 |
| Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går. Her: Sta. Sunniva fra Otterøy kyrkje. Foto: Kari Dahl, NTNU Vitenskapsmuseet |
De første kristne som kom til Norge, kom fra vest. Sankta Sunniva var en av dem, og hun er fortsatt Norges eneste kvinnelige helgen. I dag, 8. juli, feirer vi seljumannamesse til minne om Sta. Sunniva og hennes følge som led martyrdøden på øya Selja like ved Stadt.
Kirkens legenda forteller at Sunniva var dronning i et av de mange små kongerikene på øya Eyre, altså Irland. En hedensk mann forsøkte å lokke og tvinge henne til å gifte seg med ham, noe hun nektet. I stedet gikk hun og følget hennes om bord i båter uten seil, årer eller ror, slik at Den Hellige Ånd kunne blåse dem dit han ville. I denne tidsperioden var det slett ikke uvanlig at irske kristne gjorde dette. Å forlate alt for Kristi skyld kaltes det hvite martyrium.
Sta. Sunnivas følge landet på Selja. Der levde de et enkelt liv og tjente Gud. Noen av nordmennene på fastlandet hadde imidlertid sauene sine på øya, og de beskyldte det irske følget for å stjele sauene deres. Den hedenske Håkon Ladejarl tok med seg hærfolkene sine for å utrydde dem. Sunniva og følget hennes gjemte seg da i hulen på Selja, og fjellet styrtet sammen. Slik gav de sitt liv for Kristus, men ble frelst fra skjendingen og den vanhellige døden som hedningene ville gi dem.
Norge hadde fått sine første martyrer, og som kirkefaderen Tertullian sier det: «Martyrenes blod er kirkens såkorn.» Ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram. Øya Selja har derfor en helt spesiell plass i Norges historie, og blir ofte kalt for «stedet der Kirken i Norge ble født».
I år 996 dro kong Olav Tryggvason til Selja, etter at et under-lig lys hadde strømmet ned over øya. I hulen fant de Sunniva, som var like hel og så ut som hun sov. Dette helgenfenomenet, inkorrupte legemer, er noe som inntreffer hos helgener også i dag. Sammen med Sunniva lå mange skjeletter som sendte ut en velduft – duften av de hellige.
Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går. Den katolske kirke fremholder at Sta. Sunniva og hennes ledsagere var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død på Selja. De er de første helgenene vi kjenner til i Norge, og Sta. Sunniva ble erklært skytshelgen for Norge; Patrona Norvegiæ.
I dag kan vi ikke, ut fra kildene, bevise at Sunniva og Seljemennene har eksistert – like lite som vi kan bevise at Gud finnes. Men Kirkens tro bygger ikke på forensiske bevis. Vi har ingen obduksjonsrapport over Jesus. Men vi har troverdige vitners beretning om møtet med den oppstandne Jesus – og mer – vi har fått møte ham selv – og derfor vet vi at Jesus lever – og derfor skriver Paulus at «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» (Heb 11,1)
Kirken har fra kristendommens tidligste tid i Norge feiret de hellige på Selja, og har tatt vare på deres relikvier og bygget kirker til deres ære – fordi de var kristne som holdt troen så høyt i ære at de var villige til å ofre alt, heller enn å gå på akkord med denne verden.
En slik sterk og urokkelig tro som Sunniva og Seljemennene hadde, kan alle få i gave av Gud. Min bønn i dag på Selja er denne: Må alle som kommer hit til Selja få den nåde å undre seg, og må han gi oss alle den nåden å få tro på ham og elske ham av hele vårt hjerte – her, på dette hellige sted, der undere fortsatt skjer.
Sta. Sunnivas følge landet på Selja. Der levde de et enkelt liv og tjente Gud. Noen av nordmennene på fastlandet hadde imidlertid sauene sine på øya, og de beskyldte det irske følget for å stjele sauene deres. Den hedenske Håkon Ladejarl tok med seg hærfolkene sine for å utrydde dem. Sunniva og følget hennes gjemte seg da i hulen på Selja, og fjellet styrtet sammen. Slik gav de sitt liv for Kristus, men ble frelst fra skjendingen og den vanhellige døden som hedningene ville gi dem.
Norge hadde fått sine første martyrer, og som kirkefaderen Tertullian sier det: «Martyrenes blod er kirkens såkorn.» Ut fra frøene på Selja skulle Kirken i Norge spire fram. Øya Selja har derfor en helt spesiell plass i Norges historie, og blir ofte kalt for «stedet der Kirken i Norge ble født».
I år 996 dro kong Olav Tryggvason til Selja, etter at et under-lig lys hadde strømmet ned over øya. I hulen fant de Sunniva, som var like hel og så ut som hun sov. Dette helgenfenomenet, inkorrupte legemer, er noe som inntreffer hos helgener også i dag. Sammen med Sunniva lå mange skjeletter som sendte ut en velduft – duften av de hellige.
Historien om Sunniva er både legende og virkelighet, og ingen vet helt hvor grensen går. Den katolske kirke fremholder at Sta. Sunniva og hennes ledsagere var virkelige mennesker som levde et hellig liv og fikk en salig død på Selja. De er de første helgenene vi kjenner til i Norge, og Sta. Sunniva ble erklært skytshelgen for Norge; Patrona Norvegiæ.
I dag kan vi ikke, ut fra kildene, bevise at Sunniva og Seljemennene har eksistert – like lite som vi kan bevise at Gud finnes. Men Kirkens tro bygger ikke på forensiske bevis. Vi har ingen obduksjonsrapport over Jesus. Men vi har troverdige vitners beretning om møtet med den oppstandne Jesus – og mer – vi har fått møte ham selv – og derfor vet vi at Jesus lever – og derfor skriver Paulus at «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» (Heb 11,1)
Kirken har fra kristendommens tidligste tid i Norge feiret de hellige på Selja, og har tatt vare på deres relikvier og bygget kirker til deres ære – fordi de var kristne som holdt troen så høyt i ære at de var villige til å ofre alt, heller enn å gå på akkord med denne verden.
En slik sterk og urokkelig tro som Sunniva og Seljemennene hadde, kan alle få i gave av Gud. Min bønn i dag på Selja er denne: Må alle som kommer hit til Selja få den nåde å undre seg, og må han gi oss alle den nåden å få tro på ham og elske ham av hele vårt hjerte – her, på dette hellige sted, der undere fortsatt skjer.
Første gang publisert på bloggen 21. juli 2023 og i avisen Vårt Land 8. juli 2023 da Rom 1,1-7 var dagens bibeltekst.
