MESSE
MED OPPTAGELSE AV
DAG ØIVIND VINCENT ØSTERENG
I
DEN KATOLSKE KIRKES FULLE FELLESSKAP
Ef
4,1-7.11-13 – Joh 15,1-6
Prekenen er publisert her etter avtale med ham.
Uthevinger i kursiv er msgr. Torbjørn Olsens.
Uthevinger i fet skrift er mine.
Kjære Dag Øivind,
kjære dere alle!
1.
Du har kjempet med sannheten. Og du har
kjempet for sannheten. Du har stått
på i årevis og ikke bare vært en brikke i et spill, men såvel strategisk
planlegger som kjempende soldat. Med det johanneiske uttrykk
Carissimi satte
du overskrift over kampen. Med to kirkeretter innenfor sammen byggverk – Den
norske kirke – forsøkte du å peke på en vei. Intet førte til målet, heller
tvert om. At du ved årsskiftet fører
bønne-
og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse frem til nedleggelsens punkt, har
noe symboltungt over seg.
Vi var nok en del som så på
prosjektet ditt som urealistisk, ja, som sågar sa at «dette er
repetisjonsøvelse, det er hva vi har forsøkt tidligere, men innsett er håpløst».
Det betyr ikke at du har kastet bort
år av ditt liv på et håpløst prosjekt. Det ville ikke blitt mye av Evangeliets
utbredelse over hele verden dersom misjon hadde vært styrt mer av menneskelig
realisme enn av troen på Gud, visjoner og håp. Derfor skal du være takknemlig
til Gud for hva du har fått gjøre for ham i disse år – både kamp og vanlig
pastoralt og kristent arbeid – uten å skule for mye etter de tilsiktede
resultater.
Samtidig går du nå over i en ny fase
av livet der du blir invitert til å legge noe av kampen for sannheten bak deg,
ikke fordi den er uviktig, men fordi det ikke er
vi som skal redde Kirken ved vår kamp for sannheten, men
Kirken som skal bære oss, den som er
«sannhetens søyle og grunnvoll» .
Langt viktigere enn sannhetene og kampene for disse er han som sa om seg selv:
«Jeg er veien, sannheten og livet.»
Du har selvfølgelig hele tiden visst at Sannheten – det vil si Jesus Kristus –
er overordnet sannhetene. Nå skal du få ta konsekvensen av dette.
Vi er mange
før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen
mellom den enkelte og Kirken.
2.
I ditt møte gjennom mange år med Kristus, Sannheten, har du også oppdaget noe
om hvordan han kommer i kontakt med oss mennesker. Viktigst var det at han selv
trådte inn i verden og ble et menneske, altså inkarnasjonen. Men han hadde begynt å tale til oss langt tidligere,
og har fortsatt lenge etter Kristi himmelfart. Derfor er Guds ord, Den hellige skrift, så viktig. Også på
andre håndgripelige måter fortsatte han å handle med oss, spesielt når de
troende kommer sammen for feire
gudstjeneste og ved sakramentene.
Dette fødte i deg forståelsen for det kirkelige og liturgiske livs viktighet i
vår gudsrelasjon.
Dertil taler Gud til oss gjennom
sitt folk, de troende mennesker som
omgir oss, noe som kan begrunnes og forstås teologisk, så vel som psykologisk
og sosiologisk. Derfor skal du være dine foreldre, besteforeldre og annen
familie evig takknemlig for hva de har formidlet til deg av tro på Jesus
Kristus. Den samme takknemlighet skal du vise til de NLM-miljøer hvor du har
ferdet og til de kirkelige sammenhenger hvor du har stått. Det er alt for lett
å la uenighet om forståelsen av visse ting – om enn aldri så viktige – komme
til å skygge for det sentrale som Gud bruker våre medkristne for å gi oss.
Dette folk
– Guds folk – kalles i Det gamle testamente for
לָהָק [qahal],
på gresk oversatt til ἐκκλησία [ekklesía],
og slik brukt så vel i evangelienes beretning om Jesus som av apostelen Paulus
og en rekke andre nytestamentlige forfattere.
På latin ble ordet til
Ecclésia,
og på norsk til «Kirke» og «menighet». Siden Gud ved sin Ånd og
på sin måte like fra begynnelsen
av ledet sitt folk, finner vi folket ikke bare i tilfeldige grupper av troende,
men også institusjonalisert, slik allerede Ignatius av Antiokia – noen tiår
etter bibelsk tid – identifiserte det som
kirken
i en by når den er samlet om sin biskop for å feire Eukaristien. Han skrev: «Den
Eukaristi som ledes av biskopen eller av den han selv har gitt tillatelse, skal
en anse som gyldig. Der hvor biskopen viser seg, må menigheten være, likesom
den katolske Kirke er der hvor Jesus Kristus er.»
Oppdagelsen
av disse ting ble bestemmende for din pilegrimsvei, Dag Øivind, en tydelig
kirkevei, ja, med et etablert begrep må vi kunne kalle den en «høykirkelig»
vei, hvilket ikke vil si å ta seg selv høytidelig, men å vektlegge de institusjoner
som Gud bruker for å møte oss.
Nå garanterer hverken bispeembete,
kirkemøter eller andre strukturer at man forblir tro mot sannheten. Apostelen Peter
er klar: «Dere må fremfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften
på egen hånd.»
Spesielt
blir dette utfordrende når vi står overfor en mer og mer sekularisert kultur.
For deg kom endepunktet i Den norske kirke da den – i strid med såvel naturrett
som åpenbaring – grep fatt i den nymotens sekulære idé om «likekjønnende
ekteskap», og kombinerer det med et relativt stramt kirkestyre på andre områder
der det finnes grunnleggende uenigheter.
Bare
Ånden kan føre oss til den sanne tro. Desto viktigere er det å lytte til Åndens
tale til Guds hellige folk gjennom historien og over hele jordens krets.
Annet
Vatikankonsil omtalte manifestasjonen på høyeste nivå av folkets egenskap til å
tro basert på Åndens tale som «hele folkets overnaturlige trosinstinkt» (supernaturalis sensus fidei totius populi) når dette demonstrerer «sin universelle
konsensus» (universalis suus
consensus) i tros- og
moralspørsmål.
Den lære som slik fremstår, forplikter
alle, også paven. Samtidig har du oppdaget at paveembetet har en viktige og
ledende rolle i bevarelsen og utformingen av all kristen lære. Også for
apostelen Peters etterfølger gjelder Jesu ord til apostelen: «Når du en gang
vender om, da styrk dine brødre!» Skulle paven derimot – hva Gud forby! –
«offentlig» falle «fra den katolske tro eller Kirkens fellesskap», vil han
ifølge kirkeretten samtidig «automatisk» avsette seg selv som pave!
Intet menneske står over Ånden og Åndens
tale til oss, i Kirken!
Det
er neppe tilfeldig at du til ditt dåpsnavn vil føye «Vincent». Det var
munken og presten på 400-tallet, den hellige Vincent av Lérins, som – preget av Ireneus og Tertullian – med sin
såkalte canon leriensis definerte den
ortodokse og katolske tro som «det som overalt, som alltid og som av alle er
blitt trodd».
At din pilegrimsvei fører deg helt
inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap, er for mange ganske logisk. At det
skjer akkurat nå, er en annen sak. Idealet er at alle vi troende skal finne
sammen i det store kirkelige fellesskap. Når tiden for dette tydeligvis ennå
ikke er inne, kan den individuelle konversjon være den enkeltes alternative
vei. Det er blitt din vei.
 |
| PREKENEN: " Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme»." |
3.
Du har forlatt et fellesskap – Den norske kirke – med dets viktige posisjon i
vårt land, og du kommer inn i et nytt fellesskap – Den katolske kirke – som
langt fra er uviktig. Det er et trosfellesskap, et sakramentalt fellesskap og
et juridisk fellesskap, med alt hva det innebærer, og det er kvantitativt et
stort fellesskap – i Norge det største tros- og livssynssamfunn etter Den norske
kirke, og enda mye større ute i verden. Omtrent overalt hvor du måtte komme på
jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av
ikke være «gjest», men «hjemme».
I første lesning kvalifiserte Paulus
fellesskapet: «Én kropp, én Ånd, … én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles
Far.»
Jesus omtalte felleskap som et vintre med mange grener som forbinder oss med
Kristus: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham,
bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.»
Når vi hører slike ord, er det vanskelig å la være å tenke på kirkeorganismen
og sakramentene, og da spesielt på Eukaristien og kommunionen. Salmisten setter
ord på lengselen etter denne form for fellesskap når han lærer oss å synge:
«Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min
Gud.»
Men det katolske fellesskap er mer
enn rett tro og forkynnelse, livgivende sakramenter og liturgi, samt fast kirkestyre.
Det er også mennesker med omsorg for hverandre, det er Kristus-vitner og ikke
minst et stort bønnefellesskap. Da du for et par uker siden hadde din runde til
ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på
Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk
skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens
folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner.
Fort vil du nok dessverre også
oppdage at vi ikke er et fellesskap av helgener. Heldigvis har vi noen helgener
som ber for oss i himmelen, og noen møter vi også inkognito her på jorden. Men
synden merkes så mye sterkere. Du vil finne den i Kirken i form av intriger og
umoral, maktkamp og uredelighet. Den eneste trøst dette gir meg er at Gud bryr
seg om oss syndige mennesker, og til og med gjør han bruk av oss! I
kirkearkitekturen er det noe som for meg er mer talende enn alt annet: Helgenstatuene
og skriftestolene side om side i våre kirker!
 |
| DEN FØRSTE KOMMUNIONEN: Med blikket festet på Kristus. "Vi er mange før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen mellom den enkelte og Kirken.[...] Du er kalt til fortsatt å leve under det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!» |
4.
Om fellesskapet skrev apostelen Paulus, med henvisning til Kristus: «Det var
han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister
og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi
kropp bygges opp.»
Så viktig som det pastorale arbeid har vært for deg, Dag Øivind Vincent, er det
en merkelig situasjon at du igjen er tilbake med kirkelig status som «legmann».
Her er det to ting å si: For det
første:
Kirken trenger prester. For det
annet:
Ingen enkelttroende trenger selv å være prest, men hver troende må finne den
plass og de oppgaver som Gud til enhver tid legger foran ham.
For så vidt er
legmannstjenesten den største i Kirken. Det «ministerielle prestedømme» – ofte
kalt «embetet» – er nok viktig. Men mindre viktig er ikke det «alminnelige
prestedømme».
Selv om det alminnelige prestedømme
springer ut av troen og dåpen, er den katolske konfirmasjon som du om noen øyeblikk skal motta, det nærmeste du
kommer til en ytre «vielse» til det alminnelige prestedømme. Slik Aron og hans
sønner ble salvet med hellig olje da de ble viet til deres prestelige tjeneste,
skal du salves med «krisma», tegnet på Ånden, han som både kaller og utruster
til tjeneste.
Du trenger Kirken, men sannelig trenger også Kirken deg med dine
evner og anlegg, og med din tjenestevillighet! Ånden kan og vil bruke deg i
fortsatt tjeneste for Guds rike.
Alt dette finner du i Den katolske
kirke, hvis fulle fellesskap du nå skal inkluderes i. Men det finnes ikke «vanntette
skott» i Guds folk. Hans virke når mye videre enn til Den katolske kirke, og
noen ganger kan man komme til å lure på om han virker sterkere utenfor enn innenfor
vårt kirkelige fellesskap! Uansett: Gled deg enda mer enn tidligere over alt
åndelig som du har felles med ikke-katolikker, det være seg familie, lutherske
kirkefolk, frikirkelige eller bedehusfolket. Tilhørigheten til Den katolske
kirke gir deg trygt fotfeste for slik frimodig glede. Selvfølgelig støter du på
mye i protestantismen som du er uenig i; men mest oppbyggelig og fruktbart er
det å feste seg ved det gode og sanne som vi kan stå sammen om.
Du er kalt til fortsatt å leve under
det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!» Det mål har vi langt fra nådd.
Her må vi bevege oss videre. Den katolske kirkes fulle fellesskap vil gi deg et
godt ståsted og god næring på din fortsatte pilegrimsvandring. Amen.
 |
| LUNDEN KLOSTERHAGE: "Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner." |
Les også:
