Kvil i fred, Besten

Besten og eg.
Foto: Marit Eitrheim Aadland, 17. mai 1997

I dag er det 111 år sidan Besten min, Tormod Eitrheim, blei fødd! Han var 2,5 år gammal då den første verdskrigen braut ut, og 33 år då den andre verdskrigen var over. Her er me saman i Odda i førre årtusen. 

Eg er stolt av røtene mine i Hardanger, og av Besten; målmannen, gardisten, felespelaren, eventyrforteljaren, skyttaren, fjellelskaren, gymnaslæraren og stadnamnforskaren som drog til Universitetet i Oslo og studerte språk lenge før Lånekassen fanst - og som aldri heldt opp med å fryde seg over å gje mat til småfuglane i hagen 🌿 

Requiescat in pace! Kvil i fred, Besten ❤️

Besten og mormor sin gravstein på kyrkjegarden i Odda.

På steinen står det:

Tormod K. Eitrheim. Fødd 31.10.1911. Død 20.7.1999.

Ragnhild Eitrheim. Fødd 6.11.1914. Død 18.2.2000.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det renn forresten solid Venstre-politikarblod i meg frå morfaren min. Det var min oldefar Kristofer Eitrheim (far til Tormod) som stifta og var første leiar av Venstre i Odda. Men KrF-blodet er nyare: Far min var folkevald i bystyret for KrF i Haugesund.

Eg er veldig glad i Besten. Nokre år etter at han var død, kom fetteren hans frå Amerika på besøk. Dei likna så ekstremt på kvarandre at det var først då eg skjønte kor mykje eg saknar han. Tårene berre spratt i augene på meg ved synet av «Besten» - men så var det jo ikkje han. Men - èin dag skal me sjå kvarandre igjen.

🎶 "Når jeg blant englers kor en gang

min Jesus skue får,

da synger jeg min seierssang

borttørrer sorgens sår.

Hvor det skal bli salig - salig - ja, salig,

hvor det skal bli salig

at få vandre hånd i hånd,

at få vandre hånd i hånd på Kanaans lyse strand.

Vi møtes der hos Jesus kjær

skilles aldri der som her." 🎶

Melodi: Folketone fra Møre og Romsdal. 

Tekst: Ukjend av menneske, kjend av Gud

Ettertanke | Edderkoppspinn og ormeegg

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning.» 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette er en andakt om noe så grunnleggende som omvendelse.

Det går heftig for seg i Jesajas bok kapittel 59. Guds folk opplever det som om Guds hånd er for kort til å hjelpe dem. Men det er ikke slik det henger sammen, forklarer Jesaja. Avstanden mellom folket og Gud skyldes ikke en mangel hos Gud. Nei, den kommer av all den uoppgjorte skylden deres: «For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungen mumler svik.» (Jes 59,3) Her er det ikke bare snakk om et individuelt ansvar, men en feil på systemnivå i samfunnet. Det gir folket et felles ansvar.

Når vi lager og følger lover som er urette, får vi en felles skyld for den uretten som springer ut av systemfeilen. Blodet er på alles hender. Ingen kan toe sine hender og si at de er uskyldige.

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning. De er raske til å utøse uskyldig blod. De lager seg krokveier, den som går der, kjenner ikke fred. Derfor er retten langt borte fra oss, rettferdighet når oss ikke. Vi håper på lys, men se, det er natt, på lysglans, men vi går i mørke. Vi famler langs veggen som blinde, famler som om vi var uten øyne. Vi snubler midt på dagen som om det var skumring, midt i livet er vi som døde.» (Jes 59,5ff)

Som sagt: Jesaja 59 er et heftig kapittel. Hvordan finner man veien ut av et så lummert, dystert, giftig mørke? Hvordan slutter man å være som en dauding midt i livet? Svar: Ikke ved å definere mørket som lys, men gjennom å ta et oppgjør og en omstart.

Veien ut starter alltid ved at man erkjenner hvor man er. «Våre mange lovbrudd er foran deg, våre synder vitner mot oss. For vi vet om våre lovbrudd, og vi kjenner vår skyld. Vi har gjort opprør og fornektet Herren, snudd oss bort fra vår Gud.» (Jes 59,12f).

Deretter snur man seg 180 grader rundt og begynner å gå i rett retning. Og slik slutter også Jesaja 59, med omvendelse og en profeti om Jesus: «En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om fra synd, sier Herren» (Jes 59,20f).

Hvorfor er vi blitt så redde for å snakke om synd – om det som ødelegger oss og som gjør at mennesker går «i sund»? Hvorfor føles det nesten radikalt å skrive om noe så grunnleggende som omvendelse? Det var jo det første både Johannes Døperen og Jesus sa høyt: «Vend om!» Du går på en farlig vei! Ikke fortsett på den veien! Snu! Kom tilbake til det som er rett og godt, for himmelriket er kommet nær!

Hvis det er blitt så mørkt nå at vi famler rundt som om vi er uten øyne – hvis vi fomler langs vegger fulle av spindelvev, løgn og ormeegg – hvis vi midt i livet er som døde – er det ikke da tid for å si «Vend om!»? Du trenger ikke ha det sånn som det her! Det finnes en vei ut herfra! Du er ikke dømt til å rote rundt nedi det her. Du kan bli fri. Ta imot Guds mektige hånd, så drar han deg opp – opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen.

«Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram.» (Jes 9,2) «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg. Du skal kjenne at jeg er Herren, din frelser, Jakobs Mektige som løser deg ut.» (Jes 60;1,16)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2022 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst.

Musikk som passer til denne teksten:

(Lenkene går til Spotify)

• Ortodoks: Kontakion for the Sunday of the Prodigal Son: - When I disobeyed in Ignorance - ærlig om anger
• Katolsk: A prayer of St. Patrick - melodi John Rutter - for å bli omsluttet av Kristus
• Norsk kirkemusikk: Even when He is Silent - melodi Kim André Arnesen - for å tro på Gud også når du ikke kan se ham

Bokanbefalinger når Gud oppleves taus: The Sacred Romance av John Eldredge, Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etterord: Flere forklaringer på hvorfor Gud oppleves taus

Det er viktig for meg å understreke noe som jeg ikke hadde plass til å skrive om i avisen: Synd er ikke den eneste årsaken til at du opplever Gud som taus. 

• Hvis du mistenker at synd er årsaken, så snakk med en prest om det. Også ikke-katolikker kan spørre om å få en slik samtale med en katolsk prest. Kanskje har du rett i at synden din har skapt en reell avstand mellom deg og Gud. I så tilfelle trenger du skriftemål. Kanskje har du ikke rett. I så tilfelle trenger du en god og sann prest med åndelig dømmekraft som kan skjære gjennom og fortelle deg det.
  PS: Det er en vanlig, men ikke noen lur strategi å gjemme synder. Det er som å gjemme et betent sår, når det som trengs faktisk er luft, renselse og medisin. Det er alltid befriende og godt når synden blir feiet ut av vårt indre gjennom skriftemålet. Jeg skriver mer om det her.
  
  
• En annen, vanlig årsak er depresjon: Du er nummen og føler ikke noe på noe område, heller ikke på troens område. Dette har ingenting med ditt reelle forhold til Gud å gjøre. Gud bor ikke i følelsene våre, og følelser er ikke noe godt barometer på hvordan det står til i vårt forhold til Gud. Gjennom dåpen er du blitt Guds barn, det hviler ikke på følelser. Du kan være fullt og helt frelst selv om følelsesbarometeret ditt har hengt seg opp på null. Hvis du tenker at jeg kanskje er inne på noe her, så les ettertanken Når du har det vondt.
  
  
• En tredje, vanlig årsak er at du er i den etappen av troslivet som St. Johannes av Korset kaller troens mørke natt. Etter at du er ferdig med de første årene av livet ditt med Gud, kommer ofte fasen der Gud trekker seg tilbake: Troens natt. Jeg skriver mer om det her, i ettertanken Han som jeg elsker. Kjenner du deg igjen i dette? Da anbefaler jeg boken The Sacred Romance av John Eldredge, men også bøkene Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).

Ettertanke | Ave Maria

GUDDOMMELIG VAKKERT: Når Andreas Bocelli synger, åpnes det et stort rom inni meg. Eller kanskje det er en dør ut (eller inn) til det store rommet? Iallfall: Jeg finner veien til himmelen. CD-innspillingen hans "Arie Sacre" , "Hellige arier", er vakker, helt uunnværlig musikk. Holder sjelen din på å gå under av mangel på luft og næring? Lytt til de hellige ariene. Pust dem inn.

Har du lagt merke til Andrea Bocelli, operasangeren med de lukkede øynene? På YouTube kan du høre ham fortelle hvordan moren hans ble anbefalt å ta abort fordi «barnet kom til å bli født funksjonshemmet».

Moren hans trosset legene. Bocelli smiler: «Jeg er kanskje partisk, men jeg vil si at det var det rette valget.»

Verdens mest populære nålevende tenor ble dermed født – med en synshemming. Tolv år gammel ble han blind, men når Bocelli synger sine «Arie Sacre», ser han – med troens øyne. Det er umulig å lytte til hans versjon av Caccinis arie «Ave Maria» uten å tenke at Antoine de Saint-Exupery hadde helt rett:

«Det essensielle er skjult for øyet. Du kan bare se med hjertet.»

Hvis engelen Gabriel sang for Maria, hørtes han ut som Andrea Bocelli, det er jeg sikker på. «Ave Maria, gratia plena!» «Vær hilset, du nådefylte!» (Luk 1,28).

Bibelteksten i dag forteller oss at Gud må se veldig stort på det lille fosteret: Han valgte selv å bli det. Han ble «en befruktet eggcelle», et embryo, et foster – kall det hva du vil. Tingen er: Han ble et menneske. På ekte, helt fra unnfangelsen av. Inne i en jente i tenårene. Inne i Maria, hun som sa «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt» der Eva sa som djevelen «Non serviam – jeg tjener ingen, JEG vil være gud.»

Evas NEI brakte synden og døden inn i verden. Gjennom Marias JA kom Frelseren og livet til verden.

Den som lener seg på Marias bryst hører Guds hjerteslag slå der inne. Når Andrea Bocelli synger, hører jeg dem. Mykt og svakt. Men å, de er sterke – sterkere enn døden.

«Mysterium! Jeg bøyer meg for menneske og Gud, og tilber gåten som er skjult bak barnets tynne hud.» (Eyvind Skeie)

Kom, tilbe Ham, Guds under, vår Herre Krist!

LA OSS BE

Himmelske Far, hjelp oss å leve som Maria: I total overgivelse til deg. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, 

som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. 

Amen.

LYTT OG PUST INN

• Lytt til Andrea Bocelli synge Giulio Caccinis vakre arie Ave Maria her på Spotify
• Lytt til Andrea Bocelli synge Franz Schuberts Ave Maria her på Spotify
• Har du ikke tilgang på en strømmetjeneste? Andrea Bocellis CD-innspilling"Arie Sacre" koster bare kr. 99,50 hos Platekompaniet i dag (8. mars 2022). Verdt hver krone.

I videovinduet under her kan du lytte til Andrea Bocelli som forteller om morens vanskelige opplevelse og modige valg:

Har du ikke Spotify? Her kan du lytte til Andrea Bocelli som synger Caccini's vakre versjon av Ave Maria på YouTube:

Ettertanken ble første gang publisert i Vårt Land 24. mars 2012, deretter publisert her på bloggen 13. januar 2013. Bloggposten ble oppdatert 25. mars 2017 og igjen 8. mars 2022.

Du liker kanskje også disse bloggpostene:

• Uimotståelig vakre Ave Maria av Franz Biebl
• Maria budskapsdag i Marias hage
• Ettertanke og primstaven: Marimesse om våren (Maria budskapsdag)
• Maria-ærbødighet er ikke avgudsdyrkelse
• Ettertanke: Marias forstørrelsesglass
• Primstaven: Vakre Maria Immaculata
• Ettertanke: Å føde Gud - om bl.a. tittelen "Guds mor"
• Høyt elskede Maria – Mater Dei - en vakker Maria-hymne av fr. Arnfinn Andreas Haram.
• Ettertanke: Marias himmelfart - og din
• Katolsk konversjon i luthersk menighetsblad - et intervju om blant annet mitt forhold til Maria 
• Fortsatt sulten på mer? Du får opp alle innleggene som er tagget med Maria ved å klikke her.

Ettertanke | Velsignede fastetid

Under askeonsdagsmessen pleier vi å synge salmen "Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte". Det er det vi gjør når vi skriver askekorset på pannen: Vi tegner Jesu kors på pannen slik at det virker utenfra og inn, helt inn i hjertet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, askeonsdag 2018

Jeg lengter etter påsken. Aldri før har jeg ventet så inderlig på den hellige uken som i år. Etter to år med unntakstilstand spinner jeg i startgropa mens jeg teller ned til 40 intense fastedager og 50 dager med enda mer intens påsketid.

På engelsk kalles fastetiden for lent, som kommer av det gammelengelske ordet for våren. «Fasten er sjelens åndelige vår,» sier kirkefaderen Johannes Chrysostomos. Akkurat sånn er det. Det er derfor det oppleves så viktig å starte fasten sammen, slik vi gjør i kirken askeonsdag. Fasten er ikke et enmannsprosjekt. Det er tiden for åndelig fornyelse av hele Kirken, der Kirken greier å riste liv i oss, dra oss nærmere Jesus og fornye vårt åndelige liv. Det trenger vi. Inderlig.

Jeg elsker å gå i kirken askeonsdag og få askekors tegnet på pannen. Når korset tegnes, sier presten ett av to alternativer: «Vend om, og tro evangeliet!» eller «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv». Denne dagen er det så fullt i kirken at bare påsken og julen kan konkurrere i popularitet. Folk kommer på ingen måte på grunn av kos- og underholdningsnivået. Av alle dagene i året er det kun langfredag som bærer et dypere alvor enn askeonsdagen.

Askeonsdag er omvendelsens dag. Det er dagen for å gråte over sine synder. Det er dagen for å slutte å si nei til Gud. Denne dagen skal du forene deg med Jesu angst i Getsemane og hans lidelse på Golgata. Du skal vende om og få starte helt på nytt. Dette er dagen for å overgi seg fullt og helt og tillitsfullt til Gud, til hans nåde og gode vilje. «Fasten kaller på oss, og gjør det mulig for oss å komme tilbake til Herren helhjertet og i alle aspekter av vårt liv» sier pave Frans.

Med den utviklingen vi nå ser i Ukraina føles det nesten feil å feire fastelavenssøndag. Men selv nå er alle søndager Herrens dag, den dagen da Jesus stod opp fra de døde. Søndagen er dagen da døden døde. Det gir håp alle dager – og spesielt når døden rykker så nær som den har gjort nå. Derfor kunne biskop Bernt Eidsvig avslutte sin preken slik på torsdag: 

«Vi er her i dag bare av én grunn: For å be for Ukraina. Det skal vi fortsette med. Det er vårt ansvar. Vår bønn vil bevege oss til å gi sjenerøst til krigens ofre, og når flyktningene kommer, lover vi å ta dem i mot som våre brødre og søstre. Vi ber særskilt for Kirken i Ukraina; katolsk, ortodoks og andre. Intet gir større trøst og bedre håp enn sakramentene og evangeliet. […] Fremfor alt: Hold frem med bønnen. Hold ut med håp. Vi vet at vår retning som troende alltid er Gud, og vårt liv vil ende i Hans hender.»

Jeg ser fram til å be askeonsdagens kirkebønn: «Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter.» «Du som kom for å lege de sønderknuste: Kyrie, eleison. Forbarm deg over oss og gi oss din frelse.»

Ukraina, vi er klare til å gå lidelsens vei sammen med deg – og med Jesus. Må vi alle få en fastetid som griper hjertet og som endrer våre liv radikalt i etterfølgelsen av vår Herre og Frelser Jesus Kristus.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26.02.2022 da Jes 53,10-12 var dagens bibeltekst.

Fasteintervju med biskop Erik Varden

Jeg tenker biskop Erik Varden sier noe klokt når han oppfordrer oss til å forankre fasten i påsken - og ikke i moderne selvrealisering. Fastetiden er ikke et selvhjelpsverktøy hvor målet er å flekse viljestyrkens muskler og føle seg flink.

– Det virkelig grunnleggende for fasten er at fasten ikke er et mål i seg selv. Hensikten er å forberede seg åndelig, mentalt og fysisk på erkjennelsen av Kristi oppstandelse fra de døde. Det vesentlige for fastetiden er en dyp forankring i Kristusmysteriet. All fastemessig praksis må høre inn under det, ellers risikerer det å bli et mål, heller enn et middel, sier biskop Erik Varden til katolsk.no. 

Les hele intervjuet her.

Les også:

• Ettertanke | Norge skal bli Guds igjen
• Ettertanke | Uansett hva som skjer
• Ettertanke | Forkynn Kristus med stor kraft

Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows

Så kom du, det Herrens år 2022.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 1.1.2022

På begynnelsen av et nytt år med mye usikkerhet, kom jeg over diktet The Gate of the Year som ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939.

Lyrikeren Minnie Louise Haskins (1875-1957) kalte diktet sitt God Knows, men det er i dag mest kjent som The Gate of the Year. Det skal ha vært prinsesse Elizabeth (dagens dronning Elizabeth II) som gav diktet til sin far da hun var 13 år gammel, på terskelen til krigsåret 1940.

GOD KNOWS

And I said to the man who stood at the gate of the year:
"Give me a light that I may tread safely into the unknown".
And he replied:
"Go out into the darkness and put your hand
into the Hand of God.
That shall be to you better than light and
safer than a known way".
So I went forth, and finding the Hand of God,
trod gladly into the night.
And He led me towards the hills and the breaking of day in the lone East.

Det fortelles at disse ordene forble til trøst for dronning Elizabeth I (dronningmoren) resten av hennes liv. Hun fikk diktet innhugget i stein og festet på porten til kongens gravplass, King George VI Memorial Chapel på Windsor Castle.

Norsk gjendiktning

Her er diktet i Harald Grønneviks norske gjendiktning (gjengitt med tillatelse):

Eg sa til han som sto ved porten til det nye året:
"Gjev meg eit ljos så eg kan gå trygt inn i det ukjende."
Og han svara: "Gå ut i mørkret og legg handa di
i Guds hand.
Det skal vera betre for deg enn ljos
og tryggare for deg enn ein kjend veg."
Så gjekk eg fram, fann Guds hand
og steig med glede inn i natta. 

Og Han førde meg mot åsane og daggryet i aust.

Jeg prøvde å dra opp ett kort av krukken, men det kom tre:

"Gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv.
Hver dag har nok med sin egen plage."
(Matt 6,34)

"Legg din vei i Herrens hånd!
Stol på ham, så griper han inn."
(Sal 37,5)

"Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!  Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus."
(Fil 4,6-7)

Guds ord for 2022

1. januar var det på tide å trekke et bibelkort med Guds ord for anno Domini 2022 - det Herrens år 2022. Jammen kom det ikke opp tre kort på én gang i stedet for ett, og jammen passet de ikke perfekt sammen: Matt 6,34, Sal 37,5 og Fil 4,6-7 (se bildet over). 

Jeg har sjekket resten av bunken med kort, og det er ikke slik at det florerer av bibelkort som handler om at du ikke skal være bekymret. Dette er vel ca. de eneste tre av de 100 bibelkortene som gjør det, faktisk.

Betyr det at det kommer til å skje masse fælt i 2022 som jeg ikke skal la bekymre meg? Vel, det betyr iallfall at jeg ikke skal bekymre meg for det nå. Ikke fordi "don't worry, be happy", men fordi hver dag har nok med sin egen plage. Og kanskje blir 2022 faktisk et lettere år enn 2021? Det er lov å håpe. 

Tingen er: Uansett hvor lyst eller mørkt det skulle bli i 2022, går det an å ta i mot Guds hånd og be om at Guds fred, som overgår all forstand, skal fylle og bevare hjertet og tankene mine i Jesus Kristus (Fil 4,7). Uansett hva som skjer. Uansett.

Everything is so messed up

Hva kommer ut av 2022? Russisk invasjon av Ukraina er svært sannsynlig. Blir det da storkrig, eller kommer verdenssamfunnet til å bare la det skje? I tillegg: Verden er på vei inn i den største globale matkrisen i nyere historie. Vil det også ramme Norge, som ikke lenger har beredskapslager for korn, og som har kun 35-40% prosent selvforsyning i et normalår, og mindre nå når hverken vi eller verden får tilgang på kunstgjødsel? Og da har jeg ikke en gang begynt å nevne pandemien.

Fred og mat. Det er blant de mest basale behovene vi har.

Men jeg nekter å gå inn i dette året full av frykt.

En dag skal vi dø. Alle andre dager skal vi leve. 

Og: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» (Salme 90,2) Der kan jeg leve. I Gud. I all evighet. 

"Aren't you terrified of what 2022 could be like? Everything is so messed up..."
"I think it will bring flowers."
"Yes? Why?"
"Because I'm planting flowers."
Så det, så.

"Go out into the darkness and put your hand

into the Hand of God.

That shall be to you better than light and

safer than a known way."

So I went forth, and finding the Hand of God,

trod gladly into the night.

And He led me towards the hills and the breaking of day in the lone East.

Ettertanke | Livets og dødens vei

Pave Johannes Paul II mener at vi i dag står overfor en omfattende trussel mot livet – ikke bare det enkelte individs liv, men hele sivilisasjonens liv.
Foto: L'Osservatore Romano, Wikimedia Commons

Da jeg studerte katolsk sosiallære, hadde vi en fascinerende bok av pave Johannes Paul II på pensum: Evangelium Vitae, «Livets evangelium».

 
I denne encyklikaen skriver paven om den verdien menneskelivet har i kristendommen. Han peker på at inkarnasjonen – det at Gud ble menneske – ikke bare viser oss Guds grenseløse kjærlighet. Det viser oss også hver eneste persons ukrenkelige verdi.

Deretter setter paven fingeren på hvordan menneskets verdi – menneskeverdet – er begrunnelsen for den mest fundamentale av alle rettigheter: Retten til å leve. Uten retten til liv blir alle andre rettigheter verdiløse. Paven fremholder at menneskelivet er hellig, fra unnfangelsen av og til sin naturlige avslutning. Mennesket kan ikke reduseres til samme nivå som ting, fordi vi er skapt i Guds bilde. «Guds herlighet lyser over menneskets ansikt.»

Paven siterer Didaché – det eldste ikke-bibelske, kristne skriftet – der det står: 

«Det finnes to veier; den ene er livets vei, den andre er dødens. Og der er stor forskjell mellom de to veiene [...] Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn.» 

I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette.

Pave Johannes Paul II vektlegger hvordan samfunnet i dag preges av strukturell synd på det kulturelle, sosiale og politiske område: Det vokser frem en kultur som ufarliggjør abort og eutanasi (dødshjelp). Samvittigheten fordunkles slik at den ikke lenger klarer å skjelne mellom godt og ondt.

Det er i denne sammenhengen at paven introduserer begrepet «culture of death», dødskultur. Denne strukturerte sammensvergelsen mot livet, en dødskultur, gir de sterke rett til å gå til angrep på de svake. Mennesker som blir ansett for å være belastende, blir definert som fiender man legitimt kan eliminere. 

Paven fremhever imidlertid at et foster ikke under noen omstendighet kan betraktes som en angriper. Fosteret er uskyldig, svakt og mangler selv det minimum av forsvarsevne som den nyfødte har i form av gråt og tårer.

«Å kreve rett til abort, infanticid og eutanasi, og å legalisere det, er å gi den menneskelige frihet et tvilsomt attributt, et pervertert og ondt kjennetegn: den absolutte makt over andre og mot andre» skriver paven. 

Han mener at vi i dag står overfor en omfattende trussel mot livet – ikke bare det enkelte individs liv, men hele sivilisasjonens liv. Abort og eutanasi er angrep som retter seg mot livet når det er på sitt svakeste og mest utsatte.

Pave Johannes Paul II fremholder at det nå mer enn noen sinne er behov for en kamp for menneskets verdighet: 

«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom en «dødskultur» og en «livskultur». Vi befinner oss ikke bare stilt «overfor», men «midt i» denne konflikten: vi er alle involvert i den med et uomgjengelig ansvar for ubetinget å velge livets side. Moses' oppfordring gjelder også oss: «Se, i dag har jeg lagt frem for deg livet og det gode og døden og det vonde. ... Jeg har lagt frem for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!» (5. Mos. 30,15.19).»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 19. november 2021 da 5 Mos 30,15–20 var dagens bibeltekst.

Evangelium Vitae - om menneskelivets verdi og ukrenkelighet av den hellige Pave Johannes Paul II er gitt ut på St. Olav forlag og er fortsatt i salg. Anbefales!

Les Livets evangelium

• Her på katolsk.no kan du lese Evangelium Vitaee, Livets evangelium, gratis på norsk.
  
  
• Hvis du er som meg og liker best å lese på papir, sette streker og gjøre notater, så vil jeg anbefale å lese Evangelium Vitae som bok på norsk. Livets evangeliujm er på 156 sider, og koster bare 140 kroner hos St. Olav bokhandel.

Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen

ETTERPÅ: Etter at jeg hadde overlevd dødskampen i elva var jeg glad. Veldig, veldig glad.
Foto: Karen Nystøyl, juni 2000

 

Det var den sommeren jeg holdt på å dø. Jeg var 23 år gammel og full av overmot, og hadde greid å havne i flomstore Numedalslågen på et lite elvebrett. 

Monsterbølger gjorde at jeg stadig vekk falt av brettet. Til sist kom vi til det frådende stykket av elva som blir kalt ”Cocktail”. Der skulle vi krysse. Nedenfor Cocktail-partiet ventet en flomstor foss som ingen overlever. Skytsengelen min forsøkte å gjøre jobben sin og fikk overbevist meg om at det var tid for å trekke seg. Men elvebrettinstruktøren kjørte på: ”Det her kommer til å gå så bra, så. Siden du er redd skal du få med deg en egen instruktør.”

Det gikk ikke bra. Det gikk aldeles ikke bra. Bølgene kastet meg av brettet i et bankende kjør, og jeg var bare noen få sekunder fra fossen. ”How am I doing?” spurte jeg den utenlandske instruktøren. ”Keep kicking!” brølte han tilbake. Jeg sparket. For livet – mot døden. Ved Guds nåde overlevde jeg, livsvarig kurert for overmot.

Noen uker senere kom jeg over dette avsnittet i Jesajas bok:

”Frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke rive deg bort.”

Det var en sterk melding å få. Betyr det at jeg begir meg ut i elver igjen? Nei. Men det betyr at jeg har forstått at jeg ikke vil møte døden alene. Jeg vil møte den sammen med Jesus Kristus, han som har vunnet over døden.

Hver morgen og hver kveld overgir jeg meg i Herren Guds hender, og det finnes ingen andre steder jeg heller vil dø enn nettopp der, i hendene som jeg kommer fra og som jeg en gang skal vende tilbake til. Han sier i dag: ”Vær ikke redd, for jeg er med deg!”

Noe redigert versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 16. juni 2010 da Jes 43,1–7 var dagens bibeltekst. 

ETTERORD:

Etterpå fortalte instruktørene meg at bare én person noen gang har vært nærmere fossen enn meg. Da måtte de kaste ut tau for å redde henne, for dette er en foss som ingen ville overleve hvis de havnet i den. Problemet var at denne gang stod det ingen klar for å kaste ut tau. Jeg takker Gud for at jeg lever i dag...

LES OGSÅ:

Du har en verneengel

Mitt lille land den 22. juli i Sogn, i Oslo domkirke og på Selja

22. juli 2011. Gravid med nummer fire og idyll på katolsk familieleir i Sogn. Katastrofe i Oslo og på Utøya.

Jeg var i Sogn da stemningen på NRK radio brått endret seg. Nyhetene meldte om en stor eksplosjon i regjeringskvartalet. Det var starten på et voldelig angrep mot kjernen i demokratiet, og dermed mot hele Norge.

Det var uvirkelig å få vite at regjeringen var under angrep på den andre siden av landet. Min første reaksjon var: "Hva skjer? Angripes Norge av Al Qaida? Eller av norske islamister? Er det vår tur til å få vårt 11. september nå? Slutter det med denne eksplosjonen, eller kommer det flere angrep? Takk Gud, at vi er her i trygge Sogn, langt borte fra denne ondskapen. Ingen vet hva som skjer videre nå."

De vonde tallene

Senere fikk vi jo vite at dette bare var starten på ondskapen. Fredag 22. juli la vi oss til meldingen om at 10-20 mennesker var drept. Lørdag 23. juli våknet vi til nyheten om at 88 var drept - et tall som senere ble nedjustert til 77 drepte. 

• 8 personer ble drept i høyblokka. 9 ble alvorlig skadet. 500 personer befant seg i området der det skjedde.
• 69 personer ble drept på Utøya. 495 overlevde, hvorav 33 var fysisk skadet. I dag vet vi at en av tre overlevende sliter fortsatt med posttraumatisk stresslidelse (PTSD) ti år etterpå. To av tre etterlatte sliter fortsatt med å få sove. En tredel av de etterlatte er blitt helt eller delvis uføre. (Kilde: Vårt Land, 22. juli 2021)

Mitt lille land

Lørdag 23. juli 2011 kjørte vi hjem fra Sogn til Bergen. To dager senere delte jeg Maria Menas musikkvideo på Facebook, og skrev: 

"Sterkt å kjøre gjennom vakre Norge i seks timer lørdag. Fra innerste Sogn til Bergen passerte vi flaggstang etter flaggstang på halv stang. Mitt lille land."

Flaggene gav en sterk følelse av at vi står sammen. Det var utrolig rørende. Et helt land kledd i sorg på den måten, uten at det var koordinert fra noe sted. Det var ikke gått ut oppfordring om at hele Norge skulle flagge på halv stang. Likevel gjorde folk det, på hele Vestlandet, fra innerste Sogn til Bergen.

Det gjorde også sterkt inntrykk å se rosehavet foran Oslo Domkirke og rosetoget i Oslo 25. juli. Men det jeg husker aller best, er synet av det norske flagget som vi møtte igjen og igjen og igjen helt fra fagre Sogn til Bergen. Og musikken. Mitt lille land og Til ungdommen.

Den første Facebook-posten min om terrorangrepet. Både "Mitt lille land"- sangen og de seks timene med kontinuerlige møter med flagg på halv stang er fortsatt noen av mine sterkeste minner fra disse dagene da hele landet var i sjokk.

Et kristent land

Den 25. juli 2011 møtte 150 000-200 000 mennesker opp til rosetoget i Oslo, der statsminister Jens Stoltenberg sa: "Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk". Det var vakkert å se blomsterhavet og folket i Oslo, og jeg var enig med statsministeren da han sa: "For et fantastisk syn! Jeg står nå ansikt til ansikt med folkeviljen." 

Dette avsnittet er det jeg husker best fra statsministerens tale:

Midt i alt det tragiske er jeg stolt av å bo i et land som har maktet å stå oppreist i en kritisk tid.
Jeg er imponert over hvor mye verdighet, omsorg og fasthet jeg har møtt.

Vi er et lite land, men vi er et stolt folk.
Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier.

Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.

Ingen har sagt det finere enn AUF-jenta som ble intervjuet av CNN:
”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”

Jeg husker hvordan gråten vellet opp i meg da jeg så foto av Utøya fra lufta, det luftfotoet som er tatt i en slik vinkel at øya ser ut som et eneste, stort hjerte. I det hele tatt husker jeg best det vakre, og de gode kreftene som dukket opp. 

Morderen fulgte hatets vei. Vi er kalt til å gå på kjærlighetsstien. Hvis du havner i en katastrofe: Se etter godheten som dukker opp. Se etter hjelperne. 

Jesus er verdens lys. Og lyset overvinner mørket. Lyset er alltid sterkere enn mørket. 

Internasjonale reaksjoner

I disse julidagene 2011 uttalte USAs president Barack Obama: "Lille, fredfulle Norge viser verden hvordan man bør takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende."

Der Spiegel skrev: "Even in their deepest sorrow the Norwegians don't get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country."

Prior Jon Atle Wenaas i St. Dominikus kloster oppsummerer det norske folks reaksjon godt når han nå, ti år senere, sier til katolsk.no:

– Vår umiddelbare reaksjon på terroren er et historisk faktum, som viser at det Kristus kom for å lære oss faktisk har slått rot i vår kultur. Vårt svar på det onde som rammer oss, er å finne sammen generelt, og i gudshusene spesielt: Tenk bare på alle lys som ble tent i ukene etter 22. juli i våre kirker, bønnene som ble bedt og på blomsterhavet utenfor Oslo domkirke.

Min Facebook-post 26. juli 2011, angående Pave Benedikts hilsen til det norske folk uner Angelus den 24. juli:

"“To everyone I want to repeat again the heartfelt plea to forever abandon the path of hatred and escape from the logic of evil." Stolt av å tilhøre en nasjon som allerede har valgt å gå den veien som Pave Benedict oppfordrer oss til å gå."

Her er hele pave Benedikts hilsen:

"Once again, regrettably, news of death and violence is arriving. We all feel profound sorrow at the serious acts of terrorism perpetrated last Friday in Norway. Let us pray for the victims, for the injured and for their loved ones. I want to repeat again to everyone my heartfelt appeal to abandon the path of hatred for ever and to flee the logic of evil."
Les gjerne også pavens lille Angelus-refleksjon den dagen, om kong Salomon og de politiske myndigheter. Den passer godt her.

Oppslag på oppslagstavlen i St. Paul menighet 28. juli 2011: "La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!" (hentet fra Bibelen, brev fra St. Paul til Romerne, Rom 12,2)

Lytt til Mitt lille land

Etter terrorangrepene ble artisten Maria Mena oppfordret av ungdom til å legge ut sin versjon av Ole Paus-låten «Mitt lille land» på nett. Det er en utrolig rørende video, med bilder fra disse ufattelig vonde dagene. Like sterkt er det å se NRK-opptaket der Maria Mena synger direkte i Oslo domkirke.

Under her finner du videoene. Først kommer den sterke teksten av Ole Paus:

Mitt lille land 

Et lite sted, en håndfull fred 

slengt ut blant vidder og fjord 

Mitt lille land 

Der høye fjell står plantet mellom hus og mennesker og ord 

Og der stillhet og drømmer gror 

Som et ekko i karrig jord 

Mitt lille land 

Der havet stryker mildt og mykt som kjærtegn fra kyst til kyst 

Mitt lille land 

Der stjerner glir forbi og blir et landskap når det blir lyst

mens natten står blek og tyst

Ole Paus

Tusen, tusen takk, Ole Paus, for at du skrev denne sangen!

Lytt til Maria Mena som synger sin versjon av Mitt lille land, til bilder fra julidagene i 2011:

https://youtu.be/1LHAwC9Xn38

Hør Maria Mena synge i Oslo domkirke 30. juli 2011, til et vakkert arrangement av P. Winroth:

https://youtu.be/tOQAVXLKq2A

Få også med deg Tine Ting Helsets nydelige versjon av Mitt lille land

Dette er et opptak fra minnekonserten på rådhusplassen 22. juli 2012. Tine spiller håp inn i sjelen din.

https://youtu.be/rK65A6lR1RI

Sterkt å høre hele rådhusplassen synge Til ungdommen 25. juli 2011

I NRKs sending fra minnestunden hører du bare Herborg Kråkevik synge. I dette amatøropptaket hører du hvordan det faktisk hørtes ut på rådhusplassen under rosetoget.

https://youtu.be/2OVVq-4ekvs?t=290

(Start ved 4:50)

Tidligere AUF-leder Eskil Pedersen og AP-leder Jonas Gahr Støre satt på første benk den 22. juli 2015 da KrFs partileder Knut Arild Hareide holdt tale under den årlige minnegudstjenesten i Oslo domkirke. Også kronprinsessen var til stede.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den 22. juli 2015 i Oslo Domkirke

Den neste gangen 22. juli kom tett på meg, var i 2015 da jeg jobbet på Stortinget og var med i teamet som hjalp Knut Arild Hareide med å skrive talen hans til den årlige minnegudstjenesten. Knut Arild var den første politikeren utenfor Arbeiderpartiet som noen gang har blitt bedt om å tale under deres årlige minnegudstjeneste.

Jeg vil dele Knut Arild Hareides hilsen som han holdt den dagen. Den er nemlig verdt å få med seg!

Kjære pårørende og berørte
Deres Kongelige Høyhet
Stortingspresident
Statsminister
Kjære alle sammen.

22. juli er en dag som vi alltid vil forbinde med det grusomme og utenkelige som skjedde for fire år siden. Vi husker de lange timene fra da bomben smalt i Regjeringskvartalet til skuddene på Utøya. Vi husker redselen, usikkerheten og kaoset som fulgte.

 
En helt vanlig fredag ble plutselig til en av de mørkeste dagene i vår nasjons historie.
To dager etter angrepet stod Jens Stoltenberg akkurat her, ved denne talerstolen i Domkirken. Han sa: «Midt i alt det tragiske er jeg stolt av å bo i et land som har stått oppreist i en kritisk tid.»

 
Han hadde rett. I tiden etter angrepet fikk vi se noe av det fineste svaret vi har sett fra det norske folk. Vi opplevde den enorme kraften av å stå sammen. Hatet ble besvart med kjærlighet til hverandre. Hundretusener tok til gatene. Rosen ble et vakkert symbol og en fredelig protest mot ondskapen. Det norske folk, i by og bygd over hele landet engasjerte seg. Sammen markerte vi avstand fra gjerningsmannen, uavhengig av politisk ståsted, etnisitet, og religion. Vi kjente på en omtanke og omsorg for hverandre.

Dette brutale angrepet på Regjeringen, AUF og Arbeiderpartiet har fått meg til å tenke på noen ord fra Bibelen. Der står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det».

Jeg tenker særlig på hvordan AUF har taklet tiden i etterkant. I en vanskelig tid stod dere sammen. Dere lot ikke hatet vinne. Mens hele nasjonens, ja, hele verdens søkelys var rettet mot dere, opptrådde dere modig og klokt da det krevdes som mest. Dere lot dere ikke knekke av gjerningsmannen.

 
Jeg vil i dag takke AUF for måten dere håndterte det verste angrepet på norsk jord siden krigen. Jeg vil også rette en spesiell takk til tidligere leder Eskil Pedersen. Ditt lederskap står det respekt av.

Det var ikke bare Utøya og ungdommer som ble angrepet denne dagen. I regjeringskvartalet satt det hardtarbeidende mennesker som sørger for at det norske samfunnet er blant de beste i verden. Bomben var et angrep på noe av det mest verdifulle ved vårt samfunn – mennesker i trofast tjeneste for å bistå sine medmennesker.

 
Mine tanker går i dag særskilt til de som ble direkte rammet av angrepene. Som mistet sine kjære, ble skadet eller opplevde terroren på nært hold. Vi som står rundt dere kan bare ane smerten.

I dagene og ukene etter tragedien ble vi alle bedt om å ta ekstra vare på dere som var berørte og pårørende. Den oppfordringen må fortsatt gjelde. For sorgen har ikke noe datostempel.

 
Jeg ønsker at vi som samfunn og felleskap må gjøre hva vi kan for å bedre hverdagen deres. Vi må fortsatt bry oss.

 
Jeg vil at dere fortsatt skal merke at vi tenker på dere. At vi står sammen med dere.

 
For meg og mange andre er det rommet vi i dag er samlet i - et godt sted å være på en dag som denne. Et rom som setter en himmel over livet.

 
I Bibelen står det: Det er en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, og en tid for å danse. Vi som står rundt dere ønsker å gråte med dere, le med dere, danse med dere og sørge med dere.
Vi står sammen med dere.
Vi vil aldri glemme det som skjedde.
Vi vil aldri glemme.

KrF-leder Knut Arild Hareide og biskop Ole Christian Kvarme gjorde intervjuer med NRK i forbindelse med minnegudstjenesten 22. juli 2015. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Stortinget, 23. juli 2015. Det var en ære, et privilegium og en fryd å tjene Norge ved å arbeide som kommunikasjonsrådgiver for KrF på Stortinget. Jeg er så glad i landet vårt! Vi har virkelig mange flotte politikere og dyktige byråkrater. De gjør meg takknemlig og stolt av demokratiet vårt og nasjonen vår. Av folket vårt, rett og slett.

Noen dager senere fulgte jeg partileder Knut Arild Hareide til NRK-sommerbåten som lå til kais i Leirvik på Stord (der min slekt, Aadlands-slekten kommer fra). Jeg var takknemlig for å leve i et trygt og godt land, der partiledere fortsatt kan bevege seg fritt omkring uten så mye som en eneste sikkerhetsvakt. Men ikke alle kan det. Hatet mot Arbeiderpartiets politikere er dessverre fortsatt reelt og sterkt. Da jeg jobbet som digital kommunikasjonsrådgiver i NHO i 2017-2019 var jeg ansvarlig for NHOs aktivitet i sosiale medier. Det var skremmende å se hvor mye mer alvorlig hatet i kommentarfeltet var mot Arbeiderpartiet enn mot alle andre partier (inkludert MDG). Det var virkelig stor forskjell. Plutselig dukket det opp folk som vi normalt ikke så i anstendige NHOs kommentarfelt, og vi måtte blokkere mange, noe vi ellers sjelden måtte gjøre. AP har helt rett når de poengterer at det ikke er tilfeldig at nettopp de ble angrepet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den 22. juli 2021 på Selja

I dag er det ti år siden den dagen Norge mistet tryggheten sin. Dagsnytt 18 ringte meg på formiddagen i dag for å få med seg MFs professor Claudia Lenz i studio i kveld. Hun var ikke i Oslo, men ble med på Skype fra Tyskland. Du kan høre henne fra kl 18:42 i sendingen. 

Journalisten spurte henne om hvem det er som hater så sterkt at de angriper folk som har overlevd et terrorangrep? Hvor kommer hatet fra?

Claudia Lenz påpekte at dette viser at hatet mot Arbeiderpartiet er mer utbredt enn det har vært bevissthet om. Hun pekte også på at hatet ikke kommer ut av ingenting. Disse forestillingene som rettes mot AP og AUF er koblet mot andre forestillinger, som konspirasjonsteorien Eurabia og forestillingen om at "islam tar over Norge".

Hva kan vi så gjøre? Professoren fremhevet hvor viktig det er å stå opp mot avhumaniserende forestillinger, og å innse at disse forestilingene ikke bare finnes i ekstreme miljøer, men er en del av en lang historie.

Nyhetsdag

I dag ble en dag som lignet ganske mye på slik jeg husker 9. april 1990. Da var jeg 13 og et halvt år, og NRK radio viet hele dagen til å markere at det var 50 år siden starten på krigen i Norge 9. april 1940.

I dag gikk det i ett med radioprogrammer på NRK Nyheter om 22. juli, og deretter Dagsnytt 18 og Dagsrevyen som også var viet til dette temaet. Det var sterkt å høre beretningene fra både overlevende, etterlatte og politimannen som var med i teamet som arresterte terroristen på Utøya. Jeg ser fram til å også se Generasjon Utøya og NRK-serien Vi glemmer aldri med fem sterke, personlige historier fra både båtfolket, politiet, hjelperne og overleverne.

Jeg elsker å være på Selja. Men akkurat i dag lengtet jeg hjem til Oslo. Hjemme i Observatorie terrasse i Oslo hører vi rådhusklokkene slå hvert kvarter, og synge sin sang hver hele time. Det var sterkt å sitte ved kjøkkenbordet på Selja kl. 19.00 og høre rådhustårnets alvorstunge 77 klokkeslag for de 77 personene som ble drept 22. juli 2011. Jeg har aldri før hørt 77 klokkeslag. Det tok overraskende lang tid. De 77 klokkeslagene slo alvoret dypt inn i sjelen min.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ond eller gal?

I 2011 skrev pater Arnfinn Haram: "Terroristen er den juridisk og moralsk ansvarlege, men den generelle stemninga i samfunnet er likevel ein del av biletet." 

Begge disse aspektene er viktig å ta med. I samfunnsdebatten i 2021 er den generelle stemningen i samfunnet solid dekket inn som tema. Men terroristens eget ansvar er også viktig å ta med, sett fra et kristent perspektiv. Alle mennesker har en fri vilje.

I tilfellet 22. juli må vi våge å se ondskapen i øynene. Det finnes friske folk som gjør helt syke ting, fordi virkelighetsbildet deres er blitt så sykt at de ser på det onde som noe godt. 

Tommy Sørbø sier det godt i dag:

"Å velge å myrde 77 uskyldige mennesker er nemlig ikke bare er en politisk handling, slik han selv ønsker vi skal oppfatte det som, det er ondskap. Et uttrykk daværende statsminister Stoltenberg var modig nok til å bruke for sju år siden. [...]

Selvfølgelig finnes det syke mennesker som ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger, men det finnes dessverre også syke handlinger som er begått av friske, og dermed frie og ansvarlige mennesker.

Vi må rett og slett gå ut ifra at i den uendelige lange rekken av årsak - virkning som ledet til ugjerningen, må det ha vært minst ett øyeblikk der massemorderen selv kunne bestemme seg for om han ville gå videre eller ikke. Om det var sekundene rett før han utløste bomben, om det var en uke før eller fem år før, det aner jeg ikke. 

Poenget er at det som skjedde 22. juli 2011 ikke er en automatisk konsekvens verken av forskrudd populisme, rasisme, verdikonservatisme, kristenfundamentalisme, innvandringsmotstand eller FRP-politikk, men av ett enkelt menneskes onde valg.

Naturligvis er det viktig å være på vakt overfor alt totalitært tankegods, men vi må aldri glemme at mennesket til sjuende og sist er fritt, og dermed selv ansvarlig overfor sine egne handlinger."

Vi glemmer aldri

Til sist kommer det viktigste i dag: De 77 som ble drept 22. juli 2011. 

Her er deres navn:

 Requiem æternam dona eis, Domine. 

Hette, gi dem den evige hvile.

Hva er din 22. juli-historie og dine 22. juli-minner?

Frispark | Arven etter Arnfinn Haram

Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

I dag er det nøyaktig ni år siden fr. Arnfinn Haram O.P. døde 10. juni 2012.

Artikkelen stod på trykk i spalten Frispark i avisen Dagen lørdag 8. juni 2013

– Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar, sa dominikanerpresten Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, 10. juni 2012. Få timer senere døde han helt uventet av hjerteinfarkt, etter å ha syklet inn i Nordmarka og inn i evigheten.

Hva er det eneste som blir igjen etter deg etter din død? Svar: Det du har gitt videre. Livet, troen, tankene, kjærligheten. Arnfinn Haram var en som gav mye, derfor er det uendelige rikdommer igjen etter ham.

Biskop Ole Christian Kvarme, Arnfinns studiekamerat og venn, skrev i sitt minneord i fjor: «Da Arnfinn Haram i 1998 konverterte til den katolske kirke, opplevde vi det som et tap for vår kirke. Men dette tap ble til rikdom for hele den kristne kirke i vårt land. Som få andre har han vært en brobygger - mellom kirke, kultur og samfunnsliv, fra Den katolske kirke til bedehusland og pinsevenner.»

Arnfinn Haram var en god prest med et varmt hjerte og et våkent hode. Alle som kom nær ham merket hvordan han elsket Jesus av hele sitt hjerte, av hele sin forstand og av all sin kraft. Arnfinn var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og han var full av virkelyst og virketrang for Kristi sak.

Han var imidlertid opptatt av at den nye kristne veksten i landet vårt ikke kan komme «ovenfra» ved statsmakt. Den nye veksten vil komme nedenfra, fra grasrota, ved at kirken er kirke, og ved at vi som er kristne lever troverdige, integrerte kristne liv:

«Vi skal vere eit alternativ som folk finn fram til av eiga lyst. […] Vi må ikkje etterlikne storsamfunnet elles, vi må ikkje være påtrengjande og masete. Vi må syne overskot. Tilby heile liv.»  

Fader Arnfinn var en av dem som virkelig viste meg det livet: Det hele, troverdige, integrerte kristne livet - det evangeliske livet som lever og ånder i Herren Jesus Kristus.

Den største trusselen for den kristne troen i vår verdensdel i dag er materialismen: Vi setter vår lit til pengene og tingene i stedet for til Gud. Arnfinn var en av de våkne kristne som identifiserte denne trusselen, som avviste den radikalt og valgte å leve det evangeliske livet, i full tillit til Herren. Ved sitt eksempel hjalp han meg og mange andre å bli fri fra materialismen og til å gi slipp på tingene. Han hjalp meg til å ikke strebe etter det verden streber etter, men søke Gud og bare Gud. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,22)

Den siste tiden Arnfinn Haram var prest i Den norske kirke nektet han å motta lønn, i protest mot abortloven. Generelt var han fullstendig uinteressert i penger, og bare interessert i én ting: Gud. Fader Arnfinn var kort sagt en ekte dominikanermunk.

«En munk er en som retter blikket mot Gud alene, som retter alt sitt begjær mot Gud alene, som er bundet til Gud alene, som velger å tjene Gud alene, og som ved å eie fred med Gud blir en kilde til fred for andre,» sier den hellige Theodor Studitor (759-826 e.Kr). Sånn var Arnfinn.

Han var imidlertid ikke en vanlig munk som lever i isolasjon fra verden. Han var en ekte dominikaner, opptatt av å gå ut og gi videre det som Gud hadde gitt ham. Arnfinn fremhevet stadig at vi kristne har en plikt til å prege samfunnet. Vi skal være lys og salt i verden og sette dagsorden i samfunnsdebatten.

Da han var med på å stifte den kristne tankesmien Skaperkraft i 2011 sa han det slik:

«Siktemålet med Skaperkraft er at vi skal være med på å sette dagsorden i samfunnsdebatten, at vi som kristne ikke bare skal være på defensiven, preget av frykt og tilbaketrekning. […] Gud skal ikke være tabu i det offentlige rommet. Han skal være med i debattene, også i 2011 og i tiden som ligger foran oss.»

Budskapet hans var alltid katolsk tvers igjennom og han var ikke redd for å provosere. Han hadde imidlertid en sjelden evne til å få en kontrovers til å munne ut i en vennlig samtale. Arnfinn Haram er et godt forbilde å ha for alle kristne som ledes av Gud ut i det offentlige rom. Etter hans død er det vår oppgave å ta opp arven og gjøre Kirken tilstedeværende i en verden som er på ville veier.

Filosofen Blaise Pascal skriver: «Når alt beveger seg på samme måte, oppfatter vi ingen bevegelse. Vi er likesom om bord på et skip. Når alle skeier ut, fortoner det seg som om ingen gjør det. Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Fr. Arnfinn ble en av dem som stanset opp. På hellig grunn.

Først og fremst er det dette som står igjen etter fr. Arnfinn: Helligheten. Det evangeliske livet. Forkynnelsen. Tilbedelsen og den brennende lengselen etter Gud. Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å dø og endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken.

Under minnesamværet i fjor sa hans venn Eskil Skjeldal:

«Vi hører nå mange si, hvem skal snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle, til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.» 

 Tiden er inne. Nå. Gå!

Artikkelen stod på trykk i spalten Frispark i avisen Dagen lørdag 8. juni 2013. Frispark-spalten er samfunnsorientert, og jeg har derfor ikke forsøkt å lage en fullstendig presentasjon av fr. Arnfinn Haram som i tillegg til å være prest, dominikaner og samfunnsdebattant også var en høyt elsket sjelesørger, samtalepartner, forbeder, skriftefar, venn, poet, sanger, salmeforfatter, taler, foredragsholder, foreleser og intellektuell forfatter (bare for å nevne noe). 

LES MER:

• Les Eskil Skjeldals sterke minneord om fr. Arnfinn Haram her på bloggen.
• Les minneordet mitt fra 2012 her: "Bror Arnfinns profetiske tale" (med bilder fra begravelsesdagen)
• Les hele fr. Arnfinn Harams siste preken på www.katolsk.nohttp://www.katolsk.no/nyheter/2012/06/pater-arnfinn-harams-siste-preken
• Les prekenen som fr. Arnfinn Haram glemte å publisere på bloggen sin (heldigvis hadde han lagret den på datamaskinen min)
• Her kan du lese om minnevandringen 10. juni 2013 og se bilder fra den vakre kvelden som var "signa med sol, signing og fred". 
• Les Biskop Bernt Eidsvigs preken i rekviemmessen her på katolsk.no.
• Se dokumentaren om Arnfinn Haram på nrk.no!
• Fire av diktene hans kan du lese her på bloggen: "Berre dette", "Fred", "Vesper" og "Mater Dei" (Guds mor)
• Lær deg også utenat hans oversettelse til norsk av den gamle kristne bønnen til Herrens Engel ("Angele Domini")
  
• Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Få den med deg! Alle diktene som fr. Arnfinn selv publiserte på bloggen sin finner du her. Hans siste innlegg på bloggen har mange hilsener og kommentarer. 

SE HAM: Se ham igjen og hør stemmen hans her i denne lille videoen der fr. Arnfinn Haram oppfordrer deg til å ta del i samfunnsdebatten og bli partner i tankesmien Skaperkraft. Skaperkraft har fortsatt behov for flere nye partnere.
(Foto: Skjermdump fra videoen)

Opprinnelig publisert her på bloggen 10. juni 2013. Oppdatert 10. juni 2017. Løftet opp igjen 10. juni 2021.