SNØLØKT av Hans Børli

SNØLØKT

Jeg trenger ingen refleks. Du ser meg

på veiene i mørket. Hjertet mitt

lyser dimt rødt

på innsiden av ribbeina. Jeg er som

ei vandrende snøløkt

med et stearinlys inni.

Hans Børli (1918-1989)

Dette har vært et av mine yndlingsdikt helt siden tenårene. Akkurat nå under Mammut-salget får du kjøpt «Samlede dikt av Hans Børli» (Aschehoug forlag) til bare 149 kr, mot normalt 499 kr. Anbefales varmt!

(Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

Utholdenhet 

Det var ikke verdens enkleste eller krammeste snø på terrassen på torsdag. Vi bygde den snølykta minst ti ganger, tror jeg. Og det tok evigheter å få lyset til å tenne, etter at snøen hadde falt oppi lyset X antall ganger. Snølykttips fra oss: Det å tenne veken er ikke nok til å smelte snø og få noen dråper vann til å fordampe, selv om du er sta og bruker ca 12 fyrstikker. Trikset er å gå inn igjen i huset, finne tørkepapir, gå ut igjen, løfte lyset ut av snølykta, tørke vannet grundig bort, tenne veken, sette lyset tilbake på plass og sette på de siste snøballene uten å miste mer snø. DA går det.

Maria og jeg var fast bestemt: «Vi gir aldri opp». Så da gikk det til slutt. Som Winston Churchill sier det: «Det umulige tar bare litt lengre tid.» 

Maria (6): «Wow! Dette er fantastisk! Et mesterverk!»

Og etter snølyktlagingen: Snøballkrig! O fryd!

«Det står og skinner for seg selv og oss som er til stede.» 

Vi sang naturligvis barnesangen «Dette lille lyset mitt, det skal skinne klart. Dette lille lyset mitt, det skal skinne klart, skinne klart, skinne klart, skinne klart.» «Over hele Oslo by skal det skinne klart. Over hele Oslo by skal det skinne klart, skinne klart, skinne klart, skinne klart.» 

Jesus sier: 

«Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5,14-16)

Ettertanke | Ransak meg, Gud

Mens vi reiste gjennom fagre Sogn, leste jeg Salme 139 høyt i bussen, akkompagnert av filmmelodien «Il Postino Titoli». De tre minuttene har jeg aldri glemt.
Foto fra filmen Il Postino

I 1996 fant kinofilmen Il Postino, Postmannen, veien fra Italia til Norge. 

Jeg falt umiddelbart pladask for historien om den enkle, sjenerte postmannen Mario som blir venn med den verdenskjente poeten Pablo Neruda. Mario finner så veien inn i hjertet til den vakre Beatrice ved å lese Nerudas dikt for henne. 

Il Postino smøg seg inn i minnet mitt, ikke minst takket være Luis Bacalovs fantastiske filmmusikk som vant en velfortjent Oscar-pris.

Året etter fikk jeg i oppgave å holde morgenandakt under studentkorets turné. Mens vi reiste gjennom fagre Sogn, leste jeg Salme 139 høyt i bussen, akkompagnert av filmmelodien Il Postino Titoli. 

De tre minuttene har jeg aldri glemt. Fjorden og fjellene som fløt forbi utenfor. Freden som kom. De mange som lukket øynene, tok morgenrødens vinger på og ble med dit havet ender (sannsynligvis i Italia et sted).

Hvis du har en musikkstrømmetjeneste, så finn fram den melodien og les Salme 139 høyt for deg selv i dag. 

Start med å bare lytte til musikken i 29 sekunder. Deretter begynner du å lese ganske sakte, slik at du rekker å ta imot ordene. Les vers 1-18 og deretter vers 23-24, det er perfekt lengde til denne melodien.

 Herre, du ransaker meg og du vet –

 du vet om jeg sitter eller står,

 på lang avstand kjenner du mine tanker.

          

 Om jeg går eller ligger, ser du det,

 du kjenner alle mine veier.

 Før jeg har et ord på tungen, Herre,

 kjenner du det fullt ut.

Bakfra og forfra omgir du meg,

du har lagt din hånd på meg.

Det er et under jeg ikke forstår,

det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

Hvor skulle jeg gå fra din pust,

hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?

Stiger jeg opp til himmelen, er du der,

legger jeg meg i dødsriket, er du der.

          

Tar jeg morgenrødens vinger

og slår meg ned der havet ender,

da fører din hånd meg også der,

din høyre hånd holder meg fast.

          
Nå, ved bibelvers 11, er du kommet til 1:26 i sangen, der musikken endres og løfter deg:

Jeg kan si: «La mørket skjule meg

og lyset omkring meg bli natt.»

          

Men mørket er ikke mørkt for deg,

natten er lys som dagen, mørket er som lyset.

For du har skapt mine nyrer,

du har vevd meg i mors liv.

          

Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. 

Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.

Knoklene mine var ikke skjult for deg

da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.

Dine øyne så meg da jeg var et foster.

Alle dager er skrevet opp i din bok,

de fikk form før én av dem var kommet.

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,

summen av dem er ufattelig!

Teller jeg dem, er de talløse som sand,

blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.

          

Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,

prøv meg og kjenn mine tanker!

          

Se om jeg er på den onde vei

og led meg på evighetens vei!

          
Og ja, jeg tror det er dette – Guds gode, trygge, kjærlighetsfulle blikk fra Salme 139 – som gjør at jeg ikke blir mørkeredd av å lese dagens bibeltekst: «Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!» (2. Kor 13,5)

For inni meg spiller Il Postino: «Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker.»

Og jeg ber: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg er på den onde vei og led meg på evighetens vei!» (Sal 139,23-24) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2020 da 2 Kor 13,5-8 var dagens bibeltekst

Foto fra filmen Il Postino

Lytt

Har du Spotify? Da kan du lytte til Il Postino Titoli her.

Mørket er ikke det dypeste i deg

Lyset du så i øynene til den som elsket deg.

Mørket

er ikke det dypeste i deg

Lyset er.

Lyset du møtte 

da du kom inn

i vår verden

Lyset du så 

i øynene 

til den som elsket deg

Lyset du hørte 

da kjærlighet ble hvisket inn 

i ditt lille øre

Lyset som 

ikke kan slukkes

Åse Gulbrandsen

(publisert med tillatelse)

Lyset du hørte 

da kjærlighet ble hvisket inn 

i ditt lille øre

Lyset

du treng

finst

Helge Torvund

Så sier han som er høy og opphøyd,
han som troner evig,
Den hellige er hans navn:
I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
gi hjertet liv hos dem som er knust.

Jesaja 57,15

«Jeg vil si til alle som har gått gjennom dette: 

Det finnes alltid en utvei. 

Selv om det ikke føles sånn.»

Maud Angelica Behn

Velt alle dine veier
og all din hjertesorg
på ham som evig eier
den hele himlens borg.
Han som kan stormen binde
og bryte bølgen blå,
han skal og veien finne,
den vei hvor du kan gå.

Paul Gerhardt i 1653

Hør denne salmen med Aage Kvalbein og Iver Kleive her på Spotify.

Mørket 

er ikke det dypeste i deg

Lyset er.

Det øverste bildet tok jeg i St Columba-kapellet på den hellige Iona i Skottland. Det andre bildet tok min far Hermund Aadland av meg i 1976. Det tredje bildet tok jeg en sommernatt i år på den hellige øya Selja i Nordfjord, ved Stadt. Det er Stadt-platået du ser til høyre i bildet. Lyset her ute ved havet er helt spesielt.

Lyset og mørket

Jeg hadde full fordypning i matte, fysikk og kjemi på videregående. Lyset var det temaet som fascinerte meg aller mest.

Noen ganger kan hodet hjelpe hjertet til å forstå det som hjertet ikke har så lett for å forstå.

Det kan subjektivt oppleves som at mørket kan overvelde lyset. (Sånn er det når noe har skjedd med øynene som ser.) Men objektivt sett er mørket sjanseløst mot lyset. Hvis man tenker på det helt fysiske lyset, så er det et objektivt faktum at mørket har ingenting det kan stille opp med mot lyset.

Mørket finnes egentlig ikke, som en ting i seg selv. Mørket er bare fravær av lys. Mørket er ikke noe i seg selv. Det er bare en tilstand av ikke-lys. Lyset derimot, det finnes, på ekte.

Og hvis vi nå går over til å snakke metaforisk om lyset, så vet vi hvor sjelens/hjertets lys kommer fra. Det kommer fra kjærligheten. Fra Gud som er kjærlighet. Fra han som er livet.

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
(Johannesprologen, i Johannesevangeliet 1,1-5)

Av og til er en intellektuell tilnærming til troen rett og slett til hjelp for hjertet og følelsene også. Noen ganger kan hjertets øyne få lys på den måten. 

Jeg tror på solen selv når jeg ikke kan se den.
Jeg tror på kjærligheten selv når jeg ikke kan føle den.
Jeg tror på Gud selv når han er taus.

Jeg vil varmt anbefale å lytte til Cantus synge "Even when he is silent" (lenke til Spotify). Ordene i sangen sies å ha blitt skrevet på veggen i en konsentrasjonsleir under Holocaust:

“I believe in the sun
even when it is not shining.
And I believe in love,
even when there’s no one there.
And I believe in God,
even when he is silent"

Publisert 26. desember 2019. Oppdatert og utvidet 3. januar 2020.

Du liker kanskje også disse bloggpostene:

• Samle på lyset | Sommerminner
• Ettertanke | Når du har det vondt
• Ettertanke | En Gud som gråter - med diktet "Lidingstimen" av Alf A. Sæter
• Ettertanke | Lær meg å leve - en bloggpost om meningen med livet (intet mindre), med Alf A. Sæters dikt «Ein grunn til å leva»
• Ettertanke | Drømmen som hendte - med diktet "Draum" av Alf A. Sæter 
• Ettertanke | Din egen klagesang
• Foredrag | Kristen vekst i medgang og motgang
• Kveldsbønn på sykehuset

Ettertanke | Det vanskeligste jeg vet

GÅTEFULLT: Dikteren Stein Mehren har skrevet dette vakre kjærlighetsdiktet:

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe
og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

Foto: Blue Yonder/Flickr Creative Commons

 

Jeg er redd dette blir min dårligste ettertanke noen sinne. Temaet i dagens bibeltekst er nemlig det aller vanskeligste jeg vet. 

«Elsk hverandre» (Joh 15,17).  
 «Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.» (Joh 15,12).

Elske. Akkurat det som vi er så inderlig dårlige til. Akkurat det som jeg ikke får til – hver eneste dag. Jeg kommer ikke på en eneste festlig eller sterk historie. Jeg finner ikke et eneste sitat som passerer dvaskhetskontrollen. Jeg har ingenting å komme med. Jeg har tryglet Jesus om hjelp, om nåde, men det er bare stille. Helt stille. Litt klinging i en bjelle. Babyen gråter. I bakgrunnen er det noen barn som krangler og jeg hører lyden av meg selv som ber dem om å slutte, jeg skal skrive en andakt (om det å elske), kan de ikke bare være snille med hverandre? VÆR SÅ SNILL!? (Drønnende malm.)

En annen stemme begynner å synge i meg. Forsiktig. «Mine barn, elsk hverandre». Det er Helene Bøksle som synger «Hymne», komponert av Nils Larsen i 1915. Jeg lytter nøye.

«Fader vor, kom oss i møde.
Hjelp os du som gav din søn, der led for oss og døde.
I vort hjem mørket os knuger.
Lad oss skimte stjernen over Bethlehem.
Herre, hør! Hold dine hænder over dem som kjemper, som lider og dør.
Giv oss fred! Hør vor bøn! Lad det være alle vore tårers løn.»

«Mine børn, elsk hverandre.
Se, jeg gav min Søn at i hans fodspor I skal vandre.
Lyd mit ord, elsk hverandre!
Tilgiv alt, så blir der dag og fred på jord.»

Endelig bryter Jesus stillheten. «Bare bli i meg. Bli i min kjærlighet. Ikke gjør det så vanskelig, Ragnhild. Kom, nå går vi.»

Jeg tegner meg med korsets tegn og går. Forventningsfull.

BØNN
Jesus. Takk for at troen vår holder i møte med livet der ute – ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi du holder. Og du holder alle dager, helt inn i himmelen. I all evighet: Takk. I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. april 2012, da Joh 15,9-17 var dagens bibeltekst:

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre! (Joh 15,9-17)

TIPS: Lytt til Helene Bøksle synge "Hymne" her på Spotify.

LES OGSÅ EN ANNEN ETTERTANKE I SAMME FAMILIE:

KÄRLEKEN: I kunstneren Carl Larssons hjem:
«Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt».
«Elsk hverandre, barn, for kjærligheten er alt».
Hører du gjenklangen av Johannes?

• Ettertanke: Ty Kärleken är Allt: "Kirkefaderen Hieronymus forteller at da evangelisten Johannes var blitt for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.» Da de spurte hvorfor han alltid sa det samme, svarte han: «Det er Herrens befaling, og hvis dere adlyder den, er det i seg selv nok»." Les fortsettelsen her.

Nyttår

Foto: Ragnhild  H. Aadland Høen

En nyttårspost med to dikt og mange glimt fra den siste måneden.

NYTTÅR

Eit nytt år

la seg over det gamle

eit lett lag av nysnø

ein duk av ljos

over berrfrost og skare

over alt livs

sprokne hud

det dreiv forbi

i ein augneblink av sanning

det berre kviskra over markene

sveva gjennom skogholta

la seg til ro

som ei uventa von

som ung nåde

over ei gamal jord

Arnfinn Haram O.P.

Bildet over tok jeg gjennom togvinduet på Bergensbanen 29.12.2018, på vei fra julefeiring i Bergen til nyttårsfeiring i Oslo. Det er så fint å ta tog. Enda finere blir det når landskapet der ute har "eit lett lag av nysnø, ein duk av ljos".

Alt som ikke blir

Å ta farvel med et år handler om å se tilbake og finne alt det du kan være takknemlig for. Det handler også om å se med et ærlig blikk på alt som ikke ble, og alt som ikke ble som det skulle.

Bloggmessig er jeg takknemlig for at det totale antallet sidevisninger på bloggen min passerte 700 000 nå i desember, og for at jeg ved Guds nåde klarte å faktisk publisere 101 bloggposter i 2018, og spesielt for alle dere gode folkene som har lagt igjen kommentarer eller har sendt meg e-poster.

Samtidig er det jo så mye mer jeg ønsket å få ut: 

• Del 2 og 3 fra Iona-turen min. 
• Talen jeg holdt på en økumenisk bønnedag i Horten våren 2018. 
• Foredraget om bønn som legkarmelitten Anne Samuelsen holdt i Oslo. 
• Olsok-prekenen som p. Fredrik Hansen holdt i St. Olav i Oslo olsok 2018. 
• Olsok-debatten jeg deltok på i 2017 (langt etterslep). 
• Glimt fra adventstiden 2018, julen 2018, nyttår 2019. 
• Og mye, mye mer.

Vel, det er ikke for sent for å publisere noe av det der, og 2019 er jo et fint år å hente inn etterslepet. Jeg tenker jeg begynner med det ferskeste først, mens det fortsatt kan oppleves som litt ferskt. Her kommer derfor først et fint nyttårsdikt av Solveig Johanne Grønstøl (tusen takk for at jeg får dele det, Solveig!), og deretter mange bilder med glimt fra de siste ukene.

Foto: Solveig Johanne Grønstøl (C), publisert med tillatelse

Når livet 

borer seg inn

lagar djupe merke

i hud og hår

Må ein gje slepp

på det som var

Omfamna det som er

Og håpa at det som kjem 

Kan vera godt

Solveig Johanne Grønstøl

ET NÅDENS ÅR: Fyrverkeriet sett fra Tjuvholmen i Oslo nyttårsaften.
Velkommen, Anno Domini 2019. Det Herrens år 2019.
2019 år etter Kristi fødsel, han som kom og flerret hele vår tidsregning i to - i et før og et etter.
Må det bli et nådefullt år.

Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen

ADVENT: Familiemesse i advent i St Olav kirke i Oslo. Kirken full av barn og ungdommer som deltar i menighetens katekese. De får opplæring i troen kl 10-13 og deltar deretter i messen med mange ulike oppgaver. Olav var ministrant, Ingrid leste forbønner, Sunniva sang i koret, Johannes satt fint der framme sammen med klassen sin, Maria nøt å få være på galleriet.

PANIS ANGELICUS: Jeg tror på Kirken. Helt til jeg er hjemme hos Gud, bæres jeg av Kirkens tro og Kirkens bønner - av Kristus. Det skriver jeg mer om underveis i denne lille videoen med ungdomskoret i St. Olav domkirkemenighet som synger vakre "Panis angelicus" under familiemessen i kirken 2. søndag i advent.

SJEFEN: Noe av det kjekkeste med 2018, var samarbeidet med sjefen over alle sjefer, Kristin Skogen Lund.

ADVENTSGLIMT: St Olav bokhandel selger vakre adventskalendere hvert år. De selger alt mulig i nettbokhandelen sin, men ikke adventskalendrene, siden de har så lett for å bli skadet i posten. Husk å sikre deg en kalender neste gang du er i bokhandelen i Akersveien 14 i Oslo. (NB: Nå i januar fikk St Olav bokhandel dessverre nye åpningstider. De har nå kun åpent kl. 11-17 mandag til fredag, og er helt stengt i helgene.)

ADVENTSKALENDER: Bak hver luke skjuler det seg et bibelvers.

LILLA ADVENT: Sånne ting gjør meg glad: En lilla ildtopp, at orkideene blomstrer på nytt og nye adventsstjerner fra Georg Jensen (den store) og Rosendahl (fra Karen Blixens jul-serien).

KRF-JUL: På vei hjem fra juleavslutning med fylkesstyret og bystyregruppen i Oslo KrF. Selv om jeg ikke jobber på Stortinget lenger, ble høsten min sterkt preget av kampen for menneskeverdet, og for at KrF skulle gå riktig vei. Jeg er takknemlig for at jeg fikk delta på det ekstraordinære landsmøtet. Er også takknemlig for at NRK inviterte meg til å delta i studio under abortdemonstrasjonene, og for alle som ba for meg slik at jeg klarte å være med selv om jeg våknet opp syk.



HOS NONNENE: Juleverkstedet hos dominikanerinnene på Katarinahjemmet den første lørdagen i desember har blitt fast adventstradisjon (tre år på rad = tradisjon).


LYS I MØRKET: Tredje året på rad med «Jul i vinterland». Tradisjonen tro var vi oppe i pariserhjulet, spiste glaserte epler og kjørte karusell.


INGRID: Helt nytt i år var de fine lystunnelene ved Spikersuppa.


 GJØRE SELV: Å dyppe og farge lys i lysestøperiet på Norsk Folkemuseum er alltid gøy, også når du gjør det tredje året på rad. Kanskje spesielt da, faktisk. Det er gjentakelsen som skaper magien.


DEILIG ER JORDEN: Julemarkedet på Folkemuseet ble avsluttet i borggården med at et korps spilte og alle sang Deilig er jorden.


STRÅLANDE JUL: Maria og Sunniva ved juletreet på Norsk Folkemuseum.


JOSEF-BOKEN: Jostein Ørum gav ut den fine boken sin om Josef, «Det kan bli fint likevel - om Josef», og lurte på om jeg ville være med og bidra under lanseringen. Det ville jeg selvsagt. Og selvsagt hadde jeg tenkt å lage et eget blogginnlegg om boken. I stedet får det bli det lille glimtet her. Anbefaler denne lille perlen av en bok! Den passer fint å lese hele året, og rakk faktisk å komme ut i andre opplag allerede før jul ❤️ 




JULEEVANGELIET: Det er gøy å leke juleevangeliet. Jeg stod og lagde mat da jeg hørte en liten, strålende glad stemme si til figurene der nede på gulvet: «Hvem vil være Josef?» «Jeg vil være  Josef! Jeg er født til å være Josef!» Det ble en liten juleåpenbaring for meg. Jeg tror det var sånn -med den gleden og den tryggheten - at Josef svarte på Guds kall til å være nettopp Josef, Jesu fosterfar. "Ja, dette vil jeg. Det er dette jeg ble skapt for."


FULL FAMILIE: Josef på plass.

EKTE JUL: Å feire jul i St. Paul i Bergen er noe av det fineste som finnes.
Maria (4,5år) fikk være med og samle inn kollekt på julemessen, stor stas! Da jeg spurte hva hun ville takke for i kveldsbønnen julaften forventet jeg å få en oppramsing av alle gavene som hun var så strålende fornøyd med, men i stedet sa hun «Takk for at vi har det så bra. Takk for at vi fikk gå i kirken i dag. Takk for at vi fikk møte alle de gamle menneskene som kjente oss når vi bodde her.» Å være på messe og møte Mor Teresa-søstrene og snille, gamle venner i St Paul er faktisk lykken på jord, viser det seg 😘
«Vil du kanskje takke for alle de fine tingene du har fått også?» spurte jeg. «Og takk for alle de fine tingene vi har fått», sa hun og sovnet fornøyd. Salige julenatt ❤️

MORMOR-HUSET: Mormor og Bestens spisestue med den åpne peisen fra 1911 er som skapt for å henge opp fem julestrømper i. 

JULEDAG: Fin gudstjeneste i vakre Birkeland kirke 1. juledag. Det er fortsatt mange trofaste kristne i Norge. Deo gratias! Tårene trillet både i takknemlighet over alt jeg og andre har fått gjennom Den norske kirke i så mange år(hundrer), og i sorg over reformasjonens langsiktige konsekvenser. Denne splittelsen i Jesu legeme (Kirken) er ikke av Gud, og den smerter Jesus enda mer enn den smerter meg. 

BERGENS-JUL: På tur i den store pepperkakebyen med Sunniva. Morsom detalj: Kirketettheten i Pepperkakebyen er fullt på høyde med enhver katolsk middelalderby.

KINO-JUL: "Mary Poppins vender tilbake" hadde premiere i jula. Alle fem barna likte den. Det gjorde mormor, tante og jeg også. Min favorittsang ble "The place where lost things go" (lenke til Spotify), der Mary Poppins synger en vuggesang for å trøste de to barna som savner moren sin som døde så altfor tidlig."Nothing's gone forever, only out of place". Sangen har seks vers. Her er det første og de to siste:

"Do you ever lie
Awake at night
Just between the dark
And the morning light
Searching for the things
You used to know
Looking for the place
Where the lost things go

Time to close your eyes
So sleep can come around
For when you dream you'll find
All that's lost is found
Maybe on the moon
Or maybe somewhere new
Maybe all you're missing lives inside of you

So when you need her touch
And loving gaze
Gone but not forgotten
Is the perfect phrase
Smiling from a star
That she makes glow
Trust she's always there
Watching as you grow
Find her in the place
Where the lost things go"

JULEHUS: Et ekte mormorhus har små julehus. Det er min egen morfar som har snekret både stabburet og huset med det snødekte taket. Taket er lett å løfte opp slik at du får lett tilgang til å leke med dukkene inni huset. Kjempegøy!

JULEFERIE: Wow, for en gedigen boble! Olav på Vitensenteret i Bergen.

INNE-JUL: Romjulsdrøm i Bergen. Dårlig vær ute? Finn på gøye ting inne.

VILVITE: To brødre på Vilvite-senteret. Hvis man samarbeider, hvordan faller blomsterbladene da? Sånn.

STORM: Sånn føles sterk storm - på grensen til orkan, i følge vindmåleren.

GØY: Har du alltid hatt lyst til å bygge et legohus som har plass til hele deg? Det er fullt mulig i Bergen.

LOOKING-GLASS WORLD: Jepp, jammen bra at jeg ikke ser sånn ut. Jeg tar med bildet her fordi det fikk meg til å tenke på Evelyn Waugh som konverterte til Den katolske kirke og skrev:

«Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world,

where everything is an absurd caricature,
into the real world God made;
and then begins the delicious process of exploring it limitlessly.»Les mer om konversjonen hans her. 



FEST: Festmiddag nyttårsaften med Jesus, verdens lys, i sentrum.
Dette er en del av julekrybben fra fantastiske Artisanats des Monasteres de Bethleem.
Majoriteten av den kristne kunsten vi har hjemme, er laget i dette klosteret, for eksempel denne Golgata-statuen/Kalvarie-gruppen.



LEVENDE ORD: Før desserten fikk alle trekke hvert sitt bibelkort med et «ord for året». I tillegg trakk vi ett for hele familien. Se så fine ord vi fikk! Jeg har kjøpt kortene på bibelkort.no. Anbefales både til deg selv og til å gi i gave. 

NYTTÅRSLYKKE: Å se nyttårskonserten sammen med Maria som er like begeistret for alt vakkert som jeg selv er. Det er lykke. Danse sammen til «An der schönen blauen Donau» («Jeg visste ikke at du kunne danse ballett, mamma!») og klappe sammen under Radetzky-marsjen. (Og vi var enige om at selv om dirigenten dirigerte «ikke-klapping» var det greit å klappe likevel, for det er jo så gøy å klappe takten, og de kunne jo ikke høre oss hele veien til Wien.)

FROGNER STADION: Juleferie i Oslo betyr tid for å gå på skøyter. 

FLOKKEN: Sånn ser rik velsignelse ut.

ETTER SKØYTENE: En uvanlig ung kommunikasjonsavdeling hos NHO denne dagen. Rekrutteringsmiddel: Varm, deilig kakao.

HELLIG TRE KONGERS DAG: 13. dag jul, 6. januar. Dette håndmalte, ekte, russiske ikonet står i vinduet ved skrivebordet mitt nå i juletiden, helt til kyndelsmesse 2. februar. Jeg kom over det i en nydelig, liten butikk i Roma, langt utenfor allfarvei. Veldig glad i det.

«Wise men sought Jesus.

Wise men still do.»

20. DAG JUL: Fortsatt jul utenfor St. Olav domkirke søndag 13. januar.

20. DAG JUL: Lille frøken Maria besøkte Jesus i krybben etter den fine familiemessen med p. Pål Bratbak.

FORTSATT JUL: Vakker jul i St. Olav domkirke, 20. dag jul.
Oss er en evig Frelser født! Halleluja!

Med ønske om et godt nytt år til alle bloggens lesere!
Må det bli et nådefullt år!

Les også:

Ikke klar for å ta ned julelysene ennå? La dem lyse i hele januar! Julen varer tradisjonelt helt til kyndelsmesse 2. februar :) Hjemme hos oss tar vi bort det meste av julepynten 13. eller 20. dag jul, men vi pleier å beholde julekrybbene, utejuletreet, utejulelysene, julesangene, julebelysningen i vinduene og julestjernen helt til kyndelsmesse 2. februar.
Hvis du også har lyst til å la julefryden og julelyset få stråle inn i januar, kan du altså gjøre det med god samvittighet og solid kirkelig tradisjon i ryggen. La lysene skinne!