Når du virkelig elsker, setter du himmel og jord i bevegelse for å få tilbake den du har mistet. Jesus elsker oss med en kjærlighet som gir ALT.
Maleri av Salvador Dali, etter inspirasjon av en skisse av St. Johannes av Korset (1542-1591).
Bibelen forteller én fortelling fra første til siste side: At det finnes Én som har skapt alt, og denne éne, personlige, treenige Gud elsker verden med en kjærlighet av en annen verden.
Han elsker oss akkurat slik vi er skapt for å bli elsket: Lidenskapelig, evig og trofast.
Men vi, vi elsker ikke Gud verken lidenskapelig, evig eller trofast. Vi rotet oss bort allerede på side to i fortellingen, og det er helt og holdent vår egen skyld.
Dagens bibeltekst er hentet fra side 197 i historien. Moses har nettopp advart Israelsfolket om hva som vil skje hvis de sviker Gud og dyrker avguder: Da vil Guds folk bli spredt ut blant folkene. Så kommer dagens bibeltekst:
«Men dersom dere søker Herren din Gud der, skal du finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og hele din sjel. I din nød, når alt dette rammer deg i dager som kommer, skal du vende om til Herren din Gud og lytte til hans røst. For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han slipper deg ikke og ødelegger deg ikke.» (5. Mos 29-31)
På en måte skulle jeg ønske at det stod: «Du skal finne Gud når du søker ham av litt av ditt hjerte og en flik av din sjel.» Men jeg innser jo at det ikke er sånn et ekte søk fungerer.
Når du mister en du elsker, setter du ikke i gang et halvhjertet søk. Du gjør alt du kan. Du setter himmel og jord i bevegelse. Du gir alt.
Derfor: Gi alt. Søk Gud av hele ditt hjerte, med alt det som finnes der av tro og kjærlighet, tvil, motstand og delthet. Kom som du er. Søk Gud med hele deg. Da settes Himmelens mektigste krefter i bevegelse.
LA OSS BE «Du gode hyrde – før de villfarne tilbake. Barmhjertige Herre, kall meg tilbake når jeg flykter, dra meg til deg når jeg gjør motstand, reis meg når jeg faller, støtt meg når jeg står, led meg når jeg går. Glem meg ikke om jeg glemmer deg. Om jeg synder, vend deg ikke fra meg.
Se ikke på mine misgjerninger, men på din uendelige godhet. Tilgi meg nådig alle mine overtredelser. Gi meg å sørge over de synder jeg har begått, og styrk meg i de fristelser som ligger foran meg.»
(Av St. Thomas Aquinas, 1225-1274)
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 10. september 2012
“The greatest modern error is not to proclaim that God died, but to believe that the devil has died”sier den katolske filosofen Nicolás Gómez Dávila. Klostrene er åndelige høyborger i kampen mot den onde. Her: Den benediktinske klosterøya Mont Saint-Michel i Normandie. (Jeg var der i 2014. Fantastisk sted! Det er en av de over 200 bloggutkastene som står på vent...)
Vår kultur har til en stor grad erstattet begrepene «rett og galt, godt og ondt» med «lurt og ikke så lurt». Det tror jeg ikke er så lurt. Det tror jeg rett og slett er dumt – ja, galt – fordi det gjør oss mer sårbare for synden. Synden er en realitet, ikke en teori.
Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og Den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om synden og djevelen ikke finnes – og at de av oss som vet at synden er en realitet, er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep. I dag og alle dager må vi be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det/den onde!
Hvis vi ikke tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde, kan vi selv bli den som utøver synd/ondskap – før vi vet ordet av det. For alle som faller i synd, også alvorlige synder, dødssynder, finnes det en vei videre. Den veien går om skriftemålet, som er et av helbredelsens sakramenter. Skriftemålet er ikke et sted der Jesus står med pekefingeren og sier fy. Det er et hellig sakrament der Jesus står med åpne armer og sier kom.
«Gjenstanden for Guds harme er synd, ikke synderen» vektlegger den katolske biskopen av Trondheim, Erik Varden. Poenget er at uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort. Gjenskapt i Guds bilde.
Her er mitt favoritt-triks når kampen er hard, nederlagene står i kø, og oppgaven med å la Gud gjøre meg til en helgen er så latterlig, smertefull og absurd at jeg vil ikke: Da tenker jeg på Hellig Olav. Når Gud kunne lage en helgen ut av en viking, må det være håp for meg også.
«La ingen sørge over at han har falt igjen og igjen, for tilgivelsen har stått opp igjen fra graven» sier den hellige Johannes Krysostomos. Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde.
Har du krigssår fra synd? Ikke bli liggende på slagmarken. Reis deg. Gå til legen (altså: gå til skriftemål), få nåde og helbredelse og ta opp igjen kampen. Ikke gi opp. Strid troens gode strid! Husk: «Herren gleder seg over hvert minste lille steg du tar.» (St. Frans av Sales)
«Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Be til enhver tid, i Ånden!» (Ef 6,10 f)
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30. juli 2021 da Sal 32,1–11 var dagens bibeltekst.
Den norske kirkes seljumannamessefeiring i St. Albanus-klosteret på Selja, søndag 4. juli 2021. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Den nye prosten i Nordfjord, Stian Heggedal, holdt en flott preken under seljumannamessen, som han har latt meg sitere fra.
Heggedal kommer rett fra feltpreststilling i Forsvaret, der han blant annet gjorde tjeneste i Irak og Jordan.
Stian Heggedal startet prekenen med å fortelle om et tv-program fra "en liten landsby i det tidligere Jugoslavia", der Jomfru Maria viste seg for en gruppe lokale tenåringer. "Programmet handlet om hva disse ungdommene gjør i dag, flere år etter åpenbaringene, men det viste også et svært mørkt bakteppe for disse synene av Jomfru Maria… En dyp og bitter konflikt mellom de ortodokse og de katolske herjet på sitt aller verste i området, og klimakset var under andre verdenskrig, når det blusset opp til ekstreme voldshandlinger mellom de troende. I nærheten av denne byen der Jomfru Maria skal ha åpenbart seg, ble et stort antall serbere, kvinner og barn, kastet til sin død utfor et stup, og flere andre steder ble mennesker levende begravet… med velsignelse av de lokale fransiskanerne. Med andre ord: Jomfru Maria har blitt sett på et sted der Kirken og Guds folk har på en forferdelig måte forrådt Kristus."
Jeg har jo hørt om Maria-åpenbaringene i Medjugorie før, men at dette var bakteppet, visste jeg ikke. Sterkt å høre! Men det er typisk for Guds nåde: Den kommer dit den trengs mest, ikke der den er mest fortjent.
Videre snakket Stian Heggedal om hvordan "de virkelige miraklene, det som faktisk ikke er av denne verden, er det helt ufattelige møte mellom torturist og den torturerte. Det tilgivende møtet mellom fangevokteren i Auscwitz og hans offer… Det stedet der attentatmannen og den dødes familie møtes med forsoning, DET er et hellig sted! Et sted der Gud virker."
Deretter snakket prosten om den hellige Sunniva, som ikke er hellig fordi hun er så annerledes fra oss. "Hun er hellig fordi hun faktisk er akkurat som oss. Like full av mangler og feil. Men hun valgte å la Kristus skinne gjennom nettopp denne rare og merkelige kompleksiteten som utgjør et menneske. Hun er ingen helgen fordi hun aldri hadde en syndig tanke eller fordi hun fornektet alt som var menneskelig i henne, hun er en helgen på grunn av det stikk motsatte. Hun var et fullt ut menneske som våget å la Kristus skinne gjennom sin feilbarighet en stakket stund. Og se hva som skjedde…"
"Dette bør minne oss alle på en litt glemt del om de kristne helgener: vi skal alle en gang bli helgener.Det kristne håpet, og dette er et håp som ofte går i glemmeboken, er ikke at vi skal rømme denne verdens jammerdal og søke tilflukt i himmelen… men det er noe mye mer radikalt. Det kristne håpet er en ny himmel. Og en ny jord. Som skal forenes i all evighet. Der samtlige av oss vil være helgener, fordi vi alle lar Kristus skinne gjennom oss, lik Sta Sunniva. Vi vil ikke lenger være idoler for hverandre, men levende ikoner."
"Men dette virker alt litt fjernt i fra vår virkelighet i dag. Er ikke dette bare en teologs fantastiske fortelling om noe som skal skje så langt inn i fremtiden at det på ingen måte føles reelt for meg i dag? Tvert i mot. Det er nå det begynner. Ja, det har allerede begynt! Vi samles her for å minnes en jente for lenge siden som lot Kristus skinne igjennom seg tiltross for at det kostet henne livet… Vi, du, jeg, oss til sammen… er kalt til å la Kristus skinne gjennom oss, tiltross vår komplekse og sammensatte personlighet, og forsøke å skape nettopp det møte mellom oss som gjør at Gud kommer til syne. For det er vår oppgave… Det er vår gudegitte oppgave… å ikke bare gjøre kirker og åpenbaringssteder til et hellig sted: men hele verden til et hellig sted.
Amen"
På kirkevei. Pilegrimsstien fra Bø ut til klosteret.
Sus av myrull og hav. Fantastisk når landskapet åpner seg mot havet.
Fri! Klosteret er rett rundt svingen, og Maria løper i forveien.
Prost Stian Heggedal preker.
Luthersk prest Mecky Wohlenberg ledet forbønnen.
Maria klatret i ruinene.
Jeg var med og sang i prosjektkoret. Mye flott musikk, blant annet Alma trinita beata, som vi sang både under inngangs- og utgangsprosesjonen.
Oppe i hulen etter messen. Arkeolog Alf Tore Hommedal fortalte om kildens utspring, som egentlig springer ut av fjellet her oppe i hulen.
Inne i den hellige hulen former vanndråpene vakre perler. "Martyrenes tårer" kaller barna dem. Jeg brukte dem som hellig vann, til å tegne korsets tegn, og be for Norges omvendelse.
Sankta Sunniva-t-skjorten må på på en dag som denne. Den er utgitt av Bjørgvin bispedømme, og på den står det: "Sankta Sunniva - vernehelgen for bergensarar og vestlendingar." Og det er helt sant. I tillegg er hun vernehelgen for hele Norge, "patrona Norvegiae", kalles hun i Kirkens bønner.
Til avslutning sang vi salmen "Deg å få skode". Her kan du høre de to siste versene:
Fra innspillingen av "If Ye Love Me" av Tallis. Foto: Skjermdump fra YouTube
Tenebrae er en av verdens fremste vokalgrupper. Deres kjerneverdier er "Passion and precision", og det lever de definitivt opp til. I denne bloggposten finner du fire av innspillingene deres som jeg ønsker å dele med deg. Hvis du vil ha litt mer himmel i livet - lytt til disse fire sangene.
I tillegg til YouTube-lenker til alle de fire sangene, har jeg også lagt inn lenker til Spotify. Sangene kommer i rekkefølge fra eldst til yngst. Under hver video finner du sangteksten med oversettelse.
If Ye Love Me av Tallis (1540)
If Ye Love Me er en nydelig, firstemt motett av britiske Thomas Tallis fra 1540. Teksten er fra Johannes-evangeliet (Joh 14,15), der Jesus gir oss løftet om Den Hellige Ånd, Trøsteren.
Et av Den Hellige Ånds navn på gresk, Parakletos, kan oversettes med både Trøsteren og Talsmannen (advokaten). I den britiske oversettelsen brukes Comforter, Trøsteren. I norske bibeloversettelser har man konsekvent valgt Talsmannen (iallfall fra 1861 til i dag). Parakletos kan som sagt bety begge deler, så du kan med god samvittighet tenke/bruke det navnet på norsk som treffer deg mest.
Her er bibelteksten med de ordene som synges i Tallis' motett:
If ye love me,
keep my commandments.
And I will pray the Father,
and he shall give you another Comforter,
that he may abide with you for ever;
Even the Spirit of truth.
Jeg synes det er fint å lese disse bibelversene i den sammenhengen de står:
"Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere.
Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve.
Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg." Jesus i Joh 14,15-21
Her kan du lese bloggposten Ettertanke | Det gode livet, som handler om nettopp temaet "å holde Guds bud". Et utdrag derfra: "Guds bud er gode, for de viser veien til Godheten. De «gir glede i hjertet». De «får øynene til å stråle». De «gir den uerfarne visdom»."
Fra innspillingen av "Miserere" av Allegri. Foto: Skjermdump fra YouTube
Miserere av Allegri (1638)
Miserere er det første ordet i den latinske oversettelsen av salme 51 i Salmenes bok og dermed navnet på hele salmen. I Allegris nistemmige Miserere synges hele salmen fra første til siste vers, derfor tar det normalt 12 til 14 minutter å lytte til Miserere. Det er et vel anvendt kvarter av ditt liv.
Gregorio Allegri (1582-1652) var en italiensk komponist i barokken. I 1638 skrev han Miserere som regnes blant musikkhistoriens vakreste verk.
"Han er mest berømt for sitt nistemmige verk Miserere, som i påskeuken ble sunget i Det sixtinske kapell. Dette stykket skulle ikke kopieres, og kun fremføres under disse messene. I tillegg til sitt virke som komponist, var Allegri var også en aktiv sanger ved en rekke kor i Roma.
En rekke komponister trakk inspirasjon fra Allegri, deriblant Wolfgang Amadeus Mozart. En historie forteller at den da 14 år gamle Mozart i påsken 1770 urettmessig transkriberte Miserere etter å ha hørt verket bare én gang." (Gregorio Allegri i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 31. mars 2021 fra https://snl.no/Gregorio_Allegri)
Andre kilder forteller at Mozart hørte Miserere om onsdagen, og at han deretter bare gjorde noen mindre endringer i transkriberingen sin da han hørte stykket om igjen fredagen.
Jeg mistenker forresten at Store norske leksikon har skrevet feil tidsangivelse. Miserere er en helt klar botssalme. Det er noe man ville synge i den stille uke, i den hellige uke, som vi er i nå, ikke i den jublende påskeuken, som er neste uke. (Påskeuken starter 1. påskedag.)
Jeg googlet nå, og fant ut at jeg hadde rett. Allegris Miserere ble fast fremført i Vatikanet under matutin-tidebønnen onsdag og fredag i den stille uke - det vil si i dag, onsdag i den stille uke, da Judas svek Jesus, og på langfredag. Disse to dagene er så dramatiske og så voldsomme at de faktisk klinger igjen gjennom hele året. Tradisjonelt har katolikker fastet fra kjøtt hver onsdag og hver fredag gjennom århundrer - på grunn av menneskehetens svik mot Jesus på onsdagen og Jesu korsdød fredagen.
Uansett: Miserere er helt nydelig å høre på hele året! Og her lever Tenebrae virkelig opp til kjerneverdiene sine: Masse pasjon. Og fullkommen presisjon.
Salme 51 En salme av David, da profeten Natan kom til ham etter at han hadde vært hos Batseba. Miserere mei, Deus: secundum magnam misericordiam tuam.
Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet,
Et secundum multitudinem miserationum tuarum, dele iniquitatem meam.
stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet!
Amplius lava me ab iniquitate mea: et a* peccato meo munda me.
Vask meg ren for skyld og rens meg for min synd!
(* det er ved denne a-en at sopranen synger en høy C så himmelsk vakkert at den gjennomborer selv steinhjerter)
Quoniam iniquitatem meam ego cognosco: et peccatum meum contra me est semper.
For mine lovbrudd kjenner jeg, min synd står alltid for meg.
Tibi soli peccavi, et malum coram te feci: ut justificeris in sermonibus tuis, et vincas cum judicaris.
Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort. Derfor har du rett når du taler, du er ren når du feller dom.
Ecce enim in iniquitatibus conceptus sum: et in peccatis concepit me mater mea.
Ja, med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv.
Ecce enim veritatem dilexisti: incerta et occulta sapientiae tuae manifestasti mihi *
Se, du gleder deg over sannhet i mitt indre,
du lærer meg visdom i det skjulte.
*her synger sopranen på nytt den nydelige sløyfen
Asperges me hysopo, et mundabor: lavabis me, et super nivem dealbabor.
Ta bort min synd med isop, så jeg blir ren, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø.
Auditui meo dabis gaudium et laetitiam: et exsultabunt ossa humiliata.
La meg få oppleve fryd og glede, la lemmene du knuste, få juble.
Averte faciem tuam a peccatis meis: et omnes iniquitates meas dele.
Skjul ditt ansikt for mine synder, utslett all min skyld!
Cor mundum crea in me, Deus: et spiritum rectum innova in visceribus meis.*
Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!
*her synger sopranen på nytt den nydelige sløyfen
Ne proiicias me a facie tua: et spiritum sanctum tuum ne auferas a me.
Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd!
Redde mihi laetitiam salutaris tui: et spiritu principali confirma me.
Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd!
Docebo iniquos vias tuas: et impii ad te convertentur.
Jeg vil lære lovbrytere dine veier, syndere skal vende om til deg.
Libera me de sanguinibus, Deus, Deus salutis meae: et exsultabit lingua mea justitiam tuam.
Fri meg, Gud, fra blodskyld, du Gud som er min frelse! Så skal min tunge juble over din rettferd.
Domine, labia mea aperies: et os meum annuntiabit laudem tuam.
Herre, lukk opp mine lepper så min munn kan lovprise deg.
Quoniam si voluisses sacrificium, dedissem utique: holocaustis non delectaberis.
For du har ikke glede i slaktoffer, mitt brennoffer bryr du deg ikke om.
Sacrificium Deo spiritus contribulatus: cor contritum, et humiliatum, Deus, non despicies.
Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte.
Benigne fac, Domine, in bona voluntate tua Sion: ut aedificentur muri Ierusalem.
Gjør vel mot Sion i din nåde, bygg Jerusalems murer!
Tunc acceptabis sacrificium justitiae, oblationes, et holocausta: tunc imponent super altare tuum vitulos. Da skal du ha glede i rette offer, brennoffer og heloffer. Da skal de ofre okser på ditt alter.
Fra innspillingen av "Os Justi" av Bruckner. Foto: Skjermdump fra YouTube
Os justi av Bruckner (1879)
Teksten til Os justi er hentet fra en salme av David, nærmere bestemt Salme 37,30-31.
Anton Bruckner (1824-1896) er mest kjent for sine symfonier, og regnes som en av de største symfonikerne i 1800-tallets siste halvdel. Han var samtidig en betydningsfull kirkemusiker som ble organist ved katedralen i Linz og hoffet i Wien. Bruckner tilhørte den Cecilianske bevegelse innen kormusikk, som forsøkte å ta vare og gjenopprette den gregorianske sangen og renessansepolyfonien i den østerrikske kirkemusikken.
Teksten til Os justi er på latin, fra Salme 37,30-31. Den norske oversettelsen er hentet fra Bibelselskapets 2011-oversettelse. Bruckners korverk regnes generelt for å være krevende å synge. Du må rett og slett være flink og trenet for å få det til. Dette er ikke noe ethvert amatørkor får til.
Før du bestemmer deg for om du liker denne sangen eller ikke, må du iallfall ha lyttet helt til du kommer til 45 sekunder ut i videoen (41 sekunder på Spotify) når sopranen synger meditaaaaaabitur. Ah! Da forstår du hvorfor Os justi er med her blant mine anbefalinger.
Til slutt skal du få den vakre lovprisningen Tebe poem, tonesatt av den russiske komponisten Pavel Chesnokov (1877-1944).
Bass-stemmen starter ut i en helt fantastisk mørk H (!), med en kraftfull bass som vokser rett opp av jorden. Fantastisk er egentlig et for svakt ord. "Overjordisk" eller "guddommelig vakker" er kanskje nærmere virkeligheten. Sublimt.
Teksten er fra den ortodokse St. Johannes Chrysostomos-liturgien. Språket er kirkeslavisk, det vil si det liturgiske språket i den russisk-ortodokse kirke. Tebé poém oversettes ofte med "We sing to you", men noen oversetter det med "We hymn Thee".
i mólim Ti sya, Bózhe nash i mólim Ti sya, Bózhe nash i mólim Ti sya, Bózhe nash
We pray to you, our God x 3
Bózhe nash
Our God
mólim Ti sya, Bózhe nash mólim Ti sya, Bózhe nash mólim Ti sya, Bózhe nash We pray to you, our God x 3
Tebe Poem er fantastisk å lytte til hele døgnet, men spesielt om kvelden. Den er så inderlig til å få fred i sjelen av at den kan anbefales å lytte til som en kveldsbønn/vuggesang for voksne. God natt fra meg til deg! Må Gud velsigne deg og natten din.
To musikktips til slutt:
Nikolay Kedrovs arrangement til Fader Vår på russisk, Otche nash, er en skatt du ikke bør gå glipp av. Du kan lytte til Tenebrae synge Fader Vår, Otche nash, her på YouTube og her på Spotity.
«Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.» (Mi 7,19) Det er dypt, det. Dypere kommer du ikke. Foto: Randy Tan/Flickr Creative Commons
Jeg var fire eller fem år gammel. Fortsatt sitter bevegelsen
i armene og hele overkroppen. Ikke minst husker tærne mine den uendelig fine følelsen
da vi omtrent stod på tå for å synge så høyt som vi bare klarte.
«For han har kastet alle mine synder bak sin rygg, bak sin rygg, bak
sin rygg. Han ser dem aldri mer.
Så langt som Østen er fra Vesten er de langt
fra meg, er de langt fra meg, er de langt fra meg. Han ser dem aldri mer.»
De små armene våre kastet syndene av all kraft bak Guds rygg,
og vi visste at han ser dem aldri mer.
Riktignok hadde vi ikke helt begreper om hvor langt Østen er fra Vesten, men vi
visste at vi bodde på Vestlandet, og at Kina lå i øst. Fra Vesten til Østen er
det med andre ord minst så langt som det er å grave seg hele veien ned til Kina
fra sandkassen. Altså uendelig langt. Umulig å grave helt ned dit. Man har da litt begreper om avstand selv om man går
i barnehagen. Når jeg gir syndene mine til Gud, blir de med andre ord helt borte.
Jeg ante ikke at vi sang Bibelen, men det gjorde vi jo. Det
første verset kommer fra profeten Mika: «Herren
skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal
kaste alle våre synder ned i havets dyp.» (Mi 7,19) Det er dypt, det.
Dypere kommer du ikke.
Det andre verset er hentet fra Salmenes bok: «Så høy som himmelen er over jorden, så stor
er Herrens nåde mot dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, så langt
tar han våre synder bort fra oss. Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik
er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham.» (Sal 103,11-13) Så høy som
himmelen er over jorden. Det er høyt,
det. Høyere kommer du ikke.
Så langt som øst er fra vest. Det er langt, det. Uendelig langt, faktisk. Lengre kommer du ikke.
Det jeg lærte, var: Bare gi alt til Gud. Alt det gode. Alt
det vonde og onde. Alt. For dette er den Gud vi tror på: «Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med godhet og miskunn. Han
fyller ditt liv med det som godt er, og gjør deg ung igjen som ørnen.» (Sal
103,4-5)
I dag og alle dager: Må Herren velsigne deg og bevare deg. Må vår barmhjertige Far
la ansiktet sitt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg
og gi deg fred. Amen.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. oktober 2020 da Mi 7,18-19 var dagens bibeltekst
Den som sitter i Den Høyestes ly og bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: «Min tilflukt og borg, min Gud som jeg setter min lit til!» Han dekker deg med sine fjær, under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern. (Salme 91, 1-4)
Det er litt sørgelig at tolleren som Jesus forteller om i
lignelsen i dag ikke er en virkelig person, for jeg har blitt så glad i ham. Han har blitt så virkelig for meg. Jeg tror det kommer av at jeg
blir minnet om ham i hver eneste messe jeg er i.
Den katolske messen er full av tegnhandlinger, og én av dem
er at vi under syndsbekjennelsen – helt fysisk og konkret – slår oss på brystet
mens vi bøyer oss litt forover. Slik som tolleren gjorde. «Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot
himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’» (Luk
18,13)
I det liturgiske leddet Confiteor bekjenner vi, sammen:
«Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige,
og for dere alle,
at jeg har syndet meget
i tanker og ord,
gjerninger og forsømmelser
ved min skyld.»
Og ved «ved min skyld» slår alle seg for brystet:
Staute menn, gamle damer, tenåringer, barn – alle. Det er et veldig kort, men
vakkert og gripende øyeblikk der jeg står direkte foran Gud, maskeløs, avkledd.
Ærlig.
I den tradisjonelle, latinske messen slår man seg hele tre
ganger for brystet, mens man sier «Mea
culpa, mea culpa, mea maxima culpa». «Ved min skyld, ved min skyld, ved min
meget store skyld.»
Mennesket er et vesen med frihet og moralsk ansvar. Den som
sier «mea culpa» er et fritt menneske, for bare frie mennesker kan ta ansvaret
for sine egne handlinger.
Veien til full frihet går gjennom å være ærlig. Med det
perspektivet kan det faktisk føles skikkelig deilig og frigjørende å si «mea culpa». For bare sannheten kan sette
mennesket fri. Helt fri.
I messen overgir jeg meg til Gud slik jeg er, med alt jeg
er, med hud og hår – også løfter jeg blikket og ser framover.
Som dominikanermunken Arnfinn Haram sier det:«Det
som ligg bak, skal vi gjere opp, og så skal vi legge det bak oss; eg
gløymer det som ligg bak, og strekkjer meg ut etter det som er
framfor (Fil 3). Livet vårt er bestemt av framtida, av Guds framtid, av
det riket som skal kome og som alt no er her midt i blant oss! Vi går framover; vi har ei sky av vitne som omgjev oss (Hebr 12,1), alle helgnane der oppe, som på tribunene på stadion; dei ser ser oss som er midt i løpet, som vil i mål, som ikkje vil gi opp; dei kan støtte oss med sine forbøner og med sitt føredøme, dei heiar oss fram!
Ja, Abba, Far; eg vil i mål, sjølv om du skal dra meg over målstreken!
Hjelp meg, Herre Krist, å strida/i di kraft den gode strid! // Fylg meg alltid ved mi sida/fylg meg all mi levetid!"
Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. oktober 2020 da Luk 18,9-14 var dagens bibeltekst
I VANNSPEILET: "Nå ser vi som i et speil, i en gåte." På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Aker brygge, oktober 2017
Ett av de kristne tipsene for å finne ut om kjæresten er den rette, er å ta «Kjærlighetens høysang»-testen.
Den går ut på at du setter inn kjærestens navn der hvor det står «Kjærligheten» i 1. Kor 3, 4-7. Altså slik: [Sett inn navnet] er tålmodig, han er velvillig, han misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Han krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Han gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Han utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Det kan være en nyttig test. Kanskje kan det gi deg en slags pekepinn. Tanken er iallfall god. I våre beste øyeblikk passer vi inn her.
Problemet er at den kjærligheten som er subjektet i grunnteksten, er «agape» (gresk) – altså den guddommelige kjærligheten. Det er bare Guds kjærlighet som fullstendig passer til denne beskrivelsen. Hver gang du opplever at noen elsker deg med dyp, uforbeholden kjærlighet, får du et glimt av Gud gjennom dem. Men det er ingen av oss som holder Guds nivå et helt liv.
Sannheten er at mens Guds kjærlighet til enhver tid er fullkommen og perfekt, så merkes det på oss mennesker at vi er syndere. Ordet «synd» kommer av «å gå i sund» - altså å gå i stykker. Det er noe som har gått i stykker i oss. Vi har blitt stykkevis og delte – ikke minst i forståelsen vår av hvem Gud er. Men en gang skal alt det ta slutt. Paulus skriver: «Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.» (1. Kor. 13,10).
I katolske messer oversettes vers 12 slik:
«For ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå erkjenner jeg glimtvis, men da skal jeg erkjenne fullt ut,
på samme måte som jeg selv er kjent.»
På bibelsk tid hadde de ikke glasspeil slik vi har i dag. De hadde vannspeil og de hadde blankpolert metall. Det gjorde at speilbildet aldri var helt klart. Bildet var uklart og gåtefullt, som gjenskinnet i et stille vann – der du ser, men du ser ofte uklart. Du ser bare klart i glimt, stykkevis og delt.
Hvis du ser på deg selv i et vannspeil, får du glimtvis svaret på hvem du er. På samme måte får du glimtvis svaret på hvem du er når du speiler deg i øynene til et menneske som elsker deg.
Når du speiler deg i Guds øyne får du den fulle og hele sannheten om hvem du er: Du er den høyt elskede. I all evighet.
«Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten». (1. Kor 13,13)
Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 24. februar 2020, da 1 Kor 13,8-13 var dagens bibeltekst
En komponist fra vår egen tid som har skrevet en ny melodi til Ubi Caritas, er Paul Mealor (født 1975), professor i komposisjon ved University of Aberdeen. Hans versjon er helt nydelig. Lytt til Voces 8 fremføre den her.
Den norske komponisten Ola Gjeilo (født 1978) har laget utrolig mye vakker kormusikk. Et av stykkene hans er Ubi Caritas i fullversjonen med all teksten. Sett på deg headsetet, lytt og bare ta imot (lenken fører til Spotify, til vokalgruppen Voces 8 som fremfører Ola Gjeilos Ubi Caritas.)
Ubi Caritas et Amor - med norsk oversettelse
Ubi caritas et amor, Deus ibi est. (Hvor miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud.)
Congregavit nos in unum Christi amor. (Kristi kjærlighet har samlet oss til ett.)
Exsultemus, et in ipso jucundemur. (La oss juble og glede oss i ham.)
Timeamus, et amemus Deum vivum. (La oss frykte, elske den levende Gud.)
Et ex corde diligamus nos sincero. (La oss elske hverandre av oppriktig hjerte.)
Ubi caritas et amor, Deus ibi est. (Hvor miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud.)
Simul ergo cum in unum congregamur: (La oss vokte oss, når vi samles til ett)
Ne nos mente dividamur, caveamus. (så ikke våre sinn forblir splittet.)
Cessent iurgia maligna, cessent lites. (Måtte krangel og strid opphøre,)
Et in medio nostri sit Christus Deus. (og Kristus, vår Gud, være i vår midte.)
Ubi caritas et amor, Deus ibi est. (Hvor miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud.)
Simul quoque cum beatis videamus, (Måtte vi forherliget sammen med de salige få se)
Glorianter vultum tuum, Christe Deus: (ditt åsyn, Kristus vår Gud,)
Gaudium quod est immensum, atque probum, (og kjenne gleden som er ren)
9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
10 Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.
11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.
Kjærlighetens høysang
Noen ganger er det fint å lese kjente bibeltekster i nye, ukjente oversettelser. Plutselig ser du noe nytt. Her er kjærlighetens høysang slik den blir lest i messene i Den katolske kirke.
"Om jeg taler alle menneskelige språk, ja, i englenes egen tunge, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare rungende malm og klingende cymbaler. Om jeg har profetiske gaver, om jeg kjenner alle mysterier og eier all innsikt, om jeg har en tro så full og hel at jeg kan flytte fjell, men er uten kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg deler ut alt jeg eier, om jeg gir mitt legeme til bålet, men ikke har kjærlighet, da er det meg ennå til ingen nytte.
Kjærligheten er langmodig, den er velvillig, den kjenner ikke misunnelse; kjærligheten skryter ikke og brauter ikke; den går ikke usømmelig frem, søker ikke å fremme sitt eget; den blir ikke heftig og bitter, og gjemmer ikke på andres ondskap; den gleder seg aldri over urett, men gleder seg ved sannheten.
Alt kan kjærligheten bære, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense.
Kjærligheten skal aldri forgå. Det være seg profetgaver – de skal falle bort; det være seg tungetale – den skal opphøre; det være seg erkjennelse – den skal svinne. For glimtvis erkjenner vi nå, og glimt er våre profetiske syn; men når fullbyrdelsen kommer, skal det som er glimt og brokker svinne bort. Da jeg var barn, var min tale, mine tanker og mine ønsker et barns; men da jeg vokste til, la jeg det barnslige av.
For ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå erkjenner jeg glimtvis, men da skal jeg erkjenne fullt ut, på samme måte som jeg selv er kjent.
Og som det nå er, blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."
Stjernedirigenten Daniel og korsangeren Lena snakker om engler, døden og livets store spørsmål. Foto: Lars Opstad/Oslo Nye
I går var Ingrid og jeg på premieren av musikalen "Så som i himmelen" på Oslo Nye Teater. I en tid som dyrker individualismen og enerne, er "Så som i himmelen" en hyllest til fellesskapet og korsangen.
Det var koselig å ha en jentekveld alene med Ingrid, og vi både lo mye og gråt litt underveis. Musikalen var glimrende castet, med et sterkt ensemble som var troverdige i sine svært så ulike roller i kirkekoret. Alle som har sunget i kor kommer til å kjenne igjen de ulike typene, for å si det sånn.
Fra film til musikal
"Så som i himmelen" er kjærlighetshistorien mellom den døende, verdensberømte dirigenten Daniel Dareus og jenta på matbutikken - en historie som nå har tatt steget fra filmlerretet til musikalscenen i Norge.
Hans Marius Hoff Mittet er knallgod i rollen som dirigenten Daniel, mens Heidi Ruud Ellingsen er nydelig som korsangeren Lena. Jannicke Kruse rører naturligvis alle i rollen som Gabriella. "Gabriellas sång" har jo rukket å bli mer kjent (og høyere elsket) enn filmen den kommer fra.
Jannike Kruse i rollen som Gabriella.
Foto: Lars Opstad/Oslo Nye
Verdien av fellesskap i individualismens tid
"Så som i himmelen" starter med at stjernedirigenten Daniel blir dødssyk av stress, og får beskjed av legen om å leve et rolig liv. Han drar tilbake til hjembygda der han ikke har bodd siden han var barn. Der blir han dirigent i det lokale kirkekoret og møter blant annet Lena som jobber på matbutikken.
Daniel har levd et individualistisk liv i en hard konkurranseverden. I hjembygda lærer han nye verdier: Verdien av nærhet, omsorg, kjærlighet. "Så som i himmelen" er historien om den store eneren som lærer verdien av fellesskap, og om det store i det lille. I en tid preget av individualisme er "Så som i himmelen" en hyllest til fellesskapet.
Foto: Lars Opstad/Oslo Nye
Musikkens helbredende kraft
Daniel lærer at ingen er alene: Hverken den ensomme dirigenten Daniel, mobbeofferet Holmfrid (som byr på musikalens sterkeste scene, synes jeg), voldsutsatte Gabriella som trenger at noen står opp for henne eller den psykisk utviklingshemmede Tore med den vakre bass-stemmen. I et kor trengs alle stemmene. Og i et kor dannes det et sterkt fellesskap som gjør at man står opp for hverandre når det trengs.
– Jeg vil skape musikk som åpner menneskers hjerter, sier stjernedirigenten Daniel i starten av musikalen. Det får denne musikalen til. Det er en historie om musikk, om fellesskap, og om musikkens helbredende kraft. Det vil si: "Så som i himmelen" er en historie om korsang. Korsang er faktisk den største kulturaktiviteten i Norge.
Jeg har aldri sett filmen "Så som i himmelen" som kom ut i 2004, mye takket være kritikken som filmen fikk i Vårt Land den gang. Det er nemlig Kirken og presten (Johannes Joner) som har fått rollen som slem skurk i dette manuset, mens prestefruen er den som avslører "sannheten": At synd er bare noe som Kirken har funnet på for å få makt over folk, må vite. Synden finnes ikke, og det finnes ingen tilgivelse, for Gud fordømmer ingen og ingenting. Så det så.
Sukk. Heldigvis var dette motivet mindre fremtredende enn jeg hadde fryktet. I store deler av første akt er presten en rimelig real type det er mulig å like, før han blir helt merkelig (for ikke å si idiot). Akk ja. "Prøv alt og hold fast ved det gode" (1. Tess 5,21), er et godt bibelsk prinsipp. Og det er mye bra her. Bare ikke alt.
Det er dessverre ikke sånn at synden bare er noe Kirken har funnet på. Hadde det nå enda vært så vel. Synden finnes. Den er en realitet. Det vet alle som har blitt skadet av den, og alle som har sett andre bli skadet av den. (Ordet synd kommer av "å gå i sund", altså å gå i stykker. Synd får alltid noe/noen til å gå i stykker.)
Den gode nyheten er at det finnes løsninger: Det finnes tilgivelse for den som har syndet, og det finnes helbredelse for den som har blitt såret. DET er gode nyheter. Kanskje noen kan lage en like fengende musikal med det motivet en gang.
For mennesket trenger helbredelse - både den som ligger i musikken, i fellesskapet, i kjærligheten og i nåden.
Noen høydepunkter fra kormusikalen. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
PS: Jeg fikk spørsmål på Facebook om hvilken alder denne musikalen egner seg for. Jente i 7. klasse gikk helt fint, men jeg tror ikke jeg hadde tatt med noen yngre enn det. Du bør være ungdom eller på kanten til å bli ungdom, tenker jeg.
NRK: Folkelig feelgood (skrevet av dyktige Karen Frøsland Nystøyl som var journalist i Credo da jeg var redaktør der - hun er den eneste anmelderen som påpeker prestens tynne rolle)
