Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Samfunnskritikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Samfunnskritikk. Vis alle innlegg

28 juli 2021

Ettertanke | Våkenatt for Norge

Pilegrimene fra Norges Unge Katolikker ber i Nidarosdomen, 27. juli 2021.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I kveld begynner det hellige Olsok-døgnet i St. Olavs by. Helt til morgenen gryr kommer Nidarosdomen til å være fylt med pilegrimer, Olavsvake og bønn. (Det vil si: Så fylt som domen har lov til å være i koronatid.)


Mange lurer på hvordan Hellig Olav kan bli kalt nettopp det. Han var jo så definitivt ingen sukkerhelgen. Helgenbiografiene gjennom 2000 år viser imidlertid klart at de hellige ofte har vandret krokete veier. Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt, vektlegger pater Olav Müller i sin gode, lille bok Olav den Hellige | Olav Haraldsson.

Biskop Grimkjell som helgenkåret Olav var vitne til hvordan ungdommen Olav stod med ett bein plantet i vikingtiden og det andre i kristendommen. Men han så også hvordan Guds nåde med årene oppdro kongen slik at «vikingbeinet» til slutt kom over i kristen leir.

Kong Olav Haraldsson hadde en brennende iver for kristentroen og Kirken, han søkte Guds vilje med livet sitt. Bedre enn oss forstod han at uten rikskongedømmet ville ikke kristentroen ha fnugg av sjanse til å bli noe mer enn en tynn hinne over et ugudelig ættesamfunn der den sterkestes rett regjerte og uretten florerte.

Olav ble imidlertid ikke helligkåret på grunn av sitt liv, men på grunn av sin død. Før slaget på Stiklestad hadde han en drøm som gav ham en forutanelse om at han kom til å bli drept. Likevel spente han beltet om livet, gikk uredd inn i striden og satte livet til for Kristi skyld. Slik ble han Norges evige konge.

Fra gammelt av var natten mellom 28. og 29. juli natten da man våket med Olav som sto foran sitt livs kamp. (Ordet Olsok er forenklingen av ordet Olavsvake.) I dag er landet vårt i ferd med å gli tilbake til den hedendommen som Olav en gang forlot og kjempet imot. Men kampen om Norges sjel er ikke tapt. Bli med på Olavsvaken. Bli med på å be for Norges framtid i natt.

Våkenatten i Nidarosdomen avsluttes (og festdagen begynner) med tidebønnen laudes torsdag 29. juli. Deretter blir det luthersk høymesse klokken 11, katolsk høymesse i Nidarosdomen klokken 14.30, og felles, økumenisk vesper i nasjonalhelligdommen klokken 18. 

Prøv å få med deg en av olsokmessene hvis du kan – i år eller neste år. Det er alltid et av årets absolutte høydepunkt. Men først: Våke og be.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 28. juli 2021 da Jer 1,17–19 var dagens bibeltekst.


PS: De katolske messene fra Stiklestad 28. juli og Nidarosdomen 29. juli strømmes i Den katolske kirkes YouTube-kanal. Du kan allerede nå se opptak av åpningsmessen fra 27. juli.


To pilegrimsgrupper med 48 ungdommer og unge voksne fra Norges Unge Katolikker har gått mer enn 100 kilometer av pilegrimsleden til Nidaros den siste uken. Her går de den tredje runden rundt Nidarosdomen mens de synger og ber - før de går inn i katedralen.

Rundt og rundt. Jeg har fått lov til å bli med som adoptert medlem i NUKs pilegrimsgruppe denne uken. I dag, 28. juli, skal jeg nemlig være fadder for en av pilegrimene som skal konvertere på Stiklestad og tas opp i Kirkens fulle fellesskap. Nydelig!

Den store, katolske pilegrimsgruppen gikk sammen med den katolske biskop Erik Varden den siste etappen av pilegrimsleden. Vel framme ble de tatt godt imot av Den norske kirkes preses' Olav Fykse Tveit. Det gav enda mer høytid til øyeblikket.

Vi sang "Be for oss, Hellig Olav" da vi gikk inn i Nidarosdomen. Sangen ljomet i katedralen. Det første pilegrimene gjorde var å knele ned (se også det øverste bildet i denne bloggposten) og motta velsignelsen.

Høyalteret i Nidarosdomen. Her hvilte Hellig Olavs relikvier helt til 1537.

Bak høyalteret står en god kopi av den opprinnelige altertavlen. Originalen befinner seg i museet til Erkebispegården (ligger like ved kirken). Dette er ikke meg, men Victoria som jeg skal være fadder for i morgen. Hun fant meg gjennom Sta. Sunniva-bloggen :)

Altertavlen viser de viktigste scenene fra St. Olavs liv: Øverst til venstre får han forvarsel om martyrdøden gjennom en drøm. Nede til venstre rir han likevel til slaget på Stiklestad. Nede til høyre blir han drept. Oppe til høyre blir han helligkåret, 2. august 1031, ett år og fire dager etter sin død (markert med en liten øks på primstaven: vesleolsok).

Vi gjør oss klare for å forlate Nidarosdomen. Godt at vi snart kommer tilbake, til stor fest den 29. juli klokken 14.30.

Rosevinduet i Nidarosdomen. Så vakkert!


Umulig å fange det strålende lyset på en fyllestgjørende måte, men her er et forsøk.

Se åpningsmessen fra St. Olav domkirke i Trondheim tirsdag kveld, 27. juli:






Stille stund. Etter kveldsmessen i St. Olav domkirke 27. juli.


Etter messen ble det servert sodd i menighetssalen. Deretter var det tid for tilbedelse.


St. Olav domkirke er en treskipet basilika som stod ferdig i 2016. Da var jeg der! Det er en av de 206 bloggutkastene som fortsatt ligger som utkast. Døgnet har for få timer! Kan noen skaffe meg flere?

Man må jo bare digge en biskop som diskret sniker seg inn på bakerste benk og blir med i tilbedelsen av Jesus.

Den røde evighetslampen brenner og vitner om at Jesus er her.

Bak i St. Olav domkirke kan du ta med deg vievann hjem.

I St. Eystein bokhandel får du kjøpt fine St. Olav-flasker til vievann. (Vievann er alltid gratis, så du må selv fylle flasken.) Velsignet godt å ha med seg hjem!


10 juni 2021

Frispark | Arven etter Arnfinn Haram

Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier


I dag er det nøyaktig ni år siden fr. Arnfinn Haram O.P. døde 10. juni 2012.


Artikkelen stod på trykk i spalten Frispark i avisen Dagen lørdag 8. juni 2013

– Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar, sa dominikanerpresten Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, 10. juni 2012. Få timer senere døde han helt uventet av hjerteinfarkt, etter å ha syklet inn i Nordmarka og inn i evigheten.

Hva er det eneste som blir igjen etter deg etter din død? Svar: Det du har gitt videre. Livet, troen, tankene, kjærligheten. Arnfinn Haram var en som gav mye, derfor er det uendelige rikdommer igjen etter ham.

Biskop Ole Christian Kvarme, Arnfinns studiekamerat og venn, skrev i sitt minneord i fjor: «Da Arnfinn Haram i 1998 konverterte til den katolske kirke, opplevde vi det som et tap for vår kirke. Men dette tap ble til rikdom for hele den kristne kirke i vårt land. Som få andre har han vært en brobygger - mellom kirke, kultur og samfunnsliv, fra Den katolske kirke til bedehusland og pinsevenner.»

Arnfinn Haram var en god prest med et varmt hjerte og et våkent hode. Alle som kom nær ham merket hvordan han elsket Jesus av hele sitt hjerte, av hele sin forstand og av all sin kraft. Arnfinn var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og han var full av virkelyst og virketrang for Kristi sak.

Han var imidlertid opptatt av at den nye kristne veksten i landet vårt ikke kan komme «ovenfra» ved statsmakt. Den nye veksten vil komme nedenfra, fra grasrota, ved at kirken er kirke, og ved at vi som er kristne lever troverdige, integrerte kristne liv:
«Vi skal vere eit alternativ som folk finn fram til av eiga lyst. […] Vi må ikkje etterlikne storsamfunnet elles, vi må ikkje være påtrengjande og masete. Vi må syne overskot. Tilby heile liv.»  
Fader Arnfinn var en av dem som virkelig viste meg det livet: Det hele, troverdige, integrerte kristne livet - det evangeliske livet som lever og ånder i Herren Jesus Kristus.

Den største trusselen for den kristne troen i vår verdensdel i dag er materialismen: Vi setter vår lit til pengene og tingene i stedet for til Gud. Arnfinn var en av de våkne kristne som identifiserte denne trusselen, som avviste den radikalt og valgte å leve det evangeliske livet, i full tillit til Herren. Ved sitt eksempel hjalp han meg og mange andre å bli fri fra materialismen og til å gi slipp på tingene. Han hjalp meg til å ikke strebe etter det verden streber etter, men søke Gud og bare Gud. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,22)

Den siste tiden Arnfinn Haram var prest i Den norske kirke nektet han å motta lønn, i protest mot abortloven. Generelt var han fullstendig uinteressert i penger, og bare interessert i én ting: Gud. Fader Arnfinn var kort sagt en ekte dominikanermunk.

«En munk er en som retter blikket mot Gud alene, som retter alt sitt begjær mot Gud alene, som er bundet til Gud alene, som velger å tjene Gud alene, og som ved å eie fred med Gud blir en kilde til fred for andre,» sier den hellige Theodor Studitor (759-826 e.Kr). Sånn var Arnfinn.

Han var imidlertid ikke en vanlig munk som lever i isolasjon fra verden. Han var en ekte dominikaner, opptatt av å gå ut og gi videre det som Gud hadde gitt ham. Arnfinn fremhevet stadig at vi kristne har en plikt til å prege samfunnet. Vi skal være lys og salt i verden og sette dagsorden i samfunnsdebatten.

Da han var med på å stifte den kristne tankesmien Skaperkraft i 2011 sa han det slik:
«Siktemålet med Skaperkraft er at vi skal være med på å sette dagsorden i samfunnsdebatten, at vi som kristne ikke bare skal være på defensiven, preget av frykt og tilbaketrekning. […] Gud skal ikke være tabu i det offentlige rommet. Han skal være med i debattene, også i 2011 og i tiden som ligger foran oss.»

Budskapet hans var alltid katolsk tvers igjennom og han var ikke redd for å provosere. Han hadde imidlertid en sjelden evne til å få en kontrovers til å munne ut i en vennlig samtale. Arnfinn Haram er et godt forbilde å ha for alle kristne som ledes av Gud ut i det offentlige rom. Etter hans død er det vår oppgave å ta opp arven og gjøre Kirken tilstedeværende i en verden som er på ville veier.

Filosofen Blaise Pascal skriver: «Når alt beveger seg på samme måte, oppfatter vi ingen bevegelse. Vi er likesom om bord på et skip. Når alle skeier ut, fortoner det seg som om ingen gjør det. Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Fr. Arnfinn ble en av dem som stanset opp. På hellig grunn.

Først og fremst er det dette som står igjen etter fr. Arnfinn: Helligheten. Det evangeliske livet. Forkynnelsen. Tilbedelsen og den brennende lengselen etter Gud. Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å dø og endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken.

Under minnesamværet i fjor sa hans venn Eskil Skjeldal:
«Vi hører nå mange si, hvem skal snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle, til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.» 
 Tiden er inne. Nå. Gå!

Artikkelen stod på trykk i spalten Frispark i avisen Dagen lørdag 8. juni 2013. Frispark-spalten er samfunnsorientert, og jeg har derfor ikke forsøkt å lage en fullstendig presentasjon av fr. Arnfinn Haram som i tillegg til å være prest, dominikaner og samfunnsdebattant også var en høyt elsket sjelesørger, samtalepartner, forbeder, skriftefar, venn, poet, sanger, salmeforfatter, taler, foredragsholder, foreleser og intellektuell forfatter (bare for å nevne noe). 


LES MER:

SE HAM: Se ham igjen og hør stemmen hans her i denne lille videoen der fr. Arnfinn Haram oppfordrer deg til å ta del i samfunnsdebatten og bli partner i tankesmien Skaperkraft. Skaperkraft har fortsatt behov for flere nye partnere.
(Foto: Skjermdump fra videoen
)

Opprinnelig publisert her på bloggen 10. juni 2013. Oppdatert 10. juni 2017. Løftet opp igjen 10. juni 2021.

21 mars 2021

Menneskeverdet og mangfoldet

#rockesokk
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I dag er det verdensdagen for Downs syndrom, med andre ord er det dagen for å feire mangfoldet med #rockesokk. Vi er alle like unike! 


Det er enkelt å bli med på rockesokk. Alt du trenger er å ta på ulike sokker den 21. mars hvert år. På denne måten feirer du verdensdagen for Downs syndrom, og viser at vi er alle både veldig like og samtidig helt unike! 

Hvorfor feirer vi akkurat denne datoen, den 21/3?

Downs syndrom kommer av at du har 3 eksemplarer av kromosom nummer 21. Siden 2012 har 21.3. vært datoen for FNs offisielle feiring av Downs syndrom, World Down Syndrome Day; WDSD.

Og hvorfor akkurat sokker? 

Hvis du ser på kromosomene våre i et mikroskop, ser de til forveksling ut som en middels rotete sokkeskuffe - med de første kromosomene som henslengte, lange skistrømper, og de siste små som søte babysokker. De som har Downs syndrom har "en ekstra sokk" av kromosom nr. 21.

Det ukrenkelige menneskeverdet

Jeg vil ha et samfunn med plass til alle. Det ukrenkelige menneskeverdet er hele grunnen til at jeg er styremedlem i Menneskeverd og fylkesstyremedlem i Oslo KrF. Det finnes ingen annen politisk sak som er viktigere for meg enn kampen for menneskeverdet, både før og etter at folk har blitt født.

Menneskelivet starter ved unnfangelsen, og det gjør menneskeverdet også. Vår verdi som mennesker varierer ikke gjennom livet og det varierer heller ikke fra person til person. Vår ukrenkelige verdi er gitt oss av Gud, og ingen makt i verden har lov til å ta det fra oss.

Livsvernorganisasjonen Menneskeverd arbeider aktivt for å styrke vernet om menneskelivet fra befruktning til naturlig død, og for spesielt sårbare grupper. Fordi: Alle mennesker er like mye verdt, helt uavhengig av diagnoser, egenskaper eller hva man kan prestere. 


Jeg kan anbefale å være medlem i Menneskeverd! I år fikk jeg en personlig videohilsen med invitasjon til å bli med på Rockesock. Jeg vet ikke hvordan har de fått det til å både se ut som og høres helt ut som at det er Staysman som sier Ragnhild i denne videoen som jeg fikk fra Menneskeverd i går, men moro var det iallfall. 

I dag er barn med sykdom og diagnoser særlig utsatt i mors mage. Både Menneskeverd og KrF ønsker å gi disse barna et styrket rettsvern. Vi må jobbe sammen for å få det til!



Er du på Facebook? Jeg kan anbefale å ta en kikk på kommentarfeltet til Menneskeverd i dag. Der har flere hundre delt sine bilder av fine rockesokkføtter. Til å bli glad av!

18 februar 2021

Det er nok nå. Åpne kirkene!


LENGSEL: Pater Josef Ottersen tok dette bildet utenfor St. Olav katolske domkirke etter å ha feiret kveldsmesse i en tom domkirke 11. februar. Han skulle møte en venn i krysset nedenfor etter messen. Det tok ikke mange minutter før han kjente hvor kaldt det var å stå stille. Da oppdaget han en urørlig skikkelse som knelte ned foran kirkedøren. "Jeg vet ikke hvor lenge hun hadde vært der, eller hvor lenge hun ble etter at jeg dro. Men hun ga et sterkt vitnesbyrd om å være nær Den Evige hun vet befinner seg på andre siden av døren. I tabernaklet er Kristus fysisk til stede, Gud har tatt bolig i blant oss. Men ingen får lov å komme på besøk. Dette er ikke et spill for galleriet, ikke et hylekor om nok en målgruppe som føler seg glemt. Hun vet ikke at hun ble tatt bilde av, men er den vakreste stille protesten jeg har sett. Vi kan ikke leve uten nærhet til Vårherre. Spre gjerne bildet som et symbol på at ingen kan stenge dørene for vår tro." skriver p. Josef Ottersen på menighetens Facebook-side.
Foto: Josef Ottersen

Dagens situasjon er absurd og dypt provoserende. Vi kan nå være i et rom med mange andre og få vin og brød så lenge det er på restaurant, men vi kan ikke gjøre det samme i et mye større rom hvis det gedigne rommet tilfeldigvis er en kirke. Det finnes et ord for slikt: Diskriminering.


Kirken krever ikke særbehandling, men vi krever likebehandling. Jeg sier som katolikk Kristin Norseth: Nå er det nok! Åpne kirkene!

Vi har lojalt og solidarisk sultet i et år, uten å klage. Vi har tålmodig funnet oss i forskjellsbehandling og vi har tatt mer enn vår del av dugnaden.

Men det kommer til et punkt hvor vi er nødt til å påpeke absurditeten i at det er lov til å være 120 personer på Hennes og Mauritz, men forbudt å være 11 personer i kirken. Det kan ikke fortsette som dette. Åndelige verdier er (minst) like viktige som materielle verdier. For å sitere han som kom og delte verdens historie i to: Mennesket lever ikke av brød alene. 

Å tro er ikke en fritidsaktivitet eller en kulturell aktivitet. Å tro er heller ikke noe privat og inviduelt. Troen er noe helt grunnleggende ved det å være menneske, og den er noe vi gjør sammenVi kan ikke leve uten den.

Hvordan skal vi få de som bestemmer til å forstå det? Vel, vi kan jo oppmuntre folk til å feire gudstjenester på restauranter - helt i tråd med gjeldende smitteregler der de bor. Når myndighetene ikke tillater kristne samlinger i kirkene, så la oss samles der det er lov!

La oss lytte til myndighetene. La oss gjøre opprør ved å fullt og helt følge smitteregimet! Jeg finner meg ikke lenger i at materielle verdier er det eneste som teller, mens åndelige verdier regnes som luft, nada, ingenting.


Tidligere i uka har Vårt Land skrevet om at tros- og livssynsminister Kjell Inge Ropstad vil skrote den omstridte kirkebenkregelen, og at han varsler en snarlig avklaring. Tirsdag formiddag meldte Dagbladet at deres kilder opplyser om at regjeringen vil kunngjøre lettelser i koronatiltakene etter statsråd førstkommende fredag. Nå kan det jo være at mediestyret rundt Siv Jensens avgang i dag fører til at regjeringen utsetter kunngjøringen av den gode nyheten litt, men jeg håper ikke det. Jeg håper inderlig at vi får beskjed allerede i morgen om at diskrimineringen av kirkene er en saga blott. Ellers er jeg klar for å gå på restaurant. Kanskje vi skal leie Frognerseteren restaurant? 

Det er nok nå. Åpne kirkene! Og la oss få lov til å samles der på lik linje med andre steder.


Les også:


Grønland kirke er Oslos største kirke, men det hjelper ikke. Ingen får feire nattverd her nå.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 15. februar 2021


Grønland kirke ligger i bydel Gamle Oslo og går ofte under navnet "Østkantens katedral". Kirken ble opprinnelig bygget for 1399 sitteplasser. I dag har den 800 sitteplasser. Det gjør kirken til Oslos største. Likevel får ingen feire gudstjeneste her.

Kaffebrenneriet er nærmeste nabo til Grønland kirke (kirken sees til høyre i bildet). Det er jo nesten katedralstemning inne på denne kafeen, og her er det altså lov til å gå inn og sitte ned så lenge man vil. Kanskje et passende sted for en spontan gudstjenestefeiring?

Denne uken fikk barna i St. Hallvardsguttene lov til å møtes til korøvelse for andre gang siden tidlig i november. Ungdommene og de voksne fikk ikke lov til å være til stede. Men kjempebra at barneskoleelevene iallfall er i gang igjen! Olav kom ut strålende fornøyd. Han syntes det var spesielt kjekt å lære altstemmen til Bach's nydelige kantate "Jesu, joy of man's desire" (lenke til Choir of King's College på Spotify).

Det normale er at St. Olav katolske domkirke er åpen hele dagen hver dag. De siste ukene har kirken vært helt stengt, etter myndighetenes pålegg. I dag har byrådet i Oslo besluttet å gjenåpne kirkene, men alle arrangementer er fortsatt forbudt, med unntak av begravelser (inntil 50 personer) og dåp og vielser "uten tilskuere". (Herlighet, så dårlig de forstår kirken. Det er ingen som er tilskuere i kirken. Vi er alle deltakere.) Vi er altså igjen velkommen til personlig bønn i kirken. Gud skje lov!

St. Olav domkirke blir nå åpen mandag-lørdag kl. 8-10 og 12-18, og søndager kl. 14-18. I tillegg er St. Joseph kirke rett over gaten åpen søndager kl. 8-14.
Fredag 19. februar er St. Olav domkirke åpen fra kl 8 til 10. Deretter er den på grunn av begravelse ikke åpen igjen før fra ca kl 15 til 18.

Bildet viser St. Olav domkirke slik den ser ut akkurat nå, pyntet til fastetid.
Foto fra St. Olav katolske domkirkemenighets Facebook-side

28 juli 2020

Evelyn Waughs sjokkerende konvertering

Evelyn Waugh, 26 år gammel, portrettert av Henry Lamb året før den suksessrike forfatteren sjokkerte alle ved å konvertere til Den katolske kirke i 1930.


Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken "Brideshead Revisited".


Artikkelen er skrevet av den kjente biografen Joseph Pearce og er publisert her på bloggen med tillatelse. Oversatt av Dag Harald Lid for Sta. Sunniva av Selja-bloggen.

Jeg anbefaler å lese hele originalartikkelen på engelsk her: http://www.catholicauthors.com/waugh.html

"Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world,
where everything is an absurd caricature,
into the real world God made;
and then begins the delicious process of exploring it limitlessly."
"Å konvertere er som å klatre ut av en speilverden,
hvor alt er en absurd karikatur,
og inn i den virkelige verdenen Gud skapte;
og så begynner den vidunderlige prosessen med å grenseløst utforske denne."
Disse ordene skrev Evelyn Waugh i “intens lykke” til Edward Sackville-West etter at sistnevnte hadde informert Waugh om sitt ønske om å bli opptatt i Den katolske kirke. De representerer kanskje den mest konsise og tilstrekkelige beskrivelsen av konverteringsprosessen som noen gang er skrevet.

Waughs egen konvertering fra den ”absurde karikatur” av ultramodernismen til den ortodokse katolisismens “virkelige verden” ble møtt med forbauselse av den litterære verden, og forårsaket sensasjon i media.

Hans mottagelse i Kirken 29. september 1930 utløste en forundret forvirring i avisen Daily Express den påfølgende dagen. Det virket uforståelig at en forfatter, beryktet for sin “nærmest lidenskapelige tilslutning til det ultramoderne”, kunne ha blitt medlem av Den katolske kirke. I sladrespaltene hadde hans siste roman (Vile Bodies) blitt omtalt som “den ultramoderne romanen”. Hvordan kunne en forkjemper for alt det nye og moderne ha vendt seg til selve grunnstøtten av alt det gamle og konservative?

Paradokset var både forvirrende og provoserende, og førte til at Daily Express publiserte to lederartikler om betydningen av Waughs avgjørelse. Omsider, tre uker etter Waughs kontroversielle konvertering, ble hans eget bidrag til debatten, "Converted to Rome: Why It Has Happened to Me" publisert. Artikkelen ble gitt en helside med krigsoverskrift.

Waughs artikkel var så klar i sin fremstilling at den avviste alle forestillinger om at han kunne ha tatt denne skjellsettende avgjørelsen med letthet, eller av uvitenhet, eller at han ønsket at hans meninger skulle bestemmes av andre. Han avviste selve ideen om at han hadde blitt “fanget av Kirkens ritualer”. Han insisterte i stedet på at kjernepunktet for hans konvertering var en tro på at den moderne verden sto ovenfor et valg mellom “kristendom eller kaos”.
“Vi kan se det rundt oss på alle kanter som den aktive fornektelsen av alt som vestlig kultur har stått for. Sivilisasjon – og ved dette mener jeg ikke lydfilmer og hermetikk, heller ikke kirurgi og hygieniske hjem, men hele den moralske og kunstferdige organiseringen av Europa – har ikke i seg selv styrke eller kraft til overlevelse. Den ble til gjennom kristendommen, og uten den har den ingen betydning eller styrke til å utøve eller kreve troskap og tilhørighet. Tapet av troen på kristendommen med påfølgende mangel på tillit til moralske og sosiale standarder har blitt legemliggjort i idealet om en materialistisk og mekanisk stat... Det er ikke lenger mulig å akseptere fordelene ved sivilisasjon, og samtidig benekte det overnaturlige fundament dette hviler på.”
Waugh avslutter med å fastslå sin tro på at katolisismen var den “mest komplette og levende formen” for kristendom.

Debatten fortsatte dagen etter i Daily Express med publiseringen av en artikkel skrevet av et protestantisk medlem av Parlamentet, som ble etterfulgt dagen etter av en artikkel av jesuitten fader Woodlock: “Vender Storbritannia seg mot Roma?” Tre dager senere ble en hel side viet til påfølgende brev fra leserne. Sjelden har en religiøs konvertering utløst en tilsvarende storm av nasjonal oppmerksomhet.

Waughs konvertering skapte stor interesse. Dette skyldtes for det første kjendisstatusen som en fasjonabel ung forfatter av bestselgende satiriske romaner. Det oppsto også en økende bevissthet om at hans mottagelse inn i Den katolske kirke var bare den siste av en lang og økende liste av litterære konvertitter til den katolske tro. 8 oktober 1930 bemerket avisen Bystander om Waughs konvertering at “den briljante unge forfatteren” var den seneste litterære som har blitt tatt imot i Den katolske kirke. Andre velkjente litterære mennesker som hadde vendt seg til Roma inkluderte Sheila Kaye-Smith, Compton MacKenzie, Alfred Noyes, Fr. Ronald Knox, og G.K. Chesterton. Listen var lang, men langt fra uttømmende. Tidevannsbølgen av konvertitter var blitt til en strøm. I løpet av tiåret var det ca 12 000 konvertitter årlig, bare i England.

En lignende stemming rådet i Amerika. Noen uker etter kontroversen i Daily Express ble en debatt mellom G.K. Chesterton og den kjente Chicago-advokaten Clarence Darrow over temaet “Vil verden vende tilbake til religion?” hørt av 4000 publikummere i Mecca Temple i New York. Ved avslutningen av debatten ble det holdt avstemning med 2359 stemmer for Chestertons syn og 1022 for Darrows.

Waughs egen vei til Roma hadde blitt påvirket av en rekke litterære konvertitter som hadde gått før ham, spesielt Chesterton og Knox. Den sistnevnte ble gjenstand for en biografi av Waugh, publisert i 1959.

Da Waugh var bare 11 år, leste hans far Knox' anti-modernistiske satire, “Reunion All Round”,” og var “blendet” av dens briljans. “Siden da,” skrev Waugh til Knox flere år senere, “har hvert ord du har skrevet og sagt vært som rent lys for meg.” I 1924 ble Waugh imponert over Knox' veltalenhet ved Oxford Union. Ved denne anledningen hadde Knox vært en av mange velkjente talere som debatterte påstanden “at sivilisasjonen har avansert”. Etter Waughs mening hadde Knox tatt hele oppmerksomheten ved å vise at “vi nærmet oss hurtig en sivilisasjon av villmenn”. I trosbekjennelsen som Waugh publiserte i Daily Express finnes det en merkbar påvirkning av Knox' strålende veltalenhet fra seks år tidligere.

Det mest slående eksempelet på Chestertons påvirkning av Waugh finnes i måten Chesterton har inspirert Brideshead Revisited, antagelig Waughs beste roman og unektelig en av det 20. århundres største romaner.

Romanens sentrale tema, forløsningen av sjeler ved hjelp av “den usynlige kroken og linen... rykket i linen”, var tatt fra en av Chestertons Fader Brown-historier. Waugh fortalte en venn at han var svært ivrig etter å skaffe en samleutgave av “Fader Browns historier” i tiden hvor han gjorde sine siste endringer på Brideshead Revisited. Også et memorandum han skrev for MGM Studios mens en filmversjon av boken ble vurdert, bekrefter dybden av Chestertons innflytelse:
"The Roman Catholic Church has the unique power of keeping remote control over human souls which have once been part of her. G.K. Chesterton has compared this to the fisherman's line, which allows the fish the illusion of free play in the water and yet has him by the hook; in his own time the fisherman by a 'twitch upon the thread' draws the fish to land."
“Den romersk-katolske kirke har en unik makt ved å ha fjernkontroll over sjeler som en gang har vært en del av henne. G.K. Chesterton har sammenlignet dette med en fiskers line, som lar fisken ha illusjonen om et fritt liv i vannet, men som fremdeles har den på kroken; når han selv ønsker det kan fiskeren ved et “rykk i linen” trekke fisken på land.”
Den Chestertonianske metaforen ble lagt merke til av Ronald Knox da han først leste Brideshead Revisited: “Når en kommer til slutten av historien, er det unødvendig å si at alle personene – selv Beryl – faller på plass og det at rykket i linen skjer i selve hjertet av Metroland er ufattelig effektivt.“

Waughs beste roman er på mange måter en gjentagelse av temaet fra hans artikkel i Daily Express. Det er historien om håp blant ruinene av en svinnende sivilisasjon, hvor lyset fra kristendommen skinner midt i kaoset.

Brideshead Revisited solgte svært godt på begge sider av Atlanteren. I England ble den av den katolske ukeavisen The Tablet hyllet som “en bok det er sikkert å spå en varig plass blant de største skjønnlitterære verk.” I Amerika beskrev avisen Times Waugh som en skribent som utmerket seg blant moderne romanforfattere.

Rosen ble noe kjølnet av en høyrøstet minoritet som mislikte Brideshead Revisited både av politiske og religiøse grunner. Spesielt den amerikanske kritikeren Edmund Wilson kritiserte de religiøse dimensjonene i romanen. "Han var rasende (ganske legitimt etter hans egne standarder) over å finne Gud introdusert i min historie," svarte Waugh. “Jeg tror man kan kun holde Gud utenfor ved å lage karakterene som rene abstraksjoner.” Moderne forfattere, fortsatte Waugh, “prøver å representere hele menneskesinnet og sjelen og likevel utelate dens bestemmende karakter – det å være Guds skapning med en definert hensikt. Slik vil det i mine fremtidige bøker være to ting som vil gjøre dem upopulære: En opptatthet av stil og et forsøk på å fremstille mennesket mer helt, som for meg selv kun betyr én ting, mennesket i sitt forhold til Gud.”

Med utgivelsen av Brideshead Revisited fullførte Waugh metamorfosen fra ultramoderne til ultramontant, og beveget seg ved dette fra mote til antimote. Som med så mange av de andre konvertittene i fronten for den katolske litterære vekkelsen, ble hans skapte verk en gjenspeiling av selve skapelsens herlighet. Som Waugh selv sa: “Det finnes en følelse av påske som gjør alle ting nye i den oppstandne Kristus. All sann kunst gir et lite innblikk i dette.” Det som er sant om kunsten er også sant om kunstneren. I Waughs arbeider, og i arbeidene til andre litterære konvertitter, blir et lite glimt av Kristus alltid reflektert.
Det siste avsnittet er så glitrende i originalversjon at vi tar det på engelsk også: 
As with so many of the other converts at the vanguard of the Catholic Literary Revival, his work was an act of subcreation reflecting the glory of creation itself. 
As Waugh himself put it: "There is an Easter sense in which all things are made new in the risen Christ. A tiny gleam of this is reflected in all true art." What is true of art is as true of the artist. In the works of Waugh, as in the works of the other literary converts, a tiny gleam of Christ is always reflected.

This article was first published in Lay Witness magazine. It is published in Norwegian on this blog with kind permission from Melissa M. Knaggs, the editor of Lay Witness magazine. Lay Witness is a publication of Catholic United for the Faith, Inc., an international lay apostolate founded in 1968 to support, defend, and advance the efforts of the teaching Church.


Første gang publisert her på bloggen 28. juni 2016.


Evelyn Waughs leserbrev i the Daily Express

Da Evelyn Waugh konverterte til Den katolske kirke i 1930, forsvarte han sin kryssing av Tiberen i et brev til the Daily Express. Der forklarte han at valget som lå foran ham og hans samtidige var “no longer between Catholicism, on one side, and Protestantism, on the other, but between Christianity and Chaos”. Her er et utdrag fra teksten hans:
"That is the first discovery, that Christianity is essential to civilization and that it is in greater need of combative strength than it has been for centuries.
The second discovery is that Christianity exists in its most complete and vital form in the Roman Catholic Church. I do not mean any impertinence to the many devout Anglicans and Protestants who are leading lives of great devotion and benevolence; I do find, however, that other religious bodies, however fine the example of certain individual members, show unmistakable signs that they are not fitted for the conflict in which Christianity is engaged. For instance, it seems to me a necessary sign of completeness and vitality in a religious body that its teaching shall be coherent and consistent. If its own mind is not made up, it can hardly hope to withstand disorder from outside…"
Du kan lese et lengre utdrag av Evelyn Waughs innlegg her hos Aleteia.

Les også:

  • Ettertanke: En episk historie om omvendelse - Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

13 juni 2020

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå

"Hvis vi lar være å kjempe for det vi tror på fordi vi ikke ser muligheter for seier på kort sikt, da er ikke det vi tror på så mye verdt, " skriver redaktør Tarjei Gilje i sin kommentar i Dagen.
Faksimile: Dagen, lørdag 13. juni 2020

Denne uka har jeg vært gjest i Dagen-podkasten Tore & Tarjei. Det ble en interessant samtale om menneskeverd og menneskesyn, kristne verdiers betydning for norsk lovverk og litt om hvordan jeg ser Kristen-Norge tolv år etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke.


Etter samtalen skrev redaktør Tarjei Gilje den kommentaren som du ser i faksimilen over her. Abonnenter kan lese hele kommentaren her på dagen.no. Er du ikke abonnent? Det vil jeg anbefale at du blir. Nå får du de første tre månedene til halv pris!

Lytt til podcasten

Selve podcastepisoden trenger du ikke være Dagen-abonnent for å høre. Den kan du høre gratis her på iTunes og her på Spotify.

Noe av det vi snakket ganske mye om, var kampen som KrF kjempet for menneskeverdet, og om det kristne menneskesynet versus det sekulære menneskesynet - med utgangspunkt i endringene i bioteknologiloven som ble vedtatt i Stortinget 26. mai. Vi snakket om hvordan det som skjer nå, er det stikk motsatte av det som skjedde for 1000 år siden da den kristne etikken og menneskeverdet ble innskrevet i lovene våre gjennom kristenretten.

26. mai var en mørk og alvorlig dag for Norge. Men sjelden har jeg vært stoltere av å være en KrF-er! Og styremedlem i Menneskeverd!


Faksimile fra partileder Kjell Ingolf Ropstads Facebook-side 26. mai 2020.


En stor takk for knallbra innsats til alle i KrFs stortingsgruppe, til Menneskeverd, og til alle andre som stod på for barnets rettigheter i kampen om bioteknologiloven! Godt kjempet! Norge trenger virkelig KrF 💛 Vi trenger et parti som står kompromissløst på barnas side og ikke aksepterer at barn blir en handelsvare og en rettighet.


Barn ER ikke en rettighet, barn HAR rettigheter - selv om Stortinget overkjørte dem nå i mai. Vi bretter opp ermene og fortsetter arbeidet!


For å få til gode forandringer må vi forene kreftene og jobbe sammen.

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå. Ikke gi opp eller mist håpet. Fortsett! Strid troens gode strid. Avmakt og mismot på troens vegne er aldri av Gud. 

Gud har kristnet Norge før, og han kan gjøre det igjen. Jeg ber for Norges omvendelse hver dag. Håper du også gjør det!


#plasstilalle: På få dager samlet organisasjonen Menneskeverd inn 42 026 ((!) underskrifter som ble overlevert til KrF og Senterpartiet. Til og med etter overleveringen fortsatte underskriftene å strømme på. Totalt signerte 45 681 personer oppropet "Plass til alle".
Foto: Menneskeverd

Katolsk forsvar for menneskelivet

Jeg er takknemlig for at Den katolske kirke taler med klar stemme når menneskelivet trues. I Aftenpostens papirutgave mandag 25. mai 2020 var det en helside med en tydelig, katolsk melding om bioteknologiloven. 

På forhånd var vi 16 katolske kristne som kom med innspill, skrev og tenkte sammen, ledet av p. Hallvard Thomas Hole i Pastoralavdelingen i Oslo Katolske Bispedømme. Når så mange kloke hoder slår seg sammen, blir resultatet godt. Det tar lengre tid å skrive på denne måten, men flere viktige perspektiver kommer med. 

Kronikken ble deretter sluttført og signert av biskop Bernt Eidsvig, fransiskanerprest Hallvard Thomas Hole og fire flotte, katolske legfolk: Håkon H. Bleken (advokat), Vegard Bruun Bratholm Wyller (professor/overlege), Helene Larsen (overlege) og Janne Haaland Matlary (professor i statsvitenskap).


Faksimile fra aftenposten.no


Her er deres kronikk:

Barns menneskerettigheter avskaffes av Stortinget


Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering.



Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo
Håkon Bleken, advokat (H), Oslo
Vegard Bruun Bratholm Wyller, professor/overlege, Oslo
Helene Larsen, overlege, Oslo
Hallvard Hole, fransiskaner og prest, Larvik
Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap, Oslo


Tirsdagens vedtak om endringer i bioteknologiloven vil vise demokratiet på sitt verste: Spørsmål om livet (og døden) avgjøres uten grundig debatt.

De tynne «argumentene» om fremskritt og om en «gammel» lov som må «moderniseres», er ikke argumenter.
Det er et presserende behov for et helt nytt veikart for etisk tenkning. Her snakker vi om å gjøre det mulig å skape barn som hverken kjenner sin far eller mor.

Hvilken rett har et storting til å fradømme et barn dets foreldre?

Forslaget gjelder blant annet assistert befruktning for enslige kvinner, tidlig ultralyd og NIPT-tester (Non-invasive prenatal testing) for avdekking av sykdom. Retorikken handler om å imøtekomme menneskers ønsker og retten til informerte valg, men det er ingen rett å få barn, det er en gave.

«Designerbarn»

Disse forslagene går langt i å tillate «designerbarn», sortering og avliving av fostre med sykdom.

Assistert befruktning med donorsæd fjerner reelt sett barns rett til både å kjenne og få omsorg fra begge biologiske foreldre (FNs barnekonvensjon art. 7). De kan kun finne ut fars navn når de blir myndige.

Dette problemet fordobles ved eggdonasjon og assistert befruktning for enslige kvinner. Nå kan altså barn vokse opp uten noen av sine biologiske foreldre.

Man går bort fra det soleklare faktum at barnet har to foreldre det er knyttet til og får omsorg fra, slik Bioteknologirådets mindretall fremhever.

Den svake part

Lovforslaget innebærer at barnets rett til å få omsorg av en far, er fullstendig tilsidesatt, trumfet av kvinnens ønske om barn.

Det paradoksale er at ønsket i seg selv, er drevet av behovet for biologisk tilknytning. Det er så sterkt at her ligger årsaken til at ufrivillige barnløse i utgangspunktet vil lage barn ved hjelp av bioteknologi, med mulighet for å designe barnet så det blir likest mulig.

Men den svake part, barnet, har primært rett og behov til sitt biologiske opphav – det vi normalt kaller mor og far.

Et etisk skråplan

Høsting av egg er mer komplisert enn sæddonasjon.

Konklusjonen er at så lenge kvinnen aksepterer den kraftige hormonbehandlingen ved uthenting av egg, som potensielt kan skade henne, dreier det seg i begge tilfeller om kjønnsceller. Sæddonasjon har vært mulig i en årrekke, og eggdonasjon er et resultat av dette tidligere retningsvalget.

Dette bekrefter bekymringen ved tidligere korsveier om at hele det bioteknologiske området, er et etisk skråplan. Har man sagt ja til A, må man neste gang si ja til B for å være konsistent.

Selv med «strenge» kriterier for eggdonasjon, som vil være grunnlag for senere liberaliseringskrav fordi ikke alle kan få og de velstående går foran på markedet, avdekker forslaget et mer betydningsfullt problem.

Skinn av biologisk likhet

Med donoregg blir konflikten med Barnekonvensjonens intensjon ytterligere forsterket. De biologiske prinsippene for familiedannelse forlates definitivt, selv om hele industrien vil opprettholde et skinn av biologisk likhet gjennom å matche hud- og hårfarge.

Åpning for import av egg fra andre nordiske land er i denne sammenheng kanskje nødvendig, slik at eggmarkedet kan imøtekomme spesifikke designerønsker.

Sammen med tilbud om gentesting av embryoer (PGD), som blant annet gir mulighet til å kjenne barnets kjønn før embryoet innsettes, er veien videre brolagt for å designe barn.

Dette viser at man må omtolke underliggende prinsipper, slik som Barnekonvensjonen.

Juridisk rett til kunnskap om biologisk opphav er ikke sammenlignbart med det å kjenne og få omsorg fra noen. Det første er en mappe i et skap. Det siste er klemmer og henting i barnehagen.


Eugenikk er rett rundt hjørnet

Sortering av embryoer på bakgrunn av kjønn før innsetting vekker kanskje mindre oppsikt enn sortering ved abort, som kommer med full kraft gjennom tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-tester til alle gravide.

Sortering av fostre med sykdom som selvstendig grunnlag for abort er allerede iverksatt gjennom abortloven og er blitt praktisert lenge.

Testing av fostre er en naturlig konsekvens av lovgivers tidligere veivalg.

Ultralyd av mor og barn har til nå hatt deres helse som utgangspunkt. Dette blir nå lett sekundært, til fordel for effektiv og tidlig sortering av syke barn.

Eugenikk er rett rundt hjørnet.

De nevnte problemstillinger er kun et knippe av forslagene til nye bioteknologilov, men illustrerer det vi ønsker å utfordre politikerne på.

Den etiske refleksjonen må være helhetlig, ikke fragmentarisk.

Assistert befruktning, PGD og NIPT burde ikke behandles som separate helsetilbud. Det er i helheten man får øye på hvilke veier som leder hvor. Hvilket menneskesyn skal vi ha i vårt samfunn?


Familiens fundamentale rolle

Lovforslagene tar ikke hensyn til menneskets natur og familiens fundamentale, naturlige rolle.

Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering, samt «foreldreløse» barn. Dette skjer uten tid til den debatt slike ekstreme vedtak krever.


Vi ber Stortingets flertall om ikke å trumfe gjennom disse forslagene kun fordi de har et lite flertall.

Dette minner om flertallstyranni som reduserer demokratiet til prosedyre, helt uten respekt for alvoret i saken.

08 mars 2020

Kvinne anno 2020

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kvinnedag i dag. Her har du meg. Fembarnsmor med full jobb. Superwoman. Og uendelig trøtt. Takk Gud for at det er søndag. En hviledag var akkurat det jeg trengte i dag.



KVINNE

Hun var modig
utholdende
og sterk

Hun var klok
glad, god
og pliktoppfyllende

Hun var omsorgsfull
kjærlig og varm; hun var

uendelig trett

Åse Gulbrandsen (publisert med tillatelse)

Et samfunn med 40 i feber

Er ikke det historien om alle mødre til alle tider? Men det hjalp dessverre ikke på da noen fant ut at alle familier skal følge "arbeidslinja" og ha to fulle jobber i tillegg til å ta seg av barna sine. Og siden nå alle gjør det, har ingen noe valg lenger. Familier uten to fulle inntekter er sjanseløse på boligmarkedet i byene i dag.

Hvor frie er da dagens norske kvinner? Bare de økonomisk privilegerte har reell valgfrihet. Vi andre gjør det vi må. Noen sender til og med barna i barnehagen med 40 i feber. Et så absurd fenomen vitner hardt og brutalt om stor desperasjon og fortvilte foreldre. Det vitner kort og godt om et sykt og barnefiendtlig samfunn – et samfunn med 40 i feber. Det var ikke sånn det skulle bli. Var det?

Kvinnekamp på liv og død

Men HER er den saken som norske feminister virkelig burde fokusere på - på kvinnedagen og hver eneste dag i året: Det faktum at "Det er en jente" er de dødeligste ordene i verden i dag. I vår verden drepes millioner av jenter bare fordi de er jenter. Hvert år blir flere jenter i India og Kina utsatt for kjønnsbetinget abort enn det samlede antallet jenter som blir født i USA hvert år.

FN estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag. Vi snakker GENDERCIDE - men det er det ingen i 8. mars-toget som roper ut om. Det burde vært deres hovedsak! Hva kan vel være viktigere enn jenters rett til å leve? (Kvinners rett til å ta liv? Virkelig?)

Neste år burde vi få inn i 8. mars-toget denne parolen:
"Nei til abort av jenter
fordi de er jenter".

Det burde ikke være noe problem å få den inn, men det kommer jo til å være det likevel.

Hvor er kvinnene som står opp for alle jenters rett til å leve?
I stedet marsjerer "feminister" i gatene våre og definerer det å ta livet av jenter (og gutter) før fødselen som "kvinnefrigjøring" og "en rett alle kvinner skal ha". For et ufattelig svik mot ekte feministiske verdier! Jeg forsvarer 
alle jenters og kvinners rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke.

Katolske, frie kvinner

«I all Jesu lære, som i hans liv, finnes det ingen ting som anerkjenner den diskrimineringen av kvinner som var typisk for hans epoke. Tvert om uttrykker hans ord og gjerninger alltid den respekt og ære kvinner har rett til,» skriver pave Johannes Paul II. 

Så hva tenker egentlig Den katolske kirke om kvinner? «Kvinnen har en svak vilje. Hun kan derfor ikke bli fri hverken som karakter eller menneske,» hevdet den førkristne filosofen Aristoteles.

Så kom Kirken. Den sier det motsatte: At kvinnen er skapt med fri vilje, slik at hun kan bestemme seg for det som hun er bestemt til. Hun kan (i likhet med mannen) bli et fritt menneske ved å velge Gud, ved å velge det gode.

Noe av den sterkeste frigjøringen jeg vet om, er skriftemålet – fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden, med rak rygg og et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner; kvinner med våkne hoder og varme, levende hjerter. Det skaper jenter som vet at de er verdifulle. Høyt elsket av Gud. Jenter som følger Jesus, som formes av ham og som med rette kalles Jesu disipler.

Bare i kjærligheten og hengivelsen til Gud kan Evas døtre og Adams sønner bli den de er skapt til å være: Fullstendig frie kvinner. Fullstendig frie menn. Og det må vel være målet? Å bli fri på ekte?




Les bloggposten min fra kvinnedagen i 2017 her: De sterke katolske kvinnene. Alle helgenene på bildet her har det til felles at de er sterke, kvinnelige lederskikkelser som ikke har latt seg pille på nesen av noen. Les mer om dem her.

03 februar 2020

Menneskeverd | Livsvernprisen 2020 til Kristin Clemet

Det var en stor glede å få være med på å gi Livsvernprisen 2020 til Kristin Clemet.
Foto: Michael Tetzschner

Gratulerer så mye med Menneskeverds Livsvernpris 2020, Kristin Clemet! Denne prisen er så velfortjent! 


Noe av det aller fineste med å være styremedlem i Menneskeverd, er å få være med og bestemme hvem som skal få Livsvernprisen hvert år. Det var en stor glede å få være med på å gi Livsvernprisen 2020 til Kristin Clemet i dag.

Vi i styret ønsket å gi Livsvernprisen til Kristin Clemet for hennes langvarige engasjement for menneskeverdet. I 30 år har hun snakket og skrevet og forsvart menneskeverdet, både i starten av og slutten av livet. 

Alt det jeg har lyst til å si står allerede i styrets begrunnelse for å gi Livsvernprisen til Kristin Clemet, så jeg tror jeg like godt lar den begrunnelsen få si resten. Her er den:

Begrunnelse for Livsvernprisen 2020

Livsvernprisen 2020 går til Kristin Clemet for hennes langvarige engasjement for menneskeverdet. Abortsaken og debatten om sorteringssamfunnet har engasjert Kristin Clemet i en årrekke, og hun har aldri lagt skjul på sitt engasjement. Med faglig tyngde og en respektfull tone har hun løftet viktige etiske resonnementer inn i en vanskelig og ofte polarisert debatt.

Clemet var sentral i den såkalte «nye abortdebatten» på 90-tallet – en debatt som var begrunnet i ny kunnskap om fosteret og bekymring for sorteringssamfunnet. Hun er tilhenger av selvbestemt abort, noe hun beskriver som et «nødvendig onde», men er opptatt av at spørsmålet er et samvittighetsspørsmål som samfunnet må forholde seg aktivt til.

Hun er klar motstander av abortlovens §2c (sykdom hos fosteret som selvstendig abortkriterium) og en sterk forkjemper for at abort bør kunne diskuteres saklig og med respekt for hverandres syn. Hun har gjentatte ganger tatt til orde for at man i et liberalt demokrati bør fremelske meningsmangfold, beskytte samvittighetsfriheten og respektere mindretallets syn.

(Fortsetter under bildet.)

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik overrakte prisen til Kristin Clemet på vegne av Menneskeverd.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


I 2012 uttalte hun følgende: «Forbausende mange ser på loven om selvbestemt abort som et uproblematisk og ubetinget gode. Selv ser jeg på loven som et nødvendig onde. Abort er og blir et etisk dilemma, som ingen ennå har «løst». Det er en konflikt mellom to parter, og uansett hva man velger å kalle det – om det er et embryo, en «celleklump», et foster eller en person – så innebærer abort at man tar liv, eller i det minste et spirende liv. Det er mulig det er etisk uproblematisk for noen, men det kan umulig være «feil» å betrakte det som et etisk problem.»

Da Høyres landsmøte i 2013 behandlet paragraf 2c i abortloven, ga hun uttrykk for at partiet fortsatt burde gå inn for å avvikle paragrafen, og hun uttrykte stor skuffelse da partiet endret dette.

Under debatten om reservasjonsmulighet for leger i 2012, tok hun kraftig til orde for at leger fortsatt skulle ha all rett til å følge sin moralske overbevisning, og uttalte følgende: «For et liberalt demokrati er det et viktig kjennemerke at man, så langt det er mulig, tar hensyn til mindretallet, særlig i spørsmål som berører den enkeltes overbevisning og moralske integritet. Når det gjelder leger spesielt, er det generelt viktig at ikke profesjonen utøves i et moralsk vakuum. Det er viktig at helsepersonell har et moralsk kompass som gjør at de reagerer mot å delta i handlinger som strider mot grunnleggende verdier.»

Også gjennom det siste årets debatt om tvillingabort og paragraf 2c har Clemet markert seg. Midt i abortdemonstrasjoner og harde fronter i den politiske debatten, skrev Clemet følgende på sin blogg: «KrF er ikke det eneste partiet som snakker fint om menneskeverd, likeverd og likestilling, og som er motstander av at mennesker blir diskriminert, fordi de for eksempel er syke, har funksjonsutfordringer, «feil» kjønn eller hudfarge. Alle partier er opptatt av dette, og vi betrakter det vel nærmest som felles verdier i Norge. Men nettopp derfor er det merkelig at det kan utløse så enormt mye aggresjon at KrF også mener at disse prinsippene må gjelde i abortloven. [Å fjerne paragraf 2c] er et moralsk og prinsipielt veldig viktig standpunkt om at vi ikke bør ha lover i Norge som gjør at noen mennesker anses som mer eller mindre verdifulle enn andre.»

(Fortsetter under bildet.)


Kristin Clemet holdt en knallgod tale som kommer til å bli publisert på menneskeverd.no etter hvert. Etter talen var det viktige og flotte hilsener fra Høyre-politiker Stefan Heggelund, VG-redaktør Hanne Skartveit, katolikk og forsker Eivor Oftestad og den tidligere Livsvernsprisvinneren professor Ola Didrik Saugstad.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kristin Clemet er i tillegg en uttalt motstander av aktiv dødshjelp, og har flere ganger trukket paralleller mellom debatten om reservasjon for leger og aktiv dødshjelp. Hun har uttalt følgende: «Abort og eutanasi er sammenlignbart, bl.a. fordi det i begge tilfeller er snakk om helsepersonell som tar liv på en måte som er blitt legalisert. […] Personlig vil jeg si at det er et stort gode at et samfunn har leger som tenker selv, og som ikke kobler ut samvittigheten – selv om flertallet har besluttet at abort og eventuelt eutanasi skal være tillatt. Også det som er tillatt, kan være etisk problematisk. […] Et samfunn bør, etter min oppfatning, strekke seg langt for mennesker som har samvittighetskvaler i slike spørsmål, som dreier seg om livets begynnelse og slutt. Vi bør unnlate å ekskludere eller skyve dem ut i kulden, dersom det er mulig å unngå det. Samfunnet trenger alle stemmer i slike dypt moralske spørsmål.»

Menneskeverd ønsker med denne prisen å anerkjenne den viktige rollen prisvinneren har spilt i å føre disse debattene på en saklig og god måte og å løfte viktige etiske perspektiver som ofte ikke blir hørt.


Her kan du se livestreamen fra prisutdelingen:






Maria Solheim sang nydelig under prisutdelingen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg skulle gjerne gitt en pris til hun her også - en mirakelpris. Maria Solheim tok kontakt etter at jeg fortalte i NRK Morgenandakten om den gang søsteren min var i komatilstand og begynte å synge "Jeg er i Herrens hender" da hun hørte Maria Solheim synge.
Foto: Morten Dahle Stærk

Hotel Continental. Det er deilig bare å være et sted som er så fint. Å få være med på utdelingen av Livsvernprisen er som å gå inn i en boble av skjønnhet, godhet og sannhet. For en utrolig fin dag! Et skår i gleden var det at jeg var forhindret fra å delta på festmiddagen med Kristin Clemet på grunn av jobbforpliktelser. Men jeg er takknemlig for at jeg iallfall fikk overvært prisutdelingen og fikk gratulert og takket Kristin Clemet personlig for hennes mangeårige innsats for menneskeverdet. Takk Gud for Menneskeverd.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen