Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. (Det er jeg som er avbildet på dette bildet. Mannen min og sønnen min ble lagt inn til overvåkning på grunn av mulig røykskade, men de ble utskrevet morgenen etter.) Faksimile: nrk.no
Det er adventskveld, 15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår da jeg hører mannen min roper "Ragnhild!" på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: "Noen dør". Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.
Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr og brenner. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.
Narkose hver dag
Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her, og ikke Johannes.
Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen, og jeg er ikke skikkelig våken igjen før langt utpå ettermiddagen.
To ting bærer meg
Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 sykehusdøgn. Det første er det som jeg har nevnt: Takknemlighet.
Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. Den lidende Kristus, han blir jeg godt kjent med på sykehuset.
Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.
"Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." (Fil 4,7) Det får jeg leve i.
Svøpt i et tøystykke
Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk.
Og nonnene, de kommer til meg med nattverden fem ganger, inkludert på 1. juledag. "We bring you Jesus," sier de, og det gjør de. De bærer Jesus til meg, innhyllet i et lite tøystykke, og i et hellig øyeblikk og et lite stykke brød får jeg ta imot han ble som kjød for min skyld. Livets brød. Brakt til meg direkte fra Betlehem. (Betlehem betyr "brødhuset".)
Aldri før eller senere har jeg fått gledestårer av en julegave, men det fikk jeg da nonnene varsomt pakket opp det lille tøystykket og gav meg Han jeg elsker.
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 22. desember 2018 da Fil 4,4-9 var dagens bibeltekst
Etter 2. operasjonsrunde kunne jeg være våken under sårstellet. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 5.1.2015
"Your scars are proof that God heals." Arrene minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 19. april 2018
Takk, Gud, for helga da både den aller første snøen («Mamma, se, det snøøør! Jeg elsker snø!») og en god, gammel venninne kom til Oslo.
Vi klarte til og med å komme oss i kirken i dag, der Johannes sang i familiemessen med aspirantkoret, og der vi ble enda bedre kjent med en ny familie i menigheten. Veldig stas!
Dikteren Kolbein Falkeid er en av mine favorittdiktere. Jeg har elsket diktene hans siden jeg var tenåring og gikk på Skeisvang videregående skole i Haugesund. Falkeid var norsklærer i parallellklassen vår, og hele skolens stolthet. Han er en av dem som gjør meg stolt over å komme fra Haugesund.
«Beslektede sjeler er ikke så sjeldne som jeg trodde før. Det er fantastisk å oppdage at det finnes så mange av dem i verden.»
Anne fra Bjørkely, av Lucy Maud Montgomery
Denne novemberhelga har jeg blitt velsignet med besøk av min gode venninne Anne-Linn som kom hele veien fra Vesterålen. Tid sammen med Anne-Linn er gull, røkelse og myrra. Vi ble venner i 1997 og har ikke bodd i samme by siden 1998, men likevel har vi klart å holde kontakten. Jeg takker Gud for Anne-Linn, og tenker at den rette hyllesten til henne er å dele dette diktet av Kolbein Falkeid som du finner i må ha-boken Samlede dikt av Kolbein Falkeid.
DET ER LANGT MELLOM VENNER
Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
Kolbein Falkeid
Og ja, jeg tenker at både Anne fra Bjørkely-sitatet og Kolbein Falkeid-diktet har rett begge to. Det finnes overraskende mange, små, lysende stuer i fjellmørket. Mange av dem er gode, gamle fjellstuer med de nydeligste tømmervegger, men plutselig dukker det også opp nye, overraskende velsignelser. «Du kan ikke ta feil av dem.»
Dermed skal et utdrag av et dikt som er skrevet av en annen favoritt av meg, Hans Børli, få avslutte helgen:
«Å, flytt deg nærmere inn til meg her på kjøkkentrammen! Den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen.»
(Fra Tankestreif (1991), utdrag fra diktet Junikveld)
#novemberbliss
Bliss
Definition:
supreme happiness; utter joy or contentment:wedded bliss.
Theology. the joy of heaven.
heaven; paradise: the road to eternal bliss.
Archaic. a cause of great joy or happiness.
Til slutt, her er noen glimt av #novemberbliss:
Å våkne opp til en ny dag med årets første snø. "Mamma, se, det snøøør! Jeg elsker snø!"
Maria-rosen. Og hagerosene.
Plutselig hadde vi vinterroser i hagen vår.
Anne-Linn og Ragnhild. Venner siden 1997. «En venn er noe som hjertet trenger hele tiden.» (Henry van Dyke)
Søndag i St. Olav domkirke. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Søndagen. Hviledagen som vi trenger så sårt.
Annerledesdagen. Helligdagen. Dagen som er annerledes enn de andre seks dagene fordi den er hellig. Fordi den er Herrens dag.
Herrens dag. Dagen for å møte Gud. Dagen for å gå i kirken og la kirken gjøre det den kan best: Gi oss Jesus.
I morgen er det søndag,
det skinner over jord.
Den deiligste av dagene
for liten og for stor.
Med klokkeklang og kirkegang
og tur i skog og hei.
I morgen er det søndag
og all verden gleder seg.
Vi hadde med tegnesaker. Maria (5) tegnet en flott kirke og en «prest med stav» (eller biskop, som man pleier å kalle det).
SØNDAGSKLÆR: Maria var fornøyd med dagens søndagsantrekk: «Jeg ser ut som en ordfører!»
Etter høymessen var vi på kirkekaffe og spiste vafler og gulrotkake, og møtte både gamle kjente og to nye familier. 20 deilige, hjemmelagde vårruller fra kirkekaffen fikk bli med hjem - katolske kirkekaffer er de beste! Inntektene fra matsalget går til menighetsarbeidet, så det er bare å handle inn store kvanta.
Ikke alle kirker har lekeplass, men det har både St Olav domkirke i Oslo og St Paul kirke i Bergen, fordi de katolske skolene ligger vegg i vegg med kirken. Kjempegøy!
Mmm. Søndagsmat.
Etter kirken og dertilhørende herligheter gikk vi søndagstur hjem gjennom Slottsparken («Mamma, se, Kongen er hjemme!») - hjem til ferdigstilling av Nigella Lawsons sjokoladepavlova (sjokolademarengsen laget vi i går, slik at bare toppingen gjenstod i dag). Ingrid feiret 12-årsdagen sin med de nærmeste venninnene. Veldig koselig.
Det var søndagen sin, det. Det beste er at det bare er en uke til det kommer en ny! Gud skje lov!
Jeg er så takknemlig for at Jesus berget meg inn i sin hellige, katolske kirke. Det er jeg hver eneste dag, jeg kan bare ikke si det høyt hver dag, i 4208 dager, liksom.
Men i dag sier jeg det høyt, for når jeg ser denne lille videoen fra Biskop Robert Barrons prestevigsling av seks dominikanermunker, så er det denne ene tingen hjertet mitt fylles av. TAKKNEMLIGHET. Stor takknemlighet. Å, kjære, gode Gud, TAKK for din kirke! Må mange, mange flere finne veien hjem til din ene, hellige, katolske og apostoliske kirke!
Det tar deg under to minutter å se denne videoen og høre biskopens ord. Det er vel anvendte sekunder av ditt liv.
That is to say someone who connects Heaven and earth.
He must be able to travel down far enough to reach even the most lost of the lost.
And he must be able at the same time to reach up high enough to facilitate the journey to Heaven.
As priests you will sanctify,
as prophets you will teach,
as kings you will shepherd and govern.
Brothers, you will be bridges that others might climb on you to God.
You will be priests so that your people might hear the saving truth.
You will be kings, that your people might walk the path of salvation.
So brothers, love the people you serve.
Sanctify them.
Teach them.
Shepherd them.
Be a Jacob's ladder for them.
(Og hvis du nå bare har lest ordene: For Guds skyld - se videoen.Hør musikken og varmen i stemmen. Se de vakre, mektige bildene. Du har så mye velsignelse i vente.)
I Den katolske kirkes katekisme, står det: "Jesus Kristus er den som Faderen har salvet med Den Hellige Ånd, og innsatt til "prest, profet og konge". Hele Guds folk har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem." (§ 784)
"Please keep these new priests and all the newly ordained priests in your prayers, asking the Lord that they always remain faithful and seek to imitate in their own lives the sacrifice of Jesus, our great high priest."
Og jeg vil legge til:
1. Be for alle prestene, munkene og nonnene våre. Og be for biskopene. De står fremst i frontlinjen i åndskampen, og trenger vår bønnestøtte!
2. Be om kall. Be hver dag om at Gud må kalle på flere prester, munker og nonner, og at de som er kallet må våge å si JA. Vi trenger dem!
Takknemlighet er den raskeste veien til gleden. I dag har jeg vært takknemlig for alle de fantastisk flotte folkene jeg har fått møte.
Først var jeg så heldig å få med meg det spennende seminaret "Kan vi feire nasjonen i nasjonalismens tid?" i regi av tankesmien Skaperkraft, som en start på "Jubileenes tiår". Det neste tiåret blir nemlig et tiår der jubileene kommer på rekke og rad, før det hele kulminerer med nasjonaljubileet i 2030 - tusen år etter slaget på Stiklestad i 1030.
På kvelden klarte jeg å få med meg styremøtene i både Menneskeverd og Oslo KrF fylkesstyre. Helt fantastisk. For en dag! SÅ mange fine, engasjerte, gode folk som finnes. Det ble jeg minnet på i dag, spesielt fordi vi takket av Oslo KrFs fylkessekretær Billy Taranger (71) på fylkesstyremøtet i kveld.
Kom, Hellige Ånd
Som avskjedshilsen til Billy sang jeg utdrag fra Holger Lissners vakre bysalme "Gå gjennom byens lange, rette gater". Det er en nydelig bønn om Guds velsignelse over byen - en salme som løfter blikket og minner oss på hvorfor vi egentlig driver med politikk i den fine byen vår som har så mange muligheter og så mange utfordringer 💛
Her er første verset:
Gå gjennom byens lange, rette gater,
du sommerlyse Hellig Ånd. Stryk ømt henover slitte, grå fasader, og rør de trette smilebånd, så troen gror og håpet bor,
der dørene blir åpnet for de andre.
Profeten Jeremia skriver: "Dere skal fremme fred for den byensom jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred." (Jer 29,7) DET er vårt oppdrag. Guds folks oppdrag i byen, er å fremme fred i den byen Gud har ført oss til.
Jeg har prøvd å finne en innspilling på Spotify for dere som ikke kan melodien (den er nemlig veldig fin!). Dessverre har jeg ikke klart å finne det. Men før natten setter inn skal dere få ordene i det siste verset:
Blås ny luft over byens torg og plasser
du vinterklare sannhets Ånd. Treng inn i maktens grå kontorpalasser, og tenn oss med Guds milde hånd,
så denne by med lys på ny
kan smykke seg i glede til Hans komme.
Tekst: Holger Lissner. Oversettelse: Eyvind Skeie. Melodi: Erik Sommer. Salmen står som nr 520 i Norsk salmebok (2013, Eide forlag). Tusen takk til Eyvind Skeie for den fine gjendiktningen!
Jeg gleder meg til fortsatt innsats i både Oslo KrF, Skaperkraft og Menneskeverd!
Leder i Oslo KrF Espen Andreas Hasle overrekker fiskestang til fylkessekretær Billy Taranger som takk for lang og tro tjeneste.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Jeg er litt usikker på hvor godt "bygg inn"-funksjonen fra Facebook egentlig virker. Fungerer "se mer"-funksjonen for dere som ikke er på Facebook? 👇🏻
Tenk det! Etter først å ha vært baptistpastor, generalsekretær i Baptistsamfunnet i Norge og rektor ved Holtekilen Folkehøgskole, avsluttet Billy Taranger (71) yrkeskarrieren sin med hele tolv år som fylkessekretær i KrF. For en fantastisk, inspirerende innsats! Takk Gud for Billy!
I disse dager der biskopene i Den norske kirke avlyser sin abortmotstand, har jeg blitt minnet på prosessen jeg gikk gjennom for tolv år siden - den gang jeg skjønte at vi ikke kunne være i Den norske kirke lenger, men var usikker på hvor vi skulle gå.
Her er det jeg skrev til en kirkeaktiv venn som fortalte meg at han har meldt seg ut nå:
Hjertelig velkommen hjem til Kirken. (Altså Moderkirken.) Du må iallfall høre hjemme et sted. Og det mest naturlige er å gå heim til ho mor.
Kanskje du allerede har en plan. Ikke vet jeg. Men jeg vil iallfall oppfordre deg på det sterkeste til å ikke bli privatreligiøs. Hør hjemme et sted. Ingen kristen overlever alene, ikke en gang de sterkeste, ikke en gang du.
Teologisk oppløsning
Jeg selv var en av de kirkeaktive i Den norske kirke som gikk ut i 2007 da Den norske kirke endret ekteskapslæren sin.
Vi visste at vi ikke kunne overlate barna våre til den teologiske oppløsningen i Den norske kirke, men hvor skulle vi gå?
Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Derfor stod det klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge.
SYNLIG FORSKJELL: Fylden av troen versus redusert variant. Vi ble frastjålet så inderlig mye da reformasjonen kom til Norge. (Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, ved Universitetsmuseet i Bergen, de kulturhistoriske samlinger)
Ikke noe enda mindre
Dessuten så jeg (og ser jeg) at det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke.
Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. Så få kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen.
Jesus er dessuten veldig klar på at han vil vi skal være ett. Han vil ikke at vi skal være splittet opp i 13 kirkesamfunn i én by. Han ba om at vi skal være ett "for at verden skal tro"(Joh 17,21). SÅ avgjørende er det.
En helt vanlig kirke
Altså måtte jeg finne en større, helt alminnelig kirke, der de tror på den tradisjonelle, helt vanlige kristne måten. Men hvor i alle dager var den? Hvordan kunne jeg finne den?
Jeg hadde vokst opp i en aktiv statskirkefamilie som var (og er) meget bevisst luthersk. Dessuten hadde jeg fått all min kristne formasjon gjennom klassisk lutherske organisasjoner og institusjoner. Det manglet med andre ord ikke på anti-katolsk propaganda i min bagasje.
Så hvordan kunne da jeg, den helt vanlige, streite, klassiske lutheraneren ende opp i Den katolske kirke?
KORSET: Det var Den katolske kirke som brakte kristentroen til Norge. Her: Krosshaugen i Haugesund, der jeg vokste opp. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Reformasjonens langsiktige virkning
I avslutningen av leserinnlegget mitt i Vårt Land den dagen jeg konverterte, 25. januar 2008, skrev jeg:
Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søker jeg i dag fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”.
Over 11 år senere er jeg like lykkelig over valget jeg gjorde om å gå inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. I dag er det nøyaktig 4045 dager siden jeg konverterte. Hver eneste dag i 4045 dager har jeg kunnet oppsummere det valget jeg tok i to ord: Dyp takknemlighet. Hver eneste dag.
Lære mer om den katolske tro?
Tenker du på å konvertere? Eller vil du kanskje bare lære mer om den kristne, katolske tro? Da vil jeg oppmuntre deg til å ta kontakt med din lokale katolske prest for en hyggelig samtale om saken.
Det å konvertere er vanligvis en prosess som tar lang tid. Det vanlige er at du bruker et helt år på å gå i messen jevnlig og å følge undervisning i troen. Det er ingen som rusher deg eller maser, og det er fullt mulig for ikke-katolikker å følge undervisningen bare av nysgjerrighet eller for å få påfyll i troen. Dette er rett og slett kurs for deg som vil utforske den kristne tro.
I store menigheter arrangeres det egne troskurs regelmessig. I mindre menigheter legges trosopplæringen opp mer individuelt. Alle katolske menigheter tilbyr undervisning i den kristne, katolske tro, for både voksne, barn og ungdommer.
DEN HELLIGE MESSE: Høymesse i St. Paul kirke i Bergen. Ekte næring og levende trosliv.
Egenstudier
I tillegg til å gå til messe og på troskurs, vil jeg også anbefale egenstudier på katolsk.no/tro. Der finnes det utrolig mange gode artikler om alt mellom himmel og jord som du har lyst til å få svaret på.
Bruk også søk-funksjonen på katolsk.no aktivt hvis du ikke finner det du leter etter. Hvis du ikke er fornøyd med søkeboksen deres, så bruk Google. Skriv søkeordet på Google, og deretter skriver du site:katolsk.no Da får du bare søketreff fra katolsk.no :)
Jeg bruker Katolsk-appen som min bibelleseplan. I tillegg ligger det mange bønner i appen, samt tekster om dagens helgen. En annen nyttig ting med Katolsk-appen er at du kan ha parallell visning av messeliturgien på flere språk, slik at du for eksempel kan ha liturgien oppe samtidig på italiensk og norsk hvis du er i Italia. Veldig kjekt!
Er det noe du synes er fremmed eller rart med katolsk tro? Bruk Google til å gjøre søk på katolsk.no. Her har jeg for eksempel skrevet "rosenkransen site:katolsk.no". Da får jeg opp 2880 resultater fra katolsk.no, med de beste treffene først. Anbefales :)
Jeg tok med meg kompendiet til undervisningstimene, og noterte i den underveis. Når presten går gjennom kapitlene får du jo vite mye mer enn det som står i boka, og du kan stille alle spørsmålene du har. Da blir det litt av hvert å notere, og boken blir fort seende slik ut:
Er det noe du vil fordype deg ytterligere i? Da kan du lese i selve katekismen, som er en mye mer omfangsrik bok på 678 sider. Også katekismen finner du gratis her på katolsk.no. Hvis du vil vite hva katekismen sier om et spesifikt tema, for eksempel om abort, skriver du "abort site:katolsk.no/tro/kkk" i søkefeltet på Google. Da vil du få treff alle steder i katekismen der abort er nevnt.
Oppbyggelig katolsk litteratur
Jeg vil også varmt anbefale deg å lese oppbyggelig katolsk litteratur. Min favorittforfatter er karmelittmunken Wilfrid Stinissen. Jeg har aldri lest noe av ham som jeg har blitt skuffet over. Han leverer alltid. Andre gode navn som er lett tilgjengelige for protestanter, er Henry Nouwen, Scott Hahn og biskop Robert Barron og Peter Kreeft. For ikke å glemme alt som er skrevet av helgenene - og om helgenene!
En av de fantastiske tingene St. Olav forlag har gjort, er at de har utgitt biskop Robert Barrons DVD-serie Catholicism med norske undertitler. KJØP DEN! Her får du tak i den. Det er den beste presentasjonen av kristen tro som jeg noen gang har sett laget.
"Catholicism - journey around the world and deep into the faith". Det er akkurat det du får her: Du får reise over hele verden, dypt inn i troen, inn i historien, i skjønnheten, inn i Kirken. En magisk reise! Bli med!
Serien har norske (og svenske, polske og engelske) undertitler.
Her på YouTube kan du se høydepunkter fra de ti episodene, i tillegg til at du kan se hele kapittel 6: "The Mystical Union of Christ and the Church".
Hvordan foregår konverteringen - sånn helt konkret?
Etter at du har fått opplæring i hele troen og har gått jevnlig i messen (sånn at du vet hva du gjør), kan du søke om å bli tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap dersom du ønsker det.
Etter å ha snakket med presten, skriver du et brev til biskopen der du forteller hvorfor du ønsker å bli tatt opp i Den katolske kirke.
Før opptakelsen går du til generalskriftemål hos en katolsk prest som du velger selv. I et generalskriftemål sier du alle synder som ligger deg på hjertet fra hele livet ditt. Det tar fort to timer, sammen med samtalen du har med presten. Men nei, du blir ikke nedtrykt av det. I stedet går du derfra som det mest oppreiste og frigjorte mennesket du noen gang har vært. (Merk: En katolsk prest har absolutt taushetsplikt under skriftemål. Absolutt som i absolutt, uten noen unntak.)
Selve konverteringen foregår alltid i en messe. Det kan være i en stor høymesse (for eksempel påskenatt), en vanlig høymesse, en roligere kveldsmesse eller i en ganske privat messe i for eksempel et kloster. Det bestemmer du.
Underveis i messen går du fram sammen med fadderen din (en katolsk fadder) og bekjenner den nikenske trosbekjennelsen sammen med hele menigheten. Deretter sier du:
Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner.
Denne tro som jeg nå bekjenner (du legger hånden din på evangelieboken) og oppriktig tar imot, skal jeg med Guds nåde forsøke trofast å bekjenne og bevare gjennom hele mitt liv, så sant hjelpe meg Gud og dette hellige evangelium.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
Deretter følger umiddelbart fermingens sakrament (konfirmasjonen) dersom du har nådd konfirmasjonsalder.
Den katolske kirke anerkjenner all kristen dåp fra andre trossamfunn som gyldig dersom den har skjedd: 1. Med vann, 2. "I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn", og 3. Med den intensjon å gi deg en kristen dåp.
I Den katolske kirke er konfirmasjonen et sakrament. Det er den ikke i protestantiske sammenhenger. Derfor blir du ikke døpt på nytt dersom du tas opp i Den katolske kirke, men du mottar altså konfirmasjonen/fermingens sakrament under opptakelsen til Kirken selv om du er konfirmert fra før.
Under fermingen bes det mange bønner for deg. Selve sakramentet mottar du ved at presten tegner korsets tegn på pannen din med hellig krisma (en velduftende olje), mens han sier:
TA IMOT GUDS GAVE, DEN HELLIGE ÅNDS INNSEGL.
HJEMME: That's my church. Så glad og fri blir du av å bli koplet på Kirkens uuttømmelige skatt. Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016
Så: Der har har du det. Det er ikke komplisert å bli med i Den katolske kirke. Alt du trenger å gjøre er å ta imot.
Ta imot troen.
Ta imot Jesus.
Ta imot Den Hellige Ånds innsegl. Ta imot alt det Den katolske kirke vil gi deg.
Ah, det er så mye, og det er så fint!
Selv etter elleve år føler jeg fortsatt at jeg bare har dyppet tærne i alt det rike som Den katolske kirke har å gi meg. Mer og mer går det opp for meg at denne oppdagelsesferden og utforskningen tar bare aldri slutt!
Jeg simpelthen elsker den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirken. Jeg elsker Kirken, kort og godt.
Mange spør meg om jeg føler meg "mer hjemme" i Den katolske kirke.
Til det pleier jeg å svare: Nei.
Jeg kom hjem.
FRIHET: Alltid fint å gå forbi Slottet i mai. Ekstra fint 8. mai.
«La oss holde fast ved det samhold som har ført oss fram til seier. Og la oss i denne stund minnes dem som ofret livet i kampen for Norge. La oss samles i løftet ALT FOR NORGE.»
Kong Haakon, 8. mai 1945
Jeg sier det ofte litt for fleip, men jeg mener det egentlig helt alvorlig: Når det kommer til motivasjonen min for å arbeide for en klostergrunnleggelse på Selja, så har jeg samme motto som Kongen: Alt for Norge. Come what may come.
Jeg er veldig glad i Norge. Og jeg er sikker på at den hellige øya Selja - der Kirken i Norge ble født - har en helt spesiell rolle å spille også i fortsettelsen av Norges historie.
På denne dagen da vi feirer frigjøringen av Norge, takker jeg for de som gav det ytterste offer: Sitt eget liv. Jeg takker for friheten - spesielt for trosfriheten - og jeg ber: "Komme ditt rike, ikke mitt. Skje din vilje, som i Himmelen, så og i Norge."
«Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk. Vi takker fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i Europa-krigen. Da budskapet kom om at tyskerne betingelsesløst hadde overgitt seg, ble vi fylt av dyp takknemlighet.
Aldri har vi vel mer eller med større overbevisning kunne sanne ordene i vår nasjonalsang, der det lyder:
«Norske Mand i Hus og Hytte, Tak din store Gud!
Landet vilde han beskytte, Skjønt det mørkt saa ut.
Alt, hva Fædrene har kjempet, Mødrene har grædt,
Har den Herre stille læmpet, Saa vi vandt vor Ret»
Det gjelder fortsatt. "Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse" som gav oss freden og friheten tilbake.
For å si det med Kong Haakons avslutningsord fra talen 17. mai 1945: Gud bevare Norge.
Kongeflagget med Løven av Juda.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Min fred gir jeg dere" (Jesus) Josef og Jesus i skolegården til St. Sunniva skole.
