese mer om Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen.

15 september 2022

Marias syv smerter


LIVETS TRE: På kvinnesiden i Røldal stavkirke henger et symboltungt maleri. I midten i øverste rekke, er Jomfru Maria avbildet som Mater Dolorosa - den lidende mor, med sju sverd i hjertet. Sammen med apostlene, malt som martyrer, omkranser de den korsfestede Jesus Kristus. Korset har fått form som et vintre, og er samtidig livets tre fra Edens hage. Jesus sier om seg selv at han er det sanne vintreet (Joh 15), og i 1. Mosebok står det om hvordan menneskene vil få evig liv dersom de spiser av livets tre (1. Mos 4,22) - som altså er det vi gjør under eukaristien/nattverden. .
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I dag feirer vi festen for Marias syv smerter. Passende nok feires denne dagen etter festen for korsets opphøyelse


I det gamle Bysants fantes det en kalenderregel som sa at en helgen som hadde en spesiell forbindelse med en fest, skulle feires dagen etter festen. Når festen for Marias smerter faller på dagen etter Korsets opphøyelse, minner det oss på hvordan Maria led under Kristi lidelse og død. Marias deltakelse i Jesu lidelser var ulik alle andres; den var spesiell fordi hun er hans mor.

Marias syv smerter er:

1) Den hellige Simeons profeti ved Jesu fremstilling i tempelet (Luk 2,25f). «Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.» (Luk 2,34-35). Av denne grunn avbildes Marias syv smerter som syv sverd i Marias hjerte.

2) Flukten fra barnemorderen Herodes til Egypt (Matt 2,13-21)

3) Da den 12 år gamle Jesus var forsvunnet i tre dager. (Luk 2,41-50)

4) Marias møte med Jesus på veien til Golgata, fremstilt i Den fjerde stasjonen i Korsveiandakten (jf Luk 23,27)

5) Jesu korsfestelse og den sorgen Maria måtte holde ut, stående under korset (Joh 19,25-27)

6) Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset, fremstilt i Den trettende stasjonen i Korsveiandakten, i kunsten fremstilt som Pietà.

7) Jesu begravelse, fremstilt i Den fjortende stasjonen i Korsveiandakten.


Michelangelos berømte statue Pietà og hymnen Stabat Mater er kunstneriske uttrykk for Marias sorg.


Pietà i St. Erik katolske domkirke i Stockholm.
På veggen står Klagesangen 1,12 på svensk: "Ni alla som här går förbi · skåda och se · om en smärta är lik den smärta varmed jag har blivit hemsökt."
I Bibelselskapets oversettelse: "Se hit, dere som går forbi på veien. Finnes det en smerte som min, den som har rammet meg?"

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Stabat Mater

I dag vil jeg anbefale å lytte til Pergolesis versjon av Stabat Mater (lenke til Spotify). Jeg skriver mer om denne her i bloggposten Pergolesis Stabat Mater. Her kan du lytte til sangen på YouTube:






Maria i Bibelen og i våre liv


Vil du lese mer om Maria? Da anbefaler jeg på det varmeste Wilfrid Stinissens fine bok "Maria i Bibelen og i våre liv".


Wilfrid Stinissen (1927-2013) var katolsk prest, karmelittmunk, åndelig veileder og doktor i filosofi og er en av Skandinavias mest leste forfattere av åndelig litteratur. Boken hans om Maria er på bare 142 sider, og lett å lese.

Maria er til stede over alt i Guds Ord, fra 1. Mosebok til Johannes Åpenbaring. Hvis du ikke har funnet henne, hjelper Stinissen deg med å oppdage henne. Les mer om boken her på stolavbok.no. 

Boken passer godt både for protestanter og katolske kristne som ønsker å lære mer. Jeg leste denne boken før jeg konverterte, og likte den veldig godt allerede da. Anbefales på det varmeste! Du kan kjøpe den her hos stolavbok.no eller her hos bokogmedia.no. Noe å ønske seg - eller gi bort?


Les også:

14 september 2022

Korsmesse om høsten | Festen for korsets opphøyelse

Tilbedelse på festen for korsets opphøyelse.
I monstransen på alteret er Jesus til stede i brødets skikkelse.
Vi tror Jesus mente det han sa om brødet da han innstiftet nattverden og sa «Dette er min kropp».


I dag er det festen for korsets opphøyelse, «korsmesse om høsten» på primstaven. Fortsatt er det en måned til vi snur primstaven til vintersiden.

Jeg elsker å være i kirken når det er sakramental tilbedelse. 
Bare være der i stillheten, sammen med Jesus. Elske og tilbe. 

Ave Crux, spes unica! 
Hill deg, kors, vårt eneste håp!

Det går ingen vei utenom korset og lidelsen for den som vil leve i Kristi etterfølgelse. St. Augustin sier: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» Jeg har skrevet en andakt om det til denne festen: «Hold ut, hold ut», heter den. Du finner den her.


Stille bønn og tilbedelse. Godt å være her!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 14.09.2022

Fest hjemme: denne festens farge er rød.

Forsinkede bursdagsblomster er en fin ting.
Utsikt fra terrassen da vi kom hjem fra kirken. Til høyre treffer regnbuen Akershus festning.
Regnbuen er Guds paktstegn; et tegn på Guds trofasthet og løfter.

Primstavmerket er naturligvis et kors, men det kan være så utbrodert at du ikke umiddelbart gjenkjenner det (slik som på den store primstaven til høyre her).
Den letteste måten å finne korsmesse om høsten, er å orientere seg ut fra den store øksen 29. august, "Johannes halshogg", dagen da vi minnes Johannes Døperens martyrdød. 15 dager etter det, feirer vi korsmesse om høsten, 14. september.
Du kan også telle deg oppover nedenfra. Den siste dagen på sommersiden av primstaven er 13. oktober. Den 14. oktober skifter vi til vintersiden.


Fakta om korsmessene

Festen for Korsets opphøyelse heter Exaltatio Sanctae Crucis på latin. Festen er merket av på primstaven den 14. september som "korsmesse om høsten". 

Den andre korsmessen som er merket av på primstaven, er "Korsmesse om våren" 3. mai, på latin Inventio Sanctae Crucis, til minne om da den hellige Helena gjenfant Jesu kors i Jerusalem.

Les også:

Ettertanke | Hold ut, hold ut

08 september 2022

Jomfru Marias fødselsdag | Andakt i MF-kapellet

Jomfru Maria på Universitetsmuseet i Bergen, som har en av Europas vakreste kirkekunstutstillinger fra middelalderen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hver morgen klokken 10 er det morgenandakt i MF-kapellet. I dag var det jeg som holdt andakten, og her er det jeg sa:

I dag, 8. september, er det en veldig spesiell dag. I dag feirer nemlig Kirken over hele verden Jomfru Marias fødselsdag. Denne festen er så viktig at den er merket av på primstaven, den gamle norske kalenderen. «Marimesse om høsten» heter denne dagen der. Dermed er vi dypt inne i et veldig sentralt tema: Den kristne troen på oppstandelsen.

Jesus selv sier: «Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22,31-32)

Alt hva Den katolske kirke og Den ortodokse kirke lærer om Maria og helgenene er bare en logisk konsekvens av dette: At Gud er en Gud for de levende.

Vi tilber ikke hverken Maria eller helgener eller noe annet enn den treenige Gud. Men dette er den kristne tro: At døden bare er en overgang. De troende som har gått foran oss er ikke døde. De lever. Og de er forenet med Jesus. Det står i Bibelen (Rom 8,34) at han ber for oss. Jesus er vår fremste forbeder, og det er vår tro at de som er sammen med ham ikke står og bare ser på da. Det er en logisk konsekvens av troen på oppstandelsen at de som er forenet med Jesus ber sammen med ham, for oss – i Guds fullkomne fred.

Kirken er én, den er udelelig, og ikke en gang døden kan skille oss, fordi vi er forenet med hverandre i Kristus. Dette blir synlig i åpenbaringen av Jesus på Tabors fjell. Der kommer hele Kirken til syne, både den synlige og den usynlige, representert ved Moses, Elias og de tre apostlene (Matt 17). 

Vi er ett med dem som har gått foran. Slik vi sang i salmen nettopp: "Å signet samfunn, sæle søskenkrans! Vi står i striden  de i seirens glans. Men ett er alle – alle er jo hans! Halleluja!" 
Vi er én kirke. Vi i den stridende kirke og de i den seirende kirke  sammen er vi én kirke. Og dette er viktig: Kirken, Jesu kropp, er ikke begrenset av de jordiske kategoriene tid og rom. Heller ikke er den begrenset av døden.

Jesus selv sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25-26)

Jeg tror det. Jeg lever mitt liv i tro. I troen på alt det vi bekjenner i trosbekjennelsene, inkludert troen på de helliges samfunn, communio sanctorum, fellesskapet med de hellige. Og jeg merker at det virker. Gud svarer på bønn, og på forbønn, fra alle oss som er hans  inkludert fra Maria, hun som er moren til hans sønn. 

Noe av det mest talende som er sagt om Maria står i tidebønnene for en av hennes fester. Der kalles hun «Adams datter og Guds mor». Det er hele vår frelseshistorie i et nøtteskall. Maria er datter av Adam og hun er mor til den andre Adam, Jesus. Hun er mor til Jesus som er Guds sønn, han som er en av de tre tre personene i den ene guddommen. Jesus, han som er Gud. Alle Marias titler og alt Kirken lærer om Maria vitner om Jesus og om Kirken. Å kalle henne for Guds mor, er en av de sterkeste Kristus-bekjennelsene som finnes. Da bekjenner vi at inkarnasjonen er virkelig. Vi sier at Gud ble faktisk et helt ekte menneske – ikke i Betlehem, men i Maria.

Helt til jeg er hjemme hos Gud bæres jeg av Kirken: av Kristus, av Kirkens tro og av hele Kirkens bønner. Jeg lever ikke livet mitt alene. Jeg reiser ikke alene. Jeg er omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden.

Aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro. 

Som avslutning vil jeg lese et mektig bibelvers som jeg hørte Dronning Sonja lese på Selja, på den hellige øya der Kirken i Norge ble født gjennom de første martyrene, som ble såkorn i Norges jord. Dronningen løftet blikket, så opp mot hulen der martyrene gav sitt liv, og du kunne høre stemmen hennes dirre av bevegelse da hun leste:
«Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Hebr 12,1f)


MUSIKK: Før andakten sang vi de første fem versene av salmen «For alle helgner», slik den står i salme 268a i Norsk Salmebok (2013), i Johannes Smemos oversettelse.

Etter andakten sang vi «Lovsangen toner», salme 129 i Norsk Salmebok (2013), en nydelig salme av Svein Ellingsen med en vakker melodi av Johan Varen Ugland, der Marias lovsang, magnificat, utgjør omkvedet.

Les også:

Her på bloggen: Salve Regina og Jomfru Marias fødselsdag
På p. Oddvar Mois blogg:  Jesus Kristus ber for oss, han ber i oss og vi ber til ham  et utdrag fra den hellige kirkefaderen Augustins kommentar til salme 86.


02 september 2022

Ettertanke | De har forlatt meg

Når mennesker ikke lenger tilber Gud, begynner de å dyrke og tilbe hva som helst - og barneofringer er noe hedninger alltid har drevet med. Noen barn må dø for at andre skal få leve det livet de vil.
Foto: Wikimedia Commons, illustrasjon fra Bible Pictures and What They Teach Us

Dagens andakt handler om avgudsdyrkelse og hva som skjer når et folk forlater Gud.


Dersom du er nysgjerrig på hva folket i Juda hadde gjort for å gjøre seg fortjent til en så flammende harme som det Gud utviser i dagens bibeltekst - i 2 Kong 22,14-20 - så kan jeg anbefale å ta en kikk på det påfølgende kapittelet, 2. Kong 23. 

I flere generasjoner før dagens domsavsigelse hadde nemlig folket brutt det første av de ti bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg». De hadde forlatt Gud, og ut fra det sprang all mulig annen slags synd og djevelskap. Når de ikke lenger tilba Gud, begynte de å dyrke og tilbe hva som helst. En fortvilet Gud må bare slå fast realitetene: «de har forlatt meg» (2. Kong 22,17). Fullstendig. De feiret ikke en gang påske lenger (2. Kong 23,22).

I stedet for å tilbe Gud, tilba de demoner som fruktbarhetsguden Baal og fruktbarhetsgudinnen Asjera i Guds tempel. De hadde kamre i tempelet med mannlige tempelprostituerte. De tente offerild til solen, månen og stjernebildene. De ofret og drepte barna sine i ilden til demonen/avguden Molok. For å nevne noe.

Til og med den vise kong Salomo forfalt og bygget offerhauger «for Astarte, Sidon-folkets motbydelige gudinne, for Kemosj, Moabs motbydelige gud, og for Milkom, ammonittenes avskyelige gud» (2. Kong 23,13) Når det står avskyelig og motbydelig, så er det velfortjente adjektiver. Ta deg gjerne tid til å google avgudsnavnene for å skjønne mer om hva det går i.

Salme 115 i Bibelen beskriver hvordan «Folkenes gudebilder er av sølv og gull, et verk av menneskehender. De har munn, men kan ikke tale, de har øyne, men kan ikke se.» (v.4-5) Slike døde og maktesløse gudebilder gjør deg maktesløs: «Slik blir også de som lager dem, enhver som setter sin lit til dem» (v. 8). Gud, derimot, er «den levende Gud» (Jos 3, 10; Sal 42,3 etc.) som gir liv og griper inn i historiens gang.

Jeg synes det er interessant å lese hva Den katolske kirkes katekisme sier om avgudsdyrkelse i §2113: «Avgudsdyrkelse angår ikke bare hedendommens falske gudsdyrkelse. Den utgjør en stadig fristelse for troen. Avgudsdyrkelse består i å gjøre noe som ikke er Gud, til en guddom. Det er avgudsdyrkelse når mennesket ærer og dyrker en skapning i stedet for Gud, enten det nå dreier seg om guder eller demoner (satanisme, for eksempel), eller det dreier seg om makt, forlystelse, rase, forfedre, staten, penger osv. «Dere kan ikke tjene både Gud og pengene», sier Jesus (Matt 6, 24).»

Apostelen Paulus slår fast at pengejag er avgudsdyrkelse (Kol 3,5 og Ef 5,5), og det er få ting Jesus advarer så sterkt mot som pengejag. Han sier det rett ut: «Pass dere for pengebegjær!» (Luk 12,15)

Katekismen fortsetter så med å si noe om spådomskunst i alle former: Å søke Satans eller demoners hjelp, dødemaning og andre påfunn som skal «avsløre» fremtiden. Å rådspørre horoskoper, astrologi, spåing i hender, tolke varsel og tegn, synskhet og bruk av medium. Alt dette er brudd på det første bud. Det samme gjelder alle former for magi og trolldom, hvor man søker å temme mørkets makter. Og ja, hvis du lurte: Også ateisme og agnostisisme (praktisk ateisme) er brudd på det første bud.

Hvordan overholder du så det første bud? Det tar mye kortere tid å si: Hold deg nær til Jesus. Ikke forlat ham. Tro på Gud, håp på ham og elsk ham over alle ting. Elsk Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Simple as that.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. august 2022 da 2 Kong 22,14-20 var dagens bibeltekst

Den hellige profeten Elia utfordret Baals profeter på berget Karmel i Israel:
«Samle hele Israel på Karmelberget samt 450 av Baals profeter». Kong Akab gikk med på det, så han møtte opp på det avtalte stedet og til den avtalte tiden. Elia formante folket til å velge mellom Baal og Jahve – den av dem som viste seg sterkest skulle de tilbe. Guds profet og Baals profeter skulle hver velge en okse, skjære den opp og legge den på veden. Den sanne Gud ville være den som kunne skape et brennoffer.

Baals profeter skulle prøve først. I dager og netter ba de og danset rundt og sprang på alteret, inntil Elia hånte dem: "Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne først." Baals profeter mangedoblet sine anstrengelser og la til selvskading og ekstatisk henrykkelse. Men ingenting skjedde. 

Så var det Elias’ tur. Han forberedte rolig alteret, slaktet oksen og satte opp veden, dynket alt med rikelig vann og så ba han: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket kan skjønne at du, Herre, er Gud, og at du vender deres hjerte til deg igjen.»
 Straks sendte Gud et lyn fra himmelen som antente Elias' brennoffer, og ilden fortærte alt. Da folket så dette, falt de til jorden og ba til den levende Gud.


Litt mer fakta om Baal og Asjera

Avguden Baal går også under navnet Beelsebul. I Det nye testamentet kalles Beelsebul for høvdingen/prinsen/herskeren over de onde ånder  (Matt. 12,24, 27; Mark. 3, 22; Luk.11,15,18f.), og han identifiseres med Satan (Matt. 12,26; Mark. 3,23, 26; Luk. 11,18).

Innen New Age-miljøer har fruktbarhetsgudinnen Asjera fått fornyet interesse. Og kanskje ikke helt uventet: feministiske bibelforskere er også blant dem som har fattet interesse for  Asjera.

Og et lite etterord om synskhet versus profetisk gave

Den okkulte spådomskunsten synskhet gir demonene makt og må ikke forveksles med den kristne, profetiske gaven, som en kristen kan få gjennom en åpenhet for Den Hellige Ånd (som har kunnskap om alt) Det første er avgudsdyrkelse. Det siste er en gave fra Den Hellige Ånd.

Gud kan i gitte tilfeller gi et menneske kunnskap til å se inn i andres liv (en form for ”synskhet”). Det er kjent fra mange av helgenene, for eksempel St. Benedikt og St. Padre Pio. Men det er likevel ikke dekning i Bibelen for å lære at kunnskapstale (kunnskapsord) eller visdomstale (visdomsord) er en form for overnaturlig evne til å spå eller være synsk. Denne typen profetisk "synskhet" rammes altså ikke av katekismens definisjon av synskhet som brudd på det første bud.

Kunnskapstale nevnes i 1. Hebr 4, 13; 1. Kor 13,9; 1. Kor 12,8; Luk 24,32. 

Visdomstale nevnes i 1. Kor 12, 8; Jakob 1,5; 1. Kor 2,7-10; 1. Kor 2,1-2; 1. Kor 1,17-18 og 21-24; Lukas 15, 12 -18, 1. Kor 2, 12-15. 

01 september 2022

Ettertanke | Én Gud for alle

Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener.
Foto: Etienne Valois/Flickr Creative Commons

Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener. Shema betyr «hør» på hebraisk. «Shema Israel Adonai Eloheinu Adonai echad.»


«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5. Mos 6,4-5)

Shema er det første barnet lærer, og den siste bekjennelsen en jøde tar i sin munn i dødsøyeblikket. Og det er nettopp denne trosbekjennelsen – selveste omdreiningspunktet i den jødiske tro – som Paulus trekker fram når han prøver å forklare for menigheten i Roma hvordan det er mulig at også hedningefolkene kan bli frelst, og det til og med uten det jødiske paktstegnet; omskjærelsen.

Hedningefolkene, det er oss – det vi si alle andre folkeslag enn israelsfolket. Hvordan kan vi bli rettferdiggjort, vi som ikke er Abrahams barn av fødsel? Paulus svarer: Ved tro, og ikke gjennom omskjærelsen. Og her kommer da referansen til shema: «For Gud er én, han som rettferdiggjør omskårne av tro og uomskårne ved samme tro.» (Rom 3,30)

Slik er det Paulus forklarer det hele: Fordi jøder og hedninger har én og samme Gud, så blir vi frelst på den samme måten: Ved tro. I de neste versene, i Rom 4,1-15, forklarer Paulus hvordan Abraham er far ikke bare for jødefolket, men for alle som tror på Herren (Rom 4,11), og han utdyper hvordan det er troen som frelser oss alle, ikke omskjærelsen eller lovgjerninger.

«For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.»
(Rom 4,3) Her siterer Paulus fra 1. Mos 15,6. Og han fortsetter: «Vi sa at Abraham ble regnet som rettferdig fordi han trodde. Når skjedde det? Var det før eller etter at han ble omskåret? Det skjedde før han ble omskåret.» (Rom 4,9-10)

Abraham fikk et stort løfte fra Gud: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1. Mos 12,3). Ifølge kristen tro ble dette løftet oppfylt da Jesus Kristus – verdens frelser, Guds sønn, Messias – kom til jorden gjennom Abrahams ætt; Guds utvalgte folk.

Hedningenes innlemmelse i Guds folk var et hett tema under apostelmøtet i Jerusalem. Der sa Jakob dette: «Brødre, hør på meg! Simeon har forklart hvordan Gud for lenge siden sørget for å vinne seg et folk av hedninger for sitt navn. Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny, for at resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over.» (Apg. 15, 14-17)

Kirken er i sitt vesen universell. Den omfatter alle folkeslag. Noe av det fine med å høre til i St. Olav menighet, er at vi er en slags «den universelle kirke i miniatyr».
Det tenker jeg ofte på under nattverdsliturgien når vi hilser hverandre med Guds fred. Gang etter gang slår det meg at innen jeg har snudd meg 360 grader rundt og hilst på de nærmeste rundt meg, så har jeg hilst på kristne fra alle verdensdeler: Fra Afrika, Asia, Oceania, Nord-Amerika, Sør-Amerika og alle deler av Europa. Helt fantastisk! Sånn blir det i himmelen!

Kirken er én fordi Herren er én Gud for alle folkeslag og alle slags folk. I Jesus er vi alle ett, på tvers av alle slekter og nasjoner. Halleluja!

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. august 2022 da Rom 3,27-31 var dagens bibeltekst


Les også:

Ettertanke | Fatale misforståelser om rettferdiggjørelsen

31 august 2022

Ettertanke | Ekte pasjon

Det var en augustdag jeg egentlig bare skulle passere St. Olav kirke, men så stod kirkedøren der så forlokkende åpen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016
Klikk på bildene for å se dem i større format.


Vi var tenåringer og på hyttetur. Med oss hadde vi sangboken Rop det ut. Utover natten lå vi på gulvet og sang alt vi kunne finne av spirituals, sangarven fra de troende slavene i USA. 


«Sometimes I feel like a motherless child, a long way from home.» Vi sang med blånoter – tonene som ikke hører hjemme i hverken helnoten eller halvnoten, fordi de ligger midt imellom. Det finnes ingen blånoter avmerket i sangboken. Du må bare høre dem inni deg og forsøke å finne dem. Blånoter er litt lost like a motherless child, som et morløst barn.

Akkurat slik er det Sion, Guds folk, føler seg i Jesaja kapittel 49: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.» (v. 14) Når Guds folk begynner å tro at selveste Herren har forlatt dem – at han rett og slett har glemt dem – da sammenligner Gud folket sitt med et spedbarn. «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.» (Jes 49,15)

Det er fysisk umulig for en ammende mor å glemme et diebarn. Melkesprengen vil sørge for at hun ikke kan glemme. Men altså: selv om hun skulle glemme – så skal ikke jeg glemme deg, lover Gud. Aldri i evighet. Jeg har tegnet deg i mine hender. Du står alltid foran meg.

«Se, jeg har tegnet deg i mine hender,» sier Jesus, og rekker frem hendene med naglemerkene. Kjærlighetsmerkene. Det var ikke naglene som holdt ham fast til korset. Det var den brennende kjærligheten.

En augustdag skulle jeg egentlig bare passere St. Olav kirke, men så stod kirkedøren der så forlokkende åpen. Jeg gikk oppover kirketrappen mens jeg fortsatte med å høre på Joni Mitchells nydelige sang Boths sides now: «I’ve looked at love from both sides now, from give and take, and still somehow, it’s love’s illusions I recall, I really don’t know love at all.» Og akkurat da var det jeg så inn den åpne kirkedøren. Akkurat da var det jeg så glassmaleriet av Jesus på korset. Da Joni sang I really don't know love at all.

Og det bare slo imot meg: Jeg vet akkurat hva kjærlighet er. Jeg ser på den nå. DET er kjærlighet. Jeg ble nesten fysisk truffet av pasjonen – et ord som betyr både lidelse og lidenskapelig kjærlighet.

Jeg stod der og SÅ Jesu pasjon. Ekte passion. En pasjon av en annen verden. Den kjærligheten som er alt annet enn en illusjon. Den pasjonen som går ut av sin verden for å gå inn i min verden. Den som gir alt, hele seg, av ren kjærlighet. Jeg så den kjærligheten som elsker til døden, inn i døden – and beyond. Og Herren Jesus Kristus sier: Jeg glemmer deg ikke, uansett hvor mye det måtte føles sånn. Se, jeg har tegnet deg i mine hender. Du er ikke glemt. Du er min elskede. I all evighet.

«Så sier Herren: I nådens tid svarer jeg deg, på frelsens dag hjelper jeg deg. Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse. Herren glemmer ikke Sion.» (Jes 49;8,13)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 23. august 2022 da Jes 49,14-16 var dagens bibeltekst.


Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016


Glassmaleriene i koret i St. Olav domkirke.
Klikk på bildene for å se dem i større format.

Ekte pasjon.

30 august 2022

Ettertanke | Den hellige Bartolomeus

Av alle de tolv disiplene til Jesus, var det bare én person som døde en naturlig død: Johannes.  Alle de elleve andre apostlene avbildes i kirkekunsten med det som drepte dem, det vil si den døden de æret Kristus med. Derfor står Bartolomeus i Laterankirken (bildet) og holder slaktekniven og sitt eget, avflådde skinn.
Foto: Jastrow/Wikimedia Commons

Den hellige Bartolomeus ble født tidlig i det første århundret i Kana i Galilea. Minnedagen hans er 24. august og står avmerket på den norske primstaven. 


Vi vet ikke noe sikkert om Bartolomeus ut over at han var en av disiplene til Jesus, «de tolv som var med ham» (Luk 8,1). Tenk det! Vi snakker om en av de aller, aller viktigste personene i hele verdenshistorien, også vet vi lite!

I vår viktigste kilde, Bibelen, nevnes Bartolomeus bare i apostellistene (Matt 10,3; Mark 3,18; Luk 6,14; Apg 1,13). Der står det arameiske navnet, «Bar Tolmai», som betyr «sønn av Tolmai» (plogdrageren), altså snakker vi om et familienavn etter farens yrke.

Det er mye som tyder på at Bar Tolmai er identisk med fiskeren Natanael som Jesus omtaler som «en ekte sønn av Israel, en mann uten svik» (Joh 1,47). 

Natanael er bare nevnt som disippel i Johannes-evangeliet, mens Bar Tolmai mangler som disippel i dette evangeliet. I de tre synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) er situasjonen omvendt: Alle tre har med Bar Tolmai, mens ingen nevner Natanael. Og: I de synoptiske evangeliene nevnes Filip og Bar Tolmai alltid sammen, mens i Johannes-evangeliet nevnes konsekvent Filip og Natanael sammen. Så: På samme måte som Peter het Simon Bar-Jona, het Bartolomeus kanskje Natanael Bar-Tolmai?

I Martyrologium Romanum står det at Bartolomeus misjonerte i India og Armenia. Katolsk.no skriver: «Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) forteller at da den hellige Pantaenus kom til India på begynnelsen av 200-tallet, fant han mennesker der som var kjent med evangeliet og som hadde en kopi av Matteusevangeliet som de hevdet var etter apostelen Bartolomeus.»

Kirkens legender forteller at Bartolomeus utrettet mange mirakler, særlig helbredelse av syke og besatte. Det mest kjente underet skjedde da han helbredet den besatte datteren til den armenske kongen, noe som førte til at kongen og hele familien omvendte seg til kristendommen. Slik begynte den kristne troen å spre seg i landet, og Armenia ble senere verdens første kristne nasjon.

Bartolomeus endte sine dager ved å bli dømt til «persisk dødsstraff», det vil si å bli flådd levende og deretter halshogd (noen kilder sier korsfestet). Av alle de tolv disiplene til Jesus, var det bare én person som døde en naturlig død: Johannes. Alle de elleve andre apostlene avbildes i kirkekunsten med det som drepte dem, det vil si den døden de æret Kristus med.

Da jeg besøkte Laterankirken i Roma med dens høye marmorstatuer av «Kirkens søyler» – apostlene – var det én apostel som gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg: Den hellige Bartolomeus. Han står der høyreist og holder slaktekniven og sitt eget, avflådde skinn. En ekte sønn av Israel. En mann uten svik. Må Gud gi oss den samme helhjertede troen som Bartolomeus hadde!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. august 2022 da Luk 8,1-3 var dagens bibeltekst.


Mesteparten av relikviene til den hellige disippelen Bartolomeus befinner seg på Tiberøya i Roma. I år 983 brakte keiser Otto III dem dit, til det klosteret han hadde grunnlagt på Tiberøya i Roma, hvor relikviene fortsatt hviler i kirken San Bartolomeo dell'Isola. 
Klikk på bildet for å se det i større format.

Foto: Flickr Creative Commons

Primstaven | St. Laurentius' tårer og Larsok

28 august 2022

Noe godt som det er verdt å kjempe for

Maria og jeg foran Stortinget 24.08.2022.

Da jeg vokste opp, opplevde jeg verden som et forutsigbart og stabilt sted der ting gikk bedre og bedre. De siste årene har det verdensbildet fått seg noen ganske solide sprekker. Med Putins angrepskrig mot Ukraina ble ting skrudd enda mer til. 


Det aller siste er at Norad-sjefen roper varsko om et historisk vendepunkt: Verden risikerer at det produseres for lite mat til å fø alle neste år. Og Natos generalseretær advarer mot Putins planer i nord. Bare for å nevne noen få ting.

Hva gjør du da? Du engasjerer deg i politikken og gjør det du kan - til enhver tid. Akkurat nå i august betød det for min del å ta initiativet til at Oslo KrF skulle stille opp og gi vår støtte til Ukraina på deres uavhengighetsdag 24. august. Denne dagen var det også nøyaktig et halvt år siden Putin gikk til full angrepskrig på Ukraina 24. februar 2022.

Vi ble en fin gjeng fra KrF som først deltok på solidaritetsmarkeringen foran Stortinget. Deretter gikk vi i demonstrasjonstog til den russiske ambassaden der KrFs stortingsrepresentant Dag Inge Ulstein holdt en veldig god appell. Jeg gjengir den nederst i bloggposten, i tillegg til at du kan se videoen der.

Men før det: Noen ord fra katolske Tolkien om å kjempe for det gode, og et avsnitt om biografier fra 2. verdenskrig som har formet mitt samfunnsengasjement.


Maria løftet flagget så høyt hun kunne - med gul genser og blå sløyfe i håret.
Hun har et stort og varmt hjerte for barna i Ukraina, og passer på at vi ber for Ukraina hver kveld.

Full of darkness and danger they were

I urolige tider henter jeg fram den katolske forfatteren J. R. Tolkiens ord, lagt i munnen på hobbiten Samwise Gamgee i trilogien Ringenes Herre:

"It's like in the great stories, Mr. Frodo. The ones that really mattered. Full of darkness and danger they were. And sometimes you didn't want to know the end. Because how could the end be happy? How could the world go back to the way it was when so much bad had happened? 

But in the end, it’s only a passing thing, this shadow. Even darkness must pass. A new day will come. And when the sun shines it will shine out the clearer. Those were the stories that stayed with you. That meant something, even if you were too small to understand why. 

But I think, Mr. Frodo, I do understand. I know now. Folk in those stories had lots of chances of turning back, only they didn’t. They kept going, because they were holding on to something. That there is some good in this world, and it's worth fighting for.” 

Dette er den evangeliske grunnfortellingen: Uansett hvor intenst mørket er, uansett hvor intens djevelskapen er, så vil verdens historie ende med at det går bra til sist. Lyset er sterkere enn mørket. Kjærligheten er sterkere enn døden. Det gode vil seire.


Helgen før Ukraina-demonstrasjonen varmet jeg opp ved å lese på nytt to bøker: "Det angår også deg", Herman Sachnowitz' fortelling fra et av de uhyggeligste kapitlene i menneskehetens historie, samt "Og tok de enn vårt liv", sagaen om Morset-familiens sterke kristne tro, store offer og motstandskamp under krigen. Det føles absurd å ligge trygt på en solseng på terrassen og lese om dette ytterste, djevelske mørket, men samtidig er det jo nesten SÅ mye lys som må til for at man skal klare å gå inn i dette mørket.

Utsnitt av bokhyllen hjemme, avdelingen for biografier fra 2. verdenskrig.

Det angår også deg

Allerede på ungdomssskolen leste jeg «Det angår også deg» av Herman Sachnowitz, «Og tok de enn vårt liv» om Morset-familien, «Fange i natt og tåke» av Trygve Bratteli, «Jeg vil leve» av Oscar Magnusson, «Benådet» av Gunnar Hellesen, «Natt og tåke» av Kristian Ottosen, «Seilas gjennom natt og tåke» av Arne Brun Lie, «Ni liv» og selvsagt Anne Franks dagbok (jeg var tross alt ungdomsskoleelev). For å nevne noen. Jeg leste også mange flere biografier fra 2. verdenskrig (for eksempel alle av Max Manus), men dette er de som satte sterkest spor i meg. 

Vi hadde et veldig godt skolebibliotek på Håvåsen ungdomsskole i Haugesund. I dag har jeg sørget for å sikre meg disse bøkene til min egen bokhylle, takket være muligheten til å kjøpe bøker fra alle Norges antikvariater gjennom Antikvariat.net.

Som 17-åring besøkte jeg konsentrasjonsleiren Sachsenhausen sammen med klassen min, og som 19-åring besøkte jeg Yad Vashem, The World Holocaust Remembrance Centre. Alt dette - både det jeg leste og det jeg så med egne øyne - gjorde uutslettelig inntrykk, og har medvirket til å forme mitt politiske engasjement.

Selv om jeg har vært fullt klar over hvor ondt mennesket er helt siden jeg som nesten-et-barn leste øyenvitneskildringene fra 2. verdenskrig, så har jeg tenkt på denne djevelskapen som noe som tilhører fortiden i siviliserte samfunn. Det er jeg ikke like trygg på lenger.

Både Dagen og Vårt Land melder nå at russiske jøder flykter til Israel i hopetall. Hele 20.500 av Russlands rundt 165.000 jøder skal ha flyttet til Israel siden mars, melder BBC. I tillegg har tusenvis av russiske jøder reist til andre land enn Israel. Det gjør sterkt inntrykk å lese, og kan være et stygt varsel om hva som er i vente. 

Jødene er som sivilisasjonenes kanarifugler. I tidligere tider hadde arbeiderne med seg kanarifugler i gruvene for å få et tidlig varsel om farlige gasser. De reagerte nemlig på gassene før et menneske kunne merke dem. Erfaringsmessig er det slik at hvis jødene begynner å forlate et land, er det et symptom på noe verre, det er et forvarsel om et større sivilisasjonssammenbrudd som vil ramme flere enn bare jødene. Jeg beklager at jeg høres så pessimistisk ut nå, men dette er tegn i tiden som det er vanskelig å ikke si noe om.


Fotoalbumside fra da jeg var i Yad Vashem påsken 1996. Med håndskrift står det:
"YAD VASHEM: Martyrenes og heltenes minnelov - Yad Vashem - ble vedtatt i Knesset i august 1953. I nærheten av Herzberget lagde man så et minneområde for ofrene fra andre verdenskrig: 6 millioner jøder, hvorav 1,5 millioner jøder var barn...
Barna har en egen minnesal der det er helt mørkt, med noen få (5) stearinlys i midten. Ved hjelp av speil blir det 1,5 millioner små lyspunkter.
Døgnet rundt leses barnas navn opp i speiltunnelen. Det tar mange år mellom hver gang et barn nevnes om igjen..."
KrF-ere fra Oslo og Viken deltok på den store solidaritetsmarkeringen for Ukraina.

Vi holder fast ved dette: "That there is some good in this world, and it's worth fighting for.” (J.R.R. Tolkien)


Oslo KrFs fylkesleder Lilly Kristin Langnes løfter opp Ukrainas nasjonalblomst, solsikken.

Solsikkene var plukket på selvplukk til inntekt for barn i Ukraina.

Sterkt å markere Ukrainas uavhengighetsdag sammen med så mange ukrainere og så mange norske organisasjoner. Vi står sammen for Ukrainas fred og frihet!

Klart for avgang. Et enormt langt flag gikk først i toget.

Toget passerer slottsbakken.

Vera Olsnes (til venstre) er ivrig KrF-er og hører til i St. Hallvard katolske menighet. Her går vi sammen i Drammensveien på vei til den russiske ambassaden.

Solidaritet med Ukraina.

Framme. Den russiske ambassaden er den hvite bygningen bak trærne rett frem på bildet.

Fint å bli løftet høyt opp når folkemassen er stor og det er vanskelig for deg å se fordi du er i barnestørrelse

KrFs stortingsrepresentant Dag Inge Ulstein holder appell nær den russiske ambassaden.

I dette videovinduet kan du lytte til Dag Inge Ulsteins appell:


Her er hans manus, kontrollert mot fremføring.

Kjære venner! Kjære brødre og søstre!

Det er er sterkt å få stå her sammen med dere i dag, på uavhengighetsdagen: Å gå sammen og gråte sammen og rope om fred, frihet, sannhet og rettferdighet.

Ukrainas barn lider.
Mer enn en tredjedel av Ukrainas barn er fordrevet fra sine hjem.

Mer enn halvparten av Ukrainas barn hadde ikke noen skole å komme tilbake til etter sommeren.

Russland har bortført og tvangsadoptert hundrevis av ukrainske barn til fremmede russere. Revet bort fra foreldrene sine, transportert milevis unna sin familie, sitt land, sitt folk – og sin trygghet.

Mer enn tusen barn – mer enn tusen barn! – er drept eller såret av Russlands bomber.
Ja, nesten hvert eneste ett av Ukrainas 5,7 millioner barn er påført traumer av Russland.
Putins terror rammer en hel generasjon.
Krigen som har herjet i langt mer enn et halvt år i dag – den må stoppes NÅ!

Så, Putin – stopp bombingen!
Stopp folkerettsbruddene!
Stopp nedslaktingen av sivile!
Stopp terrorbombingen av ukrainske byer!
Stopp ødeleggingen av barns framtid!

Så vet vi at det også finnes modige russiske stemmer som står opp mot regimet, som risikerer både liv og frihet i møte med denne ondskapen.

Vi vil likevel rette en oppfordring til russiske stemmer, og spesielt til kirkens ledere i Russland:
Stå opp for sannhet!
Stå opp for fred og forsoning.
Stå opp for menneskeverd og nestekjærlighet.

Si nei til vold, si nei til hat , si nei til undertrykking.
Historiens dom vil være hard over ledere som innynder seg hos makta – og legitimerer overgrep, vold og undertrykking.

I dag feires uavhengighetsdagen i bomberom. Men vi ser fram til dagen når Ukrainas barn igjen skal få feire uavhengighet, frihet og fred med fest i gatene!

Vi står sammen. Vi står sammen med Ukrainas barn. Vi står sammen med Ukraina.

Slava Ukraini! Leve Ukraina!


Les også andre bloggposter om Ukraina:

27 august 2022

Ettertanke | Fatale misforståelser om rettferdiggjørelsen

ALT AV NÅDE: En andakt om rettferdiggjørelsen, sett fra både katolsk og luthersk vinkel.

Den utløsende faktoren for den store kirkesplittelsen på 1500-tallet var at man svarte ulikt på et brennende hett spørsmål i samtiden: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». Både på katolsk og luthersk side anvendte man nøkkelbegrepene tro og frelse, men med ulik betydning.


Den katolske kirke brukte ordet frelse for å beskrive hele prosessen fra du blir Guds barn i dåpen og like til den dagen du har «stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen» (2 Tim 4,7) – du er frelst den dagen du dør som Guds barn. Når Luther talte om frelse, snakket han om det innledende steget, som å gå om bord på Noas Ark – ikke hele prosessen.

Med tro siktet det katolske konsilet i Trient (1545-1549) til troen som intellektuell overbevisning. For Martin Luther (1483-1546) betydde tro at man aksepterte Jesus av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Den kjente, katolske teologen Peter Kreeft skriver: 
«Ettersom katolikkene anvendte frelse i en videre betydning og tro i en snevrere betydning, mens Luther anvendte frelse i en snevrere betydning og tro i en videre betydning, fornektet katolikkene med rette, mens Luther bekreftet med rette, at vi kunne bli frelst av troen alene.»
Luther hadde rett i at frelsen er en fri gave, som ikke kan fortjenes gjennom lydighetshandlinger mot loven. Frelsen er en gave som tas imot i tro – det er tydelig både i Romerbrevet og Galaterbrevet.

Den katolske kirke hadde rett i at en intellektuell overbevisning uten gjerninger ikke kan frelse deg, fordi en tro uten gjerninger er død (Jak 2,26), «her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.» (Gal 5,6) Den katolske kirke hadde rett når den fremholdt at en reell tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en prosess kalt helliggjørelsen.

Den katolske kirkes offisielle lære er at frelsen er en gave som vi verken kan «kjøpe» eller prestere. Vi blir frelst av nåden alene og gjennom Kristi frelsesverk, og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv. Nåden får vi helt gratis og ufortjent.

Med andre ord: Lutherske og katolske kristne er grunnleggende sett enige om det som var det store stridsspørsmålet på 1500-tallet: Rettferdiggjørelsen

Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund i 1999, og den lyder slik:

«Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. august 2022 da Gal 5,1-6 var dagens bibeltekst.