Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Korset. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Korset. Vis alle innlegg

02 juni 2020

Kristi etterfølgelse | Så sant vi lider med ham

Finnes det en etterfølgelse av Jesus uten kors og uten lidelse?

Thomas à Kempis (ca. 1380-1471) var en augustinermunk som ble en av senmiddelalderens aller fremste forfattere av oppbyggelig litteratur. Nest etter Bibelen er klassikeren hans Kristi etterfølgelse den mest utbredte åndelige boken i vår kultur.


De imitatione Christi ble utgitt i 1418, i god tid før reformasjonen, og rakk dermed å etablere seg som en bok som alle kristne har elsket i seks århundrer, uavhengig av konfesjon. I fjor sommer arvet jeg en illustrert praktutgave fra 1899 fra grandtanten min. Jeg blar i den med andakt.

Kristi etterfølgelse taler ikke i første rekke til intellektet, men til hjertet. Den er et mesterverk som formidler åndelig liv og viser en vei til et inderligere forhold til Herren Jesus Kristus.

I dagens bibeltekst skriver Paulus: «Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham.» (Rom 8, 17) Går det an å forstå dette bibelverset hvis man hopper bukk over forutsetningen «så sant vi lider med ham»? '

Finnes det en kristendom uten kors? Finnes det en etterfølgelse av Jesus uten kors og uten lidelse? Det korte svaret er nei. Det lange svaret kan du lese i boken som pave Benedikt XVI beskriver slik: «Kristi etterfølgelse … (er) en perle innen åndelig litteratur.»

I Himmelen kommer all lidelse til å være borte. I Himmelen. Men vi er ikke der ennå. 

Veien til den endelige foreningen med Gud går langs «det hellige korsets kongevei» (Thomas à Kempis). Det er dessverre ikke en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot må jeg ta opp mitt kors, gå den smale veien og kjempe mot meg selv (1. Kor 9,27). Målet er likedannelsen med Jesus og gjenopprettelsen av Guds bilde i meg.

Rett som det er føler jeg meg skvist, til det ytterste. Sånn må det være når mitt gamle selv skal dø. Helt til jeg er fremme i Himmelen kommer Jesus til å la det stå et skilt over meg: «IMAGO DEI: Guds bilde. For tiden under restaurering». Heldigvis er Jesus mer tålmodig med restaureringsarbeidet enn jeg selv er.
«Derfor gjør med Jesus din daglige ferd, aldri vil han fra deg vike! Treng deg til hans hjerte inn med all din makt, han i nåde rekker deg din bryllupsdrakt. Hør hva han sier: Bruk tålmod, o sjel, så skal du himmerik vinne!» (Lars Linderot, 1798) 
Bruk tålmod, o sjel. Ta imot all den forvandlende nåden og den guddommelige trøsten som Jesus vil gi deg. Og lytt til erfarne fjellfolk som har gått kongeveien før deg. Du får tak i Kristi etterfølgelse hos St. Olav forlag. Skinninnbundet og med gullkant, slik det høver seg for en bok som inneholder en umistelig skatt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 2. juni 2020, da Rom 8,12-17 var dagens bibeltekst



"Det er fullbrakt".

Alle bilder: Faksimiler fra 
1899-utgaven av "Kristi etterfølgelse"


21. kapittel: Hvile i Gud er det høyeste gode.


Verdifullt familiearvegods. Åpnes med andakt.


Pinseunderet.



Den lille andaktsboken "I Kristi fotspor - Tredve dager med Thomas à Kempis" er en fin introduksjon til "Kristi etterfølgelse". Her får du tak i den hos St. Olav bokhandel.

Den er bare 9 cm bred, 13 cm lang og 1,1 cm tykk, men den er en liten skattekiste. Her får du tak i "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis hos St. Olav bokhandel.

10 april 2020

Ettertanke | Korsets gåte

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I en gammel preken fra 300-tallet, fortelles det om hvordan Jesus går inn i dødsriket for å frelse Adam, og sier til ham, full av kjærlighet: «Se mine hender som ble naglet til treet for din skyld, du som en gang gjorde urett og rakte hånden ut mot treet.»


Vil du bli med til det treet? Da skal du få være med meg gjennom den symbolsterke, katolske langfredagsliturgien. Det er en liturgi som drar deg helt inn til korset på Golgata. Helt inn til Jesu hjerte.

I starten er krusifikset dekket av et lilla slør, slik alle kors er i pasjonstiden. Presten synger: «Se, korsets tre, på det hang verdens frelser.» Alle synger: «Kom, la oss tilbe ham.» Deretter kneler alle ned og tilber Jesus i stillhet, mens korset holdes høyt løftet. Den andre gangen avdekkes korsets høyre arm. Den tredje gangen avdekkes korset fullstendig.

Det er en guddommelig pedagogikk som er eksepsjonelt virkningsfull: Jesus kommer mer og mer til deg. Hver gang korset løftes og avdekkes, kommer han nærmere deg.


Etter dette går vi fram til Jesus én etter én. Det tar lang tid, gjerne en hel time. Alle ber mens de venter på at det skal bli nettopp deres tur til få et personlig møte med Jesus. Mange kneler ned og kysser Jesu føtter på korset. Andre bukker eller kneler for Jesus, eller de berører korset i ærbødighet.

Å gå fram til Jesu kors på denne måten og få ditt eget møte med Jesus – det er en fullstendig overrumplende, overveldende opplevelse. Hver eneste gang. 
At det var for nettopp meg han døde – det blir ikke lenger ord, det blir virkelighet der framme ved korset. Det er ikke uten grunn at Martin Luthers sjelesørgeriske råd for døende var å holde opp et krusifiks.

Har du noen gang kysset et bilde av noen du savner? Da dyrker du ikke bildet, men bildet hjelper deg til å gi uttrykk for kjærligheten du føler. På samme måte er det med krusifikset. Det fysiske korset hjelper meg til å se kjærligheten Jesus har til meg: Han gav alt for meg. Jeg vil gi alt for ham.

Som det heter i langfredagsliturgien: «Ditt kors tilber vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, for se, ved korset er gleden kommet til verden.»

Få sier det så godt som N.S.F. Grundtvig i salmen "Hill deg, Frelser og forsoner":
«Du som har deg selv meg givet, 
la i deg meg elske livet, 

så for deg kun hjertet banker, 
så kun du i mine tanker 
er den dype sammenheng. 
Ja, jeg tror på korsets gåte, 
gjør det, Frelser, av din nåde! 
Stå meg bi når fienden frister, 
rekk meg hånd når øyet brister,
si: Vi går til paradis!» 

Første gang publisert i Vårt Land og her på bloggen 2. mars 2019, da Mark 12,1-12 var dagens bibeltekst

FOR Å VINNE DEG: Jesu føtter. En kjærlighet som ikke er villig til å ofre noe, er ikke kjærlighet.

En kjærlighet som er villig til å ofre alt, gi hele seg, hele sitt liv, for å vinne deg - det finnes ikke en høyere kjærlighet enn det.

“Nails were not enough to hold the God-Man nailed and fastened on the Cross, had not love held Him there.” Den hellige Katarina av Siena

Dette er krusifikset som vi ærer langfredager i St. Olav domkirke i Oslo.

Epilog


For noen år siden filmet NRK langfredagsliturgien i St. Paul kirke i Bergen. Derfor var det ikke tid til at hele menigheten kunne komme fram enkeltvis og ære korset. Hva tror du skjedde etter at liturgien var over og NRK hadde slått av kameraene sine? 


Folk gikk frem til korset én og én for å ære Frelseren. I en hel time stod de i kø for å få sitt eget møte med Jesus der fremme ved korsets fot. Jeg kan love at det gjorde inntrykk på NRK-crewet som rigget ned og forstod at det de så nå var the real thing

Ingen gikk fram fordi de ville på tv eller fordi det var en del av "et opplegg alle må gjennom før de kan gå". De gikk fram fordi "Ditt kors tilber vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, for se, ved korset er gleden kommet til verden."


364 DAGER: Jesus i sakristiet i St. Olav domkirke i Oslo. Dette krusifikset tas kun frem én dag i året - bare på langfredag.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, langfredag 2019

KORSET: "Vi tilber deg, Kristus, og lovpriser deg, fordi du ved ditt kors har forløst verden" (Fra korsveiandaktens liturgi)

Som et uttrykk for sorg tilhyller Kirken alle kors og altertavler med fiolette slør/kleder i pasjonstiden. Korsene dekkes i tolv dager, fra og med 1. Pasjonssøndag inntil korstilbedelsen på Langfredag - mens bildene dekkes inntil Gloria i midnattsmessen Påskeaften. 


Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, St. Paul kirke i Bergen, langfredag 29. mars 2013

HELLIG STUND:
Takk, Jesus.
Alle går frem én og én for å ære korset. Korset holdes av to ministranter.
(Ministrantene tørker for øvrig av korset mellom hver gang noen berører det.)

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, St. Paul kirke i Bergen, langfredag 29. mars 2013
PÅ KNE: Jomfru Maria og den hellige Johannes fulgte Jesus helt til korset. Her kneler lille Maria (3) og Johannes (5) ved Jesu grav. Jesus ligger begravet under alteret. Etter langfredagsliturgien får alle komme frem. Se, undre seg, elske og tilbe. Som lille Maria sa det der framme: "Jesus ælsæ meg." Jesus elsker meg.

De røde blomstene har barna laget på søndagsskolen og gitt til Jesus. Rødt for Jesu blod. 


Foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Olav domkirke i Oslo, langfredag 2017

LANGFREDAG: Flagget på halv stang utenfor St Olav domkirke. Jesus er død.

Symboler er sjelens språk.

Les også:


  • Den stille uke og påsken i bilder - 2019
  • Langfredag | Å ære korset - her finner du hele langfredagsliturgien, som består av enda mer enn det jeg har beskrevet i ettertanken "Korsets gåte". Denne saken er fra St. Paul kirke i Bergen.
  • Langfredag | Ave Crux, Spes Unica - en bilderik bloggpost fra langfredagsliturgien i St. Olav domkirke i Oslo, inkludert bilder fra barnas korsvei
  • Påskeaften: Dagen da Jesus vekker de døde: Få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet: "En gammel homilie til den store og hellige Sabbat", av biskop Epifanios av Salamis (300-tallet). Denne homilien er 2. lesning under lesningsgudstjenesten på påskeaften. Jeg hørte den første gang i 2011 da jeg feiret påske hos karmelittnonnene i Tromsø, og den gjorde evig inntrykk. Den tåler defintivt å leses om igjen år etter år, i århundrer etter århundrer...

27 februar 2020

Ettertanke | Barnelærdommen fra Jesaja

«Han ble såret for våre overtredelser, og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Ved hans sår har vi fått legedom.» (Jesaja 53,5)


Noe av Kirkens viktigste trosopplæringsarbeid foregår gjennom korarbeidet. Den rike arven av århundrers kirkemusikk sørger for å gi trosopplæring også til tusener av unge og voksne korsangere som slett ikke synger i kirkekor.


Allerede da jeg sang i barnekoret i Rossabø kirke fornemmet jeg skjønnheten og alvoret i Jesajas profeti om «Herrens lidende tjener». 35 år senere kan jeg fortsatt synge utenat for deg vers 5 fra Jesaja 53: «Han ble såret for våre overtredelser, og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Ved hans sår har vi fått legedom.» Sannheten i ordene, og skjønnheten i tonene, smøg seg inn under huden og ble der.

Korsangere lærer sangene utenat. «By heart». Dermed bærer vi dem i hjertet resten av livet. Og dermed bærer de sangene oss. Resten av livet. Kanskje er vi noen av de rikeste menneskene på jorden?

Dagens eldre kan fortsatt synge med på salmene de lærte utenat som barn. Hva skal min generasjon synge på sykehjemmet? Brokker av pop fra 90-tallet? Takk Gud for at det finnes mer enn bare tomme poprefreng inni hodet mitt når jeg skal sitte der på sykehjemmet og nynne for meg selv om 50 år. Da skal jeg synge de sangene jeg lærte i kirken, hjemme, på leir og i alle de tolv korene jeg har sunget i så langt.

Jeg tar med meg alt fra barneleirenes trygge «Tett ved sida mi går Jesus, alltid vil han vera der», innom ungdomskorets «I know it must have rained in Heaven on Crucifixion Day» og studentlagets «Mitt hjerte alltid vanker», til kirkekorets «Salve, Regina, mater misericordiæ» og messens jublende «Deg være ære, Herre over dødens makt!» Jeg skal sitte der på mine gamle dager og synge, fordi: «Han er min glede, han er min sang. Ham vil jeg prise livsdagen lang!»

Tusen takk til alle dere som har lært meg kristne sanger. Jeg lover å lære enda flere de neste tiårene, og jeg skal gjøre mitt beste for å gi dem videre. For det er sant som vi synger: «Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer tonen fra himlen, i sjelens glade pilgrimssang.»
Gloria in excelsis Deo!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 27. februar 2020 da Jes 52,13-15 var dagens bibeltekst


Barneleirenes Jesus - han som alltid er der:
"Tett ved sida mi går Jesus,
alltid vil han vera der.
Eg treng ikkje gå og ottast, når eg fylgjer Jesus her.
Han som er den gode hyrding
tek mi vesle veike hand.
Dag for dag han trufast leier
meg til himlens lyse land.
Tett ved sida mi går Jesus, alltid vil han vera der."

Tekst: Haldis Reigstad. Melodi: Gunstein Draugedalen.
Her kan du høre Gunstein Draugedalen synge alle tre versene på Spotify.

Maleri av Heinrich Hofmann (1824-1911).
Akkurat slik så Jesus ut på de små bønnekortene vi skrev hilsener på og gav til hverandre som minner fra barneleirene på Solgry.


Foto: Wikimedia Commons

Ungdomskorets Jesus - om den Gud som lider med oss og for oss:
"I know it must have rained in Heaven on Crucifixion Day.
The promised resurrection must have seemed at least a million years away.
All the lights went out in Heaven, except the light of love that somehow stayed
in the broken heart of God, the Father, on Crucifixion Day."
(Larry Gaitlin)

Les også:

Ettertanke | Her i tårenes dal - Et av de mektigste tenåringsminnene jeg har, er fra da vi fremførte den vakre «Salve Regina» i basilikaen i Maastricht i Nederland. Lite ante jeg den gang om hva vi sang, eller hvorfor denne bønnen rørte oss og tilhørerne så usedvanlig sterkt som den gjorde. Les mer her.

Intet mindre - Et "Min tro"-intervju med meg i Vårt Land. På min gravstein skal det stå "Deg være ære, Herre over dødens makt"

19 april 2019

Ettertanke | Om jeg så skal dø for deg


Jeg tror ikke jeg hadde vært kristen i dag hvis det ikke var for det største sviket: Hvis ikke disiplene hadde sviktet Jesus den dagen det gjaldt som mest.


Kvelden før hadde de vært modige, slik man ofte er om kvelden
når man har spist godt og er sammen med gode venner. «Peter sa: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.» Det samme sa også alle de andre disiplene.» (Matt 26,35) Men så kom natten. Og frykten. Og dagen. Den store, forferdelige dagen.

Bare én av apostlene ble med Jesus helt til korset:
Johannes, «disippelen som Jesus hadde kjær». De andre elleve forsvant. På den måten fikk disiplene bevist hvor inderlig feige de egentlig var. Men på den måten fikk de også bevist at oppstandelsen må være en helt ekte, på ordentlig, virkelig hendelse – en realitet som er så historisk at den har snudd opp ned på hele verdens historie.

For hva skjedde i årene etter oppstandelsen? Da gikk samtlige av disiplene i martyrdøden for Jesus, inkludert Mattias (den nye disippelen som erstattet Judas, Apg 1,26). Det vil si: Alle ble martyrer bortsett fra én – disippelen Johannes – han som hadde bevist at han var villig til å dø for Jesus allerede på Golgata.

Etter langfredagens svik kan ingen beskylde disiplene for å ha en blind tro. De var bare villige til å gå i døden for noe de selv hadde sett.

Derfor tror jeg at kristendommen er sann. Fordi disiplene gjemte seg langfredag. Og fordi de deretter frivillig gikk i døden. Den forandringen kan bare komme av én eneste ting: At de i mellomtiden virkelig hadde møtt den levende, oppstandne Jesus.

Jeg tror på Jesus fordi apostlenes vitnesbyrd ble testet på den ytterste måten – fordi de gav livet sitt for å vitne om Sannheten; at Jesu oppstandelse er en historisk realitet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. april 2014, da Matt 26,30-35 var dagens bibeltekst


Les også:

Ettertanke | Han er gal. løgner eller Gud: Hvem ER Jesus egentlig? Her er et populært svar: «Nja, jeg tror ikke han var Gud, men han var en inspirerende og bra mann». Vel… faktisk er det det dårligste av alle svar du kan gi. 

07 mars 2019

Askeonsdag på pannen og i hjertet

TEGNET MED ASKE: Askekorset. Du kjenner at det virker utenfra og helt inn i hjertet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag 14. februar 2018


Jeg elsker å gå i kirken askeonsdag. Det er et av høydepunktene gjennom året, faktisk.


Kommentar: Denne bloggposten er fra i fjor. Jeg har ikke hatt kapasitet til å lage en ny i år, så da får denne posten gjøre jobben i år også. Askeonsdag er en altfor viktig dag til å forbigås i stillhet!

I år kunne jeg imidlertid ikke gå fordi minstejenta og jeg har greid å få influensa denne uka. Sukk. Det kaller jeg et offer, det - å ikke kunne gå i kirken. Det føles faktisk verre enn å ikke få til å gå i kirken julaften. I går hadde jeg definitivt det som kalles lengselskommunion. Pater Olav Müller forklarer: 
"Vi behøver ikke tilhøre det kirkelige fellesskap mindre ved å bo i diasporaen (hvor katolikker lever spredt og i mindretall). Vi bør nemlig være klar over at når vi sjelden har muligheter til å motta sakramentene og delta i messen, så kjenner Kirkens Herre andre måter å formidle sin nåde, sitt liv og sitt lys på - hvis bare lengselen og ønsket er tilstede. Fraværende i legemet, kan vi allikevel i ånden ta del i messen, hvor og når den feires. Vi kan gjøre oss åndelig ett med alle som tar del i messen i nærmeste katolske kirke. Sammen med dem kan vi forene vårt livs, vårt hjertes, vår ensomhets offer med Jesu eukaristiske offer og motta ham i en åndelig «lengselskommunion»."

Slik får du askekorset

Askeonsdag er den første dagen i den hellige fastetiden, og på denne dagen får alle som vil et askekors på pannen i kirken - både de som er i kommunion med Den katolske kirke og de som ikke er det. Alle som vil. På de katolske skolene i Norge får elevene askekors av skolepresten i skoletiden.

Asken kommer fra brenningen av fjorårets velsignede palmegreiner, som alle har tatt vare på i hjemmene sine siden palmesøndag i fjor. Før fasten leverer man dem inn i kirken slik at de kan brennes og bli til asken som presten bruker i kirken askeonsdag. Asken blandes deretter med innviet vann - altså hellig vievann.

Når asken tegnes på pannen, sier presten ett av to alternativer:
«Vend om, og tro evangeliet!»
eller «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».

Men hva gjør man når man er stuck hjemme? Vel, da finner man aske og lager et kors selv. Sånn:

Under askeonsdagsmessen pleier vi å synge "Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte". Det er det vi gjør når vi skriver askekorset på pannen: Vi tegner Jesu kors på pannen slik at det virker utenfra og inn, helt inn i hjertet.
Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte,
du min konge og min Gud,
at ei lyst ei heller smerte,
deg formår å slette ut!
Denne innskrift på meg sett:
Jesus i fra Nasaret,
den korsfestede, min ære
og min salighet skal være. 


(Thomas Kingo, 1689)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag kveld 2018 

Fasten er sjelens åndelige vår

Siden jeg fortsatt ikke er helt frisk og ikke i form til stor kreativ aktivitet i dag, skal jeg klippe inn noen ting jeg har delt tidligere her på bloggen. (Du finner lenker til bloggpostene jeg har klippet fra helt nederst i saken.)

Fastetiden er tiden for åndelig fornyelse. På engelsk kalles fastetiden for lent, som kommer av det gammelengelske ordet for våren. "Fasten er sjelens åndelige vår," sier kirkefaderen Johannes Gullmunn (Johannes Chrysostomos). Akkurat sånn er det. Det er derfor det oppleves så viktig å få være med på pangstarten av fasten sammen, slik vi er i kirken askeonsdag. Fasten er ikke et enmannsprosjekt. Det er tiden for fornyelse av hele Kirken, der Kirken greier å riste liv i oss, dra oss nærmere Jesus og fornye vårt åndelige liv.

"Lent is a time for drawing near to Christ by listening to the Word of God and celebrating the Sacraments." (Pope Francis)

"Fastetiden er en tid for å komme nærmere Kristus ved å lytte til Guds Ord og feire sakramentene." (Pave Frans)


Anbefalt askeonsdagspreken

P. Haavar Simon Nilsen, munkeprest i St. Dominikus kloster i Oslo, holdt en kjempefin preken i går som dominikanerne heldigvis har delt på sin hjemmeside: "Det tause kjærleiksspråket". Den askeonsdagsprekenen anbefaler jeg på det varmeste at du får med deg! Den er ikke lang, og lett å lese.

Et sitat fra prekenen: "Fastetid er det skjulte kjærleiksspråkets tid, som stadig meir skal opne våre hjarte for den gåva Gud vil gje oss, nemleg seg sjølv."

Forberedelse til påske

Fastetiden er en eneste lang forberedelsestid til påske - til du skal stå der på Golgata og se Jesus gi seg selv helt til deg på korset. En andakt jeg vil varmt anbefale deg å lese nå i fastetiden, er "Jesus, Your Love Just isn't enough" av Emily Wilson.

Et sitat derfra:
"Maybe you find yourself believing that you need more than His inestimable love - that if you just had "X” then you’d finally have arrived or feel the fulfillment you deeply long for. In these moments, I want to invite you into this imagining…
      Stand before him on Calvary, and try saying it out loud,
      Jesus, your love just isn’t enough.
      See if you can even get the first two words out as He hangs there, broken and bleeding for you.

      Maybe this is the place where we need to go - to stand before Him, to gaze at Him, and to remember...this is everything. There was nothing more He could have done to prove the incalculable depths of His love. There was nothing more He could have given for you than His life."

Attende Domine et miserere

I fastetiden er det vanlig å synge den sterke og vakre gregorianske hymnen "Attende Domine et miserere". I kirken synger vi den på latin, mens vi følger den norske oversettelsen i salmeboken. Her kan du lytte til og delta i bønnen "Attende Domine":




Den latinske teksten står i videobildet. Her er den offisielle norske oversettelsen:

Attende Domine 

Omkved:
Hør oss, Herre, og vis miskunn,
for vi har syndet mot deg.


1. Til deg, du høyeste konge og alles Frelser,
løfter vi med tårer våre øyne.
O Kristus, hør våre ydmyke bønner.


2. Du som er Faderens høyre hånd, hjørnestenen,
frelsens vei og himlens port,
avtvett [vask bort] våre synders skampletter.


3. Vi bønnfaller din majestet, o Gud.
La ditt hellige øre bønnhøre våre sukk,
og tilgi i din mildhet våre misgjerninger.


4. Til deg bekjenner vi de synder vi har begått:
Med angerfullt hjerte nevner vi våre skjulte feil.
Du vår Frelser, tilgi dem i din godhet.


5. Uskyldig ble du tatt til fange, uten motstand lot du deg føre bort,
og ved falske vitner ble du dømt i de gudløses sted.
O Kristus, bevar dem du har gjenløst.


Melodi og tekst fra 1600-tallet, Frankrike  

Nr. 429 i Lov Herren, katolsk salmebok

Kjærlighetsdagen

I år falt askeonsdag på Valentinsdagen - kjærlighetsdagen. Du kan vel si det sånn at for Gud er askeonsdag valentinsdagen:



Askeonsdagsbønn

Askeonsdag er dagen for å starte på veien tilbake til Paradis, tilbake til Livet. Det er en dag for å starte på nytt. Askeonsdag er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje. Sånt skaper frie mennesker.

I dag ber jeg med askeonsdagens kirkebønn:
«Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.»

«Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»

"Lent summons us, and enables us, to come back to the Lord wholeheartedly and in every aspect of our life." (Pope Francis)
"Fasten kaller på oss, og gjør det mulig for oss å komme tilbake til Herren helhjertet og i alle aspekter av vårt liv." (Pave Frans)


Les også:

04 mars 2019

Ettertanke | Nederlagets vei

"Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? En baby? Og deretter en fornedrende død?"

Bildet er en kombinasjon av to kjente malerier av den franske maleren William Bouguereau: La Vierge au Lys (1899) og Pieta (1876).

Guds veier er uransakelige. Hvordan kom han egentlig på ideen om at veien til å frelse oss skulle gå gjennom et landskap av nederlag, lidelse og død? Det sier meg iallfall at det er Gud som har funnet på det her, og ikke mennesker.


Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? En baby? Og deretter en fornedrende død? 
«Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53,3-5)
Det er liksom så lite… guddommelig, hvis du skjønner hva jeg mener. Det høres ikke akkurat ut som en seiersplan.

Men denne fullstendige foreningen som Guds sønn inngår med oss – de skadde sønnene av Adam og døtrene av Eva – akkurat dette var det vi trengte. At han bøyde seg ned. Helt ned. Sånn at han kunne reise oss opp. Helt opp.


Mennesket er fantastisk, og Skapningens krone. Mennesket er også feilbarlig, svakt og ufullkomment. «Vi har denne skatten i leirkar,» skriver Paulus (2. Kor 4,7). I leirkar med sprekker. «There is a crack in everything. That’s how the light gets in» synger Leonard Cohen.

Fortsatt er nederlagets vei ingen dum vei å gå når evangeliet skal ut i verden. Som den katolske presten Jean Vanier sier det i boken «Community and Growth»: 
«Jeg blir slått av hvordan det å dele vår svakhet og våre vanskeligheter virker mer oppbyggelig for andre enn det å dele våre kvaliteter og suksesser.»
Du kan imponere folk med styrkene og suksessene dine. Men hvis du virkelig vil skape kontakt med andre, må du gå en annen vei.

«Gud velger en annen vei. Gud velger den vei som går gjennom hjertets forvandling gjennom lidelse og ydmykhet. Som Peter, må også vi stadig på ny omvende oss. Vi må følge Jesus og ikke gå foran ham: Det er han som leder oss.» skriver pave Benedikt XVI i boken "Apostlene og Kristi første disipler" (St. Olav forlag 2010).

Og paven fortsetter: «Det er Herren som sier både til meg og til deg: Følg meg! Vi må ha motet og ydmykheten til å følge Jesus, for han er Veien, Sannheten og Livet.»

Hvordan kommer din vei til å se ut hvis du følger Veien? Jeg aner ikke. Jeg bare vet at den sannsynligvis ikke kommer til å se ut som du hadde forestilt deg. For Guds veier er virkelig uransakelige. Fortsatt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 1. mars 2019, da Jes 53,1-5 var dagens bibeltekst



03 mars 2019

Ettertanke | Det hellige korsets tegn

Det hellige korset. Å tegne korstegnet er basalt, kristent kroppsspråk. Det er å be med kroppen, med hele seg. 

Da jeg ble døpt i Den norske kirke, tegnet presten korsets tegn over hele den lille kroppen min, og sa: «Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn til vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham».


Vil du be med hele deg, og ikke bare med ord? Da skal du tegne deg selv med korsets tegn mens du sier "I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn".

Å tegne korstegnet er basalt, kristent kroppsspråk. Det er å be med kroppen, med hele seg. Pave Benedikt XVI sier: "Korstegnet er og forblir den grunnleggende kristne bevegelse innenfor bønnen."

På korset forløste Jesus alle mennesker, historien, verden. Gjennom korset helliger han deg. Hele deg, i kropp, sjel og ånd.

Martin Luther anbefalte at man både starter og avslutter dagen med å tegne seg med korsets tegn.

Paulus taler om korset i nesten alle sine brev, og du kunne fylle en hel bok med de første kristnes vitnesbyrd om bruken av korstegnet. "Den var deres favorittfromhetsøvelse, ettersom den ikke krevet noen spesiell kunnskap eller ferdighet. […] Martyrer gjorde tegnet i det de ble ført til sin død," skriver Scott Hahn i den spennende boken "Livgivende tegn" (St Olav forlag, 2011).

I den vakre boken "Om hellige tegn" skriver Romano Guardini: 
"Når du gjør korsets tegn, gjør det riktig. Ikke en hastig, forkrøplet bevegelse, hvor man ikke vet hva den egentlig betyr. Men et riktig korstegn, langsomt, stort, fra panne til bryst, fra den ene skulder til den andre. Føler du hvordan det omfatter hele deg? Samle alle tankene og hele ditt i sinn i dette tegnet, slik det går fra pannen til brystet, fra skulder til skulder. Da føler du: Det spenner om hele deg, legeme og sjel, sammenfatter deg, innvier deg, helliger deg."

Vi tegner oss med korsets tegn ved inngangene og utgangene: 

Ved dagens begynnelse og slutt, 
før vi går ut eller kommer inn, 
i bønn før vi begynner på noe, i takk etterpå.
Vi gjør korstegnet foran bønnen for å samle oss til bønn, 
og vi gjør det etter bønnen, for at det Gud har gitt oss, skal bli i oss. 

Vi gjør det når vi blir fristet, for at Jesus skal styrke oss. 
Og vi gjør det i fare, som en bønn om at Gud skal bevare oss.

Vi tror på – og tilhører – den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Det bekrefter vi med hele oss hver gang vi tegner oss med Hans tegn. Det hellige korsets tegn.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. februar 2019, da 1 Kor 1,18-25 var dagens bibeltekst


Maria ble døpt i Vår Frue kirke i klosteret Marias Minde på festen for Jomfru Marias rene hjerte. Under dåpen sa presten: "Maria, stor er gleden i den kristne menighet over å ta imot deg. På Kirkens vegne signer + jeg deg med korsets tegn, og etter meg vil også dine foreldre og faddere tegne deg med Kristi, Frelserens tegn." Og så gjorde vi det ❤️

26 februar 2019

Ettertanke | Den skjelvende paven

Etter hvert ble Johannes Paul II paven som bare klarte å stå ved at han lente seg på korset: Bispestaven med det kjente krusifikset på toppen.
Foto: AZ Quotes

Da pave Johannes Paul II stod på balkongen som nyvalgt pave og kom med sine første ord, sa han: "Vær ikke redde – åpne dørene for Kristus!" De ordene skulle bli et ledemotiv for hele pontifikatet hans.


Pave Johannes Paul den store startet ut som en ung og kraftfull, atletisk pave i 1978. Hvilke andre paver har du sett stå slalåm? Han drev med både fjellklatring, svømming, padling, fotball og knusing av kommunismen. Spesielt berømt ble han for sitatet "Av alle uviktige ting, er fotball det viktigste."

Johannes Paul II forble pave i over 26 år, helt til 2005. De siste ti årene hadde han sykdommen Parkinson. Dermed ble han stiv i kroppen, han fikk skjelvinger, langsommere bevegelser og det kjente, bøyde hodet.

Etter hvert ble Johannes Paul II paven som bare klarte å stå ved at han lente seg på korset: Bispestaven med det kjente krusifikset på toppen.

Mange var de som mente han burde gå av. Han ble latterliggjort, hånet og gjort narr av over alt. Men pave Johannes Paul II holdt fast ved kallet og ved korset. Han forente seg med den lidende Kristus. Han fikk oppleve at Guds kraft fullendes i svakhet, og at hans egen hjelpeløshet bare forherliget Kristus. På den måten gav han verdighet til andre som lider under sykdom og alderdom.

Den skjelvende paven nådde gjennom til hjertene, og spesielt hos de unge. På de katolske Verdensungdomsdagene møtte millioner av unge kristne opp. De ville være med den gamle hyrden som ledet dem til Jesus Kristus – han som gjennom hele sitt pontifikat gjentok: Vær ikke redde!

Han talte med Ånd og kraft, og sa til dem:
«Det er Jesus du søker når du drømmer om lykken. Han venter på deg når ingenting annet av det du finner tilfredsstiller deg. Han er den skjønnheten du er så tiltrukket av. Det er han som har skapt tørsten i deg etter fylde, den tørsten som ikke lar deg falle til ro med kompromisser.»

«Vær ikke redd. Ikke vær tilfreds med middelmådighet. Legg ut på dypet.» 
Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. februar 2019 da 1 Kor 2,1-8 var dagens bibeltekst

Les også:

15 september 2018

Pergolesis Stabat Mater

MARIA: Norsk middelalderkunst er vakker, vakker. Her er nydelige Jomfru Maria på Universitetsmuseet i Bergen, De kulturhistoriske samlinger.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, avfotografert med tillatelse fra museumsledelsen

Må bare dele denne. Århundregammel musikk. Har overlevd århundrene fordi den har truffet mennesker i århundrer. Hymnen er fra 1200-tallet, Pergolesis barokkmusikk fra 1736. Lytt.


I dag, 15. september, på festen for Marias smerter, skal du lytte til Pergolesis versjon av Stabat Mater. 

Pergolesis Stabat Mater

De eldste gregorianske melodiene til Stabat Mater dolorosa har anonyme opphavsmenn. Men hymnen har også fått vakre melodier av en lang rekke av Europas største komponister. Alf van der Hagen trekker frem disse i Vårt Land i dag: Josquin des Prez (1480), Palestrina (1590), Charpentier (1680), Biber (1690), Vivaldi (1712), Domenico (1715) og Alessandro Scarlatti (1723), Caldara (1725), Haydn (1767), Schubert (1815 og 1816), Rossini (1841), Liszt (1866), Dvoøák (1877), Verdi (1897), Szymanowski (1926), Poulenc (1950), Penderecki (1962), Arvo Pärt (1985), Knut Nystedt (1986), Trond Kverno (1991) og James MacMillan (2016).

Jeg er helt enig med Alf van der Hagen i at "Men én Stabat Mater skinner sterkere enn alle de andre. Det er skrevet av Giovanni Battista Pergolesi i 1736, samme år som han døde i et fransiskanerkloster utenfor Napoli, bare 26 år gammel. Stabat Mater ble Pergolesis siste komposisjon. Det er et utrolig vemodig og sorgfullt verk, og samtidig bittersøtt med lette, «galante» melodier som var kommet på moten."

Alf van der Hagen anbefaler denne innspilllingen fra 1997 som er gjort i dominikanerklosteret i Paris, med Il Seminario musicale (lenke til Spotify).

Stabat Mater dolorosa 
iuxta crucem lacrimosa 
dum pendebat filius.

Sorgtynget stod moren 
og gråt ved korset 
der hennes sønn hang.

Har du ikke en musikkstrømmetjeneste? Da kan du høre en vakker versjon av Pergolesis Stabat Mater med Emma Kirkby og James Bowman gratis her på YouTube (ja, det er den samme videoen som jeg delte her på bloggen 22. juli 2016):
 


Marias syv smerter er:


1) Den hellige Simeons profeti ved Jesu fremstilling i tempelet (Luk 2,25f). «Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt 35 – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.» (Luk 2,34-35). Av denne grunn avbildes Marias syv smerter som syv sverd i Marias hjerte.

2) Flukten fra barnemorderen Herodes til Egypt (Matt 2,13-21)

3) Da Jesus (12 år) var forsvunnet i tre dager. (Luk 2,41-50)

4) Marias møte med Jesus på veien til Golgata, fremstilt i Den fjerde stasjonen i Korsveiandakten (jf Luk 23,27)

5) Jesu korsfestelse og den sorgen Maria måtte holde ut, stående under korset (Joh 19,25-27)

6) Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset, fremstilt i Den trettende stasjonen i Korsveisandakten, i kunsten fremstilt som Pietà.

7) Jesu begravelse, fremstilt i Den fjortende stasjonen i Korsveisandakten.

03 mai 2018

NRK-andakt | Din egen klagesang

"Det handler om å være ekte. Å være ærlig." Under denne NRK-andakten finner du et etterord om nåden og Guds blikk.
Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.


LYTT til andakten her på nrk.no

"Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!" sa pastoren.

"Og når jeg, som er en helt vanlig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?"

"Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham," sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. "Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød." står det i Salme 142.

Kristendommen har noe mer å komme med enn en vag mumling om at Gud "er klar over" at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der. Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet.

Det er noe annet enn folk som påstår at de "vet akkurat hvordan du har det". Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg, eller andre, synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med enda mer sint enn du er over alt det onde og vonde som du opplever. Så bare kast det på han! Gud er en himmelsk god Far. Selvsagt står han klar til å ta imot.

Så vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.

Musikk: Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret – "Kyrie" (lenke til Spotify)


LYTT til andakten og musikken her på nrk.no



Et etterord om musikken, om nåden og Guds blikk


Hver gang jeg hører denne versjonen av Bjørn Eidsvågs Kyrie, er jeg plutselig tilbake i sykesengen på brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus, der hvor jeg ble så godt kjent med den lidende Kristus. 


Fredag 2. januar 2015 ble konserten "Klassisk Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret" sendt på NRK1. Jeg lå alene på rommet, og der ved 1:16 i Kyrie når strykeinstrumentene kommer inn - da bare trillet tårene. DET er min Gud. Sånn er han. Han kjemper for meg, lider for meg, gjør alt han kan for å vinne meg. Og det er ingenting jeg kan oppleve som han ikke vet om eller lider med meg i. For sånn er kjærligheten: Når den jeg elsker har det vondt, har jeg det like vondt.

For 20 år siden hadde jeg fått overdose av en mørk utgave av lutherdommen og et tilhørende anstrengt forhold til ordet nåde og bønnen kyrie eleison, "Herre, forbarm deg over meg." Jeg følte at nåden var noe som Gud/kristendommen kom og dyttet meg ned i bakken med: "Se her, så dårlig du er, be om nåde, du er liten og syndefull, du er ingenting, du får til ingenting, du er 100 % infisert av det onde, be Gud om nåde med en gang og hele tiden, ellers går det her til helvete."

I dag er nåde et av de fineste ordene jeg vet om. Det er den jeg svømmer i hver dag, det er den som får meg til å flyte og glitre og vite at jeg er elsket - akkurat som den jeg er.

Det er bare en person som vet at hun/han er elsket - bare den som ser seg selv med nådens blikk, med Guds blikk - som tåler å se inn i seg selv og oppdage alt som finnes der - både det fine og det ødelagte - uten å kjenne selvforakt og uten å bli oppblåst. Sammen med Gud kan jeg se meg selv og elske den jeg ser. Deretter kan jeg gå ut og elske andre som meg selv.

Hver gang jeg spiser mat ber jeg litt. Da er det jo egentlig meningen at man skal be for maten; takke for maten og be om Guds velsignelse over den. Det gjør jeg jo også, men uten at jeg planlegger det ender det alltid med at det første som bare kommer opp i meg når jeg skal til å be, er "Jesus, hjelp meg." Det er kyrie eleison-bønnen. Den lever jeg i. Fordi hele meg vet at jeg trenger Jesus. Hele tiden. Det er han som er det levende vannet. Det er han jeg tørster etter. Lengter etter. Elsker. Venter på. Det er han hele verden venter på. Eller som Marit Tøndel Bodsberg Weyde sa det i Vårt Land i dag: "Uten det hellige, slokner vi."

Det skriver jeg mer om her i andakten "Ikke kvel rastløsheten" som du kan både lese og lytte til her. Her er et utdrag:
Rastløsheten og utilfredsheten snakker høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.
Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.
Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Du er den høyt elskede.
La ingen fortelle deg noe annet.


Sangen "Deg å få skode" har vært "min" sang i 30 år nå, helt siden jeg oppdaget den som barn:
Deg å få skode er sæla å nå,
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå,
ver du for tanken min dyraste skatt,
ljoset som strålar ved dag og ved natt!
Har du 3 minutter og 33 sekunder? Her kan du høre en fin versjon av "Deg å få skode" på engelsk: Be Thou My Vision (lenke til Spotify)


Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:


Tidligere i NRK, 1. august 2017:

27 april 2018

NRK-andakt | Båret av Kirken

Det er jeg som ligger på båren på dette bildet. Jeg husker at de flinke folkene fra alle nødetatene var der (for et fantastisk land vi bor i!), men har faktisk ikke noe minne av at det var presse til stede.
Faksimile fra nrk.no

15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt. 



Det er mannen min som roper "Ragnhild!" på en så grufull måte at jeg umiddelbart tenker: "Noen dør". Sånn høres det ut. Jeg vet at han skulle tenne opp i parafinovnen, og jeg løper ned i stua, som står i full flamme.

Jeg går inn for å redde Johannes på tre år, men sklir og lander i flytende parafin. Buksen og kroppen min tar fyr og brenner. Jeg får Johannes ut før jeg styrter ut i snøen og får slukket flammene. Mannen min klarer å slukke brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet barna våre oppe står på.

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeavdelingen. Takk Gud for at vi alle overlevde. Men aller mest: Takk Gud for at det er jeg som ligger her, og ikke Johannes.

Jeg får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir ikke borte. Det daglige sårstellet er så smertefullt at jeg må legges i lett narkose hver morgen, og jeg er ikke skikkelig våken igjen før langt utpå ettermiddagen.


Etter 2. operasjonsrunde kunne jeg være våken under sårstellet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 5.1.2015

Det er to ting som bærer meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første er det som jeg har nevnt: takknemlighet.

Det andre som bærer meg, er Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, Han som bærer gjennom alt. "Den lidende Kristus", Han blir jeg godt kjent med på sykehuset.

Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk. Og nonnene, de kommer med nattverden til meg fem ganger. "We bring you Jesus," sier de - og det gjør de.

Alltid kommer de uventet, og alltid er det guddommelig timing - alltid når jeg trenger det aller mest.

Det var helt fantastisk å bli båret av Kirken på den måten. Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.


Jeg skal ikke late som at det høyre beinet mitt ser veldig bra ut i dag, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. Og fortsatt gror arrene og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer.


Musikk: Nick Neel – "Because He Lives" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no


"Your scars are proof that God heals."
"Jeg skal ikke late som at det høyre beinet mitt ser veldig bra ut i dag, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sammen, som ved et under. Og fortsatt gror arrene og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer."

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 19. april 2018

Du liker kanskje også: