 |
| Frimodig, katolsk formidling av hvem St. Olav var - foran Olavsminnet "Nesjarmonumentet" i Helgeroa, nær Larvik. Foto: Jan Tanggaard |
Sommerstid har to menigheter fra Frikirken og Den norske kirke lang tradisjon for å arrangere felles, enkle bryggegudstjenester i Helgeroa. Jeg fikk gleden av å bli invitert dit for å holde tale om Hellig Olav og olsok den 27. juli 2025.
Arrangørene hadde spurt meg flere år på rad om å komme. Siden de ikke gav seg, tok jeg til slutt hintet og sa ja – til den datoen som falt nærmest olsok. Som jeg sa det i talen min: "Jeg vet [...] at mange nordmenn i dag har et lettere anstrengt forhold til Olav den hellige. Derfor vil jeg bruke denne talen til å gjøre det litt lettere å se Jesus i Olav, og å se hvem Olav egentlig var."
To nødvendige forklaringer før vi starter
1. DÅP: En liten gutt, Torvall, ble døpt denne dagen. Jeg nevner ham i talen, derfor denne lille forklaringen. Du kan se dåpslyset hans stå i kanten nede til venstre i bildet over her.
2. NESJARMONUMENTET: Under gudstjenesten satt hele forsamlingen med ansiktet vendt mot Nesjarmonumentet – et åtte meter høyt monument som er hugget i den lokale steinen larvikitt. Monumentet ble satt opp 29. juli 2016, 1000 år etter slaget ved Nesjar, som stod palmesøndag i 2016. I dette avgjørende slaget seiret Hellig Olav over en rekke av de mektigste norske høvdingene, noe som gjorde at Olav klarte å få herredømme over hele Norge. Dette la grunnlaget for en strukturert statsmakt i Norge, og innføring av kristne lover og kristendommen.
Monumentet er utformet slik at et sverd er hugget ut av en gigantisk steinblokk. Det har da etterlatt seg et åpent kors. Sverdet ligger på bakken, brukket. Det er dette sverdet i stein jeg peker på når jeg sier "Kildene forteller at den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet - her".
 |
| KUNSTSKATT: Olavsfrontalet er et alterfrontale fra første halvdel av 1300-tallet. Det viser helgenkongen Olavs historie rett før, under og etter slaget på Stiklestad i 1030. Dette er et utsnitt av frontalet. |
 |
| OLAVSFRONTALET: Bak høyalteret i Nidarosdomen, i oktogonen, står en kopi av det gamle alterfrontalet. Originalen kan du se på museet til erkebispegården. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
Hellig Olav – et hvetekorn i Norges jord
Dagens bibeltekster: Jak 1,2-4.12 og Joh 12,20-26
Manuset er kontrollert mot fremføringen.
I går var jeg på pilegrimsferd med 250 andre til vakre Ringerike – til Bønsnes kirke, der Hellig Olav ble født, og til Stein gård, ved de bugnende kornmarkene der Olav vokste opp hos sin stefar, småkongen Sigurd Syr – en fredelig mann.
Vanligvis på denne tiden av året pleier jeg å være i den andre enden av Hellig Olavs liv – på Stiklestad. Det også er et landskap fylt av bugnende, bølgende kornåkrer. Der døde Olav som Kristi martyr onsdag 29. juli i det Herrens år 1030.
Da jeg stod i går og så utover landskapet ved Olavs barndomsgård, slo det meg: Å få dø på de åpne slettene med kornåkrer på Stiklestad;
det må ha føltes som om ringen var sluttet for Olav
– fra kornåkrene i Ringerike
til kornåkrene i Trøndelag.
Jesus sier: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Dette kalles hvetekornets lov, og Hellig Olav ble det: et hvetekorn i Norges jord.
Fra hvetekornmarker kom han,
og i hvetekornmarkene på Stiklestad ble han plantet som et hvetekorn,
og ut av det ene hvetekornets død har det kommet rik frukt som har vart i tusen år nå.
I disse olsokdagene er vi mange som går i Hellig Olavs fotspor som pilegrimer – bokstavelig talt eller i overført betydning. For livet er en pilegrimsvandring, gjennom prøvelser, gnagsår og omvendelser, fram mot det evige målet. Hellig Olav gikk den veien helt ut – og viste oss at veien til seier går gjennom korset.
Etter reformasjonen ble det forbudt å gå pilegrim i Norge, faktisk under trussel om dødsstraff hvis du gjorde det. Men pilegrimsmotivet ble med oss videre i salmene, med de blå, himmelvendte tonene som vi skal synge etterpå: «Eg veit i himmerik ei borg», er et typisk eksempel på det. Jeg er en pilegrim på vei hjem til himmelen, til Gud. «Å hvor salig å få vandre hjemad ved vår Faders hånd». «Jeg er en seiler på livets hav, på tidens skiftende bølge.» Jeg er en pilegrim.
Gjennom dåpen og troen får vi del i dette: Himmelen, det evige livet. Det er dette som Torvall nettopp har tatt imot. I dåpen blir vi forenet med Jesus i hans død og i hans oppstandelse. Og etter dåpen – for Torvall – er nå døden bare en overgang. For den som hører Jesus til, er døden en overgang til det evige liv. Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn dør» (Joh 11,25).
La oss nå bevege oss tilbake til martyren Olav og snakke litt mer om hvetekornets lov.
Kirkefaderen Tertullian sa det slik allerede på 300-tallet:
«Martyrenes blod er Kirkens såkorn.»
Sigrid Undset skriver om Hellig Olav at han var «såkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her». Det var ikke et foredlet såkorn – men det var jammen meg et kraftig, primitivt og næringsrikt et.
Om fem år, i 2030, skal vi feire tusenårsjubileet for dette kraftfulle såkornet. Jeg vet imidlertid at mange nordmenn i dag har et lettere anstrengt forhold til Olav den hellige. Derfor vil jeg bruke denne talen til å gjøre det litt lettere å se Jesus i Olav, og å se hvem Olav egentlig var.
Det første er: Olav levde ikke i 2025. Olav levde ikke i et demokrati.
Han var en vikingkonge, i vikingtiden, i et brutalt ættesamfunn. Han handlet slik en vikingkonge måtte hvis han skulle overleve og hvis han skulle herske.
Og for det andre:
Olav ble ikke helligkåret på grunn av livet sitt, men på grunn av sin død – på grunn av sin overgivelse og martyrdød, og de miraklene som fulgte etter hans død, på hans forbønn.
Selv er jeg veldig glad i Hellig Olav. Forhåpentligvis skjønner dere litt mer av hvorfor etter at jeg har snakket ferdig. Han er en av de helgenene jeg opplever sterkest forbindelse til. Han er så menneskelig, han er så ærlig og rå. Han er en av oss. Og vi er hans ætt. Jeg er faktisk 33. generasjon etter Hellig Olav ifølge slektstavlen min, så det er en veldig nær forbindelse 😇 Han er en av oss. Vi er en av hans.
I 2014 feiret vi 1000-årsjubileet for Olavs dåp, i Rouen i Normandie, der Olav ble døpt og radikalt omvendt. Min sogneprest, dom Alois Brodersen, sa i sin glitrende preken i katedralen der:
«Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod – et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider – nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere.»
Når til og med vikingen Olav Haraldsson kunne bli hellig og helt Guds, da er det håp for deg og meg også. Her er det uante muligheter!
Olav var tippoldebarnet til Harald Hårfagre og vokste altså opp på Ringerike. Snorre skriver at «Han var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham.» Allerede som tolvåring dro han i viking og i sju år levde han sånn. Det fortelles endog at han var kaptein for skipet. Vikingene stjal, drepte, tok slaver, tok gisler og krevde løsepenger. Han var til og med med på drapet på en erkebiskop i England. Dette var normalen i det samfunnet han kom fra. Moren hans og slektningene hans var veldig stolte av ham. En vellykket viking.
Så, som nittenåring, skjer det dramatiske: Han tar han et leiesoldatoppdrag i Rouen. Der blir han kjent med den kristne hertugen Richard II og broren hans, erkebiskopen Robert. Her foregår det en kristen vekkelse, og evangeliet treffer Olav midt i hjertet. Kirkens gamle tidebønn forteller rørende om den unge Olav:
«Straks Olav hadde fattet troens sannhet, løp han til dåpens bad.»
Men selv om Olav var døpt, så vet vi at livet gikk ikke i en rett linje derfra. Han fikk for eksempel sønnen – som ble Magnus den gode – utenfor ekteskapet. Han rotet livet til, og ja, han brukte makt slik man gjorde det på hans tid. Pater Olav Müller beskriver det kanskje best. Han sier: Olav hadde to bein – et vikingbein og et kristent bein – og hele livet kjempet han for å få det vikingbeinet over i kristen leir. Det klarte han til slutt, på Stiklestad.
Det er dette som gjør Olav så gjenkjennelig og så håpsgivende for oss. For alle faller. Til og med de største helgenene! Til og med apostelen Peter sviktet, da det gjaldt som mest. Spørsmålet er: Reiser du deg igjen? Peter reiste seg igjen. Og Olav reiste seg igjen – og igjen og igjen, ved Guds nådes hjelp.
Han var altså sønnesønns sønnesønn til Harald Hårfagre, mannen som hadde samlet store deler av Norge til ett rike. Etter det hadde Norge blitt splittet i småriker igjen. Nå ville den døpte Olav samle Norge til ett rike, og det riket skulle være kristent og ha kristne lover, etter modell av den kristne kong Karl den store, som han hadde lært om hos erkebiskopen i Rouen.
Det var mange nordmenn som allerede var kristne – særlig langs kysten. Men i innlandet og i Trøndelag var det fortsatt mye hedenskap, som til og med innebar menneskeofringer. Dette ville Olav ha en slutt på. Som biskop Fredrik Hansen sa det i går på Ringerike: «Det hedenske måtte vike for at det nye, det gode, det sanne, det rettferdige skulle ta sin plass. En blanding kom ikke på tale.»
Olav brukte sverdet i kampen mot det han anså som den demoniske, norrøne gudsdyrkelsen med sine menneskeofringer. Og jeg lurer på: Ville ikke egentlig vi ha gjort det samme i møte med mennesker som mente de hadde rett til å drepe og ofre andre mennesker til guder – eller demoner? Ville ikke også vår stat brukt våpenmakt om nødvendig for å få en slutt på det? De gangene Hellig Olav brukte sverdet, var det først og fremst for å få folk til å følge de kristne lovene.
Olav visste at han hadde et kall, at den kristne troen var sann, og at han selv var troens redskap, og ikke omvendt. Det var ikke troen som var Olavs redskap, for politisk vant ikke Olav noe på å arbeide for at Guds rike skulle komme i Norge. Tvert imot. Jeg skal forklare hvorfor.
I 1024 innførte Olav kristenretten – Sankt Olavs lov – på Moster. Den forbød slaveri, tvangsekteskap, flerkoneri og utbyrd – at nyfødte barn ble satt ut i skogen for å dø. Den ga kvinner og barn rettsvern, og innførte likhet for loven – uansett rang.
og i hvetekornmarkene på Stiklestad ble han plantet som et hvetekorn,
og ut av det ene hvetekornets død har det kommet rik frukt som har vart i tusen år nå.
I disse olsokdagene er vi mange som går i Hellig Olavs fotspor som pilegrimer – bokstavelig talt eller i overført betydning. For livet er en pilegrimsvandring, gjennom prøvelser, gnagsår og omvendelser, fram mot det evige målet. Hellig Olav gikk den veien helt ut – og viste oss at veien til seier går gjennom korset.
Etter reformasjonen ble det forbudt å gå pilegrim i Norge, faktisk under trussel om dødsstraff hvis du gjorde det. Men pilegrimsmotivet ble med oss videre i salmene, med de blå, himmelvendte tonene som vi skal synge etterpå: «Eg veit i himmerik ei borg», er et typisk eksempel på det. Jeg er en pilegrim på vei hjem til himmelen, til Gud. «Å hvor salig å få vandre hjemad ved vår Faders hånd». «Jeg er en seiler på livets hav, på tidens skiftende bølge.» Jeg er en pilegrim.
Gjennom dåpen og troen får vi del i dette: Himmelen, det evige livet. Det er dette som Torvall nettopp har tatt imot. I dåpen blir vi forenet med Jesus i hans død og i hans oppstandelse. Og etter dåpen – for Torvall – er nå døden bare en overgang. For den som hører Jesus til, er døden en overgang til det evige liv. Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn dør» (Joh 11,25).
La oss nå bevege oss tilbake til martyren Olav og snakke litt mer om hvetekornets lov.
Kirkefaderen Tertullian sa det slik allerede på 300-tallet:
«Martyrenes blod er Kirkens såkorn.»
Sigrid Undset skriver om Hellig Olav at han var «såkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her». Det var ikke et foredlet såkorn – men det var jammen meg et kraftig, primitivt og næringsrikt et.
Om fem år, i 2030, skal vi feire tusenårsjubileet for dette kraftfulle såkornet. Jeg vet imidlertid at mange nordmenn i dag har et lettere anstrengt forhold til Olav den hellige. Derfor vil jeg bruke denne talen til å gjøre det litt lettere å se Jesus i Olav, og å se hvem Olav egentlig var.
Det første er: Olav levde ikke i 2025. Olav levde ikke i et demokrati.
Han var en vikingkonge, i vikingtiden, i et brutalt ættesamfunn. Han handlet slik en vikingkonge måtte hvis han skulle overleve og hvis han skulle herske.
Og for det andre:
Olav ble ikke helligkåret på grunn av livet sitt, men på grunn av sin død – på grunn av sin overgivelse og martyrdød, og de miraklene som fulgte etter hans død, på hans forbønn.
Selv er jeg veldig glad i Hellig Olav. Forhåpentligvis skjønner dere litt mer av hvorfor etter at jeg har snakket ferdig. Han er en av de helgenene jeg opplever sterkest forbindelse til. Han er så menneskelig, han er så ærlig og rå. Han er en av oss. Og vi er hans ætt. Jeg er faktisk 33. generasjon etter Hellig Olav ifølge slektstavlen min, så det er en veldig nær forbindelse 😇 Han er en av oss. Vi er en av hans.
I 2014 feiret vi 1000-årsjubileet for Olavs dåp, i Rouen i Normandie, der Olav ble døpt og radikalt omvendt. Min sogneprest, dom Alois Brodersen, sa i sin glitrende preken i katedralen der:
«Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod – et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider – nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere.»
Når til og med vikingen Olav Haraldsson kunne bli hellig og helt Guds, da er det håp for deg og meg også. Her er det uante muligheter!
Olav var tippoldebarnet til Harald Hårfagre og vokste altså opp på Ringerike. Snorre skriver at «Han var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham.» Allerede som tolvåring dro han i viking og i sju år levde han sånn. Det fortelles endog at han var kaptein for skipet. Vikingene stjal, drepte, tok slaver, tok gisler og krevde løsepenger. Han var til og med med på drapet på en erkebiskop i England. Dette var normalen i det samfunnet han kom fra. Moren hans og slektningene hans var veldig stolte av ham. En vellykket viking.
Så, som nittenåring, skjer det dramatiske: Han tar han et leiesoldatoppdrag i Rouen. Der blir han kjent med den kristne hertugen Richard II og broren hans, erkebiskopen Robert. Her foregår det en kristen vekkelse, og evangeliet treffer Olav midt i hjertet. Kirkens gamle tidebønn forteller rørende om den unge Olav:
«Straks Olav hadde fattet troens sannhet, løp han til dåpens bad.»
Men selv om Olav var døpt, så vet vi at livet gikk ikke i en rett linje derfra. Han fikk for eksempel sønnen – som ble Magnus den gode – utenfor ekteskapet. Han rotet livet til, og ja, han brukte makt slik man gjorde det på hans tid. Pater Olav Müller beskriver det kanskje best. Han sier: Olav hadde to bein – et vikingbein og et kristent bein – og hele livet kjempet han for å få det vikingbeinet over i kristen leir. Det klarte han til slutt, på Stiklestad.
Det er dette som gjør Olav så gjenkjennelig og så håpsgivende for oss. For alle faller. Til og med de største helgenene! Til og med apostelen Peter sviktet, da det gjaldt som mest. Spørsmålet er: Reiser du deg igjen? Peter reiste seg igjen. Og Olav reiste seg igjen – og igjen og igjen, ved Guds nådes hjelp.
Han var altså sønnesønns sønnesønn til Harald Hårfagre, mannen som hadde samlet store deler av Norge til ett rike. Etter det hadde Norge blitt splittet i småriker igjen. Nå ville den døpte Olav samle Norge til ett rike, og det riket skulle være kristent og ha kristne lover, etter modell av den kristne kong Karl den store, som han hadde lært om hos erkebiskopen i Rouen.
Det var mange nordmenn som allerede var kristne – særlig langs kysten. Men i innlandet og i Trøndelag var det fortsatt mye hedenskap, som til og med innebar menneskeofringer. Dette ville Olav ha en slutt på. Som biskop Fredrik Hansen sa det i går på Ringerike: «Det hedenske måtte vike for at det nye, det gode, det sanne, det rettferdige skulle ta sin plass. En blanding kom ikke på tale.»
Olav brukte sverdet i kampen mot det han anså som den demoniske, norrøne gudsdyrkelsen med sine menneskeofringer. Og jeg lurer på: Ville ikke egentlig vi ha gjort det samme i møte med mennesker som mente de hadde rett til å drepe og ofre andre mennesker til guder – eller demoner? Ville ikke også vår stat brukt våpenmakt om nødvendig for å få en slutt på det? De gangene Hellig Olav brukte sverdet, var det først og fremst for å få folk til å følge de kristne lovene.
Olav visste at han hadde et kall, at den kristne troen var sann, og at han selv var troens redskap, og ikke omvendt. Det var ikke troen som var Olavs redskap, for politisk vant ikke Olav noe på å arbeide for at Guds rike skulle komme i Norge. Tvert imot. Jeg skal forklare hvorfor.
I 1024 innførte Olav kristenretten – Sankt Olavs lov – på Moster. Den forbød slaveri, tvangsekteskap, flerkoneri og utbyrd – at nyfødte barn ble satt ut i skogen for å dø. Den ga kvinner og barn rettsvern, og innførte likhet for loven – uansett rang.
«Hellig Olavs lov» forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett, som hersket i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med nettopp de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte. Kong Olav dømte rettferdig, det er alle kildene enige om. Det hjalp ikke om du var rik og mektig hvis du som høvdingsønn brøt loven og fór i viking i eget land.
Det var kristenretten og Olavs rettferdighet som førte til hans politiske undergang – og til hans evige seier.
Kildene forteller at den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet - her [peker mot sverdet i Nesjarmonumentet]. Han kastet fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd på Stiklestad. Slik ble han en martyr for troen i Norge; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare en tynn ferniss over et splittet og brutalt ættesamfunn.
Som biskop Bernt Eidsvig sier det: «Da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, visste han at det meste tydet på at han ville tape slaget. Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord.»
Straks etter Olavs død begynte undrene å skje. Til og med fiendene hans skjønte fort at de hadde tatt livet av en hellig mann. Da han døde klokken tre, slik som Jesus, var himmelen svart, slik som da Jesus døde. Da Tore Hund, en av Olavs tre banemenn, rørte ved kongens lik, fikk han straks leget et huggsår.
Kildene forteller at den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet - her [peker mot sverdet i Nesjarmonumentet]. Han kastet fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd på Stiklestad. Slik ble han en martyr for troen i Norge; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare en tynn ferniss over et splittet og brutalt ættesamfunn.
Som biskop Bernt Eidsvig sier det: «Da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, visste han at det meste tydet på at han ville tape slaget. Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord.»
Straks etter Olavs død begynte undrene å skje. Til og med fiendene hans skjønte fort at de hadde tatt livet av en hellig mann. Da han døde klokken tre, slik som Jesus, var himmelen svart, slik som da Jesus døde. Da Tore Hund, en av Olavs tre banemenn, rørte ved kongens lik, fikk han straks leget et huggsår.
Mange flere mirakler fulgte. Allerede samme natt fikk en blind mann synet igjen da han ved en tilfeldighet fikk noe av Olavs blod i øynene. Folk som var i fare, fikk mirakuløs hjelp når de ba Hellig Olav om å be for seg, og syke ble friske.
Så da gravde de Olavs kiste opp igjen – ett år og fem dager etter hans død. Det kom en vidunderlig duft da de åpnet kisten, og kroppen hans så ut som at han hadde dødd dagen før. Du kan lese om miraklene i Snorres «Heimskringla» og i Passio Olavi.
Så da gravde de Olavs kiste opp igjen – ett år og fem dager etter hans død. Det kom en vidunderlig duft da de åpnet kisten, og kroppen hans så ut som at han hadde dødd dagen før. Du kan lese om miraklene i Snorres «Heimskringla» og i Passio Olavi.
St. Olavs død så først ut som et stort nederlag, men egentlig var det en stor seier. For det var DA det norske folket ble et kristent folk. Etter Olavs død kom det ikke ett tegn på at folk dyrket de norrøne avgudene lenger! Og etter det har Norge alltid vært ett, kristent, samlet land.
Hellig Olav kalles for «Norges evige konge». Ingen mann her til lands har betydd mer for Norge enn Hellig Olav. Han er den viktigste nordmannen noensinne.
Det er helt utrolig at vikingen Olav kunne bli Norges skytshelgen! Det sier meg én ting: Når Gud kunne bruke en viking, da kan han bruke deg og meg også. Som Mark Hart sier det: «Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg».
Helgener er ikke moralsk lyteløse mennesker. De er mennesker som lar GUDS NÅDE få vinne i livet sitt. Uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort.
Det er helt utrolig at vikingen Olav kunne bli Norges skytshelgen! Det sier meg én ting: Når Gud kunne bruke en viking, da kan han bruke deg og meg også. Som Mark Hart sier det: «Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg».
Helgener er ikke moralsk lyteløse mennesker. De er mennesker som lar GUDS NÅDE få vinne i livet sitt. Uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort.
Som forfatteren Oscar Wilde sier det: «Alle helgener har en fortid, og alle syndere har en fremtid.»
Olavs omvendelse og overgivelse gjorde at folk kjente igjen Kristus i ham. Det er det som gjør ham til helgen. Og det er derfor han fortsatt lyser som et inspirerende forbilde for alle som vil følge Jesus i Norge.
Biskop Erik Varden sier det godt: «Helgentittelen er ikke belønning for dydig adferd, ikke et himmelsk motsvar til kongens fortjenestemedalje. […] Helgenene vitner om Herrens kraft, ikke om personers fortreffelighet. Guds kraft, skriver Paulus, viser seg hvor vi er svakest. […] Det som kristne i 1000 år har gjenkjent i Olav er et skrøpelig kar som rommer en skatt, en lysende skatt som skinner gjennom mulden han var gjort av, og sprer, hinsides døden, en trøstende glans av Guds herlighet.»
Så hvordan blir man en helgen, et helliggjort menneske? Ved å leve livet åpent med Gud, i hans nåde, i det daglige, der du er! Den lange veien til hellighet består av de mange små stegene, i Kristi etterfølgelse. Det meste i livet er et spørsmål om å holde ut – holde ut i det gode. Så hold ut! Og hold deg nær Jesus! Heia, heia!
Paulus skal få det siste ordet i dag, fra Filipperbrevet (Fil 3,12–14):
«Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.» Amen!
Hellige Far, Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.
"2 Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. 3 For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. 4 Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel. 12 Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham."
Joh 12,20-26:
"20 Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. 21 De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» 22 Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. 23 Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. 24 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. 26 Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære."
Hellige Far, Hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.
Dagens bibeltekster
Jak 1,2-4.12:"2 Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. 3 For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. 4 Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel. 12 Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham."
Joh 12,20-26:
"20 Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. 21 De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» 22 Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. 23 Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. 24 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. 26 Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære."
