Den 25. januar 2008 - på Pålsmesse, festdagen for apostelen Paulus’ omvendelse - gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Det har jeg vært takknemlig for hver eneste dag siden.
Med andre ord: I 1983 dager har jeg vært uendelig takknemlig. Jeg kan bare ikke si det høyt hver dag, ellers hadde folk trodd jeg var blitt gal. Men i dag sier jeg det høyt: Jeg er uendelig, uendelig takknemlig for at Jesus berget meg inn i sin ene, sanne, hellige, apostoliske, katolske kirke, også kjent som Den katolske kirke.
«Alle veier fører til Rom,» og alle slags mennesker konverterer til Den katolske kirke: Rørleggere, lærere, sykepleiere, kunstnere, leger, mediefolk, skoleelever, advokater, økonomer, teaterfolk, husmødre, forfattere, professorer, musikere, håndverkere, studenter…
you name it og vi har det.
Sigrid Undset skriver: «Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til Den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten.
»
Med andre ord: Min vei er ikke din vei, fordi veien går fra der du er. I og med at vi befinner oss på ulike steder i utgangspunktet, må nødvendigvis stiene vi går på se forskjellige ut. Veien ser svært ulik ut for den som går fra protestantisk til katolsk tro, sammenlignet med den som går fra ateisme til katolsk tro.
Gud møter oss der vi er og lokker på oss med alle de midlene han har til sin disposisjon. Siden Den katolske kirke er den éne Kirken for alle, tiltrekker den seg alle slags mennesker - på helt forskjellige måter.
Sånn. Med det unnagjort kan vi gå videre. (NB: Hvis du har dårlig tid/ikke orker å lese så langt kan du hoppe direkte til oppsummeringen, det vil si del V nederst.)
Del II: Hvorfor jeg gikk ut av Den norske kirke
Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok ut fra spørsmålet «Hvorfor konverterte du?», men det skal jeg ikke gjøre. Jeg tror det er fruktbart å bryte spørsmålet ned i to: «Hvorfor gikk du ut av Den norske kirke?» og «Hvorfor gikk du inn i Den katolske kirke?»
Den teologiske utviklingen i Den norske kirke var den utløsende faktoren for min konversjon - den trenger
ikke være det for andre, som sagt.
Frem til jeg fikk barn var det nok for meg at jeg hadde «en menighet som funker for meg». Da jeg ble mor fikk jeg plutselig bruk for noe mer. Jeg innså at jeg trengte en kirke som stod på fast grunn også på mine barnebarns tid. På grunn av den stadig akselererende teologiske oppløsningen i Den norske kirke stod det klart for meg at jeg ikke kunne overlate mine barnebarn til statskirken. Jeg kunne ikke en gang overlate mine
barn til denne kirken. De ville ikke få næringsrik nok mat til å vokse opp der, jeg klarte knapt å overleve
selv på den åndelige næringen jeg fikk i Den norske kirke.
Kort sagt: Jeg innså at for å overleve i et stadig mer sekularisert samfunn trengte jeg noe mer enn det statskirken kunne gi meg. Mye mer. Jeg trengte den katolske fylden av troen, ikke den protestantiske, reduserte trosvarianten.
 |
SYNLIG FORSKJELL: Fylden av troen versus redusert variant. Vi ble frastjålet så inderlig mye da reformasjonen kom til Norge.
(Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, ved Universitetsmuseet i Bergen, de kulturhistoriske samlinger) |
Del III: Oppbruddet fra Kardemomme by
I avisen Vårt Land stod leserinnlegget mitt «Vi som forlater Kardemomme by» over en helside 20. september 2007. Her er det:
«Jeg er en av de mange som snart sildrer ut av Den norske kirke.
Inntil ganske nylig har jeg tenkt på meg selv som
en helt vanlig, streit kristen. Jeg er verken høykirkelig, superkarismatisk eller bedehuskristen.
Jeg tror simpelthen på alt det som kristne over alt og til alle tider har trodd på.
Men så en dag våknet jeg opp og fant ut at jeg hadde fått et nytt navn. Jeg var plutselig en av ”de konservative”. Eller enda verre: ”De gammeltroende”. Problemet er at jeg ikke føler meg hjemme i noen av disse kategoriene. Ikke er jeg gammel, og troen min er høyst oppegående og sprell levende.
I mediedebatten tas homofilisaken ofte opp som Den Store Stygge Årsaken til at vi går, vi som går. Jo da, jeg føler nok et behov for å komme meg ut av kirken før den får sin første lesbisk gjengifte biskop. Men det er ikke derfor jeg går. Homofilisaken er bare et symptom på en langt alvorligere sykdom.
Jeg går fordi Den norske kirke i stadig økende grad har erstattet Den Hellige Ånd med Tidsånden. Verdens ånd.
Dermed tømmes kristendommen for både trosinnhold og moralsk innhold. Tilbake sitter vi med en dvask Kardemommeby-kirke. Dens morallære oppsummeres presist i lovens paragraf 1: ”Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.” Paragraf 2 går ut på at man aldri må si noe som kan oppfattes som støtende. Troslæren oppsummeres slik: ”Gud er snill og grei. Jeg er snill og grei. Derfor passer vi sammen.” Å si noe annet ville jo være støtende, og altså et brudd på lovens andre paragraf.
Den politisk korrekte norske kirke skammer seg over å forkynne
evangeliet. Å forkynne vil nemlig innebære
å innta en ovenfra-og-ned-holdning overfor det autonome mennesket. Og selve evangeliet
er jo særdeles støtende (§2). Dersom vi sier at folk blir frelst ved å tro på
Jesus, sier vi også at de går fortapt uten han. Kan man hevde noe mer fordømmende
i 2007? Neppe.
I 1997 erklærte bispemøtet at det ville være
”kirkesplittende vranglære” å likestille partnerskap med ekteskap. Det var nok
siste gang vi hørte et så usnilt ord som ”vranglære” brukt i Den norske kirke. Synd,
egentlig, for det greske ordet for vranglære, heresi, er ellers svært så beskrivende
for utviklingen i DNK. Heresi er nemlig avledet av verbet hairéomai, ”jeg
velger meg”. Altså: ”Jeg føler meg ikke forpliktet på hva kristne over alt og
til alle tider har trodd. Jeg velger selv
den troen som føles rett for meg – nå .”
Forrige uke stemte Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen for
et vedtak som åpner for homofilt samlevende prester, fordi, som han sier:
”Kirken blør”. Dagen derpå håpet han at ikke noen føler seg presset ut av
kirken av den grunn. Kjære kirkerådsleder, du har rett: Denne kirken blør. Og det
kommer den til å gjøre så lenge det fortsatt er liv i den. Du får ta det som et
godt tegn at den blør. Det betyr at det fortsatt finnes mange gode prester og våkne
kristne i kirken. Du trenger imidlertid ikke være redd for at jeg føler meg presset ut av kirken. Jeg forlater Kardemomme
by høyst frivillig. [...]
I dag befinner jeg meg
i utkanten av den globale kristenheten, i en liten, særnorsk kirke på ville veier. Det er uaktuelt for meg å gå til noe enda mindre. Derfor går jeg sannsynligvis til en større, helt alminnelig kirke.
Forrige måned lurte professor Arild Romarheim på om Den katolske kirke vil få sin renessanse i Norge på våre barnebarns tid. Det ville ikke forundre meg om det skjer før den tid.»
Et etterord fem år senere
I dag ville jeg formulert leserinnlegget i mildere ordelag, men sånn ble det nå i 2007. Kirken skal være vår mor, og jeg følte meg sveket av Den norske kirke - en mor som skulle ta seg av meg, men som ikke gjorde det.
Jeg er fortsatt oppgitt over Den norske kirkes teologiske utvikling i dag. Samtidig ser jeg på den med
sympati og kjærlighet. Den norske kirke har stort sett gjort så godt den kunne i århundrene etter at danskekongen i 1537 fjernet oss fra Moderkirken med tvang. Dessverre er det grenser for hvor lenge og hvor godt du kan overleve uten fullt fellesskap med Kirken med stor K. Ettersom århundrene går, tynnes trosarven ut. Spesielt i tider som våre, når presset fra verden er så stort.
I den nikenske trosbekjennelsens originalutgave på latin, står det "
Credo in unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam". Det er min tro. "Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke" - allment kjent under navnet Den katolske kirke.
 |
| PETERS ETTERFØLGER: Jesus gav Peter et viktig og helt spesielt oppdrag: Å holde flokken samlet, fø den og beskytte den. Det oppdraget forvaltes av Peters etterfølger i Roma den dag i dag. |
DEL IV: Hvorfor gikk jeg inn i Den katolske kirke?
Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Det stod derfor klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge.
Dessuten så jeg (og ser jeg) at
det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke.
Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. Så få kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen.
En helt vanlig kirke
Altså måtte jeg finne en større, helt alminnelig kirke, der de holder fast ved det som er sant - der de tror på den helt vanlige, kristne måten. Men hvor i alle dager var den? Hvordan kunne jeg finne den?
Jeg hadde vokst opp i en aktiv statskirkefamilie som var (og er) meget bevisst luthersk. Dessuten hadde jeg fått all min kristne formasjon gjennom klassisk lutherske organisasjoner og institusjoner.
Det manglet med andre ord ikke på anti-katolsk propaganda i min bagasje.
Anti-katolsk propaganda
Her er sånt noe som jeg fikk høre: «Katolikker tror ikke på evangeliet eller nåden, men på gjerningskristendom. Katolikker er avgudsdyrkere som ber til og tilber Maria og helgenene. Det er noen av katolikkene som er kristne og tror på Jesus, men selve Den katolske kirke er en vranglærer som fører folk vill. Katolikker er avvikere. Det er
vi som har forstått det. Det er vi som er de vanlige kristne. Katolisisme er… noe annet, nesten en annen religion.»
Ingen kristen som tenker noe slikt om Den katolske kirke, og som vil være lojal mot Jesus Kristus og lydig mot sannheten – vil vurdere å nærme seg Den katolske kirke, langt mindre bli en del av den. Altså måtte det skje en del.
Møtene med Den katolske kirke
Første gang jeg møtte Den katolske kirke var sommeren 1998. Da dro jeg
på interrail i Frankrike og Italia og møtte både
katolske kirker, katolske
kristne og katolsk kunst og kultur. Jeg møtte tenkende, våkne, levende kristne. Det jeg husker best var overraskelsen over at jeg kjente
Den Hellige Ånds tilstedeværelse så sterkt i de katolske kirkene. Det var så uvanlig lett å be der, en så underlig god bønnestemning.
Da jeg gikk inn i Peterskirken i Roma og så opp i kuppelen med ordene
"Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam mean et tibi dabo claves regni caelorum" ... "Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den" (Matt 16,18)... da bare kom tårene og overveldet meg.
Hjertet hadde begynt å sanse og fornemme det som forstanden ennå ikke forstod. Jeg gjorde som Maria: Gjemte det og grunnet på det i hjertet.
 |
| DEN HELLIGE MESSE: Høymesse i St. Paul kirke. Ekte næring og levende trosliv. |
Neste gang jeg var i kontakt med Den katolske kirke var i påsken 2004
da mannen min og jeg ble med Sjømannskirkens studentprester på
pilegrimsferd til Roma. Etter den uken var jeg ikke lenger i
tvil om at Den katolske kirke var en kristen kirke, full av åndelig
kraft - men hva gjorde jeg med de teologiske innvendingene mot vranglære,
avgudsdyrkelse etc.? Jeg lot det ligge i nesten tre år. Så satte jeg meg ned ved
www.katolsk.no/tro i timesvis og leste og leste, dag etter dag.
I
juli 2007 begynte jeg å følge gruppeundervisningen i katolsk tro hos
soknepresten ved St. Paul kirke her i Bergen. Dessuten begynte vi å
gå
til messe hver søndag. Begge deler er viktig når du skal avklare om du
vil gå inn i Den katolske kirke.
Du må: 1. Sette deg grundig inn i den
katolske troen, og du må 2. Være villig til å leve det katolske livet (et liv som blant annet innebærer at du ikke holder deg borte når menigheten samles - alle katolske kristne har messeplikt, jf.
Hebr 10,25).
Brevet til biskopen
14.
januar 2008 sendte jeg mitt brev til biskop Bernt Eidsvig og ba om å få bli
tatt opp i kirken på Paulus’ festdag. Der skrev jeg: «Bortsett fra
påskenatten kan jeg ikke tenke meg en riktigere dag for meg å konvertere
på enn nettopp denne dagen da den store misjonsapostelen omvendte seg
etter sitt sterke og avgjørende møte med Jesus – og det til og med i St.
Paul kirke.»
Jeg skrev mye i brevet, men her er noen sitater som utdyper det jeg har skrevet tidligere i dette blogginnlegget:
«Den
dessverre stadig mer svevende Oase-bevegelsen har ”fått en visjon” om
at de skal starte nye menigheter, eller som de kaller det; at de skal
”sette ut livbåter”.
Man kan sikkert overleve noen uker og måneder i en
livbåt, men jeg er ute etter noe som holder lenger enn det. Jeg vil over
til en skute som har vist seg seiledyktig gjennom århundrer, og som jeg
kan stole på at vil hjelpe også mine barnebarns barn slik at de kommer
trygt fram. Det ser ut som at vi går inn i stormfulle tider. Da trenger
vi å holde sammen, å være ett. Vi trenger Kirken som hjelper oss å holde
fast ved troen, ved Jesus.»
«Jesus ba om at vi skulle være ett,
for at verden skal tro. Da vil ikke jeg være med på å splitte oss
kristne enda mer opp ved å starte nok et nytt kirkesamfunn. Jeg befinner
meg allerede i utkanten av den globale kristenheten, i en liten,
særnorsk kirke på ville veier. Det er uaktuelt for meg å gå til et enda
mindre kirkesamfunn.
Jeg tenker som så at det kan ikke være tilfelle at
det bare er noen få tusen lutheranere i en avkrok av Europa som
forvalter den universelle kristne troen. I det hele tatt skjønner jeg
ikke hvorfor Luther skulle ha en sterkere posisjon som sannhetsvitne for
min tro enn det noen pave eller helgen har i Den katolske kirke. Og
jeg har slett ikke troen på motefenomenet ”emerging church” med sine
løsrevne husmenigheter.
Hvis den kristne troen blir enda mer
privatreligiøs nå, så dør den simpelthen ut.
Det mest logiske
for meg er å gå over til
en større, helt alminnelig kirke som allerede
finnes. De siste årene har mine mange lutherske vrengebilder av Den
katolske kirke blitt skrelt bort. Momenter som har vært viktige for meg i
denne prosessen er
Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen samt møtene
jeg har hatt med Den katolske kirke i Frankrike, Italia og USA.
Pilegrimsreisen vår til Roma påsken 2004 sammen med blant annet en norsk
katolikk var også viktig. Her fikk vi sterke møter med en autentisk
kristen tro, fromme kristne og levende menigheter. Vi fikk delta på både
midnattsmessen i Peterskirken og påskedagsmessen på Petersplassen.
Under kommunionen påskedag kjente jeg sterkt på alvoret og smerten ved å
være avstengt fra dette fellesskapet. Tårene trillet. Lengselen tentes.
Når jeg nå søker fullt fellesskap med Kirken er det altså fordi både
hodet og hjertet har ledet meg til samme konklusjon. Jeg kjenner meg
ledet til den historiske Kirken av Gud. De siste månedenes katekese og
kirkegang, samt samtaler, bønn, boklesning og mangfoldige timer inne på
katolsk.no har bekreftet at vi søker riktig kirke.»
 |
FINN VEIEN HIT: Hit, til det undergjørende krusifikset i Røldal Stavkirke - til Norges gamle, dype katolske arv - vil de gamle pilegrimsstiene lede deg. For en nordmann er det å gå inn i Den katolske kirke en opplevelse av å endelig komme HJEM.
"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"
(Sitat fra hymne av St. Thomas Aquinas, oversatt av Ragnhild Foss)
Foto: Heidi Marie Lindekleiv ©, publisert med tillatelse
|
Fellesskapet og enheten
Har du klart å holdt følge med meg og lest helt ned hit? (Takk, fantastisk at du orker å lese så langt!) ... vel, da er du kanskje interessert i å lese leserinnlegget mitt som stod på trykk på side 3 i Vårt Land på selve konversjonsdagen min, 25. januar 2008:
I dag, på Paulus’ festdag, går jeg inn i Den katolske kirke. Jeg søker fellesskapet og enheten, skriver Ragnhild Aadland Høen.
Fra Kardemomme by til Roma
På denne dagen takker jeg Gud for alt han har gitt meg gjennom Den norske kirke. Samtidig takker jeg for at han også har vist meg veien videre. I dag tar jeg konsekvensen av at Statens politisk korrekte Kardemommeby-kirke ikke lenger gir meg den næringen og veiledningen som troen min trenger i 2008.
Jeg vil ikke være flau over at jeg er kristen. Jeg vil tilhøre og elske en kirke som frimodig holder fast ved den klassiske kristne troen. Jeg trenger en kirke som står på fast grunn også den dagen mine barnebarns barn får bruk for den. Derfor går jeg i dag til Moderkirken. I stedet for å bli mismodig i DNK lever jeg kristenlivet videre med fullt engasjement
i en kirke der jeg gjenfinner alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave.
De siste årene har mine lutherske vrengebilder av Den katolske kirke blitt skrelt bort. Inne på
www.katolsk.no har jeg for eksempel oppdaget at
lutheranerne og katolikkene faktisk er enige om det mest grunnleggende stridsspørsmålet: Rettferdiggjørelsen. Felleserklæringen lyder slik:
"Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger".
Enda flere fordommer brast i møte med Den katolske kirke i inn- og utland. Her har jeg møtt en autentisk kristen tro, levende menigheter og våkne kristne som elsker Jesus. Og jeg begynte å spørre meg selv: Hvorfor skal Luther ha en sterkere posisjon som sannhetsvitne for min tro enn det noen pave eller helgen har i Den katolske kirke?
Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Skriften ble så alene. De første kristne hadde ikke noe nytestamente, men en levende apostolisk tradisjon som først mye senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften. Uten tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen vakler teologien fram og tilbake i takt med tidsånden. Åpenbaringen reduseres og blir gjort relativ, og man ender opp med
den forvirringen og splittelsen som er stadig mer fremherskende i lutherske kretser.
I dag er den lutherske troen blitt så subjektiv og privatreligiøs at den er i ferd med å forsvinne som kollektivt fenomen. Menighetskjerner over hele landet krymper inn og kristendommen forsvinner ut av grunnloven og formålsparagrafene.
Tilbake står nordmennene igjen – alene – med en abstrakt, privatisert åndelighet som ikke forholder seg til Jesu kropp, Kirken.
Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søker jeg i dag fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”.
Ragnhild Aadland Høen
 |
EN SMAK AV MYSTERIET: En skikkelig kirke skal gi deg sug i magen og smak av en annen verden. Her en av Nidarosdomens dører.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
|
Del V: Avslutning
Dette ble jo nesten en liten bok likevel. Her er en kortversjon til avslutning.
Jeg er katolsk kristen fordi:
- Den katolske kirke er den helt vanlige kristne kirken som forvalter den helt vanlige kristne troen som har blitt trodd av alle kristne over alt og til alle tider.
- Den katolske kirke er det den sier at den er: Den er den historiske kirken som Jesus grunnla. Den er ganske enkelt the real thing.
- Jesus grunnla sin kirke på Peter, og Den katolske kirke har fortsatt Peter. Faktisk er det bare Den katolske kirke som har Peter. (Det er det som er forskjellen på romersk-katolske kristne og alle andre kristne. Katolske kristne er i enhet med Peter, mens ortodokse og protestanter er det ikke.)
- Den katolske troen er apostlenes tro og den er "mine fedres tro". Den er ikke en ny tro jeg har diktet opp selv. Den katolske tro er definert i de oldkirkelige bekjennelsene.
- Den katolske kirke forvalter Kirkens fylde og troens fylde. Den forvalter ikke en av de protestantiske, reduserte versjonene av troen, men fullversjonen av troen som vi trenger for å overleve som kristne i et sekulært samfunn.
- I Den katolske kirke finner jeg igjen alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave.
- Ja, vi tror på evangeliet. Det var faktisk Den katolske kirke som brakte evangeliet til Norge. Fortsatt har Norge vært et katolsk land lenger enn det har vært et luthersk land.
- Den katolske kirke forvalter Kirkens enhet. Manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd. Jesus ba oss om å være ett for at verden skal tro. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi ikke er ett svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro - de skjønner ikke hva som er sann kristen tro. De kristnes synlige mangel på enhet ødelegger Kirkens ansikt. Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Vi skal være ett i den éne Kirken.
- Da jeg kom inn i Den katolske kirke kom jeg hjem. Hjem til min mor, Kirken.
- Alle kristne har en form for fellesskap med Kirken - Den katolske kirke - enten de vet det eller ei. Men når du først har skjønt at Den katolske kirke er den historiske kirken som Jesus grunnla, da skjer paradigmeskiftet, da går det ingen vei tilbake. Hvordan kan en som elsker Jesus med vitende og vilje stå så mye som delvis utenfor Jesu kirke hvis hun vet at den virkelig er det? Jeg måtte helt inn i den, virkelig være ett med den, være ett med Jesu legeme på jord, ett med Kirken - Jordens største under. Og det er så nydelig, så nydelig og så fantastisk å være der at jeg klarer ikke å få sagt det. Jeg er bare fylt av uendelig takknemlighet, glede, fred og fryd.
Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?
Mange spør meg: "Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?" Til det svarer jeg: "Nei. Jeg føler meg ikke
mer hjemme.
Da jeg kom til Den katolske kirke kom jeg hjem."
Jeg elsker Jesu Kirke; Den katolske kirke. Dypt og inderlig. Det ville jeg gjerne si høyt i dag, på Petersmesse, minnedagen for de hellige apostlene Peter og Paulus - Per og Pål - som gav meg troen. Takk både til dem og til alle som trofast har gitt troen videre i Norge gjennom mer enn ti århundrer.
 |
PETERSMESSE: Over alt hvor du snur deg, til og med i kalenderen, dukker spennende katolske skatter opp.
I dag 29. juni er det Persok, Petersmesse, minnedagen for apostlene Peter og Paulus. Primstavmerket er en nøkkel.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
|
LES MER:
