Ettertanke | Gudløs barneoppdragelse

DÅPSBARN: Fornøyd liten Johannes i bare dåpsskjorten, hjemme igjen etter dåpen 11. februar 2012. Ingen religionsnøytral oppdragelse på den karen, nei.

Presten (i dåpsliturgien etter selve dåpen): "Johannes, du har ikledd deg Kristus og er blitt en ny skapning. La dette hvite klede være et tegn på din nye verdighet. Bevar det uplettet til det evige liv. Må de som står deg nær, hjelpe deg til dette i ord og gjerning."

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg har aldri forstått hvordan det å gi barn en gudløs oppdragelse skulle være mer nøytralt og gi barna et bedre valggrunnlag enn å gi dem en kristen oppdragelse. 

Jeg mener, gudløsheten møter de jo over alt. Hvis barna skal ha grunnlag for å gjøre et reelt valg når de blir store, må de få anledning til å møte Gud gjennom familien og Kirken mens de er små, tenker jeg.

Det virker som jeg er litt på linje med Herren Gud der, i og med at han sier i et av de aller sterkeste og vakreste avsnittene i hele Bibelen:

«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.» (5. Mos 6,4-9)

Ikke akkurat oppskriften på en religionsnøytral oppdragelse det der, nei.

På kjøleskapet vårt henger et gulnet, flere år gammelt avisutklipp der Signe Sandsmark i Kristne Friskolers Forbund får spørsmålet: «Er livssynsnøytral undervisning mulig?» Her er hennes kloke svar:

«Tenk deg et barn som har lært at det er Gud som har skapt oss og gitt oss evner, og at det er han som styrer verden. Når en slik elev opplever at skolen later som om Gud ikke finnes, blir det tydelig at den ikke fungerer nøytralt, men gudløst. For dem som ikke har kristen bakgrunn blir en slik påvirkning enda sterkere, for de opplever både et samfunn og en skole uten gudsdimensjon.» 

Nettopp.

I dag feirer toåringen vår to års dåpsdag. Det skal vi feire så det holder på en ikke-nøytral måte. Vi skal tenne dåpslyset, synge, be, snakke om dåpen, gi gaver og avslutte med en liten, durabelig godterifest (midt i uka!) for å feire at vår Johannes ble Guds barn i dåpen den 11. februar i det Herrens år 2012. Halleluja!

 

KORSTEGNET: Prest: Hva heter barnet?
Foreldre: Johannes
Prest: Hva søker dere for Johannes i Guds Kirke?
Foreldre: Dåpen.
Prest: Når dere ber om dåpen for Johannes, er dere da klar over hvilken forpliktelse dette innebærer: At dere oppdrar ham i troen, så han lærer å holde Guds bud, elske ham og sin neste slik Kristus lærte oss?
Foreldre: Det er vi.
[...]
Presten: Johannes, stor er gleden i den kristne menighet over å ta imot deg. På Kirkens vegne signer + jeg deg med korsets tegn, og etter meg vil også dine foreldre og faddere tegne deg med Kristi, Frelserens tegn.

(Foto: En av gjestene, tatt i St. Paul kirke i Bergen 11.02.2012)

Ettertanke | Kom hjem, Europa

HJEM IGJEN: Den fortapte sønn vender hjem. Etter å ha sløst bort hele arven kom han til seg selv, vendte hjem og ble møtt av en far som løp ham i møte.
Maleri av Rembrandt, ansett for å være den viktigste nederlandske maleren på 1600-tallet.

Et av verdens mest berømte manus – nærmere bestemt «lignelsen om den bortkomne sønnen» (Luk 15) – blir for tiden dramatisert over hele Europa.

Her er skriptet: En gang levde Europa i Farshuset, i Guds hjem. Etter å ha blitt velsignet med rikdom definerte hun imidlertid Far som død og stakk hjemmefra med arven. «Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.» (1. Tim 6,10)

Hva kan så Kirken gjøre når Europa forlater kristentroen? «Vi kan bare lide med folket», sa pave Benedict XVI. Det er først når Europa (i likhet med den bortkomne sønnen) «kommer til seg selv» at vi kan løpe henne i møte.  

Det oppsiktsvekkende er at det er nettopp det som er i ferd med å skje nå. Midt i den store sekulariseringen i Skandinavia ser vi en ny søken etter kristne røtter. Et forvirret Europa er klar for å høre at «Uansett hvor langt vekk du har rotet deg; Gud elsker deg hemningsløst. Kom hjem!»

Hit har skriptet kommet i dag: Ting tyder på at et land helt nord i Europa har blitt gitt en spesiell oppgave. Fortsatt er det flere troende enn ellers i Europa her og de har økonomisk handlekraft. «Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger» sa Jesus (Luk 16,9).

Visste du at i 2011-oversettelsen av Bibelen har lignelsen om «den bortkomne sønnen» blitt omdøpt til «sønnen som kom hjem»? Det er nemlig DER denne fortellingen skal slutte. Hjemme hos Gud. Så mist ikke motet! 

Gud har forandret Europa før, gjennom sin Kirke, og han kan gjøre det igjen – gjennom deg.

«Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg sa: «Jeg! Send meg!»» (Jes 6,8)

LA OSS BE

Fader vår. La ditt rike komme. La dine barn i Europa gjenoppdage hvem de er, og la dem delta med entusiasme i forkynnelsen av evangeliet. Skje din vilje, som i himmelen så og i Europa! Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. juni 2012 da Jes 6,1-8 var dagens bibeltekst

Ettertanke: Det hellige fosteret

ADVENT: Advent i Marias mage, år 1 f.Kr.
Foto: ChurchAds.Net, julekampanjen i 2010

 

I dagens bibeltekst er Guds Sønn på fosterstadiet: Fosteret Johannes blir hoppende glad når han får fosteret Jesus på besøk.  

«Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd», roper Elisabeth til Maria (Luk 1,44).

Noen fostre går simpelthen inn i historien. Som for eksempel det friske fosteret som magasinet Plot skrev om i juni i år. Ved senaborten hadde det en størrelse som nås etter 24 uker. Vi redder ønskede babyer som er yngre enn det. Dette barnet ble i stedet liggende alene på et skyllerom og puste i tre timer før det gav opp og døde.

Et menneske ble drept på Universitetssykehuset i Stavanger. Og vi, vi later som ingenting. Førstesidene av alle landets aviser sa ikke «Baby drept i Stavanger». «Etterlot barnet alene for å dø». «Mor og jordmor fengslet for babydrap». Hva sier det om oss?

I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk radikalt ut mot dette. I Didaché fra 100-tallet står det: «Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn.» Den katolske kirke definerer abort som en «himmelropende forbrytelse». Fordi menneskelivet er hellig. Det er Guds.

Vi lever i en verden som er fortapt. Dietrich Bonhoeffer skriver: «først med den innsikten skjønner vi hva det betyr at Kristus ble født». Morten Erik Stensberg fortsetter:

«Men i denne mørke verdens natt, der er det Gud lar seg føde. I en krybbe, i en verden på kanten av stupet. Der viser Gud sitt ansikt.»

I denne mørke natten, stirrende ned i abortens avgrunn, ser vi inn i det uskyldige Barnets ansikt – han som forente seg med alle verdens fostre.

Kyrie eleison. Herre, skynd deg til vår frelse.

LA OSS BE

Barmhjertige Far, vi ber deg for alle mødre som bærer barnet i sitt liv, at du må gi dem mot og kraft til å holde fast på sannheten når de møter løgnens makt. Jesus, du som ble et lite barn under din mors hjerte, forbarm deg over oss. Frels oss fra vårt mørke.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 17.12.2012­­

Poetica: FRED - et dikt av fr. Arnfinn Haram

FRED: "du berre kom
som ein stor fugleveng
og dekte meg
bar meg
inn i eit høgare rom"
(Utdrag fra fr. Arnfinn Harams dikt FRED)
Foto: Steve-H/Flickr

I dag er det nøyaktig fem år siden fr. Arnfinn Haram la ut det vakre diktet sitt FRED på bloggen sin. Om ni dager er det nøyaktig et halvt år siden han døde og ble løftet inn i et høyere rom for godt. Hva passer vel bedre enn å dele diktet FRED da.

Et godt adventstema er det også: Fred. Det er jo den freden julens fred er en smakebit av: Guds fred. Freden som overgår all forstand.

Alt som er verdt å elske

Da jeg leste i Filipperbrevet i dag, kunne jeg høre fr. Arnfinn sin stemme, akkurat som om det var han selv som hadde skrevet teksten. Her er brevet fra himmelen:  

"Difor, mine sysken, som eg elskar og lengtar etter, mi glede og min sigerskrans, stå faste i Herren, mine kjære!
Gled dykk alltid i Herren! Endå ein gong vil eg seia: Gled dykk! Lat alle menneske få kjenna kor godhjarta de er. Herren er nær.

Ver ikkje urolege for noko! Men legg alt de har på hjartet, fram for Gud i bøn og påkalling med takkseiing. Og Guds fred, som går over all forstand, skal vara dykkar hjarte og tankar i Kristus Jesus.

Til slutt, sysken: Alt som er sant, og alt som er ære verdt, alt som er rett, og alt som er reint, alt som er verdt å elska, og alt som er verdt å akta, ja, alt som er til glede og alt som fortener ros, legg vinn på det! Det som de har lært, og det de har teke imot, det de har sett og det de har høyrt av meg, gjer alt dette – og fredens Gud skal vera med dykk." (Fil 4,1 f.f.)

Og nå: Munkens bønn.

FRED

Fred
kvar kom du frå?

du kom
ikkje som sum
av mine tankar
ikkje som nei
til mine lengsler
ikkje som ja
til mine rop
ikkje som trøyst
til mi fortviling
eller som eit ljos
i mørkret

du berre kom
som ein stor fugleveng
og dekte meg
bar meg
inn i eit høgare rom
inn i noko anna
som ingen kan nå
eller skiple

er det
Du?

Arnfinn Haram O.P., 1. desember 2007

Etterord

Dersom du bor i Oslo eller omegn, vil jeg på det varmeste anbefale deg å ta en tur til arrangementet "Arven etter p. Arnfinn" på Litteraturhuset kl. 19-21 mandag den 10. desember. Les mer om arrangementet her.

NB: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste og flotteste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig online på norsk. Der finner du også flere av hans dikt.

Ettertanke: Når problemene er for store

SATELITTBILDE: Ved hjelp av Google Earth har James Dive laget et "satelittbilde" av delingen av Rødehavet, sett fra luften.

 

Når du står foran store, helt uoverstigelige problemer: Bli med Moses til Rødehavet.

Hvordan tror du det er å ha tatt med seg et helt folk ut på flukt, foran deg ligger Rødehavet og ingen båter er i sikte? Hva gjør du da? Da ser du deg bakover. Ved første øyekast ser du bare Faraos hær. Prøv å se enda lenger bak. Se tilbake til det som Gud allerede har gjort i livet ditt.

Hva ser Moses da? Han ser hvordan Gud reddet ham allerede den gang Farao gav ordre om at alle små, jødiske guttebarn skulle drepes. Faraos datter fant baby Moses i en kurv i sivet på Nilen: «Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun.» (2. Mos 2,10) Nå stod mannen fra sivet foran den uoverkommelige Sivsjøen.

Moses hadde gjort alt han kunne. Det vanskeligste gjenstod imidlertid – å være stille og vente på Herren. Da fikk Moses oppleve underet: Gud laget en vei gjennom problemet og han gikk sammen med folket sitt på den veien.

Corrie ten Boom gikk gjennom Rødehavet (en tysk konsentrasjonsleir) under 2. verdenskrig. Etterpå sa hun: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har».

Jesus har aldri gitt oss løfter om et enkelt liv her på jorden. «Derimot viser Jesus oss veien til store ting, til det gode, veien til det ekte livet.» (Pave Benedikt XVI)

De fleste av oss må belage oss på et møte med Rødehavet langs den veien. Da gjelder det å se bakover, til det som Gud allerede har gjort i livet ditt. Stol på at den Gud som har vært med deg i fortiden ikke vil forlate deg, verken i dag eller i fremtiden. Han er trofast. Gjennom hele Rødehavet og helt inn i Det lovede landet.

BØNN

Herre, forbarm deg over oss. 
Kyrie eleison. 
Når vi lengter etter et liv uten vanskeligheter, 
så hjelp oss å holde ut i kampen og fortvilelsen. 

Jesus, jeg stoler på deg.

Første gang publisert i avisen Vårt Land lørdag 17. november 2012

Ettertanke: En episk historie om omvendelse

FLUKTEN FRA GUD: «Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren» (Jona 1,3) kunne vært beskrivelsen av hovedpersonene i romanen og tv-serien (bildet) Brideshead Revisited. (NB: Filmen fra 2008 er ikke tro mot romanen, og anbefales i grunnen ikke.)

Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

Historien utspiller seg i England i en aristokratisk, skakkjørt familie i årene 1923-43. For å forstå handlingen må du bite deg fast i dette Chesterton-sitatet som moren leser høyt for hele familien:

«Jeg fikk ham, med en usett krok og et usynlig fiskesnøre som er langt nok til at han kan vandre til verdens ende, og som likevel kan bringe ham tilbake med et rykk i snøret.»

Sitatet blir en metafor for hvordan Guds nåde diskret og tålmodig arbeider i de komplekse hovedpersonenes liv. De bruker sin frie vilje til å vandre bort fra Gud – og det gjør de ettertrykkelig også – inntil det øyeblikket de er mottakelige for Guds nåde. DA griper Gud inn og rykker i snøret. Faktisk er det Guds nåde som er den egentlige hovedpersonen i denne episke historien, akkurat slik det er det i historien om den umulige profeten Jona.

Gud sa til Jona: «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.». Da sto Jona opp» står det. Han sto opp «for å flykte til Tarsis, bort fra Herren.» (Jona 1,2f)

Og Guds nåde lar snøret gå. Helt til Gud ser at Jona er klar. Da rykker Vår Herre i snøret: Han kaster en mektig storm ned over Jona der ute på havet. Vi umulige mennesker er jo ofte sånn. Vi vender ikke om før snøret har løpt helt ut og vi er i en så desperat situasjon at vi ikke har noe annet valg enn å vende om. Så det gjør Jona. Han kapitulerer. Han snur. Han kaster seg uti det. Mer om det i morgen.

LA OSS BE

Evige Gud. Takk for at din nåde er uendelig som havet. Gjør oss åpne for å ta imot din nåde og vende om. Vi ber for Norge. Vi trenger deg, vi er helt fortapte uten deg. Dra oss til deg, du gode, nådige og barmhjertige Gud.

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, torsdag 15. november 2012

Les også fortsettelsen:

Ettertanke: Jona den håpløse og oss andre

Ettertanke | Når du er i stor fare

I LIVSFARE: «De gikk bort og vekket ham og sa: «Mester, mester, vi går under!» Da reiste han seg og truet vinden og bølgene så de la seg, og det ble blikk stille.» (Luk 8,24-25)

Bildet: Kees de Kort, "Han stiller stormen," 1993 (klikk på bildet for å se en større versjon)

Når du har god grunn til å være redd: Les historien om Jesus som stiller stormen. Lev deg inn i den. Les den som om du ikke vet hvordan den ender.

Vær der sammen med disiplene når stormen plutselig kommer kastende over dem, mens båten begynner å fylles med vann og når disiplene med god grunn er redde. (Luk 8,23 forteller at «de var i stor fare».)

Jesus har funnet seg en pute og sover. Livredd og midt i den voldsomme stormen roper du/de til ham; «bryr du deg ikke om at vi går under?» (Mark 4,38)

«Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!»» (Mark 4, 39-41)

Jesuittpresten James Martin skriver: «De gangene når stormer truer båtene våre – både de bokstavelige og de billedlige båtene – og alt virker håpløst, og når det virker som om Gud har sovnet, så er han der sammen med oss, inni båten.»

Gud er alltid nær deg. Han er nær i hverdagen din (akkurat slik den er) og i dypet av deg; i sjelen din. Som St. Augustin sier det: Gud er «nærmere meg enn jeg selv er».

Mange ganger roer Jesus ned stormene du er i. Andre ganger roer han ned deg. Uansett hvilken strategi han velger i dag: Vit at han er med deg.

Og du? En eller annen dag er du nødt for å dø. Den dagen er du fortsatt i de tryggeste hender. Jesus er Herre over vinden og bølgene OG over noe enda viktigere: Han er Herre over dødens makt. Må Jesus være din følgesvenn for alltid.

«Frykt ikke mere! Evig er han med. Troens øye ser det, han gir liv og fred.» (E. Budry)

BØNN

I rolige dager og i storm, i liv og i død, er du med meg, Jesus. Takk for at du aldri svikter meg og aldri forlater meg. Deg være ære, Herre over dødens makt!

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 14. november 2012

Les også:

• Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg - Ut fra min erfaring (og millioner av andres erfaring) gjør disse fem enkle ordene en ufattelig forskjell hvis du begynner å bruke dem i ditt eget liv.
  
• Ettertanke | Når problemene blir for store - Bli med Moses til Rødehavet

Poetica: Høstløv

HØSTLØV: Gjennomsiktig fingeravtrykk. Holdt fast.
(Klikk på bildet for å se en større versjon.)
Foto: Arild Vedvik, tatt med mobiltelefon

Her om dagen fikk jeg dette vakre bildet i innboksen. Jeg rullet skjønnheten/bildet opp på skjermen centimeter for centimeter og plutselig SÅ jeg noe jeg ikke har tenkt på før; at hele bladet er jo et eneste stort fingeravtrykk. Alle de fine, bittesmå nervene. Skaperens fingeravtrykk. Gjennomskinnelig vakkert. 

Bildet hadde jeg fått av min venn Arild Vedvik som driver "Poesiringen", en fantastisk oppfinnelse der 1200 personer deler dikt med hverandre hver dag. Denne dagen var det hans eget, meditative dikt "Høstløv" som var det utvalgte diktet.

HØSTLØV

Lørdag
jeg rusler i hagen
høst overalt

et løvblad blafrer ekstra lett i vinden
stilken er falt av kvisten, men
en slyngplante holder den fast
i sitt grønne grep

Samme natt
dør min gamle tante
slik hun ønsket
slik hun lengtet etter

Hvem griper oss
når vi en gang faller
mot jorden?

Arild Vedvik,
publisert med tillatelse

Arild Vedviks tante var sangeren Rollaug Øygard Vedvik. Arild forteller at hun ofte sang til NRKs radioandakter i gamle dager. Denne måneden døde hun, gammel og mett av dage. Himmellengtende.

Dersom du ønsker å få dikt gratis tilsendt på epost hver dag, er det mulig å melde seg inn i Poesiringen ved å sende en epost til Arild Vedvik på adressen Arild Vedvik at yahoo.no. Det eneste du trenger å gjøre er å sende en liten presentasjon av deg selv. Det er ingen forpliktelser, og du kan når som helst be om å bli tatt av mailinglisten. Anbefales!

Sagt om skaperverket

Det slo meg at katekismeutdraget jeg nettopp fikk tilsendt i eposten min går direkte inn i hva dette bildet og diktet handler om.

Hør bare:

44. Mennesket er etter sin natur og sitt kall et religiøst vesen. Mennesket kommer fra Gud og går til Gud og kan ikke leve et menneskeverdig liv uten i frihet å leve knyttet til Gud.

45. Mennesket er skapt for å leve i samfunn med Gud. Det er i Ham det finner lykken: "Når jeg er helt i deg, vil sorg og prøvelse ikke være mer; fylt av deg er mitt liv fullbyrdet".

46. Dersom mennesket hører hva skaperverket og samvittigheten sier, er det i stand til å oppnå visshet om Guds eksistens, Han som er alle tings opphav og mål.

47. Kirken lærer at den ene og sanne Gud, vår Skaper og vår Herre, kan erkjennes med visshet ut fra skaperverket, takket være den menneskelige fornufts naturlige lys.

48. Det er mulig for oss å tale om Gud på en reell måte med utgangspunkt i alt det fullkomne i skaperverket som er lignelser på Guds uendelige fullkommenhet, selv om vår begrensede tale ikke kan utsi mysteriet.

49. "Uten Skaper svinner skapningen ut i intet". Dette er årsaken til at de troende vet seg drevet av Kristi kjærlighet til å bringe den levende Guds lys til dem som ikke kjenner Ham, eller som fornekter Ham.

 

Ettertanke | Å føde Gud

At Maria kalles "Guds mor" er en av de kraftigste Kristus-bekjennelsene vi har.
Barnet hun fødte er GUD.

Denne statuen har jeg kjøpt gjennom the Catholic Company. Den er laget i Luca i Italia.

 

Jesus oppfylte over 300 profetier fra Det gamle testamentet. Én av dem er denne: ”Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.” (Jes 7,14)

Mange lurer på hvorfor vi kristne holder så hardt på at Maria var jomfru. Er det egentlig så nøye? Ja, faktisk. Hvorfor? Fordi barnet hun fødte er Guds sønn, ikke Josefs. Han er Immanuel – Gud med oss. Han er Gud.

Luther, Calvin, Zwingli, katolske og ortodokse kristne er dessuten enige om én ting til: At Jomfru Maria er Semper Virgo. Hun forble jomfru livet ut. Hvorfor er det så viktig? Fordi det var Guds enbårne sønn hun fødte. Fram til rasjonalismen på 1700-tallet var dette barnelærdom for alle kristne, uavhengig av konfesjon. Maria var den porten som Guds sønn kom inn gjennom til verden, deretter ble porten lukket.

Det aller mest misforståtte navnet Maria har, er ”Guds Mor”. Det betyr ikke at Maria skal tilbes, eller at hun er mor til Gud fra evighet av. Det betyr simpelthen at hun er moren til Jesus, som er Gud. Av sin frie vilje valgte Gud ut Jomfru Maria til å bli sin mor. Derfor ærer vi henne. Maria selv er et ydmykt menneske. Gud opphøyer alltid de små og ydmyke – ikke de store og stolte.

Gud opphøyet tenåringen Maria til å bli den som bar tidenes frelsesplan inn i verden. Dypest sett er det hva vi også er kalt til. Guds Ord skal inkarneres i oss. 

Dermed blir spørsmålet: Hvordan kan Guds Ord bli levende i deg, i din kropp? Hva vil Jesus med deg i dag? Vær sikker på at Gud vil noe med livet ditt, også denne mandagen. Bare spør ham, han svarer mer enn gjerne.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. mars 2010

Jeg er veldig glad i denne vakre statuen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Andre tekster om Maria på Sta. Sunniva-bloggen

• Foredrag | Maria-kveld i gamle Øyestad kirke - her finner du nesten alt jeg har skrevet om Maria, oppsummert på ett sted
• Ettertanke: Ave Maria 
• Primstaven: Vakre Maria Immaculata 
• Høyt elskede Maria – Mater Dei 
• Ettertanke: Marias himmelfart - og din 
• Det katolske synet på Åpenbaringen (et debattinnlegg om Marias opptakelse i Himmelen) 
• Katolsk konversjon i luthersk menighetsblad (et intervju om bl.a. Maria)

Film: To minutter om Troens år

"Vær ikke redde for å bli morgendagens helgener," sa pave Johannes Paul II. Det er også innledningsordene i denne lille filmen om Troens år.

Filmen er et samarbeid mellom St. Olav menighet i Oslo og Informasjonstjenesten i Oslo katolske bispedømme. For mer informasjon om Troens år i Den katolske kirke, sjekk ut troensar.katolsk.no.

Preken: Presten som gir ALT

Slik ser det ut når en ekte mann gir ALT.
"Konsekrert til Kristus skal presten ofre sitt liv for de troende."
P. Ole Martin Stamnestrø under sin presteordinasjon Mikkelsmesse 2012.
Foto: Mats Tande

 

I dag fant jeg endelig tid til å lese prekenen som ble holdt i den nyordinerte presten p. Ole Martin Stamnestrøs primissmesse (første messe) 30. september 2012. Anbefales!

Det var p. Fredrik Hansen som holdt prekenen i St. Olav domkirke. Jeg ble spesielt rørt over å lese det han sier om sølibatsløftet.

Ordinasjonsbønnen

Hele prekenen handler om ordinasjonen, som er ett av Kirkens syv sakramenter. P. Hansen sier: "Ordinasjonens sakrament [søker] å føre videre gjennom århundrene og ut til alle folk og nasjoner den apostoliske misjon som vår Herre Jesus Kristus overgav sine apostler: «Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler»."

"Dette kommer tydelig til uttrykk ved prestevielsens høydepunkt, ordinasjonsbønnen, hvor biskopen, med den unge mann som ordineres knelende foran seg, retter følgende bønn til Gud:

Gjør ham til vår trofaste medarbeider, så evangeliets ord kan nå til jordens ytterste grenser, og alle folkeslag, forenet i Kristus, kan bli et hellig folk."

ORDINATIO SACERDOTALIS:
Fra en FSSP-presteordinasjonsmesse i
Abbaye Notre-Dame de Fontgombault.
Foto: Only Tradition, gjengitt med tillatelse

Sølibatet

Litt senere fortsetter p. Hansen: "Og derfor avlegger prestene løfte om sølibat, for å gi alt, for å ofre alt – hver time, hver dag, hvert talent og hver kraftanstrengelse – slik at Kristi kors og Kristi tomme grav gjøres kjent og Kristi sakramenter fører menneskene til frelse."

"Ved sølibatsløftet sier biskopen til ham som ordineres: «Idag må du vie deg på en ny og enda tydeligere måte til Herren. ... Ved å gjøre dette, vil du lettere kunne vie deg til Herrens arbeid, så du ubundet kan tjene hans folk og bidra til verdens åndelige fornyelse».

"Med rette kaller kirkeretten sølibatet for Guds særskilte gave til Kirken: ved dette ofrer prestene alt de er og har for å lede de troende inn i himlenes rike."

Lover å søke å bli Kristus lik

Og p. Hansen fortsetter: "Ved håndspåleggelse og bønn setter prestevielsen «et uutslettelig åndelig segl» på den som vies til prest, et segl som konsekrerer - binder - presten til Kristus, slik at hans tjeneste ikke skjer i eget navn eller egen funksjon, men, som Kirken uttrykker det, «in persona Christi» - på Kristi vegne og i Kristi navn og person. Derfor lærer konsilet at når presten døper eller feirer nattverden er det Jesus Kristus selv som forretter disse hellige handlinger. Dette segl kan aldri tas bort – engang prest, alltid prest."

"For stadig inderligere å forenes med Kristus, for å styrke dette bånd til vår Herre og Mester, lover presten også i sin ordinasjon å søke hellighet i sitt liv - å bli Kristus lik - å bli en «alter Christus»."

Ofrer hele sitt liv

"Konsekrert til Kristus skal presten ofre sitt liv for de troende, noe han bindes til i lydighets- og sølibatsløftet og forpliktes til i sine presteløfter i ordinasjonsmessen. Han skal ofre sitt liv slik at Kirkens banner, som ikke er annet en Kristi kors, skal kunne heves over alle folk og nasjoner; gledesropet om at «Herren er oppstanden, alleluja» runge gjennom århundrene; og sakramentenes tegn lede og føre de kristne inn til det evige liv. Og presten gjør dette, i håp om at også han selv en dag vil kunne stå for Guds trone og si: Jeg gjorde det Herren selv ba meg om: jeg gav mitt liv for mine brødre." 

LES OGSÅ: Stor glede over ny prest

Ettertanke: Ha meg som forbilde

Mosaikk av St. Paul i Ravenna.

Det smaker ikke akkurat jantelov av dagens oppfordring fra Paulus. ”Ha meg som forbilde, dere også,” skriver han til menigheten i Filippi. 

Eller som han formulerer seg i den nyeste bibeloversettelsen: ”Følg mitt eksempel, søsken, og se opp til dem som lever etter det forbilde dere har i oss.” (Fil 3,17)

På hvilken måte er Paulus et forbilde for oss? Han ”jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.”

Paulus bruker ofte idrettsbilder i brevene sine. Til korinterne skriver han: ”Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den!” (1 Kor 9,24).

Mot slutten av livet oppsummerer han: ”Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen” (2 Tim 4,7).

De kristne som har levd troen før oss hjelper oss til å holde fast ved troen. De får oss til å tørste etter det hellige livet vi er kalt til å leve. Hvorfor trenger vi det? Fordi det går an å bli farlig sløv. Troen kan umerkelig forsvinne ut av livet ditt, uten at du gjorde et bevisst valg om at det skulle bli sånn.

”Man mister ikke troen. Den slutter å forme livet, det er alt,” som forfatteren George Bernanos sier det.

Troen vår blir uavbrutt utsatt for påkjenninger. "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.” (Heb 12,1-2)

Amen, Paulus, mitt forbilde!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30. april 2009

To minutter om Den katolske kirke

https://www.youtube.com/watch?t=01&v=5UyzW99zAzw

Har du to minutter? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke.

Her er teksten fra filmen:

Our family is made up of every race.
We are young and old, rich and poor, men and women, sinners and saints.
Our family has spanned the centuries… and the globe.

With God's grace, we started hospitals to care for the sick.
We establish orphanages, and help the poor.
We are the largest charitable organization on the planet, bringing relief and comfort to those in need.

We educate more children than any other scholarly or religious institution.
We developed the scientific method and laws of evidence.
We founded the college system.

We defend the dignity of all human life, and uphold marriage and family.
Cities were named after our revered saints, who navigated a sacred path before us.

Guided by the Holy Spirit, we compiled the Bible [I.E. THE NEW TESTAMENT].
We are transformed by sacred scripture and sacred Tradition, which have consistently guided us for 2.000 years.

We are the Catholic Church with over one billion in our family sharing in the sacraments and fullness of Christian faith.

For centuries, we have prayed for you and our world,
every hour of every day, whenever we celebrate the mass.
 
Jesus, Himself, laid the foundation for our faith when He said to Peter, the first pope: “You are rock, and upon this rock I will build My Church.”

For over 2.000 years, we have had an unbroken line of shepherds guiding the Catholic Church with love and truth, in a confused and hurting world.
And in this world filled with chaos, hardship and pain, it's comforting to know that some things remain consistent, true, and strong,
our Catholic faith,
and the eternal love that God has for all creation.

If you’ve been away from the Catholic Church, we invite you to take another look. Visit CatholicsComeHome.org today.

Ours is one family united in Jesus Christ,
our Lord and Savior.

We are Catholic. Welcome home.

VELKOMMEN HJEM: Vi er én familie. Du er alltid velkommen hjem.

Faktaark

Faktainformasjonen og kildene bak påstandene i filmteksten finner du på hjemmesiden til Catholics Come Home, her. 

Lære mer om den katolske tro?

Tenker du på å konvertere? Eller vil du kanskje bare lære mer om den katolske tro? Ta kontakt med din lokale katolske prest for en hyggelig samtale om saken. I store menigheter arrangeres det egne troskurs regelmessig, mens i mindre menigheter legges trosopplæringen opp mer individuelt. Hvis du ikke vet hvor du finner din nærmeste prest, kan du gå til denne oversikten over hvilken menighet din kommune sogner til. Velkommen!

Egenstudier

For øvrig vil jeg også anbefale egenstudier på katolsk.no. Der finnes det utrolig mange gode artikler om alt mellom himmel og jord som du har lyst til å få svaret på.  "Ofte stilte spørsmål om Den katolske kirke" på katolsk.no er veldig nyttig. Bruk søk-funksjonen aktivt hvis du ikke finner det du leter etter.

To av de beste appene i verden kan du dessuten laste ned gratis i Google Play/AppStore. De heter Katekismen og Katolsk, les mer om dem her. Hvis du liker best å lese på papir, er det én bok du virkelig vil ha: Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme. Ja, også den katolske bønneboken, så klart.

Les også:

Hvordan blir jeg katolikk?

Ettertanke | Løsepengebrødet

VIRKELIG DER: Jesus er virkelig og levende til stede i alterets allerhelligste sakrament.
Her i en monstrans på alteret i St. Paul kirke i Bergen..
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Har du noen gang lurt på hvorfor brødet du får under nattverden ser ut som det gjør? Hvorfor er det så flatt, og hvorfor er det rundt?

Det er flatt fordi brødet som Jesus innviet under det siste måltidet var et uvanlig brød. Det var nemlig brødet fra påskefesten, de usyrede brøds høytid. Usyret brød er helt flatt, som et flattbrød, som et nattverdbrød.
Men hvorfor er det rundt? Fordi det har formen av et pengestykke, nærmere bestemt en løsepenge. Når noen er i fangenskap må du betale løsepenger for å få satt dem fri. Bibelen forteller at mennesket er fanget av synden, og at det bare kan kjøpes fri av Jesus, han som selv er løsepengen (1. Tim 2,5-6). Det er ham du mottar i brødet – i løsepengebrødet.

Hvis du har lest boken ”Løven, heksa og klesskapet” av C. S. Lewis kjenner du til historien om gutten Edmund som sviker sine egne og går over til den onde siden. Edmund klarer siden å rømme, men heksa går til løven Aslan og krever at Edmund må dø. Den urgamle Loven som landet Narnia er bygd på, sier at Edmund nå tilhører henne. Aslan er derfor nødt for å akseptere kravet, men i stedet for å overgi Edmund til heksa overgir han seg selv. Aslan går i døden for Edmund. Han blir løsepengen som kjøper Edmund fri fra døden.

”Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange." (Matt 20,28) Tenk på det neste gang du går til nattverd og tar imot løsepengen. Noen har betalt prisen for at du skulle settes fri fra døden. Han kunne ikke se deg gå under uten å gripe inn, så han gjorde det som måtte til: Han gav alt. Hva gir du ham tilbake? Her er et forslag: Alt.

Første gang publisert i Vårt Land 29. juli 2010.

Eskil Skjeldals minnetale over fr. Arnfinn Haram

"Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt" sa Eskil Skjeldal i minnetalen. Skjeldal (bak til høyre) var én av de seks som bar kisten.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 - For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen, sa Eskil Skjeldal i minnetalen over sin venn fr. Arnfinn Andreas Haram OP. Les hele talen her.

Minnetale holdt på minnesamværet på Katarinahjemmet, 19. juni 2012. Publisert i samarbeid med Eskil Skjeldal.

Kjære Nancy, Liv og Øystein. Kjære alle dominikanere og dominikanerinner. Kjære alle venner av Arnfinn.

Eskil Skjeldal

Arnfinn var temperert i en utfordrende teologisk grunnstemning. Dermed er det å bare holde et minneord om ham, en vanskelig øvelse. Arnfinn levde hver dag som om han skulle stå foran Dommeren neste natt. Det er klart at en slik person, en slik asket, er utfordrende. Jeg ønsker jo på ingen måte å ramme ham inn; ingen tale kan noensinne omfatte et annet menneske fullt og helt. Og vanligvis kan man skille personen og yrket, og snakke om selve personen i et minneord. Det går ikke denne gangen. Dominikanerpresten og Arnfinn gikk i ett. Mange ganger har jeg forsøkt å si til ham hvor mye han betydde for oss alle, og meg personlig. Men hver gang sa han bare at jeg skulle spare det til minnetalen. Så her kommer den.

På veggen over skrivebordet mitt hjemme henger et fotografi av Arnfinn. Han er i dominikanerdrakta, på stranda i full storm. Da jeg skulle ramme det inn fikk jeg et problem, for det er ikke lett å ramme inn Arnfinn. Han går på stranda, havet strekker seg ut bak ham, elementene er i full utfoldelse. Men Arnfinn står oppreist. Horisonten bak ham er åpen. Det er intet land i sikte, bare uendelig hav og himmel. Slik minnes jeg Arnfinn. Han stod i stormen. Han var umulig å ramme inn.

Arnfinn Haram og havet.
Foto: katolsk.no

Semper major

Arnfinn transcenderte de fleste dennesidige kategorier, han var alltid mer enn min venn, mer enn skribenten, den intellektuelle, mer enn poeten. Flere ganger tenkte jeg at han var Guds egen eiendom, ingen andres, og mange ganger har jeg følt at hans forpliktelser lå langt utenfor tid og rom. Han var først og fremst prest, med hele det åket dette medfører. Dette var svært vanskelig for ham, men aldri umulig. Arnfinn virket for Kristi gjerning på jorda. Han hadde evighetens perspektiv på alt, han søkte Guds mening i alt. Mange ganger følte jeg at jeg bare hadde han til låns.

Hans kritiske sans var optimert gjennom mye lesning, mer tenkning, og ennå mer skriving. Arnfinn var voldsomt meningsorientert. Under hans drivkraft lå farens kompromissløse idealisme - Kåre på kunstens vegne, Arnfinn på evangeliets vegne. Jeg opplevde at han levde så nær Gud, at hans ord og råd ble et konstant evangelium for meg. Som dominikaner betraktet han klosterbroderens bønn rettelig som en lovprisning av Gud. 

Han betraktet den moderne kulturen han levde i som en ørken. Den var waste land. Han hadde ingenting annet enn forakt til overs for de moderne strukturene, og betraktet opplysningstiden som et stort Babels tårn. Men menneskene satte han høyt. I kulturen han levde i var Arnfinn veldig tydelig på de oasene som fantes. Det var bønnen, messen og Guds ord. 

Jeg har en stor respekt for de valgene han gjennomførte til ytterste konsekvens. Han ville aldri gi inntrykk av at han var en klosterbror som på den ene siden prekte mot den moderne tomheten, og på den andre siden selv nøt godt av den. Å få med Arnfinn på Theatercafeen var dermed umulig. Derfor trivdes han kanskje best på brune puber, som var litt halvtolv, gjerne med et klientell som resten av Norge så ned på. Slik var han, han levde som han prekte. Utallige ganger har jeg sett hvordan han brøt opp fra sammenkomster eller samtaler, fordi han måtte hjem til klosteret for å be for noen. Jeg skal ikke si noe om alle episodene der jeg så klosterbroderen Arnfinn i aksjon i hverdagen. Men jeg har sett mer enn nok til å forstå meget godt hvor lista ligger. Arnfinn levde så til de grader ut normen for et kristenmenneskes liv at jeg egentlig ikke trenger hans råd lenger. Jeg vet hva han mente.

Rådgiveren

For meg var han på grensen til det de russisk ortodokse kaller en starets, en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i himmelen. Hans råd var enormt utfordrende. Og jo mer utfordrende de var, jo mer hørte jeg at de var korrekte. Dette skilte ham fra konsulenten. 

De fleste av oss kan gi råd, men Arnfinn hadde en egen evne til å forløse noe i deg, i det han gav rådet. Slik kastet rådene hans av seg mer enn tanker, de ble til en indre overbevisning som endte som en ytre handling.

Presten

Han var prest i alt han foretok seg. Han identifiserte seg sterkt med Kirken. Så sterkt at hver gang noen kritiserte Kirken urettmessig, så tok han seg voldsomt nær av det. Hver gang en av avisene han skrev for kom med usaklig kritikk, var Arnfinn helt ute av seg: Han tok det som et angrep på Kirken, og dermed også på hele hans virke, som prest, skribent, klosterbror, ja, som katolikk. 

De siste ukene var Arnfinn tydelig på at han var kommet til et veiskille. Han kunne etterhvert tillate seg å regne med samfunnets nye åpenhet mot religionene. Men hver gang en av avisene han skrev i kom med et angrep mot Kirken, ble han voldsomt skuffet. Han mente de ikke kunne regne med å ha ham i stallen for enhver pris. En avis som signaliserte et konstruktivt grep med å la ham skrive der, kunne ikke sende doble signaler, og samtidig undergrave det som den aktuelle spalten skulle bygge opp. Dette var Arnfinn, hel ved. Det stod intet mindre enn alt på spill for ham. Det handlet om Kirken som bærer av det evangeliske budskapet. Dette handlet om troskapen i hans løfter til Gud. Alt dette viste meg hans enorme lojalitet og troskap mot Kirken. Slik tolker jeg også hans katolske navn. Han var Arnfinn Andreas, broren til Peter, den første paven. Jeg tror at Arnfinn valgte dette for å vise den nærheten han følte til enhver pave. Nærmere kunne han ikke komme, paven var hans bror, i troen.

Hans store presteideal var landsbypresten i Bernanos roman ”Underet i de tomme hender.” Denne boken ble han aldri ferdig med å snakke om, et av de beste essayene han har skrevet er om denne romanen. Arnfinn ble sterkt utfordret av landsbypresten. Søken etter åndelig fullkommenhet måtte kombineres med det å elske seg selv. Når romanens hovedfigur, presten, ligger kreftsyk, sier han: ”Det er lettere enn man tror å hate seg selv. Men hvis alt hovmodet var dødt i oss, måtte nåden over all nåde være å elske seg selv ydmykt, som et hvilket som helst av Jesu Kristi lidende lemmer.” 

Arnfinn kommenterte ofte at dette var forskjellen på Brand (Ibsen) og det kristne kallet til et ekte liv. Det at man skal ha barmhjertighet med andre, og ikke minst seg selv. Men det å være barmhjertig med seg selv, var han dårlig til. Han hadde store vansker for å godta det han selv mente var svakheten i seg selv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å justere hans egne dommer over seg selv. Han hadde ofte sterke glimt av Guds nåde. Han hadde et solid forhold til Dominikus-statuen ute i gangen i klosteret. Arnfinn kunne fortelle at både den og Gud ofte forstod ham.

Kondolanseprotokollen i p. Arnfinn Harams minnesamvær.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den ambisiøse

Selv om han søkte ydmykhetens vei, var han samtidig noe av det mest ambisiøse man kan tenke seg. Han nøyde seg ikke med noe annet enn vanvittig høye idealer for sitt virke som dominikaner. Bare det beste var godt nok, for Norge skulle få banket inn evangeliet. Å senke idealene var det samme som å resignere. Arnfinn hadde en usvikelig tro på menneskets muligheter. Han hadde en stor tro på samarbeidet mellom mennesket og Gud når det gjaldt hva man kunne får utrettet av sanne og gode ting. Som offentlig aktiv dominikaner var skriftstedet fra Ef 6, 10-20 hans etos:

”Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.  Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige.”

Dette var ambisjonsnivået hans, intet mindre enn Paulus egne ambisjoner på vegne av Guds kraft. Det var dette han levde etter. Kampen ble ført mot makter og myndigheter. Det var ikke en kamp mot kjøtt og blod, han var altfor glad i menneskene til det. Selv var han tydelig på hvor dette stammet fra personlig sett, det var Kåres kompromissløse holdninger til kunsten som satt i ham. Viljen til å følge idealet helt ut, til det ytterste, dette å søke det maksimalt perfekte og optimale i alle ting.

Mennesket

Arnfinn snakket alltid om å slippe alt, bli eremitt og bare be. Men han vurderte det alltid dithen at dette ikke var en farbar vei. Han ville være dominikaner, dette var sterkt rotfestet i ham. Mange mente nok at han burde ta det mer med ro, at han hadde så mye på agendaen. Men da sa han bare, ”de vet ikke hvor mye jeg faktisk er alene med meg selv, og hvor mye tid jeg har. ”

De siste fire dagene av hans liv så jeg en veldig fred. Men samtidig hadde han en klar bevissthet om at han var sliten. Han ønsket å bare være Arnfinn. I disse dagene snakket vi mye om hans liv, hans kall, og om den sterke ambivalensen hans. Han var på den ene siden fornøyd med hvor mye han hadde fått til, men samtidig var han aldri fornøyd. 

Jeg skjønner nå i ettertid at han kanskje forstod at han var ved veis ende. Det han egentlig gjorde i de siste fire dagene var å gjøre opp status. Han gikk gjennom forholdet sitt til Gud, til brødrene, til alle vennene og til familien. Dette gjorde han ganske systematisk. Han følte en fred. Men samtidig var det en uro i ham, noe ubestemmelig som han ikke forstod, når det gjaldt fremtiden. Han sa gjentatte ganger de siste månedene, og senest den siste kvelden han levde, at han ikke så veien videre. 

Jeg var litt streng med ham og sa til ham at han måtte sørge for at han la inn noen hvileskjær i kalenderen sin. Han hadde mange gode venner som ville låne ham hytter og hus både her og der, og jeg sa at han måtte sette av minst to slike opphold til høsten, der han bare kunne være Arnfinn. Dette var han enig i. Han gledet seg enormt til å komme hjem til Sunnmøre og Nancy nå i juli, og snakket mye om dette forrige lørdag kveld. Sunnmøre var for ham himmelriket på jord. Der oppe i fjella, og hjemme hos mor, hvilte han, der hentet han ny kraft. Han var veldig stolt av Nancy, og at hun var så sprek. Han gledet seg stort over at hun hadde fått fornyet førerkortet enda en gang.

Fremtiden

Vi hører nå mange si, hvem skal snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle, til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.

A-dieu

Kjære Arnfinn, ditt legeme orket ikke mer, men Corpus Christi tok over, akkurat slik du ba om i din preken på din siste dag. Denne søndagen bar du Herren gjennom St. Dominikus. Jeg kan ikke tenke meg en mer verdig avslutning på ditt liv. Mellom festen for Corpus Christi og Kristi hjertefest gikk du over grensa. Ditt hjerte banker ikke mer for oss, men Jesu hjerte har nå kanskje tatt over for oss alle. Jeg tror at Gud bare måtte rykke deg opp, nærmest med ildvogn. Dere skjønte nok begge at en Haram på et eldrehjem, uten evne til å snakke eller skrive, ikke var et veldig godt alternativ. Men det hadde gått fint det også, med Guds hjelp. 

Kanskje trengte Gud deg som forbeder på et høyere nivå? Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Som broder Joseph sa det: ”Arnfinn feirer nå sin død, og han ber for oss alle.” Dette er det kristne håpet, dette er den katolske troen.

For meg var du en klippe, en venn uten svik. Jeg skulle ønske jeg kunne vært det samme for deg. Jeg må bare gi ære til Gud for at han satte et slikt menneske som deg ned på jorden, i den tiden da jeg også levde. Jeg må bare lovprise Gud for at jeg fikk kjenne deg. Og så må jeg, med stor sorg, enda mer savn og uendelig mye motstand, motvillig respektere at Gud og du hadde andre planer enn det jeg så for meg.

Hvil i fred, kjære venn. Eskil

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med fr. Arnfinn Harams venn Eskil Skjeldal, doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet. Minneordet er tidligere kun publisert på fransk, i Dominikanernes tidsskrift.

LES OGSÅ: 

• Mitt minneord om fr. Arnfinn kan du lese her på bloggen.
  
• Du kan lese Biskop Bernt Eidsvigs preken ved fr. Arnfinn Harams rekviemmesse på katolsk.no.
  
• Du kan også lese hele fr. Arnfinn Harams siste preken på www.katolsk.no.
  
• Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Få den med deg! Hans siste innlegg på bloggen har mange hilsener og kommentarer.